Mordet på Boris Nemtsov

Det er ubehagelig, mystisk og skremmende. I går kveld, en fredag, blir den kjente opposisjonspolitikeren og Putin-kritikeren, Boris Nemtsov, skutt, midt i sentrum av Moskva, like ved Vassilij-katedralen. Det var ikke dette vi trengte nå. Det vil ikke følge noe godt med det. Kanskje er det et symptom på at det allerede er for sent. Drømmen og håpet om et godt Russland fikk en påminnelse om at det er langt, langt frem. Om vi med et godt Russland mener et fungerende demokratisk, rettssikkert og åpent samfunn, så vil vi kanskje aldri nå dit. Russland er ikke som oss, og det er ikke sikkert det noen gang vil bli det.

Spekulasjonene gikk raskt med en gang drapet ble kjent, minutter etter det skjedde. På vestlig side var det et eller annet med Putin, med regimet, de hadde kvittet seg med en brysom kritiker, slik Russland har lange tradisjoner med. På russisk side var denne teorien helt utelukket, det er ingen antydning til at russiske myndigheter kan ha hatt en rolle i dette, verken i russiske offisielle eller sosiale medier. Alle andre teorier er imidlertid velkomne. Noen av dem er riktig fargerike, som at mordet er begått av ekstreme islamister, som følge av at Nemtsov har uttalt seg positivt om Charlie Hebdo.

Foreløpig ser det ikke ut til å være dekning for å si så mye mer enn at dette drapet aldri vil bli oppklart. Vi vil aldri få vite hvem som gjorde det, og på ordre fra hvem. Og skulle det mot formodning dukke opp noen skyldige som kan bli dømt for mordet, så vil vi neppe kunne være sikre på at det virkelig var dem som har ansvaret. Russland har også lange tradisjoner for å finne passende syndebukker for alvorlige forbrytelser. Det ble perfeksjonert i Sovjettiden.

Jeg tenkte da jeg fikk høre om mordet at jeg hadde tatt feil i en stor sak. Jeg hadde lest en kommentar i en norsk avis, der det stod om den russiske opposisjonen, og som vanlig ble det beskrevet som om denne ville ha en sjanse, «når folk bare forstod hvilke problemer Putins politikk fører til for dem». Jeg synes dette er helt merkelig skrevet, regimet har jo ingenting å frykte, opposisjonen er helt ubetydelig. Putin står fjellstøtt. Uansett hvor mye han irriterer den vestlige verden. Eller nettopp på grunn av det.

Så dreper de en av kritikerne. Det vil si, vi vet ikke ennå hvem som stod bak drapene, men – som jeg tenkte -, det er noen som har fryktet Nemtsov såpass, at de har sett seg mer tjent med å ha ham død, enn levende. Tross all kritikken og spekulasjonene som nødvendigvis vil komme. Jeg tenkte det viste at makten i Russland kanskje har fryktet posisjonen sin mer enn jeg har trodd. At Putin ikke har stått så fjellstøtt, ikke hatt sånn kontroll. At han har vært redd demonstrasjonene på søndag, redd avsløringene Nemtsov planlegger å komme med når det gjelder russisk innblanding i Ukraina, at Nemtsov og hans like ikke har vært så ubetydelige som russiske statsmedier liker å gi inntrykk av, og derfor har noen bestemt seg for å kvitte seg med ham. Det er den første forklaringen som springer i hodet, også hos meg.

Men det er en del ting som ikke går opp i regnskapet. Og dette er ikke et spørsmål om å være for eller mot Russland, det er ingen som helst tvil om at dette drapet er sterkt negativt for landet, at det er umulig å bagatellisere det, og man kommer heller ikke bort fra at drapet er et resultat av den politiske situasjonen og forholdene i landet. Det er et symptom på at noe er alvorlig galt. Det betyr ikke at det her er regimet som har kvittet seg med en brysom rival.

Jeg skal skrive mer om hvem Nemtsov var i morgendagens post. Opprinnelig tenkte jeg å ta det med her, for å forklare hvorfor et drap med ordre fra Kreml på ham, vil skurre litt. Men det er litt for mye stoff å ta med. Nemtsov hadde gått under min radar. Det er Navalnyj jeg følger med på, og den rabiate kritikken fra russiske statsborgere i eksil, Kasparov og Khodorovskij, og slike. De som sant å si henvender seg mer til oss i Vesten, enn til russerne, når de snakker om Russland. Navalnyj er den troverdige, han er den største av opposisjonspolitikerne, og han har store problemer og lav oppslutning. Det er kommunistene og nasjonalistene som synes på meningsmålingene. Partiet til Nemtsov har noe sånt som en halv prosents oppslutning, eller mindre. Så kan man tenke hva slags partier i Norge som har en halv prosents oppslutning i Norge, og hva slags politisk betydning de har. Den er lik null.

Det virker da merkelig at Putin skal ha gi noen ordre om å drepe Nemtsov. Det henger ikke på greip. Nemtsov var ingen trussel, ikke nå, han hadde sin tid på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, siden har han vært marginal. Han var uttalt kritisk til russisk politikk i Ukraina, en av få som gikk i mot annekteringen av Krim, og han støttet Maidan og Maidan-bevegelsen i Ukraina. Men han var ikke i nærheten av å samle støtte for sitt syn blant russere flest. Slike trenger man ikke drepe for å holde kontrollen på.

Kanskje var meningen å skremme andre potensielle opposisjonelle å gå inn i rollen Nemtsov har hatt? Det var en tanke jeg selv tenkte, i timene etter drapet, at nå skal man vise hvordan det går med de som prøver å organisere protestmarsjer, særlig mot politikken i Ukraina. Det er den eneste rimelige forklaringen, hvis Kremlin virkelig er involvert, og man ikke henger seg til antagelser om at Nemtsov visste noe ingen andre vet om russiske operasjoner i Ukraina, og kunne avsløre noe virkelig farlig for regimet om disse.

Det er mulig, og ingen kan vite, men det er ikke sannsynlig. Kostnadene ved drapet er rett og slett høyere enn gevinsten, sett fra Putins og Kremlins synspunkt.

*

Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig posten ved første forsøk. Dette er skrevet mandag formiddag, 2. mars. Kommentarene til Erland og Karsten Harold er skrevet til det som står over. Jeg hadde noen flere argument som underbygger konklusjonen om at det er mulig, men usannsynlig, at Kremlin står bak drapene. Denne teorien vil jeg si har blitt forsterket fra bloggposten ble påbegynt, til jeg fullfører den nå.

