Xiaomi mi 11 ultra

I dag hentet jeg min Xiaomi mi 11 ultra, og har fått fiklet litt med den gjennom ettermiddagen og kvelden. Her er mitt inntrykk.

Den forrige telefonen jeg hadde var Huawei p30 pro, som tok fotografering til et nytt nivå. Den rykket godt i fra et par generasjoner Sony Xperia og iPhone 4, og var den første telefonen som ikke bare kunne fungere i stedet for lommekameraet, men også være en konkurrent til det. Det var portrettbilder, bilder i dårlig lys, og i mørke, og det var svært god film, så lenge det ikke ble zoomet så mye, og ikke var bevegelse i kameraet.

Xiaomi mi 11 ultra tar det til enda et nytt nivå. Det er kameraet som er hele årsaken til at jeg kjøper telefonen. Kamera er viktig for meg, og jeg vil ha det absolutt beste når jeg først kjøper. Sånn har det vært hele tiden, med telefon, og med lommekamera og den gang jeg kjøpte speilrefleks. Jeg er ikke noen profesjonell, men jeg tar mange bilder, og vil gjerne at jeg skal ha minnene og barnets oppvekst i aller beste kvalitet tilgjengelig.

Xiaomi mi 11 ultra tar skrittet videre. Og det er særlig i film, den gjør det. Huawei var bra, men Xiaomi er et par klasser over. Den filmer i både 4k og i 8k, om det skulle være nødvendig, og den håndterer zoom og bevegelser i kamera så det er regelrett forbausende. Den tilbyr en rekke med triks i tillegg, artig nok å eksperimentere med, men de viktigste og suverent mest brukte filmene og bildene er det som er i vanlig standard.

Billedkvaliteten er også superb. Den zoomer optisk opptil 5x, det vil si billedkvaliteten er ikke redusert opp til dette nivået, men så blir det sånn at man like gjerne kan zoome på PC, vil jeg si. Hva jeg umiddelbart savner, eller reagerer på, er resonstiden. Den tar bildet tidelet etter man trykker, og da er motivet skiftet lite grann, om man tar barn i bevegelse, eller noe.

Av de andre tingene, er telefonen helt smooth, som de sier i dag. Men det er ikke så viktig, alle telefoner er i dag førsteklasses på det meste. Det er kameraene som skiller seg ut. Der vil jeg ha det beste, og det tror jeg nå er Xiaomi. Førsteinntrykket skuffer ikke.

Jeg vil også legge til, det er mye sagt om den dumpen på baksiden. Jeg synes ikke den er plagsom. Jeg synes den er artig, og gir et eksklusivt preg, om det skulle være viktig. Både kone og barn sa «wow» her hos meg, den ser veldig, veldig solid. Da jeg først fikk den i hånden, var den tung, men den ligger godt i lommen, og etter den første reaksjonen, så har jegi kke tenkt på det. Den er ørlite større enn Huawei P30 pro, det liker jeg. Det fyller mer i skjermen, alltid nyttig.

Gimmicken med skjerm på baksiden har også kommet til nytte. Det var kjekt for barnet å se seg selv, når jeg fotograferte henne. Det fungerte også utmerket, når jeg skulle ta en liten selfie av oss to. Sette på 3 sekunders forsinkelse, trykke utløserknappen, og bruke sekundene til å finne riktig bildesnitt.

Fornøyd!

Endelig ukrainsk SIM-kort igjen!

De fleste vil vel få utenlandsk SIM-kort når de gifter seg med noen fra landet. De vil vel ikke som meg, kvitte seg med det de allerede har?

Jeg begynte å reise i Russland fra 2004, og utvidet med Hviterussland og Ukraina i 2007. Fra tidlig av fant jeg ut at det lønte seg veldig å investere i et lite SIM-kort i landet, det gjorde det praktisk talt gratis å ringe og sende SMS, skulle jeg komme i kontakt med noen her. Så mange kontakter hadde jeg selvsagt ikke, men de jeg hadde, lå på adresselisten, sånn at jeg kunne melde dem når jeg var her, og vi kunne avtale å treffes.

Da jeg traff Olia her for første gang, hadde jeg ennå en slik telefon, og kan utmerket huske følelsen da den første meldingen hun sendte meg – var på norsk! Det kunne virke skjebnebestemt, at det skulle bli oss.

Men så gikk kortet ut på dato, av en eller annen grunn, jeg husker ikke lenger omstendighetene, jeg vet bare at i ganske mange år nå har Olia og jeg ikke hatt muligheter til å ringe eller melde hverandre når vi har vært her. Vi har i så fall måttet bruke dyre norske omveier, noe vi praktisk talt aldri har gjort.

I går fikk vi det i orden igjen. Og det på en dag som viste at det trengtes.

*

Vi tok ut i vanlig tid, sånn litt ut på ettermiddagen. Akkurat i det vi gikk ut, Irina og jeg først, ble det litt regn og litt kald vind, sånn at jeg ba om en ekstra genser til meg selv. Da gikk de amok. Irina hadde allerede strømpebukse og langbukser, to gensere, tøyjakke og luke, tross at prognosene varslet 22 grader. Det er liksom andre regler for været, her. Men da solen brøt frem, og vi satt og ventet på bussen, skjønte vi at vi hadde overdrevet. Vi hadde flere klær enn vi hadde plass til i vesken, og det var så varmt at det var plagsomt.

Olia skulle løpe hjem med dem, og så skulle vi avtale å treffes.

Not.

Dette er å be om problemer. Irina og jeg setter oss på buss nummer 62, ned til Postjova, med plan om taubane og lekeplass. Olia skal liksom treffe oss på en lekeplass, der oppe, en vi sånn cirka har avtalt, etter at jeg har gjort rede for henne vår sannsynlige løype. Neste 62 går om cirka 20 minutter, Irina og jeg kan godt vente nede på havneplassen de minuttene. Det vil ikke Olia. Hun vil heller komme til oss, via metro, fra en annen vei.

Trøbbel. Bussen er steike varm, går langsomt i den tiltagende rushtrafikken, og da Irina og jeg kommer ned til havneplassen med fonten, vil Irina selvsagt inn i den. Og fra meg får hun alltid, alltid, alltid lov til det. Til tross for at jeg ikke har tørre klær til henne etterpå, overhodet. Olia har tatt med absolutt alt.

Og etter hun har vært i fontenen, må vi plent opp taubanen, for å ha sjanse til å treffe Olia. Der oppe er det som ventet en nylaget lekepark, jeg ville treffes der, men det kunne være problemer for Olia, derfor gikk vi bort til den gamle og verre lekeplassen lenger unna. Hele tiden var det en kamp for meg, å finne et eller annet nett, for å finne ut om det var England og Columbia som spilte, en kamp jeg hadde lyst å få litt med meg.

Men ingenting. Irina lekte riktignok fint, ingen problemer der, men jeg hadde verken kontakt med Olia, eller med nettet, og kunne ikke vite noe om verken henne eller kampen. Så det var å tusle rundt og se seg om, hele tiden med forsøk på å finne et nettverk å koble seg på.

Til slutt kom Olia, glad og fornøyd, som alltid. Hun hadde fått kjøpt sim-kort, og plassert det i min gamle iPhone 4. Det er en favorittelefon, den telefonen som sikkert har utgjort det største spranget, perfekt i format og evner, men den tålte ikke å ligge i en lomme det kom snø i, dermed ble den frostskadet. Her i Kiev klarte de å reparere alt, utenom fotoapparatet, og siden har denne telefonen vært en ytterste reservetelefon og Olia sin telefon. Nå var den min ukrainske. Hadde Olia bare brukt telefonen vi arvet av mor, iPhone 5, der alt ennå virker på et vis, og som jeg ennå stadig har med meg. Det er et fremtidig mål, å få sim-kortet over dit.

