Julaften, 2018

Så er det morgenen, første juledag, 2018. Jeg skriver på min nye Huawei MateBook X, den viktigste julegaven jeg fikk i år, og den jeg sørget for selv. Utenom det var det duker og pledd fra mor og søsken, og en ball fra vårt kjære vidunder, Irina. Hun er den viktigste gaven, året rundt.

Vi tilbrakte formiddagen hos min mor, etter tradisjonell juletrepynting og rømmegrøt og spekemat. Der hører det med litt øl og akevitt, og dermed kan jeg ikke kjøre hjem igjen. Foruten en hyggelig morgen, med kalendergave og strømpebukse til Irina, og en veldig tidlig joggetur rundt Frøylandsvannet for meg, var hovedsaken denne gangen at mor hadde en blå tå, og måtte en tur til legevakten for å få den sjekket.

Så hadde lille Irina og jeg et kort mellomspill hjemme hos oss selv, der vår kjære kone og mor sørget for sin egen jul, ved å la disse dagene gå forbi som om det ikke var noe spesielt med dem, overhodet. For lille Irina på 4 er det veldig spesielt, det er jul og en pakkeverden uten sidestykke, hun gjennomlever dette som fireåringer skal. Det er utilslørte forventninger. Lenge før det var på tide å dra, sørget hun for å få på seg den nye, røde kjolen, og en passende, rød genser, med hjerte på.

Til tross for at vi startet forberedelsene i uvanlig god tid, kom vi likevel noen minutter for sent til kirken. Julegudstjenestene nå om dagen kan knapt nok kalles gudstjeneste, det er show, og Frøyland/Orstad kirke ville vært ugjenkjennelig som kirke for en kirkegjenger for ikke så altfor mange år tilbake. Det er en gudtjeneste for vår tid, en tid med fjas og mas, og en tid der det ikke går an å forvente at en forsamling skal klare å sitte og følge med på noe over flere minutter, uten musikk og lys, og avbrudd med sang. Vår tid er iscenesatt, selv ikke i kirken er det kristne julebudskapet nok i seg selv.

Så har også kirken mange hensyn å ta. Dette er den dagen de har sjansen til å nå frem til mange som ikke går der til vanlig, og som ikke bryr seg så mye mer, enn at dette hører med til julefeiringen.

Lille Irina var der også, i sin røde kjole og oppsatte hår, satt hun i trappen, siden kirken var så full at det ikke var noen ledige seter. Da det var slutt, løp hun ut i bilen, for å kjøre til mor, og så gå videre til tante Tone. Irina ville gå til fots, artig for en fireåring, hun ville rett og slett ikke kjøre, selv om jeg spurte flere ganger. Det er en knapp kilometer bort, men Irina mer løp, enn gikk. Hun og jeg skulle gå litt i forveien, men vi gikk så fort, at mor ikke greide å ta oss igjen.

Julaften

Borte hos Sivertsens lå alle gavene forunderlig under treet. Irina lot forventningene ligge som en hinne rundt kroppen, veldig, veldig synlige. Hun gjennomlevde ventetid etter den gamle skolen, der det bare var å vente, vente til det var lov å pakke gavene opp. I motsetning til søskenbarna, var det ingen mobiltelefon eller skjerm å holde på med. Det var bare å løpe frem og tilbake, turne i sofaen, spise sjokolade, og se på gavene, se på gavene, se på gavene.

Særlig var det en gave som tiltrakk henne enormt. Den som hadde form som en sylinder, og som hun hadde veldig sterk mistanke om at inneholdt det hun ønsket seg aller mest.

Men først var det middag. Pinnekjøtt. For oss voksne var det supergodt, noe absolutt verdt å ta seg tid til. Lille Irina var ferdig etter 5-6 munnfuller, og også da klar til å pakke opp gavene. Men hun måtte vente. Hun måtte vente. Hun fikk lov til å gå fra bordet, men det var også det hele. Hun måtte se de voksne spise seg ferdig, og nyte maten, uten å skynde seg, slik vi voksne også har sett våre foreldre gjøre det samme, da vi var barn. Jeg hører til den som tror det er en uting ved vår tid, at man straks skal få alt man ønsker seg, hele tiden. Jeg tror ikke det oppfyller noen ønsker, om en slik selvmotsigelse er forståelig.

