Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!Sjampanskoje

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

Bedriftskamp

La oss ta en liten innføring i hvordan en bedriftskamp foregår. Hvor lite høytidelig jeg tar kategoriene her på bloggen, viser det at jeg legger det inn under «sport».

Jeg begynte på et nytt arbeidssted etter sommeren. Kjekt sted, kjekke kolleger, alt ser bra ut, og nå i går spurte de om jeg spiller fotball. – Er du klar i dag klokken seks? spurte de. Jeg var ikke klar, ikke for et slikt spørsmål. Så jeg svarte nei. Jeg var ikke klar, jeg hadde en middagsavtale, skulle spise middag med min søster og hennes lille famillie. Dessuten hadde jeg ikke tenkt å spille fotball denne ettermiddagen.

Men instinktene tok snart overhånd. Det er klart jeg skal spille fotball, det er fotball, det er aktivitet, jeg har jo dusjklær liggende på jobb (det er ikke nødvendig til bedriftskamp), jeg skal jo sykle eller løpe til vanlig, til jobb, selv om jeg har bil nå. Og jeg har jo bil nå, jeg kan kjøre og kjøpe fotballsko og leggeskyttere og alt som trengs. Det må jeg jo kjøpe uansett, nå som jeg er på et arbeidssted der de har bedriftslag, hvorfor ikke kjøpe med en gang? Og det er kamp, en fin start på det nye arbeidsforholdet.

Så jeg bestemte meg for å være med. Jeg kjørte til nærmeste sportsforretning etter jobb, kjøpte det som trengtes, og kjørte så ut til Jærstrendene for å være der mens jeg ventet. Kampen skulle starte klokken seks. Jeg skulle møte på Lassa.

Det er litt styr med trafikken her på Nord-Jæren, det er rush-trafikk jeg ikke kjenner til, og det er også noen nye veier som gjør at det ikke er helt sikkert for meg hvordan man kjører fra Jærstrendene til Lassa. Så jeg beregnet litt god tid, var ved banene klokken 1730. Hadde med ipad der jeg kunne lese eavis, om jeg var altfor tidlig.

Og altfor tidlig var jeg. Det var ikke spor av noen bedriftslag som skulle spille fotball. Det var ulike lag fra Vidar, aldersbestemte lag, som trente i et helt annet tempo enn hva jeg ville være komfortabel med. Det var ingenting som tydet på at her skulle det snart være bedriftskamp med halvgamle menn, som dabber etter ballen og lar den sprette litt rundt omkring før de eventuelt får kontroll over den.

Det nærmet seg kampstart. Jeg er ikke typen som spør meg frem, men her tvang det seg frem. Jeg gikk inn på klubbhuset, spurte om det skulle være noe bedriftsfotball her? – Ikke tale om, svarte de. – Aldri på Lassa.

Så det var jo greit. Jeg tenkte ikke at de nye kollegene mine hadde lurt meg, det er uvanlig, men det kunne være jeg hadde hørt feil, eller misforstått noe. Jeg fortalte jeg skulle møte til kamp klokken seks, Lassa. – Nei, det er helt sikkert, sa de. – Det skal ikke være her.

Men det kunne være det skulle være på grusbanene oppe ved Ynglingen, som de kalte det, det er litt bortenfor, oppover der, de pekte og sendte meg av gårde.

Hvor jeg kom var det riktignok noen grusbaner. Men det var ingen fotballspillere. Jeg begynte å bli smånervøs, klokken var kvart på seks og vel så det,  mindre enn et kvarter til kampstart. Og ingen. Jeg spurte en unggutt, ynglingen, grusbaner. Han pekte til de samme grusbaner jeg var kommet fra. Jeg fant en kar i noe som kunne være en dommerdrakt, jeg spurte han, bedriftsfotball? – Can you take it in English? – Football, soccer?

Nei, han skulle spille rugby.

Klokken var 1753. Ikke spor etter noen. Jeg satte meg ned med en eavis.

Så kom endelig noe som kunne se ut som en spiller. Han var fra motstanderlaget. Og kunne fortelle hvilket lag jeg tilhørte. Så kom det flere, også fra mitt lag, men ingen jeg ennå hadde rukket å bli kjent med. Så ny er jeg. Jeg hadde dårlig peiling på mine egne lagkamerater.

To minutter på seks kom de. Glade og fornøyde. Også motstanderlaget. Klart det skulle være kamp. Det var bare å skyte litt skudd på vår stakkars keeper, så ville vi alle være varmet opp. Ikke noe tullball med spurter og kneløft. Det gjelder å starte med skudd, sånn at man kan få strekken først som sist, om man er ment for å få den denne dagen. Forresten fikk jeg i dag høre at kampen skulle begynne ti over seks, og ikke på slaget. Det var ny informasjon, da er jo alt greit.

Og kampen var super. Her var det ikke aldersbestemt Vidarfotball. Her var et av de aller viktigste punktene å spare på kreftene. Ikke ta noen løp som ikke var nødvendige. Og spørre seg om det egentlig er så farlig med de nødvendige løpene også.

Jeg traff artig nok en gammel klassekamerat fra tiden på videregående, storsønnen til Oltedal, Olav Foss Gjesdal, også tidligere nevnt på bloggen. Han spilte på motstanderlaget. En fin slutning av ringen, vi møttes jo også på fotballbanen rett før vi skulle begynne i samme klasse.

Men det var en helt annen tid. Da beveget bena seg som tanken, rykkene satt, og man løp fra motstanderne man hadde driblet. Det var koordinasjon i bevegelsene, man kunne finte, det var kjekt å holde på ballen bare for å leke seg. Man ville liksom alltid gjøre noe ekstra.

Her, i bedriftskampen var det ikke snakk om noe ekstra. Det var helst litt plagsomt når man fikk pasninger, for da ble det et styr. Man måtte stokke om på bena, få til noe. Og driblet man en fyr, måtte man neste øyeblikk bare drible ham på ny, for det var ikke snakk om å løpe fra noen. Rykkene satt i hodet,  fintene kanskje også, men kroppen sa at her har grensen gått for lenge siden. Her tar man det med ro.