I forbifarten bemerket: det vil ikke utgjøre noe stort problem. Det er bare å skjære sim-kortet til en mindre størrelse, og plassere det der. Kjenner jeg oss rett, vil dette ta litt tid.

Irina lekte lenge, lenge også etter at Olia kom. Hvilken fotballkamp som enn var, så var den slutt, da vi endelig kom oss til et sted med nett. Det var en georgisk restaurant, med nett, som Olia fant, i det hun var og så etter garn i en butikk i nærheten. Dette er en georgisk restaurant vi ikke visste om, og som jeg ikke vet om er ny. Den ligger rett opp fra Maidan, virkelig nær sentrum, men var likevel av de billigere. Olia likte den kjempegodt, mens den for meg var mer grei. På georgisk mat er dette standard mer enn godt nok. Olia kjøpte meg til og med en liten shot, så da var jo alt velstand.

På vei hjem greide vi akkurat ikke å komme oss ombord i nummer 62, så vi måtte gå til fots langs Marinskij Park, opp til Arsenalnaja. Det er et godt stykke, og selv med Irina på skuldrene, kom vi oss ikke opp før fotballkampen jeg ville se, hadde begynt. Vi skilte lag, Olia og Irina reiste hjem, mens jeg reiste til Patrick pub.

Der så jeg kampen England – Colombia. Alle som så kampen, vet hva det var for noe. Det er kjekt å sitte på pub og drikke øl, og følge med på sosiale medier, men fotballen i seg selv, er ikke hva den var. Jeg så ferdig kampen, straffesparkene og alt, og gikk hjem og la meg, sammen med de andre. Nå har jeg også ukrainsk sim-kort. Foreløpig er det installert i en telefon der jeg ikke vil ha så mye nytte av det.

Sony Xperia Z5 – Etter 1 år i bruk

19. oktober i fjor kjøpte jeg min Sony Xperia Z5. Jeg skrev med en gang en bloggpost om telefonen, siden en detaljert anmeldelse, men problemet med slike er at de fleste telefoner og det meste av slikt datautstyr er veldig fancy og fint da det først kommer ut. For de som ikke har råd eller ikke til hensikt å kjøpe en ny telefon hver gang en ny kommer ut, er det vel så viktig hvordan telefonen fungerer etter en tids bruk. Slitasje på batteriet, ting som ikke kommer til syne med en gang, hvordan den fungerer i alle de tingene man har tenkt å gjøre gjennom helger, ferier og hverdager, og ikke bare alle tingene man finner på å teste med en gang, det er det viktige. De fleste som vurderer å kjøpe telefon nå ser kanskje ikke etter de telefonene som ble gitt ut for et år siden, og er kanskje ikke på jakt etter omtale av hvordan disse telefonene nå virker, men det kan være interessant å se hvordan telefonene holder seg og med det kanskje kunne gjøre seg noen tanker om hvordan telefonene man nå kjøper, vil være når man har hatt dem en tid.

Ting som er bra

Sony Xperia Z5 gjorde et svært godt førsteinntrykk. Det jeg likte med den i starten, har holdt seg. Bildene er superbe, og fotoapplikasjonen fungerer helt utmerket. Ute, inne, lyst, mørkt, bilder i alle mulige settinger og stemninger, det er ikke noe mer jeg som en vanlig bruker skulle ønske av dem. Ett år etter at telefonen ble kjøpt, holder fotoapparatet topp standard, og jeg har overhodet ikke noe behov for en ny telefon for å kunne ta bedre bilder. Dette er godt nok.

Telefonen fungerer også utmerket til å høre musikk, se filmer, surfe på nettet og delta på sosiale medier. Den er råsterk, alt går raskt og sømløst, og telefonen er behagelig å lese på, selv lengre artikler og tekster. Å se film – både på YouTube og filmer man selv har skaffet seg – går helt fint, og av å se bilder kan man neppe forvente mer, størrelsen på skjermen tatt i betraktning. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal bli noe bedre, hva mer det skal være å ønske.

Jeg er også godt fornøyd med batteriet. Etter ett års bruk merker jeg knapt noen dårligere effekt. Daglig lading er ikke nødvendig, og når den først skal lades, går det så raskt at man har den klar til bruk etter noen timer. På fjelltur i Stølsheimen holdt den ikke gjennom helgen, utpå søndagen sa den takk for seg, da hadde den tatt over 100 bilder, og ellers vært på hele tiden. Jeg vet ikke hva det var som trakk batteriet på den. Men også fotoapparat vi har hatt med på slike turer, har ikke klart seg hele helgen. Det tar på batteriet å ta bilder, og å være påskrudd kontinuerlig.

Ting som ikke er bra

Det store problemet med denne telefonen er glassoverflaten den har på forsiden og baksiden. Dette er lett knuselig. Sammen med størrelsen på telefonen, og det at den er svært glatt, gjør det at den har lett for å falle ut av hendene, eller ned fra der man har satt den, og med det knuse. På det ene året jeg har hatt den, har jeg knust den tre ganger. Én gang på forsiden, to ganger på baksiden. Den første gangen den knuste, satte jeg den i barnevognen for å ta bilde av meg selv med tidsinnstillingen fotoapplikasjonen tilbyr. Den stod ikke helt stødig, og ramlet, ned på grusveien under. Dette gjorde jeg to ganger. Resultatet var at den knuste på forsiden slik at berøringsskjermen ikke lenger virket, og telefonen måtte inn til reparasjonen. Over 3000 kroner røk med. Andre gangen gled den ut av kortbuksen da jeg var ute på tur med vårt lille barn. Den ramlet i sanden ved vannet vi bor i nærheten av, muligens tråkket jeg på den etterpå (med sandaler), resultatet var i hvert fall at den knuste stygt på baksiden. Reparasjonen kostet opp mot 1000 kroner. Tredje gangen var på ferie i sommer, jeg skulle ta bilde av barnet som balanserte rundt en fontene, men akkurat i det jeg skulle ta bildet, kom en annen gutt forbi, jeg ombestemte meg, og mistet telefonen i farten. Ned på asfalten, hvor den knuste. Denne gangen leverte jeg den ikke til reparasjon, så den er knust på baksiden ennå. Det betyr at den ikke lenger er vanntett, som den lover å være. Garantien vil ikke gjelde.

Jeg har nå kjøpt et deksel rundt telefonen. Det burde jeg nok ha gjort med en gang, for siden har den ramlet en gang innendørs, uten at det ser ut som den knuste ytterligere. Men det ekstra dekselet gjør telefonen enda større og mindre håndterlig enn den allerede var.

Det bringer meg over i et annet problem. Telefonen er ikke bra å trene med, når man jogger. Den ligger svær i lommen, så svær at jeg igjen har gått over til å bruke gamle iPhone 5 som treningstelefon. Der er også GPS mer pålitelig. Den gamle Sony Xperia Z1 hadde svært dårlig GPS, det var opp mot et år det ikke virket i det hele tatt, den nye Z5 begynte bra for meg, men nå i høst har det vært en del problemer med den. Ergerlig for meg som løper til jobb, og gjerne vil ha turene registrert. Med iPhone får man både en mindre og lettere telefon, og garantert GPS.

All knusingen har også gjort at jeg har satt sim-kortet inn i den gamle Apple telefonen, iPhone 5. Det var andre gang jeg leverte den til reparasjon, hver gang den leveres må simkort og minnebrikke ut. Simkortet satt jeg i iPhonen, og når jeg fikk Sony Xperia Z5 tilbake, har jeg ikke satt simkortet tilbake dit. Det er en del praktiske fordeler å ha kortet i den mindre iPhone 5. Telefonen ligger godt i bukselommen, også for bukser med små lommer, og jeg kan altså enkelt og trygt ha den med meg på trening.

