What good am I?

Jeg spiller gitar. Det var en helt uventet hobby for meg å få, den gang jeg begynte og var 19 år. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, boblende av kreativitet, som jeg var og er.

Men jeg har aldri vært særlig musikalsk. Jeg er glad i musikk, kan mye om musikk, og er veldig inne i den musikken jeg liker og hører på. Men jeg er ikke noe særlig i å reprodusere den. Sangstemmen har aldri vært noe særlig, gehøret har sine mangler, og særlig før jeg plutselig lærte litt i løpet av et kort sangkurs i regi av studentteateret i Bergen, så sang jeg nokså konsekvent toner som ikke hørte hjemme der jeg sang dem. Og at jeg skulle begynne å spille gitar, det var vilt.

Likevel, jeg begynte, jeg lærte, og særlig i studenttiden på 90-tallet spilte jeg så mye at mine medbeboere på studentthybelen i Hans tanks gate lurte på når jeg egentlig studerte. De gjettet nok at jeg ikke studerte noe særlig denne tiden, jeg spilte gitar og hadde det gøy, levde mitt eget liv, trygt atskilt fra konvensjoner og forventninger.

What good am I if I’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

Siden har jeg jo brukt veldig mye tid på å lese og å studere, og stadig mindre tid på å spille gitar. Jeg har aldri egentlig øvd, alltid bare spilt på gøy, og stort sett de samme sangene av de samme sangene av de samme artistene. R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, i den rekkefølgen, om enn rekkefølgen de aller siste årene har vært litt motsatt.

Etter at jeg giftet meg har det rett og slett vært litt vanskelig å spille gitar. Hun kan ikke fordra disse tre artistene. Og hun har altfor godt gehør, hun hører med en gang når jeg synger feil. Og synger feil gjør jeg som regel med en gang.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say, if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

Videre, mange av sangene jeg har sunget mest, handler nettopp om å lengte etter en kvinne, sangene fra Blood on the tracks, av Bob Dylan, kjærlighetssangene hans, de morsomme og enkle til Neil Young, de få i sjangeren til R.E.M. For det første, så lengter jeg ikke lenger etter en dame, nå som jeg har en. For det andre – og viktigste – så kan ikke min kone fordra sutrete menn, lidende kjærlighetssanger er det verste hun vet.

I august reiste jeg hjem fra ferie før min kone. Hun kom hjem et par uker etter meg. I denne tiden hentet jeg av og til frem gitaren, spilte sanger av Bob Dylan, fra platen Oh’mercy, den som kom i 1989, var produsert av Daniel Lanois, og ble en slags comeback-plate for Dylan. Etter en serie middelmådige utgivelser var dette plutselig noe av det beste som kom det året, det tiåret, og i Dylans karriere. Det er mange kjærlighetssanger her, og sanger som er i nærheten av å være kjærlighetssanger. Vakre og vonde Most of the time, med oppskriften på hvordan det skal gjøres, si det motsatte av hva man mener, og kanskje enda vakrere og vondere Shooting star, med den smertefulle sluttlinjen om stjerneskuddet man ser forsvinne, og stjerneskuddet er henne.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

På denne platen er det også en sang som heter What good am I. Det er en sang som jeg ikke har lagt så godt merke til før. Den har forsvunnet litt, mellom de andre. Og jeg har ikke hatt skikkelig gitargrep til den (selv om jeg har spilt i 20 år, så klarer jeg ennå ikke finne grepene selv, det er alltid på internett), og heller ikke har jeg spilt den med Capo, slik den skal spilles. Med det ble den virkelig vakker, og passet godt mens jeg var hjemme alene, og min kone var i Kiev.

Her om dagen ville jeg spille den igjen. Mens min kone var hjemme. Hun lå i sengen og hvilte, så om jeg lukket alle dørene, tenkte jeg at jeg kanskje ville få spille i fred. Det kom til første linje, så hørte jeg skriket fra rommet. EEEEIIIIIVVVVVIIINND.