Dog, tross kampens noe spesielle tempo og rytme, var det klart at alle som var der i hvert fall hadde vært fotballspillere en gang. Det var en god del rutine, og alle visste hva det gjaldt om. Det var dessuten noen spektakulære mål, i hvert fall i første omgang, der vår stjernespiller på et tidspunkt bare fyrte løs, og så føk ballen jammen rett opp i vinkelen. Det var jo rett og slett morsomt, en hendelse helt utenom spillets gang, et skudd som hadde gått i mål også mot skikkelige lag. Våre motstandere svarte med en heading fra godt utenfor 8-meteren (som er vår 16-meter), en heading som gikk i en vakker bue høyt over keeperen vår, og pent inn i mål.

Men disse to målene stod og skinte for seg selv. Ellers var de fleste prestasjonene preget av at spillerne ikke orket, ikke fikk til, bommet, sleivet, eller valgte det aller sikreste av løsninger. Om det ikke var ledige spillere å sentre til, gjaldt det å få ballen lengst mulig frem, kanskje også ut til kast, slik at man kunne hvile litt, mens ballen ble hentet. At kreftene stadig tok slutt var så absolutt en del av kampen. Vi på vårt lag startet forrykende i hver omgang, så fadet vi langsomt ut mens kampen gikk mot slutten. Ved siden av de to målene vi fikk laget, begge av samme spiller, en forsvarsspiller, vi har satt vår beste mann på høyre back, så hadde vi sjanser det er forbausende vi ikke fikk satt inn. Selv på det nivået vi nå befinner oss på.

Vi har jo matematikere på laget, så vi vet det blir spesielt å snakke om mer enn 100 % sjanser, men skulle et slikt begrep gi mening, måtte det nok være her. Jeg hadde selv en slik sjanse, en nydelig, liten pasning fra spissen vår, inne i 8-meteren, jeg kom løpende mot, det er slikt vi trente på hver uke i ungdommen, det er bare å sette den inn, hardt og plassert… her ble det imidlertid løst, og plassert rett på keeper. Motstanderne hadde ikke så store sjanser som oss, men de hadde mer kontroll over spillet, og kunne hele tiden flere mann i angrep, og i forsvar. I bedriftsfotball har alderssammensetningen så absolutt noe å si. Et par år yngre i gjennomsnittsalder, det merkes.

Til slutt endte det 2 – 2. Et greit resultat, alt tatt i betraktning. Hvis kampen hadde vært litt kortere, hadde vi kanskje vunnet. Hadde den vart litt lenger, hadde ganske sikkert de vunnet. Det er meg fortalt at vi ikke stilte vårt aller beste lag, vi har noen unge spretterter i ermet, og vi hadde bare en reserve. Når vi blir tomme for krefter – og dette er hver gang når, ikke den gang da – når vi blir tomme for krefter, da er det kjærkomment å ha noen på siden å sette inn. Noen som ikke er utslitt fra før. Denne gangen hadde vi få slike, så noen måtte spille hele kampen, og nøkkelspillere måtte ut på avgjørende tidspunkt, og det gikk vel som det måtte gå til slutt, selv om vi to ganger ledet. Neste gang skal vi vise dem.

 

Treningssenteret Katsjalka i Kiev

image

Plutselig var det en reportasje i magasinet til Dagens Næringsliv, D2, skrevet av Benedicte Ramm, og med foto av Kirill Golovtsjenko. De bruker engelsk transkripsjon av kyriliske bokstaver, så det blir Golovchenko, og navnet på treningssenteret blir Katsjalka. Det er uansett anlegget jeg tilbringer mange av dagene mine her nede, 5 av 7 ukedager er regelen, 400 repetisjoner. Jeg blir en kraftkar som jeg aldri har vært av det, men det er bare en sideeffekt, en bonus. Hovedsaken er at det er så spesielt, så flott og så gøy!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Mange av apparatene er slik, at det ikke er umiddelbart å se hva treningseffekten består i. Øvelsen består i å vri kroppen fra side til side, så det må være noen sidemuskler som blir trent.

Katsjalka (Качалка) kommer av det russiske ordet Katsjatj (Качать), et verb med svært mange betydninger. I den store ordboken til Valerij Berkov, utgitt i Norge i serien blå ordbok fra Kunnskapsforlaget, er «å pumpe» betydning nummer 6. Og det er derav anlegget har kjælenavnet sitt. Katsjalka betyr egentlig gyngestol, og grunnbetydningen av verbet Katsjatj er «svinge, svaie, gynge, vippe». For øvrig er -tsjenko en veldig vanlig ending i ukrainske etternavn, og Golov – eller golova (голова) – er russisk for hode. Det er hode på fotografen.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ingen aldersgrense i Katsjalka. Folk veldig godt oppe i årene er her også, løfter og presser og skyver og strever.

Fotografen Kiril Golovtjsenko har gitt ut en bok som heter Kachalka – The pumping iron revolusion. Boken består nesten utelukkende av bilder fra treningsanlegget, og er utgitt på Kehrer Verlag (og ikke Kehrer Berlag, som D2 skriver, en av flere feil de gjør i reportasjen) i Tyskland. Det går an å bestille den på nettet, men dette er ikke et treningsanlegg å se på bilder fra. Det er et anlegg å besøke. Bilder er også enkle å finne frem til på nettet, søk på kachalka eller Golovtsjenko, og så kommer noen av bildene fra boken opp. Det ser ut til at de fleste – også Dagens Næringsliv – bruker de samme bildene. Jeg har jo også tatt noen bilder, i hui og hast med min Sony Xperia Z, på vei hjem etter selv å ha trent.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Denne jernkonstruksjonen er usannsynlig tung. For sterke menn kan den gjøres enda tingre, ved å henge forskjellig skrap på den. Gjenstanden som henger på nå, veier noe sånt som 10 kg, vil jeg anslå. Ved å henge den lenger oppe eller nede på stigen, gir vektstangprinsippet økt eller mindre tyngde å løfte.

Vi har for øvrig aldri omtalt anlegget som Katsjalka, ikke som jeg har registrert, verken jeg eller min ukrainske svigerfamilie. Min kones mor trente der hver dag da hun var yngre, året rundt, og tok en rask dukkert i elven Dnjepr etterpå. Treningssenteret, kaller hun det nå, eller bare «senter». «Trenirovka» er et annet navn som  blir brukt. Som oftest sier vi bare at vi skal til Hidropark, den store parken senteret er en del av.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er noe så artig som et «håndbakstreningsapparat». Vi kan vel kalle det jernlodd, det som henger under, og man har fire tyngder å justere mellom. Så er det et håndtsak vi ser oppe til venstre på apparatet, og bevegelsen man gjør med den tilsvarer nøyaktig den man gjør i håndbak. Det er til og med håndtak for venstrehånden, eller hånden man ikke gjør håndbak med, som man ser.