Med iPhone 5 har jeg også fordelen av gratis SMS gjennom meldingssystemet deres når jeg er i kontakt med andre i Apple-systemet. Jeg vet Google og Android prøver å tilby noe lignende, men jeg bruker det ikke selv, og kjenner heller ikke noen som gjør det. De gangene de har prøvd å lokke meg inn, har det vært et eller annet som har skremt med på veien, så jeg har valgt ikke å prøve meg. Meldingssystemet til Apple har ulempen at når jeg (eller mottaker) ikke er tilkoblet nett, risikerer vi at meldingen ikke kommer frem. Det har skjedd noen ganger, litt uheldig.

Jeg vil også ta med at lagringsplassen er et problem. Internminnet er på 32 GB. Det ble fylt opp i løpet av noen måneder av bilder og egne filmer. Det går an å sette inn minnebrikke i telefonen, noe som er veldig bra, men det blir raskt fylt opp det også. Å ha applikasjoner på minnebrikken har jeg dårlig erfaring med (fra Xperia Z1), om minnebrikken skiftes ut forsvinner appene og innstillingene knyttet til dem, og det kommer ikke tilbake ved å sette inn den gamle minnebriken igjen. Apper og operativsystemet Android opptar over 20 GB av internminnet, mener jeg å huske. Det tar svært mye plass.

Så lagringsplass er alltid et problem. Det gjelder å bestille mest mulig, og produsentene virker til å henge litt etter hvor mye de vil tilby oss.

Konklusjon

Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med telefonen, og har ikke noe behov eller noe ønske om å kjøpe en ny. Den er imidlertid langt bedre til multimedia, internett og som en bærbar minidatamaskin med alle muligheter, enn som vanlig telefon. På de første tingene tror jeg ikke dagens telefoner er noe vesentlig bedre enn den jeg har, ikke sånn at det er noe behov for oppgradering. Det er imidlertid dumt at den er så stor, glatt og uhåndterlig, slik at den lett ramler, og at når den ramler, så knuser den. På verkstedet der jeg har levert den er meldingen klar, dette er et vanlig problem. Knusbart glass inviterer til det. Jeg har ikke hatt andre telefoner som har knust. Tvert imot har de utmerket seg ved å være svært robuste, og kommet seg uskadet og umerket fra fall fra høyder høyere enn jeg. Størrelsen er ikke det store problemet om telefonen brukes til nett, multimedia og foto. Da er det bare en fordel å ha stor skjerm.

Jeg må også si at størrelsen ikke er verre enn at når jeg nå får ny minnebrikke jeg har bestilt, på 128 GB, så vil jeg sette simkortet inn i telefonen igjen, sammen med minnebrikken. Da vil Sony Xperia Z5 på ny være min hovedtelefon, mens iPhone 5 vil være redusert til treningstelefon og reservetelefon, og radio. Det er ting å utsette på den, men ikke egentlig nok til at jeg skulle ønske meg en ny. Det viktigste jeg ville bedt om er mer plass til lagring, som jeg nå uansett har kjøpt meg, og at den ikke var dekket av så lett knuselig glass. Den neste telefonen jeg en gang kjøper vil jeg skal være mer hardfør. Når det gjelder hva telefonen skal være i stand til å prestere, er jeg godt fornøyd som det er.

 

Knust mobiltelefon

Det var en veldig flott mobiltelefon jeg kjøpte, Sony Xperia Z5. Jeg skrev også en anmeldelse om den, en anmeldelse der jeg nå har lagt til en ny kategori: hardførhet. Det er en flott telefon, den beste jeg har hatt, med klar margin. Men den tålte ikke mange fall i bakken, før fronten var knust og berøringsskjermen ikke virket. Det ble en dyr fornøyelse.

Jeg skiftet fra iPhone til Sony da det kom snø på iPhonen og telefonen gikk sundt. Det var ikke rare greiene, jeg hadde telefonen i lommen, det var litt snø der, som smeltet, og dermed var det gjort. Apple er nådeløse når det gjelder reparasjoner. Du betaler halv pris, og så får du en ny telefon, det vil si en reparert telefon som fungerer. Din telefon skal være sikkerhetskopiert, så den nye telefonen blir som din egen. Jeg ville ikke være med på det. Det ble for mye penger for en fillefeil.

Så jeg kjøpte Sony Xperia Z1. Den skal være vanntett. Det var heller ikke noe problem med at det kom vann på den. Derimot var det til å begynne med et problem med at GPS ikke virket. Det ordnet seg etter en god del måneder, gjennom en programvareoppdatering. Men et annet problem som telefonen hadde, plaget meg så jeg måtte skifte på ny. Det var at det stadig var problemer med laderen. Trolig kom det av hempen man måtte ta av og på på denne telefonen, for å komme til i de elektroniske utgangene. Ennå klarte ikke Sony å lage disse vannfaste.

Det klarte de med Xperia Z5. Eller, det klarte de lenge før den, jeg husker ikke om det var nummer 2 eller 3. Nummer 3 er i hvert fall uten hemper, det er jeg sikker på. Og Sony Xperia Z5 har ladet som et lyd fra første stund. Det har heller ikke vært problemer med GPS, eller med noen som helst programvare, og heller ikke med hardvaren, selve telefonen.

Inntil den begynte å falle i bakken.

Jeg har mistet ipaden også i bakken så den har knust. To ganger, til og med. Først en gang, ute, i regn, på asfalten. Da knuste den langs kanten, så det ikke var synlig på selve skjermen. Deretter falt den nylig ned fra peishyllen, rett ned på steinhellen 2 meter under. Da knuste den så det var godt synlig på selve skjermen også.

Men den virket.

Sony Xperia Z5 mistet jeg en gang på veien utenfor her. Da knuste den litt oppe i et hjørne, på baksiden. Så var jeg på en fantastisk tur med min lille datter som jeg er i permisjon med. Vi skulle spise lunsj, ved et vann på Jæren, og jeg fikk det for meg at jeg skulle ta bilder av meg selv. Det var en spesialøvelse for meg før jeg ble gift. Legge ut på reiser i Russland og Italia, og andre steder, og fotografere meg selv på autoinnstilling, mens jeg var der. Dette var lenge før selvfienes tid, selvfiene, vil jeg skrive det, lenge før man holdt kameraet selv, og fotografterte seg selv, mens man så på skjermen hvordan bildet ville bli. Dette er å sette fotoapparatet fra seg på et sted, og så ha 10 sekunder på seg til å komme seg dit man vil bli tatt bilde av.

Lommekamera gikk det alltid an å sette opp noenlunde stødig om man hadde en stein eller en hylle, eller noe å sette den på. En moderne mobiltelefon er smal, og står ikke av seg selv. Så jeg måtte støtte den opp. Og sette den opp ustødig.

Det ble jo en ganske komisk historie. Vel verdt de par tre tusen kronene jeg måtte bruke for å få telefonen reparert igjen. Jeg satte telefonen i en kopp i vognen til barnet som sov. Så løp jeg for å bli tatt bilde av, bare for å se telefonen ramle på bakken. Jeg gjør det samme en gang til. Telefonen ramler på ny, men denne gangen etter at bildet er tatt. Resultatet er helt ordinært, lyset er feil, bildet er skjevt, og jeg står tøysete opplassert, egentlig litt tydelig bekymret for om dette vil gå bra.

Det gjorde det altså ikke. Det var en tydelig rift i glasset på fremsiden. Og den riften gjorde at berøringsskjermen ikke virket. Den virket helt av seg selv, ville hele tiden trykke der ripen var sterkest, og skrudde av og på WiFi for meg, fant på mye tøys.

Jeg måtte levere den inn. Fikk formaninger om at dette ikke er dekket av garantien. Måtte skrive under på det ene og det andre. Betale 600 kroner i depositum. Gi fra meg mail-adresse og telefonnummer. På ny og på ny beskjed om at dette ikke ville bli dekket av garantien, og at det ville koste flere tusen. Arbeidet ville ta opptil 15 virkedager.