What good am I then to others and me
If I’ve had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?

Hun holdt ikke ut. Jeg måtte synge mer mandig, mer selvsikkert, mer bass, hun holdt ikke ut den lyse stemmen, stemmen jeg nå en gang har, jeg er en tenor, men det liker hun ikke. Mørkt og dypt og med kraft, skal jeg synge. Og hun skjelte meg ut i karakteristisk stil, sikkert lettkledd etter å  ha hvilt, det husker jeg ikke, men det er slik det pleier være. Hun kommer inn i stuen, og gir meg en lekse.

Denne gangen satt jeg og smilte. Hun spurte hva det var, hvorfor jeg smilte, om jeg ikke skjønte budskapet, det er jo ikke noe særlig å skjelle ut noen som smiler av det. Og jeg forklarte henne hva det var, hva sangen handler om, What good, am I, en sang som blir helt morsom om man synger den med kraft og bass. Det handler om en mann som i en vond stund går inn i selvransakelsen, som absolutt ikke har noen tro på seg selv, som ikke i det hele tatt har noe behov for å utbasunere hva han har på hjertet. Jeg leste henne teksten, og hun skjønte det. Hun smilte hun også.

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good am I?

Reklamer

Med gratis Wimp i sommerferien

I starten av sommerferien fikk jeg en tekstmelding fra musikkstrømmetjenesten Wimp, om at jeg kunne få en måneds gratis prøveabonnement. Jeg takket ja, og prøvde.

Jeg har også tidligere hatt prøveabonnement, det var derfor jeg ble tilbudt et nytt. Forskjellen var at jeg denne gangen fikk for alle enheter, det som koster 99 kroner i måneden. Det passet jo bra, for her på ferie har jeg ikke lenger noen datamaskin. Det klarer seg med mobilen og nettbrettet.

En måneds abonnement tilsvarte omtrent hele ferien. Grunnet en feil som gjorde at jeg fikk forsinket oppstart, fikk jeg en uke ekstra, og da hadde det rukket. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg vil ikke betale dem 99 kroner.

Det er noe ved systemet som ikke appellerer til meg. Kanskje er det noe med at hver generasjon blir glad i sin egen teknikk, de ekte LP-fantastene ble aldri helt glad i CD, vi som har kjøpt musikken vår på CD, får det ikke til med Wimp.

Hovedproblemet er rett og slett dette med at alt er tilgjengelig. Det blir for mye. Man får ikke det samme forholdet som når man har brukt en hundrelapp eller mer på akkurat den CDen man kjøper. Man har kanskje gått og tenkt på det, kanskje er det et innfall, uansett blir den en del av samlingen, en man vil høre på ofte eller sjelden. I strømmetjenester er det ingen vei fra innfall til testing, man kan sjekke alt ut med en gang. Noen vil sikkert mene at dette er positivt. Men det vil jo også føre til at man fort går videre til det neste man vil sjekke ut. Man tar seg ikke tid til å høre på det man har. Straks man mister interessen, har man noe annet tilgjengelig.

Det mister også litt av magien. Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å lytte til platen «Sail away», av Randy Newman, og serien Fairport Convention at the BBC. Det er vakre plater begge to. Hadde jeg hatt dem på CD, ville de betydd mye for meg. På Wimp blir det mer som en forbruksvare. Det er bruk og forkast, ikke noe jeg har tilegnet meg som noe verdifullt. Ikke noe som er mitt. Det er nesten som om Wimp ødelegger noe av lytteropplevelsen.

Jeg er glad jeg fikk tilbudet om en prøvemåned, men jeg fikk ikke mye ut av det. Jeg hadde det like fint de andre sommerne, da jeg ikke hadde musikk å høre på. Skulle det knipe, er jo uansett det meste tilgjengelig på YouTube. Det er en annerledes verden vi lever i.

 

iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.