Uansett hva senteret kalles, så ligger det på en av Hydroparks to øyer, Dolobetsk (den andre er Venetian, men navnet på øyene blir veldig sjeldent brukt, det er Hydropark begge), den av øyene metrostasjonen ikke er på. Så man må gå over en bro. Når man går ut av metrostasjonen går man til høyre, og så holder man til høyre litt til, man ser broen, går over den, og så ligger anlegget like bak stranden. Det er veldig lett å finne, og umulig å bomme på, når man bare kommer seg på rett øy (en gang gikk jeg på feil, til venstre etter stasjonen, på den største, Venetian, og gikk i flere timer uten å finne stedet, som altså er fem minutter å gå til fra stasjonen, når man bare går rett).

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her kan man bare gjette på hva dette er for noe. Vi ser alt skrapet man kan henge på for tyngde. Man setter seg på toppen, man har støtte for føttene, og så gjelder det å lene seg bakover med ryggen mot den blå tøyrullen og presse den ned. Loddene går opp, og man har en slags «omvendt situp» med trening for magen.

Anlegget er enormt, 10 000 m2 eller 10 dekar stort. Jeg vet ikke om det lille anlegget for turn og street workout like ved, da regnes med. Det kan godt gjøres, for det er samme mål og hensikt, fremme av fysisk fostring, om enn dette anlegget med ringer og svingstenger ble totalrenovert i fjor eller forfjor. De skiftet praktisk talt ut alle apparatene, gjort på et øyeblikk.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare jeg som tar bilder. Her er en kar som poserer for kamerater, sikkert for å legge bilder ut på nett, sånn som jeg.

Det er veldig mye spesielt med dette anlegget. Jeg forelsket meg i det med en gang jeg kom til det. Det er noe med friheten. Her kan du møte i det antrekket du vil, i den fysiske forfatningen du vil, forfengelig veltrent eller mye å ta tak i, til alle døgnets tider, alle dager, hele året, helt gratis. Du blir imponert av styrken, russiske bjørner i ukrainsk versjon, og du blir lattermild av stilen, feite menn i små badebukser, blotting av muskler, og fett.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi hvor enkelt og artig og effektfullt det er gjort. En jernbjelke er lagt over jernstenger. Ned fra den henger klassiske anordninger for trening av biceps og triceps, overarm og underarm. Man presser på forskjellig måte armene ned, og loddene opp.

Det er også noe med lydene. Alle vektene – og vektene kan være manualer eller vektstenger, nokså likt sånn vi er vant til å se dem, eller regelrett skrapjern – er festet til kjettinger. På den måten blir de ikke stjålet, eller fjernet, hva nå noen vil stjele skrapjern etter. Det gir et orkester av rasling og klinking, som sammen med knirk og hvin fra ikke helt smurte trinser og fester, er helt unikt for steder. Legg til ett og annet stønn fra folk som vil løfte for mye, og du er der i tankene.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste vektstengene kan løftes på forskjellige måter. Disse er ment å sitte og løfte, man trener veldig godt biceps, men man kan også velge å stå, og likevel trene biceps. Legg merke til lykten i bakgrunnen, ment for kvelds- og nattetrening. Anlegget er alltid åpent. Det er folk på de mest usannsynlige deler av døgnet, og av året.

Reportasjen fra Dagens næringsliv og opplysningene til Golovtsjenko sier også mer om hvordan anlegget er laget. Jeg fikk et hint fra seneste utgave av Kiev in your pocket (jeg laster alltid ned siste versjon i PDF når jeg reiser til Kiev, da har jeg den beste reiseguiden med de siste oppdateringene), der de i en omtale av Kievs strender (vel, vel, vel, Kiev har mye egnet til å imponere, strendene hører ikke med blant det) i forbifarten for «Venetsian bay», som de kaller det på engelsk, omtaler dette «weightlifting apparatus» som «extremely popular» og «made entiryly out of rubbish».

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Nærbilde av noe av jernskrapet som løftes. Disse er typiske, og finnes på nesten alle apparatene. Det ene jernstykket ser ut til å være et slags hjul for beltet til en tanks, det andre er ikke godt å si hva er for noe.

Det var jo en flott opplysning. Som om jeg ikke var forelsket i anlegget fra før. Golovtsjenko (i D2) legger til mer, at det ble samlet sammen på 1970-tallet, ledet av den polske turneren, Kasimir Jagelsky, og den ukrainske matematikkprofessoren (!) Jurij Kuk. Det er skrapjern fra industrien. Fra den kalde krigens dager, Sovjetunionen, mye fra militærtanks, blir det opplyst. Og mange av jerngjenstandene ser virkelig ut til å kunne ha vært snurrehjul for beltene på den røde armes altfor mange tanks. Andre gjenstander ser ut til å være brukt i skip eller i kraner, det er fra vinsjene på kaien, det er tunge kjettinger, tjukke bildekk. Med opplysningene i hodet er det ingen tvil om at disse tingene på dette anlegget opprinnelig var ment for andre ting enn å løftes og skyves på. Enda mindre tvil er det om at det bruke musklene i kroppen til å gjøre det, er beinhard, god trening.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er treingsapparater av alle typer her. Ikke noe treningssenter har mer, om enn de er aldri så kule. Det dreier seg jo uansett om å løfte tungt, noe Katsjalka i Kiev sørger for helt utmerket.

Anlegget består på en måte av ulike deler, det er inndelt etter en plan. Nederst i hjørnet, det første man kommer til, er forskjellige «styrketreningsapparater», om det kan brukes som et ord. Her er akkurat det samme som det man finner i treningssenterene, i hvert fall som man fant det på 1970-tallet. Og menneskekroppen er ikke forandret siden den gang. Øvelsene er de samme, om enn nye apparater i moderne – og dyre – sentere forsøker å få det til å se mer flashy ut. Det er å holde armene i vinkel, og presse dem ned, så et lodd går opp, eller å holde tak i et håndtak festet i et tau eller vaier, trekke ned, så et lodd går opp. Det er å holde armene ut fra kroppen, og presse dem sammen så et lodd går opp. Det er de klassiske prinsippene. Det er kreativt gjort, så de fleste bevegelsene går også an å gjøre i motsatt retning, i andre apparater, så man også får trent på å trekke armene ut fra kroppen, ikke bare inn foran dem. I dette området er også en variant av en romaskin, og forskjellige øvelser for føtter og magen, alt som ikke er vektstenger og manualer, alt som er apparater.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Blir man sulten, er det epler i trærne. Jeg tøyser ikke. Det er helt vanlig at noen rister litt i greinene på dette treet, eller noen av de andre, og plukker opp eplene som faller ned.

