NAD C388 med bluesound

Da jeg flyttet hit i huset arvet jeg det gamle, flotte og dyre stereoanlegget til far. Det er så flott at mor forteller om hvordan han solgte det til oss var med hjem, for å sette det opp og fortelle hvordan høytalerne måtte stå. Jeg er ikke sikker på merket, annet enn at de ikke selger det lenger, men jeg er sikker på at det er en veldig flott lyd og gir en veldig flott lyd, så lenge det virker.

Men det var hele tiden en del problemer med det. Forsterkeren gikk lett varm, og om man glemte å skru den av etter bruk, eller ignorerte det, så gav den fra seg en bankende lyd. Ofte måtte den inn til service og reperasjon, annerledes min NAD fra studenttiden, som har virket ufortrødent siden jeg kjøpte det på midten av 90-tallet. Nå i høst streiket den for godt.

Så det var å kjøpe en ny. Valget falt på NAD C388 med bluesound. Jeg liker at når jeg først kjøper, så skal det være skikkelig. Den er kjøpt på HiFi-klubben, og det var helst prisklassen som gjorde at jeg falt på denne. I samme prisklasse var det en ren analog forsterker. Disse kan kobles til digitale bokser og duppedingser for å spille av Spotify og andre tjenester fra nettet, men jeg valgte å heller ha dette innebygd i selve spilleren. I tillegg utvidet jeg med bluesound, selv om jeg egentlig ikke har bruk for dette ennå.

Min bruk av spilleren er klassisk musikk og klassisk rock og populærmusikk. Musikk betyr mye for meg, så jeg vil gjerne at det skal være skikkelig, og jeg er villig til å investere litt også for følelsen av at det jeg hører er bra. Jeg er vokst opp med CD, og bruker ennå CD. I små perioder har jeg hatt Wimp, Tidal og Spotify, særlig når det har vært velkomsttilbud, men denne måten å spille av musikk på, er ikke for meg. Jeg liker å eie musikken. Og jeg liker følelsen av å spille av en CD jeg selv har kjøpt. Men jeg er ikke fanatisk, og har selvfølgelig som alle andre stor glede av at enorme mengder bra musikk nå ligger fritt og lett tilgjengelig på forskjellige nettjenester.

At et så dyrt anlegg spiller bra er en selvfølge. Teknikken har beveget seg siden far kjøpte sin forsterker på 90-tallet. Den viktigste endringen er at dagens teknologi produserer samme kvalitet for atskillig mindre kraft, slik at strømforbruket går ned og varmeutviklingen ikke er så stor. Således har denne forsterkeren ingen av de problemene den gamle hadde. Den blir aldri varm, og den skrur seg av selv om man skulle glemme å gjøre det. Lyden er helt utmerket.

Det var lite grann problemer for meg å koble den til, og sette den opp til å virke. Årsaken er ganske banal, spilleren står naturlig nok med koblingene inn mot veggen vår, og i dårlig lys koblet jeg ledningene til phono-utgangen. Da blir det ulyd. Denne utgangen er den første, og den som er naturlig å koble til når man ikke ser skikkelig, så her er en ubetydelig detalj de kanskje kunne gjort annerledes. Når koblingen først er gjort, virker det selvfølgelig helt fint og uten problemer.

Bluesounden er vanskeligere å få til. De har montert et kort for meg, til et par tusenlapper, og jeg har lastet ned en app for å få det til å virke. Men jeg har ennå ikke greid å koble det til nettet mitt. Jeg har prøvd litt, og også hatt en kyndig venn på besøk, men vi får det bare til å virke på Bluetooth. Her hadde jeg nok greid det, om det bare hadde betydd noe for meg. Så lenge jeg spiller musikken fra analog CD, er det imidlertid ikke så viktig, og jeg lar det være til det kommer over meg igjen. På sikt, og i en annen livssituasjon, tenker jeg kanskje å spe på med litt trådløse høytalere rundt i huset. Den muligheten tilbyr Bluesound.