Shoot out the lights, av Richard Thompson

I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som «gå tilbake på» eller «ta tilbake», slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)

Bachs juleoratorium

Jeg har tidligere skrevet om rock når jeg har skrevet om musikk her på bloggen. Artistene har vært Bob Dylan, Neil Young og REM, mine favoritter der. Men jeg har gjennom årene fått en like omfattende samling  klassisk musikk. Favorittene er Bach, Beethoven og Mozart, og Johan Sebastian Bach (1685-1750) overgår dem alle. Det er på tide jeg skriver litt om ham også.

Og det gjør jeg i anledning juleoratoriet hans. Jeg har det i tre forskjellige versjoner, av Karl Richter, Jon Eliot Gardiner og Karl Munchinger. Jeg hører det bare i den perioden det skal høres, det vil si, jeg hører det julemåneden desember og frem til hellige tre kongers dag 6. januar. Det er julestemning, og det er med på å gjøre julemåneden litt bedre enn de andre månedene i året.

Selve verket ble skrevet for julefeiringen i Leipzig i 1734. Det er bygget på kantater Bach tidligere hadde skrevet, også verdslige kantater, det er den samme musikken til ny tekst. Jeg ser norsk Wikipedia gjør et stort nummer av å forsvare denne praksisen til Bach, nokså uleksikalsk, mener jeg, all den tid det var sånn man kunne gjøre det den gangen. Vi skal bare være glade for at en av verdenshistoriens mest begavede komponister også var en av de aller mest produktive. I tiden i Leipzig skulle Bach skrive en kantate i uken, hver søndag skulle han ha klart et nytt verk på mellom 15 og 30 minutter, med kor og arier, resitativer, soloinstrumenter og orkester, det skulle være nyskrevet og innøvd. Siste kantatesøndag før jul var første søndag i advent, og etter det, hadde Bach en liten måned på å skrive ferdig hele oratoriet. Ganske forståelig at han brukte tidligere verker og stykker han hadde laget.

Resultatet er uansett et verk som skinner i musikkhistorien. Verket er satt sammen av koraller, kor, arier og resitativer. Det er juleevangeliet med Jesu’ døsel, gjeternes bebudelse og beundring, Jesu’ navngivelse og omskjæring, og de tre vise menns reise og beundring av barnet. Dette er også rekkefølgen av nummerene. Ved å studere sammenhengen mellom tekst og musikk vil man se at dette er inderlig, dypfølt og gjennomtenkt, her er ikke en tone som ikke forsterker teksten den er satt til.

Men det er musikken som er guddommelig, og man trenger ikke skjønne teksten for å få utbytte av den. Jeg blir begeistret bare å tenke på dem, og vil øyeblikkelig fremheve hver og en av dem som dem beste av dem alle. Det hender halve verket blir fremført under konserter (hele oratoriet tar omlag tre timer), og man må da velge ut tre av dem. Det er da en umulig oppgave å velge ut hvilke.

Første del (1. juledag, 25. des)

Dette er signaturen. Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage med pauker og trompeter er hva som introduserer delen og verket, og som for mange med meg introduserer julen. Det er også såpass kjent, at mange som ikke aner at de kjenner til Bachs juleoratorium, likevel kjenner til denne. Men den er som vi skal se bare en av mange jubelkor i dette storverket, og her er mye som ikke står tilbake for den storslåtte introduksjonen. Første del har også en nydelig arie med Bereite dich, Zion, mit zärtlichen Trieben.

Andre del (2. juledag, 27. des)

Denne begynner med en simfonietta, det vil si en instrumental. Det handler om gjeterne som får høre om barnet. Min favoritt i denne delen er «Schlafe, mein Liebster, genieße der Ruh'», en ubeskrivelig vakker og inderlig arie, en vuggesang, der fløyte, oboer, kontinuo og strengeinstrumenter legger en bakgrunn så kjær og trygg, og gjeterstemmen som trekker ut «schlaaa…aafe, mein Libster,» så lenge at det sprenger i brystet. Og som alltid med Bach, når han har laget en uimotståelig vakker melodi, så stanser han den ikke, den går og går, og når sangen en gang dør ut så fortsetter instrumentene. Det er så mange vakre øyeblikk i denne arien, dette er sånn det blir når verdenshistoriens største komponist skriver vuggesang for barnet i krybben.

