Gode sensommerdager i Molotsjnoje

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

 Det er tidlig morgen og jeg er allerede våken siden vi legger oss så tidlig her. Det finnes ikke belysning i gatene, så når mørket kommer, må man pent holde seg inne. Og inne har ikke Olia og jeg stort mer enn det lille rommet vårt på 15-16 kvadratmeter, eller vi må være på kjøkkenet hos vertsfamilien. Olia er nokså sliten etter noen uker ukrainske arbeidsdager og lite søvn, så hun foretrekker veldig tidlige kvelder for oss. Siden jeg greier meg med mine 7-8 timer nattesøvn, blir det dermed litt tid for meg våken alene. 

Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje. Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje.

Og i dag vil jeg bruke den til å skrive en bloggpost om hvordan vi har det her i den lille landsbyen Molotsjnoje på Krim. Vi ankom litt uheldig søndag, som jeg skrev, etter at det var blitt mørkt. Men vi var likevel veldige heldige med rommet og vertsfamilien vi fant. Så heldige at Olia på egen hånd bestemte seg for å skifte ut planene våre om å reise videre til Jalta og Santa Barbara etter et par dager, og i stedet betalte ut beløpet for å være her hele den lille uken. Det er ikke noe stort beløp, for en norsk tusing får vi kost og losji, pluss rikelig overskudd til å kjøpe alt vi trenger og har lyst på her borte.

En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut. En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut.

Kosten koster 50 griven for hver av oss (1 griven = ca. 80 øre, nå for tiden). For dette får vi to eller tre måltider til dagen. Vi hadde helt sikkert fått tre, frokost, middag og kvelds, om vi bare hadde greid å spise dem opp. Men etter en svært tung frokost med flere, store varmretter, er vi enkelt mette for en full dag på stranden. Olia er imidlertid aldri riktig sikker, og kjøper gjerne litt ekstra niste med for stranden i tillegg. En mann skal være mett, som vertskvinnen i huset så korrekt uttrykte det her, og som alle russiske kvinner ser på som en naturlov. Når vi kommer hjem fra stranden er det middag, med nye, tunge og store varmretter. Alle fat er alltid fulle, og det er helt tydelig at vertskvinnen den gamle babusjka koser seg med å lage mat til oss, og med at vi spiser den.

Olia, syklist, okse og romstasjon - Molotsjnoje, Krim

Mandagen gikk vi en ekstra tur ut etter middagen. Oppholdet på stranden denne første dagen vår var ganske kort. Svigersønnen i huset, Sergei, var med, for å vise oss hvor det var, og for bare å være med. Hele storfamilien ser ut til riktig å kose seg over å ha fått besøk. Det er gode ekstra penger for dem, men det er tydelig at de også liker å få noen utenfor landsbyen å snakke med, og Olia sjarmerer dem jo også naturligvis i senk. Så Sergej var med på stranden, og tok oss med hjem igjen til normal middagstid mellom to og tre en gang. Etter det skulle Olia og jeg ut på rulleskøyter. Olia hadde niste, rester fra togmaten, pluss noe ekstra ost hun hadde kjøpt her. Allerede før vi hadde kommet ned til stranden, cirka to tredjedeler ned verdens korteste jernbanelinje, fant hun ut det var på tide å ta en pause og spise nisten.

Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje.

Så vi satte oss ned i gresset langs veikanten. Trafikk er her ikke, verken av biler eller mennesker, og det lille toget som betjener den lille skinnegangen er for lengst satt bort for vinteren. Det var bare Olia og jeg, og kveldsolen som gikk ned over steppen. Det var riktig så vakkert, og riktig så romantisk, og Olia og jeg fotograferte hverandre og nappet i nisten, og bestemte oss for å droppe hele strandturen. Det var like greit å være her.

En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. Som Olia, og livet selv.

Og da vi kom hjem var det ny mat. Fatene var på ny fylt opp, og nye retter var kommet til. Det meste av maten kommer fra landsbyen selv, direkte fra dyrene vi ser gå rundt i gatene. Her er ikke bare russisk rømme, eller smetana, som det heter, men hjemmelaget russisk rømme. Og det er te og kaffe, søtsaker og dessert.

