Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

Oro Jaska Beana (Ti stille, Ari Behn)

I 2008 vant gruppen med den snedige skrivefeilen «The black sheeps» vel fortjent Melodi grand prix junior med den kraftfulle låta  «Ari Jaska Behna» (stavet på samisk Oro Jaska Beana), eller ti stille, Ari Behn. Sangen handler om en hund som har dilla på sild og tortilla, og som bjeffer hver gang den blir fornærmet. Det høres akkurat ut som Ari Behn. Når man i tillegg får høre at hunden er litt for rund og tykk, har fått høyt blodtrykk, og er litt tett i toppen, så skjønner man selv om man ikke kan et ord samisk at det må jo være Ari Behn. Vår tidligere Mikael Bjørshol.

De unge, svarte sauene fra sameland var virkelg forut for sin tid med denne sangen, for det er først nå i 2009 Ari Behn virkelig har gitt oss grunn til å be ham holde kjeft. Først var det hans personlige vendetta mot tidiligere soussjef – nå sausesjef – Carl-Erik Grimstad, intet mindre enn vendette, og heller intet mindre enn personlig, fordi Carl-Erik Grimstad i følge Ari Behn  hadde «tapetsert VG med kronikker fra Norge til månen». Sitatet er fra Dagsnytt 18, da Ari Behn var i debatt med Trond Nordby (Jepp). Sjelden ser vi så mange kolliderende metaforer av en slik størrelse med så få ord. Sjelden har en debatt mer fortjent å bli overhørt. Skal man forholde seg til den, er det like greit å sitere ordene til vokalist Agnete Johnsen i de svarte sauenene: «Ora Jaska Beana».

Med alt som angår Ari Behn lønner det seg å holde kjeft. Det er ingenting man kan si om ham, som overgår det han sier selv. Den siste som fikk erfare det, er språkforskeren og meningspolitimannen, Finn Erik Vinje, som gikk ut og kritiserte navnene Ari Behn og Martha Lousie (hun som snakker med engler og hester, men ikke med sin mor) gav barna sine. Dette er navn man kritiserer enkelt og greit ved å skrive dem opp: Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah. Man trenger ikke legge til at det er rare navn, og at det høres ut som tre drinker. Eller samiske sangtitler.

Finn Erik Vinje smalt til med at disse navnene alene er nok til å avskaffe monarkiet, eller det var det jeg som smalt til med, Vinje nøyet seg med at navnene i seg selv var et argument for å gjøre det. Navn som argument for å avskaffe en styreform, jeg er historiker, men noe slikt har jeg aldri hørt om, selv ikke i jallaland. Ari Behn – som selv har et navn å forsvare, det ser jo bra dumt ut å hete Ari Behn når man en gang het Ari Mikael Bjørnshol. Han kunne kutte ut Ari og hete Mikael Bjørnshol, slik at man i det minste kunne ta navnet hans alvorlig. Ari Behn er blant de få i verden som vil ta en sånn debatt, at rare navn er en trussel mot monarkiet. Og for ham er det ikke bare en debatt, men en metaforisk krig, der han allerede kjemper på flere fronter, og nå åpner en til. Han har ladd storkanonen, og kalt Vinje intolerant. Det er vanskelig for en humorist å legge til noe her.

Det er bra melodi junior grand prix, tar seg av ham. Oro Jaska Beana. Ti stille, hund.