Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Bomber, nedskutte fly og sommerferie

Kontrastene er store i Ukraina om dagen. Olia og jeg har sommerferie så bedagelig den kan være. I går plantet hun og lille Tais roser om formiddagen, roser er blitt hennes store og altoppslukende hobby, og etter det gikk hun og jeg ut for en rolig spasertur, behageligste måte til Hydropark. Med trolleybuss kjørte vi til Lavra, klosterkomplekset fra 1051, og gikk gjennom for å se på rosehagen der. Olia er i sitt ess, peker og sier navnet på dem, for meg er de bare roser i forskjellige farger, selv nå er jeg ikke i stand til å skrive hva de er for henne. Det er kjekt hun har fått en slik hobby. Det er fjernt vi har slike gode dager i et land med daglige krigshandlinger.

Nyhetene fra Ukraina når ikke like lett vestlige medier lenger. Jeg vet ikke om det gis oppmerksomhet i norske medier overhodet. Den gang jeg var inne og sjekket, handlet svært mye om været. Et sikkert tegn på at vi lever i et land som har det godt, og som bare vil være sånn passe bekymret for hvordan de har det ellers i verden. Så godt som daglig er det svært alvorlige hendelser i øst. Det er byer som blir bombet, russiske medier er lynraskt på pletten for å fotografere skadene og intervjue sivile ofre. Som Kyiv post poengterer i siste utgave, så er det svært skjev fordeling i budsjettene mellom ukrainske og russiske medier. Man kan si russerne stiller dopet i informasjonskrigen. Når det skjer noe kontroversielt eller klanderverdig russerne står bak, pleier russiske medier tie stille.

I går ble det skutt ned nok et ukrainsk militærfly. Jeg vet ikke hvilket det er i rekken. I min telling er det det andre siden ukrainske regjeringsstyrker vant tilbake den prestisjetunge byen Sloviansk, der opprørerne tidligere har stått sterkest. Da det ukrainske flagget ble plantet på en viktig offentlig bygning der, mens opprørerne rømte og regrupperte seg i de to regionshovedstedene, Donetsk og Lugansk, i regionene med samme navn, da kunne man forledes til å tro de verste prøvelsene for Ukraina snart ville være over. At opprørerne sang på sitt siste. Den gang ei. Fredag forrige uke ble et ukrainsk transportfly med soldater skutt ned, dødstallene varierer mellom 19 og 30, og president Porosjenko går ut og sier disse skal hevnes med tigangeren eller hundregangeren. Den som håper på fred og forsoning, bør vurdere å erstatte håpet med realisme.

Når det er så mange fly som blir skutt ned som det er i Ukraina, så mister det litt nyhetsinteressen når det  skjer igjen. De første gangene var det mange som gjorde et poeng av at det var mistenkelig opprørerne hadde utstyr til å skyte ned fly og helikoptre, hvor skulle de ha fått det fra? Det ble brukt som argument, helt opp til den amerikanske presidenten, for at de var russiskstøttede.  Nå er dette argumentet glidd inn. Opprørerne har mistenkelig gode våpen. De oppgir selv at de har dem fra ukrainske militærlagre, at de ikke er støttet av Russland, og selv om de her utmerket godt kan lyve, så er det ingen som hittil har klart å bevise noe. Det gjør det vanskelig å gå ut med ytterligere sanksjoner mot Russland. De vil bli straffet for noe det ikke er bevist de har gjort.

Flyet som ble skutt ned i går har fått større nyhetsdekning. Årsaken er at ukrainske regjeringskilder hevder at det ble skutt ned fra russisk side, altså at skuddene kom fra Russland. Flyet fløy nær grensen, og så høyt, at utstyret opprørerne hittil har brukt, ikke skulle rekke opp til det. Russerne har foreløpig ikke kommet med noen offisielle uttalelser i saken, og den er heller ikke dekket i russiske medier, etter hva jeg kan se. Det pleier å være foruroligende. Skyter russerne ned ukrainske fly, så er det en krigshandling mellom de to statene. Da er ikke lenger krisen i Ukraina et «indre ukrainsk anliggende», som russerne formulerer det.

Russerne har også en slags grunn til å hevne seg. Søndag ble det meldt at den russiske byen Donetsk – altså ikke den ukrainske byen med samme navn, men en mindre russisk by like ved grensen mot Ukraina – ble truffet av bomber fra ukrainsk side. Russiske medier dekket hendelsen massivt, det var dødsfall og skadde, russerne gjorde alt ut av de etterlatte. De har forstått hvordan propagandakrigen fungerer. Ukrainsk side benekter at det er de som har sendt bomben.

På ny er problemet at ingen kan bevise noe. Om russerne virkelig har skutt ned det ukrainske flyet, vil de høyst sannsynlig slippe unna med det. Russland – særlig under Putin – har også tradisjon for å prøve seg, gå ett skritt lenger, og se hva som skjer, før de etablerer dette som ny standard. Det kan være de vil sende en melding om at ukrainske fly nær russisk grense er i faresonen. Men det kan også være at flyet ble skutt ned av opprørere. Ingen kan bevise noe.

I Hydropark hadde jeg i går en dag uten trening. I stedet satte Olia og jeg oss ved en strandkafé, og koste oss med øl og is og nøtter, mens vi så på det særegne russiske og ukrainske badelivet. Øl kostet 15 hryvna. I fjor kostet det 10, mener jeg å huske. Likevel er det billigere i år, på grunn av valutafallet. Det er tankevekkende. Det er også lett å se at dette ikke går rundt. Man selger øl til under 10 kroner, og det er sjelden mer enn 2-3 av bordene er opptatt. Midt i høysesongen.

Det går ikke noe bra med Ukraina. Nå om sommeren, bader folk og har det fint. Men den økonomiske krisen er mer enn akutt. Landet er forgjeldet mer enn det klarer å håndtere, de lever på velmente og kanskje mindre velmente gaver. Det økonomiske systemet er hårreisende ineffektivt. Og nå er alt verre av at de ikke har kontroll over to av de viktigste økonomiske regionene, Donetsk og Lugansk. Ukraina har ikke tid til denne krigen de holder på med. De har ikke råd til å være uvenner med Russland.

Den ytre virkeligheten er vakker, her i Kiev om dagen, der sommeren står på sitt høyeste, rosene blomstrer og solen og verden skinner. Den indre virkeligheten er her også. Den er dyster. It spells doom, som de sier på engelsk.