Det var to uker siden. Jeg hentet telefonen i går, etter å ha fått beskjed torsdag ettermiddag at den var ferdig. Den var sendt på verksted. Og også fra verkstedet fik jeg beskjed, på mail og sms, at reperasjonen ikke var dekket av garantien, og jeg måtte krysse av for at jeg ville ha den reparert likevel. Jeg mistet kanskje et par dager på at jeg ikke gjorde dette straks. Jeg ville jo bare ha den reparert, ikke gå inn og krysse på noe skjema, jeg har annet å ta meg av.

Også da den var ferdig fikk jeg beskjed om at det ikke ville bli dekket av garantien. Det er tydelig at reparatørene, produsentene og salgsleddet er redde for noe. De må ha brent seg. Nå smører de på med langt for mye av det gode. Det er en veldig stiv pris, nesten 3000 kroner, for nytt omslag, så å si, berøringsskjerm og bakside. Selve telefonen – innmaten – fungerte jo utmerket. Det kostet nesten halvparten av hele telefonen.

Og det ble ikke dekket av garantien. Sa de så sterkt, at man nesten skulle tro den burde blitt det. Men jeg er enig i at det er rett og rimelig man skal betale, når man mister telefonen så dumt som jeg gjorde det. Likevel ville jeg foretrekke telefoner som var mer robuste, som tålte vann og slag, som man kunne bruke som man ville, og ikke trengte å være engstelig for.

 

Sony Xperia Z5

Jeg kjøpte telefonen for en god stund siden. Først nå har jeg anledning til å blogge om den.

Mitt generelle inntrykk er at jeg er svært godt fornøyd. Det er den beste telefonen jeg har hatt, det skulle bare mangle, ny som den er. Men det er også en av de telefonene jeg har vært aller mest fornøyd med. Med denne telefonen har Sony fått alle ting riktig. Jeg vet ikke hva det er jeg skulle savnet, som telefonen ikke har. Ulikt tidligere telefoner har denne heller ikke hatt feil eller ting jeg irriterer meg over, alt er som det skal være.

Så er det over til detaljene.

Apper

Med applikasjonene er det ikke store forskjellen mellom en ny telefon og en eldre. Oppdateringene er de samme, utvalget likeså. Min telefonhistorie går fra iPhone 4 til Sony Z1, og så iPhone 5 til denne. Så jeg kan sammenligne litt mellom Android og Apple, der utvalget er litt annerledes, og noen apper fungerer litt bedre på den ene eller den andre. Her er det så mye smak og behag med hvilke apper man liker og bruker, at jeg vil ikke uttale meg så spesielt.

Batteri

Om det skulle være noe å utsette på de nye telefonene, så er det batteriet, utviklingen der har ikke vært så rivende som ellers i det tekniske og med programvaren. Batteriet varer fremdeles litt for kort, man er ikke helt fri, det er noe å tenke på. Etter min erfaring varer ikke denne telefonen lenger enn min første Sony, Z1, det går halvannen til to dager, så må den lades opp. En helgetur til fjells gjør at man må være litt forsiktig, vil man bruke den hele tiden, ta bilder og registrere hvor man har gått. Noe som imidlertid er veldig bra med dette nye batteriet, er at det går så raskt å lade det opp. Setter man det til ladning om ettermiddagen, er telefonen fulladet i løpet av kvelden. Det tar bare noen timer. Er man fornøyd med å lade telefonen hver natt, holder det i massevis. Man skal anstrenge seg for å tømme batteriet i løpet av en dag.

Bilder

Her skriver jeg om redigering og organisering av bilder på telefonen, om selve kameraet skriver jeg i et annet punkt.

Til å se på bildene mine bruker jeg som regel Google Foto, der jeg får alle bildene mine, også de som er tatt med andre telefoner og andre fotoapparat. Den organiseringen er veldig bra, med søkefunksjonene og alle triksene som finnes, og det betaler seg å vente de få sekundene mens bildene lastes ned så de kan vises.

Telefonen organiserer bildene (og filmene) i en forhåndsinnstallert app som kalles «album». Det er den samme som finnes på Sony Xperia Z1, bare at den er videreutviklet. Organiseringen er omtrent som på Google Foto, om enn jeg tror Sony var først. Med et enkelt knepp kan man gjøre bildene store eller små, og bla nedover lynraskt. De er organisert etter når bildene var tatt, men du kan godt lage egne mapper om du skulle være interessert i det. Bilder som er redigert eller som det på annen måte er noe spesielt med, blir plassert i mapper automatisk. Det går an å tagge ansikter, men gjenkjenningen er ikke akkurat god.

Du kan også gå inn og se på bildene organisert etter steder, om du har slått på GPS-funksjonen for bildeplassering. Jeg har ikke mer å ønske fra organiseringen av bildene mine.

For den som har tid og interesse er det rikelig med redigeringsmuligheter for bildene. De går mulighetene man har på en vanlig PC en høy gang, det er nesten litt merkelig hvor fort smarttelefonene har løpt fra PCene i slike brukervennlige morofunksjoner. Om mulighetene man har i det bildet blir tatt, kan dere lese under beskrivelsen av telefonens kamera. Etterpå kan man velge om man vil redigere på Google Foto, om man har lastet ned appen, eller om man vil bruke telefonens, som er bedre. Ordinære bilder kan bli bra på den måten. Du kan gjøre alt det fantasien kan drømme om. Hvis du har tenkt på det, finnes det sikkert en eller annen som også har gjort det, og laget programmet som sørger for at det også er mulig.

Brukervennlighet

Apple er kongen av brukervennlighet. Det de vil la deg få lov til å gjøre, er veldig lett for deg. Allerede med den første iphonen kom de opp med løsninger som var uovertrufne. Google kunne ikke godt kopiere uten at det ble plagiat. Så Android har kommet opp med et system med veldig mange valgmuligheter, men strengt tatt mange av dem av typen du ikke har særlig bruk for. Du kan ha flere skjermsider på telefonen, og bla til høyre og venstre, som man vet. Man kan plassere klokker og widgets, programmer som kan fungere litt på forsiden også, uten at man trenger å åpne det. Jeg har et par sånne widgets oppe, bruker noen av mulighetene, men det er nok ennå sånn at Google løper etter Apple når det kommer til brukervennlighet. Enda Google tilbyr flere muligheter.

Design

Design, eller utseendet, er svært fin, og mye bedre enn tidligere utgaver i denne serien. Denne brukeren er ikke så opptatt av design enda så in i tiden det er. Men jeg liker at telefonen ser fin ut, og føles behagelig i hånden. Begge deler gjør denne telefonen i fullt mon.

De fysiske knappene er behagelig og diskret plassert på høyre side av telefonen. På/av-knappen er nå avlang, og stikker ikke så mye ut som den runde knappen på Z1 og senere. Volum-knappene et litt lenger nede, og telefonen har også en dedikert utløserknapp for kamera. Mange setter pris på det, jeg bruker den sjelden.

Rammen og baksiden er i gullfarge, kledelig og fint. På Z1 var kanten og baksiden av svart plast, langt fra det samme. Den gamle telefonen hadde også fullt av plastdeksler til å dekke strømutgifter, så telefonen kan være vanntett. Senere kom de seg vekk fra disse dekslene. Eneste dekselet som er på Z5, er for simkort og minnekort, et deksel man ikke trenger åpne så ofte. Dekselet for ladning og øretelefoner, derimot… Et stort pluss til Sony for å ha fått bort dette.

Resultatet er at telefonen er blitt både praktisk, fin og behagelig. Og den er fremdeles vanntett.

GPS og kart

Med den gamle Sony-telefonen var det et stort problem at GPS ikke virket store deler av tiden. Der har jeg skrevet om, og fått kommentarer til, når det gjelder Sony Xperia Z1. Det irriterte meg ganske grundig, jeg som trente og sprang en god del, og gjerne ville ha det registrert. Med denne nye telefonen virket GPS helt fint fra første stund, og det har ikke vært noen problemer med den overhodet.