Det første er reaksjonene. Noen brushoder, som Garri Kasparov, peker direkte på Kreml og sier dette er deres bestillingsverk. Utenom ham har reaksjonene vært reserverte, også fra folk som pleier å gå sterkt ut, som USAs tidligere ambassdør, McFaul, og Putin-kritikeren og tidligere businessmann, Khodorkovskij. Begge tok ut avstand til Nemtsov, og understreket at «de ikke alltid var enige med ham», og særlig McFaul ville ikke spekulere i hvem som står bak drapet. I den grad McFaul spekulerer, så mener han det er den stemningen Putin har bygget opp, som har skylden. «Hvis du bygger opp under hat, vil folk gjøre hatefulle ting», skrev han på Twitter. Noe lignende sa han på BBC world service. Det legger opp til noe av det samme som Erland skriver i kommentaren sin, om enn kanskje nasjonalisme er et riktigere uttrykk enn fascisme.

Shaun Walker skriver noe av det samme i sin analyse i The Guardian. Det er ikke sannsynlig at Kremlin beordret drapet, til det var Nemtsov for marginal og ubetydelig. Men stemningen som Kremlin har bygget opp siden krisen i Ukraina begynte, har endret Russland i en negativ og farlig retning, der de som ikke slutter opp under det nasjonalistiske prosjektet, er forrædere og farlige. Noen har kanskje ment de gjorde Russland en tjeneste ved å ta livet av Nemtsov, en person som gjorde sitt beste for å undergrave dette prosjektet. Aktivisten Ksenia Sobtsjak skriver at «dette er vel så skummelt, som om Kremlin hadde gitt ordren» (sitatet er fra artikkelen til Walker, lenket til over). Hvis Kremlin har gitt ordren, så er det en viss orden og kontroll. Om noen andre har sørget for drapet, så er det et tegn på at regimet har mistet kontrollen.

Derfor er det også viktig å sørge for fred i Ukraina, å få satt den konflikten på en eller annen måte, men det er en annen diskusjon som sikkert provoserer mange.

Shaun Walker har også – i likhet med flere – uttalt at forvirringen hos den indre kretsen hos Putin virker oppriktig, når de forholder seg til dette mordet. Uansett hvem som står bak, så er det pinlig for dem. Det er statsmaktens oppgave å beskytte egne borgere, da lar man ikke folk bli drept på åpen gate like ved maktens sentrum. Putin har jo også bygget opp sin popularitet på orden og kontroll, i motsetning til kaoset som rådet under Jeltsin på 90-tallet. Det er ikke mange spor av russisk nasjonalisme i hans første regjeringsår, og slett ikke før han kom til makten. Putin er mer en pragmatiker, enn en nasjonalist. Han har ry på seg for å ha fått slutt på mafia-veldet og lovløsheten som eksisterte da han overtok presidentmakten, med drapet på Nemtsov kan vi være på vei dit igjen. Regimet er klar over at dette kan gi dem store vanskeligheter.

Til sist litt om at drapet ble utført på et av de mest beskyttede og overvåkede stedene i verden, broen over Moskva-elven, på vei mot Vassilij-katedralen, den røde plass og Kreml. Det er helt usannsynlig at noe kriminelt skal ha hendt her, uten at regimet enten står bak det eller har tillatt det, blir det hevdet. Men det blir vanligvis hevdet av folk uten innsidekunnskap. Sovjetunionen var jo også så beskyttet og overvåket, ble det hevdet, men man hører i dag utrolige historier om hvordan det meste var en bløff, og at Moskva heller ikke den gang hadde den totale kontrollen de likte å gi inntrykk av. Vi har også en historie fra helt nylig, hvordan en vanlig mann klarte å ta seg inn i det hvite hus, et annet sted som skulle være svært overvåket og beskyttet.

Det er lagt ut film fra et av overvåkningskameraene som filmet hendelsen. Det er ganske utrolig å se på, og gir flere spørsmål enn svar. Jeg merket selv hvor vanskelig det var å skrive, selv den korte beskrivelsen på slutten av gårsdagens post, om hvordan Nemtsov hadde gått på gaten, en bil hadde stoppet, og så hadde noen skutt ham. Hvor mange skudd, hvor de hadde truffet, og om det ble skutt fra bilen eller fra fortauet, det ble med en gang tvil, når man sjekket flere kilder. På filmen fra overvåkningskameraet går Nemtsov og hans ukrainske følge angivelig (det er helt umulig å se hvem det er, det er svært lang avsand) nedover gaten. Det kommer en bil som måker snø og dekker dem. Det er flere biler som stopper, folk går ut og inn. Ellers kjører mange biler i flere felt i begge retninger langs den brede gaten. På et eller annet tidspunkt faller skuddene, det går ikke an å se, siden snøbilen står foran. Folk kommer til, og går fra. Etter ti minutter kommer politiet. Snøbilen står foran hele tiden. Det er ikke noe særlig med snø der.

Mysteriet hører mer hjemme i en krimfortelling, enn i virkeligheten. Men i motsetning til krimen, så tror jeg ikke denne forbrytelsen blir oppklart. Jeg er ikke så sikker nå, som jeg var da jeg begynte å skrive posten. For det er vanskelig for det nåværende regimet og det imaget de vil ha, at det kan skje et slikt mord i hjertet av Moskva, uten at de klarer å oppklare det. Men et regime som ikke tåler kritikk av seg selv, kan heller ikke tåle en full etterforskning av en forbrytelse som dette. Den som står bak handlingen sitter antagelig ganske trygt.

Det samme kan man dessverre ikke si om Russland. Drapet er et symptom på at noe er alvorlig galt. Og i den grad vi i resten av verden kan gjøre noe med det, burde vi prøve å bedre det, heller enn å forsterke det.

Advertisements

Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov

Romanen Mesteren og Margarita begynner med at redaktør i et seriøst litterært tidsskrift og formann i litteraturforeningen «Massolit», Mikhail Aleksandrovitsj Berlioz, og lyrikeren Ivan Nikolajevitsj Ponyrov, som skriver under pseudonymet «Hjemløs» møtes ved patrarkdammene i Moskva. De får etter hvert selskap av en mystisk utlending, som kommer forbi og overhører samtalen, og interesserer seg for den, fordi den handler om Jesus Kristus som Ivan Nikoajevitsj har skrevet et dikt om, men som Berlioz kritiserer fordi Ivan har skrevet det som om Jesus faktisk ble født og finnes, men det gjør han jo ikke og Berlioz kan sitere mange navn og skrifter for å vise at han har rett. Utlendingen synes dette er litt pussig, for at Jesus har eksistert er jo et faktum, og Berlioz og Ivan synes utlendingen er forferdelig pussig, for han snakker utmerket russisk, men hvor han har lært det fra og hvorfor han har i Moskva å gjøre er helt uklart. Til slutt gjør utlendingen, som for øvrig heter Woland, et merkelig nummer, ved å spørre Ivan hvilket merke han røyker, og på det listige svaret «vårt merke», trekker opp et sigarettetui nettopp med det navnet på, risset inn gullskrift. På spørsmål om hvor han skal bo, svarer Woland, som for øvrig kaller seg professor i sort magi, at han skal bo i leiligheten til Berlioz. For Berlioz kommer til å dø, han vil få hodet skåret av, og det er allerede helt klart fordi

Annusjka allerede har kjøpt solsikkeolje, ja, ikke bare kjøpt den, men også sølt den ut. Så noe møte blir det ikke.