Tredje del (3. juledag, 28. des)

Denne delen åpner og slutter med jubelkoret «Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen», med både manns- og kvinnestemmer, trompeter og andre blåsere, slagverk, strenger og kontinuo. Det er noe eget når Bach hyller og priser. Legg for eksempel merke til delen der alle instrumentene faller fra, og koret blir liksom hengende igjen i intet, før alt på ny slår inn med full kraft. Vi har også den nydelige duetten Herr, dein Mitleid, dein Erbarmen, med bass og sopran, ledsaget av to oboer og en kontinuo. Og vi har originalen Schließe, mein Herze, dies selige Wunder, arien Bach spesialskrev for oratoriet. Her er det jomfru Maria mediterer over hva hun har hørt og opplevd, at hun har født en sønn, og at det er jordens frelser. Det er en fiolin som spiller rundt henne, og en kontinuo som holder rytmen. Dette er regnet som den mest dyptfølte og inderlige arien, og slik må det være, for det er også den viktigste. Etter kort tid kommer så jubelkoret Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen, på ny, med fornyet kraft. Denne tredje delen er bare helt fantastisk.

Fjerde del (Navnedagen (omskjæring), 1. jan)

Denne delen skiller seg litt ut. Den er skrevet i F-dur, og er dermed den eneste som ikke hører med i harmoniene til tonearten oratoriet er satt i (1,3 og 6 er i D-dur, 2 og 5 er i G og A). F står litt utenfor, litt i kontrast, og det gjør også teksten til denne dagen. Der de fem andre er fødselen til barnet og beundringen fra gjetere, engler og vise menn, så er det her navngivningen av Jesus Kristus og omskjæringen av ham det her handler om. Med i navnsettelsen hører selvsagt også at dette er det hellige barn, lovet av Herren. Denne delen er også den eneste delen som gjør bruk av horn, noe som passer bra, da et signalhorn godt kan varsle om at den hellige sønn er født. Flößt, mein Heiland, flößt dein Namen er arien å legge merke til her. Den er satt sammen av en duett mellom to sopraner, eller rettere sagt, det er en sopran, og et ekko. Instrumenteringen er bare en obo, og en kontinuo. Det er herlig vakkert gjort hvordan ekkoet og oboen gjentar tonegangen til sopranen. Og spørsmålet er for om man nå skal frykte døden, om man nå skal fryde seg, og oboer og sopraner sier så flott og trygt: ja! En annen stor arie fra denne delen er Ich will nur dir zu Ehren leben, og alt avsluttes med korallen Jesus richte mein Beginnen.

Femte del (Første søndag i det nye året)

Denne delen har også et fantastisk startkor Ehre sei dir, Gott, gesungen. Bach var uovertruffen når det gjaldt slike jubelkor, raske rytmer og polyfonisk helhet, det er rett og slett et tilsvar til at stor kunst kan ikke være positiv og livsbejaende. Dette er ren fest. Bassarien Erleucht’ auch meine finstre Sinnen er ledsaget av obo og orgel. Men favoritten er Ach! wann wird die Zeit erscheinen? satt sammen av en tenor, en alt og en tenor, og en fiolin. De synger og spiller alle med hver sin stemme, med en bassgang som går liksom helt av seg selv i bakgrunnen, slik også fiolinen også spiller for seg selv, de har hver sin melodi, og hver melodi er vakker, men samlet blir det overjordisk. Bach var en mester på denne måten å la en fiolin ledsage en arie, fiolinen gjør store løp over tonene i akkorden, kromatisk, er det kanskje det heter, kanskje heter det noe annet. Den er liksom satt i gang, og bare fortsetter og fortsetter.