Vekststengene er plassert i ulike grupper, alt etter hvordan de er utformet og hvordan de skal løftes. Først er en liten rekke ideell for trening av biceps. Stengene har en liten bøy på seg, så man får bedre tak, og man kan også sette seg, og holde hendene på en måte, slik at det utelukkende er musklene på oppsiden av overarmen som brukes til å løfte vekten. Man setter seg overskrevs på en liten benkekrakk, legger armene over en tverrplanke, og så har man posisjonen. Som alle vekter i anlegget kan også disse vektene løftes på andre måter, og det blir flittig gjort, selvsagt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det skal ikke mye til. Denne enkle anordningen her gir riktig effektive armhevninger.

Dernest er vektstengene spesiallaget for benkpress. I motsetning til apparatene, der man selv velger hvor mange og hvor tunge lodd man vil legge på og løfte, så er de fleste vektstengene montert en gang for alle. De har fast vekt. Til gjengjeld er det mange av dem. Så man vil alltid finne frem til en vektstang som veier det man ønsker. Benkpressvektene i hovedområdet for benkpress veier i intervaller på 10 fra 30 kilo og oppver, vektene i mellom må man til andre områder å finne. Det er tolv meter å gå, så man sliter seg ikke ut. Benkpresset kan man gjøre liggende helt horisontalt, eller sittende i en liten vinkel. Bildet under viser området. Det er flere vekter inne under taket, i området ment helst som en garderobe, men altså med alternativ for dem som vil løfte litt eller heise seg litt der også.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

For benkpress er mulighetene mange. Vektene i dette området her passer aller best. Tyngen er fra 30 kilo og oppover, med 10 kilos forskjell mellom hver. Om man ønsker lettere, eller mer finjusterte tyngder – eller om bare disse er opptatt -, finnes andre alternativ.

Enda litt lenger oppe er vekter for å løfte sittende, over hodet, eller avlastningsvekter for alt mulig. Det er også vekter for knebøy, eller forskjellige løft i stående stilling, og det er enda flere vekter for benkpress i enda litt forskjellig vinkel enn i hovedområdet. Det at det er så mange alternativ, gjør at man sjelden må stå lenge og vente for å komme til med øvelsen man ønsker å gjøre. Stedet er veldig godt besøkt, særlig på godværsdager og utenom arbeidstid, men jeg har aldri følt det har vært kø og trengsel. Man får alltid gjort det man vil, når man vil, eller få minutter etterpå.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er en av de aller tyngste vektstengene på anlegget. 165 kilo. For en kraftkar fra Ukraina var ikke dette nok. Han knyttet på to store steiner, og løftet. Så ble han også rød i ansiktet.

Jeg må også ta med det spesielle i at alle vektene er festet til kjettinger. Golovtsjenko mente disse kunne veie 10-15 kilo, noe som vel må kunne kalles en overdrivelse, om enn den ekstra vekten absolutt merkes. Særlig når man bruker muskler man ikke er vant til å bruke, og løfter de letteste vektene, så kommer vekten som en plage som kan gjøre det umulig. På stenger uten vektskiver, står vekten oppgitt å være 15 kilo. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være inkludert kjettinger. Det som er med disse kjettingene, er at de blir tyngre og tyngre jo høyere man løfter vekten, jo flere og flere ledd av kjettingen som forlater bakken. Holder man hele tyngden av kjettingen også, merker man virkelig at dette er tyngre enn i begynnelsen av løftet, der det bare er vektstangen selv og de ytterste lenkeleddene man løfter. Det er en flott ide, som her kommer med på lasset av seg selv: vekten blir tyngre og tyngre, jo høyere man løfter den!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Når man har trent seg skikkelig opp kan man utfordre noen til armbak ved dette bordet.

Ovenfor vektstengene er øvre del av anlegget. Deler av dette er litt atskilt, nesten som man kan kalle det todelt. Det er også forskjellige folk som bruker forskjellige deler av anlegget, har jeg inntrykk av. Delen her høyere opp er populær blant kvinner som besøker stedet. Det er ikke så feminint med store overarmer og kraftig overkropp, men sterke magemuskler og fettløs kropp er bra. Her er det mange apparater for trening av magen, både ved å løfte egen kroppsvekt på forskjellige måter og i forskjellige vinkler, men også litt med å løfte vekter. Det er også løpemaskiner, også slike som virker til å være så populære i treningssenterne våre.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare styrketreningsapparater som finnes her. Det finnes også ergometersykler, og slike «løpeanordninger», eller hva de kalles. De pleier være populære blant de forholdsvis få damene som besøker stedet, men også menn stiger opp og tar plass, som man ser.

Lenger oppe enn det igjen, er de som vil drive med kampsport. Det er mange som liker det, i Ukraina. På treningssenteret er det alltid noen som kanskje litt for tydelig viser at det de egentlig ønsker, er å havne i slosskamp. Det er mange som trener slag og spark, og det er ingen tvil om at de sikter dit det gjør mest vondt. For å trene på slike slag, er det satt opp stenger med bildekk rundt – veldig praktisk, det er bare å hamre løs på bildekkene. Noen av dekkene henger også i et tau, som en slags punchingball. Det er også tynnere, «plastpølser», som henger, og som de kan slå på. De villeste hamrer også løs på tauene som henger der, trippende som Muhammed Ali, sting like a bie.

Street Workout, Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ringer og stenger å svinge seg i finnes rikelig av i området for Street Workout like ved. Men også selve Katsjalka har sitt å tilby. Det er ringer i forskjellige høyder, tau å klatre i, bevegelige stenger å løfte seg i, og til og med noen «husker» eller «disser» å sette seg og slappe av i. Ofte blir disse brukt, av damene til mennene som pumper jern.

Etter å ha trent litt på slagene og sparkene er det kanskje noen som vil prøve dem også i praksis. For dette finnes det en boksering, smart satt opp med bildekk i hjørnene, så kan man bokse på dem, om man ikke finner noen sparringpartnere. Bokseringen blir brukt, la det ikke være tvil om det. Som regel er det også noen som bokser litt på hverandre utenfor ringen. Det er veldig vanlig at det er en som ser ut til å være trener, og en som lærer. De har gjerne skikkelig bokseutstyr, ikke sånn fancy som mange her hjemme hos oss flotter seg med, men heller ikke noe tull. Utstyr som fungerer. Og de trener på å bokse, trener for sporten.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

To stenger satt opp på denne måten her, er veldig populært i Ukraina, og i Russland, og finnes nær sagt overalt. Man tar tak i en stang i hver hånd, spretter opp, og løfter seg opp og ned. God trening for skuldre og overarmer.

