Morgenpost fra Kiev

Denne morgenen tilbringer jeg hjemme. Kona og barnet sover ennå, her, i samme rom som jeg. Det er leilighet i gammel, sovjetisk stil, likt over hele den veldige unionen; kjøkken, gang og tre rom, pluss bad, som regel med atskilt dusj og toalett. Vi har det ene rommet, søster Tanja og barnet hennes det andre, og babusjka det tredje. Alle dørene er alltid åpne, særlig barna er flittige i å løpe usjenert rundt i dem alle. Jeg flytter meg også litt rundt av og til, til rom der det er ro og fred.

Både i går og i forgårs ble litt ufrivillig rolige dager hjemme. Fredag var det et varslet uvær som ikke kom så voldsomt som det var meldt, i går var det mer tilfeldigheter. Frokostene er som alle måltidene her, veldig tunge, og jeg faller rett og slett i søvn av og til, etter å ha spist godt og lenge. I går var det poteter og lever og smørsaus, med dill og vårløk og tomater. Mens jeg sov, tok babusjka med seg barna ut på lekeplassen. Konemor Olia har alltid sine prosjekter, nesten flere prosjekter enn heldig er, og i går gjaldt å få skiftet ut et nettbrett som ikke virket. Det er snilt av henne, men det går mye tid vekk. Kiev er en by med store avstander, og selv om offentlig transport er ypperlig, så går trafikken tregt, og både busser, marsjrutkaer og metroen har mange stopp som forsinker reisen. Det går raskt et par timer, selv når det bare gjelder å få ordnet en liten ting. Sånn må livene være veldig frustrerende for de som faktisk bor her, og aldri kan slippe unna de lange arbeidsdagene, lave lønningene og alt som suger tid utenom.

Olias mor jobbet i sin tid i barnehage. Etter hva jeg forstår, hadde hun ansvar for 30 barn om gangen. Da gjelder det å ha faste regler, og ikke nøle. Hun liker at man ikke tar noen sjanser med barna, at de leker i ro og fred på en lekeplass like i nærheten, at de spiser godt, og sover mye. Vår Irina er litt av en annen støpning, jeg er veldig av en annen støpning, eventyrlysten og sulten på noe nytt som jeg alltid er, men vi jenker oss selvfølgelig så babusjka føler hun har kontrollen. Det er nesten urimelig snilt at hun tar med barnet vårt ut, så vi kan slappe av hjemme.

Da de er ferdige med lufteturen, setter hun barna i badekaret, mater dem med en god lunsj, og vil ha dem til å sove. Det er derfor Olia drar ut på egen hånd denne dagen, lille Irina er nybadet og mett. Nå skal hun liksom sove. Jeg gjør et hederlig forsøk på å få henne til det, forteller om bukkene bruse som vi pleier når det er sovetid, men jeg vet jo at Irina sjelden sover om dagen, og slett ikke på kommando. Det er ganske håpløst. Så løper hun rundt i huset.

Jeg får fulgt bedre med på sjakk og nyheter enn jeg egentlig har behov for, denne dagen. Det er verdensmesterskap for lag i Khanty-Mansisjk, og det er stor og prestisjefylt lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris. Vår mann Carlsen er veldig i sentrum av begivenhetene, han har ledet turneringen fra første stund, og har vært nær ved å dominere feltet, men har også hatt noen uhell og feil som kan se ut til å ha vippet ham litt ut av balanse. I et intervju med den offisielle mediekanalen til turneringen, erfarne Maurice Ashley var intervjuer, så svarer Carlsen merkelig irritert på spørsmål om at «alt ikke er godt så smooth«. Filmen og hendelsen er veldig diskutert i sjakkretser og på sosiale medier, og det må vel kunne gå an å si at Carlsen ikke kommer så godt fra det, om enn spørsmålet nok ikke helt anerkjente prestasjonen Carlsen hadde gjort. Han ledet jo tross alt, og har stort sett spilt godt. Det kommer nok frem at Carlsen lever og opptrer under et voldsomt press, og at han nok ikke har det helt behagelig under dette presset. Kanskje er det også andre ting som spiller inn. Andre ting som har vært diskutert, er at Carlsen får spesialbehandling, og slapp å delta på et arrangement de andre i turneringen måtte delta på. Slik fikk Carlsen to timer ekstra hvile, noe Sergej Karjakin fant så urettferdig at han måtte twitre om det. Tweeten ble likt av Hikaru Nakamura, så det kan se ut som han har et poeng. Det skal jo heller ikke være slik at noen får spesialbehandling. Konkurransen skal være på like fot.