Deretter forteller Woland historien om hvordan Pontius Pilatus forhører Jesusja Ga-Nostri på den fjortende dag i vårmåneden Nisan, og da historien er fortalt, går Berlioz fra parken, sklir på noe solsikkeolje og får hodet skåret av. Det har skjedd akkurat som professoren forutså.

Dermed begynner en burlesk fortelling som overgår det meste som er skrevet i verdenslitteraturen. I gårsdagens post gjorde jeg rede for hvordan delene som omhandler Pontius Pilatus er skrevet. I dag er det hendelsene i Moskva jeg skal skrive om. De er rake motsetninger. Skildringen av Pontius Pilatus er strengt realistisk, med en nøytral og pålitelig forteller som holder seg strengt til saken, og skriver uten ironi,  humor, sarkasme eller andre underholdende virkemidler. Skildringen av det som skjer i Moskva er absurd, med en svært så skiftende og upålitelig forteller som tøyser og tuller og kommenterer, og som har et sant overskudd av alle slags underholdende virkemidler, og spesielt ironi, humor og sarkasme.

Romanen er bemerkelsverdig for i delen med Moskva er det svært lang tid som leser å finne ut av romanens indre lover og regler, hva som egentlig har lov til å skje og ikke skje. Den bæres bare av de mange artige opptrinnene og mesterskapet de er skildret i, det er ustyrtelig morsomt, men hva det er for noe, er neimen ikke lett å skjønne. Man er langt over hundre sider i romanen før man blir introdusert med romanens egentlige hovedpersoner, Mesteren ser ikke ut til å gjøre stort og Margarita kommer ikke ordentlig med før i del to, og om man ikke vet på forhånd eller klarer å gjette seg til at Woland er djevelen selv, så har man liten mulighet til å orientere seg.

Men selv når alt dette er på plass er det vanskelig å skjønne hva som egentlig er poenget med romanen og alle opptrinene, hva som er meningen med romanen, og hva man skal tenke om den. Woland og de to hjelperne hans, katten Begemot, eller Behemot, som det kanskje skal skrives, og den underlige Korovjev, de ser ut til å være i stand til å utføre hva som helst, og er aldri truet og ser heller ikke ut til å ha noe motiv med det de gjør. Når man tenker seg om, ser man imidlertid at de som får unngjelde gjerne har oppført seg dårlig. Berlioz har uttalt seg skråsikkert om at Jesus ikke finnes, noe han ikke vet noe om, Stopja Lichodejev har turet og drukket når han på kostelig vis blir sendt til Jalta, de mannlige publikummerne på Varieteteateret i Moskva blir grådige når penger daler ned fra taket, de kvinnelige blir like grådige når de kan bytte inn sine gamle klær i det nyeste nye fra Paris, de blir alle straffet, særlig finurlig kvinnene. Og slik kan man ta de ene etter de andre, de er korrupte, grådige, mistroiske, sleipe og løgnaktige, men de fleste får bare et kort møte med våre venner, djevlene, og forsvinner så ut av romanen for hundrevis av sider. Vi får ikke bli særlig kjent med noen av dem, vi får ikke tenke «der fikk de sin straff!» eller sett at «der lærte de jammen noe», både straffen og opptrinnene er mest av alt morsomme, og ser egentlig meningsløse ut.

Den eneste som til å begynne med har noe handlingsdrivende motiv i romanen, er lyrikeren Ivan Hjemløs, som etter at han har sett vennen Mikhail Berlioz bli overkjørt av trikken som utlendingen hadde forutsagt, blir svært oppskaket, og gjør alt han kan for å fange både utlendingen og de to hjelperne hans som plutselig dukker opp. Jakten ender ikke særlig godt, men den er ustyrtelig komisk, der han underveis tar seg en svømmetur i Moskva-elven og ender opp i undertøyet, med et stearinlys i hånden og et ikon om halsen, og vill i blikket inn på en litterær festaften, før han til slutt ender på galehus. Der er også noen kostelige scener om hvordan han forsøker å overbevise pleiepersonalet om at han slett ikke er gal, mens det derimot går omkring en svært farlig mann i Moskva, en mann som hadde vært til stede da Pontius Pilatus forhørte Kristus, og sa at oljen var sølt akkurat der Belioz skled! 

Her er de andre postene om romanen

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (Denne)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)

Den kronglete veien hjem

Det ble en kronglete vei hjem på alle måter denne gangen. Både reisen gjennom Russland med tog og fly fra Sotsji til Rostov, Rostov til Mosvka, Moskva til St. Petersburg, og så fly derfra til København, og derfra og hjem til Bergen. Men den aller tyngste og verste og lengste ble fra bussholdeplassen ved festplassen i Bergen, og hjem til leiligheten på Nordnes. Der fikk jeg en telefon som gjorde alt annet tungt i livet ubetydelig.

Jeg sparte en del penger på å reise hjem som jeg gjorde, men det er strevsomt, og jeg mistet tid på ferie, og brukte tid på reise. Fra Sotsji gikk toget klokken seks lørdag kveld, og fra rundt fire var jeg på vei for å finne jernbanestasjonen. Som vanlig tar jeg det gående, og med all bagasjen. Frem til da hadde jeg badet og bare badet, og tatt meg en lang og god lunsj på favorittrestauranten min, Rimskij. Så jeg nøt ferien til det siste, men det siste kom kanskje litt for tidlig, og jeg kom også litt skjeivt ut med det å finne stasjonen. Jeg følte meg så kjent at jeg kunne ta det uten kart, men så kjent var jeg ikke, og jeg havnet innpå noen markeder, i stedet for på hovedgaten opp til stasjonen. Men det gikk nå til slutt, jeg var fremme i god tid. 

Utsikt fra toget fra Sotsji

Utsikt fra toget fra Sotsji

Togstrekningen fra Sotsji til Rostov er vakker, den går helt inntil svartehavskysten. Men det blir tidlig mørkt, og jeg var også trøtt, så jeg la meg tidlig i overkøyen min. Og jeg våknet om morgenen klokken seks i Rostov. Der er jeg kjent, og tok greit ut med kofferten og bagasjen på vei opp for å finne meg først og fremst frokost, dernest en nettkafe. Allerhelst skulle det være WiFi, men vanlig internettilgang ville også være bra, jeg hadde flere ting det hastet med å sjekke opp. Flyet til Moskva skulle gå klokken 1245, og jeg regnet ut at jeg måtte komme av gårde til flyplassen senest klokken 1100.

