I dag er det ett år siden far døde

Det er ganske uvirkelig. Nå sitter jeg her, i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje, hvor det ikke er spor av turister, og hvor sommersesongen allerede noen uker har vært slutt. Jeg hadde aldri funnet frem hit, aldri tenkt på å dra hit, om det ikke var for min kone Olga Jurijevna, som nå ligger i sengen jeg sitter ved siden av. Og den eneste grunnen til at ikke jeg ligger der også, er at klokken bare er ni og for meg er det altfor tidlig å sovne.

For ett år siden sluttet høstferien min den sjette oktober. Jeg ankom den morgenen St. Petersburg med nattoget fra Moskva, og var på vei hjem fra min feriereise i det sydlige Russland fra Rostov na Don via Krasnodar til Sotsji. Jeg fikk spist frokost og en liten lunsj i St. Petersburg, før det var på tide å fly hjem via København. Under den flyreisen døde min far.

Det var en mandag. Jeg kom hjem i rimelig kveldstid, full av tanker om alt jeg skulle ordne. Jeg var på vei fra flybussen og hjem til Nordnes da min søster Tone ringte, i krampegråt, hun fortalte at far var død. Det var utrolig, det var ikke til å tro. Jeg hadde snakket med ham i løpet av ferien. Mobiltelefonen min ble stjålet i Rostov, og det var ham jeg snakket med for å få den stengt, og bestilt nytt Simkort. Ingenting var galt med ham. Døden kom fullstendig uventet. Hjertet stoppet uten at vi ungene hadde fått noe ordentlig varsel om at dette kunne skje.

Så var livet mitt helt forandret. Jeg reiste selvfølgelig direkte hjem med første ledige fly, og var hjemme i to uker. Det var helt forferdelig. Det gav ingen mening, det var så åpenbart for tidlig.

Tilbake i Bergen måtte livet mitt fortsette, eller begynne på ny, eller hvis det finnes en mellomting mellom de to. Det kunne aldri bli det samme. Og jeg hadde også en følelse av at det kunne aldri bli ordentlig igjen. Det var så mange ting jeg gjorde som gav mening før, men som ikke riktig gjorde det lenger. I mange ting var fars glede min viktigste motivasjon.

Og julen var julekoselig bare så godt vi kunne, ikke selvsagt og enkelt som vi gjorde det før. Det var så åpenbart at far manglet, og så opplagt at mor skulle hatt ham der. Mor fortalte om denne julen at de kanskje hadde kommet lenger i sorgarbeidet enn jeg, siden de hele tiden hadde levd midt opp i det, mens jeg på en måte hadde hatt et avbrudd i Bergen. Det er riktig, det kan godt være. For meg var i alle fall julegleden noe jeg måtte ville meg til denne gangen, og savnet av far noe jeg følte tungt og naturlig.

Så kom det nye året. Jeg fylte 35 år, alt tydet på et nytt år med det samme. Jeg skulle gjennomføre reisene mine, skrivingen min og tingene mine, gå mine turer, lese mine bøker, gjøre det jeg pleier. Jeg skulle nok holde det gående. Og resten av familien ville selvfølgelig også klare det. Tone og Trude har sine egne familier med mann og barn, de får naturlig andre ting å tenke på der, og finner der også mening. Tonje er på full fart fremover, med planer om å studere medisin i utlandet, hun kommer seg videre. Og mor klarer seg også, hun fortsetter rutinene hun og far hadde sammen, og gjør dem nå alene. Hun finner mening i sine ting, og henter opp nye ressurser i de tingene som far pleier å ordne, som for eksempel økonomi og alt slags byråkratisk papirarbeid. Vi kommer oss videre alle sammen. Men det er også helt opplagt at det var mye bedre før.

Januar og februar er for meg tung. Jeg er en lys sjel med et lyst sinn, jeg vil aldri bli ordentlig deprimert, og heller aldri ordentlig og varig ulykkelig. Men det var litt stusselig å tenke på at de tingene jeg drev med der, skulle bli fremtiden for meg. At det var dette livet skulle være. Jeg finner glede i hva jeg holder på med, og har det gøy, men det var litt vanskelig å insistere på at dette skulle være nok til å insistere på et godt liv under disse omstendighetene. Jeg kunne egentlig ikke det.

