Glimrende innlegg av Hogne Hongset

Da vi kom hjem fra vinterferie lå halvannen ukes aviser utenfor døren og ventet på oss. Jeg er historiker, og mener aviser ikke blir gamle, jeg samlet dem sammen i en bunke, og satte i gang med å lese dem. Det skulle betale seg, for i Bergens tidende 3. mars var det et leserbrev som gjør at man også i våre dager på ny kan få troen på ordets makt.

Det var skrevet av Hogne Hongset, en person jeg inntil da ikke hadde hørt om, men nå har fått sjekket opp. Han har noe på hjertet, og i en alder av 70 år debuterte han som skjønnlitterær forfatter for å få det ut. Debutromanen het «Varsleren», er av sjanger krim, og kom ut i 2009 på Kagge forlag. Den henter stoff fra Hongsets mange års erfaring fra det som rundt på forskjellige nettsteder blir kalt oljerelatert virksomhet, privat og offentlig, nå er han spesialrådgiver i fagforbundet Industri Energi. Han forsøkte først å skrive en dokmentarbok om saken, den kom ut i 2003 på Damm forlag, men siden dokumentarbøker gjerne ikke selger så godt, la han det samme stoffet inn i en romantrilogi i krimsjangeren i stedet. Sånt er det vanskelig å mislike. «Varsleren» er første bok, verket som helhet heter «Traktaten», og neste bind kommer ut nå i slutten av mars.

Hva Hongset har skrevet om i Bergens tidende er kraftforsyningen i Norge. Det er velplassert 3. mars, midt mens mastene gjennom Hardanger blir vedtatt bygget, linjer jeg har skrevet om i et tidlligere innlegg. Den gang visste jeg ikke helt, jeg hadde nettopp fått vite det jeg ikke kunne tro kunne være sant, at strømforsyningen ikke skulle gå til hustander i Bergen, men til å frakte gass til Europa. Jeg har etter jeg skrev innlegget funnet ut at jeg er i mot disse kraftlinjene og eventuelle strømkabler, og etter hvert slikt naturinngrep, jeg ville foretrukket å være uten strøm nå og da, om så skulle være. Det er slik jeg ser tingene et bedre alternativ enn å ødelegge Hardangernaturen med master. De som er helt avhengig av strøm har selvfølgelig reservebatterier for slike situasjoner, vi vanlige husstander kan glatt klare oss uten strøm noen timer eller til og med dager hvert tiende år, eller så.

Dette alternativet er imidlertid ikke nødvendig. Og Hognset har argumentene jeg manglet, han har tallene, han kjenner systemet og har ordets makt. Hvis argumenter blir satt mot hverandre, så er det vanskelig å se noe annet enn at Hognset har rett. Men de som vil ha opp mastene har makten, og trenger ikke argumenter. De har manøvrert som alle vet, tatt en liten timeout, fått motstanderne av mastene til å splitte seg i forskjellige grupper, noen av dem til å vakle litt, noen til og med å skifte side, og til og med fikk de uansett begynt på linjetraseen et sted den ikke skulle være kontroversiel. Det stod til slutt mellom master og kabler, det beste alternativet var effektivt holdt utenfor den reelle diskusjonen, og mellom master og kabler er det rett og slett mulig å argumentere hjem at master er best. Ikke at det var nødvendig, for selv i et demokrati teller makten mer enn ordet.

Likevel har enkelte løpegutter for makten vært ute i leserbrevspaltene og ellers i mediene og prøvd seg. Jeg tenker selvfølgelig dem som representerer for selskapene som tjener penger på vedtaket, og på representanter for Arbeiderpartiet som jo må prøve å få sitt eget vedtak til å se noenlunde ut, at privatpersoner støtter mastene og argumenterer for dem på sitt vis er selvsagt greit. De har gjort seg opp en mening, og står for den. Men når makten liksom skal ut og argumentere lite grann, kan det bli temmelig stygt, som de som forsøker seg med at mastene også er estetikk, noen forsøkte seg til og med på en sammenligning med Eiffeltårnet. Da må man virkelig ta i med godviljen, eller tjene penger på å mene det. Det neste blir kanskje at noen prøver seg med at forurensning er fint, «jeg har alltid likt søppel i havene, det viser at mennesket tar det i bruk».