Jeg hadde sett meg ut det jeg tror er byens eneste WiFi forbindelse da jeg var der sist, det er en kafe godt oppe i Bolsjaja sadovaja. Og da jeg kom dit i 7-tiden var det vitterlig folk inne der på vei ut, og jeg gikk glad inn for internett og frokost. Men det viste seg at stedet stengte, og ikke åpnet klokken sju. Så det ble plastikkfrokost på McDonalds i stedet. Og ikke noe internett.

Det ble ikke noe internett, faktisk. Og det viser hvor uviktige de viktige tingene egentlig er. Alle nettsteder åpnet klokken 1000 eller 1100, og de som åpnet klokken 1000, lå så langt unna, at det ble langt å komme seg bort dit. Dermed skar jeg igjennom, og fant meg en pub og tok meg en øl, og det var veldig bra og veldig rett. Det var en flott pub som lå helt nede i hovedgaten, og de ringte også og bestilte taxi for meg, og avtalte en pris under halvparten av hva jeg var forespeilet. Så her sparte jeg inn de to ølene og mer til, og hadde en trivelig formiddag på kjøpet. Den skulle ikke forbli like trivelig. Det kan dere lese om i posten Trøbbel i Rostov, fra i går.

I Moskva kom jeg i kontakt med internett igjen. Tiden der benyttet jeg på restaurant. Jeg var godt fornøyd til at jeg klarte å resonnere meg frem til hvilken metrostasjon jeg skulle til, og hvor denne restauranten lå, som Vladimir hadde anbefalt meg i sommer. Det var Majakovskaja, og restauranten heter bare PilsnerUrquell, og er amerikansk nummeret opp fra hurtigmat, Hamburgere, kylling og biff, pommes frites og tomat og salat, og forskjellige Mexicanske variasjonsmuligheter, ikke det jeg ville gått på til vanlig, men de har internett der, og dyrt er det ikke. Så der tilbrakte jeg ettermiddagen.

Toget til St. Petersburg er lett å greit å finne på Leningradskij-stasjonen, og på kupe er det luksustog. Man sovner og er fremme.

Kupe på toget fra Moskva til St. Petersburg
Kupe på toget fra Moskva til St. Petersburg

Mitt tog gikk 2130 og var fremme litt over fem. Enda det går fire, fem nattog og flere dagtog, pluss fly, mellom Moskva og St. Petersburg, er de som regel godt fulle, og man er ikke garantert plass på det billigste og beste alternativet. Men det dyreste er heller ikke noe dyrt, og denne ferien var det jo et tema og komme inn i en russisk by grytidlig om morgenen. Og i St. Petersburg er jeg jo også noenlunde kjent. Moskvatogene kjører inn til Moskovskij-stasjonen, som ligger helt nederst i berømte Nevskij prospekt. Den er det bare å vandre oppover, og man har en god formiddag.

Jeg brukte også formiddagen til å spise en god frokost, og en enda bedre lunsj. Turen til flyplassen gikk lett og greit, det samme flyreisen hjem via København. 

Frokosten min i St. Petersburg

Frokosten min i St. Petersburg

Svett og fæl og lenge udusjet gikk jeg hjem fra flybussen i Bergen, klar for å ordne meg inn i hverdagen igjen, da jeg får telefon fra min søster Tone om at min far er død, og hverdagen vil aldri mer bli den samme.

Den kronglete veien hjem var soleklart verst de siste metrene.

En svipptur innom Moskva

 
Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

 Posten er skrevet på toget fra Moskva til Rostov ved Don. Det er tog nummer 75, som går fra Kurskaja stasjon i Moskva klokken 1804, og har endestasjon Adler, eller Sotsji, som det egentlig er. Jeg skal altså bare til Rostov foreløpig. Og jeg har fått min helt egen kupe. Med det kan jeg innrette meg som jeg vil. Men noe av planen med å ta dette toget var jo å komme i kontakt med russere, og snakke russisk. Slik sett ser den foreløpig mislykket ut.

Jeg vil skrive litt om tilsvarende ferie i fjor, det er altså høstferien. I fjor falt det seg så heldig ut at jeg hadde fri allerede fra torsdagen, slik at når søndagen kom og jeg reiste til Jalta, så hadde jeg allerede hatt en langhelg i Odessa. Når jeg nå kommer til Rostov i morgen klokken 1930, har jeg bare vært på reise hele ferien.

 

Det begynte i går kveld med fly fra Bergen til København. Deretter var det morgenflyet fra København til Moskva, hvor jeg kuriøst på vei inn i gaten og flyet, så en kollega ivrig vinkende i vinduet til ventehallen, han skulle til St. Petersburg. Flyet fra København til Moskva tar vanligvis 2 timer og 40 minutter, i dag gikk det fortere, men jeg var på grunn av tidsforskjellen likevel ikke fremme før klokken var omtrent halv to.

 

Og det var den litt sjeldne flyplassen Sheremetjvo (eller engelsk Sheremetyevo) nr 1, 10 minutter lenger unna enn den vanlige Sheremetjvo nr 2 for utenlandstrafikken. Det var en flott, fredelig flyplass, og for første gang noensinne her omkring ble jeg ikke straks omringet av taxisjåfører som ville ha meg i taxifellen. Jeg visste at det fantes Marsjrutka, jeg visste bare ikke hvor den var, og brukte noen minutter i letingen. Det skyldtes at jeg hadde gått litt omkring i flyplassen på jakt etter minibank, og dermed kom ut av en annen utgang enn hovedutgangen. Holdeplassen er ved ankomst, altså mot høyre om du skulle komme ut feil utgang, og der er de lette å finne, og de står linet opp så du får plass med en gang.

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Jeg var heldig og fikk sisteplassen i en bil som straks var i ferd med å gå. 60 rubler, eller 12-13 kroner er en langt bedre deal enn tusenrubelen taxisjåførene sikkert skal ha. Men de kjører til en litt avsidesliggende del av byen, til Retsjnoj voksal (Речной вокзал), endestopp på grønn metrolinje (linje 2). Og den tar sin lille time.

Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva
Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva

 

Og på metrostasjonene som tar i mot for dem som kommer flyvende inn i byen utenfra, er det alltid kø ved kjøp av metrotallonger, eller klipp, eller hva billettene nå skal kalles. Moskva har et system med et slags elektronisk klippekort, selv for meg, som bare skulle ha to tre billetter.

 

Jeg hadde sjekket togene til Rostov på forhånd, og visste at de beste togene gikk fra Kurskaja stasjon. I sommer lærte Vladimir fra Connax meg trikset om at brun linje (nr 5), sirkellinjen, passerer alle stasjonene, så da er det bare å komme seg til den, for å finne frem. Og det gjorde jeg enkelt, men klokken var blitt nesten fire når jeg stod på stasjonen og skulle kjøpe billetten.

