Til mor på 60-års dagen

I dag fyller mor 60 år. Jeg ønsker å gratulere henne hjertelig med dagen, og spesielt denne gangen her.

Den 14. januar i år bestemte vi oss – mor og jeg – for at jeg skulle forsøke å kjøpe huset vårt, enda møte med eiendomsmegler to dager tiden hadde vist det kom til å bli vanskelig. Dagen etter sendte hun mail om at «Dette skal vi få til», og så var det avgjort. Gaupeveien 5 skulle bli i familien.

Men mor måtte fremdeles være veldig snill med oss. Siden Olia er imigrant, og ikke har vært så lenge i Norge ennå, så hadde hun den gang ikke fått seg fast jobb. Tvert i mot hadde hun en veldig variabel jobb, i forskjellige barnehager i Bergensområdet. Det var høyst usikkert hvor mye vi ville få i lån, basert på hennes inntekt. Dessuten var heller ikke min inntekt aldeles sikker, siden jeg måtte skifte jobb for å få flytte til Rogaland, og særlig sånn det så ut den gang tenkte jeg dette ikke var noe jeg kunne garantere fra ønsket dato. Og uansett måtte vi spare det remmer og tøy kunne holde dette halve året, for å komme opp i den nødvendige egenkapitalen.

Fra begynnelsen av juni bodde Olia med mor, mens hun hadde sommerjobb i Stavanger og jeg ennå hadde arbeid i Bergen. Fra slutten  av juni bodde vi sammen alle tre. Og fra litt uti juli ble vi sånn fire, fem, da søster Tonje og delvis hennes forlovede, Espen, flyttet inn. Det var en fascinerende tid, der verdener møttes, og vi for sikkerhets skyld også hadde et bryllup å forberede.

Det var mye som stod på, og jeg kom jo veldig godt ut av det. Jeg hadde ferie, jeg kjenner både mor og Olia godt, selvsagt, og jeg hadde ikke noe å stresse meg opp over med bryllupet. Olia hadde det travelt i det som etter hvert ble full jobb, og møtte også forventninger som blivende norsk huseierkone hun ikke var forberedt på. Og mor hadde det travelt med å få lært Olia noen av disse huseierrutinene, samtidig som hun hadde mest å stresse seg opp over av bryllupet, og også gjorde det.

På toppen skulle jeg finansiere huskjøp, det tok sin tid selv etter det så ut til å gå i orden, – og mor skulle finne seg ny leilighet å flytte inn i. Etter bryllupet ble dette stressmomentet, samtidig som jeg også begynte i jobb og måtte jobbe om dagene. Med meg gikk det veldig bra, jeg hadde mest grunn til å være fornøyd med situasjonen, og var også mest fornøyd, selvsagt.

Til slutt fant mor et rekkehus på Klepp stasjon. Plutselig hadde hun kjøpt. Flyttedagen var 30. september, om ettermiddagen, og frem til det var siste innspurt med vår lille storfamilie. Det var noen stressmoment også her, de fleste lå i at det alltid er stress å flytte.

Også dette stresset gikk over. Med hjelp av mange villige hender fikk mor flyttet inn i rekkehuset sitt allerede samme kveld, der overtagelsen altså skjedde om ettermiddagen, og siden den gang har hun fortsatt med innredningen, innflyttingen, nye innkjøp, alt som har med inn å gjøre. Hun har også flyttet ut noe, hun stikker stadig innom og har et eller annet å hente. Som regel nok til å fylle bilen.

Det var veldig snilt av mor å strekke seg så langt for å hjelpe oss med dette huskjøpet. Av den grunn har vi også lagt litt ekstra inn i bursdagsgaven denne gaven. I en alder av 60 år er det vel allerede slik at ting ikke kan gjøre så veldig inntrykk lenger. Man har eller har hatt det meste, og vet at de varige gledene ligger i gode ord og gode minner.

Her er det mor som har gitt mest gaver til oss, med å fylle hele barndommen, ungdommen og etter hvert voksenalderen vår med gode minner.Vi er hele søskenflokken vokst opp med det inntrykk at det finnes ikke andre gleder for mødre, enn de som har med barna å gjøre. Vi var det viktigste i hele verden, og det var så selvsagt at det er først etter vi ble voksne vi har skjønt at det ikke som en naturlov trengte å være slik. Det var en gave vi fikk.

Denne gaven fikk vi av mor og far sammen. Det er den verste tragedien i våre liv at far døde for tidlig. Mor passet så godt til å leve sammen med far, alle hennes egenskaper var slik skåret til at de passet sammen med ham. Nå kommer ikke disse egenskapene riktig til sin rett, og det er noe av det forferdelige som følger med døden til noen som står en så nær.

Men alle disse egenskapene og kvalitetene som mor har, har kommet godt med gjennom et langt liv. Hun har gjort mange at mange rundt henne har hatt det veldig, veldig godt. Det gjelder spesielt alle i familien. Det var det mor satte som det viktigste, og det er her hun har lyktes aller, aller best.

Og hun har vist med alt som har skjedd siden far døde at det kommer til å fortsette.Dette året er det særlig Olia og meg som har nytt godt av hennes raushet, og hennes vilje og evne til å strekke seg langt for å hjelpe andre. Men hun hjelper også de andre, Trude og Tone og deres familier med barnepass, og Tonje og Espen med bryllup, og når det ellers skulle være noe. Hele tiden har det hennes varemerke, som om hun setter sitt liv til for at vi andre skal ha det godt.

I så fall har hun lyktes langt ut over hva noen kan forvente. Vi er henne alle dypt takknemlige. Det skulle være gode ord til henne, men det blir bare en offentliggjøring av at vi har det veldig godt her i familien.

Jeg ønsker henne hjertelig til lykke med dagen.

