Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Dårlig nytt år

Merk: Denne posten er noe endret etter at jeg blandet sammen saudiske kong Salman (bin Abdulaziz al Saud) og forsvarsministeren prins Mohammed Bin Salman al Saud, etter en kommentar som påpekte feilen.

*

Jeg tenkte først å skrive en post om min egen nyttårsfeiring og bursdag, den var jo riktig hyggelig, men tiden løp fra meg og begivenhetene har innhentet meg. Det tegner ikke til å bli noe godt, nytt år, 2016, og jeg må spandere en post på hva som har skjedd så langt, og som har gjort en vanskelig situasjon verre.

2. januar drepte Saudi Arabia den shiamuslimske religøse lederen Sheik Nimr al-Nimr. Han var en av 47 stykker som ble henrettet samme dag, beskyldt for terrorisme. Forbrytelsen hans går tilbake til den arabiske våren, der Nimr al-Nimr var en av dem som talte det saudiske kongedømmet i mot. Som opposisjonsleder stod han for og oppfordret til ikke-vold, det er en lang tekst om ham på Wikileaks, fra 2008, det er ingen måte Saudi Arabia og deres tilhengere kan argumentere for at dette drapet var legitimt. I så fall er det legitimt å drepe meningsmotstandere.

Saudi Arabia har gjort dette mange ganger før. Som regel har det foregått i det stille. Saudi Arabia er vår allierte som gjør seg best uten mediedekning. De slipper unna forbrytelser mange ganger verre enn det Russland blir boikottet for. De er i krig med sit naboland, Jemen, i et rent forsøk på å beholde sin innflytelse der. De er også storinnkjøpere av våpen, også fra USA, til tross for at det i følge internasjonal lov er forbudt å selge våpen til land som åpenbart skal bruke dem mot sivile. Forholdene for kvinner og homofile er på verdensbunnen, liberale verdier er ikke-eksisterende, og de har mistenkelige bånd til flere terrororganisasjoner over det meste av verden der det finnes muslimer. De er erkeeksempelet på vår vestlige dobbeltstandard, der det ikke er så farlig med hva du gjør, men hvem du er på lag med.

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr brøt imidlertid noen regler, uskrevne. Det er enda et eksempel på det som det har blitt så altfor mye av de siste par årene, at de tingene man bare ikke gjør, er blitt noe man gjør likevel. Den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet på grensen til Syria er et prakteksempel. Den ukrainske sabotasjen av el-forsyningen til Krim er en annen. Det som før var utenkelig, er nå fakta.

Situasjonen i Midt-Østen er svært spent, der den ikke står i full fyr. Syria er ødelagt, og i en borgerkrig som borgerkriger ofte ender opp med å bli, full av ulike aktører, også internasjonale. Jemen er også i krig, men det er en krig verden bryr seg mindre om, merkelig nok. Derfra kommer det heller ingen flyktninger, uten at jeg ser noen verken eksperter eller andre kommentatorer stille spørsmål om hvorfor det. Krigsforbrytelsene i Jemen er legio, klasebomber, bombing av sivile mål, nå sist et sykehus for blinde barn, det foregår alt sammen uten den store internasjonale forargelsen andre konflikter blir fulgt av. I det utvidede Midt-Østen, med Nord-Afrika, er situasjonen knapt bedre, med Libya som arnested for terrororganisasjoner og regionale konflikter.

I mange av disse konfliktene er det de regionale stormaktene Saudi Arabia og Iran som står mot hverandre. Her hos oss er vi bombardert med hjernevask om at Iran er skurken, de er ondskapens arnested, det er herfra alt vondt kommer. De hadde riktignok en islamistisk revolusjon i 1979, og de har i sitt program å spre denne revolusjonen, men som shiamuslimer i en muslimsk verden av sunnier er det kanskje ikke helt realistisk, særlig når forholdet mellom persiske iranere og araberne veldig langt fra er det beste. Det var vel også de første par årene av revolusjonen forsøkene på spredning var mest reell, og det var alltid en diskusjon om spredningen skulle være voldelig, eller på det idemessige planet.

Kort sagt er det kanskje ikke helt dekning for alt vondt som blir sagt og gjort mot Iran. De er et stort og mektig land, med en svært stolt og lang kultur, men de er omgitt av fiender og folk som hater dem, og de har verdens største supermakt beint i mot seg. De fikk uventet og sikkert også uønsket hjelp av Bush-administrasjonen som fikk avsatt og drept Saddam Hussein i Irak, og erstattet ham med et shia-muslimsk styre. Men de er sterkt presset nå i Syria, der en broget allianse av stormakter i Vesten og i Midt-Østen ønsker å erstatte shiavennlige Assad med et sunnistyre. Også i Jemen er det Shiaene og sunniene som står mot hverandre, og dermed også en krig mellom Saudi Arabia og Iran, om hvem som skal ha kontrollen over det lutfattige, men strategisk viktige landet.

I konflikten mellom Saudi Arabia og Iran er Iran litt på vei opp, Saudi Arabia litt på vei ned. Iran fikk på plass en atomavtale med resten av verden i fjor, og skal få lettet på sanksjonene mot slutten av januar, om betingelsene er oppfylt, som de nå ser ut til å være. De vil dermed få delta aldri så lite grann i internasjonal handel igjen, få solgt litt olje og andre varer, lånt litt penger, bli en aktør på markedet. Saudi Arabia merker kjøret med en lav oljepris. De gikk så vidt jeg fikk med meg i fjor på sitt første år med budsjettunderskudd, og er ventet å få det igjen i år. De må ta av reservene, som de har mange av, men ikke ubegrenset. De har måttet stramme litt inn på de svært generøse subsidiene de gir folket sitt, og som gjør at kongefamilien kan beholde makten og gjøre ellers som de vil.