Kurskaja stasjon i Moskva
Kurskaja stasjon i Moskva

 

Toget jeg egentlig ville ta var nummer 23 (meget oppmerksomme lesere vil huske fra tidligere poster at lavere nummer har bedre tog), det skulle gå klokken 1657, men var innstilt med den opplysende beskjeden ”går ikke”. Det er bra, skikkelig russisk, man trenger ingen annen forklaring enn den viktige. Om toget ikke går, kan det være det samme med hvorfor.

 

Neste tog gikk bare en drøy time senere, så til Rostov er det hyppigere avganger. Det er dog et dårligere tog, nummer 75, og nå som jeg sitter i det, kan jeg bare bekrefte det. Dette toget er dårligere. Benkene er slitt opp som gamle norske busseter, skumgummien er på vei ut gjennom sprekker. Vinduene er fylt med konstant og stivnet dogg, og hvit skitt man bare skulle tørke av, men man kommer ikke til, for det er på innsiden. Og det gjør at man ikke får sett ut skikkelig. For første gang gikk jeg også om bord uten å måte vise billetten. Vanligvis må jeg jo vise både billett og pass.

 

Men det er greit. Det skal bli veldig godt å slappe av litt nå. De to timene jeg hadde mellom jeg kjøpte billetten og toget gikk, brukte jeg til å spise en liten middag, eller en skikkelig middag med artisjokksuppe og stekt svinekjøtt i koriander, og til å kjøpe min sedvanlige niste – nudler.

Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva
Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva

Jeg har hatt meg noen minutter på de gode russiske benkene. De er meget gode å slappe av på, og jeg har bare måtte passe på å ikke sovne pladask, og bli sovende så jeg må ligge våken om natten. Jeg har noen vanlige, små bekymringer. Hva skal jeg gjøre i Rostov når jeg kommer bort dit? Om toget er i rute, vil det være klokken 1930, og da vil det være mørkt. Jeg har sett meg ut noen hotell, og vet hvilken gate de ligger i, og at dette er hovedgaten, men jeg har ikke kart, og millionbyen Rostov er kanskje ikke den letteste å finne frem i på måfå. Men sånn går seg alltid til. Jeg har også ganske god snøring på hvordan og når jeg skal komme meg videre nedover til Sotsji, og hvordan jeg skal få meg med Krasnodyar, det gjenstår bare å få kjøpt billettene.

Så var det det at togvertinnen, som jeg verdensvant hilste ”Strasvjute” da hun kom, og mens hun sjekket billetten, allerede var på vei til å hente passet, samtidig som jeg også sa det, ”i vot passport”, jeg gav kanskje helt feil inntrykk om at jeg snakket russisk flytende, og sjelden gjør annet enn å ta slike tog som dette her. Og da hun bladde litt rundt i passet spurte hun raskt ”jest?” som her betyr noe sånt som ”har du det”, og jeg sa ”jest”, ”det har jeg” uten helt å vite hva hun spurte etter. Så nevnte hun noe om ”militia” på vei ut, og jeg kom til å tenke på at det kanskje allikevel ikke er riktig at singel entry visa holder for denne togreisen som på veien dit jeg skal også går inn og ut av Ukraina.

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang

Moskva – Jekaterinburg

 
Togbilletten Moskva - Jekaterinburg
Togbilletten Moskva – Jekaterinburg

Over 28 timer, dag og natt, fra europeisk Russland og over Ural-fjellene til Asia, første etappe på den transsibirske jernbane, for første gang har jeg tatt tog over ett døgn i strekk. Fra Moskva gikk toget 1450, men jeg var på vei fra leiligheten eller hostellet i Kitaj Gorod fra klokken 1300. Jeg spiste litt lunsj på veien, og var ute i god tid. De første gangene jeg var i Russland, var jeg alltid litt engstelig for å gå rundt med all bagasjen, men den slags er det slutt på. Det går helt greit å ta metroen, helt greit å spise lunsj med all bagasjen ved siden av seg, man kan til og med gå på toalettet, om man bare tar med seg de viktigste verdisakene i en håndveske eller sekk.

Jeg på Jaroslavskij-stasjonen i Moskva

Jeg før avreise Moskva - Jekaterinburg, Jaroslavskij-stasjonen i Moskva

De transibirske togene går enten fra Jaroslav-stasjonen, eller fra Kazansky, begge ligger på samme sted ved Kosmonskaya metrostopp, så de er enkle å finne, om man bare skjønner metrosystemet, som er laget nettopp slik at folk skal skjønne dem. Mitt tog gikk fra Jaroslavsky. Jeg har tatt noen bilder med synsinntrykk, og for at hvem som helst som vil ta denne reisen, skal skjønne hvor det er.

Utenfor Metrostasjonen Komsomolskaja, hvor man kommer til Jaroslavskij-stasjonen med flere av togene for den transsibirske jernbanen.

Utenfor Metrostasjonen Komsomolskaja, hvor man kommer til Jaroslavskij-stasjonen med flere av togene for den transsibirske jernbanen.

Karakteristisk ved Jaroslavskij-stasjonen i Moskva. Men dette er for lokaltogene, langdistansetogene (for den transsibirske jernbanen) går fra et spor i ytterkanten av bildet. Merk også at noen av togene går fra Kazanskij-stasjonen, på motsatt side av veien.

Karakteristisk ved Jaroslavskij-stasjonen i Moskva. Men dette er for lokaltogene, langdistansetogene (for den transsibirske jernbanen) går fra et spor i ytterkanten av bildet. Merk også at noen av togene går fra Kazanskij-stasjonen, på motsatt side av veien.

... og slik ser det ut. Her er togene for den transsibirske jernbanen. Mitt tog står lengst til høyre. De blir satt opp 40 minutter før avgang.

... og slik ser det ut. Her er togene for den transsibirske jernbanen. Mitt tog står lengst til høyre. De blir satt opp 40 minutter før avgang.

Om bord i toget var det riktig trangt til å begynne med. For meg som hadde koffert i full størrelse, var det omtrent ikke mulig å bære den og meg selv i den trange korridoren mellom kupeene og vinduene. Jeg gikk for sikkerhets skyld litt for langt, og måtte snu og gå tilbake, da jeg slett ikke var sikker på hvilken kupe som var min.

Slik så kupeen min ut, etter at alle sengene er redd opp. Jeg har køyen nederst til høyre i bildet, og det er min mat som står på bordet.

Slik så kupeen min ut, etter at alle sengene er redd opp. Jeg har køyen nederst til høyre i bildet, og det er min mat som står på bordet.