Så var det dessert. Da var Irina litt mer på plass, for det var is. Den ble servert etter at vi hadde ryddet helt av, og vasket det som skulle vaskes. – Et par munnfuller til nå, sa Irina, på russisk, – så er jeg klar. Det tar bare et lite minutt. Stor var skuffelsen, da hun skjønte at det ikke bare var hun som skulle bli ferdig, alle skulle bli det.

Det var vår nye tenåring, Sara, som spiste lengst. Og som tenåringsjenter skal, ble hun svært flau, da hun ble oppmerksom på det, og fikk oppmerksomheten rettet mot seg. Nå var det rett og slett hun, som forsinket gaveutdelingen! Alle vi andre var ferdige.

Etter å ha spist, var det rydding og å vaske opp. Lille Irina spilte sin rolle til fullkommenhet, og hjalp til med å rydde, sånn at det skulle gå litt fortere. Det skal hun ha, det var en venting på flere timer, etter først å ha ventet flere dager, og også uker og måneder, etter bursdagen sin, da hun også fikk gaver. Men hun gråt ikke, klaget ikke, var ikke sur. Gikk bare rundt og fant seg i det, og levde gjennom ventetiden etthundre prosent, sånn bare et barn kan.

Gavene

Endelig. Vi kunne sette oss ned, i sofaen, og endelig begynne gaveutvekslingen. Tones barn er blitt så store nå, at det ikke lenger er interessant å være den som leser opp, og deler gavene ut. Nå var det de voksne, og barna, som måtte gjøre det i fellesskap. I Irinas verden var det sånn, at det bare var å hente gaven man visste var sin, hun hadde glemt det fra i fjor, hvordan det var. Men alle hadde forståelse for et lite barns tålmodighet, hun fikk gaven sin først, og så var hun opptatt for en god stund. Hun var helt uinteressert i andre gaver, inntil hun hadde funnet ut alt med denne første gaven hun hadde fått.

Den eldste til Tone fikk komponenter til en datamaskin han skulle bygge selv. Den yngste, Sara, fikk mye klær, og en bærbar PC. Tone og Torben var storfornøyde med alle gavene de fikk, de hadde sørget for å fore seg selv, rikelig. Jeg hadde også tatt hensyn til min egen lykke, med denne datamaskinen, som jeg nå sitter og skriver på. Lille Irina var ellevill, helt storfornøyd, enda gavene i sum var mer beskjedne i år, enn i fjor, da hun fikk en sykkel.

Vi voksne hadde hjemmelaget øl og innkjøpt vin og kaffe å kose oss med også, uten at det var i nærheten av å bli noe fyll ut av det, selvfølgelig. Det er barna som skal ha julen. Eldstemann Andreas gikk inn i superkonsentrasjon, for å sette sammen datamaskinen, han overraskende for ham selv allerede hadde fått alle komponentene til. Yngstejenta, Sara, konfigurerte sin bærbare PC. Lille Irina løp omkring på gulvet, lekte med hunden, lekte med oss, og var bare levende lykke.

Jeg er så glad i henne og stolt av henne at jeg bare må passe på at det ikke tar overhånd. Ingen barn har godt av å bli overbeskyttet. De skal også lære seg å klare seg selv i livet. Stoltheten og kjærligheten fra foreldrene får de gratis, den fra alle andre, må de vinne. Irina har virkelig gode forutsetninger, det må man si, skjønn og kjekk og fantastisk som hun er, men hun må lære seg å snakke norsk, skal hun greie seg i Norge. Denne høsten har det gått i russisk.

