Litt om Ukraina, og de som styrer landet

Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.

Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.

De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.

Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:

Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.

Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?

Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.

Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.

Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne posten på the Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:

B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.

Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.

Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.

And here is the official response – or rather a MOCKERY from Ukraine. @JefHorians @wavetossed @telegraaf pic.twitter.com/pJy0xxv0m9

— NedoUkraïnka (@ValLisitsa) December 8, 2015

Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.

Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.

Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.

Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.

Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.

De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.

Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.

Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.

Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.

Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.

Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.

Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.

Merkels bursdag

Det er tøffe dager for Angela Merkel. Jeg holder henne fremdeles for å være den største statslederen i vår tid, men akkurat nå får hun noen stygge riper i lakken. Den greske gjeldskrisen har hun ikke håndtert godt. Forhandlingene har vært vanskelige inntil det umulige, men løsningen vi sitter igjen med nå må kalles noe nær det verste for alle parter. Man graver seg bare dypere ned i elendigheten.

Merkels bursdag sammenfaller med dagen det malaysiske flyet ble skutt ned over det østlige Ukraina i fjor. Det er en dyp tragedie, kanskje det som mest av alt skulle vært ugjort de siste par årene. Ikke bare fordi 298 uskyldige menneskeliv gikk tapt, men også fordi den sementerte konflikten i Ukraina og gjorde den umulig å løse. En type Minsk-avtale var på gang, og den ville vært mye bedre enn skrøpelige og urealiserbare vi nå er endt opp med.

I stedet ble retorikken mot Russland og sanksjonene mot Russland kraftig trappet opp. Det samme gjorde den ukrainske krigsinnsatsen. Opprørerne ble kraftig presset tilbake, til store tap av menneskeliv, det ble sendt gradraketter inn i boligområder, de rammer tilfeldig, og til slutt stod opprørerne igjen med lite annet enn byene Lugansk og Donetsk. Begge disse byene ble grundig bombet, det var det som var den ukrainske taktikken, gatekamper fristet jo ikke.

Så ble opprørerne plutselig veldig mye sterkere, og vant tilbake store områder før ukrainerne mer eller mindre styrtet til forhandlingsbordet, og Minsk-1 ble inngått. Den holdt ikke lenge.

MH17 er en tragedie, og den blir gjort større av at den blir brukt politisk. Man vil ha en FN-tribunal, de etterlatte har gjennom amerikanske advokater gått til erstatningssøksmål mot Strelkov (!) på $900 millioner, og de russlandsfiendtlige får hamret løs litt på Russland.

Som det har vært hele det siste halvannet året står vår familielykke i sterk kontrast til hvordan det står til i verden. I dag tok Olia og jeg en spasertur til Dnjepers venstre bredd, med lille Irina i vognen. Der fant vi oss en strand, og for første gang i sitt korte liv fikk Irina prøve seg i å bade.

Det var kjekt. Etter først å ha vært litt forsiktig, ble hun helt ustoppelig, og hylte av glede når hun fikk gå uti vannet, og helst ut til det dype, slik at beina mistet kontakten med underlaget. Hun er en liten engel, lys og skjønn, og med store blå øyne, hun vekker direkte oppmerksomhet her nede. Også på stranden ville alle snakke med henne, og med oss, helt annerledes enn sånn det er i Norge. Det var rett og slett en kjempedag. Jeg fikk kjøpe øl og kaffe for småpenger, og Olia kjøpte niste og serverte som en god og kjærlig mor. Det var paradis i små forhold.

Samtidig hadde Merkel en vanskelig dag i det tyske parlamentet. Hun skal få gjennom en avtale det tyske folk er i mot, som hun selv og hennes støttespillere ikke tror på, og som ingen egentlig ønsker. Det vil skade henne, og det vil skade Tyskland. I Europa snakker de på ny om Tyskland som den dominerende makten i Europa, at de vil herske og dominere, og i Tyskland er oppfatningen den at de får skylden for og må ta regningen for grekernes elendige politikk. Det er en tap-tap situasjon, det vil ikke komme noe godt ut av det, og krisen vil ikke bli løst med tiltakene som nå ligger på bordet. På sedvanlig politisk vis blir problemene bare – utsatt.

På vei hjem skiller vi lag. Olia tar turen til Arsjan, handlesenteret, mens jeg tar med meg Irina hjem. På veien sovner hun grundig, og jeg lar henne ligge i vognen, i stedet for å vekke henne og bære henne opp alle trappene til leiligheten. Jeg kjøper en øl i en kiosk, setter meg på en benk. Koser meg. Fjernt fra den store verdens virkelige problemer.