Olia, Molotsjnoje

Ellers pleier det være slik at Olia og jeg har lange, rolige morgener. Sånn mellom ni og ti et sted pleier matmor å miste tålmodigheten, og rope oss til frokost som da alltid er ferdig dekket. Så spiser vi til sånn cirka elleve, og er så stapp mette at vi må hvile litt før vi kan gå ned til stranden  Fra huset vi bor i til sjøen er det maksimalt to kilometer. Den første halve går gjennom landsbyen, der vi får følge og blir hilst velkommen av katter og hunder, kuer og geiter, og høns og gjess og til og med kalkuner av og til. De ukrainske, selvbygde husene er også fascinerende å se på for en som ikke er vant med dem, og som oftest er en eller annen landsbybeboer ute å gjør noe arbeid med dem, eller med dyrene her. Det er alltid noe å se på.

Jeg slår følge med en flokk gjess på veien. Jeg slår følge med en flokk gjess på veien.

Et par kilometer unna landsbyen er en gammel, sovjetisk romstasjon som fortsatt er virksom. Den sovjetiske begeistringen for store dimensjoner har gjort seg gjeldende i en gigantisk satellitt, som snur og vender på seg og tar i mot signaler fra verdensrommet. Spredt rundt omkring er også andre og mindre satellitter, noe som gir en helt spesiell stemning i disse ellers så landlige omgivelser, med enkle hus og bare steppen.

Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romfartssenteret i bakgrunnen. Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romforskningssenteret i bakgrunnen.

Verdens korteste jernbanestrekning er også fascinerende å gå langs. Ved siden av den går det som også kanskje er verdens korteste landevei? Det er landevei så godt som det blir, rett frem over den flate steppen ned til stranden. På denne landeveien i russisk standard, hullete og humpete, går jeg gjerne på rulleskøyter, mens Olia veksler mellom å gå på rulleskøyter og til fots.

Olia på rulleskøyter på vei hjem. Olia på rulleskøyter på vei hjem langs den lille ukrainske landeveien fra landsbyen til sjøen.

På stranden er det alltid svært vakkert lys, siden solen går lavere på himmelen nå som det ikke er full sommer her. Temperaturen i sjø og på land er sånn cirka sånn det er på Jæren i juni. Jæren i juni 1841 er et godt bilde på hvordan det er her nede, med altså denne alltid synlige romstasjonen som en pussig kontrast. I det vakre sollyset tar Olia og jeg mange bilder, Olia med en forkjærlighet for de oppstilte og gjennomtenkte, jeg med de naturlige og plutselige.

Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar et naturlig bilde av Olia. Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar naturlig bilde av Olia.

Stranden er aldeles folketom, bortsett fra noen få fiskere spredt langs sjøkanten. Noen få russiske turister har vi også sett, men aldri flere enn at vi kan telle dem på ene hånden, og de har alltid forlatt stranden etter å ha tatt seg en liten dukkert. Som regel er det bare Olia og jeg. Og vi ligger på teppet og mer eller mindre soler oss, inntil jeg finner tiden inne for min daglige svømmetur i den kanskje 18 grader kalde sjøen.

Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand... Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand…

Etter at jeg alltid har badet litt for lenge blir Olia bekymret for at jeg skal bli kald og bli syk, og vil ha meg opp igjen og helst hjem. Også hjemturen går i ro og mak. Det er hyppige stopp for å ta bilder, og for å fortelle hverandre hvor fint det er her, og for å peke på en fugl som den andre må se. Når vi nærmer oss landsbyen kommer husdyrene frem. Da er gjerne en geiteflokk på vei nedover gaten, kalkuner bakster og gurgler og kommer seg unna, noen gjess kommer rundt en svin, en okse og en kalv står i veikanten og glor, en katt er på taket, hunder, høns. Det er akkurat som det var da vi forlot det, og ganske som det må ha vært både i Sovjettiden og kanskje også før den tid. Her blir lite forandret. 

Hvordan så det ut her for 50 år siden her? Hvordan så det ut her for 50 år siden her?