Og jeg reiser på ny til Kiev. Jeg har vært der mange ganger før, og kjenner på at disse reisene begynner å bli uttømt. Jeg var allerede første gang ved så godt som alle severdighetene, og jeg har spist ved alle restaurantene og tenkt det meste der. Denne gangen var det imidlertid slik at jeg hadde utsikter til å treffe folk. Mine ukrainske læremestere i russisk som jeg noenlunde ukentlig møttes med for å utveksle språk, russisk mot norsk, de hadde venninner de introduserte meg for. Det var også som alltid min kjære Irina, som var læreren min første gang jeg var i Kiev, og som jeg har møtt også hver gang siden jeg har vært i Kiev. Og det var et helt nytt bekjentskap.

Dette nye bekjentskapet drev en språkskole, der jeg skulle være eksotisk gjesteinnslag i engelsk. I begynnelsen var dette gjesteinnslaget jeg skulle være litt merkelig, for det dukket aldri opp noen studenter. Derimot var det riktig så interessant å være med direktøren eller hovedlæreren ved denne skolen, det var nesten mistenkelig interessant, for vi hadde så mye til felles at jeg tenkte hun nesten måtte bløffe.

Kort sagt så bløffet hun ikke. Jeg var sammen med henne da jeg reiste fra Kiev igjen. Og da jeg reiste ned igjen til Kiev på ny i Påsken, for første gang en påskeferie i utlandet og borte fra familien, da var jeg forlovet da jeg reiste igjen. I mai var jeg nede på ny, da for å ordne alle tingene til bryllupet i juni. Og i juni reiste jeg ned og giftet meg henne. Hele den nærmeste familien var til stede, pluss mine gode venner Ingrid og Pål.

I mellomtiden her hadde også min egen helse hanglet. Det er absolutt helt uvanlig, og noe jeg bare ikke kan forstå er mulig. Men da jeg begynte å bli sliten av å gå opp trapper tre etasjer, og opp Stolzekleiven ikke lenger ble en kamp mot klokken, men en kamp om i det hele tatt komme seg opp, da skjønte jeg at noe var galt. Mor og Tonje hadde da lenge vært bekymret, fars død var virkelig nok. Og også jeg måtte ta noen tanker om at egen helse ikke alltid er noe man selv kan bestemme. Jeg er 35 år, far døde når han var 60. Det er for meg 25 år til.

Alt dette foregikk samtidig. Og samtidig med det foregikk også alle de tingene som går for seg til vanlig, de små og store hverdagsproblemene, og alle hverdagsprosjektene mine. Det var et sant sammensurium. Det var en helt utrolig vår.

Så kom sommeren, med Olia og meg alene på Krim i ukevis. Det var ingen problemer. Det var bare velstand. Vi giftet oss lynfort, men foreløpig har den lille gamblingen bare slått ut til vår fordel. Jeg har alltid bestemt meg raskt – og helt og fullt – når jeg bestemmer meg, og hun bestemmer seg enda raskere enn jeg, og det med russiske hundre prosent.

Slik begynte altså høsten 2009 med meg som en gift mann, men uten far. Det var begge deler fullt og helt utenkelig i 2008, ingenting av det kunne jeg gjettet eller sett komme. Aldri noensinne har livet tatt slik en vending av ting som skjer utenfra, utenfor min kontroll. Og ikke innenfor min kontroll, heller, egentlig. Jeg regner forresten giftemålet utenfor min kontroll også, jeg hadde ingen kontroll på de kreftene der. At Olia dukket opp og var den hun var, er mye mer betydningsfullt i det som skjedde enn at jeg ville gifte meg med henne. Det gav seg selv.