Kamera

Fotoapparatet i Sony Z1 var en markant forbedring i forhold til iPhone 4, og med Z5 tar de det veldig mye videre. Fremdeles er ikke billedkvaliteten som speilreflekskameraet jeg har fra 2009. Det skulle også bare mangle, tekniske triks kan ikke overvinne fordelen med en lang linse. Utenom det, så er bildene helt supre. Klart bedre enn alle lommekameraer jeg har og har hatt, klart bedre enn andre telefoner. På telefonens egen skjerm ser bildene så bra ut at man har lyst å ta bilde av hva som helst. Ulikt andre telefoner ser bildene fremdeles bra ut når de er overført til PC. De kan tas med høy oppløsning, 20 Mb, og det er tjukt av fininnstillinger for feinschmeckere, og moroinnstillinger for dem som vil leke seg. Min mor har iPhone 6, den tar også bra bilder, særlig innendørs. Jeg våger likevel konklusjonen at med kameraet feier Sony Z5 konkurrentene av banen.

Kameraet tar også fantastiske filmer. De er i HD, og det synes når man ser filmene på en større skjerm.

Både med film og foto er de automatiske innstillingene nesten ubegripelig gode. Med foto fanger Sony Z5 skarphet i løpet av 0,3 sekund, noe som gjør at man ikke lenger trenger passe på at hånden er stødig. Telefonen ordner det for deg. Det gjelder også om du zoomer, eller tar bilder i dårlig lys. Telefonen regner seg til hvordan det skal være, og sørger for skarpe og klare bilder, nesten uansett.

Lesing og skriving

Jeg er sikkert blant de svært få som bruker telefonen til å lese bøker og lengre tekster. Der har Apple lesevisning for nettsider, noe Android ikke kan tilby noe tilsvarende. Så tross denne telefonen har større skjerm, vinner iPhone der. Det er likevel slik at de korte månedene jeg har hatt den har rukket å få lest ut en bok eller to, på reise, og når jeg ikke har hatt andre bøker eller nettbrettet for hånden. Det er ingen sak å lese fyldige nettsider eller lange artikler på telefonen.

Når det gjelder skriving så er det ikke store forskjellen fra tidligere utgaver i serien. Etter hva jeg forstår bruker de SWIFTKEY som standard, noe som gjør at telefonen selv finner ut hva du ville skrive, om du skriver feil. Det tror jeg alle som leser dette, er vant med.

Det har tatt meg en drøy time eller to å skrive dette. Det er klart saktere enn med en PC, men dette er jo en telefon. Og har man ikke annet å skrive med for hånden, fungerer den helt utmerket.

Internett

Hva en moderne smarttelefon brukes mest til er nok å gjøre forskjellige ting på internettet. Når det gjelder tilkoblingen er der vel ikke store forskjellen på den ene telefonen fra den andre. Den finner WiFi, kobler seg til, fungerer helt fint. På mobildata har den 4G, raskt og godt.

Surfing på nettet kan være litt upraktisk med store nettsider. Eller hvis man, som jeg, liker å følge med på sjakk. Den store skjermen og kraftige maskinvaren kommer da godt med, slik at man kan få en helt fin surfeopplevelse, selv om man gjør det på telefonen.

Sosiale medier og andre applikasjoner som er avhengige av Internett fungerer helt fint, på samme måten. Jeg må imidlertid si jeg foretrekker nettbrett.

Multimedia

Organiseringen av musikk og filmer er den samme på denne telefonen, som på tidligere fra Sony. Det er klart bedre enn Apple, som gjør det veldig vanskelig om du vil ha musikk og filmer som ikke er kjøpt hos dem. Lydkvaliteten på musikken er selvsagt helt fin, det har den vært siden de gamle Nokia-telefonene, så det er organiseringen av filene som er viktigst. Der er Sony svært bra. Med podcast er imidlertid Apple langt bedre. Så mye bedre ar jeg hører ikke podcast annet enn hos dem.

Oppløsningen og fargegjengivelsen i skjermen er selvsagt helt fabelaktig. Så en HD film på YouTube eller av dine egne er en fryd å se, tross den lille skjermen.

Skjerm

Jeg vet ikke om det bare er en følelse, eller om det er den høye oppløsningen, men denne skjermen gir virkelig en annen opplevelse enn de tidligere telefonene jeg har hatt. Det er en sann glede å se alt som finnes på den.

Trening

Det er en ny treningsbølge over oss. Smarttelefonene gjør det veldig enkelt å holde oversikten over treningsmengder, og å dele med andre. For de som er opptatt av sånt kan man også telle kalorier, telle skritt, og jeg vet ikke hva. Jeg bruker ikke treningsfunksjonene annet enn til å logge treningsturer jeg er ute på, eller gåturer med barnet i barnevognen. Det som trengs da, er at GPS fungerer skikkelig, noe den gjør. De andre treningsmulighetene telefonen tilbyr, har jeg ikke prøvd. Jeg har forstått det slik at det meste skal være der.

Triks

Konkurransen er hard mellom smarttelefonene, så det gjelder å tilby noe konkurrentene ikke har, eller klare å få til det samme som konkurrentene gjør. Sony var tidlig ute med å lage vann- og støvtette telefoner. For en som fikk sin forrige ødelagt av litt snø i lommen, ble det da et naturlig valg. Sony Z5 fortsetter tradisjonen.

Standard i Sony-telefoner er FM-radio. Norge har som eneste land i verden bestemt seg for å slå av det nettet til neste år, så da kommer en veldig fin funksjon til å være ubrukelig. Synd for NRK, som jeg da ikke får høre når jeg er ute på tur, enda om jeg skulle ha lyst til det.

Som andre toppmodeller blant smarttelefonene har også den nyeste utgaven av Sony Xperia Z5 sensor for fingermerke på på/av-knappen, slik at man ikke trenger slå inn noen kode for at den skal låses opp. Eieren kan bare trykke rett på knappen, og det er mulig å legge inn flere fingre, egne eller andres. Det fungerer helt fint, jeg mener det var fem fingre som kunne legges inn, og det var enkelt å gjøre det, ingen problemer. Jeg har likevel valgt å skru den av, siden det tok litt tid for den å åpne, noen sekunder. Siden jeg bruker en del ankiWeb (en app) for å lære russiske gloser, er det upraktisk at dette skal ta tid. For meg blir telefonen altså åpnet straks jeg skrur den på, ingenting å låse opp, rett på sak. Perfekt for meg.

Ytelse

Da jeg kjøpte telefonen så jeg på de tekniske spesifikasjonene. De husker jeg ikke lenger. Interesserte kan finne dem like lett som jeg. Her er det opplevelsen som gjelder. Den var slik allerede med Sony Z1 at det aldri egentlig var pauser, aldri noe å vente på. Programmer startet med en gang, og man kunne ha mange åpne om gangen, utføre mange oppgaver. Sony Z5 skal være veldig mye bedre og sterkere. Her er ingen opplevelse av ventetid. Man kan gjøre hva man vil, der øyeblikket man vil det. Dog skal det sies at jeg ikke presser telefonene mine til det ytterste. Jeg spiller ikke spill, for eksempel.

Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.

Ny ladeledning til Sony Xperia Z (den irriterende teknikken)

Jeg er meget godt fornøyd med min Sony Xperia Z, som jeg kjøpte i begynnelsen av april. Særlig godt fornøyd er jeg med kameraet. Den tar suverene bilder til å være mobiltelefon, rent så vi ikke lenger har bruk for speilreflekskameraet. Endelig er det kommet et kamera det er naturlig å ta med overalt, og som ikke etterlater noe å ønske i kvaliteten.