Hjemme venter familiens katter og hunder, familien selv, og en stor middag. Vi får spise i fred, men dukker det opp muligheter for en samtale, er de alle sammen med, gamlefar og gamlemor Tatjana, svigersønn Sergej og i mindre grad eldstedatteren, og aller minst minstejenta som nøyer seg med noen ”priatnaja apetita” her og der.

Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir - som jeg - glade i henne. Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir – som jeg – glade i henne.

Etter middagen er jeg ivrig på å komme ut igjen mens det ennå er dagslys. Men vi pleier sjelden å få det til. Vi er så sprengmette at vi må hvile litt, og Olia vil alltid se bildene vi har tatt i løpet av dagen. Slik går kanskje en time, klokken nærmer seg sju, det begynner å mørkne og da er det slutt. Fra cirka halv åtte kan man ikke gjøre noen ting fornuftig ute. Det er mørkt som i skauen. Siden vi allerede er forspiste, er det ikke mye vi kan gjøre inne ved kjøkkenbordet heller. Så det blir til at vi bare er på rommet. Og her vi dobbeltsengen og våre tre lenestoler, en TV som virker, men som vi ikke bruker, og ellers oss selv og vår bagasje. Sånn blir det til at vi legger oss veldig tidlig. Men at jeg står opp igjen for jeg får ikke sove, eller jeg får sove og våkner grytidlig neste dag, sånn som nå.

Olia, landeveien, Krim, Ukraina

Verdens korteste jernbanestrekning

 Jernbanen i Molotsjnoje

Alle som følger noenlunde med i sakene vet hva som er verdens lengste jernbanestrekning. Den går fra Moskva til Vladivostok, og kalles den transsibirske jernbane. Den reiste jeg sommeren 2008, og kan på det varmeste og hjerteligste anbefale. Den leverer etter forventningene.

Kart over det russiske jernbanenettverket fotografet ved stasjonen i Tobolsk, Sibir. Den transsibirske jernbanen går fra Moskva til Vladivostok, sør for Bajkalsjøen, og er den lengste i verden. Kart over det russiske jernbanenettverket fotografet ved stasjonen i Tobolsk, Sibir. Den transsibirske jernbanen går fra Moskva til Vladivostok, sør for Bajkalsjøen, og er den lengste i verden.

Men hva er egentlig verdens korteste jernbanestrekning? Det spørsmålet må jeg innrømme ikke har slått meg, før jeg tilfeldigvis fant den her vi er nå i Molotsjnoje. Det er jo i seg selv ganske artig å kunne skrive at man tilfeldigvis finner en jernbanestrekning, men denne strekningen er så kort, at det gir mening å si at man tilfeldigvis finner den.

Her ser vi verdens korteste jernbane i sin helhet. Den går opp til husene dere ser i enden, det er landsbyen Molotsjnoje på Krim. Her ser vi verdens korteste jernbane i sin helhet. Den går opp til husene dere ser i enden, det er landsbyen Molotsjnoje på Krim.

Den går fra parken og ned til stranden her i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje på Krim. Strekningen kan være noe sånt som en kilometer eller maksimum to, man ser lett fra den ene enden til den andre, og man vil ikke ha noen som helst problemer med å gå strekningen til fots. Det gjør Olia og jeg hver dag, siden linjen bare er virksom fra 5 juni til 17. september, i følge de jeg bor hos. 

Her er starten på verdens korteste jernbanelinje Her er starten på verdens korteste jernbanelinje.

Akkurat i denne posten vil jeg gjerne bruke lokalbefolkningen som kilde, snarere enn all mulig internettinformasjon. Derfor skriver jeg bare hva jeg har fått rede på, den ble bygget i Sovjettiden, 50- eller 60-tallet, og den har kommunismens sjarmerende forakt for all lønnsomhet. Like ved siden av går det en landevei. Man kunne like godt bruke en buss, eller i det minste enklere trikkeskinner, om det er umulig å gå sterkningen til fots. Men her er det ikke noe slikt, dette er togskinner og jernbanetog.

Inn her til venstre går det lille toget når det er ferdig for dagen, eller for sesongen. Inn her til venstre går det lille toget når det er ferdig for dagen, eller for sesongen.

