Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

  • Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

  • Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

De katastrofale elsertifkatene

Heidi Sørensen var statssekretær i miljøverndepartementet mens Erik Solheim var dobbeltstatsråd, både miljøvern- og utviklingsminister. Han brukte som alle som følger litt med vet, mye av tiden sin på reiser, gjerne slike som gav medieomtale og gjorde det mulig å bruke litt store ord. Det dagligdagse arbeidet hjemme i departementet var ikke noe for ham, det overlot han til Sørensen, som nok vel så mye var miljøvernminister, som Solheim var det. En kan si det si at Solheim gjorde den synlige jobben, Sørensen gjorde den viktigere, og usynlige. Hun har også vært leder av Natur og ungdom og av Naturvernforbundet. Hun er medlem av SV, selvsagt, og møter nå fast på Stortinget som vara for Kristin Halvorsen.

Hun skriver også en blogg. Jeg pleier vanligvis ikke henvise til andre blogger, og i hvert fall ikke til politikere, men jeg gjør denne gangen et unntak, for her er en person med høy miljøprofil som også går i mot de grønne elsertifikatene som er innført fra i år. Hun har skrevet et innlegg om det her (Det store bekkerøveriet), og et annet her (Ingen moralsk plikt til å ødelege natur) som et tilsvar til et angrep mot det første.

De grønne sertifikatene er en ordning som skal favorisere produksjon av fornybar energi. Det lyder jo ikke så dumt, så det er en ordning det var tverrpolitisk enighet om å innføre, men det er også en ordning som viser at vi her i Norge gjerne lar den gode hensikt gå foran den gode innsikt.

I Norge har vi ingenting annet enn fornybar energi. Det er en gave fra naturen, vi har fjell og vi har vann, begge deler rikelig, det er ingen land i verden som har bedre forutsetninger for å bygge ut lønnsom vannkraft. Det har vi også gjort. Slik sett er det hos oss ikke nødvendig å innføre grønne sertifikater eller andre triks for å stimulere den fornybare kraftutbyggingen. Den er der allerede.

Problemet er at vår evne til å produsere kraft varierer gjennom året. Om vinteren, da det er kaldt og vi trenger det mest, har vi minst, fordi vannet i fjellene da frosser til. Aller størst produksjonsevne har vi om våren, da snøsmeltingen gir store vannmengder. Da blir det også varme, og vi har ikke slikt behov for oppvarming i husene. Det er altså slik at vi har underskudd på elektrisk kraft da vi trenger det mest, overskudd da vi trenger det minst.

I Europa, som ellers i verden, har de ikke denne naturens gave i mengder som monner. Der må de produsere kraften gjennom ikke fornybare kilder som kull, gass og olje, eller så må de bruke atomkraftverk. Vind, vann og sol er helt marginalt. Kull, gass og olje produserer også store mengder CO2, som legger seg i atomsfæren og gjør planeten varmere. Det er derfor om å gjøre at bruken av denne energiformen blir redusert. Men på noen måter er denne kraftproduksjonen den fornybare overlegen, den kan nemlig produsere stabile mengder kraft hele året, uavhengig vær og vind. Vi i Norge må importere denne typen kraft når vi går i underskudd om vinteren. Til gjengjeld eksporterer vi av vårt fornybare overskudd om våren.

Med de grønne sertifikatene er det en tanke om at vi skal øke vår eksport av fornybar energi til Europa. Vi trenger den ikke selv, gjennom størstedelen av året har vi mer enn nok for eget bruk, og i alle fall for norske husholdninger og småbedrifter. Det skal altså være slik at vi bygger ut anlegg for fornybar energi, for å eksportere denne til Europa.

Dette kunne også vært vel og bra, om det skjedde uten omkostninger. Jeg tar de tre viktigste:

1. Å bygge ut betyr også å bygge ned. De nye anleggene går på bekostning av den norske naturen, om det er arealkrevende vindmølleparker, eller bygging av demninger og vann i rør. Kraften må også transporteres. Til det trengs kraftledninger, som den som nå nettopp ble bygget gjennom Hardanger. Naturen er det vakreste vi har. Om folk visste hva som skjedde, ville de kanskje ikke gå med på å gjøre store inngrep i vår vakre, uberørte, for å forsyne Europa med vår energi. Heidi Sørensen sa det også fint: «Jeg forstår ikke hvordan vi kan bevare naturen ved å ødelegge den».