De fleste andre tingene fungerer også godt. Det går greit å skrive og lese på den, den store skjermen bidrar godt, om enn min gamle iPhone hadde bedre tekniske løsninger til lesingen og skrivingen. Jeg kan løpe med Endomondo treningsapp, om enn GPSen har hatt litt problemer i (litt for store) perioder. Det er lett å følge med på Twitter, og sjekke ting raskt opp på nettet. Kartene fungerer helt utmerket, så bra at det nesten er bedre å bruke mobilen, enn minipaden med større skjerm. Walkman-funksjonen er også upåklagelig. Veldig greit at det er så lett å overføre alle typer filer, og at det er mulig å utvide kapasiteten med eksterne minnebrikker.

Mobilen har vært et godt kjøp.

Men her om dagen virket plutselig ikke ladeledningen. Jeg satte på lading på formiddagen, og så på kvelden at ingenting var skjedd. Jeg tenkte jeg hadde gjort noe feil, og prøvde på ny. Prøvde å sette ledningen godt i. Sjekket alt, alle steder det kunne være problemer med kontakten. Nei, det gikk bare ikke.

Sånt er dumt når man er på ferie. Mobilen er blitt viktig i dagliglivet, både til hverdags og til ferie, det går ikke lenger at den skal slutte å virke. Bare kamerafunksjonen er noe som vil være veldig dumt å unnvære. Vi fotograferer jo, for å ha minner om ferien vi var på. Alle de andre tingene jeg bruker mobilen til kommer i tillegg. Dette er mp3-spilleren min, veldig kjekk å ha når jeg går lange turer i Kievs gater. Det går ikke at den ikke skal virke.

Og tre og en halv måned er altfor kort tid.

Jeg gikk smått stresset bort til en av Kievs undergrunnsbutikker. Undergrunnsbutikk er det rette navn, det er en av disse sjappene som ligger ved metrostasjonene, under jorden. En av dem hadde alle mulige slags ledninger og datating. Bitte liten kiosk, sjappe. På mobilen var 1 % igjen av batterikapasiteten. Jeg ville være ille ute, om jeg måtte vente nesten tre uker før jeg var tilbake i Norge, og kunne ordne det skikkelig.

Mannen i sjappa tok et raskt blikk på ledningen, og fant en tilsvarende. Nesten tilsvarende. Denne var merket HTC, jeg har Sony. – Hva er forskjellen, sa innehaveren. Vi prøvde om den passet, den passet. Han tok til og med og satte den i en kontakt, for å vise at mobilen fikk strøm. Den ladet seg opp.

Men alt er ikke bare godt. Den nye ledningen lader mye saktere. Det er ikke lenger bare å starte ladingen kvelden før, så blir den ferdig ladet gjennom natten. Er det lite batteri igjen, som det bør være når det lades opp, så må man starte om ettermiddagen for å få det ferdig om formiddagen dagen etter.

Det holder ikke. Jeg håper jeg får ordnet dette problemet. Telefonen er så god og så ny, at det skal ikke være noen ladeproblemer med den allerede nå. Jeg gir meg ikke på dette, og kommer til å følge opp.

Et epilepsianfall i Kiev (og andre problemer)

Det er noe med Olia. Med henne kommer jeg ofte opp i situasjoner der noen alvorlig trenger hjelp, om det er et selvmordsforsøk på Krim, en som faller om på flyplassen i København, en som svømmer for langt ut i sjøen, og ofte er det hun som yter hjelp. Hun griper raskt situasjonen, går inn og tar kontroll, og sørger for at den som har problemer, blir tatt hånd om.

I dag spaserte vi som vanlig rundt i Kievs gater. Vi var litt sent ute til businesslunsj, men tenkte likevel å sjekke om det var noen steder som hadde gode tilbud også etter klokken fire, mens vi egentlig gikk hjem.

Mens vi er på vei bort til en restaurant i nærheten av den store Arenda, midt i sentrum av Kiev, nederst i Kresjtsjatik, så ser Olia en eldre kone hale og dra i en mann som ligger i kramper. Olia både ser og oppfatter situasjonen før jeg gjør det, og er også på vei bort for å yte hjelp. Jeg vil også hjelpe, men jeg blir forvirret, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Den eldre konen ber meg hjelpe til å ta i et tak, før jeg skjønner hva jeg skal gjøre. Det er å løfte ham bort fra fortauet, solen, bort i skyggen et sted han kan sitte.

Det er vanskelig å løfte et menneske som skjelver slik, og som ikke kan hjelpe til selv. Alle musklene hans er spent, og går i krampetrekninger. Det er også vanskelig å få skikkelig tak.

Mens vi haler og drar, kommer flere til. Blant annet en annen mann, som tror dette er en standardsituasjon, med en fyllik, som har falt om litt på gaten. Han klasser ham litt i ansiktet, så han skal komme til seg selv.

Det hjelper ikke her. Etter en stund slutter mannen å skjelve, og blir mulig å snakke til. Vi får satt ham til en trapp i skyggen. Enda flere kommer til, også de innenfor døren trappen leder til. Det er snakk om å tilkalle hjelp, men han vil ikke ha noe hjelp. Alt blir jo et spørsmål om penger, her i Ukraina. Han har neppe mange av dem. Han sier han har reist langt.

Den gamle damen stikker til ham en femmer, så han kan komme seg hjem. Fem griven rekker langt, her. Jeg tenker det er for galt at hun skal gi ha femmeren, så da vi har kommet bort på diskret avstand, forsøker jeg å gi henne en av mine femmere. Men det vil hun ikke gå med på. – Gi dem heller til ham, sier hun. Hun er pensjonist, og har helt sikkert ikke mye å leve av. «Vi vil at du skal ha dem», sier Olia. En femmer er jo ingenting for meg, det er mindre enn fem kroner hjemme. Det er klart jeg skal betale utgiftene, som her vil komme.

Men den gamle damen insisterer. Om vi ikke vil gi pengene til ham direkte, så kommer hun til å ta i mot, men bare for å gi dem videre etterpå. – Gud ser dere, sier hun. – Han vil belønne dere. Hun er ortodoks troende. Lønnen for gode gjerninger vil komme her på jorden eller i det evige liv.

Hun vil leve i hundre år, sa Olia.

*
Ellers hadde jeg denne dagen noe mer vestlige problemer, bekymringer til den rike mann. Laderen til mobiltelefonen sluttet å virke. I forhold til epilepsianfall på gaten i Kiev, uten penger og uten venner i nærheten, så er jo det et takknemlig problem å ha. Men når man først er født på solskinnssiden, så er det forferdelig irriterende. For 12 år siden hadde jeg ikke mobiltelefonen. Nå blir det vanskelig en dag uten. Det er ikke bare mobilen, men alt som hører til den. Musikk, foredrag, fotoapparat, til og med nettbank. Det er ikke feil å si at man ikke klarer seg uten. Jeg er nødt til å kjøpe en ny lader, og håpe at det er laderen, og ikke telefonen som er problemet. Mobilen er ennå ikke fire måneder gammel, så det hører ingen steder hjemme det skal være noe galt med den.

Jeg kjøpte vanntett mobil så det ikke skulle være noen uhell i vann. Kanskje er det nettopp det som er problemet. Klipset jeg må åpne for å få laderen på plass, gjør det akkurat litt vanskelig å få laderen inn. Kanskje har jeg tvunget den inn oppned en gang. Kanskje er noe knukket. Virke gjør det uansett ikke, og da kan jo telefonen være så kul og flott den bare vil. Om den er tom for batteri og ikke lar seg lade, får jeg ikke tilgang til alt det kule den kan, og da sitter jeg der.

Med rikmannsproblemet.

Sony Xperia vs Apple iPhone

Med sin iPhone redefinerte Apple hva en mobiltelefon skulle være. De var først ute, og laget smarttelefoner som simpelthen var mye, mye bedre enn de som allerede fantes. Etablerte merker, som Nokia og Ericsson, ble parkert. De har aldri kommet seg igjen. Ericsson er spist av Sony, Nokia samarbeider desperat med Windows for å redde både seg selv og Microsoft. Begge de tidligere gigantene er blitt de som løper etter de andre, og ikke de som løper først og bestemmer farten og retningen.