Det hører med at det ikke er noen skryteskilt eller offentlig informasjon om at har man verdens korteste jernbanestrekning. I øvre enden er det ingen stasjon, men en perrong og en iskrembod. På andre siden av veien er det en kafé. I nedre enden er altså stranden. Der er det også en kafe. Alt er stengt utenom sommersesongen.

Her er iskremboden som fungerer som en slags stasjon ved verdens korteste jernbanelinje. Her er iskremboden som fungerer som en slags stasjon ved verdens korteste jernbanelinje.

Jeg hadde aldri funnet frem til dette stedet om det ikke hadde vært for min kone Olia. Og hun ville reise nettopp hit, fordi vi kan være fullstendig alene her. Verdens korteste jernbanestrekning lever sitt anonyme liv ved siden av den like ukjente landsbyen som huser den.

Et oversiktsbilde som viser hvordan det ser ut med den vesle landsbyen Molotsjnoje, landskapet rundt og jernbanen ned til sjøen. Linjalen fra GoogleEarth viser at verdens korteste jernbanestrekning er 1,4 km lang. Et oversiktsbilde som viser hvordan det ser ut med den vesle landsbyen Molotsjnoje, landskapet rundt og jernbanen ned til sjøen. Linjalen fra GoogleEarth viser at verdens korteste jernbanestrekning er 1,4 km lang.

For å komme frem kan en rik nordmann ta taxi like fra Simferopol til Molotsjnoje, eventuelt slå seg sammen med noen (taxisjåførene ordner det, vær trygg!) om å reise til Simferopol, og så videre selv til Molotsjnoje. Eventuelt kan man ta en buss til Evpatoria, og taxi derfra videre til Molotsjnoje. Skal man virkelig reise ordentlig, så er det buss til Evpatoria, og lokalbuss derfra til Molotsjnoje. Da er man i den harde kjernen virkelig reisende.

Her er perrongen nede ved stranden, endestasjon for verdens korteste jernbanestrekning. Her er perrongen nede ved stranden, endestasjon for verdens korteste jernbanestrekning.

I Molotsjonoje er et pensjonat som er virksomt i sommersesongen, altså samtidig som jernbanen er virksom. Om ikke vil det alltid la seg gjøre å finne seg rom i noen av husene her, så fremt man behersker et minstemål av russisk. Gjør man det, er denne varianten å foretrekke, for lokalbefolkningen er både snakkesalig og hyggelig.

Her ser dere hvor landsbyen Molotsjnoje er plassert på Krim. Den største nabobyen er Evpatoria noen små kilometer øst, der sjøen og landet gjør en bukt sydover. Her ser dere hvor landsbyen Molotsjnoje er plassert på Krim. Den største nabobyen er Evpatoria noen små kilometer øst, der sjøen og landet gjør en bukt sydover.

Det var forresten fra dem jeg fikk vissheten om at dette virkelig var den korteste jernbanestrekningen i verden. Datteren i huset vi bor i, sa det tilfeldigvis ved middagsbordet. Far i huset kunne legge til at verdens lengste trolleybusstrekning har man også på Krim. Den går fra Simferopol til Jalta. Så det er ikke måte på hva man plutselig kan lære her nede. Jeg er særlig fornøyd med nå og for alltid å kjenne til verdens korteste jernbanestrekning. At den liksom bare skulle ligge et sted jeg tilfeldigvis var.

Stemning, verdens korteste jernbanelinje, Molotsjnoje, Krim

Til Mirivnij med forviklinger

Som jeg skrev i forrige post skjedde avgangen til Krim litt i hurten og sturten denne gangen. Det skulle bli symptomatisk for hele reisen ned. Kanskje er det noe i den russiske overtroen om at man ikke skal forlate huset uten å ha sittet på bagasjen et stille minutt? Vi kom ut til bussholdeplassen utenfor leiligheten til Olia, og ventet der på en eller annen buss som skulle komme. Da den endelig kom, gikk vi selvfølgelig om bord, og kjørte fornøyd nedover Lesu ukraina på vei mot sentrum av byen og videre til stasjonen. Men vi skulle ikke komme dit i dette forsøket, for plutselig kom Olia på at vi hadde glemt maten. Og vi hadde slett ikke glemt den hjemme, vi hadde rett og slett glemt den på holdeplassen hvor vi stod og ventet. Så hoppet vi av på første holdeplass, og løp tilbake for å hente nisten. Også det er en feil i følge russisk overtro. Man skal ikke snu tilbake for å hente noe man har glemt.