Mor, Smiler

Den lange veien mot ny bolig

For to dager siden ble lånet innvilget, som jeg skrev i forrige post. Siden har det vært arbeid for å få alt ordnet. Det er mye styr.

Det er mor og meg som er partene i handelen. Mor er ikke noe særlig interessert i denne typen ting, men hun har levd litt, og vært med på en del. Jeg er strengt tatt nokså interessert, men ikke levd noe særlig, og vært med på mindre. Kort sagt er det meste uvisst for oss.

En ting vi har veldig klart for oss er at vi vil kutte så godt vi kan av unødvendige utgifter. Mor går om få år over i pensjonisttilværelsen, og blir vel etter alle beregninger minstepensjonist som bare juling, hun trenger pengene hun har og alt hun kan få. Jeg er riktignok i min beste alder, men dette huset er et kolossalt løft for meg. Og siden Olia ikke har fått helt tid til å etablere seg i Norge ennå, er det jeg som må bære tyngden av kjøpet og lånet som følger med det. Selv om både mor og jeg vil være storsinnede, og gjøre det enklest mulig for hverandre, har ingen av oss pengene som skal til for å være storsinnede i ett og alt.

Og vi leser disse dokumentene vi har fått, for to dager siden fikk vi dem. Vi satt med cognac og leste dem. De fleste punktene var for oss litt uklare, de var ikke helt til å forstå. I hvert fall jeg ble litt stresset over at nå hadde vi bare tre uker på oss til å få alt ordnet, det var bare så lenge lånetilbudet ville gjelde. Mor er jo en slik som ringer rundt. Hun ringte rundt, og sendte også for sikkerhets skyld en tekstmelding til mitt søskenbarn, Geir, som nettopp har kjøpt hus uten bruk av megler, om det var greit vi ringte ham? Før hun gikk og la seg, og etterlot Geir i forvirringen om hva det egentlig kom til å bli med den ringingen. Vi må neste ringe ham, om ikke annet, så bare for å få sagt at vi har funnet ut av en del av tingene selv, nå.

Det er så mange forskjellige ting, og vi har begge ideer i hodet om hvordan alt skal være. Punkt 1 er at oppgjøret skal skje gjennom megler eller advokat, akkurat det vi skal spare penger på. Punkt 2 er at ved privat oppgjør skal hjemmel være overdratt før lånet utbetales, og forresten at huset skal være fri for heftelser, står det i samme punkt. Privat oppgjør må da være for noe oss? Men hva er egentlig hjemmel? Og hvordan får vi det overdratt, og hvordan får vi gjort dette med privat oppgjør, og hva var det der med megler og advokat?

Jeg satte av dagen i går til ene og alene å ringe rundt omkring, sjekke forskjellige steder, ordne disse tingene. Samtidig foregår det jo litt rundt ellers, også. Jeg må fullføre salget av leiligheten i Bergen, mor og jeg reiser søndag. Det blir noe forferdelig stress, overdragelsen skjer mandag morgen, alt skal ryddes ut og vaskes ned i løpet av søndagen. Men først gjelder det altså å overholde denne treukers fristen.

Det viser seg at internett som alltid er en kilde til informasjon og desinformasjon. Det er mange, mange sider om det meste, men noen av dem er et par år gamle, og dermed i disse spørsmålene allerede for gamle. Derimot hadde alle offentlige etater man bare kan drømme om helt fine nettsider, med fiks ferdige dokumenter å laste ned og skrive ut. Slik fikk vi standardkontrakt fra Forbrukerrådet, Statens kartverk ordner med tinglysningen. Treffer man først blink, er det rett frem.

Og jeg fikk også svar på spørsmål fra låneinstitusjonen min. Det var ingen sak med privat oppgjør, det var bare å sørge for tinglysningen, statens kartverk, og så var det at hjemmel må være hos kjøper, altså meg, når lånet utbetales. Det er dette statens kartverk og tinglysningen ordner. Meglerkonto trengs når kjøper og selger ikke kjenner hverandre, eller ikke har grunn til å stole på hverandre. Da er det ikke bra at den ene av dem sitter med både huset og pengene, altså hjemmelen og oppgjøret. Slik blir både oppgjør og eiendom satt i en slags pool, på en klientkonto, og så kan selger og kjøper foryne seg av det de skal ha, når begge er fornøyde.

Mor og jeg vil sikkert også opprette klientkonto, men det er i banken hennes, og ikke noe som koster penger. Jeg får huset før lånet utbetales, til denne kontoen, slik vi har forstått det. Jeg vil altså sitte med hus og innvilget lån en kort stund før pengene kommer frem til mor, men det er det verdt. Enkle søk på internett viser at de første advokatene man finner tar skamløse 10-15 000 kroner for disse helt enkle oppgavene. Det er mye penger spart på å stole på hverandre.

Det dukket imidlertid opp et annet, og uventet problem. Det ene var forresten ventet, men uforutsett. Akkurat denne dagen hvor alt skulle ordnes, var det lenge planlagt at søster Trude med familie skulle komme over og levere kaninen de har fått seg, før de reiser på ferie. Mor ville diske opp med middag, dermed hadde hun en travel dag, når hun i tillegg skulle svare på spørsmål og se gjennom kontrakter med meg. Det andre var verre.

Punkt 2 om hjemmelen hadde også noe om heftelser på huset. Det ene er at mor har et lite lån på det, dette ordner vi raskt, vi betaler det ned, jeg hjelper til med å betale et lite forskudd. Det andre er at mor og far for mange år siden var kausjonister da søster Tone med familie kjøpte sitt første hus for mange år siden. Denne heftelsen måtte vekk, men hvordan skulle vi få til det? Det ville være veldig ergerlig om vi ikke fikk gjort opp med hverandre, fordi Tone og Torben av alle, skulle ha heftelser på huset de ikke ble kvitt. Så kom familien Nygård på besøk, og mor fikk ikke ordnet dette i går.