På julaften sprakk det, da hun på min rettledning sa – se!, i stedet for russiske smotri, og selv utviklet det til – kom og se, og til og med, tante Tone, kom og se! Det tante Tone skulle komme og se på, var plastelinen hun hadde laget til, eller det vi i vår tid kalte leire, men som nå visst heter playdo, etter merket. Dette er ikke noen reklameblogg, så jeg styrer unna alt sånn, som den oppmerksomme leser skal ha registrert.

Henimot klokken elleve var det på tide å gå hjem. Det var gamlemor selv, som hadde det tyngst, og var trettest. Lille Irina viste ingen tegn på at hun ikke kunne holde det gående i det uendelige, om det var det som skulle til. Hun løp hjem også, en ny liten kilometer, i vinterkulden og mørket, som riktignok ikke var verre enn at min søster Tone tok turen med hunden samtidig, uten å skifte bort juleskjørtet. Altså bare legger. Ikke verst, men i vår familie knapt egnet til å vekke oppsikt.

Vel hjemme hos mor, der Irina og jeg på ny må overnatte, vil Irina straks i gang med å leke, «bare lite grann, kun fem minutt», som hun greit sier det frem, på russisk, men hun har ikke noen problemer med å akseptere at det er sengetid heller. Hun pusser tennene, tar selv på pysjen, og sovner raskt, vel vitende om at neste dag, vil bli full av lek.

God jul!

 

Avslutningskveld for studentene fra Novgorod

I dag var det avslutning for besøket fra Russland. På programmet skulle arrangementet vare fra 1800-2000, men det trakk ut, og endte for meg i en pikant avslutning da jeg med fire studiner i bilen ble tvunget til å kjøre hjemom for å lade bilen.

Vi var med disse studentene også sist fredag, på grillfest i Vagleleiren. Da var lille Irina med, og jeg fikk ikke så mye kontakt akkurat med studentene. Det var også deres første dag, her, mye var uvant for dem. Nå har de vært her en uke, de har vært på prekestolen, skoler i området, sett bedrifter og fabrikker, besøkt ordføreren, og feiret 17. Mai. Alt i sjeldent finvær, til Rogaland å være.

Arrangementet i kveld skulle være i det som vel kalles Tinnhuset, huset til den gamle tinnfabrikken, på Storhaug i Stavanger. Huset er nå i privat eie, og disponibelt for oss i Rogaland-Novgorod. Jeg har vært der før med dem, og notert meg at det er ikke så barnevennlig. Derfor hadde jeg ikke lille Irina med, noe som viste seg å være feil, da det norsk-italienske paret hadde med seg sin Gabriel, en av Irinas aller beste venner. Nå måtte han klare seg selv.

Avslutningen besto av enkel servering, tapas fra ostehuset, kaffe og is, ledsaget av korte informasjonstaler og musikalske innslag. Det er mange hobbymusikere i Rogaland-Novgorod, nå var det forsterket med Solveig fra kulturskolen, på fiolin. Dermed var det fiolin, trekkspill, kornett, klarinett og keyboard. Norsk og russisk folkemusikk. Eller, norsk folkemusikk og russiske sanger, er riktigere å si.

De russiske studentene satt på helt andre enden av bordet for meg, så jeg fikk ikke snakket med dem. Men jeg hørte de holde en avslutningstale, der hver av dem oppsummerte sine inntrykk av Norge. Og det er virkelig imponerende hva de har å si, det er en hjertelighet og takknemlighet jeg finner ganske sjelden. Norske taler blir lett veldig formelle i sånne sammenhenger, og uhøytidelig formelle, «alle var enige om at det var en fin tur», og at «vi har lært mye». Her var det poengtert, og med alvor, dette, dette og dette har imponert oss. De har hatt sitt livs tur, og de klarte å overbringe det i ord.

Klokken var mellom ni og ti da det var på tide å reise hjem. Jeg ble spurt om å være sjåfør. Det ville være veldig gøy, sånn sjanser gir jeg ikke fra meg, men det var et problem at det bare var 35 km igjen på elbilen. Fra Stavanger og inn er det drøyt to mil, så det skulle gå. Vagleleiren er rett ved der jeg bor, et par kilometer unna, eller så.