De som går og tenker på det, og har råd til det, kan trygt kjøpe.

Reklamer

Romjulsro

Jeg føler jeg har gjort en god jobb som far når barnet på tre er i stand til å kjenne igjen Toccata og fuge i D-moll, Dorian, sånn at jeg kan spørre: hvem er det som spiller? – Det er Bach. Følelsen får seg imidlertid en knekk når jeg spiller en Madrigal av Monteverdi, og barnet spør om det er – Neil Young…

Det har vært noen svært rolige romjulsdager dette året. Jeg har som så mange ganger fortapt meg i sjakken, hurtigsjakk og lynsjakk, direkte på NRK, og mange nettsider og sosiale medier. Det tar overhånd, men ikke verre enn at jeg skjønner jeg må ut med mitt lille barn, de få dagene vi har snø her i Sør-Rogaland, og at jeg skjønner hun er i sin fulle rett til å forstyrre meg samme hva jeg måtte holde på med. Og at ingenting er viktigere enn at jeg ikke øyeblikkelig kan legge det bort for henne.

Fredag reiste hun og jeg bort til mor. Egentlig var det for å se sjakk, men på veien fikk vi også gått noen skritt på ski. Det var hennes første forsøk. Kanskje kommer det av at hun har prøvd seg litt på skøyter, hun var i alle fall stødig og sikker fra første stund på skiene, om enn hun ikke fant hun helt hvordan hun best skulle bevege seg på dem. Det var såpass lite snø at jeg måtte gå til fots, så jeg kunne ikke vise, hun måtte finne det ut selv. Det gjorde hun på enkleste vis, og beveget seg på skiene som om hun hadde lange bein. Om hun skled på dem, så falt hun.

I dag klarte hun seg litt bedre på skiene, men fremdeles er det veldig langt igjen. Hun går helt fint på flat mark, da faller hun ikke lenger. Men det er bom stopp, om det går opp eller ned. Da må hun ha hjelp. Det samme gjelder når hun faller, hun kommer seg ikke opp uten at jeg løfter henne. Dagens fremgang var at hun klarte å snu seg rundt. Og hun er etter de riktige bevegelsene, når jeg holder henne i jakken i nakken, og løper etter henne når hun sklir ned bakken utenfor. Hun vil gjerne hvile seg på meg, men det får hun ikke lov til. Holder hun ikke balansen selv, stopper jeg, eller lar henne falle. Det er i overført betydning å lære barnet selvstendighet, tenker jeg. Hun må lære å stå på egne ben.

Ellers er det veldig rolig, her hos oss. Juleselskapene gjør vi unna lille julaften, julaften og første juledag, da er det hektisk og tradisjonsrikt. Siden var vi for oss selv. Vi har kjøpt inn overdådig med julemat, men vi rekker ikke helt å spise den. Jeg er også mer bedagelig anlagt enn vanlig, og sjekker heller tøysenyheter og sosiale medier, enn å ta fatt på noe mer ordentlig. Veldig mye går jo også med i sjakk, først alle timene med runder, så alt før og etter med å lese om det og delta i diskusjonen. De fleste tingene som ble diskutert fant sin løsning, heldigvis.

Og så fortsetter jeg en tradisjon fra ungkarsdagene. Hver dag i feriene åpne jeg en ny CD-plate. Det er klassisk musikk, og det er i den forbindelse den morsomme episoden med Irina og Neil Young og Monteverdi jeg satt opp i innledningen oppsto. Alle som vet det minste om Neil Young, skjønner hvorfor det er så artig. Kjenner man det minste til Monteverdi, forstår man det desto mer. Om ikke er det bare å spille av noe av ham,, fjernere fra Neil Young er det vanskelig å komme. Dog er jeg veldig godt fornøyd med at barnet mitt har lært navnet på to artister her i verden, to navn fra musikkhistorien: Bach og Neil Young.

Det er velvalgte navn.

 

What good am I?