Min søster Tone spurte meg en gang hva hvis far hadde vært i live i dette her, og noen ganger har jeg spurt meg selv det samme. Jeg er ikke av dem som bruker mye tid på slike spørsmål. Heller ikke har jeg mange tanker ”tenk om far hadde fått oppleve dette”. Det er for meg to helt forskjellige og atskilte ting. At far er død er forferdelig tungt og trist. Det er det fortsatt, jeg savner ham like mye som jeg gjorde før jeg traff Olia, og jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham om de samme tingene, og ta våre slag backgammon. At jeg er gift med Olia er uvirkelig kjekt. Vi gjør mange ting sammen som jeg aldri kunne gjøre alene, og mange små ting jeg riktignok kunne gjøre, men som nå er kjekke, fordi de jeg gjør dem med henne. Med henne legger jeg meningsfulle planer for fremtiden. Og når jeg gjør noe som hun liker, blir det i seg selv meningsfullt.

Men det oppveier ikke tapet av far. I dag er det ett år siden han døde. Det er fortsatt tungt. Men jeg og alle andre vet at han aldri ville ønsket annet enn at vi fortsatt skal være glade til sinns og glede oss over livet. Og det vil vi i årene som kommer glede ham ved å greie!

Min familie i Kiev!

 

Dette blir innlegget for denne dagen. Det er skrevet langt i ettertid, flere måneder, men dagen min gamle familie kom og besøkte det som skal bli min nye, den skinte like fint for det. Nå er alt kjent, jeg giftet meg, og mor og søstrene mine kom med svoger Lars for å feire bryllupte mitt i Kiev! Dette var hva som skjedde forberedelsesdagen.

Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Mor og hele gjengen kom med SAS-flyet via København. Alle som reiser en del til Kiev vet at det går fra København 0900, og lander i Kiev på Borispol klokken 1235. Olia hadde organisert to biler til å hente dem, og vi ventet den vanlige timen på at de skulle komme gjennom kontrollen. Det var en uvirkelig time før et uvirkelig møte, min gamle verden skulle møte min nye, det var også et møte mellom to måter for meg å oppføre meg på. Aldri hadde familien sett meg i Russland, aldri hadde de vært der, og aldri hadde de møtt Olia eller meg så sammen med en så vakker kvinne. Og Olia hadde selvfølgelig aldri møtt noen av mine, aldri sett meg oppføre meg som jeg gjorde fra gammelt, aldri sett meg med andre enn henne, og hennes. Det var to verdener som skulle møtes. Og det var uvirkelig å vente på den.

Så kom de altså ut av portene på flyplassen i Kiev, i et bilde som ikke er foreviget andre steder enn i hodene våre. De kommer smått forvirrede, akkurat som barn som skal bli født, de kikker seg rundt på kaoset som alltid er der på Borispol, alle de andre som skal møte noen. Og vi har jo stått og ventet og sett på alle som kom ut døren i over en time, og så var de der bare plutselig. Jeg så mor, eller var det mor eller kanskje Tonje jeg så, Trude var forresten langt fremme uten at jeg hadde sett dem, – det er dem! – det er dem! Og så så de oss, og begynte selvfølgelig straks å gråte, noen av dem, for Olia er jo så overjordisk pen, og så sjenert og søt når hun skal stå der og ta dem i mot. Og jeg er opptatt av at vi skal bort fra folkemengden, og traver av gårde. Og alle er de så opptatt av å vise Olia at hun er hjertelig velkommen, og gratulere meg, og oss, og spørre hva de skal gjøre, og alle mulige ting, og alle bare dirrer av et ønske om å gjøre et best mulig og hjerteligst mulig inntrykk.

Vi kommer oss ut i bilene, Tone, mor og jeg og Olia i den ene bilen, Trude, Lars og Tonje i den andre. Tone sitter fremme, jeg sitter bak med Olia, fordi jeg må og fordi jeg har lyst, som jeg så inderlig sant sier det til Tone. Og Tone sitter taus der fremme, skyter inn noen spørsmål, mens mor sitter bak og deltar i alle de samtalene hun bare kan, og så vennlig hun kan, mens Olia prøver å forstå hva hun sier til henne, og jeg oversetter og forteller både om språk og kultur. Og jeg forteller om opplevelser, og steder jeg har vært, ting jeg har sett, og jeg svarer på spørsmål om oss, og om hvordan det er i Kiev.