Dermed kom fire sprudlende russiske studiner inn i bilen min. Det var veldig kjekt, jeg snakket jo i vei, der jeg hadde noe å si, men det var et problem at kilometerne for rekkevidde ble slukt raskere enn veien. Kanskje var det kveldskulden? Kanskje at jeg kjørte litt fort, altså på motorvei, ikke i idealfarten på cirka 60?

I alle fall var jeg nede i 11-12 km igjen da vi parkerte på Rema 1000 for å handle. Flyet deres skulle gå 0600 i morgen neste dag, nå skulle de handle norske varer som minne og gaver på veien hjem. Jeg kunne jo også handle litt, det blir pinse, og vi må også ha mat. Men det uroet meg med ladingen, bilen hadde selv gitt beskjed: «lad nå», da vi parkerte.

Da jeg startet igjen, ville ikke bilen vise hvor langt vi hadde igjen. I stedet viste den en strektegning av lading. Da det også kom melding: charge immediately, våget jeg ikke mer. Jeg sa jeg måtte kjøre hjem, lade. Det er jo ganske pinlig, men enda mer pinlig hadde det vært å bli stående et sted på veien, uten mer strøm igjen.

Så dermed var jeg i den litt vriene situasjon å parkere en bil med fire unge russiske studenter oppi i garasjen, og uten å vite hvor lang tid en lading til forsvarlig nivå ville ta. Jeg har ikke noe hurtiglading eller noe sånt i garasjen, det er vanlig stikkontakt. Og så er jeg fullstendig klar over at det er helt uakseptabelt å kjøre en bil med fire jenter et annet sted enn avtalt.

Først tenkte jeg å få lånt en bil av en av naboene, det hadde gått helt fint, minst to hadde hjulpet, om de var hjemme, men så introduserte jeg dem for Olia og lille Irina, som var våken ennå. Jeg sa Olia måtte finne på en gave, de måtte få kompensasjon for ubehaget, klokken var over halv elleve, og de hadde en svært kort natt foran seg. Men det var ikke så lett å finne på noe å gi, vi var jo ikke forberedt.

Lille Irina gjorde imidlertid sjarmjobben, som hun pleier. Særlig med hun som het Katja ble det full kontakt. Irina var rett og slett utrøstelig, da disse jentene skulle reise igjen, og hun ikke kunne være med. – Jeg kan også fly om natten, sa hun, på russisk. Med Olia ble det også øyeblikkelig kontakt. Jeg snakker godt russisk, men det er litt anstrengt, og særlig i lange utlegninger om ting jeg ikke er vant å snakke om, kan det stokke seg til i det uforståelige. Med Olia fikk de også direkteinformasjon, om hvordan det er å komme til Norge, som russer, hvordan livet egentlig er, om man kan si det sånn. Under en ukes omvisning er det alltid den polerte versjonen man ser.

Under disse samtalene gikk bilen fra 6 til 7 til 8 og 9 % av fulladet. Hadde jeg visst det var 6 % igjen, kunne jeg kanskje tatt risken til Vagleleiren uten å kjøre hjemom, det hadde nok godt, men jeg kjenner ikke bilen så godt, og visste ikke annet da vi kjørte enn at jeg måtte lade øyeblikkelig. Klokken var cirka elleve, nå, det hadde tatt 20 til 30 minutter, dette ekstra eventyret. Forhåpentligvis ser de på det som en ekstra opplevelse, slik jeg alltid ser på sånne ting. Men det var veldig pinlig å ikke klare å kjøre dem dit de skulle, straks.

Det endte uansett godt. Da vi kjørte ut fra garasjen hadde jeg 14 km rekkevidde, og da jeg var fremme i Vagleleiren hadde jeg 12. Fra hjemme og dit var de fire fulle av spørsmål, mye ny informasjon å spørre ut i fra, og nå hadde vi jo allerede snakket sammen om litt av hvert. De var virkelig forundret over at jeg kunne russisk, og så mye russisk fra dagligtalen, vanlige ord og formuleringer, sånne som de også bruker, og ikke alltid så innlært og formelt et fremmedspråk blir, når man ikke bruker det til vanlig. De sa også de var glade for å ha møtt min kone, Olia, og de var selvfølgelig sjarmert av lille Irina.