I dag morges var det imidlertid ordnet på enkleste vis. Tone og Torben refinansierer lånet, det skjer as we write, for å omskrive et engelsk uttrykk. For virkelig å ordne det opp som rike forretningsfolk gjør, ble Tone med barn invitert på fersk lunsj med ferskt brød. I en sideopplysning ble jeg forsinket til denne lunsjen, fordi jeg løp meg vill i skogen her oppe. – Er du kjent her, spurte en siddis på Sandnestrakter, – litt, sa jeg, og burde sagt «Nei».

Neste punkt var å få undersøkt hva vi skulle gjøre med taksten på huset. Vi har en takst, en veldig fin taskt, men den er gjort muntlig, og det er vel kanskje slik at de som betaler ut lån og skal ha huset i pant, godtar det, selv om det er veldig lett for meg å godta det, når mor sier det er slik. Men før dette kom seg til en ordning, rant det inn med andre ting. Jeg skifter jobb, hvordan er det med skattekort. Det kan allerede se ut som jeg ikke rekker å sende det inn før første lønning.

Og så har vi han som skal kjøpe leiligheten av meg, i en tekstmelding skriver han at det ikke var så greit å møte mandag morgen som avtalt, allikevel. Han kunne møte, men han hadde også noen håndverkere som skulle ta noen mål, de kunne kun neste dag, var det mulig å låne nøkkel?

Det er dilemma. Det er dumt. Mor og jeg har virkelig snudd oss rundt for å få til dette møtet mandag, bestilt bil på kort varsel, innstilt oss på stresset. Å gi bort nøkkelen før pengene er på konto er selvsagt uaktuelt. Men det er klart, om kjøper ikke får komme med håndverkerne sine, er han kanskje ikke like innstilt på å skrive under på at alt er i orden. Endelig overtakelse er første august. Må jeg opp enda en gang? Bør mor og jeg utsette hele oppreisen?

I skrivende stund et par timer senere er alt ordnet. Om ikke lenge er disse løste problemene sikkert erstattet med noen flere uløste. Det er fortsatt en del å gjøre. Men alt som virket vanskeligst de to siste dagene er ute av verden nå. Og det som ser vanskeligst ut, er noe så enkelt som å få en megler eller takstmann til å komme med en verdivurdering på huset. Vi har svært stort slingringsmonn på å få lånet innvilget. Da er det større risiko for at prisen på huset har steget pinlig mye siden mor og jeg ble enig om vår pris, og jeg har gjort en bedre handel enn strengt tatt fortjent.

Det er veldig fint at Olia og jeg har fått denne hjelpen, for det er den som gjør det mulig å flytte ned hit allerede nå. Vi takker alle som har hjulpet oss, og særlig mor som har hjulpet oss mest. Og så må jeg legge til at det fremdeles er detaljer som må ordnes, ting må bekreftes, mye må gjøres og en del ting må vi til og med fortsatt finne ut av. Men det ser veldig lovende ut nå. Så lovende, at det sannsynligvis kan regnes som sikkert at fra første august er jeg huseier. Jeg vil bli en veldig lykkelig huseier.

I dag er det ett år siden far døde

Det er ganske uvirkelig. Nå sitter jeg her, i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje, hvor det ikke er spor av turister, og hvor sommersesongen allerede noen uker har vært slutt. Jeg hadde aldri funnet frem hit, aldri tenkt på å dra hit, om det ikke var for min kone Olga Jurijevna, som nå ligger i sengen jeg sitter ved siden av. Og den eneste grunnen til at ikke jeg ligger der også, er at klokken bare er ni og for meg er det altfor tidlig å sovne.

For ett år siden sluttet høstferien min den sjette oktober. Jeg ankom den morgenen St. Petersburg med nattoget fra Moskva, og var på vei hjem fra min feriereise i det sydlige Russland fra Rostov na Don via Krasnodar til Sotsji. Jeg fikk spist frokost og en liten lunsj i St. Petersburg, før det var på tide å fly hjem via København. Under den flyreisen døde min far.

Det var en mandag. Jeg kom hjem i rimelig kveldstid, full av tanker om alt jeg skulle ordne. Jeg var på vei fra flybussen og hjem til Nordnes da min søster Tone ringte, i krampegråt, hun fortalte at far var død. Det var utrolig, det var ikke til å tro. Jeg hadde snakket med ham i løpet av ferien. Mobiltelefonen min ble stjålet i Rostov, og det var ham jeg snakket med for å få den stengt, og bestilt nytt Simkort. Ingenting var galt med ham. Døden kom fullstendig uventet. Hjertet stoppet uten at vi ungene hadde fått noe ordentlig varsel om at dette kunne skje.

Så var livet mitt helt forandret. Jeg reiste selvfølgelig direkte hjem med første ledige fly, og var hjemme i to uker. Det var helt forferdelig. Det gav ingen mening, det var så åpenbart for tidlig.

Tilbake i Bergen måtte livet mitt fortsette, eller begynne på ny, eller hvis det finnes en mellomting mellom de to. Det kunne aldri bli det samme. Og jeg hadde også en følelse av at det kunne aldri bli ordentlig igjen. Det var så mange ting jeg gjorde som gav mening før, men som ikke riktig gjorde det lenger. I mange ting var fars glede min viktigste motivasjon.

Og julen var julekoselig bare så godt vi kunne, ikke selvsagt og enkelt som vi gjorde det før. Det var så åpenbart at far manglet, og så opplagt at mor skulle hatt ham der. Mor fortalte om denne julen at de kanskje hadde kommet lenger i sorgarbeidet enn jeg, siden de hele tiden hadde levd midt opp i det, mens jeg på en måte hadde hatt et avbrudd i Bergen. Det er riktig, det kan godt være. For meg var i alle fall julegleden noe jeg måtte ville meg til denne gangen, og savnet av far noe jeg følte tungt og naturlig.

