Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Mordet på Boris Nemtsov

Det er ubehagelig, mystisk og skremmende. I går kveld, en fredag, blir den kjente opposisjonspolitikeren og Putin-kritikeren, Boris Nemtsov, skutt, midt i sentrum av Moskva, like ved Vassilij-katedralen. Det var ikke dette vi trengte nå. Det vil ikke følge noe godt med det. Kanskje er det et symptom på at det allerede er for sent. Drømmen og håpet om et godt Russland fikk en påminnelse om at det er langt, langt frem. Om vi med et godt Russland mener et fungerende demokratisk, rettssikkert og åpent samfunn, så vil vi kanskje aldri nå dit. Russland er ikke som oss, og det er ikke sikkert det noen gang vil bli det.

Spekulasjonene gikk raskt med en gang drapet ble kjent, minutter etter det skjedde. På vestlig side var det et eller annet med Putin, med regimet, de hadde kvittet seg med en brysom kritiker, slik Russland har lange tradisjoner med. På russisk side var denne teorien helt utelukket, det er ingen antydning til at russiske myndigheter kan ha hatt en rolle i dette, verken i russiske offisielle eller sosiale medier. Alle andre teorier er imidlertid velkomne. Noen av dem er riktig fargerike, som at mordet er begått av ekstreme islamister, som følge av at Nemtsov har uttalt seg positivt om Charlie Hebdo.

Foreløpig ser det ikke ut til å være dekning for å si så mye mer enn at dette drapet aldri vil bli oppklart. Vi vil aldri få vite hvem som gjorde det, og på ordre fra hvem. Og skulle det mot formodning dukke opp noen skyldige som kan bli dømt for mordet, så vil vi neppe kunne være sikre på at det virkelig var dem som har ansvaret. Russland har også lange tradisjoner for å finne passende syndebukker for alvorlige forbrytelser. Det ble perfeksjonert i Sovjettiden.

Jeg tenkte da jeg fikk høre om mordet at jeg hadde tatt feil i en stor sak. Jeg hadde lest en kommentar i en norsk avis, der det stod om den russiske opposisjonen, og som vanlig ble det beskrevet som om denne ville ha en sjanse, «når folk bare forstod hvilke problemer Putins politikk fører til for dem». Jeg synes dette er helt merkelig skrevet, regimet har jo ingenting å frykte, opposisjonen er helt ubetydelig. Putin står fjellstøtt. Uansett hvor mye han irriterer den vestlige verden. Eller nettopp på grunn av det.

Så dreper de en av kritikerne. Det vil si, vi vet ikke ennå hvem som stod bak drapene, men – som jeg tenkte -, det er noen som har fryktet Nemtsov såpass, at de har sett seg mer tjent med å ha ham død, enn levende. Tross all kritikken og spekulasjonene som nødvendigvis vil komme. Jeg tenkte det viste at makten i Russland kanskje har fryktet posisjonen sin mer enn jeg har trodd. At Putin ikke har stått så fjellstøtt, ikke hatt sånn kontroll. At han har vært redd demonstrasjonene på søndag, redd avsløringene Nemtsov planlegger å komme med når det gjelder russisk innblanding i Ukraina, at Nemtsov og hans like ikke har vært så ubetydelige som russiske statsmedier liker å gi inntrykk av, og derfor har noen bestemt seg for å kvitte seg med ham. Det er den første forklaringen som springer i hodet, også hos meg.

Men det er en del ting som ikke går opp i regnskapet. Og dette er ikke et spørsmål om å være for eller mot Russland, det er ingen som helst tvil om at dette drapet er sterkt negativt for landet, at det er umulig å bagatellisere det, og man kommer heller ikke bort fra at drapet er et resultat av den politiske situasjonen og forholdene i landet. Det er et symptom på at noe er alvorlig galt. Det betyr ikke at det her er regimet som har kvittet seg med en brysom rival.

Jeg skal skrive mer om hvem Nemtsov var i morgendagens post. Opprinnelig tenkte jeg å ta det med her, for å forklare hvorfor et drap med ordre fra Kreml på ham, vil skurre litt. Men det er litt for mye stoff å ta med. Nemtsov hadde gått under min radar. Det er Navalnyj jeg følger med på, og den rabiate kritikken fra russiske statsborgere i eksil, Kasparov og Khodorovskij, og slike. De som sant å si henvender seg mer til oss i Vesten, enn til russerne, når de snakker om Russland. Navalnyj er den troverdige, han er den største av opposisjonspolitikerne, og han har store problemer og lav oppslutning. Det er kommunistene og nasjonalistene som synes på meningsmålingene. Partiet til Nemtsov har noe sånt som en halv prosents oppslutning, eller mindre. Så kan man tenke hva slags partier i Norge som har en halv prosents oppslutning i Norge, og hva slags politisk betydning de har. Den er lik null.