En uhyggelig begivenhetsrik uke i Ukraina

La coscienza di Zeno, eller «Zenos bekjennelser», er en herlig roman av den italienske forfatteren Italo Svevo. Den kom ut i 1923, i Trieste, sjekket jeg nettopp opp. Der var en uventet parallell til dagens situasjon i Ukraina. Trieste var et av mange, mange områder det var rift om da europeiske grenser skulle tegnes på ny etter første verdenskrig. Plutselig var Trieste en brennende viktig by for italienerne, det var en by de måtte ha, og stemningen kan kanskje sammenlignes med den i Russland, nå som de har fått tilbake Krim, som de kaller det, og også andre, tidligere russiske områder, er i spill. Sentrum av Trieste var italiensk, mens omlandet bedre hørte til det nye landet som skulle bli Jugoslavia. Italienerne mente den gang at områder langt nedover øst-kysten av Adriaterhavet, langt inn i dagens Krotaia, var italiensk, og skulle være italiensk. Dette var så opplagt og viktig for dem, at de faktisk forlot fredsforhandlingene for en stund, da de ikke fikk helt gjennomslag for dette synet blant de andre nasjonene som forhandlet i Paris.

Det var imidlertid ikke dette ved Svevos roman jeg tenkte på, da jeg på ny fikk den i hodet mens jeg holdt på med mine sommerlige treningsøvelser i Hydropark i dag. Det er en meget artig setning, slik man finner i store romaner, der ikke bare karakterene er interessante og morsomme, handlingen spennende og skikkelig, men også språket er suverent og man finner klar, menneskelig visdom, formulert i helt enkle setninger.

Mennesket innrømmer aldri sine feil, andre enn sine aller største.

Slik er det jeg husker det formulert, i den norske oversettelsen jeg leste for mange år siden. Jeg lurer på om det ikke var faren til hovedpersonen, Zeno Cosini, som hadde investert, og med det gått dundrende fallitt. Det er Zeno selv som kommer med formuleringen. Den briljante innsikten er, at når mennesket gjør en feil, for eksempel i investeringer, så sitter det langt inne å innrømme denne feilen. I investeringer vil det si å ta tapet, og selge seg ut. Med det vil man også innrømme at man tok feil, investeringen var en tabbe. I stedet holder man på investeringen, og håper den skal gå opp med tiden, slik at man får rett til slutt. Man selger seg ikke ut, men investerer heller mer, for å tviholde på sin egen beslutning og håpet om at man har rett og vært smart hele tiden.

Parallellene gjelder veldig godt i gambling, der man aldri vil innrømme at man ikke greier å vinne, men fortsetter å spille til alt er tapt. Og man er nødt til å gjøre det. Slik er det mennesket ikke innrømmer sine feil, før de er blitt så store at man ikke har sjanse til å slippe unna lenger. Våre egne Terrakommuner har vel også vært utsatt for dette, der man ikke trakk seg ut når man så hvor det bar, men ventet til hundrevis av millioner kroner var tapt.

I Ukraina gjelder også dette, mener jeg. Russisk side, ukrainsk side og det internasjonale samfunn representert ved USA og EU, har fortsatt med å øke innsatsen og dermed risikoen nå siden den ukrainske krisen startet i november i fjor. Det er ingen som vil innrømme at her har vi valgt feil strategi, dette tjener verken egne eller andres interesser, vi hiver oss ut, som det heter i pokerspråket. Årsaken er selvfølgelig at man mener man har rett, både i egne ønsker legitimitet, og i strategien man har valgt for å oppnå den.

Foreløpig har kostnadene for alle parter vært gigantiske. Det er heller ingen parter som har noen enkel vei ut lenger. Det er allerede blitt et gigantisk nederlag å innrømme. Det er slike nederlag man ikke innrømmer, før det er ingen vei utenom, før det er et uomtvistelig faktum. Det er foruroligende, for det vil føre til at særlig Ukraina og Russland vil fortsette å tømme ressurser inn i sluket krisen er blitt, ressurser i form av økonomi og menneskeliv. USA og EU holder seg ennå med stort sett å tape prestisje, noe de gjør voldsomt, all den tyngde de har lagt inn i presset mot Russland. De kan ikke godt gi Russland innrømmelser, nå. Verdens ennå suverene stormakter kan ikke sette så mye inn i en konflikt, uten å vinne den.

Hele uken har vært forferdelig i Ukraina.  Jeg har skrevet mye om det på bloggen, og skal ikke ta det opp igjen. Det er bare å sjekke siste ukers poster. I helgen har kampene i øst tatt seg ytterligere opp, blitt enda mer intense. De ukrainske styresmaktene har satt inn en voldsom offensiv. Det går sivile liv tapt, men det er noe de har tatt med i betraktningen. De håper de har såpass med goodwill at de ikke vil miste den internasjonale støtten om det går noen uskyldige liv tapt. Uskyldige i Donetsk og Lugansk gjør ikke så vondt, som uskyldige i andre deler av Ukraina, eller verden.