I Verdensmesterskapet for lag er det ingen slike kontroverser jeg kjenner til. Mediedekningen der er jo også langt mindre intens, enda dette er langsjakk, med lang betenkningstid, og skikkelig. Hurtigsjakken i Paris er mer av et show, det er en amerikanisert form for sjakk, veldig medievennlig, med store penger involvert, og med svært trente PR-agenter og medieaktører. Smooth, kan det vel kalles. I Khanty-Mansisjk er det skikkelig. Der spiller de sine partier, mange ukjente spillere fra Tyrkia, Hviterussland, Polen og Egypt, og også mindre kjente spillere fra de store nasjonene Russland, Ukraina, USA og India. Kina er vel de eneste som stiller noe nært et fullt lag, om enn også her vet jeg folk som mangler, og lille Norge er med med et veldig redusert lag. Jeg trodde det skyldtes at stormesterne våre ikke ville bruke sommerferien på sjakk i Sibir, at dette var noe for unge og sultne kommende mestere, men forstår nå at en stormester som Kjetil Lie hadde veldig lyst å være med, og er sterkt kritisk til uttaket. Det skal ha vært et omstridt krav om «aktivitet», som skal ha vært med å gjøre utslaget. I alle fall har Norge punktert litt etter en lovende start, der de var nær ved å gjøre et sensasjonelt resultat, men der det likevel endte opp med knappe tap. Siden har tapene ikke vært så knappe lenger, og kritikken mot uttaket får fornyet kraft. To av spillerne som er med har bare oppnådd et halvt poeng til sammen, de har sammenlagt bare klart en remis, ellers har de tapt alle kampene. Ofte har de stått godt underveis, men det hjelper så lite når de går ned i tidsnøden. Det er jo det som er med på å skille de gode fra de nesten gode sjakkspillerne, de gode får de gode stillingene i mål, og klarer å redde dårlige stillinger. De nesten gode glipper det for, enten de står godt eller dårlig.

Jeg tror Kina nå gikk opp i ledelsen, etter å ha slått Russland. India gjør det også bra, og vant i går mot Ukraina. USA satte en stopper for overraskelseslaget Tyrkia, med en klar seier. Hviterussland fortsatte fremgangen etter storseieren mot Norge, og vant nå mot sisterangerte Egypt. Norge møtte Polen, fikk remis på førstebord, vant på tredje, og tapte de to siste. Vi ligger nå nest sist, bare foran Egypt.

Lille Irina ble utålmodig, og ville ut igjen et stykke utpå dagen. Hun snapper opp russiske ord og uttrykk i en rasende fart, og vil vel kanskje i løpet av sommeren passere meg i forståelsen av språket. Her leker hun stadig med Tasja, hører russisk fra babusjka og fra unger og mødre på lekeplassen, det er veldig friske språkomgivelser, ikke lenger bare morens ord og uttrykk å måte å formulere seg på, og min tillærte, primitive. Nå gjaldt det å få på seg de hvite skoene, hvite sandalene. Det skjedde akkurat i det Olia veldig beleilig kom hjem. Tasja klarte også å snike seg med på turen vår, hun har en drøm om å komme seg til Marinskij-parken, der hun vil hoppe i hoppetårnet. Slik gikk det imidlertid ikke.

Irina strever litt med å bli avvennet med bleier og tilvennet med potte. I Norge går man gjerne rett fra bleier til do, så vidt jeg har forstått, man kjøper bare en ekstra ring for barn, og så slipper man bryet med potte. Her har jeg inntrykk av at man kan drive med potte i årevis, helt opp i skolealder. Uansett så nekter Irina å sette seg på potten. Hun tisser bare i badekaret. Større ting kommer ufrivillig. Det er et problem vi har å overvinne. Det har milliarder av barn overvunnet før henne, så det går seg til. Men akkurat nå er det vanskelig for henne, når hun kjenner at det trengs. Så vi kom oss ikke lenger enn til lekeparken. Irina holdt seg til baken, gråt og sa domoj – «hjem». Tasja gråt også, for nå ble det ikke noen tur i parken denne dagen heller.

Lignende ble resultatet da babusjka tok med seg barna og bikkja på kveldsturen. Olia og jeg gikk også ut, etter at hun hadde brukt lang, lang tid på å ordne med internett og nettbrettet og de tekniske tingene hun har kjøpt til familien sin. Vi lekte litt på lekeplassen, men så var det på nytt domoj, fra Irina. Denne gangen kom det også.

Utenom dette, er Irina i storform, og ser ut til å ha funnet seg veldig godt til rette. Barn har den fantastiske egenskapen at de aldri tenker på problemer som ikke er gjeldende akkurat nå, så når hun ikke må på do, er alt fint. Hun har mange lette, fine sommerklær som gjør henne helt skjønn, og babusjka og mama Olia pleier å sette opp håret hennes med haler og sløyfer, så hun blir ganske uimotståelig. Sånn ser det ut som hun føler seg også, der hun løper rundt, og forteller alle hvordan verden henger sammen.

Morgen med kaffe og øl på Katysja

Rutinene mine her nede er at jeg to av tre morgener drar ned til Hydropark for å trene styrke i fantastiske Katsjalka. Den siste har jeg fredelig hjemme. Da hender det jeg stikker over gaten til den døgnåpne kjederestauranten Katysja, og får skrevet litt, lest litt og surfet litt internett. Morgenmaten består av kaffe og øl. Frokosten venter hos babusjka på kjøkkenet.