Foreløpig slapp vi imidlertid med skrekken. Selv om vi begynte å få antydninger til dårlig tid, og stresset litt oppover Lesu ukraina for å hente nistepakken, så var det derfra ingen problemer med å komme seg på en ny marsjrutka og komme seg til stasjonen med forholdsvis god margin. Vi fant plassene våre på toget og fikk slått oss til ro sånn cirka 20 minutter før avgang. Klokken 2249 begynte toget å gå, klokken 1330 neste dag skulle det være fremme i Simferopol. Før vi la oss gjorde vi ikke stort annet enn å spise av nistematen, og den var så god med brød og egg og spekemat, at uansett hvilke ulykker som måtte følge ville det være verdt å ha hentet den.

Om natten fikk jeg som vanlig en god og lang natts søvn på de russiske togene, de er etter min mening helt overlegne det norske systemet med sitteplasser og utdeling av tepper og ørepropper. Men det var ikke alle som hadde sovet like godt. Blant dem som ikke hadde gjort det, var min kone Olia. Det ble nemlig litt kaldt i kupeen den natten. Vinduene er sjelden helt tette på skikkelig russiske tog, og det trekker gjerne litt fra dem. Det er dessuten kaldt om nettene nå i oktober i Ukraina. Jeg merket ikke så mye til det, annet enn at Olia som den gode mor hun er, flere ganger var oppe i løpet av natten og dekket meg med tepper. Jeg husket det vagt da jeg våknet i langt flere tepper enn jeg hadde sovnet i. Og Olia kunne fortelle at hun måtte stå på for å samle sammen de teppene. Jeg er henne takknemlig for det, og takket henne også hjertelig. Resultatet var at jeg fikk en ordentlig god, full natts søvn, mens hun fikk sove lite og dårlig.

Olia på toget til Simferopol Olia på toget til Simferopol

Da klokken var ti og sånn litt over ti var hun så ivrig etter å gi meg frokost, at jeg tenkte jeg fikk stå opp, enda det var deilig å ligge tildekket i overkøyen og se ut mot landskapet som gled forbi, og kjenne ristingen og dunkingen og de gode lydene fra toget. Brødmat, spekeskinke, ost, egg og tomat var frokosten, og vi fant til og med en ledig kupe å spise den i. 1330 var vi fremme i Simferopol, helt etter ruten. Og der var det utrolig nok kortbuksevær. Utrolig, for når vi hadde sett ut vinduet som vi hele tiden gjorde, så hadde det virket grått og trist og kaldt hele veien til bare noen minutter før Simferopol. Men der var det sol og varmt, og vi måtte tidlig gjøre justeringer for å få på noen lettere klær.

Olia ville gjerne vise meg litt av byen før vi reiste videre, så vi stakk ned til det medisinske fakultetet som i Simferopol er en ganske imponerende bygning, og fotograferte litt. Bussene til Evpatoria går hele tiden, også nå i oktober, så det er ikke farlig med det.

Med sin forkjærlighet for oppstilte bilder har Olia her silt meg opp foran det medisinske fakultetet i Simeropol. Med sin forkjærlighet for oppstilte bilder har Olia her silt meg opp foran det medisinske fakultetet i Simeropol.