Offensiven går også like i nærheten av krasjstedet til MH17, der internasjonale eksperter fremdeles ikke har tilgang. Men nå kan separatistene kanskje vanskelig lastes. Det ble tegnet våpenhvileavtale fredag, så internasjonale eksperter skulle slippe til, forhandlet frem mellom representanter for styresmaktene for Malaysia og opprørerne. Det er Ukraina som har brutt denne våpenhvilen. De satser alt på å få denne krigen avsluttet, få opprørerne knust.

Årsaken er nok kanskje at de ikke har råd til denne konflikten. Pengene renner ut, og Ukraina har ikke mange av dem. Nå om sommeren er folk i landet godt fornøyd. Strømmen er dyr, men man bruker ikke mye av den, og behovet for russisk gass er ikke så stort. Det fine været og varmen gir i seg selv god stemning. I høst og vinter vil alvoret komme. Da vil folk ikke klare å betale regningene sine. Det vil også Ukraina som land få store og umulige problemer med.

Derfor er det kanskje slik at det blir Ukraina som til slutt tvinges til å innrømme nederlaget. Det er de som vil gå tomme for ressurser først. Russland ser ikke ut til å bry seg om sanksjonene eller vestlig press, kanskje er det til og med slik at vestlig press gjør Russland sterkere. Det gjør i hvert fall Putin sterkere. På BBC sa de i dag at han har støtte fra 90 % av befolkningen, et helt uhørt høyt tall. Kanskje er det et tegn i tiden at en annen undersøkelse viser at kongressen i USA har tillit bare hos 7 % av sin befolkning.

Jeg tror ikke noe på disse sanksjonene. Jeg tror det som må skje i Ukraina er nødt til å skje uansett, og at det er bedre å gjøre det raskt og effektivt, enn gjennom langvarig pine. Jeg tror vestlig innblanding gjør vondt verre. Ukraina kan ikke holde på landet sitt som det er nå, med konstitusjonen som de har nå. De er nødt til å gi de østlige områdene innrømmelser. De kan ikke la dem bli styrt av oligarker utpekt av Kiev. De kan ikke hente ut store deler av ressursene som blir produsert der, uten å gi noe betydelig tilbake. De kan heller ikke ha Russland som fiende. Uansett så mye de to landene hater hverandre nå, så er de også avhengige av hverandre. Og særlig er Ukraina avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner. Og de har ingen annen energiforsyning.

Dette er kontroversielle meninger, slik som Russland oppfører seg. Det er de som bryter internasjonale avtaler, de som har snappet landområder fra fremmed land, de som holder liv i det væpnede opprøret i øst, og forsyner det med mannskap og våpen. Også her finnes det innvendinger til fordel for Russland, men det er tunge prinsipper som veier mot dem.

Noen av postene mine får fine kommentarer kanskje ikke alle får med seg, om de allerede har lest originalposten. Det gjelder særlig, fredagens post, om den ukrainske regjeringens oppløsning og faren for et sammenbrudd for hele landet. Der utfordrer en opplyst leser med argumenter om hvorfor Russland må fordømmes, og det må kraftige reaksjoner til for å stanse dem, mens jeg må forsvare mitt standpunkt om at tross Russlands oppførsel, vil kompromiss være det beste. Diskusjonen får frem litt av hva som står på spill i denne saken, og hvor viktig det er at valgene man gjør er skikkelig begrunnet. Krisen vil kunne definere forholdene i verden for årevis fremover. Det gjelder å finne en løsning som gjør verden til et best mulig sted å være.

Jeg anbefaler alle til å sjekke diskusjonen opp, den er i kommentarfeltet til posten fredag 25. juli. Diskusjonen er heller ikke over, som man ser, jeg kommer til å svare på kommentaren som nå står sist. Andre med meninger står også fritt til å slenge inn sin kommentar, og da helst saklig og begrunnet. Personkarakteristikker og beskyldninger er ikke det som skal til for å finne en vei ut av dette.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Kamper i det ukrainske parlamentet og bomber i Donetsk

Det er helt forferdelige tider. Hatet tar overhånd. I forholdet mellom Ukraina og Russland, og mellom den vestlige verden og Russland, er det en avgrunn. Folk hater hverandre, det er intenst, og hatet blir fyrt opp av nasjonale politikere, nasjonale medier og av vanlige mennesker på sosiale medier. Det er veldig langt mellom dem som i tider som dette maner til å holde hodet kaldt. Jeg vil være en av dem.