Vi ankom Kiev sent, sent på kvelden natt til tirsdag. Irina var synlig trøtt, men gikk tappert og ubeskrivelig søtt med den rosa kofferten sin, håndbagasjen, rundt omkring på den tomme flyplassen Borispol. Bagasjen vår var ikke kommet, trodde vi. Det var jo litt problemer med den, da vi sendte den, automatisk innsjekk virket ikke, og all bagasje ble satt på meg. Det ble litt hektisk. Men da vi skulle gå og melde om problemene, viste det seg at bagasjen allerede var ankommet. Den hadde vært med på en raskere reise enn oss, via Amsterdam. Så det så.

Dermed ble det sedvanlig taxi til sentrum. Olia går straks i samtale med taxisjåføren, alltid på russisk, og raskt veldig politisk. Det er slående hvor forskjellige politiske samtaler er her nede, og hos oss. Det er to forskjellige verdener. For Olia er det helt herlig å snakke med sine, samme humor, samme referanser og samme sosiale koder. I Norge må hun legge bånd på seg. Her er hun i fri utfoldelse, og det er veldig tydelig hun koser seg. Vi utveksler telefonnummer med taxisjåføren, så vi kanskje kan bruke ham når vi skal hjem i august også.

Familien til Olia skjuler det godt, men de lever et vanskelig liv her nede, tross de i oss har økonomiske garantier og Olias visakort. Nå hadde Olias mor bestilt inn pizza, i stedet for å lage den selv. Hun hadde visst vært i bursdag i kjederestauranten Mafia, og likt maten såpass godt at hun har begynt å bestille den selv. Vi spiser selvfølgelig av hjertens lyst, det gir ikke mening at babusjka skal slite seg helt ut for vår skyld. Pizzaen gir også frokost og mellommat noen dager fremover. Vi er dessuten trøtte etter reisen, og går ganske raskt i seng.

Tirsdag er familiedag for storfamilien. Lille Tasia får det meste hun vil, sammen med oss hele dagen. Hun er ganske intens, og vil gjerne ha meg som erstatning for faren hun ikke har. Det er også uvant for henne å ha noen som er så begeistret for henne, som Irina er. Irina gråter sine modige tårer, når Tasia går for fort, eller ser ut til å ville leke med andre enn henne. Vi er en bemerkelsesverdig trio, Tasia som forguder meg, Irina som forguder Tasia, og jeg som forguder Irina. Sånn holder vi sammen.

På kvelden går vi ut hele gjengen, inkludert babusjka og hunden Mike. Mike smetter ut sammen med Irina og Tasia og meg, så det er jeg som må sette på ham halsbåndet. Hunden vet bedre enn jeg hvordan det skal gjøres, og setter hodet frem. Lille Irina har Samokat, sparkesykkel, og hun tusler seg av gårde på den, etter Tasia, hvor enn hun måtte gå. Først går turen nedover avenyen, Lesu Ukrainku, mellom rosene som nå står i blomst. Ukraina er et fritt land, på mange måter Norge ikke er det, og ufritt på andre, selvfølgelig. I alle fall er det ikke så farlig om hunder er i bånd, Mike kan slippes fri og løpe for seg selv, midt i byen, ingen reagerer på det.

Og lille Tasia setter av gårde, på sin store samokat, mens Irinas lille ikke går fort nok. Så hun setter den fra seg, og løper av gårde etter heltinnen. De små bena går som trommestikker. Irina er rett og slett i god form. Selv aktive mosjonister vil ha problemer med å løpe på full intensitet, så lenge, som Irina gjorde her. Opp og ned bakken, alt for å holde seg i nærheten av Tasia. Tasia er også snill med henne, og leker og venter og snakker med henne. Språket til Irina kommer til å skyte fart. Så jeg spøker med at når vi drar herfra, kommer Irina til å snakke russisk bedre enn jeg. Det er nyanser i det språket, nesten umulig å få med seg, om man ikke har det som morsmål.

Olia har et håp om at hun og Irina og jeg skal få litt tid for oss selv, en liten romantisk tur, som hun kaller det. Men denne kvelden vil det seg ikke slik. Da vi forsøker å snike oss unna, begynner Irina å gråte. Hun vil være med Tasia. Så da slipper Olia meg fri, og jeg tar straks turen til treningssenteret i Katsjalka. Der får jeg også badet og kjølt meg ned, denne dagen var det over tretti grader, og i vannet fikk jeg endelig overbevist meg selv om at vi virkelig, virkelig er på ferie, etter en svært, svært hektisk mai og juni.

Og i går forstod Irina og Olia det også. Da hadde vi den romantiske turen vår, og fikk la feriefreden senke seg over den lille familien vår.