2. Å importere og eksportere kraft er sløsning. Det er energikrevende å transportere kraft, det vil alltid gå endel tapt på veien, og over større avstander vil mer gå tapt. Slik vi holder på nå, med å transportere den ferdigproduserte kraften vår frem og tilbake til Europa, går 10-20 % tapt i rent svinn. Du kan dusje ganske lenge i godt og varmt vann for å komme opp i slike energimengder. I det hele tatt blir alle oppfordringer om å være sparsomme med strømmen litt merkelige mot denne bakgrunnen. Det skal veldig mye til før vanlige folks sparsomhet kan komme opp i energimengdene som går tapt i energitransporten.

3. Elsertifikatene koster penger. Noen må ta regningen, og noen får fortjenesten. Regningen går til oss vanlige folk. Strømregningen har allerede blitt lite grann dyrere på grunn av disse sertifikatene. Det har imidlertid ikke vært mye bråk om dette, for strømmen i Norge er uansett billig, særlig i forhold til inntektene våre. Men det skulle kanskje mer være et spørsmål om hva som er rett og rimelig, enn hva vi har råd til. Det er kanskje ikke rett og rimelig at vi skal finansiere strømforbruket i Europa. Og det er i hvert fall ikke riktig at vi skal betale for (altså ikke tjene penger på, som vi vitterlig gjorde da de første vannkraftverkene ble bygget, de var et gode for nasjonen) nedbyggingen av norsk natur.

Fortjenesten går til investorer som investerer i fornybar energi. De er sikret lønnsomhet, sikret penger i lomma. Det er politisk vedtatte penger de får, og ikke noe de rettmessig tjener på fordi de har tenkt ut noe smart. En av dem som tjener gode penger på disse elsertifikatene er erkekapitalisten Øystein Stray Spetalen. Han tror ikke engang på klimaendringene. Men han tror på sikker fortjeneste, og han får ekstra glede når han har tjent pengene sine på skikkelig sleipt vis, særlig på bekostning av sosialistene, som han hater. Om noen er så idealistiske at de ikke har noe i mot å finansiere Europas energiforbruk, så vil de kanskje ha noe i mot å finansiere Stray Spetalens inntekter. Jeg har ingenting i mot en ærlig og gjennomført sleiping som ham, han står for det han er – en drittsekk, men jeg har ikke lyst til å betale overpris for strømmen jeg bruker, for at han skal bli rikere.

Det er alt sammen en del av det jeg etterlyser i den norske miljødebatten. Det er så mange som har så lyst til å gjøre noe, at det blir ikke lagt skikkelig arbeid i å finne ut av hva som virker. Mange gode nordmenn er oppriktig innstilt på å gjøre noe for verden og for klimaet, og er beredt for at det skal svi litt på pungen. Men i mye av det som blir vedtatt og gjennomført, ser det ut til at det skal være viktigere at det skal svi, enn at det skal virke.

Glimrende innlegg av Hogne Hongset

Da vi kom hjem fra vinterferie lå halvannen ukes aviser utenfor døren og ventet på oss. Jeg er historiker, og mener aviser ikke blir gamle, jeg samlet dem sammen i en bunke, og satte i gang med å lese dem. Det skulle betale seg, for i Bergens tidende 3. mars var det et leserbrev som gjør at man også i våre dager på ny kan få troen på ordets makt.

Det var skrevet av Hogne Hongset, en person jeg inntil da ikke hadde hørt om, men nå har fått sjekket opp. Han har noe på hjertet, og i en alder av 70 år debuterte han som skjønnlitterær forfatter for å få det ut. Debutromanen het «Varsleren», er av sjanger krim, og kom ut i 2009 på Kagge forlag. Den henter stoff fra Hongsets mange års erfaring fra det som rundt på forskjellige nettsteder blir kalt oljerelatert virksomhet, privat og offentlig, nå er han spesialrådgiver i fagforbundet Industri Energi. Han forsøkte først å skrive en dokmentarbok om saken, den kom ut i 2003 på Damm forlag, men siden dokumentarbøker gjerne ikke selger så godt, la han det samme stoffet inn i en romantrilogi i krimsjangeren i stedet. Sånt er det vanskelig å mislike. «Varsleren» er første bok, verket som helhet heter «Traktaten», og neste bind kommer ut nå i slutten av mars.