På Politico.com er det en godt skrevet artikkel om forholdet mellom Saudi Arabia og Iran, og at Saudi Arabia nok ikke er en ideell alliert, som Iran heller ikke er en perfekt fiende. Det florerer også med andre artikler om det åpenbare, at Saudi Arabia har litt for mange terrororganisasjoner på lønningslisten til at det blir helt bra å være på lag med dem, og at Iran ikke har gjort seg skyldig i så mange forbrytelser som isolasjonen av dem skulle tilsi. Jeg vet ikke om det er andre enn jeg som har merket at også tradisjonelle massemedier har begynt å trykke kritiske arikler om Saudi Arabia, uten at det er i nærheten av å nå russiske dimmensjoner, selvsagt, enda det går an å argumentere for at Saudi Arabia og deres støttespillere er en langt større trussel, enn Russland og Putin. Hadde det saudiske kongehuset blitt brukt i overskriftene som Putin blir det, så hadde kanskje verden sett annerledes ut.

• Eksempel fra i dag: Overskrift i Aftenposten, «Putins neste trekk – Afghanistan, der vesten er i ferd med å trekke seg ut», eller noe i den duren der. Hva er Kong Salmans neste trekk, Aftenposten, er det Jemen, Syria – eller Afghanistan for ham også? Hvilke lover har Kong Salman underskrevet, henrettelser har han iverksatt, bombetokt satt i gang? Man kan vel også spørre Aftenposten og andre vestlige likesinnede om hva verre ugagn Russland kan finne på i Afghanistan, enn den vestlige verden har gjort siden de begynte å finansiere og utstyre Mujahedinen fra slutten av 1970-tallet som del av den kalde krigen mot Sovjetunionen.

I det saudiske kongehuset er det kamp og rivalisering etter at gamle kong Abdullah døde i fjor, og hans halvbror, kong Salman, overtok makten. Dere husker kanskje at en stor del av verdens ledere, inkludert vår kronprins, deltok i begravelsen til den avdøde kongen. Barack Obama avbrøt et sjeldent og gledelig besøk til India, der han talte blant annet om kvinners rettigheter, for å reise til begravelsen til den Saudiske kongen, i et land der kvinners rettigheter om mulig er enda dårligere stilt enn i India. Det var samme år som ingen vestlige statsledere deltok i minnemarkeringen i Moskva over andre verdenskrigs slutt, for øvrig. Det er ikke hva man gjør, men hvem man er på lag med, som avgjør posisjonen i verden.

Uansettt, Saudi Arabia er et lukket land, vel så lukket som andre land vi kritiserer for å være det, svært lite kommer ut av det som foregår. Det blir skrevet om en ung prins, 30 år gamle Mohammed Bin Salman al Saud, som nå er forsvarsminister, og som var den som satte i gang den militære intervensjonen i Jemen. Det blir spekulert i at han er den som trekker i trådene for Saudi Arabias nå mer aggressive utenrikspolitikk. Det kommer en tid da Saudi Arabia er under press. Konfliktene i regionen går ikke helt godt, statsfinansene er ikke så ubegrensede som de var, erkerivalen Iran beveger seg mot det gode selskap, i det hele tatt, Saudi Arabias posisjon er svekket, og det samme kan kongehusets posisjon i landet være. Kanske er det derfor de nå går til slikeekstreme skritt som de har gjort?

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr er det siste i rekken. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at han vil provosere frem en reaksjon fra Iran, slik at atomavtalen med det internasjonale samfunn kan bli torpedert, sanksjonene mot landet kan bli opprettholdt, og deretter at krigene i Syria og Jemen kan fortsette, til situasjonen i de landene er mer slik som wahhabistene i Saudi Arabia håper på. Om Salafisme og Wahhabisme kan man lese på snl., selv om man kanskje må utenlands for å lese hva det virkelig betyr og hvorfor det kanskje er noe verdt å være bekymret for. Norsk tradisjon har en viss tradisjon for å nedtone det som er vondt og kritikkverdig i islam, som denne radbrekkingen av en lærebok om «spansk gullalder» under muslimsk styre i Middelalderen skulle indikere.

Reaksjonene har blitt som Saudi Arabia kunne vente. I Teheran satte demonstranter fyr på den saudiske ambassaden, ingen ble skadd, ambassaden stod tom, men det er likevel slik iranske styresmakter skal beskytte mot. Etter det har Saudi Arabia og flere allierte i gulfen og Nord-Afrika (!) brutt de diplomatiske forbindelsene med Iran, noen av dem også handelsforbindelser og flyforbindelser. Offisielle reaksjoner i den vestlige verden har som ventet vært milde. Henrettelsene har blitt kritisert, men ikke slik at Saudi Arabia har noe å frykte, det venter dem ingen konkrete reaksjoner. John Kerry skal ha forsøkt å megle, først uoffisielt, med telefonoppringinger til Teheran og Ryhad, så ble det offisielt og kjent at dette ble gjort, Russland har også tilbudt seg å megle. Den meglingen er mer troverdig, siden Russland ikke så tydelig har tatt parti i saken, og forsøker å holde seg på god fot med både Iran og Saudi Arabia – et diplomatisk kunststykke, skulle de lykkes i det.

I Midt-Østen var eskalering av konflikten mellom Iran og Saudi Arabia noe av det verste som kunne skje. Saudi Arabia fant en måte å gjøre det på. Om det var håpløst vanskelig å finne en fredelig løsning, what so ever, før, er det blitt mye verre nå.