Så kom det nye året. Jeg fylte 35 år, alt tydet på et nytt år med det samme. Jeg skulle gjennomføre reisene mine, skrivingen min og tingene mine, gå mine turer, lese mine bøker, gjøre det jeg pleier. Jeg skulle nok holde det gående. Og resten av familien ville selvfølgelig også klare det. Tone og Trude har sine egne familier med mann og barn, de får naturlig andre ting å tenke på der, og finner der også mening. Tonje er på full fart fremover, med planer om å studere medisin i utlandet, hun kommer seg videre. Og mor klarer seg også, hun fortsetter rutinene hun og far hadde sammen, og gjør dem nå alene. Hun finner mening i sine ting, og henter opp nye ressurser i de tingene som far pleier å ordne, som for eksempel økonomi og alt slags byråkratisk papirarbeid. Vi kommer oss videre alle sammen. Men det er også helt opplagt at det var mye bedre før.

Januar og februar er for meg tung. Jeg er en lys sjel med et lyst sinn, jeg vil aldri bli ordentlig deprimert, og heller aldri ordentlig og varig ulykkelig. Men det var litt stusselig å tenke på at de tingene jeg drev med der, skulle bli fremtiden for meg. At det var dette livet skulle være. Jeg finner glede i hva jeg holder på med, og har det gøy, men det var litt vanskelig å insistere på at dette skulle være nok til å insistere på et godt liv under disse omstendighetene. Jeg kunne egentlig ikke det.

Og jeg reiser på ny til Kiev. Jeg har vært der mange ganger før, og kjenner på at disse reisene begynner å bli uttømt. Jeg var allerede første gang ved så godt som alle severdighetene, og jeg har spist ved alle restaurantene og tenkt det meste der. Denne gangen var det imidlertid slik at jeg hadde utsikter til å treffe folk. Mine ukrainske læremestere i russisk som jeg noenlunde ukentlig møttes med for å utveksle språk, russisk mot norsk, de hadde venninner de introduserte meg for. Det var også som alltid min kjære Irina, som var læreren min første gang jeg var i Kiev, og som jeg har møtt også hver gang siden jeg har vært i Kiev. Og det var et helt nytt bekjentskap.

Dette nye bekjentskapet drev en språkskole, der jeg skulle være eksotisk gjesteinnslag i engelsk. I begynnelsen var dette gjesteinnslaget jeg skulle være litt merkelig, for det dukket aldri opp noen studenter. Derimot var det riktig så interessant å være med direktøren eller hovedlæreren ved denne skolen, det var nesten mistenkelig interessant, for vi hadde så mye til felles at jeg tenkte hun nesten måtte bløffe.

Kort sagt så bløffet hun ikke. Jeg var sammen med henne da jeg reiste fra Kiev igjen. Og da jeg reiste ned igjen til Kiev på ny i Påsken, for første gang en påskeferie i utlandet og borte fra familien, da var jeg forlovet da jeg reiste igjen. I mai var jeg nede på ny, da for å ordne alle tingene til bryllupet i juni. Og i juni reiste jeg ned og giftet meg henne. Hele den nærmeste familien var til stede, pluss mine gode venner Ingrid og Pål.

I mellomtiden her hadde også min egen helse hanglet. Det er absolutt helt uvanlig, og noe jeg bare ikke kan forstå er mulig. Men da jeg begynte å bli sliten av å gå opp trapper tre etasjer, og opp Stolzekleiven ikke lenger ble en kamp mot klokken, men en kamp om i det hele tatt komme seg opp, da skjønte jeg at noe var galt. Mor og Tonje hadde da lenge vært bekymret, fars død var virkelig nok. Og også jeg måtte ta noen tanker om at egen helse ikke alltid er noe man selv kan bestemme. Jeg er 35 år, far døde når han var 60. Det er for meg 25 år til.

Alt dette foregikk samtidig. Og samtidig med det foregikk også alle de tingene som går for seg til vanlig, de små og store hverdagsproblemene, og alle hverdagsprosjektene mine. Det var et sant sammensurium. Det var en helt utrolig vår.

Så kom sommeren, med Olia og meg alene på Krim i ukevis. Det var ingen problemer. Det var bare velstand. Vi giftet oss lynfort, men foreløpig har den lille gamblingen bare slått ut til vår fordel. Jeg har alltid bestemt meg raskt – og helt og fullt – når jeg bestemmer meg, og hun bestemmer seg enda raskere enn jeg, og det med russiske hundre prosent.

Slik begynte altså høsten 2009 med meg som en gift mann, men uten far. Det var begge deler fullt og helt utenkelig i 2008, ingenting av det kunne jeg gjettet eller sett komme. Aldri noensinne har livet tatt slik en vending av ting som skjer utenfra, utenfor min kontroll. Og ikke innenfor min kontroll, heller, egentlig. Jeg regner forresten giftemålet utenfor min kontroll også, jeg hadde ingen kontroll på de kreftene der. At Olia dukket opp og var den hun var, er mye mer betydningsfullt i det som skjedde enn at jeg ville gifte meg med henne. Det gav seg selv.

Min søster Tone spurte meg en gang hva hvis far hadde vært i live i dette her, og noen ganger har jeg spurt meg selv det samme. Jeg er ikke av dem som bruker mye tid på slike spørsmål. Heller ikke har jeg mange tanker ”tenk om far hadde fått oppleve dette”. Det er for meg to helt forskjellige og atskilte ting. At far er død er forferdelig tungt og trist. Det er det fortsatt, jeg savner ham like mye som jeg gjorde før jeg traff Olia, og jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham om de samme tingene, og ta våre slag backgammon. At jeg er gift med Olia er uvirkelig kjekt. Vi gjør mange ting sammen som jeg aldri kunne gjøre alene, og mange små ting jeg riktignok kunne gjøre, men som nå er kjekke, fordi de jeg gjør dem med henne. Med henne legger jeg meningsfulle planer for fremtiden. Og når jeg gjør noe som hun liker, blir det i seg selv meningsfullt.