Det virker da merkelig at Putin skal ha gi noen ordre om å drepe Nemtsov. Det henger ikke på greip. Nemtsov var ingen trussel, ikke nå, han hadde sin tid på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, siden har han vært marginal. Han var uttalt kritisk til russisk politikk i Ukraina, en av få som gikk i mot annekteringen av Krim, og han støttet Maidan og Maidan-bevegelsen i Ukraina. Men han var ikke i nærheten av å samle støtte for sitt syn blant russere flest. Slike trenger man ikke drepe for å holde kontrollen på.

Kanskje var meningen å skremme andre potensielle opposisjonelle å gå inn i rollen Nemtsov har hatt? Det var en tanke jeg selv tenkte, i timene etter drapet, at nå skal man vise hvordan det går med de som prøver å organisere protestmarsjer, særlig mot politikken i Ukraina. Det er den eneste rimelige forklaringen, hvis Kremlin virkelig er involvert, og man ikke henger seg til antagelser om at Nemtsov visste noe ingen andre vet om russiske operasjoner i Ukraina, og kunne avsløre noe virkelig farlig for regimet om disse.

Det er mulig, og ingen kan vite, men det er ikke sannsynlig. Kostnadene ved drapet er rett og slett høyere enn gevinsten, sett fra Putins og Kremlins synspunkt.

*

Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig posten ved første forsøk. Dette er skrevet mandag formiddag, 2. mars. Kommentarene til Erland og Karsten Harold er skrevet til det som står over. Jeg hadde noen flere argument som underbygger konklusjonen om at det er mulig, men usannsynlig, at Kremlin står bak drapene. Denne teorien vil jeg si har blitt forsterket fra bloggposten ble påbegynt, til jeg fullfører den nå.

Det første er reaksjonene. Noen brushoder, som Garri Kasparov, peker direkte på Kreml og sier dette er deres bestillingsverk. Utenom ham har reaksjonene vært reserverte, også fra folk som pleier å gå sterkt ut, som USAs tidligere ambassdør, McFaul, og Putin-kritikeren og tidligere businessmann, Khodorkovskij. Begge tok ut avstand til Nemtsov, og understreket at «de ikke alltid var enige med ham», og særlig McFaul ville ikke spekulere i hvem som står bak drapet. I den grad McFaul spekulerer, så mener han det er den stemningen Putin har bygget opp, som har skylden. «Hvis du bygger opp under hat, vil folk gjøre hatefulle ting», skrev han på Twitter. Noe lignende sa han på BBC world service. Det legger opp til noe av det samme som Erland skriver i kommentaren sin, om enn kanskje nasjonalisme er et riktigere uttrykk enn fascisme.

Shaun Walker skriver noe av det samme i sin analyse i The Guardian. Det er ikke sannsynlig at Kremlin beordret drapet, til det var Nemtsov for marginal og ubetydelig. Men stemningen som Kremlin har bygget opp siden krisen i Ukraina begynte, har endret Russland i en negativ og farlig retning, der de som ikke slutter opp under det nasjonalistiske prosjektet, er forrædere og farlige. Noen har kanskje ment de gjorde Russland en tjeneste ved å ta livet av Nemtsov, en person som gjorde sitt beste for å undergrave dette prosjektet. Aktivisten Ksenia Sobtsjak skriver at «dette er vel så skummelt, som om Kremlin hadde gitt ordren» (sitatet er fra artikkelen til Walker, lenket til over). Hvis Kremlin har gitt ordren, så er det en viss orden og kontroll. Om noen andre har sørget for drapet, så er det et tegn på at regimet har mistet kontrollen.

Derfor er det også viktig å sørge for fred i Ukraina, å få satt den konflikten på en eller annen måte, men det er en annen diskusjon som sikkert provoserer mange.