Da vi kom tilbake til bussholdeplassen, som i Simferopol ligger like ved siden av stasjonen, så fikk vi kjøpt billetter til en bussavgang 1440 bare noen minutter senere. Men Olia glemte å betale ekstra for kofferten vi hadde med oss, og det brakte noen uforståelige problemer med seg. Her er uforståelig helt rette ordet, for jeg forsto ikke riktig hva som skjedde her. Jeg var litt opptatt av at det stod Sudak, og ikke Evpatoria på frontruten til bussen, og det er veldig rart, for Sudak og Evpatoria ligger på hver sin kant av Krim, Sudak i sydøst, Evpatoria på steppen bak fjellene i sydvest. Men Olia viste billettene, og det gikk greit, bortsett altså for dette med kofferten. Vi lempet den bak i bagasjehyllen, mens hun løp tilbake til billettluken for å betale den ekstra 50-øringen som kofferten koster (det er 60 kopek), men det var på godt russisk vis umulig å betale bagasje, uten å kjøpe billett samtidig. Og sjåføren ville på ingen måte ta i mot bagasjegebyret rett i hånden, enda vi var villige til å skru opp prisen til to griven, og Olia i det hele tatt insisterte på å betale. Vel om bord, steg Olia kort etter ut igjen med glosen ”vibrazit” i munn, det var et nytt ord for meg, og det betyr noe sånt som ”ta ut igjen, forlate”, og det var det de gjorde med kofferten. De tok den ut. Olia tok den rasende inn igjen, og insisterte på at den fra nå av skulle være håndbagasje. Vi satt den bak i bussen, der det ikke var folk i det hele tatt, men det var også umulig. Nå lurer jeg på om ikke sjåføren var villig til å legge den bak i bagasjerommet likevel, men det var ikke så lett å forstå skrikingen som foregikk på russisk spekket med slang, og det endte i alle fall med at Olia tok den digre kofferten på fanget som var det ordentlig håndbagasje. Det var ikke lov i det hele tatt, men enda sjåføren nå hadde hjelp av en kompanjong, kunne ingen krefter i verden nå få Olia til å gi fra seg kofferten. Og slik reiste vi.

Etter ti minutter satte Olia kofferten ned på gulvet, og vi kunne sitte noenlunde behagelig også, skjønt i alle fall jeg fryktet det ville bli nye problemer med sjåføren. Det ble det også, men på en helt annen måte enn vi hadde tenkt. Etter om lag en time stoppet bussen ved et større stopp for tissepause, og ny billettkontroll. Her var ikke problemet kofferten, men at vi hadde feil billett. Vi skulle til Evpatoria, bussen til Sudak. Det er alltid litt ekstra pinlig å gjøre en sånn feil etter en slik dyktig krangel som vi hadde hatt med sjåføren. Han fikk selvfølgelig med seg at det var noen som hadde feil billett, og at noen var oss. Og vi fikk litt av hvert å tenke på om hvordan vi nå skulle legge opp ferien. Sudak hadde vi slett ikke lyst til, og fra Sudak er det tre timer på svingete fjellveier, bare for å komme til Alusjta. I Alusjta hadde vi vært nesten hele sommeren, derfra er det fra 20 minutter opp til henimot en time til nye  steder som vi alle besøke flittig i sommer, og enda mye lenger til Evpatoria hvor jeg aldri hadde vært, og hvor vi egentlig skulle. Vi satt fint i det. – Mnje nuzjna podumat, sa Olia, og de som ikke kan russisk, kan greit gjette seg til hva det betyr.

Etter en stund grep bussjåføren inn, og gav oss løsningen på akkurat dette problemet. Han stoppet bussen, steg ut av den, og kom rundt til bakdøren til oss, og fikk med en seierssikker utskjelling forklart oss hvor evneveik man måtte være for å komme på feil buss og i tillegg tulle sånn med bagasjen sånn som oss, men at vi likevel herfra kunne ta en annen buss tilbake til Simferopol, og derfra finne den rette. Dette var midt ute på den Krimske landevei, en bensinstasjon var alt som var, og om ingen buss kom, ville ikke situasjonen være nettopp lystig. Men bussen kom virkelig etter et kvarter. Den var riktignok overfylt, så jeg måtte stå nede i trappen med døren en time tilbake til Simferopol. Og vi var på ny i Simferopol halv fem. Vi hadde kastet bort tre timer uten å få gjort noe som helst. Neste buss vi tok var den riktige, og nå hadde vi også betalt for bagasjen.

Olia med bussbilletten til Sudak på bussholdeplassen i ødemarken hvor vi var satt av. Vi venter på buss tilbake Simeferopol, og nytt forsøk på å komme oss til Evpatoria. Olia med bussbilletten til Sudak på bussholdeplassen i ødemarken hvor vi var satt av. Vi venter på buss tilbake Simeferopol, og nytt forsøk på å komme oss til Evpatoria.