AUF i Hordaland har i sin snuoperasjon lagt vekt på at hensynet til klimaet må gå foran hensynet til naturvern. De vil kalle mastene «Miljømaster». Det er en merkelapp jeg gjerne vil feste på dem, for når de går ut med noe slikt, fortjener de å bli husket for det.

Det er i argumentet mot å kalle mastene Miljømaster Hognsets innlegg virkelig har sin kraft. Mitt argument i forrige innlegg stanset med at det er for dumt at vi skal ødelegge Hardanger-naturen for å frakte gass til Europa å brenne den der, i stedet for selv å bruke deler av gassen som energikilde til overføringen. Det er akkurat det samme for klimaet om gassen blir brent i Norge eller Tyskland, og det er et ganske dumt forlik vi har fått i det tiljublede klimaforliket, om det bare vil gå ut på å flytte utslippene våre til utlandet. Så viser det seg altså – hvis vi skal tro innlegget til Hognset, som skulle være ganske greit å imøtegå om han tok feil – at det er atskillig verre enn som så.

For det er nemlig ikke bare det at vi eksporterer gassen til Europa får at den skal bli brent der, vi importerer deler av kraften til denne gassen tilbake igjen for å bruke den her. Det skjer 7 av 10 dager, i følge Hognset, som skal ha sin informasjon fra kraftselskapene. Man skal ikke ha mange studiepoengene i fysikk for å skjønne at å frakte energi over store avstander tapper den for kraft, Hognset har tallet, 10 % går tapt. Minst. Det skulle være enkelt å sette opp regnestykket om man har tilgang på tallene, Hognset skulle være lett å tilbakevise om han tar feil. Man skal dusje ganske mange timer for å komme opp i 10 % av kraftproduksjonen, hva er nå dette de prøver å innbille oss at vi skal dusje sjeldnere, kortere og i kaldere vann, mot dette?

Hognset har flere argumenter. Vi baserer vår energi på vannkraft, og ønsker å supplere med vindkraft. Begge deler er utsatt for naturens luner, det er ikke alltid nok vann, ikke alltid nok vind, selv om disse tingene til vanlig ikke er noe problem her i Norge og vi også på dette feltet er heldigere enn vi har godt av. Dessverre er vannforsyningen på sitt laveste når strømbehovet er på sitt høyeste, om vinteren, og vindkraft kan ikke dekke inn mangelen. De største kraftslukerne er som alle vet den kraftkrevende industrien, nå etter hvert inkludert oljeindustrien med skryteprosjektet «Elektrifisering av sokkelen», noe som enkelt og greit kan løses med et lite gasskraftverk rett ved siden av der behovet ligger. Strømtapet i frakt går ned mot null. Vi har imidlertid ikke valgt dette argumentet, vi kan ikke velge det, det har foreløpig vært som spedalsk, for om vi bygger slike kraftverk vil vi ødelegge vårt eget klimaregnskap. I stedet importerer vi den samme gasskraften fra utlandet. Med 10 % svinn, var det ikke det?

Tro heller ikke det er så vel. Kraftlinjer blir bygget i master på kryss og tvers i vår vakre vestlandsnatur (som blir fylt av Eiffeltårn, for den som synes slikt er fint), gjennom Hardanger og Geiranger. Til Østlandet blir ikke sendt nye linjer, de får også kraften importert, og det fra Danmark og Polen som har gasskraftverk og kullkraftverk. Om vi fikk lagt om verdens kullkraftverk til gasskraftverk, ville vi fått et klimatiltak som virkelig monnet, i stedet for at hvert land nå sitter for seg selv og bygger vindmøller.

Det er enda et par ting til. Vi i Norge bygger disse vindmøllene våre. Mange er glade i dem og mange tjener penger på dem. Men de må bygges der det er vind, og strømmen som produseres der må fraktes dit det er folk. Vil ikke det bety nye kraftlinjer, eller hva, på kryss og tvers av vestlandet? Og vil ikke prisen for disse linjene bli sendt til oss vanlige forbrukere, som stort sett i våre liv ikke har bruk for slik kraft? Det er ikke privathusholdningene som trenger mer strøm, det er industrien – og det er eksporten. Elektrisiteten er nå en gang slik at den må brukes når den er produsert, den kan ikke lagres, så i perioder vi har for mye strøm må overskuddet fraktes til utlandet. Det skjer gjennom nye kabler, som må bygges, og regningen blir sendt til oss vanlige forbrukere. Inntektene går til kraftselskapene.