Shaun Walker har også – i likhet med flere – uttalt at forvirringen hos den indre kretsen hos Putin virker oppriktig, når de forholder seg til dette mordet. Uansett hvem som står bak, så er det pinlig for dem. Det er statsmaktens oppgave å beskytte egne borgere, da lar man ikke folk bli drept på åpen gate like ved maktens sentrum. Putin har jo også bygget opp sin popularitet på orden og kontroll, i motsetning til kaoset som rådet under Jeltsin på 90-tallet. Det er ikke mange spor av russisk nasjonalisme i hans første regjeringsår, og slett ikke før han kom til makten. Putin er mer en pragmatiker, enn en nasjonalist. Han har ry på seg for å ha fått slutt på mafia-veldet og lovløsheten som eksisterte da han overtok presidentmakten, med drapet på Nemtsov kan vi være på vei dit igjen. Regimet er klar over at dette kan gi dem store vanskeligheter.

Til sist litt om at drapet ble utført på et av de mest beskyttede og overvåkede stedene i verden, broen over Moskva-elven, på vei mot Vassilij-katedralen, den røde plass og Kreml. Det er helt usannsynlig at noe kriminelt skal ha hendt her, uten at regimet enten står bak det eller har tillatt det, blir det hevdet. Men det blir vanligvis hevdet av folk uten innsidekunnskap. Sovjetunionen var jo også så beskyttet og overvåket, ble det hevdet, men man hører i dag utrolige historier om hvordan det meste var en bløff, og at Moskva heller ikke den gang hadde den totale kontrollen de likte å gi inntrykk av. Vi har også en historie fra helt nylig, hvordan en vanlig mann klarte å ta seg inn i det hvite hus, et annet sted som skulle være svært overvåket og beskyttet.

Det er lagt ut film fra et av overvåkningskameraene som filmet hendelsen. Det er ganske utrolig å se på, og gir flere spørsmål enn svar. Jeg merket selv hvor vanskelig det var å skrive, selv den korte beskrivelsen på slutten av gårsdagens post, om hvordan Nemtsov hadde gått på gaten, en bil hadde stoppet, og så hadde noen skutt ham. Hvor mange skudd, hvor de hadde truffet, og om det ble skutt fra bilen eller fra fortauet, det ble med en gang tvil, når man sjekket flere kilder. På filmen fra overvåkningskameraet går Nemtsov og hans ukrainske følge angivelig (det er helt umulig å se hvem det er, det er svært lang avsand) nedover gaten. Det kommer en bil som måker snø og dekker dem. Det er flere biler som stopper, folk går ut og inn. Ellers kjører mange biler i flere felt i begge retninger langs den brede gaten. På et eller annet tidspunkt faller skuddene, det går ikke an å se, siden snøbilen står foran. Folk kommer til, og går fra. Etter ti minutter kommer politiet. Snøbilen står foran hele tiden. Det er ikke noe særlig med snø der.

Mysteriet hører mer hjemme i en krimfortelling, enn i virkeligheten. Men i motsetning til krimen, så tror jeg ikke denne forbrytelsen blir oppklart. Jeg er ikke så sikker nå, som jeg var da jeg begynte å skrive posten. For det er vanskelig for det nåværende regimet og det imaget de vil ha, at det kan skje et slikt mord i hjertet av Moskva, uten at de klarer å oppklare det. Men et regime som ikke tåler kritikk av seg selv, kan heller ikke tåle en full etterforskning av en forbrytelse som dette. Den som står bak handlingen sitter antagelig ganske trygt.

Det samme kan man dessverre ikke si om Russland. Drapet er et symptom på at noe er alvorlig galt. Og i den grad vi i resten av verden kan gjøre noe med det, burde vi prøve å bedre det, heller enn å forsterke det.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Terrorbombe og massemord i Norge

Fredag ettermiddag kom jeg hjem og fikk vite at en kraftig bombe hadde eksplodert i Oslo sentrum. Det var skremmende, midt i regjeringskvartalet, et direkte og målrettet angrep mot makteliten i Norge. Ødeleggelsene var så store at jeg trodde ikke det var mulig for et enkeltmenneske å skaffe seg en slik bombe. Derfor trodde jeg terrorangrepet var organisert, det var satt i system, og i likhet med de fleste andre regnet jeg med at det måtte være en islamsk organisasjon som stod bak.

Siden har jeg sittet klistret til nyhetene. Jeg har sett NRK, BBC og i mindre grad CNN og TV2, jeg har hørt på radioen og lest aviser, mindre av det, og nesten ikke fulgt denne saken på internett. Midt på natten stod jeg opp for å se om det var noe ny informasjon, om det var blitt kjent hvem gjerningsmannen var og hva som kunne være motivet, og jeg ble som de fleste andre overrasket.