Jeg spiller gitar. Det var en helt uventet hobby for meg å få, den gang jeg begynte og var 19 år. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, boblende av kreativitet, som jeg var og er.

Men jeg har aldri vært særlig musikalsk. Jeg er glad i musikk, kan mye om musikk, og er veldig inne i den musikken jeg liker og hører på. Men jeg er ikke noe særlig i å reprodusere den. Sangstemmen har aldri vært noe særlig, gehøret har sine mangler, og særlig før jeg plutselig lærte litt i løpet av et kort sangkurs i regi av studentteateret i Bergen, så sang jeg nokså konsekvent toner som ikke hørte hjemme der jeg sang dem. Og at jeg skulle begynne å spille gitar, det var vilt.

Likevel, jeg begynte, jeg lærte, og særlig i studenttiden på 90-tallet spilte jeg så mye at mine medbeboere på studentthybelen i Hans tanks gate lurte på når jeg egentlig studerte. De gjettet nok at jeg ikke studerte noe særlig denne tiden, jeg spilte gitar og hadde det gøy, levde mitt eget liv, trygt atskilt fra konvensjoner og forventninger.

What good am I if I’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

Siden har jeg jo brukt veldig mye tid på å lese og å studere, og stadig mindre tid på å spille gitar. Jeg har aldri egentlig øvd, alltid bare spilt på gøy, og stort sett de samme sangene av de samme sangene av de samme artistene. R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, i den rekkefølgen, om enn rekkefølgen de aller siste årene har vært litt motsatt.

Etter at jeg giftet meg har det rett og slett vært litt vanskelig å spille gitar. Hun kan ikke fordra disse tre artistene. Og hun har altfor godt gehør, hun hører med en gang når jeg synger feil. Og synger feil gjør jeg som regel med en gang.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say, if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

Videre, mange av sangene jeg har sunget mest, handler nettopp om å lengte etter en kvinne, sangene fra Blood on the tracks, av Bob Dylan, kjærlighetssangene hans, de morsomme og enkle til Neil Young, de få i sjangeren til R.E.M. For det første, så lengter jeg ikke lenger etter en dame, nå som jeg har en. For det andre – og viktigste – så kan ikke min kone fordra sutrete menn, lidende kjærlighetssanger er det verste hun vet.

I august reiste jeg hjem fra ferie før min kone. Hun kom hjem et par uker etter meg. I denne tiden hentet jeg av og til frem gitaren, spilte sanger av Bob Dylan, fra platen Oh’mercy, den som kom i 1989, var produsert av Daniel Lanois, og ble en slags comeback-plate for Dylan. Etter en serie middelmådige utgivelser var dette plutselig noe av det beste som kom det året, det tiåret, og i Dylans karriere. Det er mange kjærlighetssanger her, og sanger som er i nærheten av å være kjærlighetssanger. Vakre og vonde Most of the time, med oppskriften på hvordan det skal gjøres, si det motsatte av hva man mener, og kanskje enda vakrere og vondere Shooting star, med den smertefulle sluttlinjen om stjerneskuddet man ser forsvinne, og stjerneskuddet er henne.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

På denne platen er det også en sang som heter What good am I. Det er en sang som jeg ikke har lagt så godt merke til før. Den har forsvunnet litt, mellom de andre. Og jeg har ikke hatt skikkelig gitargrep til den (selv om jeg har spilt i 20 år, så klarer jeg ennå ikke finne grepene selv, det er alltid på internett), og heller ikke har jeg spilt den med Capo, slik den skal spilles. Med det ble den virkelig vakker, og passet godt mens jeg var hjemme alene, og min kone var i Kiev.

Her om dagen ville jeg spille den igjen. Mens min kone var hjemme. Hun lå i sengen og hvilte, så om jeg lukket alle dørene, tenkte jeg at jeg kanskje ville få spille i fred. Det kom til første linje, så hørte jeg skriket fra rommet. EEEEIIIIIVVVVVIIINND.