Hognset avslutter med et slående regnestykke. Gasskraftverk slipper ut 360 gram CO2 pr KWh, importert kraft i gjennomsnitt 526 gram. Gasskraftverket på Kårstø slipper ut 1,2 millioner tonn CO2 per år, om det stenges vil det tilsvarende tallet for importert kraft være 1,8 millioner tonn. Vi kan spare det globale klimaet ved å bygge flere kraftverk her i Norge, og samtidig unngå skjemmende kraftledninger over vår vakre vestlandsnatur.

Hvilke argumenter hadde egentlig motstanderne mot gass og forkjemperne for master mot dette? At mastene så fine ut?

Hongsets innlegg finner dere her.

Kraftforsyning, master og gass

Det er på tide å tre fram med sin mening i en av de mange kontroversielle sakene som har vært oppe i media den siste tiden. Med lesere fra venstre til høyre på den politiske skalaen er det fort gjort å trå feil når man skal skrive noe skikkelig, men av og til er det nødvendig å tone flagg og si takk for følget til dem som ikke kan vil være med lenger. Jeg har nå brygget på saken om kraftlinjene i Hardanger – monstermastene, som de blir kalt -, fra jeg først oppdaget saken på ferie på Krim i sommer, og tenkte hva i all verden er det som foregår i landet mitt, nå da? til jeg denne uken fikk argumentene som gjorde det mulig for meg å lande på et klart standpunkt. Og det er et standpunkt som vil overraske mange og glede noen få, det er verken luftlinje eller sjøkabel, men noe så billig og naturvennlig som – gasskraftverk.

La meg først ta litt om bakgrunnen. Jeg har siden jeg var ganske liten vært opptatt av det estetiske når det gjelder naturvern og miljøvern. En av de tyngste politiske besultningene jeg har mottatt i hele mitt liv, er beslutningen om å bygge motorvei gjennom de puslete fjellene og haugene i mitt kjære Ganddal. Det var en katastrofe for tenåringen Eivind Salen. Veien skulle gå rett gjennom turomårdene mine. Mange minner ville bli for evig og alltid ødelagt. Jeg kunne ikke tro det var sant, skrev fiktive leserbrev som stiloppgave på skolen, og var i det hele tatt så deprimert som en ungdom kan bli. Livet ville bli forandret, ingenting ville bli som før.

I dag er det både veier, broer og byggefelt i turområdene mine. Det er for meg det vanskeligste å akseptere med å bli eldre, ikke at jeg selv blir eldre og forandres, men at verden rundt meg som jeg kjente den blir det. Sånn er nå en gang jeg, og det har jeg prøvd å argumentere for. Men jeg har alltid havnet i problemer med det, fordi som argumenterer miljøvern på bakgrunn av kommende klimaendringer opererer med større moralsk tyngde i diskusjonen. De ønsker vindmøller velkommen fordi det gir ren energi, og sier prisen å betale at det ikke ser så fint ut, ikke er noen pris på bakgrunn av at det vil holde temperaturen nede og rett og slett redde verden, som det pleier å ende opp med. Forresten synes de gjerne det ser fint ut også.

Nåvel, dette er ikke en diskusjon om vindmøller, men om kraftmaster i Hardangernaturen. Det skulle ikke overraske noen at jeg er i mot. Jeg kommer ikke selv fra Hardanger, og er ikke der ute så veldig ofte, så dette går ikke direkte på min egen identitet. Men jeg kan forestille meg at for dem som bor der, så er det helt fryktelig å vende seg til tanken at synet av den frie naturen skal bli forstyrret av elektriske kraftledninger som skamløst brøyter seg vei gjennom det vakre. Hvis det er mulig å unngå det, så bør det unngås, for når de først kommer opp, vil de ikke bli tatt bort igjen.