Omfanget av hva som hadde skjedd tok tid å sige inn. Bomben i Oslo, hvor kraftig og fryktelig den enn var, så er den nå redusert til det minst viktige. Hva som skjedde ute på Utøya er det mest ufattelige. Her ble unge mennesker myrdet på en måte som ikke har sitt sidestykke i fredstid i verden. Det var ikke terror, det var massemord. Det skjedde i Norge, og det var en nordmann som gjorde det.

Det er ikke til å begripe. Jeg håper ikke gjerningsmannen skal få for mye oppmerksomhet. Jeg håper ikke det blir noe kappløp om å trenge inn i hans psyke, å forstå hans måte å tenke på. Det er ikke til å forstå. Hans tekster som er lagt ut på internett bør ikke bli lest av andre enn dem som er nødt til å lese dem. Det finnes så mye annet som er mye bedre å lese. Handlingen til denne gjerningsmannen fortjener å bli fordømt, han selv fortjener å bli glemt.

Jeg har aldri vært gladere i Arbeiderpartiet, aldri beundret våre ledere og vårt maktapparat sterkere enn nå. Jeg har alltid vært stolt av å være norsk, men nå er jeg også stolt og glad over å tilhøre nettopp den åpne, vennlige og inkluderende måten å være norsk på som gjerningsmannen har startet krig mot. Det er den aller mest mislykkede krigen man kan tenke seg. Den forsterker det den vil ødelegge.

Denne morderen – for det er det han er, og bør bli kalt – har fått alle gode krefter i Norge og over store deler av verden til å mobilisere for å vise at de som er døde ikke skal ha dødd forgjeves. Det er den grusomme handlingen som er forgjeves. Mord og terror vil ikke få ødelegge det gode vi står for.

Flåsete av Strøksnes om Kongo

Før bloggenes tid ville denne posten bli sendt som et leserbrev til Bergens Tidende og fått tittelen «Flåsete av Strøksnes». Leserne av Bergens Tidende ville skjønt hva det handlet om, og hvem Morten Strøksnes var. Innlegget ville hatt noen hundre tusen potensielle lesere, og utvilsomt blitt lest av mange flere enn de som finner frem til denne bloggen her. Men i bloggen er jeg min egen redaktør, jeg trenger ikke tilpasse teksten til BTs tabloide format, jeg kan skrive så langt og utfyllende jeg vil. Og viktigst av alt: i blogger bruker man ikke boksehansker.

23 august har Morten Strøksnes et innlegg i BT med tittelen Bongo i Kongo. Det er tittelen sin. Den spiller på harselaset den gang utenriksminister Torbjørn Jagland ble utsatt for, da han var på besøk til Gabons president Omar Bongo. I et underholdningsprogram på TV sa Jagland at han med sine folk leende hadde kalt ham Bongo fra Kongo, for akkurat dette er jo et morsomt rim for oss, og selve ordet Bongo er jo også både morsomt og litt nedsettende. Så når Strøksnes bruker denne tittelen, er det en mening der om at nå har tilstanden i Kongo blitt riktig så bongo. Nå gjelder det.

Innlegget handler om rettsaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, en sak som engasjerer også meg, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, men som også deprimerer meg litt slik den blir fremstilt i mediene. Jeg har egentlig ikke lyst til å bidra til at de to skal bli mer berømt. Morten Strøksnes har imidlertid satt seg litt inn i saken, og undersøkt slik jeg ser for meg skribenter som ham undersøker når de skal skrive om noe. Han skriver inn søkeordet «Kongo» på Google, og i tillegg «Congo», slik at han også får engelske treff. Slik får han opp en side i New York times, det er denne siden her, om at det har vært enn voldektsepedimi blant menn i de østlige delene av Kongo. New York times behandler saken med det alvoret den har, Morte Strøksnes er mest av alt glad for at han får en fengende innledning på innlegget sitt.