Hva Hongset har skrevet om i Bergens tidende er kraftforsyningen i Norge. Det er velplassert 3. mars, midt mens mastene gjennom Hardanger blir vedtatt bygget, linjer jeg har skrevet om i et tidlligere innlegg. Den gang visste jeg ikke helt, jeg hadde nettopp fått vite det jeg ikke kunne tro kunne være sant, at strømforsyningen ikke skulle gå til hustander i Bergen, men til å frakte gass til Europa. Jeg har etter jeg skrev innlegget funnet ut at jeg er i mot disse kraftlinjene og eventuelle strømkabler, og etter hvert slikt naturinngrep, jeg ville foretrukket å være uten strøm nå og da, om så skulle være. Det er slik jeg ser tingene et bedre alternativ enn å ødelegge Hardangernaturen med master. De som er helt avhengig av strøm har selvfølgelig reservebatterier for slike situasjoner, vi vanlige husstander kan glatt klare oss uten strøm noen timer eller til og med dager hvert tiende år, eller så.

Dette alternativet er imidlertid ikke nødvendig. Og Hognset har argumentene jeg manglet, han har tallene, han kjenner systemet og har ordets makt. Hvis argumenter blir satt mot hverandre, så er det vanskelig å se noe annet enn at Hognset har rett. Men de som vil ha opp mastene har makten, og trenger ikke argumenter. De har manøvrert som alle vet, tatt en liten timeout, fått motstanderne av mastene til å splitte seg i forskjellige grupper, noen av dem til å vakle litt, noen til og med å skifte side, og til og med fikk de uansett begynt på linjetraseen et sted den ikke skulle være kontroversiel. Det stod til slutt mellom master og kabler, det beste alternativet var effektivt holdt utenfor den reelle diskusjonen, og mellom master og kabler er det rett og slett mulig å argumentere hjem at master er best. Ikke at det var nødvendig, for selv i et demokrati teller makten mer enn ordet.

Likevel har enkelte løpegutter for makten vært ute i leserbrevspaltene og ellers i mediene og prøvd seg. Jeg tenker selvfølgelig dem som representerer for selskapene som tjener penger på vedtaket, og på representanter for Arbeiderpartiet som jo må prøve å få sitt eget vedtak til å se noenlunde ut, at privatpersoner støtter mastene og argumenterer for dem på sitt vis er selvsagt greit. De har gjort seg opp en mening, og står for den. Men når makten liksom skal ut og argumentere lite grann, kan det bli temmelig stygt, som de som forsøker seg med at mastene også er estetikk, noen forsøkte seg til og med på en sammenligning med Eiffeltårnet. Da må man virkelig ta i med godviljen, eller tjene penger på å mene det. Det neste blir kanskje at noen prøver seg med at forurensning er fint, «jeg har alltid likt søppel i havene, det viser at mennesket tar det i bruk».

AUF i Hordaland har i sin snuoperasjon lagt vekt på at hensynet til klimaet må gå foran hensynet til naturvern. De vil kalle mastene «Miljømaster». Det er en merkelapp jeg gjerne vil feste på dem, for når de går ut med noe slikt, fortjener de å bli husket for det.

Det er i argumentet mot å kalle mastene Miljømaster Hognsets innlegg virkelig har sin kraft. Mitt argument i forrige innlegg stanset med at det er for dumt at vi skal ødelegge Hardanger-naturen for å frakte gass til Europa å brenne den der, i stedet for selv å bruke deler av gassen som energikilde til overføringen. Det er akkurat det samme for klimaet om gassen blir brent i Norge eller Tyskland, og det er et ganske dumt forlik vi har fått i det tiljublede klimaforliket, om det bare vil gå ut på å flytte utslippene våre til utlandet. Så viser det seg altså – hvis vi skal tro innlegget til Hognset, som skulle være ganske greit å imøtegå om han tok feil – at det er atskillig verre enn som så.

