Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!