Jeg delte med tre hyggelige russere, i nedadstigende grad, den første var hyggeligst, og snakket riktig mye i starten. Hun var fra Latvia, eller det var hun ikke, hun var fra Krasnojarsk (togets endestasjon), og bodde i Latvia, og hadde en datter i Norge. Hun kom også stadig vekk og gav meg informasjoner om hvor vi var, og hva som skjedde, men samtalene våre gled litt ut, da jeg gjorde noen stygge språkfeil, og også misforstod den enkle informasjonen ”Jaroslav – pitnadzed minut”, som altså betyr Jaroslav, 15 minutt, og at vi var i Jaroslav og der skulle ha en 15 minutters stans, til å bety noe sånt som ”Ja ro slav – 15 minut”, og siden ”ja” betyr ”jeg”, tenkte jeg sikkert hun sa at hun skulle hvile seg, eller noe, og spurte straks etter hvilken by vi var i.

For øvrig kom denne byen etter 5 timers togtur, bare litt mindre enn Oslo-Bergen. Og jeg tenkte, denne byen hører jo med i den gylne ring, det er en utflukt fra Moskva, og jeg sjekket straks kartet og så at vi hadde i praksis ikke beveget oss noen ting. Vi var så å si ved startpunktet, selv jeg som bare skulle til Jekaterinburg i første omgang, det var ikke begynt, det var ikke begynt. Det var bare å lene seg tilbake.

Jeg ser ut av vinduet, toget Moskva - Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Jeg ser ut av vinduet, toget Moskva - Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Og lene seg tilbake gjorde russerne til gangs. Hun nest hyggeligste i kupeen min, gjorde ingen forsøk på å snakke med meg da jeg skjønte jeg var utenlandsk, men hun redde opp hele sengen min (som er et briljant system jeg skal beskrive nærmere i en senere post). og etter å ha gjort det, gikk hun selv til sengs. Og ble der. Det samme gjorde sistemann, som jeg var helt sikker på var gift med den første, men han gikk av på en helt annen stasjon, så det kan neppe stemme. De to la seg til å hvile sånn mellom tre og fire en gang, og hvilte i praksis helt til neste morgen. Og godt utover formiddagen også. Det er jo helt herlig, man har jo ingenting å gjøre, man skal bare vente, toget gjør jobben. Sjelden kan man sove med bedre samvittighet, sjelden kan man slappe av som der. Jeg trodde bare ikke det var fysisk mulig å sove så lenge.

Jeg sov ikke. Jeg leste ut møkkaboken ”Nattely for en gyllen sky”, herlighet, det er ikke gull alt som er russisk, dette var skitt, les den ikke, og bladde frem og tilbake i Lonely planet, og planla og justerte min egen reise. Jeg begynte også på brødrene Karamasov, som jeg har med i norsk og russisk utgave. Det er fullendelsen av mitt liv å lese denne over den transibirske jernbane. Det blir ikke bedre enn dette.

Jeg leser møkkaboken Nattely for en gyllen sky, på toget mellom Moskva og Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Jeg leser møkkaboken Nattely for en gyllen sky, på toget mellom Moskva og Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Å, jeg brukte også mye tid på å studere de andre, snakke litt der det var mulighet, jeg hadde også Mp3-spiller med foredrag, Russlands historie fra Peter den store til Gorbatsjov, og jeg brukte time ut og time inn, på å stå i vinduet og se i vinduet på landskapet som gled forbi. Det russiske landskapet. Først var det Bjørketrær og buskas, rotete, kaotisk og uinnbydende som hele Russland ved første inntrykk er, her og der en skitten dam, full av alger, fra tid til annen en husklynge eller noen datsjar, en og annen by var der også, alltid med kommunistblokkene, alltid med fabrikken like ved, og mennesker, russere i alle aldre og fasonger. De dukket opp, lå ved skinnegangen, arbeidet på jordene eller med andre ting, gikk på veiene, satt og drakk litt, badet ved elevene, alt mulig. Plutselig midt ute i ingenting lå to russere og sov, de var jernbanearbeidere, og hadde det ikke vært flere arbeidere like etter, ville jeg vært overbevist om at de var døde. Så var det en jernbanestasjon, og noen meter bortenfar, lå et russisk par og klinte og vel så det. Ved en elv stod en lastebil uti, og en mann i bar overkropp røykte på taket, det var så mange syn å se. Men stort sett var det bare det ensformige, monotone landskapet, først bare løvskog, så mer barskog, og når Sibir kommer, bare barskog.

Typisk russisk kratt. Fra togvinduet langs den transsibirske jernbanen, fortsatt i Europeisk Russland

Typisk russisk kratt. Fra togvinduet langs den transsibirske jernbanen, fortsatt i Europeisk Russland

 

Russiske jernbanearbeidere langs den transsibirske jernbanelinjen i Europeisk Russland

Russiske jernbanearbeidere langs den transsibirske jernbanelinjen i Europeisk Russland

 

En liten russisk murbygning av typen man kan se mange av langs den transsibirske jernbanen. Dette er et stykke før Ural, på veien mellom Moskva og Jekaterinburg

En liten russisk murbygning av typen man kan se mange av langs den transsibirske jernbanen. Dette er et stykke før Ural, på veien mellom Moskva og Jekaterinburg

 

Jeg må også skrive litt om Ural, vi passerte jo Ural-fjellene. I en av reisebøkene jeg leste før forrige reise, stod det at denne passeringen var skuffende, fjellene var jo så lave. Og det er helt riktig. Naturligvis la de jernbanen over fjellkjedenes laveste punkt, men å kalle det skuffende, er en kraftig overdrivelse. Jeg stod ved vinduet som vanlig, og mente at her var landskapet virkelig vakkert. En bred, russisk elv gikk langs jernbanelinjen, det var vekslende mellom barskog og åpne sletter, det var høydedrag og stein, ikke bare ås og gress, som europeisk Russland er overfylt av. ”Krasiva?” spurte min sidemann, det betyr vakkert, ”Eto Ural”.

Dette bildet er fra området rundt Ural, på den transsibirske jernbanen.

Dette bildet er fra området rundt Ural, på den transsibirske jernbanen.

Jeg sitter på en pub og skriver dette, Gordon pub i Jekaterinburg, Doktor Scotch, varmt anbefalt i Lonely planet, men jeg ville aldri gått hit, om den ikke dukket opp mens jeg gikk omkring på vanlig villspor, og var åpen for mat om det dukket opp noe, som Gordons altså gjorde. Jeg hadde noen runder ut og inn, før jeg bestemte meg, selv om de verken hadde businesslunsj eller internett her, jeg hentet frem maskinen, og begynte å skrive uansett.