Grensene går ikke bare ved slag i denne ringen. Rett som det er, ser jeg også noen som sender i vei et spark nå og da, såkalt fullkontakt. En gang var det til og med en gruppe som hadde med seg hver sin lille trekniv, og brukte og hyttet med den, i tillegg til slag og spark. Mon tro hva de trente på?

Det hender det er folk i tvilsomme armybukser som trener kampsport i buskene. Katsjalka er åpen for alle.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Har man kraft i klypene og tykk hud i hendene, kan man hoppe opp i dette apparatet, og marsjere med hendene over til andre siden. Jeg har sett en kar som greide både frem og tilbake. Det er ekstra vanskelig, siden det er varmt om sommeren, og man blir klam og svett i hendene. Vi ser en liten gutt i ferd med å se hvor langt han kommer over i andre enden av bildet.

I området for kampsport er det også lite grann army camp-utstyr, om det er noe som heter det. Det er en slik hengende stige å gå etter armene i, og det er stenger å heise seg i, tau og stenger å klatre i, ringer å turne og heise seg i, og i det hele tatt. Her er det også en huske – eller disse – som vi sier i Rogaland, for barske menn å sette kjærestene sine i.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukrainere og russere elsker å løfte sin egen kroppsvekt etter stenger som dette. I Katsjalka finnes så mange av dem, at det aldri trenger bli kø.

Mellom øktene får man kanskje lyst på litt mat eller noe å drikke. Særlig det siste er så absolutt et problem varme sommerdager. Det finnes, og det er gratis det også. Anlegget har den eneste drikkbare vannkilden jeg vet om i Ukraina. Det er en liten fontene, ukrainerne drikker vannet som kommer ut, jeg gjør det også. Og jeg har aldri blitt dårlig av det. Dette er drikkevann.

Ukrainerne spiser også av eplene som vokser på trærne i området, det har aldri jeg gjort.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukraina og gamle Sovjetunionen hadde og har tradisjon for boksing. Denne ringen har ofte folk som sparrer med hverandre, gjerne krydret med spark i tillegg. Ved en anledning så jeg til og med noen som stilte opp med trekniver, og trippet rundt og sparket og stakk etter hverandre.

For å skifte, og å henge opp tøy, er et skur som fungerer som en åpen garderobe. Her kan du usjenert skifte fra bytøy til treningstøy, du vekker ingen oppmerksomhet, ingen gjør det. Det er også vanlig å henge klesskiftet fra seg på knaggene som er der, men noen velger også å ta det med seg fra stasjon til stasjon, så de slipper å bekymre seg for at det skal bli stjålet, om de har med seg noe verdifullt. Om du virkelig vil være kakse, koster det 10 hryvnaer (= ca 8 kroner) å oppbevare tingene i en bod ved stranden. Denne boden kom opp første gang nå i år, og har ikke noe med treningssenteret å gjøre. Ut fra hva jeg kunne se, ser det ikke ut til å være noen god forretning. Den ble lite brukt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi noen av de mange mulighetene Katsjalka byr på for dem som vil øve på the noble art of self defence. Gamle bildekk er supert å bokse på. Flere ser ut til å åpne for praktisk slåsskamp, der regler er et handicap, og man må ta i bruk knær og føtter i tillegg. I bakgrunnen er også en slegge å hamre bildekk med, som om man trener på å hogge ved.

Til sist er det et område med manualer på bortsiden av garderobeskuret. Prinsippet med manualene er det samme som ellers. Det er mange forskjellige tyngder, og de er alle sammen lenket fast. Det er satt opp benker, så man kan løfte på forskjellige måter. Her kan det være litt kø på manualene på 10 – 15 kiloene, det er ikke så lett å finne alternativ for akkurat dem, som for de andre vektene i anlegget, men det er langt fra slik at du må gå hjem med uforettet sak, om du har lyst å løfte på dem. Sjelden er det mer enn 1 – 2 mann før deg. Men det hender det er grupper på 2 og 3 som veksler på å ta repetisjoner, og da er det kanskje litt ugreit å bryte inn.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse bildekkene beveger seg når man slår og sparker i dem. Det finnes også mange som er satt opp på en stang som står stille.

Jeg har ikke beskrevet alt, ennå, og alt lar seg heller ikke beskrive. Det er vekter og utstyr jeg aldri bruker, og knapt nok forstår. Men rett som det er ser jeg dem som tar plass her også, ingen av apparatene står evig ubrukte. Det er virkelig noe for enhver smak, enhver muskel, og enhver kraft på musklene. Det er en sjeldent god ide, som er blitt sjeldent lite etterapet. Etter min mening er det en fremragende, billig og kul måte for et statsmakt å få befolkning i god form på.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her er en samling apparater jeg ikke forstår meg på. Det virker til å være for styriking av føttene. Av og til er de i bruk. Av og til er det noen som forsøker seg, uten helt å skjønne hvordan øvelsen skal være.

Beliggenheten til akkurat dette anlegget er ideell. Gjennom hele året får man frisk luft fra Dnjepr. Om sommeren kan man bade mellom øktene, og det samme kan man om vinteren, om man er litt tøffing. Det er lagt opp som et overskudd av muligheter. Det er bare å benytte seg av dem.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er rikelig med muligheter også for trening av magemusklene – og alle andre muskler man måtte ha i kroppen.

Så hvem er det som gjør det? Hvem er det man kan se på anlegget?

Det er åpent og fritt for alle, så man kan se praktisk talt hvem som helst. Her er folk i alle andre, ned i 17 – 18 års alderen, og opp til godt over 70. Noen er åpenbart veltrent, og tilbringer tydelig mye tid her, mens andre ser ut til nettopp å ha kommet i gang. De aller fleste vektene blir flittig brukt, fra de aller letteste, og opp til litt under de aller tyngste. Vektene på over 150 kg får gjerne stå litt i fred, klarer du dem, slipper du kø.