Apple har hatt nokså clean score med sine produktlanseringer på denne siden av 2000-tallet. Til å begynne med var det iPod, så kom iPhone, og til slutt iPad. Alt har redefinerte verden. Apple er i samme situasjon som Windows og Nokia var i for en stund siden, og kanskje vel så det, siden Apple en kort stund var det største private selskapet i verden målt etter markedsverdi. Dit kom aldri Microsoft, og Nokia var aldri i nærheten.

Apple har siden toppen tapt seg i markedsverdi. Spørsmålet er om dette er starten på en nedgang lik den til Windows og Nokia, om også Apple går i fellen og tro de vil forbli best, fordi de en gang har vært det.

Jeg kjøpte min iPhone 4S i fjor, og brukte den med stor glede hele året, helt til den ble vennskapet nå i påsken. Den var en telefon i en helt annen kategori enn min tidligere Nokia, enda den var en av toppmodellene, fra den gang Nokia fremdeles var på tronen. Men den kunne jo ikke egentlig surfe på nettet, den var håpløs å ta lengre notater eller skrive brev med, den kunne spille musikk og fotografere, men var elendig til å navigere og kunne ingenting jeg ikke hadde tenkt på. Med iPhone følte jeg at jeg kunne gjøre alt. Det var en verden som åpnet seg. Trening, kart, vær, spille sjakk, lese bøker, surfe ubesværet, den var akkurat den følgesvenn jeg hadde trengt på de tidligere reisene mine, fra den gang jeg var ugift og reiste alene på eventyr. Med den kunne jeg gå hvor som helst, med alt jeg trengte i lommen.

Når jeg nå skulle kjøpe ny, var jeg innstilt på å kjøpe en ny iPhone. Hvorfor velge noe annet når jeg var så fornøyd? Vel, det dukket opp et par argumenter, som jeg tidligere har skrevet om. Det viktigste var prisen, og det faktum at en del av konkurrentene rett og slett overgår Apple når det kommer til spesifikasjonene. Jeg betaler ikke mer for en telefon som er dårligere.

Kanskje vil den neste iPhone 5S som ventes til sommeren hamle opp det som nå er på markedet hos konkurrentene. Men jeg er ikke sikker. Det kan se ut som Apple vil at kundene skal holde seg til dem av gammel vane, akkurat sånn Windows og Nokia tidligere gjorde det. Kanskje er de i ferd med å bli for feite og bakoverlent, kanskje er de i ferd med å bli tatt igjen i kappløpet de selv var med å bestemme. Det vil i så fall kanskje være litt urettferdig, siden mye av det konkurrentene nå tjener penger på, er ideer nokså direkte kopiert i fra Apple. Sånn er det, innovative selskaper får følgere, og når forbrukeren er ute med lommeboken ønsker han og hun det produktet som er best, alt tatt i betraktning.

Så er Apple fremdeles best?

Jeg har sammenlignet min erfaring med Apple iPhone 4S og Sony Xperia S, med argumentene for og i mot begge.

*
iPhone

For
Det viktigste argumentet for Apple og iPhone, er at den er så enkel å bruke. Apple er kjent for brukervennlighet, der er de fremdeles best. Alt er fort gjort, og intuitivt. Uansett hvilke problemer man har rotet seg opp i, er det bare et enkelt tastetrykk på den eneste tasten tilgjengelig, hjem-tasten midt på, og så er man tilbake igjen i utgangsmenyen. For å fjerne program som kjører i bakgrunnen, er det to kjappe trykk på denne knappen. Hva ellers? Det er ingen andre knapper, og ikke noe annet Apple synes det er nødvendig vi skal gjøre. Med oppsettet av ikonene fant Apple den beste løsningen med en gang: alle ikoner stilt opp ved siden av hverandre. Man kan dra rundt på dem og flytte dem som man vil, legger man to oppå hverandre, blir det en katalog. Veldig enkelt, og veldig greit.

Også knappene på sidene til iPhone er fine og praktiske. Det går på et øyeblikk å skru lyden av og på, og man ser med en antydning oransj om lyden er av. Så enkelt, at det er rart ingen tenkte på det før. Å skru lyden opp og ned gjør man lett med store og tydelige knapper på siden, som man også veldig lett slokker telefonen på toppen. Alt er veldig enkelt, og veldig greit.

IPhone og iPad har også en del triks jeg savner hos konkurrentene. Den innebygde ordboken er herlig, og fungerer i ibooks og safari, og sikkert mer. Er det et ord man er i tvil om, trykker man fingeren mot det, og får opp en liten meny, der man blant annet kan få en ordforklaring. Foreløpig har jeg bare fått det til for engelsk. Sony Xperia får det ikke til for noe. Notatfunksjonen i iBooks er også gull verdt for meg som liker å ta notater til hva jeg leser. Det er diskret og elegant lagt opp, med mange muligheter, og ingen som er unyttige. For Sony Xperia må jeg laste ned app for i det hele tatt å kunne lese noe lengre, og funksjonaliteten til iPhone er den ikke nærheten av.

Det samme gjelder mange av de andre innebygde appene. En for en banker de tilsvarende hos Sony. Notatappen kan ta notater, fyldige sådanne, det er en digital notatblokk. Tilsvarende hos Sony er en digital PostIt-lapp. Den kanten rekke med triks, skifte farge og skrifttype, og annet tull, men man kan ikke skrive på den. Plassen blir brukt opp med en gang.

Værapp, aksjeapp, Podcast, alt er skikkelig gjort, praktisk og oversiktlig, og klart bedre enn hos Sony. Hvis Sony har disse appene i det hele tatt.

Mot
Apple er kjent for å være kompromissløse. Med det legger de listen høyt, man skal være godt fornøyd med alt annet, om man finner seg i alle begrensningene selskapet gir oss. Nå tenker jeg ikke på at det ikke er noen løse deler, man kan verken skifte batteri eller sette inn ekstra minne, om det gir en smidigare og billigere telefon må det være greit. Jeg skulle nettopp skifte batteri til min fire år gamle Nokia, den som nå er overtatt av min kone. Så gammelt batteri er ikke å oppdrive. Da hadde det kanskje vært like greit å montere batteriet fast.

Det er imidlertid en del andre ting der de godt kunne gjort det enklere for oss. Når man kobler telefonen til PC, får man bare tilgang til bildene på den. Hvis man vil laste over filmer eller musikk, kreves det styr og tilleggsprogram. Jeg fikk meg aldri til å laste ned og bruke dette programmet, med det resultat at jeg i praksis bare kunne spille av Podcast på telefonen (Heldigvis finnes det nok av Podcast der ute, og Apples podcast fungerer aldeles utmerket). Og selv nå, som jeg har lastet ned iTunes for å overføre musikken min og filmene mine til iPaden, så har jeg store problemer med å få det til, og har ennå ikke fått til filmer i det hele tatt. Appels løsninger er glimrende for alt man kjøper og laster ned hos dem, men det er tungvint og umulig med ting man har fra før og vil legge til.

Jeg irriterte meg også over iCloud og minne og alle de tingene der. Jeg ble aldri helt klok på hvordan det virket, og følte det ikke var jeg som hadde kontrollen over egne filer. 5 gigabyte lagringsplass i skyen er også altfor lite. Skal det være noe poeng i sånne skyer, må det være plass til alt der. Det hjelper ikke med automatisk synkronisering, når det er forskjellig med plass på de ulike enhetene. Skyen blir bare enda et lagringssted å holde styr på. Antagelig er det et triks de gjør for å få oss til å kjøpe ekstra lagringsplass, men med det ville vi fått utgifter til noe vi ikke skulle trenge. Det er jeg ikke villig til.