Sjette del (Hellige trekongers dag)

Og den avsluttes av en ny del i D-dur, det lukker liksom verket. Jeg nevnte det var umulig å avgjøre hvilken del som var den beste. Og her, når trompetene nå kommer på ny i et nytt jubelkor, er det vanskelig å forestille seg at noe skal kunne overvinne dette. Hør bare hvordan trompeten legger seg på toppen av koret, instrumentene og trommene i Herr, wenn die stolzen Feinde schnauben. Dette er jubel og gledens triumf.  Verket slutter naturligvis i samme ekstatiske glede som er holdt gjennom hele. Dette er et gledens budskap fra start til mål, og slett ingen dramatisk tekst. Nun seid ihr wohl gerochen har dirrende trompeter, pauker og kor i de lyseste toner som all den andre d-dursjubelen her. Oratoriet ender i gledens triumf, som den også startet med å varsle.

Juleoratoriet kommer ikke opp mot pasjonene til Bach, og heller ikke til h-moll messen, men utenom Bach selv, er det ingen som kan komme opp mot denne musikken. De som er inne og vet og sette pris på ham er alle enige, det er ingen over og ingen ved siden, og ingen i nærheten. Bach er favoritten. Og juleoratoriet er et guddommelig verk som kan gjøre en hedning religiøs.

REM – Document

Om en uke fra nå, våkner jeg varm av lykke, etter å ha vært på min fjerde REM-konsert i livet, og den første i Bergen. Rapportene tyder på at de spiller flere sanger fra de gamle IRS-platene, noe som er både gledelig, og ikke så helt gledelig. Det er gledelig, fordi disse sangene rett og slett er bedre enn de nyere, men dette er ikke så gledelig, for det tyder på et band over middagshøyden. Et band som begynner å spille det publikum vil ha, er i ferd med å resignere og har ikke lenger noe å melde, de må gå på kompromiss for å fylle lokalene og stadioene. Men alright, jeg må innrømme at jeg først og fremst ble glad da jeg så setlistene, også fordi det skal bli gøy å se hvordan moderne REM spiller sine gamle sanger.

Jeg har siden april gått gjennom plate for plate i de såkalte IRS-årene til REM, årene før de signerte kontrakten med giganten Warner Brothers, og ble også en kommersiell suksess, slik de alltid har vært en kunstnerisk. Document er den siste platen REM gav ut i disse årene, og den har noen storsanger som bærer bud om megahitene som skal komme, men den har også noen mindre bra spor, som bærer preg av å være litt venstrehåndsarbeid.

Tematisk følger sangene litt i samme gate som Life’s rich pageant. Det er sanger som liksom har noe på hjertet og som vil noe, men det er på REMsk vis kryptisk og tilbaketrukket, slik at det aldri blir påtrengende og pinlig. Michael Stipe er jo en uutdannet mann, men han skjuler det godt, og lar det være opp til lytteren å danne mening ut av sangene. Det gjør han smart i, og det gjør han godt. Platen har også REMs første kjærlighetssang, eller sang om kjærlighet. Når den kom, ble det ikke en lykkelig en.

Musikalsk synes jeg denne passer godt i mellomlandet mellom IRS-years og Warner brothers-årene. Noen av sangene er obskure og utilgjengelige av godt gammelt merke, mens andre kunne vært spilt på en hvilken som helst radiokanal. REM begynner å bli riktig profesjonelle, på denne platen. De kan håndverket, uten at det ennå går helt på bekostning av leken.