Nyttårsaften skjedde det også en helt forferdelig hendelse i Europa, i Tyskland, selv om den ikke ble kjent før et par dager senere. Det skal dreie seg om hundrevis av menn som har antastet opp mot hundre kvinner, tysk politi har 90 konkrete anmeldelser, meldes det, i sentrum av Köln. Hører man nyheten på denne måten frykter man straks det skal dreie seg om innvandrere, og det gjør det også, av «arabisk» eller «nord-afrikansk» utseende. De skal ha tatt på pupper og rumper til tilfeldig forbipasserende kvinner, så de har fått skrubbsår på dem, en kvinne fikk plassert en nyttårsrakett i hetten på jakken sin. En mann fikk både sin 15årige datter og kjæreste antastet, uten at han kunne gjøre noe. Overgriperne var simpelthen for mange.

Lignende, i mindre omfang, skal ha skjedd i Hamburg og Stuttgart. Mindre omfang dreier seg likevel om flere titalls, slett ingen bagatell.

Om Europa hadde vanskelig for å håndtere flyktningekrisen før dette, er det vanskelig inntil det umulige å se hvordan de skal kunne gjøre det nå. Ordføreren i Köln, Henriette Reker, har klønete gått ut og oppfordret kvinner til å «holde seg på armlengdes avstand», og «passe seg», altså snublet inn i å gi ofrene skylden, og indikere at dette er noe vi må akseptere og leve med. Innvandringsmotstandere har selvfølgelig kastet seg på henne som ulver, på sosiale medier. Reker er den samme politikeren som måtte på sykehus i fjor etter å ha blitt knivstukket som følge av sin støtte til Tysklands liberale innvandringspolitikk.

Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, ble så vidt jeg husker kåret til årets person av Time magazine i fjor. Jeg er enig i at hun er en politiker og en statsleder av et format det ikke finnes maken til i vår tid. Hun har virkelig fått noen store kriser i fanget, hun har ridd unna Ukraina-krisen, den mest unødvendige av dem, hun fikk seg noen skrammer av den greske gjeldskrisen og Tysklands håndtering av den, men er nå kanskje i ferd med å knekke sammen under flyktningekrisen. Det går ikke at Europa tar i mot hundretusenvis av muslimske flyktninger, når prisen er terrorangrep, antasting av kvinner og nedstengning av hele byer for terrortrusselen. Det går ikke i lengden, om debatten ikke blir tatt av de siviliserte og moderate, vil den bli tatt av de ekstreme og ultranasjonale. De vil gjøre det med vold, som det allerede er flere eksempler på. Disse blir fordømt, men de blir ikke forstått. Det er ikke lenger noen god kontakt mellom den politiske og økonomiske eliten i samfunnet, og folket som føler seg truet.

Dette er en reell trussel for Europa som vi kjenner det, og demokratiet som vi kjenner det. Det er en trussel på en annen måte og en annen skala enn vi tidligere er kjent med, og det kommer i en tid der vi også på andre måter er svekket. Det europeiske demokrati- og fredsprosjektet står i fare for å mislykkes, tre år etter vi selvtilfreds tildelte det fredsprisen.

Ukraina er nå om dagen mest en trussel for seg selv. Det landet er ødelagt ettertrykkelig. For tre år siden gikk det an å leve der, tross vanstyre, fattigdom og korrupsjon, nå har det kommet en gallup som viser at landet er på vei mot slutten. Her er en omtale fra Newsweek, dere kan lese de dystre tallene selv. 17 % støtter nå president Porosjenko. Selv i de vestlige delene av landet har han lavere oppslutning enn Janukovitsj hadde, da han ble styrtet. Hele 79 % av landets befolkning rapporterer seg selv som fattige, opp fra 62 % i fjor. 17 % er fornøyd med sin levestandard, karakteristisk nok det samme tallet, som de som er fornøyd med Porosjenko. Landet har også en helt umulig oppgave. De skal liksom bekjempe en oligarkklan med full kontroll over landets medier, politikk og økonomi, samtidig som de skal tre ned «austerity» fra IMF over en altfor hardt prøvet befolkning. Lånene fra IMF forsvinner i korrupsjon, eller til den håpløse «Anti terror operasjonen» ATO mot en enda hardere prøvet befolkning i Donbass. Demokrati- og fredsprosjektet i Ukraina har endt i en spektakulær fiasko.

Kunne ikke NRK spilt av det klippet med Børge Brende der han sier at «Ukraina ønsker å gå inn på demokrati og ta opp kampen mot korrupsjon, og så kommer Russland og ødelegger», eller hvordan han nå formulerte det. Nå har Ukraina snart hatt ett år i fred fra Russland, Minsk2-avtalen var fra februar 2015, det Ukraina som var igjen kunne gått inn på alt det demokratiet de ønsket og bekjempet korrupsjon som bare juling, resultatet er lik nuller, eller kanskje man heller skulle si minus. Det står verre til nå, enn det gjorde da. Maidan-revolusjonen har gjort Ukraina verre, akkurat som vi sa, vi som ikke slengte oss inn i koret som støttet den.

Ukraina har fremdeles potensiale til å ende opp i en verdensomspennende konflikt, all den tid NATO nå har bestemt seg for at krisen i Ukraina representerer «en militær trussel fra Russland». Det er en trusselvurdering som gjør at en får lyst til å gi opp troen på den opplyst, demokratisk debatt. Russland er en trussel fordi vi truer dem. En væpnet konfrontasjon kan komme av at Høyre sektor eller andre ekstremister i Ukraina fremprovoserer en russisk reaksjon, og så kommer NATO inn litt etter litt, slik de de to siste årene de facto har vært i ferd med å gjøre. En slik konfrontasjon minner om den som Saudi Arabia nå fikk til mot Iran, eller som tyrkerne forsøkte mot Russland, ved å skyte ned flyet der. Ukraina har på ny stengt strømforsyningen til Krim, forresten, men gudskjelov er Putin en mer sindig mann enn han blir fremstilt som, Russland rister provokasjonene av seg, og forsøker å orientere seg i den nye verden.

