Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.