Jeg for min del hadde rett og slett litt vanskelig for å roe meg. Det var noen sterke inntrykk, litt uvirkelig, ennå, med vaskeekte russere i min bil og i mitt hus, og så dette vanvittige med at bilen ikke hadde nok strøm. Da vi parkerte i går, etter 17. Mai, var det 40 % igjen. Med det skulle jeg kjøre Ganddal- Klepp – Stavanger – Klepp – Ganddal. Så lenge den ikke er under 40, pleier jeg ikke å lade den opp, om det ikke er noe spesielt. Dagens reise var ikke spesiell nok, før jeg visste hva den ville komme til å bestå i.

Det ble veldig spesielt, og veldig kjekt. Neste arrangement i Rogaland-Novgorod er vårfesten i Arboretet.

Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.

Oslotur

Et tilbakepostet innlegg i dag. Slik må det bli, etter en travel uke, der det strengt tatt ikke har skjedd så mye. Jeg har bare ikke hatt tid til å sette meg ned og skrive blogg. Tirsdag var lang dag på jobb, onsdag var jeg hos mor og hentet bilen, og i går var det fest, så litt har jo skjedd. Min kone leser fysikk, og jeg hjelper henne, jeg leser Tsjekhov, og hun hjelper meg. Sånn har vi nådd lørdag 16. november, kveld, og jeg skriver innlegget om Osloturen som var forrige helg.

Anledningen var jobbrelatert, og jobb holder jeg utenom denne bloggen, annet enn å si det var et fint opphold på Quality resort hotell på Leangkollen i Asker. Oppholdet der endte fredag ettermiddag, jeg tok tog til Oslo sentrum, og fant veien i trikk til Adamstuen, der Ingrid bor med familien. Denne familien har fått en veldig økning siden vi alle giftet oss sommeren 2009. De har barn og hund, og flott leilighet med mange rom og to vedovner, godt inne i sentrum av Oslo.

Tilfeldigvis skulle Pål reise bort denne helgen. Så jeg fikk på en måte prøve meg som barnefar, litt i utkanten, en slags barnefarobservatør. Litt sånn å se hvordan det fungerer. For lille Lauritz var det særlig til å begynne med ikke helt greit, noe jeg godt kan forstå, en sånn kjekk far som Pål må være. Ett år er han, i den alderen hvor det kan være vanskelig å vite hvor mye han egentlig får med seg. Forstår han at Pål kommer tilbake, og jeg skal reise igjen? Det var i hvert fall vanskelig for ham å forstå at Ingrid gikk, og jeg ble igjen, der i starten. Om hun så bare gikk ut på kjøkkenet for å ordne med maten.

Maten var fårikål. – Det er veldig lett, sa Ingrid. Kanskje er det det, men jeg har aldri laget det. Og min utenlandske kone er ikke så ivrig på norske oppskrifter. Så det er ikke alle år jeg spiser fårikål, selv om jeg – veldig – naturligvis synes det er veldig godt. Marte kom også på besøk. Hun syntes det passet best med øl til fårikål, mens Ingrid foretrakk vin. Og jeg gjorde kompromiss ved å drikke både øl og vin. Det var kjekt å se både Marte og Ingrid igjen. Tiden flyr sånn i vår alder, og det er rart å måtte ta seg i å telle i år og ikke i måneder siden vi så hverandre sist. Vi bør prøve å få til et møte i året, holde kontakten.

Lørdagen var en kjempedag for meg. Jeg våknet jo helt uthvilt. Jeg var bare barnefar på prøve, jeg fikk ikke med meg at barnet gråt gjennom store deler av natten, noe Ingrid fikk veldig godt med seg. Så hun våknet ikke helt uthvilt, den morgenen.