Farlig som dette er blir vante kriser som at Kinas børs to av fire handledager har vært stengt på grunn av stort fall, og Europa og USA har startet børsåret med en nedgang man må tilbake til finanskriseåret 2008 for å finne maken til, det er sånt som knapt kvalifiserer til oppmerksomhet. Heller ikke at Nord Korea sprenger en atombombe så kraftig at det blir registrert jordskjelv i området, er nok til å forandre noe særlig. De er kriser som de pleide å være, som vi har greid å løse tidligere. Krisene som rir verden i dag er av en annen type og av en annen skala, og vestlige statsledere ser ut til å famle i blinde på feil sted i sine motvillige forsøk på å adressere dem og gjøre noe med dem. Debatten om dem adresserer heller ikke problemene som de er, men opererer i gamle mønstre av helter og skurker, forbrytere og ofre, der vi så veldig gjerne vil vise vår sympati med ofrene at det blir uakseptabelt å påpeke at også de kan ha feil. Vi har vært så hellig overbevist om våre egne, gode intensjoner, at vi har glemt at gode intensjoner ikke alltid leder til et godt resultat.

Det er på vei til å bli for sent å gjøre noe med det. Vi har fått et dårlig nytt år, om enn jeg så inderlig gjerne skulle ønsket det motsatte.

Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.

 

 

 

 

 

 

Mediedekningen av Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom og amerikansk bombing av sykehus til leger uten grenser

Først en liten innledning med Ukraina hvor det er gryende signaler om en mulig stabilisering. I forrige uke var det møte mellom statslederne i Tyskland, Frankrike, Ukraina og Russland, de fire som forhandler om Ukrainas fremtid, og derfra blir det meldt at Frankrike og Tyskland var klare i talen til Ukraina og deres president, Petro Porosjenko. Tiden for store ord og fine foto er forbi, nå er det realitetene som gjelder, og de er at Europa har mer enn nok med sine egne problemer til å kunne gi Ukraina den omfattende hjelpen landet trenger for å nå alle sine mål. Leonid Bershedsky skriver om forhandlingene på Bloomberg view, en fansk diplomat har funnet en mulig løsning på noen av de mest kinkige problemene i Minsk2-avtalen, det som gjelder å få klargjort statusen til opprørsområdene, få arrangert valg der og få gitt Ukraina tilbake kontrollen over grensene sine. Merkel og Hollande tåler ingen slinger i valsen fra Porosjenko, han må få gjennom en særskilt lov valgene kan holdes under, og denne loven må utarbeides i samarbeid med separatistene og Russland. Det finnes ikke noe alternativ Ukraina og Europa har råd til, Ukraina kan ikke for alltid holde gående en konflikt på andres regning, de er nødt til å gjøre som Europa sier.

Det betyr ikke at de kommer til å gjøre det. Ukraina er fortsatt styrt av politikere som ikke vet sitt eget beste, Og i hvert fall ikke folkets.

I helgen var det noen russiske militære fly som kom over i tyrkisk luftrom i forbindelse med bombeangrepene de begynte i Syria i forrige uke. Tyrkia er et NATO-land, så her ligger det enda en mulighet for konflikt mellom Russland og NATO. Fly som krenker et lands luftrom kan bli skutt ned, og vi vil da ha et NATO-land som skyter ned et russisk fly. Det er slike uønskede «uhell» man har snakket om, som kan starte en alvorligere krise, selv om ingen egentlig har ønsket det. Vår mann i NATO, Jens Stoltenberg, har lagt ansiktet i alvorlige folder og med Stoltenbergsk engelsk sagt «we are committed…» Tyrkia har også kalt den russiske ambassadøren inn på teppet, og gitt ham en alvorlig advarsel, to ganger.

Antagelig kommer det til å bli med det. Tyrkia og Russland er på god fot med hverandre, om enn de har uenigheter i Syria, og de vil neppe ødelegge det forholdet over unødvendige krenkelser av tyrkisk luftrom. Krenkelsene skjedde i helgen, men ble offentliggjort i går, i forbindelse med møter Erdogan skal ha med EU over flyktningekrisen, og også møter som har vært mellom Tyrkia og NATO. Russiske bombefly i tyrkisk luftrom er en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på, og til å få understreket hvor viktig det er å finne en løsning på alle konfliktene i Tyrkias nærmeste naboområder. Tyrkia har sine egne mål i disse konfliktene, mål som ikke alltid er identiske med deres nære allierte. De har også demokrati og menneskerettighetsproblemer de har fått det behagelig stille om, nå.

En bloggside som kaller seg Sykes Picot, og har flere bidragsytere, skriver mye om Midt-Østen og problemene der. De har en post som skiller seg fra andre i måten å beskrive Syria på, og Russlands inngripen. Det er ikke umiddelbart lett å finne ytterligere informasjon om skribenten, Roy Murray, og hva mer han har gjort enn å skrive på denne bloggen. På meg virker denne posten å skjære litt igjennom propagandaen, og er ikke så opptatt av å fremme egen sak og sverte andres, gjerne på bekostning av de faktiske forhold. «Den moderate opposisjonen» som amrikanerne og europeerne snakker om, den finnes ikke, og det finnes heller ikke noen til å ta over om Assad skulle gå av nå. Det finnes heller ingen sterke nok og villige nok til å ta et ordentlig oppgjør med IS, så lenge den syriske statsmakten ikke er med på laget. Murray argumenterer for at russerne gjør det eneste riktige ved først å slå ned den væpnede opposisjonen, for så å kunne ta med seg den syriske hæren i en ordentlig kamp mot IS. Deretter vil det gå an å diskutere hva man skal gjøre med Assad-regimet. I følge Murray er heller ikke Russland opptatt av å beholde det. Målet er heller en styrt, enn en kaotisk, avslutning.