Men her om dagen så jeg en kar som ikke bare nøyde seg med den tyngste vekten på anlegget, 165 kilo (siden fant jeg en vekt på 190, så helt den tyngste var det ikke), han knyttet også to steiner på dem. Så knyttet han på seg et belte og hansker, pustet og snøftet litt, og løftet vekten fra bakken. Øvelsen hans gikk ut på å løfte denne vekten til knærne, og bli stående.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er midt på dagen en mild sommerdag. Likevel er det ingen problemer å finne ledige vekter å løfte. Dette er et område for benkpress i halvt sittende stilling, og knebøy – men man står selvsagt fritt til å løfte vektene som man vil.

De ambisiøse i anlegget har ulike mål. Noen vil bare bli sterkest mulig, det er det vanlige. Der vi i Norge har tradisjon for utholdenhet og kondisjon, vi vil gjerne kunne løpe, sykle og gå på ski langt og fort, så er det i Ukraina og Russland rå styrke som er det viktige. Det er sjelden det er nødvendig å løpe så voldsomt, men plutselig trengs man til å løfte noe. Man må også være svær for å få i seg all maten som blir servert. Det er ikke noe å vinne på å være en slank atlet i dette miljøet.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste av disse eplene vil bli spist

Andre vil gjerne bygge synlige muskler. Det er ikke så viktig for dem å være sterke, så lenge det er synlig, at man har muskler. Det er særlig en fyr som er her hver dag, og som har de største og mest synlige musklene, og som lusker rundt, smilende i godt humør. Det er alltid folk som flokker seg rundt ham. Han er på en måte stjernen, han har lykkes i hva det gjelder om her.

Men jeg ser ham veldig sjelden løfte på noe. Som regel går han bare rundt og kikker på de andre. De gangene han har vært i aktivitet, er det slett ikke noe forunderlig han har holdt på med. Det har vært manualer på 10 – 15 kilo, en enkel øvelse for nakken, litt småtteri. I voksen alder forsvinner musklene man har trent opp, om de ikke blir vedlikeholdt, så det må jo være noe jeg har gått glipp av. At det er kraft i de synlige musklene, viste han da han i raske repitisjoner løftet en stang med 45 kilo opp og ned fra brystet, og opp og ned fra bakken, 10 x 10 x 10 x 10 x 10 x 10, uten å legge vekten fra seg. Da anstrengte han seg.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Treningsanlegget har til og med drikkevann om man skulle bli tørst, som man vil bli om man bruker anlegget om sommeren. Det er den eneste utendørs drikkevannskilden jeg vet om i Kiev, enn si Ukraina. Selv ikke vannet i springen kan drikkes. Dette, derimot, drikker både ukrainere og jeg rikelig av. Og føler oss helt tipp topp.

Det er også mange andre artige karer der. Det gjelder selvsagt å kunne litt russisk, så man får med seg hva folk snakker om. Jeg kan avsløre at det er mye slang, mye griesprat, det er mange ord jeg ikke får lov av min kone til å si. Men det blir sagt i munter stemning, det er tydelig folk koser seg. Mange litt halvgamle møtes her, trener og koser seg, omtrent som gamle grekere møtes og spiller backgammon.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

I skyggen av trærne kan man slappe av med en liten picnic mellom øktene.

Antrekket er fritt som naturen selv. Vi nordmenn er jo på en måte opplært til at vi ikke skal flashe muskler, på treningssenterne er det påbudt med t-skjorte. Det er det ikke her, langt i fra. Du kan ha på deg akkurat hva du vil. Svært mange trener i badebukse, noen har langbukse, en tulling prøvde seg i dress, ingen løfter øyenbryn, utenom jeg, som er turist. Det er et herlig demokrati. Jeg må også si jeg har mer til overs for dette systemet, der man flasher muskler, heller enn å flashe det nyeste nye i treningsutstyr, som vi gjør hjemme. Jeg vet ikke om det skal regnes som bedre å vise for alle hvor rik man er, enn å vise for alle hvor sterk man her. Merkeklær finner man ikke i Katsjalka. Med det vil du skille deg ut.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse vektene passer best til å løfte sittende, over hodet. Men de brukes også til ulike varianter av benkpress, og til stående løft for trening av biceps.Noen bruker dem også til å trene håndleddene.

Mange nordmenn som har tatt litt trenerkurs, lest litt i aktivspaltene i avisene, fulgt med litt på nettet, husker litt fra gymmen på skolen, kan litt, vil sikkert bli overrasket over hvordan mye av treningen blir organisert her. Organisert er feil ord, her er ingen organisasjon. Det er fritt frem. Ingen brå bevegelser før man er godt varmet opp, og helst ikke da heller, er jo noe vi skal ha lært, men som få bryr seg om her. Det er mange som synes det er tøft når det er litt eksplosivt. Særlig var det en denne sommeren, som plutselig fant på å hoppe og sprette litt rundt, så sprette opp til en svingstang, og deise litt på den, før han løp bort til et spektakulært treningsapparat for magemusklene, der det for ham så ut som om det gjaldt å gjøre tingene raskest mulig. Morsomt.

Det er mange, mange andre originaler også å se her. Jeg vet heller ikke om de jeg har beskrevet er årets sommergjester, eller om de kommer tilbake hvert år.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi oppover øvre del av anlegget. I bakgrunnen er området der de oppholder seg, de som trener på å sloss. I mellom er ulike apparater for løpetrening, og for magemuskler. Det er populært blant kvinner. Noen er uforskammet sexy der de sitter, ligger, eller vipper rundt omkring.

Treningsanlegget er gratis, og står til fri avbenyttelse. Det er et faktum. Likevel trengs det litt penger til vedlikehold. Disse blir samlet inn av en kar, som går samvittighetsfullt mellom apparatene omtrent en gang i timen, eller annenhver time, og messer som om man skulle trodd han representerte den ortodokse kirke. Det var også det jeg trodde første gang, da jeg hørte ordet «Dobroslovnije» (godt ord), som egentlig skulle være «dobrovolnije» (god vilje), og så at han samlet inn penger. Siden jeg ikke forstod så mye av hva han sa, tenkte jeg det kunne være kirkeslavisk.

Men jeg fikk min kone til å høre på ham. Hun trodde først han var full, ut fra beskrivelsen min av ham, men da han kom og hun satt der, kunne hun fortelle at han samler inn penger til anlegget. Siden har jeg fulgt nøyere med på hva han har sagt, og snappet opp litt flere ord, han vil at folk skal betale litt. Ved en anledning så jeg også at han sveiset litt på et av apparatene, oppe i bokseområdet. Han slår også av en prat med flere som er der, håndhilser, og er tydelig kjent. En artig skrue. Gi ham en tier, så kan du trene med god samvittighet hele sommerferien.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det finnes manualer i alle vektklasser, fra 3 kilo og oppver. Det er benker lagt til så man kan løfte manualene på hvilken måte man vil.