Men det var ikke verre enn at det ble servert ferskt brød, hjemmelaget. Og det var rikelig med kaffe. Dessuten var det med moderne musikkavspilling. Trådløse høytalere og strømming fra Wimp, all musikk tilgjengelig. Så flott at jeg nok må kjøpe meg dette selv. Det ble en god og lang morgen. Først med Aftenposten som selskap, så med Ingrid, og etter hvert også Lauritz. Og hunden, Frida.

Tja, det skjedde jo litt i løpet av dagen også. Jeg skulle ut og kjøpe gaver og sko, men klarte bare å finne veien inn i en eneste butikk, Moods of Norway, Super duper store, flott butikk, men nok ikke en jeg kjøper sko og gaver i. Jeg gikk vel rundt i nærmere to timer, fra Ullevål til slottet, i Oslo sentrum, uten å finne butikker å gå inn i. Ganske godt gjort, når man bare skal kjøpe vanlige joggesko og en liten gave til sin kjære kone.

Etterpå gikk vi tur med barnet og hunden. Det var jo ganske gøy. Vi hadde tenkt oss opp i Nordmarka, men Marte ville også være med, og da gikk vi i parken i nærheten av Fagerborg kirke i stedet. Frida, hunden, er ivrig på å gå tur. Hun finner selv båndet, og liker best å holde kontrollen over det selv, holde det fast i kjeven. Så løper hun av gårde. Jeg løp etter. For det var liksom jeg som passet henne. Men det kunne nok være vanskelig å avgjøre hvem som luftet hvem, av Frida og meg.

Da vi kom hjem var det ikke så mye å vente etter, før vi begynte å drikke vin. Det skulle være kyllingmiddag, avansert kyllingmiddag, med kyllinger store som høner, og fylt og marinert og diverse. Det ble et festmåltid. Martes mann, Hernan, kom også. Nå heter han forresten ikke lenger Hernan, men Herman. Så sånn har utviklingen vært for ham.

Det ble en riktig så trivelig lørdagskveld. Hernan og Marte hadde tatt seg noen vin utover natten før også, så de var ikke så altfor sene med å ville hjem og kose seg for seg selv. Ingrid hadde også god grunn til å være trøtt, men hun var gjestfri, så hun hadde holdt, om det ikke var for at Lauritz var urolig denne natten også. Så ble det til at jeg alene måtte holde fortet. Det var det jo ingen grunn til. Det var bare å legge seg for meg også. Vi hadde jo fått hatt mye god tid sammen.

Søndagen spiste vi frokost, og tok turen rundt Sognsvann som vi ikke hadde fått tatt dagen før. Det var Ingrid og jeg og Frida og Lauritz. Det var riktig koselig, det også, selv om jeg best liker å gå tur i villere natur. Her var det litt som å gå tur i kø i parken. Litt sånn, men bevares, vannet var fint og omgivelsene fine, og vi hadde jo barnevogn, det var en helt flott formiddagstur.

Etterpå måtte jeg stresse litt med å rekke flyet, men ikke verre enn at jeg trygt fikk satt meg ned på plassen min i god tid før flyet begynte å rulle. Flyturen hjem ble også fin. Alt ble visst fint, på denne turen her. Jeg liker meg på turer som dette. Det gjør meg godt. Hverdagen er utmerket hjemme på Ganddal, men det gjør seg når det skjer ting, komme seg ut og få frisket opp hodet i møte med andre folk, og friske opp minner fra tiden som har vært. Denne gangen var det nok blitt litt for lenge siden sist med Ingrid og særlig Marte. En gang i året bør være regelen. Tre år å vente er for lenge.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Nyttårsaften

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Nyttår, Nyttår2012

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Nyttårspresang

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nyttårspresang, Nyttår2012

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Nyttår2012

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

Takksigelse 2012

Tradisjonen tro samledes vi hos mor for gourmetmiddag på takksigelsesdagen i år også. Det er et innfall far hadde, i 1987, at vi også skulle ha takksigelsesdag, slik de har det i USA. Siden har vi hatt det, men helt annerledes enn de har det der. Etter jeg flyttet hjem igjen er det slik at vi samles hos mor, Trude, Tone og jeg, og så spiser vi godt og drikker godt, og så skriver vi ned hva vi har hatt å takke for, og hva vi ønsker for neste år. Det er 25 året vi gjør det, men det var ingen som tenkte på at det var jubileum.