Og jeg må skrive litt om barna, det var noen unger der på toget. Og de er jo helt utrolige, i Norge er tog ofte forbundet med noe kjedelig, barna må underholdes på alle vis mellom Oslo og Sandnes, som er den togreisen jeg har gjort som barn, jeg husker den som dørgende lang. Dette er altså bare litt lenger enn Moskva – Jaroslav. Men ungene så ikke ut til å savne noen ting, de hadde noen leker med seg, men dem brydde de seg ingenting om. De lekte i korridoren. Og der er det virkelig ingenting, det er en smal gang, med et rekkverk å støtte seg til når man skal se ut av vinduet, og en liten slags ovn å sitte på for unger. De løp frem og tilbake, hilste inn i kupeene, smilte og lo, de hadde det kjempegøy. Unger klarer seg fint, når de bare får være unger.

Nei, det var litt av en reise, og skuffet ikke, som Russland aldri skuffer. Jeg husker den merkelige følelsen av å våkne, og føle at i dag kommer vi frem, liksom at jeg nå hadde litt hastverk, selv om fra jeg våknet til jeg kom frem, vil være lenger enn noen togreise mulig å ta i Norge. Og jeg reiste bare litt over et døgn, mange reiser i dagevis.

Vi er fremme i Jekaterinburg sånn cirka litt før klokken 2200, lokal tid.

Vi er fremme i Jekaterinburg sånn cirka litt før klokken 2200, lokal tid.

Toget var bittelitt forsinket, så vi var fremme i Jekaterinburg sånn litt før ti. Moskvatid var åtte, og det var den jeg var innrettet etter, så jeg var nå våken nok. Men det skal jeg si, det er noe eget i det, å forlate et tog, det er over 100 mil til nærmeste person man kjenner, det begynner å bli mørkt, og man står med all bagasje og uten noe som helst. Planen var å få kjøpt billett videre til Tobolsk med en gang, og velge hotell etter hvilken dag jeg skulle reise, men jeg greide ikke engang å finne en minibank. Til slutt feiget jeg ut, valgte hotellet rett over gaten (som jeg også hadde som backup plan, jeg har alltid en backup plan, jeg reiser ikke tullerusk), og snakket fabelaktig russisk og fant meg et rom der.

 

  

Utenfor stasjonen i Jekaterinburg ved ankomst. Hotell Sverdlovsk er betongklossen dere ser i bakgrunnen.

Utenfor stasjonen i Jekaterinburg ved ankomst. Hotell Sverdlovsk er betongklossen dere ser i bakgrunnen.

Så reiser jeg med den transsibirske jernbanen!

Denne er postet i det jeg begynner å skrive den, natt til søndag, Moskvatid, og snart 12 timer til toget mitt skal gå. Jeg venter på klesvasken, at den skal bli tørr og ferdig i maskinen, så jeg kan ta den ut og legge den klar. Jeg har også alt mitt elektroniske utstyr til topp lading, begge telefonene, begge kameraene (ja, litt unødvendig har jeg to stykker av dem også, og de er riktignok ikke toppladet, begge), Mp3-spilleren og datamaskinen, begge batteriene. Så jeg skulle være klar for mer enn de 28 timene toget skal ta.

Jeg har også kjøpt inn mat. Jeg har samlet inn råd og vink fra alle de russerne jeg har kunnet komme i kontakt med, og alle andre også, pluss guidebøker, det er jo disse nudlene man kan helle vann oppi, og så er de ferdige. Jeg visste dette skal man kjøpe, og det høres virkelig praktisk ut, men det er slett ikke enkelt å finne dem, når man ikke vet hvordan de ser ut, eller i hvilke butikker de selges. En russer ble løsningen her også, på et øyeblikk var de funnet, de selges i fullt av kiosker over hele byen, og i tillegg i den første og beste butikken jeg fant etterpå, selv om jeg måtte bruke en god del mer tid på å finne frem til dem der, enn russeren trengte midt i byen. De finnes altså i butikkene også, de merket «Produkty», eller «Продукты», på russisk, det er bare å lete og ikke gi seg, og i siste fall spørre (men da må man nok kanskje kunne merkenavnet, og ikke bare si nudler, kanskje, jeg prøvde ikke).

Jeg kjøpte i kjent stil 4 pakker, sånn at jeg har middag for dobbelt så mange dager som jeg skal reise. Og jeg kjøpte bare forskjellige sorter, så jeg skal få prøve litt hvilken som er best og få litt variasjon. De er meget hendige, alt ligger ferdig i ett, inkludert gaffel, og skålen de blir solgt i, de er som spesiallaget å være med russiske tog. Jeg kjøpte i tillegg 2 liter vann, pluss juice, skinkepålegg og litt ost har jeg, brød skal det heller ikke bli mangel på. Det skal ikke bli mangel på noe.

Av lesestoff har jeg nettopp og direkte for anledningen kjøpt Brødrene Karamsov på både norsk og russisk, det skulle holde. Jeg har i tillegg guideboken Lonely planet, den fortsatt ikke utleste «Nattely for en gyllen sky», eller hva det nå var den het, jeg har en bok med enklere russiske tekster og en tjukk bok med det meste av russisk grammatikk, «a comprehensive guide» av Terrence Wade, som forresten anbefales, der står det som trengs. På lesestoff skal jeg ikke lide nød, om jeg blir lei av å se ut vinduet, som jeg jo er innstilt på å gjøre i timesvis.

Toget er så godt som sikkert bortimot fullt, så det blir mange russere å forholde seg til, selv om jeg i min kupe bare vil ha tre andre. Jeg vet hvordan benkene man sitter og ligger på er, de er myke og gode, men smale, og overkøyen har ingenting av det vi kaller sengehest eller noe sånt, så da jeg hadde en slik køye fra Minsk til Kiev, brukte jeg en del timer på å være nervøs for å falle ned. Russerne har imidlertid lært meg at alle barn krangler om å få ligge i overkøyen, det er kjekkest, og ingen har noensinne ramlet ned.

I toget vil jeg i første omgang være akkurat et par timer over et døgn, jeg vil komme frem 1935 Moskvatid, og 2135 i tiden for Jekaterinburg. Jeg har ennå ikke valgt meg ut hotell der borte, og må gjøre også det fra toget. Men jeg har sjekket med Lonely planet at det finnes et «Bolsjoj hotell» der borte, det er navnet, og stilen er Sovjetisk turistindustri, der er det alltid plass nok. Dog vil jeg ha litt høyere standard der borte, etter å ha spart inn litt på overnattingen i Moskva, så jeg tror jeg vil ende opp med å prøve noen andre hoteller først. Jeg har jo russisk telefon med russiske tellerskritt.

Til sist har jeg lest om igjen og om igjen hva guideboken skriver om Jekaterinburg, og studert litt forskjellige kart, og også surfet litt på nettet. Jeg har gjort mitt for ikke å bli tatt på sengen av noe som helst på denne første etappen av den drøye reisen mot Vladivostok, men jeg vet også at i Russland blir man tatt på sengen uansett hvor mye man forbereder seg. Det er slik det er, og slik jeg liker det.

God reise, Eivind – takk skal jeg ha!