Både når det gjelder Russlands bombing i Syria og krenkelsen av tyrkisk luftrom er det amerikanerne som går hardest ut i hvor alvorlig, farlig og kritisk dette er. De slår opp krigstrommene, og bidrar med det heller til å gjøre situasjonen mer spent, enn å gjøre den tryggere. Også de skjønner at deres forsiktige bombing av IS ikke løser noen ting, og at væpningen og treningen av syriske opposisjonelle ikke har gjort dem moderate. Opplæringen av frivillige moderate til å kjempe mot IS, men ikke mot Assad, har vært en spektakulær fiasko. Den har kostet hundrevis av millioner dollar, men ikke resultert i mer enn en håndfull soldater. Karakteristisk for dem er at de overgir seg – og våpnene sine – straks de kommer i kamp. Også Norge var med i dette prosjektet, et samlet Storting stemte for, uten noen debatt i folket, eller i Stortinget. Jeg vet Miljøpartiet De Grønne strittet litt i mot, de skal jo være fredspartiet, men partileder og Stortingsrepresentant Rasmus Hansson gav etter for et voldsomt press fra et samlet Storting på ikke å skape dissidens. Vi sendte opplæringssoldater vi også, uten peiling og kontroll på hva de skulle gjøre. Sånn går debatten her. I USA er det verre.

Washington Post er USAs regjeringsavis. Redaktøren er fri, journalistene er frie, det er god vestlig standard, men båndene til det amerikanske statsstyret er tette, og måten nyheter, kommentarer og reportasjer blir valgt ut, vinklet og utformet på trekker tankene unektelig mot den langt mer kritiserte russiske RT, eller Russian Today, som den het før. Washingtons Posts dekning av det amerikanske bombeangrep mot sykehuset i Kunduz, Afghanistan, overgår det meste. Afghan response to hospital bombing is muted, even sympathetic er tittelen. Her handler det lite om at bombing av sykehus og medisinsk personale er strengt ulovlig etter enhver konvensjon, og å gjøre det med hensikt eller vel vitende er en krigsforbrytelse, og ville vært straffbart om amerikanerne hadde latt seg underordne noen jurisdiksjon som tar seg av slike ting. Her handler det om at afghanerne merkelig nok ikke har vært så kritiske som de pleier, til denne bombingen, at de heller stiller seg sympatisk til den.

Organisasjonen som eide sykehuset, Leger uten grenser, og de som befant seg i det, stiller seg ikke like sympatisk. De krever en uavhengig gransking, og vil ha svar på spørsmål som hvorfor bombingen varte ved i nærmere en time, tross de ansattes febrilske forsøk på å få det stanset, og hvorfor området rundt sykehuset er så uberørt. Det virker veldig lite troverdig at Leger uten grenser skal tillate terrorister å bruke sykehuset som base, eller oppholde seg der med våpen, som det har vært forsøkt antydet. Amerikanske og afghanske offentlige uttalelser øker mistanken om at her er det noe alvorlig muffens på gang. USA har allerede en gang skiftet forklaring, fra at det var «Collateral damage», til nå, at det var «på forespørsel» fra afghanerne selv.

Til å svare på disse spørsmålene beroliger amerikanerne oss med at det skal komme en full granskning av hva som har skjedd, og at resultatene av den vil bli produsert i full åpenhet. Alt i regi av amerikanerne selv, og av NATO.

Det er omtrent så troverdig som at russerne selv skal foreta granskningen av hva som egentlig skjedde da noen russiske fly kom over i tyrkisk territorium i helgen.

På BBC en av dagene, var det en representant for det amerikanske militæret som ble intervjuet i forbindelse med bombingen. Jeg tror han het Greene, John eller Jack Greene, eller noe sånt. Han ba oss alle huske på at det egentlige problemet er Taliban, og hadde det ikke vært Taliban i området, så hadde det heller ikke vært nødvendig med bombingen som førte til dette forferdelig uhellet (terrible accident).

Det er klart, amerikanerne virker ikke akkurat til å gå i seg selv hva de egentlig holder på med. Det er også litt spesielt når de gir «de vi ville treffe» skylden for en bombe som kommer galt av sted. Amerikanerne har også en historie for å trene, finansiere og utstyre med våpen islamske grupper i Afghanistan. Det var med på å fremprovosere den sovjetiske invasjonen i 1979. Amerikanerne fortsatte å finansiere disse gruppene også etter at Sovjetunionen trakk seg ut, tross løfter at de skulle slutte med det. Amerikanerne har en historie i å finansiere og utstyre grupper som etter hvert vender seg mot dem. Det er blant de mange ting amerikanerne og Obama gjemmer i begrepet unintended consequenses. Det dekker mye av det som har gått galt de siste årene.

 

 

 

Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.

Gaddafi er skutt

Torsdag kom meldingen om at Libyas statsleder Muammar Gaddafi var skutt og drept av opprørsstyrkene i Libya. Det het seg at han ble drept i kryssild, men det ble straks etter lagt ut bilder på Youtube og vist på verdens TV-stasjoner at han slett ikke ble drept i kryssild. Han ble henrettet. Fra Norge kommer som vanlig protestene. Selv en despot som Gaddafi har rett på en rettferdig rettergang, hans sak skulle vært prøvd for en domstol, og overgangsregjeringen i Libya stryker nå på sin første prøve, siden de ikke klarte å oppfylle Gaddafis grunnleggende rettigheter. Alle norske politikere som uttaler seg må selvfølgelig uttale seg i disse baner, det er politisk selvmord å mene noe annet. Noen skulle i så fall da konfrontere dem med at den norske regjeringen med støtte fra Stortinget har deltatt aktivt i denne krigen, de har sammen med NATO vært på lag med opprørsstyrkene for å beskytte sivilie. Hvis målet var å beskytte sivilie, er det ganske rart at NATO måtte være på på å bombe Gaddafi ut av hjembyen sin, Sirte. Hvordan kan norske politikere slippe unna med å delta i krigen samtidig som de kritiserer den?