Menyen denne gangen var rekecoctail til forrett, det var så mye med den, at jeg gjør ingen forsøk på å beskrive den nærmere. Det var ikke reker, sitron og majones på en skive. Hovedretten var elgstek, og desserten var kake fylt med varm sjokolade. Ved siden av kaken var is og bringebær. Det var meget, meget godt alt sammen.

I år har tingene roet seg for oss. Mor har fått solgt alle store ting hun har hatt å selge, og har slått seg til ro i rekkehuset på Klepp stasjon. Trude og Tone lever i stabile og gode forhold, med barn som blir jevnt eldre, og forandringene fra år til år ikke er store. Familien Sivertsen har pusset opp huset, familien Nygård har kjøpt feriehus i Spania.

Olie og jeg er mer i farten. Vi har fått kjøpt hus og etablert oss på Ganddal, her skal vi bo. Men vi har langt igjen før vi har huset og alt på stell. Hun må også få seg norsk utdannelse, eller jobb som passer hennes ukrainske, og jeg må også finne jobb å slå meg til ro med. Dessuten vil vi også når tiden er inne for det håpe på familieforøkning.

Siste barnet i flokken er Tonje. Hun har også 25 års jubileum i år, hun er like gammel som gledesboken vi skriver i. Hun kan fort være en grunn til at far ble så inspirert, og ville ha takksigelsesdag og skrive ned hva vi var glade for, en måned etter Tonje var født. Med henne og Epsen er forandringene store. Hun er gravid, og de er begge under utdannelse, bosatt i Martin, i Slovakia, der Tonje går på medisinstudiet. Takksigelsesdagen vil få sin endelige form, når også hun kommer hjem og kan være med.

Det ble en koselig kveld, som det alltid blir. Det er kjekt å ha en sånn kveld, der det bare er den aller nærmeste familien som er med. Gledesboken var aldri egentlig ment slik, men den er blitt slik, at vi, siden vi må skrive i den på takksigelsesdagen, kan samles hos mor og snakke om året som har gått og tiden som skal komme, og spise godt og ha det godt.

Kalkun

Fra Store norske leksikon…

Kalkun – fiasko

Engelsk turkey, brukt siden 1920-årene om en film eller et teaterstykke som var en total fiasko. I nordisk er kalkun(film) brukt tilsvarende fra 1980-årene om en film som er så mislykket at nettopp dette kan sies å gi den underholdningsverdi. Opprinnelsen skal være at kalkunen regnes som både dum og lite vakker (og den er dessuten en fugl som ikke kan fly).

Mandag skulle jeg lage kalkun. Det er andre gang i mitt liv. Første gang ble delvis vellykket, det er jeg godt fornøyd med.

Det er min kone som kjøpte kalkunen. Den var på for godt et tilbud til at hun kunne unngå det. Men vi har ikke plass i fryseren, så vi måtte lage den med en gang. Man skal ikke mange år tilbake (ikke flere år, enn til før jeg var gift) for å finne en tid det var helt utenkelig å spise en sånn festmiddag på en mandag. I den gode, gamle studenttiden på 90-tallet var mandag dagen for suppe, og annet enn suppe hadde jeg ikke mandager.

Nå skulle vi ha kalkun. Jeg måtte lage den, fordi min kone har eksamenstid.

Jeg sjekket nettet og apper og alle de teknologiske hjelpemidlene vi har om dagen, for å finne ut hvordan vi lager kalkun og hvordan vi lager waldorfsalat. Jeg syklet innom Rema-1000 på vei hjem fra jobb, og kjøpte alle ingrediensene til waldorfsalaten.