Men det oppveier ikke tapet av far. I dag er det ett år siden han døde. Det er fortsatt tungt. Men jeg og alle andre vet at han aldri ville ønsket annet enn at vi fortsatt skal være glade til sinns og glede oss over livet. Og det vil vi i årene som kommer glede ham ved å greie!

En bedagelig søndag

I dag bestemte vi oss for ikke å gjøre noe særlig. Det var en nydelig sommersøndag i Kiev og alle ting fristet, inkludert det å bare ta det med ro. Vi står alltid opp nokså sent, vi e jo nygift, og jeg må alltid prestere en mandig frokost, som jeg skal skrive mer om i en skikkelig matpost i morgen. Når alt dette er gjort blir det gjerne på ny tid for å hvile lite grann, og når vi endelig er riktig klar for dagen, er dagen allerede riktig godt i gang. Vi hadde planer om å dra ned til hovedgaten, Khresjatik, for å gå på rulleskøyter, men vi fant også ut at vi ikke trenger å gjøre noe hele tiden, og så ble det slik.

 

Dermed satte jeg meg ut på den trivelige altanen, der jeg tidligere har følt meg som Woland, og nå følger meg aldeles som Eivind Salen, s satte meg ned med mine tre bøker, Anna Karenina på russisk, Anna Karenina på norsk, og en stor Russisk-norsk ordbok kjøpt her i Kiev. Den norske oversettelsen til Nicolai Henriksen som jeg leser nå, utgitt i tre bind på Ernst G. Mortensens forlag i 1950, mor var så elskverdig å ta den med da hun kom hit i bryllupet, den er så dårlig at den kvalifiserer knapt til betegnelsen oversettelse, den tjener best til et tre binds referat. Men den tvinger meg virkelig ut i villmarken med russisken, og derfor trenger jeg ordentlig ordbok, og kyndig russisk veiledning fra min kone. Betegmemde mpl øeste kjeg akkurat denne sændag kapitlene der Konstantin Levin griper ljåen, og blir med bondekarene på slåtten. Her er skildret noen av verdenslitteraturens største scener. Og i en særdeles malende beskrivelse i originalen, der bondekarene gir på for å bli ferdig med et visst stykke før kvelden, slik at de skal få vodka, og arbeidet syder og koker på vollen hvor de står, så måtte jeg spørre Olga hva en lang, komplisert setning jeg ikke greide å finne ut av betydde. Hun spurte hva den var ovesrsatt med på norsk, og jeg måtte beskjemmet medgi at alle disse tre store avsnittene i norsk aoversettelse var avspist med tre linjer, der hovedbudskapet var at det var vanskelig å få arbeidet ferdig, men de greide det under stor munterhet og latter.

Det er lett å skrive seg bort, når man skrvier  om Tolstoj.

Jeg har mer på hjertet, og det vil komme…

Kampen om å få Olga Jurijevna til Norge

Ferien hvor jeg traff min kone første gang begynte 27. februar. Nøyaktig fire måneder senere giftet vi oss. I ettertid ser det temmelig smertefritt ut, men det var mye arbeid som foregikk, og det var flere ganger jeg undret meg på om vielsen ville bli noe av, og om vi ville klare å få den gjennomført tidlig om sommeren som vi håpet på. Jeg har skrevet om hva som må til i denne posten her. Da vi fikk til ikke bare vielsen, men også en ordentlig russisk bryllupsfest, så regnet jeg med at det verste var over, og at kampen mot ukrainske myndigheter skulle bli erstattet med kampen mot det norske byråkratiet. Jeg så for meg at det bare var å stikke oppom den norske ambassaden i Kiev, og levere søknaden om familiegjenforening med alle nødvendige dokumenter vedlagt, for så å la papirmøllen gå og vente de seks måneder UDI forespeiler dem som vil ha familiegjenforening fra Ukraina. Så enkelt var det ikke.

Seks måneder fra 27. juni er 27. desember. Jeg fyller året 1. januar, og jeg var særdeles ivrig etter å få bryllupet gjennomført raskt, slik at jeg kunne få en særdeles vakker bursdagspresang i min kone. 27. juni var en lørdag, så neste arbeidsdag vi kunne levere søknaden var 29. juni, to dager tapt, der, og det viste seg å bli flere, da 27. juni er offentlig fridag i Ukraina, og man der har det ellers kjekke systemet at om en offentlig fridag faller på en lørdag eller søndag, hvor man uansett ikke arbeider (her må man riktignok ha i mente at de fleste ukrainere, som russere, arbeider alle dager, uansett), får man fri påfølgende mandag i stedet, eller også. Det viste seg riktignok at den norske ambassaden følger den norske kalenderen, slik at vi kunne kontaktet dem, om vi hadde prøvd. Vi brukte mandagen til en hviledag.