What good am I then to others and me
If I’ve had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?

Hun holdt ikke ut. Jeg måtte synge mer mandig, mer selvsikkert, mer bass, hun holdt ikke ut den lyse stemmen, stemmen jeg nå en gang har, jeg er en tenor, men det liker hun ikke. Mørkt og dypt og med kraft, skal jeg synge. Og hun skjelte meg ut i karakteristisk stil, sikkert lettkledd etter å  ha hvilt, det husker jeg ikke, men det er slik det pleier være. Hun kommer inn i stuen, og gir meg en lekse.

Denne gangen satt jeg og smilte. Hun spurte hva det var, hvorfor jeg smilte, om jeg ikke skjønte budskapet, det er jo ikke noe særlig å skjelle ut noen som smiler av det. Og jeg forklarte henne hva det var, hva sangen handler om, What good, am I, en sang som blir helt morsom om man synger den med kraft og bass. Det handler om en mann som i en vond stund går inn i selvransakelsen, som absolutt ikke har noen tro på seg selv, som ikke i det hele tatt har noe behov for å utbasunere hva han har på hjertet. Jeg leste henne teksten, og hun skjønte det. Hun smilte hun også.

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good am I?

Med gratis Wimp i sommerferien

I starten av sommerferien fikk jeg en tekstmelding fra musikkstrømmetjenesten Wimp, om at jeg kunne få en måneds gratis prøveabonnement. Jeg takket ja, og prøvde.

Jeg har også tidligere hatt prøveabonnement, det var derfor jeg ble tilbudt et nytt. Forskjellen var at jeg denne gangen fikk for alle enheter, det som koster 99 kroner i måneden. Det passet jo bra, for her på ferie har jeg ikke lenger noen datamaskin. Det klarer seg med mobilen og nettbrettet.

En måneds abonnement tilsvarte omtrent hele ferien. Grunnet en feil som gjorde at jeg fikk forsinket oppstart, fikk jeg en uke ekstra, og da hadde det rukket. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg vil ikke betale dem 99 kroner.

Det er noe ved systemet som ikke appellerer til meg. Kanskje er det noe med at hver generasjon blir glad i sin egen teknikk, de ekte LP-fantastene ble aldri helt glad i CD, vi som har kjøpt musikken vår på CD, får det ikke til med Wimp.

Hovedproblemet er rett og slett dette med at alt er tilgjengelig. Det blir for mye. Man får ikke det samme forholdet som når man har brukt en hundrelapp eller mer på akkurat den CDen man kjøper. Man har kanskje gått og tenkt på det, kanskje er det et innfall, uansett blir den en del av samlingen, en man vil høre på ofte eller sjelden. I strømmetjenester er det ingen vei fra innfall til testing, man kan sjekke alt ut med en gang. Noen vil sikkert mene at dette er positivt. Men det vil jo også føre til at man fort går videre til det neste man vil sjekke ut. Man tar seg ikke tid til å høre på det man har. Straks man mister interessen, har man noe annet tilgjengelig.

Det mister også litt av magien. Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å lytte til platen «Sail away», av Randy Newman, og serien Fairport Convention at the BBC. Det er vakre plater begge to. Hadde jeg hatt dem på CD, ville de betydd mye for meg. På Wimp blir det mer som en forbruksvare. Det er bruk og forkast, ikke noe jeg har tilegnet meg som noe verdifullt. Ikke noe som er mitt. Det er nesten som om Wimp ødelegger noe av lytteropplevelsen.

Jeg er glad jeg fikk tilbudet om en prøvemåned, men jeg fikk ikke mye ut av det. Jeg hadde det like fint de andre sommerne, da jeg ikke hadde musikk å høre på. Skulle det knipe, er jo uansett det meste tilgjengelig på YouTube. Det er en annerledes verden vi lever i.

 

iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.

Shoot out the lights, av Richard Thompson

I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som «gå tilbake på» eller «ta tilbake», slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)