For dette blir også jeg hatet, vet jeg. Dømt etter noen av kommentarene jeg får her, og som jeg antar å være uttrykk for fleres meninger. Tiden er ikke inne for å holde hodet kaldt, når Russland oppfører seg som de gjør, virker å være omkvedet og stemningen. Kanskje har de rett, de som tenker slik. Jeg mener imidlertid de også bør holde åpent for at kanskje har de feil, eller delvis feil. Derfor vil jeg fortsette å argumentere som jeg gjør. Er man i tvil, skal man helle til den siden som sier forsoning, som sier fred, som søker kompromiss. Er man ikke i tvil, bør man tenke over om man kanskje burde være det.

Jeg er fullt klar over at dette er retorikk. Men det er også uttrykk for min dype og oppriktige mening. Jeg vet godt at det ikke alltid er mulig å søke fred, at noen ganger må makt møtes med motmakt. Jeg tror imidlertid ikke på at det noen ganger er nødvendig å møte hat med sterkere hat.

Det gjelder ikke bare forholdet mellom Russland og Ukraina, som jeg følger tett, og kjenner rett i hjertet. Det er bare å ta runden i verden, begynne i Libya og gå østover. Det er bare deprimerende. Libya, Egypt, Gaza, Israel, Syria, Irak, Afganistan. Det er krig, krigshandlinger, overgrep. Og det er blitt et klart premiss at det er nødvendig å møte makt med mer makt, vold med sterkere vold, overgrep med nye og verre. Fienden skal beseires, knuses.

Slik er det også i Ukraina. Om Russland er det store monsteret mange nå forsøker å gjøre det til, så er det kanskje ingen vei utenom. Monstere og udyr hører ikke på argument. De kan bare elimineres, eller nøytraliseres. Dette har vært USAs argument mot alle deres fiender siden andre verdenskrig. Fienden blir umenneskeliggjort. Ukraina går lenger enn USA. Her er det hatsk, her er det ubehagelig.

Og så må vi skille mellom mediene, og vanlige mennesker ute i gatene. Fremdeles hører jeg ikke noe annet enn russisk. Folk er smilende og glade. Det er ikke til å tro at landet er i bitter konflikt med storebror i øst, at de er i dyp, dyp krise. I mediene og blant politikere er hatet inett.

I dag var det slåsskamp i parlamentet, Verkhovnij rad. Det ligger en halvtimes gange fra hvor vi bor, i den vakre Marinskij-parken. Der tok vi mange av bryllupsbildene våre. Vi har gode minner derfra. Men Olia tør ikke gå dit lenger, for det er sted det har vært kraftige og voldelige demonstrasjoner. Tilløpene til uro, er mange.

I dag gikk altså enda en gang uroen helt inn til nasjonalforsamlingen. Der politikken vedtas, demokratiet skal utøves. Denne nasjonalforsamlingen i Ukraina er for tiden vanvittig. Unnskyld uttrykket, jeg mener det er dekning for det. Folkeopprøret i februar endret sammensetningen av parlamentet, endret forholdet mellom blokkene. Det hadde vært nokså i balanse, med en viss, marginal overvekt for de østlige, russiskvennlige områdene. Nå er det blokken til Timosjenko og hennes Fedrelandsparti, sammen med høyreekstreme Svoboda, som har full, diktatorisk makt.

De utnytter den helt ut skammelig. President Porosjenko foreslo forleden å gi russisk spesiell status i de østlige regionene i landet. Han er dollarmilliardær med betydelige forretningsinteresser i Russland. I Ukraina er man derfor skeptisk til at han kanskje vil være for ivrig etter å slutte fred med det som er fienden. Forslaget om å gi russisk spesiell status ble bastant blokkert i parlamentet. Ukrainsk skal være det offisielle språket. Det går rett i trynet på den russisktalende, østlige delen. Selv her i Kiev føles det rart. Russisk er jo språket praktisk talt alle bruker. Men man ser det ikke skrevet, så godt som all tekst er på ukrainsk. Og russisk TV ser jeg ikke lenger. Tidligere var det det, som stod på her hos oss.

Slåsskampen i parlamentet kom etter et forslag om utvidet verneplikt. Først så det ut til å være for alle under 50, men i følge Kyiv post var det for alle under 60. Kampene i øst vil fortsette. Det trengs soldater. Forståelig nok er representantene fra områdene i øst, de som tidligere utgjorde blokken til avsatte Janukovitsj, de er ikke så glade i dette vedtaket. Det er mot deres område bombene og soldatene ble sendt. Nå var de ute av stand til å hindre det. Så det ble nevekamp. I en nasjonalforsamling.