Vi kom oss til Evpatoria, da det så vidt var begynt å skumre, og så vidt var begynt å bli litt kaldt i de lette klærne vi hadde. Helt klart var det ikke hvordan vi skulle komme oss til Mirovnij, så vi brukte litt tid på å gå frem og tilbake mellom hovedbusstasjonen og første stopp, og mistet med det en buss. Vi kjøpte så billetter i luken, til Mirovnij, bare for kort etter å komme på at vi ikke skulle til Mirovnij, men til Molotsjnia. Så var det tilbake til luken å skifte billetter, eller få igjen pengene (mot et lite gebyr), og så til første busstopp for å komme oss dit vi skulle.

Dette bildet er helt avslørende. Olia står ved siden av bussen til Molotsjnoje - uten å huske at det er dit vi skal! Dette bildet er helt avslørende. Olia står ved siden av bussen til Molotsjnoje – uten å huske at det er dit vi skal!

Da bussen endelig kom, var det begynt å bli mørkt, og da vi var fremme, var det helt mørkt. Situasjonen var rett og slett ikke helt lystig. Molotsjnaja er et bitte lite sted, en bitte lien landsby, der finnes ingenting annet enn vanlige bolighus. Og de var alle sammen stengt og porten lukket og alle lys av. Det eneste vi hørte var uvennlig hundeglam, da vi forsøkte å banke på noen av dem, om de hadde husly for et par dager. Det hadde ingen, bortsett fra et merkelig vennepar som drev og reparerte en bil i en garasje, og tilbød en slags bolig de åpenbart selv var flaue over å tilby, på grunn av elendig standard. Så Olia og jeg var egentlig ikke så ivrige etter å sove der.

Det var egentlig ganske guffent å gå sånn rundt i mørket med oss selv og all bagasjen. Jeg underdrev da jeg skrev at vi ikke ville sove hos de bilreperatørene (det var det de var), det var egentlig helt uaktuelt. Derimot var vi inne på tanken om å reise tilbake til Evpatoria, og der finne oss et godt gammeldags hotell for en natt. Dessverre var dette også umulig, siden siste buss dit allerede var gått. Vi var nødt til å bli i denne lille landsbyen, og vi var nødt til å finne et sted å sove der.

Jeg må få med at vi ikke var håpløst sent ute, klokken var ikke mer enn kvart på åtte eller noe sånt. I de fleste byer og småbyer vil det fortsatt være aktivitet på denne tiden av døgnet, men akkurat her var det ikke det, og det var fordi det var blitt mørkt. Og i denne lille landsbyen fantes ingen belysning, ingen gatelys, og bare mørklagte hus. For å gjøre vondt verre for oss ute etter et sted å sove, var husene uten unntak plassert flere meter bak stengte porter, uten ringeklokke. Olia måtte stå og rope, eller banke på porten, i håp om at de inne i huset skulle høre henne, og stole på at det ikke var tyver og gærninger som var ute i kveldsmørket.

Til slutt skulle lykken snu, og det noe så til de grader. Mens Olia stod og banket og ropte ved enda en ny port, uten tegn til reaksjon inne fra det mørklagte huset et stykke innenfor, kom en dame gående forbi med noen bæreposer som tegn på at hun hadde vært og handlet, og nå skulle hjem. Et levende menneske av den vennlige sorten var gull verdt for oss, og Olia spurte med en gang om hun visste om noe sted vi kunne sove for natten, eller om hun hadde rom til leie selv. Det hadde hun ikke, men hun kjente noen som hadde, og tok straks opp telefonen for å ringe. En kort stund etter var vi på veil til et riktig så sivilisert sted. Det er her jeg sitter nå og skriver denne posten. Alt har gått bra. Vi reiser videre herfra tirsdag. Vi har en del vi ønsker å få med oss på få dager. Og om det fortsetter som det har begynt, vil det bli av de turene som er kjekkere å se tilbake på, enn å gjennomleve. Vi har ingen problemer med det.