Videre forsøker han å sette seg inn i hva som egentlig kan ha skjedd i denne drapssaken, og i hva de to nordmennene egentlig holdt på med i Kongo. Her spekulerer han like mye som alle andre må gjøre, enten de kommer fra Norge eller Kongo. Jeg kan vel egentlig ikke se hvordan spekulasjonene til Strøksnes så fullstendig overgår spekulasjonene til de Kongolesiske rettsmyndighetene. Folk fra Kongo har jo dessuten den fordelen at de kjenner landet sitt. Jeg har derfor litt problemer med hvordan Strøksnes kan få til følgende passasje:

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

Jeg skjønner meg kort sagt ikke på disse to setningene. Språklig er det til å grine av, «teatralsk og kaotisk som en vond drøm», en vond drøm er vel ikke særlig teateralsk, og han følger opp med at det er den vonde drømmen som spiller på våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. Jeg skjønner ikke hvordan Strøksnes’ verste fordommer om Afrika kan bli spilt på i en rettssak som dette. Jeg tror vel egentlig virkeligheten fortsatt lett kan overgå både Strøksnes vondeste drømmer og verste fordommer. I feltet rettsfarser er det langt igjen til de virkelige høydene verden har sett.

Til slutt går Strøksnes litt inn i historien, og nevner det enhver som går ut av videregående skole i Norge skal vite. Under kolonitiden ble Kongo styrt av kong Leopold av Belgia. Og det var ingen vanlig koloni, det var hans personlige eiendom. Jeg skjønner vel ikke helt hva sammenhengen er. «Mye er råttent» skriver han, med en setning hentet fra Shakespeare og Hamlet, som innledning til dette avsnittet. Men å gå tilbake over 100 år for å finne noe råttent i Kongo? Og fortelle noe så elementært? Og hvordan i all verden får han til setningen: «Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn». Folkemord hører med til de ord man skal være litt forsiktig med. Det er ikke nok at man bruker folket som slavearbeidere, om man behandler dem aldri så dårlig. Man skal ville utrydde dem. Det ville aldri kong Leopold av Belgia, enda ingen behandlet sine afrikanske plantasjearbeidere verre enn ham.

Strøksnes får et svar

Strøksnes artikkel om «Bongo i Kongo» hører til hans vanlige standard, en tekst man kan bli oppgitt over han får betalt for å skrive, og som ellers ikke er verd å bruke krefter på. Ingrid Samset fra Chr. Michelsens institutt  tar seg imidlertid bryet, og skriver 28. august en kronikk i BT med tittelen Espen Askeladd i Kongo. Hun går i rette med Strøksnes’ fjas riktig så sivilisert, langt mer enn han fortjener, og stiller ham i samme bås som de andre storøyde norske medier. Helt sant. For egen regning vil jeg legge til at alt rundt dette viser at man fortsatt i Norge ser det som langt mer rimelig at en hvit mann dreper en sort Afrikaner, enn at en sort afrikaner dømmer en hvit mann. Selv om nordmennene skulle være skyldige, er kravet at de må dømmes andre steder enn i Kongo, og i alle fall ikke sone der. Sympatien er helt og fullt på nordmennenes side. Og man synes det er forferdelig at de må tilbringe tid i skitne og farlige afrikanske fengsler, bare fordi de har oppholdt seg i Kongo uten lov, og drept sjåføren sin som de fant der nede i den lovløse jungelen i Afrika.

Ingrid Samset avslutter kronikken sin med å skrive litt om voldtektene i Kongo, og i Norge. Hun kommer med tall og statistikk, der hun rett nok litt underlig trekker inn mørketallene for voldtekter i Norge (hentet fra A-magasinet til Aftenposten), mens hun for Kongo bare opererer med de offisielle tallene. Slik får Norge flere voldtekter per innbygger, enn Kongo. Det er misvisende bruk av statistikk, men poenget til Samset er at man kanskje bør slutte å se på voldtekter i Afrika som dagens orden, at medienes hausing av disse overgrepene kanskje har gått litt langt. Hun angriper konkret Strøksnes’ innledning om voldtekten av menn, der han skriver at voldtekt av kvinner «knapt ville vært en nyhet».

Strøksnes svarer selv

Det er i svaret til Ingrid Samset Morten Strøksnes virkelig overgår seg selv i flåsete skriving. Det er en prestasjon. Det er dette innlegget som gjorde det verdt å skrive et leserinnlegg, for svaret er så dumt og så idiotisk krenkende mot Ingrid Samset, at det for meg blir galt at hun skal måtte svare på det selv. Hun er på et helt annet nivå, hun vet jo hva hun snakker om, og hun virker oppriktig til å bry seg om hva som foregår i Kongo og i andre Afrikanske land. Morten Strøksnes gjør ingen av delene.

Det forhindrer ham ikke i å gå til frontalangrep mot stakkars Ingrid Samset, som ikke har gjort annet enn å forsøke å oppklare fjaset han selv har kommet med. Foreløpig er ikke dette innlegget å finne på internett, så jeg kan dessverre ikke henvise direkte til det, og må ta hva Strøksnes skriver etter hukommelsen. Jeg antar innlegget ikke ligger ute, siden det var et leserinnleg, og ikke tekst fra Strøksnes som søndagsgjest, eller som kronikk.

