En liten tur til Strømstad

Vi velger ikke denne ferien. Den velger oss. I dag havnet vi på Strømstad, i det vi egentlig ville reise til Sarpsborg og badeland. Da vi omsider kom oss til dette badelandet, var det så sent og vi var så trøtte, at vi satt bare litt i korridoren, før vi reiste videre hjem.

Det er unektelig litt stusselig, det lille loftværelset vi bor i for en billig penge, her i Moss. Lille Irina på 4 har sagt mnje budet skutsjno, det vil bli kjedelig, og gitt uttrykk for at hun ikke har så lyst å være her. Forståelig nok. Hun er en tapper, liten jente, det er uttrykk for skuffelse, ikke syting og klaging. Også jeg kan ha vanskelig å forstå hva vi gjør her.

I natt hørte vi stemmer utenfor, en mann på telefonen, dritfull, schnydens, snakke til et kvinnemenneske, – hva er’e ‘u driver med, a’? Horeri! Og så snakket han om å sende noen, i det som vel egentlig kunne høres ut som en trussel, om en slik drukkenbolt kan ha truende kraft. Klokken var omlag fire, og jeg forvekslet det til å være husverten som snakket. For en stund var jeg litt engstelig selv, loftværelset vårt er uten fluktmuligheter. Jeg vil ikke opp i noe trøbbel.

Men akkurat den frykten var helt grunnløs. Jeg hadde bare forveklset retning på huset. Utenfor vinduet vårt var en liten ruslevei, ikke terrassen til familien. Og husverten var helt stødig, oppe om morgenen, hjemmekontor med telefonsalg av den anstendige sorten.

Vi spiste frokost nede på kjøkkenet. Det manglet kaffe, men vi hadde kokt egg, godt pålegg, og godt brød. Det var avslappet og fint. Olia var storfornøyd, både med stedet og med Moss, og med hele verden og livet. Da er alt fint!

Så var det ut på kjøretur og eventyr. Vi skulle til Sarpsborg, badeland. Et viktig og gjennomgående tema denne turen, og denne ferien, er at vår kjære Olia la igjen telefonen hjemme. Fullstendig irriterende. Hun pakket klær for enhver anledning til meg, jeg vil klare meg i ukevis med de antrekkene hun har lagt ved, men altså ingen telefon.

Veiene mellom byene i Østfold er helt utmerkede. Det er fristende å trå til på gassen. Fartsgrensen er 110. Jeg er i ferd med å lære stadig mer ettertrykkelig at dette tar på rekkevidden for elbilen, alt over 80 koster en god del ekstra.

Og underveis får kona ideen om at vi kan reise over til Sverige. Det er en god ide, så får både hun og lille Irina vært i Sverige en tur. Jeg var også over i Strømstad i svært ung alder, mulig jeg var 6 år. For alltid har jeg vage minner derfra, om en spesiell by, der jeg fikk en plastikkhai jeg hadde mye glede av de neste årene. Og for meg var alltid Strømstad en markant by i Sverige, Stockholm var hovedstaden, og så Strømstad. Etterhvert lærte jeg også Göteborg, og Malmø, med fotballklubbene. Men Strømstad var på plass, som en av de store.

Så det var klart vi kunne reise over til Strømstad. Olia overbeviste meg om at vi skulle ta Sverige først, så bading, og sånn ble det. Underveis hadde vi kommet oss forbi Sarpsborg, den siste lademuligheten med Grønn kontakt – og vi måtte pent snu, og reise tilbake. Det kostet oss en ekstra mil, i hver retning. Litt tid gikk også med til å orientere seg. Olia, fra Kiev, kjenner ikke de norske stedene og navnene, og har ingen begrep om hvilke byer og steder som befinner seg langs veien, og hva som ikke gjør det.

Ladingen foregikk på Sarpsborg Amfi. Slike storsentere dominerer landet vårt om dagen. Det er de samme kjedene som selger de samme tingene i de samme butikkene, uansett hvor man er. Mangfold er et honnørord, men det er jo i et land og i en verden der alt blir mer likt. Senteret hadde i hvert fall 6 ladestasjoner, alle ledige. Og inne på senteret, forsvant Olia i buikkene.