Lars og mor i nærbutikken, de tilgir sikkert at bildet er tatt dagen etter.

Så finner vi leiligheten i Lesu Ukrainka. Den er som alle de andre blokkleilighetene fra Sovjettiden, det er mur og betong, jern og uvennlig. Men det er en god pris, 750 griven (1 griven var den gang 85 øre) natten for fire rom, og sengeplass for syv. Kjøkken og bad kom i tillegg, og fint var det. Der skulle de bo denne helgen som skiller seg ut fra alle andre for alle oss som var der.

Olia stakk hjem en tur da vi var vel innkvartert. Jeg skulle også bo der denne natten, så jeg kunne komme og hente min brud neste dag på skikkelig vis. Og jeg fikk sovesofaen, den elendigste.

Utsikten fra køkkenvinduet, leiligheten i Kiev min familie bodde i.

Hatinka
Det var godt for Olia å få hvile seg litt. Det hadde vært for henne en krevende uke, og det tar på å møte så mange nye mennesker på en gang, om de er aldri så hjertelige. Så hun fikk litt fri, mens jeg skulle ta min gamle familie på deres første omvisning i Kiev. Forresten hadde jeg bestilt Borsch, også, jeg tenkte det ville være fint om vi fikk spise litt, mens vi så over leiligheten til Olia, der også søsteren bor. Så det var også for å kunne forberede den hun gikk hjemom en tur.

Familien lysig på tur feil vei i Kievs gater

Men vi gikk ut, vi tok Metro. Fra Petsjerska ned til Palats sportu, og så ned til Respublik stadion, var det vel, etter som jeg husker det. Det hadde ikke tatt så veldig mye mindre tid å gå til restauranten jeg hadde tenkt ut, Hatinka, den ene av mine to favorittrestauranter i Kiev (den andre er Ani, like i nærheten!). Men en tur til Kiev skal også være en opplevelse, og en russisk metro, er en opplevelse for den som ikke har tatt dem før. Det er et absolutt tvers igjennom førsteklasses transportmiddel, som jeg har skrevet om i en tidligere post.

Dessverre rotet jeg litt med stasjonene, det var ikke Respublik stadion, men dvorets ukraina vi skulle til, et stopp lenger nede. Til overmål gikk jeg i feil retning fra Respublik stadion, slik at strengt tatt ganske sultne familiemedlemmer ble gående nokså mye lenger enn strengt tatt nødvendig der nede i en av Kievs vakre hovedgater. Sånt tar på, om man er aldri så godt i humør på forhånd, og aldri så velvillig innstilt. Til slutt måtte jeg ta meg en telefon til Olia, og få meg forklart feilen som var gjort. Det ventet oss en 20 minutters spasertur for å komme riktig.

 

Tone med øl, Lars med vin, begge med ukrainsk suppe, borsj

Men så kom vi også riktig. Og alle vi som hadde skotøy som ikke gav oss væskende gnagsår, mente det var vel verdt langturen, til en av Kievs lekreste restauranter, Hatinka.

Der ble min gamle familie traktert med ukrainsk mat og vin. Her er man ikke smålige på det, og må la gjestene smake på vinen før man skjenker i, her skjenker man i straks, og det proppfullt. Den søtlige vinen gjør seg imidlertid godt i kvinneganer, og også i ganen til Lars, forresten, de var alle sammen godt fornøyd.

Her er vi alle sammen på Hatinka restaurant i Kiev, tenk det, tenk det

Og det ble snakket og snakket om bryllupet og om alt mulig. Og Olia ringte og sa hun ville komme ned til oss hun også, eller var det kanskje når jeg snakket med henne og spurte om veien, hun sa hun ville det. Komme skulle hun i alle fall, og jeg ventet, og jeg ventet.

Hydropark
Det ble til slutt skåret tvers igjennom alle planer. Vi skulle slett ikke til Olias leilighet, og slett ikke for å spise borsch. Heller ikke skulle min gamle familie gjøre alvor av ønsket om å hvile så veldig. I stedet skulle vi møtes alle sammen. Olias mor og søster var sammen med fetter Dennis fra New York, og de var alle sammen i Hydropark. Nå skulle vi dit, og spise mat og drikke øl, og bare være sammen litt og i alle fall treffes.

