En sjanse til å se Leonardo da Vincis verker i National Gallery, London

I dag fikk jeg Stavanger Aftenblad uventet i posten. Der var det en dobbeltside viet til en utstilling i National gallery i London. Her stilles ni av hans malerier ut, samt mange av hans tegninger og andre arbeider, fløyet inn fra museum rundt om i verden. Det er en unik sjanse til å se hva en av menneskehetens største genier fikk produsert og lagt igjen etter seg. Det er selvfølgelig i seg selv verdt en reise til London, om man bare har råd til det og kan ordne det praktisk, og man får tak i billetter til utstillingen. Den har allerede vart en knapp måned, siden 9. november, og fortsetter frem til 5. februar neste år. Forhåndssalget er utsolgt, men man kan hver dag utstillingen varer få kjøpt en av 500 billetter om man stiller seg i kø tidlig, og dermed blir en av de 500 første.

Det er ganske enkelt ufattelig hvordan Leonardo da Vinci oppnådde mesterskap ikke bare i sin samtid, men også absolutt i et historisk perspektiv, i så mange forskjellige felt innen kunsten og vitenskapen. Hans mest kjente malerier er også verdens mest kjente malerier, man trenger ikke en gang skrive «blant verdens mest kjente». Mona Lisa er suverent på første plassen. Selv den som ikke er det minste interessert i kunst eller kunsthistorie vet hva det er. Likeledes har alle sett tegningen hans over menneskets proporsjoner, det en mann står oppreist med armene ut i en firkant i en sirkel. Det er enkelt og briljant, med armene ut berører armene, føttene og hodet kantlinjene i firkanten. Spriker han med armene og føttene kan man tegne en sirkel som berører fingrene og føttene. Penis er sentrum av firkanten, navlen sentrum i sirkelen. Og det er et lass med ytterligere informasjon om hvor alle kroppsdeler skal være plassert i forhold til hverandre, og hvor store de er.

Er man det minste interessert vet man utmerket hvordan nattverden til Leonardo da Vinci ser ut, den suverent mest berømte av dem alle. Her er det første gang i historien at Judas ikke øyeblikkelig er avslørt av han mangler glorie. I Leonardo da Vincis nattverd ser man sjokket, hvem i all verden skal forråde Jesus Kristus, verdens frelser. En av dem vet at det er ham, de andre kan knapt tro hva de hører. Dette er vel et av historiens første psykologiske maleri, der ikke bare det ytre av personene skal males, men også det indre. Hvordan er det også mulig å tegne noe så uttrykksfylt som de to skrikende herrer i Studio per il viso di un guerriero della battaglia di Anghiari, sjekk opp bildet på Google, jeg er sikker på at de som gidder har sett det før!

Som oppfinner var Leonardo innom tanken på det meste. Han kunne det meste av fysikken og mekanikken som fantes i tiden, han stod i spissen og gjorde oppdagelser som drev kunnskapen fremover, helikopter og ubåt er av de mer spektakulære ideer som ble lansert av Leonardo i en versjon som i alle fall i teorien kunne virke. Av de mer praktiske anretningene han tegnet og utviklet er kjempearmbørsten, og flere andre krigsleketøy til nytte for den tidens armeer.

Selv har jeg fått vært i mange av de byene som til vanlig oppbevarer noen av verkene til Leonardo da Vinci, og jeg har passet på å få besøkt museene som har dem. I ung alder var jeg i Louvre, og så blant annet Mona Lisa, men den gangen kunne verken det eller noen av de andre maleriene hans å gjøre noe inntrykk på meg. Man kan trygt si det har endret seg.

To ganger har jeg vært i Firenze på månedlangt språkkurs. Jeg blir varm i kroppen bare av å skrive det, Firenze i årene opp mot 1500-tallet og litt til, Athen i årene fra 500 og nedover et stykke, det er absolutt helt ufattelig at så mye menneskelig talent kunne samle seg på nettopp disse to stedene nettopp på samme tid. De er alle sammen fra Firenze, alle sammen fra Athen. Det er ikke så altfor langt fra sannheten om man snakker om de gamle greske vismenn, eller om de italienske renessansekunstnere. I Firenze er de alle sammen utstilt utenfor Uffici. Det er ikke til å tro, ikke til å tro. Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafaello, Dante, Donatello, Macchiavelli – for å nevne en liten håndfull.

Da jeg var der i 2006 var det en utstilling viet Leonadro da Vinci også der. Det var imidlertid mer en samling av informasjon, animasjoner og formidling av kunnskap, mer enn utstilling av verkene. Jeg husker de var opptatt av hestens anatomi, hvordan Leonadro da Vinci hadde gjort banebrytende arbeid også her.