Det er irriterende. Hun er uten telefon, så vi får ikke tak i henne. De 20 minuttene vi lader, passerer, og vi bruker dyrebar tid på å være på et handlesenter vi like gjerne kunne vært på i Kvadrat, Jærhagen, Forus, Hillevåg, hver plass i vårt ganske land. Jeg er så fortvilet at jeg går rundt og roper på Olia, der inne i senteret, og jeg spør til og med en vekter om hjelp. Vi skulle vente på henne utenfor en sportsbutikk. Irina smetter rundt et hjørne, og da vi er tilbake, er Olia vekk.

Vi finner henne lenge etter. Storfornøyd. Hun har kjøpt seg en bukse, hun går i. Ikke et øyeblikk hadde hun tenkt vi lette etter henne, eller det var noe i veien.

Klokken var med dette blitt nærmere to, og vi var allerede i dårlig tid for et tett program. Nå kom vi oss i alle fall over til Strømstad, til Sverige, og der stoppet vi ved kjøpesenteret som dukket opp for oss ved veien. Det er jo litt sørgelig at det er blitt slik, at all handel skjed ved slike sentere, der det er oversiktlig og greit å parkere, og hvor det er lett å finne frem til, fordi de ligger like ved hovedveiene. Strømstad senter er unektelig en større perle, men der vet vi verken om vi får parkert, eller om det er butikker å handle det vi trenger i.

De to-tre timene i Sverige tilbrakte vi i dette senteret. For dette fikk vi kjøpt litt godteri og vin, litt mat for kvelden, og ei bukse til meg. Vi spiste også ved et av spisestedene ved senteret. Også det typisk våre dagers «mangfold». Liksomitaliensk med pasta og pizza, liksomamerikansk med burger og pommes frites, liksom texmex og liksomsushi. Alt sammen laget og servert av de samme kokker og servitører, antagelig fra Tyrkia eller noe sånt. Altså ingen av landene det ble servert fra. Og maten var deretter, helt uinspirert.

Men den mettet. Og så var det å reise ned til sentrum, og se det fra bilen, før det var å reise tilbake til Norge. Med hard kjøring inntil fartsgrensen på de raske veiene, rakk det tilbake til Sarpsborg igjen, og nytt besøk på amfiet der. Der fikk lille Irina gaven vi ikke fant til henne i Strømtad, en dukke i serien Lol, favoritten om dagen. Gleden hennes satte også butikkpersonalet i godt humør. Dette overvant alt for Irina, dagen var fullkommen.

Jeg fikk hanglet oss inn til senteret med badeland, også. Strengt tatt er det et hotell, og det heter «Superland», men det er jo hotell av en av kjedene, og jeg har ikke noe spesielt lyst å reklamere for dem. Vi var for slitne til å gå inn i badelandet. Klokken var også nærmere seks, og over det. Irina hadde også mer enn nok glede å kle av og på den nye dukken hun hadde fått. Hun satt på gulvet og var storfornøyd.

Så var det å reise tilbake til Moss, til loftværelset vårt i villaen ved stasjonen. Olia laget middag av den svenske maten, og Irina og jeg lekte i vei med nye og gamle dukker. I morgen er det nytt forsøk på cruiseskip, og denne gangen håper vi å klare det bedre.

Skulle på Cruise til Kiel – havna på Bastøferja til Moss

Det var planlagt som et eventyr, men ble et helt annet eventyr enn planlagt. Dette er historien om hvordan vi skulle stå opp tidlig og reise med El-bilen til Oslo, for å ta et todagers cruise til Kiel, men i stedet havnet i et rom på loftet i en villa i Moss.

Yes.

Jeg har et godt hode, men det skjer kortslutninger der av og til. Vi har sjelden vært så godt forberedt. Vi hadde liksom tenkt på alt. Jeg hadde igjen og igjen sett hvor lang tid det tar å kjøre til Oslo, til forskjellige tider, på forskjellige kartprogram, og til og med forskjellige nettbrett, mobiltelefoner og PCer.