Det er også et problem at vakre spørsmål om demokrati og menneskerettigheter alltid er et teoretisk spørsmål hos oss. Vi kan lett si at alle har rett til å leve, alle skal bli dømt rettferdig, de grunnleggende menneskerettigheter skal bli oppfylt for alle. Det har ingen konsekvenser for oss å mene dette. Vi har heller ikke blitt terrorisert, ydmyket og plaget, slik at vi har fått lære med kropp og sjel at det finnes en verden verre enn den vi leser om i skolebøkene. Det er lett nok å ønske forsoning på vegne av andre.

Vi i Norge har levd i fred og fordragelighet så lenge at vi egentlig har glemt at det finnes noe alternativ. For befolkningen i svært mange land i verden er alternativet veldig nærliggende. Folk flest i denne verden har enten selv levd i diktatur, eller så har foreldrene deres gjort det. For dem er despotismen en reell trussel, og ikke en teoretisk som den er det i Norge. I Libya har despotismen og vanstyret vært svært omfattende. Gaddafi og hans klan har styrt omtrent uten statsinstitusjoner. De har mer eller mindre vilkårlig pekt ut hvem som skal være utenfor og innenfor systemet, og dem som har vært innenfor har fått temmelig omfattende fullmakter. Det er klart, når et demokrati eller hva nå slags styreform Libya ender opp med, når et nytt statsstyre skal bygges opp fra grunnen av, så vil Libya verken ha institusjoner eller tradisjoner å bygge på. Alle som har hatt viktige posisjoner med viktige statlige oppgaver, har hatt det i kraft av at Gaddafi har pekt de ut for dem.  De satt godt i det, i årene med vondt styre. Det kunne jo tenkes at de ville tilbake til denne tiden.

Så lenge Gaddafi er i live vil han ha støttespillere som kan være villige til å ta opp kampen igjen. Historien er entydig, når man voldelig skal kaste et gammelt statstyre, så må man henrette representantene for det gamle, for virkelig å kunne begynne på ny. Kanskje skulle man si at vår tid er ny, at nå er det menneskerettigheter og rettsstaten som gjelder. Det er lettere å finne eksempler på dem som har vunnet sin rettsstat med krig og vold, enn dem som har gjort det fredelig. Ubetydelige Norge er vel et mulig unntak. Vi fikk vår frihet som følge av en krig vi strengt tatt selv ikke var en del av.

Det er selvfølgelig riktig å være for menneskerettighetene, og det ville selvfølgelig være aller best om internasjonale konvensjoner følges. For de fleste land i verden er det imidlertid et stykke igjen til vi er der ennå, og da synes jeg det tar seg dårlig ut når vi i søkkrike, velstående og fredelige Norge kritiserer dem som ikke håndhever menneskerettighetene like godt som oss. Det gjelder spesielt når vi selv har vært med i krigen som førte til det vi nå kritiserer. Vi kritiserer de vi er på lag med. Men de har vel aldri uttalt andre mål enn at de ønsket å gjøre det av med Gaddafi og hans klan? Det er det vi som har gjort.

Flyforbudssone over Libya

Det er dramatiske dager på nyhetene for tiden. Det har vekslet fra opprør og regimevelt i Tunisia og Egypt, spredt til resten av den arabiske verden med oppstand og kamper, nesten borgerkrig i Libya, og så kommer jordskjelvet i Japan med påfølgende tsunami og deretter atomkraftulykken på toppen. Det er nok stoff å fylle nyhetssendingene med, og det av saker som vil være interessante i årevis.

Demokratiseringen av den arabiske verden er verdenshistorie, om det nå er den veien det kommer til å gå. Selv ikke Tunisia og Egypt, der demonstrasjonene kan regens som vellykkede, har fått på plass noe stabilt og dramatisk regime ennå. De har bare fått veltet det sittende, og skiftet det ut med ulike former for overgangsstyrer. Utenom disse to landene, som skiller seg ut ved å være blant araberverdens minst brutale, er det i Libya demonstrasjonene har kommet lengst og protestene har vært mest intense. Det har vært meget interessant å følge nyhetsdekningen og kommentarene.

Kommentatorene har det problemet at de skal komme med analyser før all informasjon foreligger. De har heller ikke tid til å lage noen ordentlig analyse av de mangelfulle dataene som foreligger. Det viktigste er at den kommer raskt, så den holder følge med utviklingen. Jeg skriver for eksempel denne bloggposten i ettertid, når flyforbudssonen er på plass, men det internasjonale samfunn ennå ikke konkret har grepet inn. Jeg kan derfor hovere litt over alle meningene som har vært underveist, før denne foreløpige fasiten har vært på plass.

Vi i lille Norge står i en litt spesiell stilling i forhold til de større språkområdene. De få ekspertene vi har rager ikke akkurat i internasjonal målestokk, men må likevel levere sine kommentarer til alle de nyhetsstasjoner, aviser og nettsteder vi har. Vi fikk tidlig høre at om Gaddafi brukte flyvåpenet mot sine egne innbyggere, så ville han aldri kunne ha lenge igjen. Historien som fulgte, viste vel snarere heller at nettopp det at han så brutalt forsøkte å slå ned opprørene, gjorde at han var på god vei til å greie det. Forsiktigere regimer i Egypt og Tunisia, som også hadde delmål om å se fine ut for resten av verden, de tok ikke i bruk de maktmidlene som i situasjonen kanskje var nødvendige. Det er vel strengt tatt ganske god historisk dekning for det, at regimer som virkelig tar i bruk alle midler for å bli sittende, de har større sjanser for å bli sittende enn dem som slapper på tøylene. Det er aldri de strengeste diktatorene og herskerne som har blitt veltet. I alle fall ikke når de har vært på sitt mest hensynsløse. Det er svake og svekkede ledere som mister makten i diktaturets verden.