Det ble en ny tur med metro. Og nå var jo også Olia med, og hadde skiftet til en nydelig t-skjorte hun hadde fått i gave av fetter Dennis, og i den gjorde hun i alle fall meg helt svimmel.

Trude og jeg med min neste dag blivende kone på broen i Hydropark, der mange gærninger hopper fra.

Hun sjarmerte alle sammen andre fullstendig i senk også, der hun gikk og spøkte og lo og pekte og forklarte på engelsk og norsk, om alle ting vi så og alle steder vi skulle. Hydropark er jo stranden i Kiev, det er et stort parkanlegg med sandstrender på noen øyer forbundet med broer langs elven Dnjepr, her samles Kievs innbyggere for å drikke øl, bade eller spise noe av plastmaten på plastkafeene som er der. Det går i Kebab og grillspyd, Zasjlik, og det er tivoli og lyd, og herlig russisk kaotisk.

Og midt i dette gikk altså vi, jeg og min vordende kone, kjente og vante i omgivelsene, og de fem besøkende fra Norge, ute av stand til å sortere alle inntrykkene. Plutselig gikk det på russisk vis en feit mann i bar overkropp kjekt drikkende på en halvannenliters plastflaske med øl, plutselig var det noen stup, pære fulle Kievianere som skulle spørre Lars om veien til stranden, helt uten å se noe problem i at han verken snakket russisk, eller kjente stedet. Så har man guttunger og unggutter som kaster seg fra en av broene, og ned i vannet altfor mange meter under, – her setter mange livet til! sier Olia og ler karakteristisk, lenger borte sitter feite, gamle menn i badebukse. Og spiller sjakk.

Feite menn i badebukse – spiller sjakk. Hydropark, Kiev.

Velkommen til Kiev, velkommen til Hydropark.

Olias familie
Og så kommer det plutselig midt i alle fremmede ansikter plutselig tre som er uvanlige blide. Det er Olias mor og søster, og fetter Dennis. På ny kommer denne kampen der det er om å gjøre å vise alle andre at de er hjertelig velkomne, og vil bli tatt hjertelig godt i mot, og denne kampen er ingen av de tilstedeværende innstilt på å tape!

Fetter Dennis og søster Tanja

Og det er heller ingen som taper den. Verken mor eller søster til Olia snakker et ord engelsk, og ingen i min familie snakker noe som helst russisk. Men Olia og jeg kan jo oversette, og Dennis fra New York oversetter som bare juling, så det er ingen som blir sittende inne med noe de skal ha sagt.

Og herer Tone og Tonje på trebenkrestaurant i Hydropark, Kiev.

Vi finner en koselig kafé, der inne i Hydropark. Det er Kievianerne som anbefaler den, mor og søster og Dennis, den er ypperlig. Vi bestiller øl og vin og drinker, mat har vi jo allerede spist, og så sitter vi der også, sitter der og er sammen.

Olia og mama Irina tenker gjennom hva de skal bestlle, mens jeg er bare lykkelig.

Det er ganske utrolig. Ganske så helt i overkant utrolig. Men dette er dagen akkurat som den var.

Trude og Lars tenker også på hva de skal bestille, eller på hvor lykkelige de er.

Dagen sluttet med pøsregn som kan imponere en vestlending, og i stedet for metro tok vi taksi hjem. De innfødte styrte og ordnet, det var ingen sak, taxi hjem.

Trude og mor venter på at det skal bli ordnet transport hjem.

Og så tok vi heisen opp var det til åttende etasje vi bodde, i denne leiligheten i Lesu Ukrainka, det kan ha vært nummer 32 eller 34, oppe der ved Kazbek restaurant. Der var vi hjemme ganske tidlig. Familien var trøtt, de hadde reist med fly tidlig, og hadde opplevd mye. Og det var neste dag opplevelsene virkelig skulle komme.

For neste dag skulle jeg hente den samme skjønnheten som hadde gjort meg så svimmel denne dagen, og gifte meg med henne.

 

Olia og jeg! Vi skal gifte oss!