Tirsdag begynte Olia å undersøke mer nøyaktig hvilke dokumenter hun trengte. Jeg hadde selvfølgelig undersøkt nøye på forhånd saken fra min side, og til og med ringt UDI og ventet en halvtime på å komme gjennom, for å forhøre meg nøyaktig hvilke dokumenter jeg trengte, og hva hun trengte. Interesserte har sikket allerede funnet denne siden her, hvor alt står, men detaljene om at det er hun som skal fremvise pass og fødselsattest, og at dokumentasjon på inntekt er lønnsslipp fra tre siste måneder, ligningsattest og ansettelseskontrakt, mens dokumentasjon på bolig er kjøps- eller leiekontrakt, det står ikke. Det står også at hennes dokumenter skal være oversatt til norsk eller engelsk, men det står ikke om de trenger notarius og apostillestempel, hvilket de gjør. Det tenkte ikke jeg på å spørre om, jeg tenkte bare på at oversettelsene ville gå greit, siden min kone blant mange yrkesmuligheter også er oversetter, og enkelt kunne oversette dokumentene selv. Tenkte jeg, og tok feil.

Jeg tok også feil med det at vi nå var ferdig med problemene med ukrainske myndigheter, enda jeg iherdig forsøkte å overbevise min kone om det motsatte. Etter mine begreper skulle det nå være å overleve søknaden på ambassaden, og så skulle papirene bli sendt til Norge, hvor behandlingen skulle foregå i UDI. Men Ukraina – hvor fødselsunderskuddet er det høyeste i verden – slipper ikke sin unge befolkning ut av landet så lett, de må til intervju, og de må betale om lag 3000 griven, for at søknaden skal bli tatt i mot. Det er altså ikke bare i Norge vi må betale gebyr.

Alt dette fant vi ut denne onsdagen her. Å bruke flertallspronomenet – vi – er kanskje litt i overkant, jeg bidro ikke mye, bortsett fra å være en liten bremsekloss som sa de riktige løsningene var de gale. Olga har lenge balet med de ukrainske systemet, og med den norske ambassaden, hun hadde prøvd å komme seg til Norge også før hun traff meg, og hennes oppfatning av ambassadeservicen var at man måtte bestille visittid på en telefon hvor ingen svarte, eller bruke en nettside som ikke fungerte. Jeg mente altså vi bare kunne stikke oppom og levere inn søknaden, og at alle intervjuene var noe jeg måtte gjøre i Norge i ettertid.

Vi holdt denne diskusjonen på vår vanlige blanding av norsk og russisk med engelsk som brospråk mens vi tuslet opp til ambassaden for å spørre direkte. Der kom hun ikke lenger enn til vakten, men fra hans vaktboks fikk hun bruke en telefon personellet svarte på, og hun fikk der alle svarene på spørsmålene vi hadde. Det var slett ikke bare å stikke oppom med en søknad. Vi måtte ordne alle dokumenter, alle ordentlig oversatt og med apostillestempel, og vi måtte også ha kvittering på at vi hadde betalt de drøye 3000 griven vi måtte betale for å få levert inn søknaden, og deretter kunne vi bestille time for intervju. Tidligst mulige var 7. juli. Så den dagen er bestilt. Og når dette skrives er alle dokumentene oversatt, kopiert og stemplet, alt er i orden. Kampen fortsetter altså neste onsdag.

Etter denne lille nedturen eller hva man skal kalle det, det hadde jo vært greiere å fått søknaden levert og ventetiden i gang, så gjorde vi noe som var riktig fornuftig, og det var å stanse på første og beste uterestaurant ved Zolotoj Varota, og dele en øl. Der lyste også Nadja – en medstudent til Olga ved universitetet, og språkmektig som henne – opp lite grann, ved tilfeldigvis passere forbi og stoppe litt og snakke med oss. Vi reiste derpå hjem med grønn linje på metroen, hvorpå Olga begynte arbeidet med å ordne apostillene. Og hvordan det siden går, skriver jeg vel om neste onsdag.

*

Forresten skjedde alt dette i går, da vi også var en tur oppom ZAKS (stedet der vielsen foregikk), for å få endret etternavnet hennes, bare for å finne ut at dette kontoret var stengt denne dagen også. Det var derfra vi reiste til ambassaden, litt gretne, siden vi allerede hadde foretatt nokså mange bomturer til nettopp denne bygningen, og det er kjedelig i sommervarmen. Derfor kom vi til ambassaden først på ettermiddagen, og derfra var det naturlig å reise hjem, for hun hadde norskundervisning på kvelden. Jeg fikk fri og hvilte meg.

Onsdagen – altså denne dagen – brukte hun til å reise rundt og bale med ukrainske myndigheter, hun gjorde til og med et nytt navnebytteforsøk, bare for å finne ut at dette bare var mulig fredager. Jeg var i mens hjemme og satt på altanen og drakk hvitvin og leste Anna Karenina, og gjorde ellers hva som falt meg inn. På kvelden gjorde jeg min debut i russisk taxi, for enda et besøk hos tannlegen. Til mitt nederlag maktet jeg ikke å strekke ut hånden og stanse en tilfeldig bil, slik man skal gjøre, men feiget ut og lente meg inn i vinduet til en bil med taxiskilt, som stod for rødt lys, og avtalte sted og pris med den. I det minste oppnådde jeg den prisen jeg skulle.

Min familie i Kiev!

 
Dette blir innlegget for denne dagen. Det er skrevet langt i ettertid, flere måneder, men dagen min gamle familie kom og besøkte det som skal bli min nye, den skinte like fint for det. Nå er alt kjent, jeg giftet meg, og mor og søstrene mine kom med svoger Lars for å feire bryllupte mitt i Kiev! Dette var hva som skjedde forberedelsesdagen.
Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Mor og hele gjengen kom med SAS-flyet via København. Alle som reiser en del til Kiev vet at det går fra København 0900, og lander i Kiev på Borispol klokken 1235. Olia hadde organisert to biler til å hente dem, og vi ventet den vanlige timen på at de skulle komme gjennom kontrollen. Det var en uvirkelig time før et uvirkelig møte, min gamle verden skulle møte min nye, det var også et møte mellom to måter for meg å oppføre meg på. Aldri hadde familien sett meg i Russland, aldri hadde de vært der, og aldri hadde de møtt Olia eller meg så sammen med en så vakker kvinne. Og Olia hadde selvfølgelig aldri møtt noen av mine, aldri sett meg oppføre meg som jeg gjorde fra gammelt, aldri sett meg med andre enn henne, og hennes. Det var to verdener som skulle møtes. Og det var uvirkelig å vente på den.

