En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.

 

 

VM i fotball til Russland og Qatar

På torsdag ble det bestemt at VM i fotball i 2018 skal gå i Russland og i 2022 skal det arrangeres i Qatar. Det er begge ganske overraskende beslutninger, for VM i 2018 var det ventet at England kanskje skulle vinne, for VM i 2022 var USA favoritter. Begge land la stor prestisje i søknaden og sendte et tungt lag av kjendiser for å vinne frem, England burde kanskje svare på kritiske spørsmål om hva de egentlig driver med, etter å ha sendt statsministeren, arveprinsen og landets største fotballkjendis. USA nøyde seg med ekspresident og superkjendis Bill Clinton. Men det er nok slik at i kampen om å vinne frem gjelder kanskje andre spilleregler enn disse to landene behersker.

Jeg må først som Russland-elsker si meg glad for at Russland får VM. Det gir godt håp om at de fjerner VISA-reguleringene, og gjør det lettere å få innreisetillatelse i landet. Ukraina arrangerer EM i 2012, og det er helt tydelig at det allerede er lettere å være turist i landet. Flyplassene blir bedre utbygd, og det irriterende immigration-card systemet er forlatt. Russland har også mye å gå på her. Jeg har heller ingenting i mot at lille, eksotiske Qatar snapper arrangementet foran selvelskende amerikanere og australiere, det er noe galt med VM som arrangerers i de to landene der.

Så over til kritikken. Og jeg håper jeg klarer å skrive så godt at kritikken går ut over måten verdens største idrettsarrangement blir tildelt på, til også å ramme hvordan vi i vesten ser på oss selv og verden. Siden den industrielle revolusjon har Europa, USA og land som har kopiert oss fullstendig dominert resten av verden. Det gjelder politisk, økonomisk, militært og kulturelt. Vi er så selvsikre på våre egne verdier, som demokrati, ytringsfrihet og den edle moral, sånn vi selv definrer den, at vi nærmest tar for gitt at den fattige verden vil kopiere disse verdiene våre når de bare får utviklet seg litt. Vi er sikre på at vi har rett, og at hele verden vil forstå det og beundre det, når de har forstått det.

Vi i den vestlige verden er på en merkelig måte så selvgode at vi som en selvfølge har påtatt oss rollen som ledestjerne og læremester for dem som ikke har kommet så langt som oss. Vi tar for gitt at de vil bevege seg i samme retning som oss, og en gang vil komme til samme sted som der vi er, men at de alltid vil være litt forsinket, slik at vi alltid vil ha et lite forsprang. Og vi forventer at de skal takke oss for det, og så godt de kan forsøke å bli som oss.

En rekke av verdens store organisasjoner skal liksom drives demokratisk. De er opprettet i vesten, siden vi var først ute med de fleste idretter og kulturelle aktiviteter det gjelder om. Vi var også først ute med tanken om at det gikk an å organisere seg, og det er innlært i skole og universitet og sitter i ryggmargen at dette er en del av demokratiutviklingen. Partiorganisasjoner ble dannet for å gjøre det lettere å vite hva man skal stemme ved valg, fagforeninger ble dannet som arbeidernes motvekt mot makten, og idrettsorganisasjoner ble dannet etter frivillighetsprinsipper og dugnadsånd. De skulle selvfølgelig være demokratiske, de ble jo alle sammen dannet av kjærlighet til sporten og bestod av folk som ønsket sin sport alt det beste.

Både idretten og organiseringen av den er spredd over hele verden. Den vestlige verden dominerer selvfølgelig fortsatt, og det i kraft av sin rene, skjære tyngde. Fortsatt er det slik at de fleste mennesker her på jorden som vet hva det er, drømmer om vesten, men det er en drøm om vår velstand, og ikke om våre verdier. Det er bare søkkrike mennesker som oss som kan sette verdier foran velstand, og mene det er bedre å være moralsk og fattig, enn umoralsk og rik. Sånn sier bare folk som spiser tre måltider til dagen, og heller kaster en brødskive, fremfor å spise den uten pålegg.

Det ble i britiske medier forut for avstemningen presentert som en skandale at navngitte medlemmer i FIFA konkret hadde mottatt bestikkelser eller konkret var villige til å gjøre det. I det moralske Vesten er dette selvsagt er sjokk, hvordan kan de la være å skjønne at dette ikke er riktig, og hvordan kan de la være å beundre at vi har media som skriver om det, om det så er til skade for landet. Det siste sikre tallet jeg har i hodet er at Russland var nummer 146 av 180 stater med minst korrupsjon, men jeg vet det har kommet en liste etter dette, og at Russland beveger seg nedover. Der vil man i stedet for å slippe til den frie presse for å skrive om skandalen, betale. Qatar har riktignok ikke så store problemer med korrupsjon, hvorfor skulle de det, søkkrike som de er, men styresettet er som vi i Europa hadde det i den gode gamle tiden med enevelde. Emiren har all makt, regjeringen er utnevnt av ham og han bestemmer over dem, og det er stort sett familiemedlemmer og kjenninger av ham som sitter der. De vil selvsagt sørge for at pampene i FIFA får all den forpleining og velstand de kan be om, når de en gang kommer dit i 2022.

FIFA sprer om seg med vakre ord om at fotball forener og skaper fred og forsoning, at fotball er utvikling, og at et av de viktigste arbeidene til organisasjonen er å få spredt fotballen der fotball er lite utviklet, eller hva det nå er de prøver på. Det er midt i blinken politisk korrekt, og skaffer også til veie delegater som er tøyelige når det gjelder hvem de skal stemme på. Og FIFA blir omfavnet, logret etter, man kjøper dataspillet som bærer dets navn, man sender kronprinser og ekspresidenter for å skamrose dem, og man lar dem arrangere mesterskap til flere titalls milliarder kroner uten å kreve skatt av dem. Det er en ideell organisasjon, sies det. Med skamrike medlemmer, kan man legge til. Avstemningen skjer i lukkede rom.

Fotballen er ikke uskyldig. Og den har ikke vært det i levetiden til noen av dem som kommer til å lese denne bloggposten. Men det er så mange som elsker denne sporten, og som den betyr så mye for, at ingen elendig organisasjon kan klare å gjøre den upopulær. Folk flest bryr seg jo ikke heller før lagene kommer ut på banen, og hvorfor skulle de nå det, det er så mange andre ting i livet å bekymre seg for. Derfor kan FIFA fortsette å være en av verdens mektigste organisasjoner, og stille hvilke krav de vil til landene som skal ta i mot dem, alle vil logre for dem og de som vinner frem vil betale hva det koster. Eksimperalistene i England og ikke akkurat eksimperalistene i USA kan sitte der med sin høye moral og sin ytringsfrihet og kritiske presse, men noe VM får de ikke. Mens verden klapper i hendene over at outsiderne på ny har vunnet.