Båten skulle gå fra Oslo klokken 1400. Vi måtte være der en time før, altså klokken 1300. For å være på den sikre siden, beregnet jeg det til at vi skulle være der klokken 1200. Sånn at det ble litt slingringsmonn. Yeah, right.

I hodet har jeg at det tar 8 timer med bil til Oslo. Så da må vi av gårde hjemmefra klokken 0400. Det er veldig, veldig tidlig. Så tidlig at det ikke kan kalles morgen, det er natt, og litt sånn at det kan ødelegge døgnrytmen litt, å stå opp da på natten. Fra klokken 0500 kan jeg stå opp, og la det være vanlig dag. Når det kniper, klarer meg med mindre søvn en periode. Særlig når det er mye som skjer, og jeg er på reise.

Men jeg tenkte det var fint når Google maps og Apple-kartene skrev det tok 7 timer til Oslo i bil. Ganske så greit tok den beregningen også plass i hodet mitt. Vi trengte ikke reise klokken 0400, det holdt med 0500. På syv timer ville vi fremdeles være i Oslo til 1200. Og om det knep, så hadde vi godt med slingringsmonn til klokken 1300, en hel time.

Det er jo litt pinlig. Jeg mente det holdt å sette å vekkerklokken 0430, «siden det tidspunktet allerede var plottet inn på telefonen», mens kona insisterte på 0400. Klokken 0400 våknet vi, klare og fine i hodet. Og jeg, vet dere, tenkte jeg skulle benytte den ekstra tiden til å dusje, barbere meg, og rydde og vaske litt på kjøkkenet. Praktisk talt alt var gjort dagen i forveien, i god tid, Olia hadde pakket, alt var klart.

Men vi somlet det til klokken 0500. Og så tjue minutter ekstra, til 0520.

Fremdeles hadde vi god tid etter min bergening. I hvert fall grei tid. Men jeg så det var forskjell å kjøre elbil på sakte veier i godt vær, enn å kjøre på E18 i mørket på natten, i pøsregn. Jeg hadde et håp om å komme meg til Lyngdal, før første lading.

Flekkefjord

Det var sjanseløst. Ladingen måtte skje på Flekkefjord. Og da var det bare drøyt en mil igjen på batteriet. Dessuten nærmet klokken seg allerede sju. Og vi fikk ikke laderen til å virke.

Det er litt panikk. Vi står med batteri til å reise ingensteder. Om morgenen i regnet. Og med billett til et cruiseskip som skulle legge fra kai om 7 timer. Hoppsan. Plutselig var det litt stress.

Årsaken til at batteriet ikke tok lading, var at bilen ikke var skrudd skikkelig av, og dørene låst. Med det på plass, ladet bilen. Men når bilen var ferdig ladet i Flekkefjord, skjønte jeg at dette kunne bli trøbbel. Vi hadde ikke engang tid til å snakke med den russiske damen i kassen i butikken, der i Flekkefjord. Vi måtte bare smile og vinke, og skynde oss av gårde.

Kristiansand

Så var jeg i en situasjon jeg har vært i så altfor mange ganger før. Svært dårlig tid, svært mye stress, og i tillegg måtte svært mye på do. Slik kjørte vi inn mot Kristiansand. Kona hadde fått en lynleksjon i hvordan finne ladestasjoner på displayet i bilen. Det kunne hun nok klare, men hun er ikke lokalkjent, og det satt litt inne at det måtte være hurtiglading, og Grønn kontakt.

Vårt første forsøk ledet oss av hovedveien, og utover mot Søgne. Jeg stanset straks, gjorde mitt toalett første og beste sted, satte meg i bilen, og fant selv en ladestasjon i Kristiansand. Også den lå litt utenfor byen, oppe ved noe som het Renovasjonskraft eller noe sånt, 5 km ekstra å kjøre, hver vei. Og også der fikk vi problemer med å få ladingen startet. Vi var ikke ferdige og ute av Kristiansand igjen, før klokken var nærmere 1000.