Så kom de altså ut av portene på flyplassen i Kiev, i et bilde som ikke er foreviget andre steder enn i hodene våre. De kommer smått forvirrede, akkurat som barn som skal bli født, de kikker seg rundt på kaoset som alltid er der på Borispol, alle de andre som skal møte noen. Og vi har jo stått og ventet og sett på alle som kom ut døren i over en time, og så var de der bare plutselig. Jeg så mor, eller var det mor eller kanskje Tonje jeg så, Trude var forresten langt fremme uten at jeg hadde sett dem, – det er dem! – det er dem! Og så så de oss, og begynte selvfølgelig straks å gråte, noen av dem, for Olia er jo så overjordisk pen, og så sjenert og søt når hun skal stå der og ta dem i mot. Og jeg er opptatt av at vi skal bort fra folkemengden, og traver av gårde. Og alle er de så opptatt av å vise Olia at hun er hjertelig velkommen, og gratulere meg, og oss, og spørre hva de skal gjøre, og alle mulige ting, og alle bare dirrer av et ønske om å gjøre et best mulig og hjerteligst mulig inntrykk.

Vi kommer oss ut i bilene, Tone, mor og jeg og Olia i den ene bilen, Trude, Lars og Tonje i den andre. Tone sitter fremme, jeg sitter bak med Olia, fordi jeg må og fordi jeg har lyst, som jeg så inderlig sant sier det til Tone. Og Tone sitter taus der fremme, skyter inn noen spørsmål, mens mor sitter bak og deltar i alle de samtalene hun bare kan, og så vennlig hun kan, mens Olia prøver å forstå hva hun sier til henne, og jeg oversetter og forteller både om språk og kultur. Og jeg forteller om opplevelser, og steder jeg har vært, ting jeg har sett, og jeg svarer på spørsmål om oss, og om hvordan det er i Kiev.

Lars og mor i nærbutikken, de tilgir sikkert at bildet er tatt dagen etter. Lars og mor i nærbutikken, de tilgir sikkert at bildet er tatt dagen etter.

Så finner vi leiligheten i Lesu Ukrainka. Den er som alle de andre blokkleilighetene fra Sovjettiden, det er mur og betong, jern og uvennlig. Men det er en god pris, 750 griven (1 griven var den gang 85 øre) natten for fire rom, og sengeplass for syv. Kjøkken og bad kom i tillegg, og fint var det. Der skulle de bo denne helgen som skiller seg ut fra alle andre for alle oss som var der.

Olia stakk hjem en tur da vi var vel innkvartert. Jeg skulle også bo der denne natten, så jeg kunne komme og hente min brud neste dag på skikkelig vis. Og jeg fikk sovesofaen, den elendigste.

Utsikten fra køkkenvinduet, leiligheten i Kiev min familie bodde i. Utsikten fra køkkenvinduet, leiligheten i Kiev min familie bodde i.

Hatinka
Det var godt for Olia å få hvile seg litt. Det hadde vært for henne en krevende uke, og det tar på å møte så mange nye mennesker på en gang, om de er aldri så hjertelige. Så hun fikk litt fri, mens jeg skulle ta min gamle familie på deres første omvisning i Kiev. Forresten hadde jeg bestilt Borsch, også, jeg tenkte det ville være fint om vi fikk spise litt, mens vi så over leiligheten til Olia, der også søsteren bor. Så det var også for å kunne forberede den hun gikk hjemom en tur.

Familien lysig på tur feil vei i Kievs gater Familien lysig på tur feil vei i Kievs gater

Men vi gikk ut, vi tok Metro. Fra Petsjerska ned til Palats sportu, og så ned til Respublik stadion, var det vel, etter som jeg husker det. Det hadde ikke tatt så veldig mye mindre tid å gå til restauranten jeg hadde tenkt ut, Hatinka, den ene av mine to favorittrestauranter i Kiev (den andre er Ani, like i nærheten!). Men en tur til Kiev skal også være en opplevelse, og en russisk metro, er en opplevelse for den som ikke har tatt dem før. Det er et absolutt tvers igjennom førsteklasses transportmiddel, som jeg har skrevet om i en tidligere post.

Dessverre rotet jeg litt med stasjonene, det var ikke Respublik stadion, men dvorets ukraina vi skulle til, et stopp lenger nede. Til overmål gikk jeg i feil retning fra Respublik stadion, slik at strengt tatt ganske sultne familiemedlemmer ble gående nokså mye lenger enn strengt tatt nødvendig der nede i en av Kievs vakre hovedgater. Sånt tar på, om man er aldri så godt i humør på forhånd, og aldri så velvillig innstilt. Til slutt måtte jeg ta meg en telefon til Olia, og få meg forklart feilen som var gjort. Det ventet oss en 20 minutters spasertur for å komme riktig.

 

Tone med øl, Lars med vin, begge med ukrainsk suppe, borsj Tone med øl, Lars med vin, begge med ukrainsk suppe, borsj

Men så kom vi også riktig. Og alle vi som hadde skotøy som ikke gav oss væskende gnagsår, mente det var vel verdt langturen, til en av Kievs lekreste restauranter, Hatinka.

Der ble min gamle familie traktert med ukrainsk mat og vin. Her er man ikke smålige på det, og må la gjestene smake på vinen før man skjenker i, her skjenker man i straks, og det proppfullt. Den søtlige vinen gjør seg imidlertid godt i kvinneganer, og også i ganen til Lars, forresten, de var alle sammen godt fornøyd.