Document

Dette var sammen med Lifes rich pageant den første platen jeg skaffet meg, etter Out of time og Automatic for the people. Og jeg var fortsatt såpass grønn, at jeg syntes det var flott den hadde bonusspor (nå synes jeg det er en uting, sånt hører hjemme på ekstra utgivelser, eller for nedlastning på internett), og vel egentlig likte disse best. Document har også de suverent beste bonussporene av disse platene (Life’s rich pageant er nest best), med to tøffe alternative versjoner av finest worksong (noe som forresten skulle illustrere poenget, tre ganger samme sang på samme plate?), den fine instrumentalen «Last date», og noen helt vidunderlige, akkustiske vesjoner av To the one I love og en medly med Time after time, Red rain (av Peter Cetera, av alle) og So. central rain. Dette gjorde meg helfrelst på REM, og særlig den akkustiske, lavmælte versjonen av bandet, der også Gardening at night, egentlig var det eneste som kunne måle seg med de overjordiske sangene på Out of time, og enda mer overjordiske sangene på automatic.

Smaken min har jo forandret seg litt siden den gang, og jeg har knapt hørt bonussporene etter år 2000, men de er fortsatt vakre, og resten av platen har jo bare vokst. Da jeg hørte den på 90-tallet og lagde statistikker, hadde jeg en favoritt ingen klarer å gjette, mens jeg nå har slått meg til ro med at den fineste tittelen også er den beste sangen. Jeg er også blitt en så gammel og svoren og seig fan, at jeg mener at dette er den svakeste av IRS-platene, der jeg vitende og vel, vet at mange mener dette er den beste REM noensinne har gitt ut. La oss se på den sang for sang, som vanlig.

Platen er egentlig litt variabel, med noen sanger helt i ypperste toppkvalitet, noen som vel ikke helt holder REMs kvalitetsstempel fra denne tiden.

Finest worksong

I likhet med Lifes rich pageant begynner enne med solid rock. Men der Begin the begin har både trøkk og fart, har Finest worksong mest trøkk. Det er til gjengjeld voldsomt, med et karakteristisk en-tones riff som går gjennom hele sangen, og ingen akkordskift i verset, det er bare trøkk og innestengt energi. I sanger som dette skal man ikke henge seg for mye opp i teksten, men Stipe har nå fått til noen linje som passer godt inn i stemningen. Meldingen er: Take your instinct by the reins, what we want and what we need, has been confused, been confused! Med mike Mills som gauler «Blow your horn» i bakgrunnen, noe som også kan høres ut som «worksong». Dette er noe av det tøffeste REM har gjort, det er deres «Finest worksong».

Welcome to the occupation

Dette er en skjult perle på platen. Det er en ordentlig politisk sang, av ordentlig REM-merke. Okkupasjonen er altså livet og samfunnet i USA. Akkordene er Em – G – Em – D, med noen nydelige rullende bassganger opp og ned. I refrenget er det Am – C – Am – Fmaj og Am – D – G. Soloen over akkordene Fmaj og Em er noe av det søvnigste som finnes, og det er ment i aller mest positive mening. Den er herlig å sovne til, herlig avslappende. Denne sangen har også en flott avslutning, som også flere av platene her har, med Michael Stipe som roper «Listen to meeeee…» igjen og igjen, mens akkordene ruller og går. Dette er også veldig kjekt å spille selv.

Exhuming MacCarthy

Denne er en av sangene de har hentet frem for de nye konsertene. For min del kunne de godt tatt en annen, selv om denne også er artig. Det er en akkord- og rytmebasert sang, munter og hamrende rytme, akkorder i en dur som ikke blir altfor mye brukt – F#. Refrenget går slik «Enemy sited, enemy met/I’m adressing the real (tysk uttale) politic/look who bought the myth». Mac Carthy er jo den store kommunistforfølgeren i USA på 50-tallet, men selv en historiker som jeg, finner ikke så mange referanser til det i denne sangen, uten å ha sjekket det opp. Det er en munter sang, men i dette selskapet et hvileskjær.