Hva som også hendte, var at formann i parlamentet (speaker, på engelsk), Turtsjenov, den samme som var midlertidig president mellom Janukovitsj og Porosjenko, han jaget ut kommunistpartiet. De har også bred støtte i øst. I Ukraina blir det nå arbeidet for å forby partiet. Avisen Kyiv post, uttaler på lederplass at det ikke vil være riktig, fordi medlemmene bare vil danne et nytt parti med samme politikk, men et annet navn. Det er bedre å politiforfølge og arrestere medlemmene, mener de.

Så mye for demokratiet. På BBC var en kort filmsnutt som grep oss veldig, her nede. Det var en journalist som kjørte ut til åstedet for flykrasjet, da sjåføren fikk en telefon fra sin 13 årige, gråtende datter. Huset deres var blitt bombet.

Mens en samlet medieverden, og sosiale medier der hatet er skremmende, hamrer på separatistene og terroristene, som de kalles, og bombarderer Russland og Putin med hat og fordømmelse og ønske om alt vondt, så fortsetter ukrainske styresmakter krigen. Det får lite grann oppmerksomhet på BBC, de største og mest seriøse vestlige mediene rapporterer det i det minste, men det drukner i støyen. Hatet har overtatt. Hat gjør blind.

Det har allerede gått så langt at det er vanskelig å se noen vei ut. Det varslet vi allerede i januar. Og det har blitt verre og verre og verre, som vi også hele tiden har sagt. Det er sterke krefter som ikke ønsker noen fred i konflikten. De befinner seg på begge sider. Jeg tror – men jeg vet selvfølgelig ikke – at det er helt urealistisk at rebellene i øst legger ned våpnene. Putin uttalte også i dag, tross det voldsomme, internasjonale presset han er under, at han kommer til å fortsette å stå ved sine. For dette får han stor støtte av den russiske befolkningen. Både i Russland, og store deler av Ukraina.

Hos oss utløser dette ramaskrik. Vi kan ikke fatte og begripe hvordan Putin og russerne kan fortsette å støtte opprøret i øst. De er jo separatister og terrorister, og de skyter ned passasjerfly. Men mange av dem som skriker høyest, har ikke satt seg helt inn i situasjonen. Vi er også offer for den medieverden vi lever i. Der blir det ikke rapportert at ukrainske bombefly bomber landsbyer på jakt etter opprørere. At det er kamper og bomber i Donetsk. At en lekeplass for barn ble truffet, ett barn drept, to voksne, i det bombefallet. Mange av de som bor i området, er ikke så sikre som oss, hvem som er heltene, og hvem som er skurkene.

Putin er en mer sammensatt figur enn demoniseringen han blir utsatt for i vestlige medier. Han har politiske, mer enn ondskapsfulle mål. Han ønsker et sterkt Russland, og han er villig til å gå lenger enn vi i vest vil akseptere, for å oppnå det. Han er også villig til å ta kampen opp, når han møter motstand. Dette er livsprosjektet hans. Og han vil aldri, aldri gi seg. Han har også en uhyggelig samlet nasjon bak seg, som vil bli dypt skuffet, om han gjør det.

Derfor betyr nye sanksjoner lite annet enn at krigen øst i Ukraina vil fortsette. For det er en krig nå, vi bør kanskje unngå eufemismen med å kalle det «krigshandlinger» og kamper. Det er krig, med alle dens redsler som man kjenner dem. Også Røde kors i Genve kaller det nå en krig, med den hensikt å kalle nedskytingen av MH17 en krigsforbrytelse. Ordet fanger. Det blir kalt en krig, fordi det er en krig.

Jeg synes det er helt forferdelig. Det er vanskelig å leve med. Hatet på sosiale medier gjør det hele verre. Det er ikke bare politikerne, men også vanlige folk, som ønsker straff og hevn og som fyrer opp under den harske stemningen. Det er viktige valg som må tas. Det foregår en enorm maktkamp mellom USA og Russland, om hvem som er Sjefen i verden. Det ukrainske folket er offer for den. De har vært plaget av elendige og korrupte og kriminelle politikere så lenge landet har eksistert, og nå er de i tillegg arena for beinhard og skruppelløs geopolitikk. USA sier det ukrainske folket selv skal bestemme, men det gjelder bare den delen av folket som støtter dem. Ukraina er i krise, de er på vei nedenom og hjem. De kan bruke Russland som ytre fiende å skylde på, men problemene er nok mye større og dypere.

Jeg er forferdelig pessimistisk med hvordan dette vil gå. Det er uhyggelig vanskelig å se en vei ut, så lenge kravet er betingelsesløs kapitulasjon. Putin har allerede gått for langt, han vil aldri vinne verdens tillit tilbake, som han hadde den. Det er ikke så lett å se hva han har å tape på å fortsette.