Når vi er inne på dette med penger, Apple er grådige. Det kan de være så lenge de er kulest i klassen, men det er en utnevnelse som pleier å være tidsbegrenset. Jeg er av dem som liker maksimalt med lagringsplass på enhetene mine, jeg vil ha mye å velge mellom, jeg liker ikke å slette ting jeg vil ha, fordi jeg trenger plassen. Hos Apple er det en svært stiv pris for å gå opp fra de 16 GB standard, til 64 GB maks. Det gjør iPhone 5 halvannet tusen kroner dyrere enn Sony Xperia Z. Det er den ikke verd.

Sony Xperia Z

For

Apple har et forsprang i programvare og er bedre i enkelhet. Ellers ligger fordelene hos Sony. Det betyr for eksempel bedre maskinvare. Dette er en svært kraftig telefon, med tekniske muligheter iPhone ikke kan måle seg med. Samme hvor god programvare de skulle få til å lage.

Det første som slår en, er hvor rask Sony Xperia er. iPhone er slett ingen treging, man har inntrykk av at appene starter straks man trykker på dem, og at det ikke er noen oppbremsing i navigeringen rundt omkring, fordi systemet trenger tid på å laste ned og behandle data. På Sony Xperia ser man hva fart virkelig er. Det er knallsterke prosessorer, når dataene er lastet ned, går behandlingen av dem på et øyeblikk. Det er Wow-opplevelsen, datatesterne snakker så veldig om.

Det neste er skjermen og størrelsen, utformingen. Apples iPhone 4 hadde allerede så høy oppløsning at det menneskelige øyet ikke er i stand til å skjelne at den er der. Pixlene er usynlige. Det viser seg likevel at det er et poeng med litt til. Denne skjermen er full HD, det dansende mønsteret av farger når telefonen skrur seg på, viser hva det betyr. Man har sett lignende mange ganger før, men dette er flortynt. Man sitter igjen med et inntrykk av at dette ikke er mulig med en vanlig skjerm. De som liker det vakkert, får sitt.

At telefonen er litt større gjør den også akkurat litt lettere å lese på. Det gjelder særlig for lengre tekster. Apple kompenserer litt med sin utmerkede lesefunksjon (synd ikke konkurrentene kan stjele ideen, uten at det blir litt for tydelig det er tyveri), men den større Sony er likevel å foretrekke om man har tenkt å bruke telefonen til å lese på.

Sony Xperia er en halvannet år nyere telefon, og det merkes veldig godt. Den kan nok også hamle opp med iPhone 5, som ikke er så mye mer enn en litt bedre iPhone. I Sony Xperia blir man overveldet av mulighetene. Fotoapparatet har flere funksjoner, og tar bedre bilder. Musikkspilleren er utmerket, og diskriminerer ikke filer man har skaffet seg andre steder enn gjennom dens eget selskap. Man har et utall innstillinger å velge mellom, mange av dem artige, og noen også nyttige. Den tåler vann, noe jeg håper jeg ikke får bruk for å finne ut stemmer, og den har USB-utgang.

Jeg sitter med en følelse av at den egentlige motstanderen akkurat nå ikke er Apple, men Samsung. Samsung Galaxy har jeg ikke prøvd selv, men den skal ha mye krutt og muligheter skal den hamle opp med Sonys Xperia. Dette er telefon i elitedivisjonen.

Mot

Sony Xperia kan mange fine triks, den ser flott ut og er superrask. Men når alt kommer til alt er det viktigste med slike tekniske duppeditter at de virker enkelt og greit når man har bruk for dem. Man skal ikke behøve å tenke så mye, det er kjekkest når alt går av seg selv. Foreløpig har jeg bare hatt telefonen en snau uke, så jeg har kanskje bare ikke blitt vant med den. Likevel er det ikke akkurat følelsen av at det bare er å slå den på, og så går alt av seg selv jeg sitter med. Batteriet tømtes til å begynne med etter et døgns bruk, men har bedret seg etter de første nedlastningene er blitt gjort, og systemet har kommet ordentlig i gang. Batteriet er litt dårligere enn hos Apple, men så har det også mye mer å gjøre, med kraftigere prosessor og større skjerm.

Det kan også kanskje holdes mot telefonen at fabrikkinnstillingene var litt underlige. Strømsparerinnstillingene er for eksempel ikke på, ringelyden er satt til null, og det var også et par andre ting det tok litt tid å få satt på plass.

Det er ennå ingen selvfølge at telefonen kobler til nettverk jeg allerede har vært på, rett som det er finner jeg WiFi av, uten at det er jeg som har gjort det. En morgen var hele telefonen død, jeg måtte restarte den, noe som ikke hendte en eneste gang med iPhone. Musikkspilleren har bra lyd, men hva hjelper det, når jeg på en løpetid på 25 minutter med mobilen i lommen på treningsjakken 5 ganger opplevde at avspillingen stanset. Var det fordi telefonen ristet, eller hva? Uansett skjedde dette aldri med iPhone (der var det et annet problem jeg sjelden opplevde, når jeg brukte de originale øretelefonene, hendte det at lyden av seg selv skrudde seg ned til null, veldig rart). Jeg har også opplevd litt mer problemer med GPSen, uten at jeg skal si det skyldes telefonen, eller applikasjonen.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at Sony Xperia er den beste telefonen. Når den også er billigere, skulle valget være enkelt. Apple har imidlertid fremdeles kanskje det beste konseptet. Det er lurt å gjøre det enkelt, og ha at alt fungerer som viktigste prioritet. Men akkurat nå kan det litt for mye se ut til at de lever på tidligere prestasjoner. De oppfører seg som de fremdeles er best, mens de egentlig er i ferd med å bare bli dyrest.

 

Mobil CV

I anledning at jeg jeg nettopp har kjøpt ny mobiltelefon, og skiftet merke til Sony, har jeg tenkt at mens det ennå er rimelig enkelt å finne ut av det, vil jeg sette opp min mobiltelefon CV. Dette er de telefonene jeg har eid i mitt liv. Jeg ser jeg har skrevet en lignende post før, den gang jeg kjøpte Nokia N82 i gave til meg selv.

Nokia 3310 (des 2001)

Den første mobiltelefonen min fikk jeg julen 2001. Mine studievenner hadde da gjerne hatt mobiltelefon et par år, mens jeg hadde vært nokså bastant motstander, jeg ville ikke være en av dem som gikk med kul mobiltelefon i beltet, og trodde jeg var noe. Jeg likte heller ikke hvordan det utartet med å ringe og sende tekstmeldinger og sjekke og dobbeltsjekke, jeg likte og liker bedre å få et møtested og møte der, forsinkelser og misforståelser får komme som de vil. Men i 2001 ble jeg ferdig med mitt hovedfag i historie, jeg gikk ut i jobb, to deltidsjobber, og på vei fra den ene til den andre hendte det at jeg på grunn av bussen ble forsinket, og da var det dumt om jeg ikke fikk gitt beskjed.

Nokia 6233 (frem til oktober 2008)

Jeg husker ikke helt når jeg fikk denne mobilen, men jeg husker den ble stjålet fra meg i Rostov i Russland. Jeg er heller ikke helt sikker på at det var akkurat modellen 6233, men ut i fra bilde, så antar jeg at det må være den.

Nokia N82  (mai 2009)

Dette var den første skikkelige telefonen jeg fikk. Det var i mai 2009, like før jeg reiste til Ukraina for å gifte meg. Jeg har skrevet en bloggpost om den, en anmeldelse.

Apple iPhone 4S (jan 2012)

Min første iPhone fikk jeg til bursdagen i 2012. Jeg kjøpte den til meg selv.

Sony Xperia X (apr 2013)

Denne telefonen fikk jeg mandag. Det er den første jeg har kjøpt som har vært den aller nyeste og beste på markedet.