Det er å håpe at også Norge får et treningsanlegg som dette et sted. De forsøkene som har vært der jeg kommer fra, i Rogaland, har vært apparater som ser fine ut, men som ikke kan brukes til noe. De blir heller ikke brukt.

Anlegget i Hydropark, Kiev, blir brukt, fordi det er skikkelig gjort og skikkelig kult. Jeg brukte store deler av sommerferien min der i år, fem dager i uken, mange repetisjoner, fem uker. Aldri har jeg vært så sterk, som da jeg kom hjem. Følte meg vel gjorde jeg også. Både fordi jeg var i god form, og fordi det var ordentlig moro.

Frokosttur med nye tradisjoner

 
Denne posten er skrevet litt i ettertid. Men den er i seg selv et bevis på at den er skrevet.
 
Sara har etter 5 meter tatt en velfortjent pause for å tegne sin egen bokstav.

Sara har etter 5 meter tatt en velfortjent pause for å tegne sin egen bokstav.

 
Det ble ingen frokosttur denne påsken. Frokostturen er en tradisjon vi begynte med i 2004, var det vel, som oftest mor, far og jeg, etter hvert Tonje, når hun var hjemme. I fjor døde min far, og det alene, gjorde at frokostturen naturligvis aldri mer kunne bli den samme. Frokostturen fra i fjor – den siste ordentlige vi gjorde, og den ordentligste av dem alle – kan dere lese om her.
 
I år var det Mor, Tonje og jeg, og hele familien Sivertsen, som var med. Det innebar to barn og en hund, og det ble temmelig uaktuelt å ta hele runden, fra Dale og inn til Bymarka, og opp Lifjellet, ned til Dalevatn og gjennom skogen tilbake til utgangspunktet. Vi var mer bestemt på å begynne å gå, og se hvor langt vi kom.
 
Været var det ingenting å si på, absolutt ingenting, det var kortbuksevær og solskinn, og det var egentlig ikke noe å si på andre ting heller. Alt var storveis.
 
Fort gikk det ikke innover. Sara og Andreas har i ung alder allerede utviklet det kjernesunne instinktet å måtte klatre opp på enhver stein det er noen som helst utfordring å komme seg opp på, og det e heldigvis mange steiner innover Dalsvågen. Som om de var mine egne barn og en ren kopi av meg, har de også en fantastisk interesse for maur og maurtuer, og kan stå og se på dem i timevis. Ja, jeg overdriver, men det må man gjøre av og til.
 
Ingen tvil om hvem som klatrer lettest.

Ingen tvil om hvem som klatrer lettest.

Nei, det er så gøy å gå, og det er så mye å finne på. Sara og Andreas fant på den artige leken å si «stopp» og «begynn» til meg, slik at jeg måtte stoppe og begynne å gå, og det kunne bli riktig korte intervaller mellom dem, og sunn søskenkrangel om hvem som skulle si hva. Enkelte ganger glemte også Sara at hun var med på leken, det var jo så mye annet å gjøre.
 
Frokosten skal spises etter å ha gått opp det lille fjellet ved selve Dalevågen, og en ufravikelig regel er at den blant annet skal bestå av bløtkokt egg. Det er noe eget å spise i naturen, i solskinnet. Nykokt kaffe hører også med, som nysmurte skiver med brunost og bringebærsyltetøy.
 
Slike frokoster trekker gjerne ut, og det skal de selvfølgelig også gjøre. Denne gangen trakk den sånn ut at det var godt formiddag når vi pakket sammen, og gikk videre. Det var også blitt antydning til uværsskyer på himmelen, og antydning til misstemning blant ungene. Antydning, de var i toppform, men det eventyrlige overskuddet de hadde hatt i begynnelsen, var vekk. Det hendte for eksempel at de gikk forbi en stein, uten å klatre opp på den.
 
Også trær er det naturligvis mulig å klatre i.

Også trær er det naturligvis mulig å klatre i.

Siden turen sånn den måtte bli for oss, var en frem og tilbake tur, var det kanskje like greit å snu, slik at vi ville være nærme bilene om det ble grining. Vårt neste mål, viken helt borte ved Bjorhamn, var uansett så langt unna at det ville ta lang tid å komme dit. Og den samme veien måtte vi altså etterpå gå tilbake.
 
Vi snudde. På tilbakeveien fikk Sara og Andreas demonstrert enda et instinkt, nemlig at når man finner en planke, skal man balansere over dem. Det var ganske imponerende, for jeg la planken over en grøftekant, og den  lå slett ikke stødig. Til å begynne med måtte jeg holde litt for at de skulle våge seg over, men det var snart ikke snakk om, de skulle gå selv, og det var om å gjøre å le høyt når det skjedde. Sara var regelrett opprørt over mormor, som bekymret seg når planken rikket seg og syntes dette var skummelt.
 
Sara på toppen av en stein.

Sara på toppen av en stein.

Dagens uhell kom da Sara og Andreas skulle ha en liten fektekamp, og Andreas totalt feilberegnet lengden på pinnen, og sendte den rett i ansiktet på Sara. Jeg merket selv hvor lett det kan være, da jeg skulle kaste en kubbe for Whinny, hunden, og sendte kubben rett i hodet på mor, på veien. Både Sara og mor gjenvant rimelig raskt humøret, og alle var svært så fornøyde da vi reiste fra Dale nokså tidlig før klokken tre.
 
Det hadde vært en helt annereldes frokosttur. Men den hadde vært riktig fin, også denne.
 
Andreas og Sara har tatt av seg skoene, og skal nå ta dem på igjen.

Andreas og Sara har tatt av seg skoene, og skal nå ta dem på igjen.

Den lille juleavslutningen med gitarer

 
 

Jeg lærte meg å spille gitar i 1993, ganske uventet, egentlig, da jeg aldri har vært særlig musikalsk, og aldri hadde interessert meg noe særlig for musikk. Jeg var 19 år, og vi hadde nettopp laget film i særemnet på skolen, og jeg hadde en kreativ selvtillit som var helt ubegrenset. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, og når jeg lærte flere grep, laget jeg flere sanger. Av vi fire som laget denne filmen, var det allerede én som til og med hadde gått litt på gitarkurs, og en tredje lærte seg også å spille litt ut over sommeren.