En kalkun skal stå i ovnen cirka en halv time per kilo. Den skal nå temperaturen 68 – 72 grader, litt forskjellige kilder har litt forskjellig temperatur, antagelig har også litt forskjellige smaker litt forskjellig å foretrekke. Det er også satt inn en rød tapp i kalkunen. Den spretter ut når kalkunen er ferdig stekt.

Velvel. Jeg satte nå kalkunen inn på de nødvendige grader. Ikke visste jeg hvor mye den veide, og ikke visste jeg hvordan det ville se ut når tappen spratt ut. Ikke visste jeg hvor tappen ble av heller, når kalkunen var satt inn i ovnen. Jeg tenkte den skulle stå cirka 2-3 timer, siden det så ut til å være en liten kalkun.

Så kom min kone hjem. Hun var sulten. Hun hadde ikke spist frokost, eller noen ting, for henne er å spise et primærbehov, og noe hun vil ha oppfylt når behovet er der. Da spiser hun straks, uten omsvøp. Nå hav hun seg til å spise druene og eplene jeg skulle ha i waldorfssalaten. Det er karakteristisk. Hun går i gang med det som er enklest å putte i munnen, som krever minst.

Deretter tenkte hun at også jeg måtte være sulten. Så hun varmet opp i mikrobølgeovnen noe gammel potetstappe fra helgen. Jeg spiser ikke gamle poteter til festmiddager, som kalkun må være, så jeg satte på kok ordentlige poteter.

Den mikorbølgeovnoppvarmede potetstappen stod en stund før min kone fant tiden inne å spise kyllingen, som hun konsekvent kaller den på russisk (det heter Induk (= kalkun), men hun sier kuritsa (= kylling, eller egentlig høne)). – Den er ikke ferdig, sier jeg. – Joda, sier hun, og river av beina på kyllingen, som hun kaller den. De er ferdige. Så serverer hun meg og seg kalkunlår med gammel potetstappe.

Jeg tenker tiden er inne for å lage Waldorfsalat. Jeg kapper opp all fruktene og grønnsakene som skal i salaten, og legger dem i bollen som viser seg å være for liten. Det blir haug. Dressing skal jeg også ha, pisket fløte, majones, sukker og sitron. Det skal blandes, men jeg tenker det er like greit å bare blande det alt sammen oppi salaten. «Det er kronglete å piske fløten», tenker jeg. «Jeg vil uansett ikke vite hva jeg skal ha den i». «Jeg går ikke pisket den noe særlig med gaffel, likevel». «Det er ikke vits i å piske den».

Så jeg heller fløten over salaten, og sprøyter majones og sukker og sitron på toppen. Nå ble problemet med at salaten var for stor og bollen for liten godt synlig. Det var ingen måte for meg å få fløten på bånn i kontakt med majonesen på toppen. Heller ikke var det særlig lett å få få kålen på bånn blandet med anansen på toppen. Alt lå i fine lag, hver for seg. Mine forsiktige forsøk på å blande litt førte bare til at nøttene falt ut.

Nå var kalkunen ferdig for lenge siden. Jeg tok den ut, også fordi det var på tide å lage saus. Jeg trengte sjyen under den. Den røde tappen var helt klart sprettet ut, men så diskret, at det var godt umulig å legge merke til det så lenge kalkunen stod i ovnen, og man ikke bøyde seg aktivt ned for å sjekke.

Inni kalkunen var en pose med innmat jeg skulle bruke til sausen. Men hvordan bruker man en pose med innmat til saus? Jeg ringte til min søster for å høre med henne, hun har laget kalkun før. – Jo, det er lett, sa hun, – du heller innmaten i en grye, fyller med vann, og koker i 3-4 timer, så siler du ut og bruker sammen med sjyen. Alt helt greit, bortsett fra det der med 3 – 4 timer. Jeg tenkte å spise kalkunen nå. Den er ferdig for lenge siden, og det samme var min kone, som kaller den kylling og spiser den når det passer henne.