Den siste setningen må modereres med at det finnes unntak når opprøret får støtte utenfra, eller til og med hovedtyngden av det kommer utenfra. Her er ragende tyranner som Adolf Hitler, Pol Pot og Saddam Hussein eksempler fra moderne tid, i Afrika finnes mange flere, og nå kan kanskje Muammar Gaddafi føye seg inn i rekken. Han er en villmann og en erkeskurk, han har kjørt løpet med de verste som har regjert land i verden etter kolonienes frigivelse på 1960-tallet, og han har glatt og prinsippløst manøvrert seg i skiftende tider og storpolitisk verdensbilde. De siste årene har han flottet seg litt for Vesten, det er jo ikke så mange igjen fra det som pleide å være hans side. Og i en verden der realpolitikken råder, har ikke den vestlige verden hatt vanskelig for å ta ham inn i varmen, sånn noenlunde. En slesk og motbydelig og smått komisk Gaddafi er bedre enn den krigerske varianten som plaget verden på 70- og 80-tallet.

Men så er det nå en gang slik, da, her i Vesten, at når protestene først kommer mot en av verdens gjenlevende diktatorer, så går den moralske fanen raskt og høyt til værs. Da skal han isoleres, land og selskap som har drevet business i landet får kritiske spørsmål å svare på, diktatorens midler i utenlandske banker blir frosset. Særlig det siste der er jo ganske spesielt, og gjaldt også Mubarak i Egypt, som plutselig ble kriminell og ikke hadde rett på pengene sine, men som så lenge han satt med makten og utførte disse kriminelle handlingene sine, så var det fritt frem både å plassere penger og å bruke dem.

I Libya ble tidlig kampen mot regimet mye mer voldelig enn i de andre landene det ble oppstand. Det så likevel ut til å gå opprørets vei, de tok kontrollen over by etter by, mens flere av regimets maktmennesker og høyerestående embetsmenn skiftet side, det siste et sikkert tegn på at det går rette vei. For å komme seg opp i et sleipt regime må man selv være sleip, for å leve blant ulver må man selv være ulv, mange av disse skiftet nok side for å kunne ta plass i toppen av det nye regimet også, hva nå det kom til å bli. Heia vinneren. Det mest spektakulære av slike skifter er alle dem som må ha klart å tjene først det nazistiske regimet til Hitlertyskland, og så det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland.

Det viste seg imidlertid at Gaddafi hadde de største ressursene. Og i en moderne krig, er det de som har de største ressursene som vinner. Å bruke utenlandske leiesoldater er selvsagt så moralsk forkastelig som det blir, men Gaddafi kjemper ikke om noen moralsk premie. Da viser historien at utenlandske leiesoldater nettopp er tingen, det er alltid verre å skyte på sine egne. Soldater fra Tsjad har derimot ingen skrupler med å skyte på folk fra Libya. De har heller ingen problemer med at regimet blir sittende. Og de vil ikke skifte side, så lenge Gaddafi betaler best.

Slik fikk Gaddafi snudd bølgen som til å begynne med så ut til å rulle mot ham. Noen vestlige ledere kom dermed i en lei skvis, det gjaldt særlig Sarkozy i Frankrike, som har gjort mange rare ting i det siste. De hadde allerede anerkjent «opprørerne i Bengazi» som det legitime styret av Libya, og uttalte de ville gå i gang med å opprette en ambassade i byen. Jeg vet ikke om det noensinne har hendt at et styre er anerkjent av en utenlandsk stat før dette styret engang har anerkjent seg selv, før det i det hele tatt finnes noe styre.

Med Gaddafis flyvåpen, artelleri og leiesoldater falt den ene opprørsbyen etter den andre. Viljen er sterk, men bomber er sterkere. I moralske verden ble det nå plutselig meget viktig å være for en flyforbudssone i tide. Jeg så ingen som med tyngde krevde noe slikt, ingen. Det ville jo også være svært rart, om USA og NATO også her skulle kjøre sololøp, og gå inn i sin tredje krig i den arabiske verden for å slåss mot enda en arabisk tyrann. De som krevde det litt sånn forsiktig, eller stilte litt sånn halvkritiske spørsmål hvorfor flyforbudssonen ikke kom, er nettopp av dem som kraftigst har gått ut mot USAs tidligere kriger. Slik jeg ser det, er det helt opplagt at en aksjon i Libya måtte være støttet av FN. Noe må man jo ha lært av Irak og Afghanistan.

I natt kom imidlertid meldingen om at FN vil opprette en slik flyforbudssone. Landene man fryktet ville nedlegge veto, Russland og Kina, avholdt seg fra å stemme, og dermed kunne man få enstemmighet med det at det var ingen stemmer i mot. Det blir likevel USA som må ta hovedtyngden av å håndheve flyforbudet, det viser seg at for å bli president i USA, må man ta på seg ansvaret for å starte en krig. Det ligger mange mennesker drept bak slike vedtak. Det er ikke slik at man bare kan vedta at Gaddafi ikke skal føre fly over Libya. Man kan ikke bare vedta at opprørerne skal vinne.

Det siste som har skjedd er at USA med Barack Obama har krevd umiddelbar stans av kampene i Libya. Verden vet at USA følger slike ord opp med handling, Gaddafi vet det meget godt, det var vel i 1986 han virkelig fikk kjenne det. Jeg husker det på den tiden kom dataspill på commodore 64 som var «ulovlige» fordi de var så voldelige, det gjaldt om å skyte libiere, og de ble skutt med tjukke strimer blod i elendig grafikk. Kampene er også innstilt, det er i hvert fall uttalt at de skal innstilles. Men det er klart, situasjonen i Libya kommer ikke til å ende med dette, og det er heller ingen naturlov som tilsier at dette kommer til å ende godt.