For det er nemlig ikke bare det at vi eksporterer gassen til Europa får at den skal bli brent der, vi importerer deler av kraften til denne gassen tilbake igjen for å bruke den her. Det skjer 7 av 10 dager, i følge Hognset, som skal ha sin informasjon fra kraftselskapene. Man skal ikke ha mange studiepoengene i fysikk for å skjønne at å frakte energi over store avstander tapper den for kraft, Hognset har tallet, 10 % går tapt. Minst. Det skulle være enkelt å sette opp regnestykket om man har tilgang på tallene, Hognset skulle være lett å tilbakevise om han tar feil. Man skal dusje ganske mange timer for å komme opp i 10 % av kraftproduksjonen, hva er nå dette de prøver å innbille oss at vi skal dusje sjeldnere, kortere og i kaldere vann, mot dette?

Hognset har flere argumenter. Vi baserer vår energi på vannkraft, og ønsker å supplere med vindkraft. Begge deler er utsatt for naturens luner, det er ikke alltid nok vann, ikke alltid nok vind, selv om disse tingene til vanlig ikke er noe problem her i Norge og vi også på dette feltet er heldigere enn vi har godt av. Dessverre er vannforsyningen på sitt laveste når strømbehovet er på sitt høyeste, om vinteren, og vindkraft kan ikke dekke inn mangelen. De største kraftslukerne er som alle vet den kraftkrevende industrien, nå etter hvert inkludert oljeindustrien med skryteprosjektet «Elektrifisering av sokkelen», noe som enkelt og greit kan løses med et lite gasskraftverk rett ved siden av der behovet ligger. Strømtapet i frakt går ned mot null. Vi har imidlertid ikke valgt dette argumentet, vi kan ikke velge det, det har foreløpig vært som spedalsk, for om vi bygger slike kraftverk vil vi ødelegge vårt eget klimaregnskap. I stedet importerer vi den samme gasskraften fra utlandet. Med 10 % svinn, var det ikke det?

Tro heller ikke det er så vel. Kraftlinjer blir bygget i master på kryss og tvers i vår vakre vestlandsnatur (som blir fylt av Eiffeltårn, for den som synes slikt er fint), gjennom Hardanger og Geiranger. Til Østlandet blir ikke sendt nye linjer, de får også kraften importert, og det fra Danmark og Polen som har gasskraftverk og kullkraftverk. Om vi fikk lagt om verdens kullkraftverk til gasskraftverk, ville vi fått et klimatiltak som virkelig monnet, i stedet for at hvert land nå sitter for seg selv og bygger vindmøller.

Det er enda et par ting til. Vi i Norge bygger disse vindmøllene våre. Mange er glade i dem og mange tjener penger på dem. Men de må bygges der det er vind, og strømmen som produseres der må fraktes dit det er folk. Vil ikke det bety nye kraftlinjer, eller hva, på kryss og tvers av vestlandet? Og vil ikke prisen for disse linjene bli sendt til oss vanlige forbrukere, som stort sett i våre liv ikke har bruk for slik kraft? Det er ikke privathusholdningene som trenger mer strøm, det er industrien – og det er eksporten. Elektrisiteten er nå en gang slik at den må brukes når den er produsert, den kan ikke lagres, så i perioder vi har for mye strøm må overskuddet fraktes til utlandet. Det skjer gjennom nye kabler, som må bygges, og regningen blir sendt til oss vanlige forbrukere. Inntektene går til kraftselskapene.

Hognset avslutter med et slående regnestykke. Gasskraftverk slipper ut 360 gram CO2 pr KWh, importert kraft i gjennomsnitt 526 gram. Gasskraftverket på Kårstø slipper ut 1,2 millioner tonn CO2 per år, om det stenges vil det tilsvarende tallet for importert kraft være 1,8 millioner tonn. Vi kan spare det globale klimaet ved å bygge flere kraftverk her i Norge, og samtidig unngå skjemmende kraftledninger over vår vakre vestlandsnatur.

Hvilke argumenter hadde egentlig motstanderne mot gass og forkjemperne for master mot dette? At mastene så fine ut?

Hongsets innlegg finner dere her.