For meg er dette ikke om å være for eller mot Putins politikk. Man kan veldig godt være mot. Bruk ikke våpen, unngå vold, det er et grunnleggende prinsipp å rette seg etter, der det er mulig. Send ikke våpen og mannskap inn i andre land, det er enda verre. Men i realpolitikken må av og til prinsippene vike. Hva man kan få til, er viktigere.

I Ukraina tror jeg ikke det nytter noen verdens ting med ytterligere sanksjoner, heller ikke om det følges av uttrykkelig hat og fordømmelserf ta en samlet vestlig verden. Det vil bare forlenge lidelsene i landet. Å bruke makt til å tvinge Putin tilbake, og å knuse opprøret voldelig, det vil kreve uhyggelig mye makt og risikere mye mer enn det kan vinne.

Alternativet er å gå til reelle forhandlinger. Det er ikke så umulig å løse denne krisen, som de jeg nevnte ovenfor, fra Libya og østover. Det er å erkjenne at Ukraina må være et nøytralt land. De skal ikke inn i NATO. Og områdene i øst må få sitt utstrakte selvstyre, slik de kjemper for. Også president Porosjenko kan gå inn for en slik løsning. Men han vil bli hindret av parlamentet, som ikke godtar annet enn full seier. Det er heller ikke noe påtrykk fra den vestlige verden, ledet av USA, for en slik løsning.

Derfor fortsetter kampene. Eller krigen, som det er. Og hatet øker og øker. Hvem vil ta initiativet for å bremse det?

Uunngåelig anti-Russland etter MH17

Olia og jeg snakker lite om flykatastrofen. Fra moren har jeg bare hørt en setning, «hørte du hva som har skjedd», og et vilt, skremt uttrykk i ansiktet. Ужас (uzjas) – det betyr forferdelig.

Jeg har hatt lyst til å spørre Olia hva hun mener om at de pro russiske militærstyrkene i øst nekter det internasjonale observatørkorpset tilgang til vrakområdet, og at de fjerner likene og kjører dem bort med tog. Det synes jeg er fælt. Hvis det krever så mye å skjule sporene fra nedskytingen, så stiller de seg i en posisjon umulig å forsvare. Man skal ha respekt for de døde. De etterlatte skal få sine kjære hjem, og ikke måtte leve i uvisshet, på toppen av alt det andre ufattelige de har gjennomgått.

Men jeg har latt være å spørre. Vi er på sommerferie. Olia føler ganske sterkt på kampene i øst, og hvordan Ukraina har fått Russland som fiende og hater dem. Hun har vært på nettsider og funnet telefonnummer, og ringt for å tilby sin lille datsja til flyktninger. Det er ganske rørerende. De hadde en ganske lang telefonsamtale, hun og en kvinne fra Donetsk. Denne takket for tilbudet, men mente det ville være lite aktuelt. Sjansene vil være større i Russland, der mange av flyktningene har slektninger, og utsiktene for jobb er bedre. Kvinnen sa også at hun ikke vil bo i Kiev-området, der alle hater dem.

Dette er ikke sant, men hva skal man tro? Både russiske og ukrainske medier er fulle av hatpropaganda om motparten. Det graver grøfter som ikke vil være enkle å fylle igjen. Russere og ukrainere er brødrefolk, det er ingen vesentlige religiøse og kulturelle skiller, det er ingen grunn til at det skal bli så bittert. Men i urolige tider som dette er det ikke vanskelig å fyre opp stemningen, noe begge sider gjør sitt beste for å få til.

Nå har også vestlige medier slengt seg på. Det er vanskelig å klandre dem. Først det vanvittige i å skyte ned et passasjerfly. Så det groteske i å ville skjule sporene etterpå, selv når det betyr å med våpenmakt hindre innsyn, og flytte rundt på lik og vrakdeler i dagevis. Rebellene har ikke noen ordentlig talsmann. De selvutnevnte lederne både over militærstyrkene og regionene er vanskelige å forholde seg til. Man har liksom ikke lyst til å vise dem den respekt det vil si å ta dem på alvor. Man vil ikke la dem representere Donetsk og Lugansk. De har et mildt sagt tvilsomt mandat.

Så fingeren og vreden rettes mot Russland, og deres leder, Vladimir Putin. Her har hatet bygget seg opp i årevis. Lenge før krisen i Ukraina begynte var kritikken mot Putin knallhard. Det er utgitt mange bøker om ham, laget mange dokumentarer. De fleste er intenst anti. Så hindrer han Ukraina å vende seg mot vest, som det blir fremstilt, vil ikke ha noe demokrati der, som det blir sagt, og går til og med og forsyner seg av landområder i landet. Deretter trekker han i trådene for et militært opprør i øst. Og så har det nå toppet seg med at han har levert våpnene som har skutt ned et sivilt passasjerfly.