Disturbance at the heron house

En ting som kan gjøre at jeg føler meg utenfor her i verden, er at en sang som denne, ikke er en større hit. Det er en briljant popsang, laget over et briljant riff, som durer og går mer eller mindre gjennom hele sangen. Verset er melodiøst, selv om det bare består av en d-akkord, og refrenget er ikke mer enn en G og en A. Enkelt og briljant. Og enda mer briljant når de får til en solo som en forløsning, en solo over C og G.

The feeding time has come and gone/They lose theyr heart, and head for home/Try to tell us something we don’t know»

og så gjentas den siste setningen igjen og igjen (eller burde gjøre det, vi gjør i hvert fall det når vi spiller det, og det blir veldig gøy, for når den blir gjentatt mange nok ganger, forandrer den mening!), eller det er vel «Everyone’s allowed», de gjentar.

Strange

Dette er en pussig en. Det var lettere å like den i ungdomstiden, enn nå, det er liksom litt fart og moro uten innhold. Teksten er «There’s something strange going out to night/There’s something strange, and it’s not quite right/Michael’s nervous and the light has changed/There’s something going on, and it’s not quit right» og et refreng med dudu-du-dudu-du-dudu. I rocken er det enkle ofte et kvalitetstegn, men jeg synes denne sangen beviser at det ikke alltid er slik. Man skal være i veldig god stemning på forhånd, for å la seg rive med av denne.

It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)

Om ikke annet, så er dette den sangen som har den beste tittelen. Den er herlig, og før man har hørt sangen, hvis det da er mulig å se tittelen og lure på hvordan sangen er, før man hører den, må man vel lure seg ihjel på hvordan den er. Jeg tror samme hva man tenker, blir man overrasket. Sangen er et fartsfylt fyrverkeri av en fest, der verset går så fort og med så mange ord at det er urolig det går an å holde det melodiøst, og i kontrast blir refrenget riktig så artikulert, det er hva man sitter igjen med, i kaoset.

Dette er en sang de spiller i ekstranumrene i konsertene nå for tiden, og den er ofte brukt i avslutninger, hvor den passer meget, meget godt, energiutblåsningen som den er.

Og gjentagelsen «I feel fine…» det er jo det beste man kan gå ut i konsertnattemørke med, it’s the end of the wold, eller ikke.

To the one I love

Dette er renget som REMs første kjærlighetssang, karakteristisk nok uten å være en kjærlighetssang i det hele tatt, i hvert fall ingen kjærlighetserklæring. «A simple prop to occupy my life», er meldingen, og «This one goes out to the one I left behind». Fremdeles mener jeg den akkustiske versjonen er bedre enn studioversjonen, og har nok mange uenige med meg i det.

Fireplace

Også en merkelig en, jeg likte bedre i ungdommen, enn jeg gjør nå. Den gang var det jo helt riktig med «Crazy, crazy world», i surrealistiske omgivelser, eller det jeg trodde var surrealistiske omgivelser. Jeg fikk alltid en følelse av alt svevde og snurret rundt, når jeg hørte denne dangen, det var «Crazy, crazy world». Så kom «Hang up your chairs/You better sweet, clear the floor for dance/Sweep the floor upon the fireplace»

Lightning hopkins

Det tøffeste i denne sangen er ropet: «Crow!»

King of birds

Vel, her har vi den gamle favoritten. Og fremdeles synes jeg den har sin sjarm, selv om den ikke står seg mot hitene på platen.

Oddfellow local 1-5-1

Platen åpner med en slager og en umiddelbar hit, og slutter med oddfellow local 1 – 5 -1, en sang jeg selv etter alle disse årene har litt vanskelig for å huske, og fortsatt kan komme i tvil om egentlig er denne, eller lighting hopkins, når jeg hører den. Jeg synes dette er en av de svakeste sangene REM laget på 80-tallet, og at den hadde passet bedre sammen med en haug med andre sanger, slik som Dead letter office, enn her på en offisiell plate. Dog skal jeg ikke underslå at jeg har lært den på gitar, og spilt den flere ganger. Det er jo REM. Man er ikke fan for ingenting.