Det begynte å bli temmelig håpløst. Vi kjørte på, på de gode, brede og raske veiene mellom Kristiansand og Arendal, bare for å registrere at på den måten å kjøre, så kom vi ikke lenger. Vi måtte lade allerede i Arendal. Og nye 20 minutter går.

Fra Arendal og utover, var det krise. Kona var naturlig nok sint og oppgitt, det var jo jeg som mente vi ville rekke det fint om vi kom av gårde klokken fem, og jeg hadde vært helt avslappet om morgenen, ikke skyndet på i det hele tatt. Jeg kunne ikke skjønne selv heller, hvordan jeg kunne få det inn i hodet at det kunne ta 7 timer til Oslo med elbil, når det er det som står på kartangivelsen for en vanlig bil. Som om ladingen vår ikke teller. Og den times sikkerhetsmargin jeg hadde, ryker fullstendig, og vel så det, til ladingen.

Det var dårlig stemning. Jeg sa det til lille Irina, på 4, vi trenger litt optimisme nå, litt positivitet. – Kakaja krasota! sa den lille, – så nydelig! Om høstfargene på trærne. Det lettet på stemningen.

Porsgrunn

Spikeren i kisten ble slått inn i Porsgrunn. Om vi hadde hatt et håp, om kanskje å kunne klare det, noen minutter før avgang, om vi slapp med en kort lading til, og alt gikk mirakuløst, så ble dette håpet lagt dødt.

Kona fant igjen et ladepunkt for oss, i Porsgrunn. Hun er en herlig kone, det beste jeg har, men hun har denne egenskapen at hun blir veldig serviceinnstilt som passasjer i bil. Og denne serviceinnstillingen går på bekostning av reell hjelp. Hun har veldig lyst til å bidra å finne riktig vei, så lyst, at det spiller litt mindre rolle at den veien vi sammen finner, er den riktige. Så hun finner en ladestasjon, hurtiglading, Chademo, i Porsgrunn. Det er jo vår type.

Vi havner langt inne i et boligfelt. Latterlig langt inne, uten GPS og navigering i bilen hadde det vært sjanseløst å finne. Det gikk til høyre og venstre i gater uten veimerking, uten trafikk, og med bolighus på alle sider. Nær et uhell var vi også, da vi helt glemte vikeplikten, i farten etter å finne denne forbaskede ladestasjonen. En bråbrems reddet oss.

Til slutt kom vi til en bom. Olia gikk ut og sjekket, den lot seg ikke åpne. Ladestasjonen hun hadde funnet, var nødt til å være på en arbeidsplass. Ikke noe Grønn kontakt.

Jeg måtte til med mobilen, 4G, ladekart til Grønn kontakt, og finne ladestasjon ved Telemarksporten. Dit kjørte vi. Men fra Porsgrunn til Oslo er det knapt nok tiden og veien. Cruiseskipet var nødt til å gå uten oss.

Kanselering

Jeg surrer mye, og gjør mye feil. Men jeg har gjennomføringskraft, og kan jobbe med god intensitet for å få det til å gå allikevel. Flyet kan være i skikkelig trøbbel, men det vil alltid lande. Og det vil være etter en fin tur, med gode minner.

Nå skjønte jeg at jeg måtte ringe til Color Line. På ny var det opp med 4G, finne telefonnummeret, ringe, og få ombooket billetten. Det kostet en latterlig høy sum, så høy at det alltid vil være et argument mot å prøve å reise på ny en annen gang. Men det var i det minste mulig. Å utsette én dag gikk ikke, det var fullt, sa de. Men to dager gikk, altså torsdag, overimorgen.

Parkeringen jeg hadde betalt, fikk jeg refundert. Med det var det noen penger spart, men et nytt problem gitt: Å finne parkering i Oslo for to døgn. Det var ikke sikkert det ville bli penger spart, egentlig.

Og så hadde vi et annet problem. Vi måtte finne overnatting disse to nettene.