Det er ikke alt dette som er helt sant. Det er ikke alt som er helt sikkert. Bildet er litt mer balansert. Putin er ingen tyrann på linje med Ghadaffi, Hussein og al-Hassad, og alle de andre fra fortiden. Amerikanerne gjør sitt beste for å tegne et slikt bilde av ham. Putin er skurken, han må tas. Men USA har en historie for å peke ut slike superskurker, for så å måtte ta dem. Det er ikke alltid de har hatt helt rett. Og det er slett ikke alltid det har gått så bra, etter skurken er tatt.

En ufattelig flyulykke i Donetsk

Jeg trodde ikke på det da jeg først så nyheten meldt på Twitter, skrevet i store bokstaver, og fra en konto kalt «conflictreport», eller noe sånt. Det var for vanvittig. At det skulle være akkurat Malaysian airlines, flyselskapet som nettopp har hatt den mest omdiskuterte flyforsvinningen i verdenshistorien. Så skulle det skje enda en gang, og nå skutt ned, øst i Ukraina. Det var for vilt.

Men det er likevel sant. Hva som har skjedd ble snart uhyggelig klart, enda det ennå ikke er helt bevist og utvilsomt. Flyvraket er spredd over enorme avstander, og er i en slik forfatning, at det må være sprengt i luften. Ingen får en bombe ombord i et fly på moderne flyplasser. Så det må være skutt ned. Det flyr så høyt, 1 km oppe i luften, at det trengs avansert utstyr for å treffe det. Slikt utstyr finnes hos den ukrainske og den russiske hæren. At Ukrainerne skal ha skutt ned flyet er helt urealistisk. De har ikke skutt ned fly. Og det ukrainske militæret har også kontroll over sivile fly i eget luftrom. Sjansen er null for at det er dem. Jeg fryktet en kort stund at det var skudd fra russisk side, det ble spekulert litt i det, men også det er helt usannsynlig. Også russisk militære ser forskjell på sivile fly og militære. De vet også hvilke sivile fly som er på vei inn i eget luftrom.

Så det må være opprørerne, eller separatistene, som de ofte kalles. At de skal ha skutt ned flyet med vilje, er umulig. Det er en katastrofe for dem, og for russerne som støtter dem. De har overhodet ingenting å tjene på noe slikt. Og de har hittil skånet sivile liv. Selvfølgelig. En del av propagandaen deres, er at det er den ukrainske hæren som dreper sivile, i sine bombeangrep, mens de bare forsvarer seg, og skyter ned ukrainske militærstyrker som kommer mot dem. Det er ingen som kan ha ønsket at dette flyet skal ha blitt skutt ned.

Det dreier seg derfor nesten sikkert om et katastrofalt uhell. Opprørerne har meget farlige våpen, meget avanserte, men de er ikke så avanserte i egen organisasjon og disiplin. Det er ingen profesjonell militærstyrke. De er løst sammensatt. Her er alle slags folk, frivillige, som av ulike årsaker mener de har noe å bidra med. Så har noen av dem blitt satt til å styre disse missilene, BUK, som de kalles i Russland, Sa-11, i NATO. De er laget for å skyte ned amerikanske bombefly. Det er kraftige saker. Ordren – eller oppgaven – er å få skutt ned enda et ukrainsk transportfly. De sitter der og venter, det klør i fingrene på dem, hjertet banker, de er ikke vant med å håndtere så avanserte våpen i skarpt oppdrag. Så kommer endelig et fly, høyt oppe på himmelen. Uten å undersøke nærmere hva det er for slags fly, fyrer de av, sjansene er jo store for at det er et ukrainsk transportfly, hva ellers skulle fly over dette farlige området, få flyr de varmesøkende rakettene og treffer flyet. Oppgaven utført. Da vrakrestene når bakken, skjønner de hva de har gjort. Og skjønner katastrofen.

Det var 80 barn i dette flyet. Det var vanlige mennesker, fra mange land. USA, Nederland, England, Frankrike, flere land i Asia, flere i Europa. Mange vil ha mistet sine egne. Da kommer konflikten litt nærmere. Mange vil nå sette et virkelig sterkt søkelys, på hva som egentlig foregår i Ukraina. Mange vil nå ikke gi seg, før man vet med sikkerhet hvem som har ansvaret. Hvem skjøt, hvorfor, og hvor kom våpenet fra? Det er et søkelys de såkalte separatistene ikke ønsker. Det kan også være svært skadelig for Russland, og Putin. Mange vil ønske noen å skylde på. Og vil gjøre det med et sinne atskillig sterkere enn hva man har sett hittil i krisen, for andre enn de som er direkte involvert i den.