Jeg vet ikke hvordan jeg av Leonadro da Vinci skal velge mitt favorittmaleri. Hvordan skal man kunne velge bare ett av dem alle? Det tidlige Maria bebudelse, malt mellom 1472 – 75 en gang, sier min bok, henger i Galleria della Uffizi i Firenze, Uffiziene, som vi sier på norsk. Her er det en drøm å være matematiker, og regne ut gylne snitt. Blikket til engelen, og Maria som sitter der. Og så har han også tatt med noen skip og noen fjell i bakgrunnen, maleriet har dybdeperspektiv, bakgrunnen spiller en rolle. Og detaljene i den lille spinnebenken Maria har foran seg, Leonardo har lekt seg.

Eller hva med Madonna Benois, som henger i Ermitasjen i St. Petersburg. Der var jeg på språkkurs i 2004, museet var gratis for studenter, jeg kunne gå der så ofte jeg ville. Her er Maria pussig smilende, og Jesusbarnet lubbent og friskt. Jeg er ingen stor kunstkjenner, selvsagt, men det er vanskelig ikke å føle ro ved dette bildet.

Hieronymus med løven henger i Roma, vatikanmuseet. Der er det andre verk som er atskillig mer berømt, og Leonardo da Vinci må se seg utkonkurrert av Micelangelo og Rafaello. I Roma var jeg i 2003, også det språkkurs. Som man ser, språkkurs betaler seg, både med språk og med opplevelser, og med kunst. Det er en svært lidende Hieronymus Leonardo har malt, avmagret og fargeløs, huden henger i folder over konklene hans. De hellige tre kongers tilbedelse av barnet henger i Uffiziene, det har den samme rødlige fargen som bildet av Hieronymus. Det har aldri gjort noe spesielt inntrykk på meg.

Da er det annerledes med Madonna i grotten, det henger i Louvre i Paris og i National Gallery i London, to forskjellige versjoner. Jeg har sett dem begge steder, men bare i London i voksen alder. Det er også dette maleriet som er brukt som illustrasjon til artikkelen i Aftenbladet. Her er det en fargebruk som kan gjøre en betrakter oppslukt, selv når han bare ser på en reproduksjon. Det er helt umulig å se overgangene, når en farge eller fargetone slutter eller begynner, hvilken vei penselen er ført og hvordan, hvordan det er mulig. Huden til alle er lys, nesten hvit, trygg og harmonisk, blåfargen i Marias kjole hentes opp av den lille innsjøen og fjellene bak. Steinklippene rammer bildet naturlig inn, både dem og de fire menneskene gir hver sin pyramidekomposisjon. Det er mye å fortelle selv for en som bare har måtelig peiling.

Madonna Litta, malt cirka i 1490, henger i Ermitasjen, er det vakreste. Her er det ingen triks, bare en øm mor Maria som gir Jesusbarnet melk. Det er en skjønnhet som bare renessansekunstnerne kunne få den til.  Det er ikke mulig å oppnå noe lignende med fotografi, ikke tale om. Blåfargen er i himmelen, fjellene og kappen, huden er hvit og renessansemørk, kjolen rød. Flere farger er det vel knapt. Det er bare et nydelig, vakkert bilde. Blikket til moren, like mot barnet, man blir sugd inn i det. Og barnet er overjordisk vakkert og sprell levende, huden så vidt trykket inn liggende på morens fingre, venstre fot i ferd med å sparke, det er som man hører godlydende.

Maleriet Damen med røyskatten er beslektet, og malt omtrent samme tid. Her er det også en hvit, skjønn dame. Men i stedet for et barn, har denne en røyskatt. Røyskatten har riktignok et atskillig mer giftig blikk enn tilsvarende til Jesusbarnet, røyskatten er ikke å stole på, som denne kvinnen kanskje heller ikke er det, om man vil sette i gang å tolke litt. Da må nok med at denne unge kvinnen var elsker til hertug Ludovico Sforza, kanskje skal røyskatten være ham, i full kontroll i elskerinnens favn. Hun har et lite Mona Lisa smil, om man tar en titt. Dette bildet er på en helt sort bakgrunn, og henger i Czartortski-galleriet i Krakow, der jeg var i 2007 og 2008.

Leonardo da Vinci levde fra 1452 til 1519. Utenom Firenze tilbrakte han store deler av livet i Milano, i tjeneste hos Ludovico Sforza, og kortere opphold i Roma og Romagna. Fødebyen Vinci ligger like ved Firenze. Litt historie fra perioden er ikke dumt å kunne for en fullere opplevelse av hans liv og gjerning. Så vil man også skjønne bedre hvorfor det var så viktig for ham å konstruere så mange våpen.

Alle verk av Leonardo da Vinci finnes nå lett med enkle billedsøk på internett. Der kan man se dem. Men det er noe helt eget og absolutt verdt alle pengene man legger i det, å se verkene som de ser ut fra hans pensel. Det kan gå mange år før man får tilsvarende sjanse igjen, som National Gallery i London nå tilbyr.

Advertisements