Raske søk på mobilen, på 4G, viste at de hadde badeland i Tønsberg. Det kunne jo være gøy. Så kan vi overnatte der. Olia er økonomisk, hun vil ikke på dyre hotell, i alle fall ikke når det skjer sånn, ved en feil. Det var også grunnen til at Oslo ble avvist som en mulighet, det er sikkert dyrere der. Vi har også slekt og venner det kunne være aktuelt å besøke, men vi ville ikke komme sånn overrumplende, med problemene våre.

Vi valgte altså Tønsberg. Olia fant en billig bolig på airbnb, viste meg den, og bestilte og betalte for to dager. Jeg var bare glad for å få en ny plan på plass, sånn at turen ville bli gjennomført. Flyet vårt var på ny i rute, bare en litt annen rute.

For virkelig å understreke hvor umulig det hadde vært, tok ikke bilen lading der i Porsgrunn. Vi måtte prøve en gang til, og bruke et nytt kvarter.

Tønsberg

Nå hadde vi plutselig god tid. På de utmerkede veiene mellom småbyene i Vestfold kunne vi kjøre som vi ville. Vi kjørte av hovedveien også, for å se litt på Sandefjord, og prøve oss på flyplassen der, sightseeing, som vi kaller det. Stemningen var på ny upåklagelig.

Så var det Tønsberg, der vi ladet på Nøtterøy, ruslet litt rundt, og ellers kjørte litt på måfå i sentrum. Det var fint vær, sol og varmt, og Olia fant noen epler som hadde falt ut på veien fra et epletre. Irina løp også rundt og koste seg. Alt var velvære.

I bilen var det litt verre, for det var notorisk med betalte parkeringsplasser her i byen. Til og med ved butikken, måtte man betale. Det var ingen steder å stå gratis, og vente. Vi ønsket kontakt med husverten vår. Ankomsten skulle være mellom 1500 og 1700, og vi var litt tidlig ute. Uvant som vi er med airbnb, visste vi ikke at vi egentlig hadde adressen allerede.

Vi parkerte ved jernbanestasjonen, og satt i bilen, mens jeg sjekket dette her. Olia sa boligen skulle være ved jernbanen, noe som virket litt rart, all den tid det var her vi var.

Og så, i mailen, kunne jeg, som er kjent i Norge, se at det var bekreftelse på betalt værelse i en villa – i Moss.

Moss

Kona gav opp.

Hun forlot bilen. Det ble mye for henne, hun hadde jo allerede hatt kvaler, hvorfor vi straks bestilte to netter, og ikke først én, så én til, eventuelt, om vi var fornøyde. Nå hadde vi fått i en helt annen by.

Jeg vet riktignok hvor Moss er. Det er ikke et sted man kjører til fra Tønsberg, når man skal til Oslo, men det er ingen katastrofe. Jeg plottet inn Moss og adressen på bilens GPS, og fant det var en time å kjøre. Kjipe greier, men ingen katastrofe.

Verst er det kanskje for Irina, som mister badelandet sitt. Men vi får finne på noe morsomt for henne i stedet. Kanskje har de badeland rundt Moss også? Har man bil, er man mobil, da kan man kjøre et stykke for å komme dit man vil.

Olia roet seg også, da hun fikk høre at det ikke var så veldig langt, og heller ikke lenger vekk fra Oslo, å reise til Moss. Hun satte seg i bilen, og vi reiste av gårde.

Ny optimisme.

Vi kjørte radig av gårde, fulgte navigeringen på bilen, helt til de ville ha oss inn en vei som førte ingen steder, bare ned til en kai

Det ble en ekstra runde i rundkjøringen, før jeg gikk med på det. Så var det gjennom bommen, som viste seg å åpne seg automatisk, da den skjønte jeg hadde elbil.

Og i stedet for cruiseskip – Bastøfergen!

Der fikk Irina seg en friskis.

Fra kaien i Moss var det bare noen meter til boligen vi skulle i. Og slik havnet vi her, i et loftværelse i en villa ved Jernbanestasjonen i Moss, i stedet for i en fin lugar i et cruiseskip til Kiel.