Jeg vil berømme USA, og deres president Barack Obama. De har nettopp lansert nye sanksjoner mot Russland. Flystyrten kommer samme dag som de blir kjent. Forholdet mellom USA og Russland er anstrengt, særlig over Ukraina, men også av andre årsaker. President Obama var likevel prisverdig dempet i sine første uttalelser. Han sa prioriteren var å finne ut hvor mange amerikanere det var ombord, at USA skulle gjøre alt for å hjelpe ukrainske myndigheter med å finne ut årsaken til ulykken, og at nå gikk tanker og bønner til de etterlatte, uansett hvor de kommer fra. Her var ingen forhåndsdømming, ingen forsøk på å slå politisk mynt på en forferdelig ulykke.

Lignende kan man ikke si om ukrainske myndigheter. Jeg må si de er udregelige. De er klokkeklare på at dette er utført av «russisk-støttede separatister», president Porosjenko brukte uttrykket «handling av terrorisme», og et departementsmedlem fra Timosjenkos Fedrelandsparti, mente at nå måtte det internasjonale samfunn bidra til å stenge grensen mellom Ukraina og Russland. De bruker katastrofen i propagandakrigen, bruker den til å få mer støtte i det de ser som kampen mot Russland. Her er ingen ydmykhet. Ingen som ymter frempå at det nå kanskje er på tide å roe seg ned. Kampene i øst har kommet helt ut av kontroll. Det er blitt en internasjonal skandale. Et sivilt fly er skutt ned, fullsatt, 280 passasjerer fra hele verden, pluss besetning.

Russland har også skyld. Det skal ingen underslå. De er mestere i maktspillet som foregår over Ukraina. De har virkelig fått mye ut av en situasjon som så veldig vanskelig ut for dem, da Janukovitsj ble jaget, og en samlet vestlig verden umiddelbart støttet det nye regimet som grep makten. Den vestlige verden har også skyld, stor skyld. NATO og EU, de har gått inn i Ukraina uten å kjenne skikkelig til forholdene der, som USA har hatt for vane over hele verden. I Ukraina er antent en bombe det ikke var nødvendig å tenne. Det var vanskelig under Janukovitsj. Men neste valg var planlagt februar neste år. I stedet ble landet kastet ut i kaos, sterkt støttet av de vestlige stormaktene, USA og EU. Ikke alle er enige i deres politikk. Noen har grepet til våpen. Nå er det skutt ned et sivilt fly med disse våpnene. Borgere fra EU og NATO er også drept.

Man kunne drømme det kom noe godt ut av denne katastrofen. At stormaktene skjønte det er galskap hva de driver med. Krigen i Ukraina vil ikke ta slutt. Det er uhyre vanskelig å slå ned slike delvis organiserte partisangrupper, særlig når de har støtte av Ukraina, og båndene er så tette som mellom disse områdene i Ukraina, og Russland. Det er en krig som ikke kan vinnes, som bare vil svekke både Ukraina og Russland, som vil ta livet av folk, og gjøre lidelsene store for de som får leve. Man må få slutt på kampene, og få organisert Ukraina på en måte som gjør det mulig for landet å komme seg videre.

Det er imidlertid lite sannsynlig at slike drømmer vil få oppfylt. Det ukrainske parlamentet er nå dominert av representanter fra Timosjenkos Fedrelandsparti og høyreekstreme Svoboda. Stemningen i landet er også at «separatistenes skal tas», de skal «knuses», her er ikke rom for forhandlinger. Dette er også godt hjulpet av propagandaen i ukrainske medier. USA og EU støtter denne linjen. Og det er veldig få tegn på noe reelt ønske om en alternativ linje.

Så selv en katastrofe som dette vil ikke avverge videre kamper. Både russerne og opprørerne er også selvrettferdige, de mener det oppriktig når de holder også ukrainerne ansvarlige. Hadde ikke de sendt så mange militærfly østover, hadde det heller ikke vært nødvendig å skyte dem ned. Folk flest i Vesten vil være hylende uenige i denne tolkningen, men de må nok ta med i betraktningen av at mange som mener dette, er folk som bor der. Deres syn på sakene bør også tillegges betydning. Det er deres hus militærflyene flyr over.

Men det er ingen grunn til å drømme. Hver side står beinhardt på sin egen rett, i alle fall offentlig. Det eneste gode som kan komme ut av denne ufattelige katastrofen, er at sivile fly slutter å fly over krigsområder. Det er galskap. Og den galskapen er mulig å unngå.