Mubarak har trukket seg i Egypt

I dag kom meldingen om at Egypts president, Hosni Mubarak, har gått av som president i Egypt. Det følger etter en lengre periode med uroligheter, der egyptere har trukket ut i gatene i hovedstaden Kairo, og nektet å forlate dem igjen før landet har fått et nytt regime. Disse protestene fulgte igjen lignende protester som i Tunisia, som i likhet med Egypt også er et arabisk land i Nord-Afrika, men ellers skiller seg godt ut både fra Egypt og de andre landene i regionen. Vestlige medier har vært på plass fra første stund, både på gatene og på internett, like ivrige begge steder, kan man nesten si. Det var en kort pause da protestene så ut til å trekke ut i tid, som om en sak som dette ikke ville kunne holde på interessen om det ikke gikk fort nok, men det egyptiske folk holdt bedre enn mediene, og har stått standhaftig i gatene til endringen nå er et faktum.

Det er vanskelig å skrive om landene i Midt-Østen. Ingen steder i verden er historien så politisert. Om ingen historie blir det sagt så mye kategorisk om en historie som er så komplisert. Det er heller ingen steder man forsøker å gjøre noe komplisert av noe som er enkelt. Om man vil gjøre et ærlig og redelig forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår der nede, har man en jobb å gjøre foran seg. Jeg likte godt hva han sa en amerikansk foredragsholder jeg hørte en gang, han klarte å holde en forelesningsrekke om Israel-Palestina-konflikten, uten at jeg greide å avgjøre hvem han egentlig støttet. Etter å ha lagt frem enda et ømfintelig tema sett fra begge sider, sa han at om tilhørerne trodde han nå ville komme med sin vudering, så ville han si «you’re crazy».

I 1989 var det vellykede regimeskifter over hele Øst-Europa. De skjedde alle sammen – mer eller mindre – etter den fredelige og bent ut inspirerende metoden, at folk gikk ut i gatene, og holdt ut, om enn de ble skremt og banket opp. De kommunistiske regimene kunne ikke regjere et uregjerlig folk, for at en diktatorisk leder skal få sitte med makten må folket finne seg i det, og om de våger å ta risikoen ved ikke å finne seg i det, så har selv den mest brutale diktator et stort kontroll. Hitler, Stalin og Mao klarte å bygge opp sin totale kontroll ved å gjøre det gradvis, og lyktes helt med å gjøre ethvert – eller så godt som ethvert – uroelement isolert og alene. Det er kun når alle sammen, eller så mange at landet slutter å fungere, går ut i gatene, den totalitære staten ikke så lett kan bruke sine maktmidler. Stalin kunne henrette hundretusener og sende millioner til arbeidsleire i Sibir, men ikke på en gang.

Reporterne som dekker begivenhetene i Egypt var unge den gang i 1989. Jeg var 15 år, og husker det godt, det var jo helt vidunderlig at det største problemet i hele verden, konflikten mellom Øst og Vest, plutselig skulle bli løst i løpet av ett år, og det med fredelige midler. Siden har det vært flere slike forsøk på å velte regimer med å trekke ut i gatene og demonstrere. Men det er ikke så enkelt å peke på noen udelt vellykkede, selv om verden som den ser ut nå, er på alle måter mye bedre enn verden som den så ut i 1989 og årene rett etter. Det er færre kriger, flere demokrati og flere folk som er trukket ut av fattigdom. Men så vidt jeg kjenner til, er det ingen eksempler på denne formen for fredelige gatedemonstrasjoner med medienes oppmerksomhet, som fører til at regimer faller, og det som følger er stabilt, demokratisk og godt. De tidligere sovjetrepublikkene kjenner jeg best, der er det gjort riktig mange forsøk, men man skal virkelig anstrenge seg for å mene at de har lykkes. Korrupsjon, vanstyre og fattigdom preger fortsatt de fleste av dem og demokratiene er skjøre eller fraværende, med de baltiske statene som et selvsagt unntak. I Burma har et tappert forsøk endt med dundrende nederlag, regimet sitter stødigere enn noensinne, eller like stødig som alltid, etter hva jeg kan bedømme. Ellers er det jo landene sør for Sahara, der de fleste landene har langt bedre styrere enn de hadde for 20-30 år siden, men hvor jeg ikke kjenner til noen fløyelsrevolusjon etter europeisk mønster.

Nå har vi altså kanskje fått det i Egypt. Det vil si, vi har helt sikkert fått det, den forhatte diktatoren har forlatt sin post, men vi har ennå ikke sett hva nytt som kommer ut av det. Og akkurat i dette området her er det lett å være litt pessimistisk. Ingen andre steder er det så mange som heller ønsker ustabilitet, enn at freden skal være på motpartens vilkår. Det er heller ikke så lett å bare spasere inn i demokratiet. Det fikk også landene i Øst-Europa merke. Landet skal nå en gang forvaltes og administreres, da må man enten bruke dem man allerede har, eller finne helt nye. De man hadde var en del av systemet, de nye er uerfarne. Korrupte tjenestefolk blir heller ikke plutselig rene ved at landet får en ny president, de kjenner sitt spill og vet gjerne å sno seg under skiftende forhold.

Jeg har som man ser ikke uttalt meg noen ting om Israel, USA og alle de virkelig store problemene som kan utløses om det herfra skulle gå helt galt. Eller helt bra, alt etter som man ser det. Den amerikanske foredragsholderen lo da han sa det, if you think I will do that, you’re crazy. Det er å håpe at Egypt vil bli stabilt, at de vil få landet raskt opp å gå igjen, og at de om de får gjennomført et demokratisk valg, får en vinner befolkningen kan slutte opp om, og som ønsker å følge de demokratiske spillereglene videre. Det ville gjøre verden enda mye bedre enn den allerede er.