Alternativet i debatten har vært sjøkabel. Det er klart, en slik kabel vil løse de fleste av de estetiske problemene. Under sjøen vil den være usynlig, og det bør generelt sett alle kabler og kraftlinjer være. Men det vil bli uforholdsmessig mye dyrere, 3,5 milliarder er tallet et uvalg har kommet opp med, og hvis det gir smitteeffekt med at andre også ønsker seg kabel, vil det bli enda dyrere og samfunnsøkonomisk ikke lønne seg. Det er også et kraftfullt argument mot en slik løsning, at hvis det blir problemer på linjen, vil det være mye vanskeligere å få det løst når linjen ligger under jorden og under vann, enn når den ligger synlig over bakken. Dette siste gjør at jeg heller mot kraftlinjer likevel, om det ikke er til å unngå, om man ikke har valget.Hvis ikke ville jeg glatt være med å betale for dyrere strøm, selvfølgelig skulle vi som bor i Bergen og har glede av strømmen og måten linjen er bygget på, også betale for dem. Det er vårt ansvar, og vår glede.

Slik stod jeg så langt. Men det har altså kommet frem et nytt argument. Og det er at linjene er til å unngå, vi har et valg. Dette valget vil være billigere, det vil sende regningen til den som regningen skal ha, og det vil ikke innebære et eneste inngrep i den vakre Hardangernaturen. Det vil ikke engang innebære noen økning i det globale klimaregnskapet.

Argumentasjonen går som følger. Hustandene i Bergen bruker ikke mer strøm nå, enn de brukte på midten av 1990-tallet. Mer effektive strømløsninger gjør at vi kan ha det varmere og bedre, og benytte flere elektriske apparater, uten å bruke mer strøm enn vi gjorde tidligere. At strømforbruket for befolkningen i Bergen er større nå enn på 90-tallet, skyldes befolkningsøkningen. Den er marginal, slik også den private økningen av elektrisitetsforbruk er marginal. Det som gjør at Statnett kan argumentere for at strømforsyningen er truet – slik man argumenterer for sin syke mor, som i dette tilfellet slett ikke er syk i det hele tatt, men bare har lyst på litt sykestønad -, er at industrien krever mer strøm. På Kolsnes og Troll. Denne økningen er etter hva jeg fikk høre så stor, at den nærmer seg halvparten av strømforbruket i Hordaland, eller at disse to bruker like mye som hele befolkningen til sammen. Her får man rett meg, den som vet bedre om jeg tar feil.

Da blir det selvfølgelig litt spesielt at vi forbrukere skal ta regningen for nye strømlinjer. Den skal sendes til den som trenger denne nye kraften, til olje- og gasselskapene. De konkurrerer internasjonalt, og vil selvfølgelig ikke ha større utgifter enn nødvendig. Aldri om de vil betale 3,5 milliard ekstra for at det skal se fint ut i Hardanger.

Det trenger de heller ikke. Hele saken kan enkelt og greit løses ved at det bygges et nytt gasskraftverk som kan forsyne sokkelen med elektrisk kraft. Denne løsningen er behandlet som en spedalsk, for det vil ødelegge klimaregnskapet til Norge og føre til altfor høye CO2-utslipp herfra. Men til det er det jo mulig å fremsette et riktig så kraftfullt argument, og det er at den gassen som ville bli brukt til å drive dette kraftverket, vitterlig blir sendt til Europa for å gjøre sin nytte – nettopp – i gasskraftverk. Det globale klimaregnskapet bryr seg ikke om at utslippene kommer fra Norge eller Tyskland. Løsningen vi går for nå, er altså å bygge kraftlinjer som ødelegger naturen i Hardanger, for å skaffe den kraften som skal til for å pumpe gassen gjennom rør til Europa, for at den skal bli brent der, i stedet for her. Det er tap på alle kanter.

Å bygge et gasskraftverk tar under to år. Det koster ikke mange penger, og regningen kan gå direkte til oljeselskapene som skal bruke kraften. Gassen til å drive verket produserer de selv. Den blir brent i Norge, like rent eller skittent, som der den ellers vil bli brent. Og befolkningen i Bergen og Hordaland vil fortsatt ha sin stabile strømforsyning, uten prisøkning, og uten skjemmende kraftlinjer gjennom vakre Hardanger. Misforstått idealisme må ikke koste oss dyrt, både i penger, naturvern og miljøvern. Vi må ikke ofre vår vakre natur for å få eksportert gassen bort før den blir brent.

Saken ser for meg ganske klar ut. Er det noe jeg har misforstått her?