Jeg på kjøkkenet i leiligheten i Kitaj Gorod

Jeg på kjøkkenet i leiligheten i Kitaj Gorod

Russiske panoramamuseum

Det er mye å velge å skrive om her i Russland. De har kuttet vannet i leiligheten, sånt gjør de stadig vekk om sommeren, det er bare å leve med det, og husverten viste seg å være en sjakkspiller, men jeg utspilte ham i to lange partier nå i natt. Jeg har også fått flere gaver – hvor utrolig det enn kan virke, og jeg har vært i restauranter og i parker og opplevd litt av hvert, selvsagt. Mer om det siden, denne posten skal handle om en spesiell type russiske museum.

De kalles panoramamuseum, og er en spesialitet fra Sovjettiden. Jeg ser dem overalt der det har vært en russisk krig, og jeg har ikke sett dem andre steder, selv om ideen sikkert er blitt kopiert. Enhver som har et minstemål av kjennskap til Russland, vet at de er svært opptatt av krigene de har utkjempet, spesielt når de har blitt angrepet, og slått tilbake. Disse krigene har på mange vis vært spesielle, russerne har for eksempel godt på dundrende nederlag i alle som en av dem, og alltid tapt langt mer både i mannskap og materiell enn i invasjonsstyrkene.

Triumfbuen i Kutuzovskij prospekt, nær Park Pobedy metrostasjon

Triumfbuen i Kutuzovskij prospekt, nær Park Pobedy metrostasjon

I Napoleonskrigen, som russerne feirer som en seier, vant franskmennene alle slag som var, også det avgjørende ved Borodino, og det var slett ikke ledd i noen strategi fra russernes side, som man kanskje kan lære i barneskolen, at russerne slapp franskmennene inn, for så å brenne ned ressursene, slik at franskmennene stod uten forsyninger, det som kalles den brente jords taktikk. Russerne forsøkte med alle tenkelige midler å hindre dem, som de også forsøkte med tyskerne knappe 150 år senere, de tapte, og de tapte grundig, det er bare det at russerne aldri blir fullstendig beseiret. Da må man gå hele veien til Vladivostok (i hvert fall til Uralfjellene), ellers vil alltid russerne kunne trekke seg tilbake og slå til når fiendens soldater begynner å lure på hva denne seieren egentlig vil føre frem til. Napoleon, for eksempel, var overbevist om at et inntog i Mosvka ville føre til en meget gunstig forhandlingsposisjon i fredsforhandlingene som nå ventet, men så ventet det bare ingen fredsforhandlinger. Russerne overgav seg ikke, selv om den gamle hovedstaden ble erobret og brent ned. Og så var det Napoleon trakk sine styrker tilbake,  og russerne kunne liksom ri ved siden av, og tvinge Napoleon til å holde retretten på de krigsherjede områder, slik at soldatene døde av sult og kulde og utmattelse, sånn vant russerne på en måte krigen, på en ganske overbevisende måte. Men de mistet langt flere menn, og mange, mange byer, deriblant Moskva, men sånn er det, her blir det feiret som full seier, og hærfører Kutuzov som en stor helt. Han er på diger sokkel og ridende til hest ved siden av museet, og paradegaten museet ligger i, er oppkalt etter ham.

 

En sedvanlig digresjon, det der. Det er panoramamuseene dette skal handle om. De er alle bygget opp på  samme måte. De handler om en krig, det er russerne som blir angrepet og det er mulig å fremstille det ærerikt for russerne, og det er plassert i samme by (eller like ved, som Moskva 12 mil fra Borodino) som det viktige slaget panoramaet fremviser. Så har de et ordinært museum, der de stiller ut de vanlige tingene, alle slags gjenstander som har vært brukt eller har tilknytning til slaget eller krigen, uniformer, våpen, redskaper, alle mulige ting, pluss malerier av offiserene og av slagformasjonene, alltid i overkant romantisk fremstilt, og alltid lett å se hvilken nasjonalitet maleren har. Spesielt russiske malere legger ingenting i mellom i å fremstille egen tapperhet, og fiendens usselhet, perfeksjonert i Sovjetiske malere fremstillinger av nazi-tyskerne og den røde hær under Den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig heter her borte.

 

Alt dette er bare oppvarming til selve panoramautstillingen, det er den som spiller hovedrollen, og skal være den store avslutningen. Det foregår alltid i toppetasjen i museet, og museet er alltid helt rundt, og kuppelformet. Det er dette som gir panoramaeffekten. Du kommer opp trappen i midten av panoramet, og så kan du se rundt deg 360 grader, der veggene er dekorert med scener fra slaget, altså malt, og gulvet mellom deg og veggen er formet som et slags autentisk terreng fra slaget, med gresstuster, forhøyninger og groper, og ikke minst ødelagte kanoner og brente hus, og hva som ellers måtte være i syne for dem som deltok i slaget. Det går ofte slik at modellene på gulvet ser like ut som dem som er malt på veggen, slik at de liksom forsvinner inn i hverandre, og gir inntrykk av å være akkurat det synet soldatene fra den gang hadde. I Panoramamuseet fra Borodino her i Moskva, hadde de også høytalere, som spilte geværskudd, rop og trommeslag til angrep. Det er egentlig ganske artig, og særlig i byer der slaget direkte var er det flott, for da vet du at du umiddelbart etterpå kan sjekke om terrenget de har malt, stemmer med virkeligheten.

Det er flere enn jeg som tar bilder

Det er flere enn jeg som tar bilder

Jeg har vært på og husker godt tre slike museer, dette i Moskva, det i Volgograd, som selvsagt viste frem slaget om Stalingrad, og nok må ta gullpremien i denne konkurransen, det museet var virkelig bra, og museet i Sevastopol som viste krimkrigen, flott det også.

Sånn ser det ut med statuen av Kutuzovskij og panoramamuseet, når man kommer fra Kutuzovskaja metrostasjon

Sånn ser det ut med statuen av Kutuzovskij og panoramamuseet, når man kommer fra Kutuzovskaja metrostasjon

Det er en etterlevning fra Sovjettiden, og det er artigere enn det er historisk korrekt. Hovedsaken har vært å få frem det heroiske. For eksempel viser museet i Volgograd godt frem den Sovjetiske soldaten som ofrer livet med å ligge med en håndgranat i hånden, til en tanks kjører over ham, eller hvordan det var, han ofrer i hvert fall livet for å ødelegge en tysk maskin, og det har godt kommet med i veggmaleriet.

Følgende youtube-film gir et noenlunde inntrykk av hvordan det ser ut, og virker når høytalerne er skrudd på.

 

 

Det ser ut til at billedproblemet er løst. Så da vil bilder bli lagt ut forløpende på alle tidligere poster, og jeg vil skrive videre på denne litt utover kvelden her i Moskva.