Slik begynte det. Og stort lenger har det egentlig ikke kommet. Kvaliteten på spillingen har gått litt opp, mens den kreative selvtillitten har gått massivt ned. Vi kan spille alle sanger vi får grepene til, og klarer til og med noen riff og triks, men vi har store problemer med å lytte oss til hva grep det skal være, og soloene våre er begredelige. Det spiller dog ingen rolle, riktig så gøy er det å spille.

Hver jul siden den gang, omtrent, kanskje med et og annet opphold, kanskje helt uten opphold, har vi møttes for å snakke litt, og spille litt, og drikke litt. Da vi studerte og bodde noen i Bergen, noen i Trondheim, samlet vi oss i Gaupeveien 5, og kjøpte inn en kasse juleøl vi satte på terassen og forsynte oss fra.

De siste årene har det vært naturlig å ha samlingen i Bergen, siden det nå en gang er her vi bor, vi to av oss som opprettholder tradisjonen. Det har de siste årene foregått i Strandgaten 204, der jeg bor, og har vært nokså som en vanlig gitarkveld, bare bedre. Vi pleier å øve inn noen nye sanger, vi pleier å kjøpe inn noe ekstra godt, og vi pleier å ha enda mer ubegrenset å drikke, selv om det selvsagt alltid er ubegrenset å drikke, også på vanlige gitarkvelder. Jeg sørger imidlertid for å ha alt enda mer på plass, med isbiter i fryseren i fall det skulle bli aktuelt med en drink, og forskjellige typer blandevann, om det skulle bli aktuelt med blandevann.

Jeg liker veldig godt det mørke og sterke juleølet, men det har likevel måttet vike plassen først for vanlig rødvin, så for vodka. Vodka kom inn i fjor og viste seg helt uovervinnelig, det blir ikke kjekkere enn vodka på russisk vis: Rent og på styrten. Det er så man kan få tårer i øynene.

Mislykket julegløgg
Mislykket julegløgg
Martin klargjør ingreiensene. Grandiosaen er selvfølgelig et fremmedelement han brakte med seg, og som jeg har kjeftt på ham for.

Martin klargjør ingreiensene. Grandiosaen er selvfølgelig et fremmedelement han brakte med seg, og som jeg har kjeftt på ham for.

Vi har også prøvd å inføre tradisjonen med gløgg. Jeg vet ikke om det er ett eller to år vi har forsøkt det, jeg vet bare at vi aldri har lyktes. I fjor eller om det var året før samlet vi bare sammen det beste fra forskjellige slags oppskrifter, og slengte det i en gryte med rødvin, og satte varmen på. Oppskriften var noe sånt som dette: Nellik, ingefær, Kanelstang, Appelsinskall, Kardemomme, Rosiner, Mandler og mye av alt, det var så rødvinen nesten kokte inn i alle ingrediensene. Og appelsinskallet gjorde jo det hele udrikkelig, det var slett ikke lett å renske bort appelsinskallet, uten å ta med mandlene og rosinene i samme slengen. Og hva skulle vi egentlig gjøre med kanelstangen? eller stengene, siden det var flere? Fra denne gløggen husker jeg best kanelsmaken, og at vi tømte mesteparten ut i vasken. 

Dette er avfallet fra gløggen. Cirka 1 kg.

Dette er avfallet fra gløggen. Cirka 1 kg.

 

Og jeg gjør energisk klar is i isknuseren jeg fikk av min søster Tone til jul året før. Mange fine flasker i bakgrunnen.

Og jeg gjør energisk klar is i isknuseren jeg fikk av min søster Tone til jul året før. Mange fine flasker i bakgrunnen.

I dag følger vi denne oppskriften her, og skal være moderate:

1 l rødvin eller god, rød saft
4 stk. hele nellik
1 stk. kanel
1 stk. hel ingefær
3 dl sukker, gjerne brunt

Tilbehør:
1 dl rosiner
1 dl mandler, skåldede

Dette er til 8 personer, så vi er veldig moderate. Oppskriften er rappet fra denne siden her: http://www.matogdrikke.no/content/view/3350/10074/, og du finner akkurat samme oppskrift på Tine sine sider. Jeg valgte denne oppskriften, siden jeg hadde alle ingrediensene fra tidligere julefeiringer. Eller, jeg skal ikke være bombastisk, hvem vet om nelliken, kanelet og ingefæren jeg har, er hva som menes med «stk».

For øvrig kommer det til å bli en rolig kveld denne gangen, da min kamerat har meldt seg redusert og halvsyk, noe som ikke er noen unnskyldning for å la være å komme. Er det jul, så er det jul. Og blir han sliten, kan han bare lytte til mine alltid helhjertede tolkninger av sangene til R.E.M, Neil Young, Bob Dylan og de andre som vi spiller. Vanligvis pleier julen også å åpne for Elvis Presly som absolutte finaler, men der tror jeg grensen går denne gangen. Er man redusert, så er man redusert. Elvis skal ikke reduseres.

God jul!

*

Her er en sang å spille for dem som kan gitar. Den er fra Chris Bay sine utmerkede sider med gitarakkordene fra alle tidlige plater av REM (frem til UP), og den inneholder flere uoffisielle og halvoffisielle sanger også, deriblant denne perlen.

SILVER BELLS

From: David Wagner (102017.1777@CompuServe.COM)

intro:  G   C  G  C
verse:  C  C7 (x32310)  F  G  C – G
chorus: C  F  G  C  G
lyrics:
city sidewalks, busy sidewalks,
dressed in hoiday style
in the air there’s a felling of christmas
children laughing, people passing
makin’ smile after smile
and on every street corner you’ll hear

(chorus:)
silver bells, silver bells
it’s christmas time in the city
ring-a-ling, hear them ring
soon it will be christmas day

city streetlights, even stop lights,
blink of bright red and green
as the shoppers rush home with their treasures
hear the snow crunch, see the kids bunch
this is santa’s big scene
and above all this bustle, you’ll hear… 
(chorus)
play it, slim…
solo: (verse chords)
(first ending)        (second ending)
g————————————————————-4-3-2———–0–
————————————
d————————————-5-2-0—————————–0-2——
———————————–
a-2-3-3h5—-2-3-5–2-3-5–3———3—0-2-3-2———–3———————
—3———————-

i can hear ’em now
(chorus)
soom it will be christmas dayyyyyyyyyyy