I innlegget fremstår Strøsknes som det aller verste eksempelet på det nye fenomenet øyeblikkelige eksperter. Han har gjort grundige søk på internett, sjekket lenker bakover i systemet, og i tillegg sett et par filmer. Kanskje har han uten at jeg vet det også lest et par bøker. Dermed er han i følge seg selv i sin fulle rett til å skjelle ut en skarve forsker, som bare bruker hele yrkeslivet sitt på det han maksimalt har lest noen bøker om, og i alle fall sett film om og søkt på internett om. Han skriver at han er bekymret for hva forskerne driver med borte på Christian Michelsen, når de er i stand til å komme opp med tekster som den Samset har skrevet. Kanskje har de i motsetning til ham, drevet forskning.

Strøksnes gjør kardinaltabben å anbefale Samset en film han har sett. Det finnes ikke noe mer nedalatende, jeg snakker av erfaring, og når skribenten Strøksnes anbefaler dette forskeren Samset, så blir det rett og slett for dumt. Her er det skribenten som forskeren å se film for å sette seg bedre inn i saken hun forsker på. Og legitimerer filmen ved å si at den er prisbelønnet. Mange filmer er det, uten å kunne gjøre krav på verken å være innsiktsfulle, viktige eller gode. Derimot er de ofte manipulerende. Filmskapere er ikke historikere, de er ikke forskere, det de kan er å lage film, og å argumentere ved hjelp av filmmediet. Det er et sterkt medium som gir sterke argumenter. Det betyr ikke at argumentene er riktige. Jeg tror filmen Strøksnes har sett har sin betydelige del av skylden for å bringe ham på det villsporet han er på i forståelsen av Afrika, og hva som foregår i Kongo.

Siste del av innlegget bruker Strøksnes på over flere avsnitt forklare Samset alvoret med voldtekter, og særlig afrikanske voldtekter. Det er også nedlatende, å forklare noen ting som man vet, Samset trenger slett ikke  å se noen film for å vite at afrikanske voldtekter i Kongo er grusomme. De overgår alt. Og en mann skal være svært, svært forsiktig med å begynne å forklare kvinner alvoret med voldtekter. Det blir rett og slett ganske pinlig når Strøksnes skriver seg mer og mer opphisset over Samsets bagatellisering over kongloesiske voldtekter, når poenget hennes nettopp var å angripe Strøksnes’ flåsete bemerkning om at voldtekt av afrikanske kvinner knapt er en nyhet. Hun vil bare dempe oppfattelsen av at det er fri flyt av voldtekter i deler av Afrika og deler av Kongo, og påpeke at vi også i Norge har problemer med misbruk og voldtekt av kvinner. Strøksnes skriver som om Samset ikke forstår hva afrikanske kvinner blir utsatt for. Det forstår hun bedre enn ham, og hun tar det også på større alvor.

BT har en del søndagsgjester og andre skribenter som tillater seg å skrive ganske så mye snodig på avispapiret folk betaler for å lese. Ved å angripe dem på bortebane, i BT selv, slik Samset gjorde, stiller man seg lagelig til for hogg. Men jeg mener man godt kan forlange litt kvalitet fra skribenter som er betalt for å skrive, og å skrive skikkelig. Og de som har greie på tingene, kan godt sette disse øyeblikkelige og selvutnevnte ekspertene på plass.

Tirsdag faller dommen i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg håper i alle fall noen medier i Norge skriver at det egentlig er rett og rimelig at svarte afrikanere dømmer hvite nordmenn for forbrytelser gjort i deres hjemland. Hvis Moland og French er skyldige, så er det de selv har gjort, mye verre enn det som blir gjort mot dem. Moland og French bør ikke bli sett på som helter, rettssaken bør ikke bli sett på som en teaterforestilling, og man bør ikke la seg begeistre og underholde av at det er kaos i Afrika. Jeg mener man bør tenke gjennom spørsmålet om nordmenn som blir dømt i Afrika, fortjener bedre behandling enn afrikanere som blir dømt i Afrika. Jeg håper Moland og French får en rettferdig dom. Og at skribenter som Strøksnes hver gang blir arrestert og satt på plass når de skriver flåsete og sleivete om tema betalte skribenter bør ha greie på.