Her er vi alle sammen på Hatinka restaurant i Kiev,  tenk det, tenk det Her er vi alle sammen på Hatinka restaurant i Kiev, tenk det, tenk det

Og det ble snakket og snakket om bryllupet og om alt mulig. Og Olia ringte og sa hun ville komme ned til oss hun også, eller var det kanskje når jeg snakket med henne og spurte om veien, hun sa hun ville det. Komme skulle hun i alle fall, og jeg ventet, og jeg ventet.

Hydropark
Det ble til slutt skåret tvers igjennom alle planer. Vi skulle slett ikke til Olias leilighet, og slett ikke for å spise borsch. Heller ikke skulle min gamle familie gjøre alvor av ønsket om å hvile så veldig. I stedet skulle vi møtes alle sammen. Olias mor og søster var sammen med fetter Dennis fra New York, og de var alle sammen i Hydropark. Nå skulle vi dit, og spise mat og drikke øl, og bare være sammen litt og i alle fall treffes.

Det ble en ny tur med metro. Og nå var jo også Olia med, og hadde skiftet til en nydelig t-skjorte hun hadde fått i gave av fetter Dennis, og i den gjorde hun i alle fall meg helt svimmel.

Trude og jeg med min neste dag blivende kone på broen i Hydropark, der mange gærninger hopper fra. Trude og jeg med min neste dag blivende kone på broen i Hydropark, der mange gærninger hopper fra.

Hun sjarmerte alle sammen andre fullstendig i senk også, der hun gikk og spøkte og lo og pekte og forklarte på engelsk og norsk, om alle ting vi så og alle steder vi skulle. Hydropark er jo stranden i Kiev, det er et stort parkanlegg med sandstrender på noen øyer forbundet med broer langs elven Dnjepr, her samles Kievs innbyggere for å drikke øl, bade eller spise noe av plastmaten på plastkafeene som er der. Det går i Kebab og grillspyd, Zasjlik, og det er tivoli og lyd, og herlig russisk kaotisk.

Og midt i dette gikk altså vi, jeg og min vordende kone, kjente og vante i omgivelsene, og de fem besøkende fra Norge, ute av stand til å sortere alle inntrykkene. Plutselig gikk det på russisk vis en feit mann i bar overkropp kjekt drikkende på en halvannenliters plastflaske med øl, plutselig var det noen stup, pære fulle Kievianere som skulle spørre Lars om veien til stranden, helt uten å se noe problem i at han verken snakket russisk, eller kjente stedet. Så har man guttunger og unggutter som kaster seg fra en av broene, og ned i vannet altfor mange meter under, – her setter mange livet til! sier Olia og ler karakteristisk, lenger borte sitter feite, gamle menn i badebukse. Og spiller sjakk.

Feite menn i badebukse - spiller sjakk. Hydropark, Kiev. Feite menn i badebukse – spiller sjakk. Hydropark, Kiev.

Velkommen til Kiev, velkommen til Hydropark.

Olias familie
Og så kommer det plutselig midt i alle fremmede ansikter plutselig tre som er uvanlige blide. Det er Olias mor og søster, og fetter Dennis. På ny kommer denne kampen der det er om å gjøre å vise alle andre at de er hjertelig velkomne, og vil bli tatt hjertelig godt i mot, og denne kampen er ingen av de tilstedeværende innstilt på å tape!

Fetter Dennis og søster Tanja Fetter Dennis og søster Tanja

Og det er heller ingen som taper den. Verken mor eller søster til Olia snakker et ord engelsk, og ingen i min familie snakker noe som helst russisk. Men Olia og jeg kan jo oversette, og Dennis fra New York oversetter som bare juling, så det er ingen som blir sittende inne med noe de skal ha sagt.

Og herer Tone og Tonje på trebenkrestaurant i Hydropark, Kiev. Og herer Tone og Tonje på trebenkrestaurant i Hydropark, Kiev.

Vi finner en koselig kafé, der inne i Hydropark. Det er Kievianerne som anbefaler den, mor og søster og Dennis, den er ypperlig. Vi bestiller øl og vin og drinker, mat har vi jo allerede spist, og så sitter vi der også, sitter der og er sammen.

Olia og mama Irina tenker gjennom hva de skal bestlle, mens jeg er bare lykkelig. Olia og mama Irina tenker gjennom hva de skal bestlle, mens jeg er bare lykkelig.

Det er ganske utrolig. Ganske så helt i overkant utrolig. Men dette er dagen akkurat som den var.

Trude og Lars tenker også på hva de skal bestille, eller på hvor lykkelige de er. Trude og Lars tenker også på hva de skal bestille, eller på hvor lykkelige de er.

Dagen sluttet med pøsregn som kan imponere en vestlending, og i stedet for metro tok vi taksi hjem. De innfødte styrte og ordnet, det var ingen sak, taxi hjem.

Trude og mor venter på at det skal bli ordnet transport hjem. Trude og mor venter på at det skal bli ordnet transport hjem.

Og så tok vi heisen opp var det til åttende etasje vi bodde, i denne leiligheten i Lesu Ukrainka, det kan ha vært nummer 32 eller 34, oppe der ved Kazbek restaurant. Der var vi hjemme ganske tidlig. Familien var trøtt, de hadde reist med fly tidlig, og hadde opplevd mye. Og det var neste dag opplevelsene virkelig skulle komme.

For neste dag skulle jeg hente den samme skjønnheten som hadde gjort meg så svimmel denne dagen, og gifte meg med henne.

 

Olia og jeg! Vi skal gifte oss! Olia og jeg! Vi skal gifte oss!

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Tonje hopper

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Jeg på stein, Ølberg

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Tonje, Ølberg

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.
 
På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

Mor og far på Ølberg

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Far, Ølberg

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 
Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.