Langfredag med Johann Sebastian Bach

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt igjen, bloggen ligger jo nokså ubrukt, men livet går sin gang, og det er hele tiden mye å dele. I dag tenkte jeg å dele litt av påsken, og den tyske komponisten Johann Sebastian Bach (1685-1750), en musiker helt i særklasse, og et av de mest begavede mennsker som har vandret her på jorden. Vi er blitt ganske sekulære her i Norden, og føler ikke påsken så sterkt, men enten man er troende eller ikke, så må Jesu’ lidelseshistorie være noe av det sterkeste som er skrevet her i verden. Den mest begavede musiker av alle, satte toner til dette, i to utrolige verk, Johannes-pasjonen og Mattheus-pasjonen.

Vi i vår familie har pleid å bruke påsken til å gå på tur. Fra den tiden bloggen var mer aktiv, skrev jeg mye om disse turene, og kunne også legge ut bilder. Det første året var året min far døde, sånn at de siste turene med ham ble skrevet ned i daglige poster. Siden den gang er mye endret i livet og i verden, men jeg går turer i det samme terrenget, nå med mitt eget barn, og med min mor, som har hatt slag, og ikke lenger klarer lange tuer og ikke turer i kupert terreng.

Min inngang til Johann Sebastian Bach kom etter år 2000. Ingen i slekta hørte Bach, eller klassisk i det hele tatt, og jeg er vokst opp med populær pop og rock, som siden fant veien til klassikerne også der. Også dette har jeg skrevet mye om på bloggen, det er bare å gå inn og sjekke kategoriene. Det var amerikanske R.E.M som åpnet en ny verden av musikk for meg, da jeg var 19 år og gikk tredje år på videregående. Derfra gikk veien til Neil Young og Bob Dylan, og videre til røttene, og alle band og musikere inspirert av og som påvirket disse, engelsk og amerikansk, pop og rock, med mest rock.

Så begynte jeg utvide horisonten litt i bokverdenen, leste noen skikkelige bøker, slukte etter hvert store deler av litteraturhistorien, og nå var det ikke engelsk og amerikansk, men russisk fremfor alt, og dernest tysk og skandinavisk, språk og kultuer som var, eller ble, tilgjengelige for meg. Og jeg tenkte at kanskje også den klassiske musikken hadde noe å by på, og satte meg fore å forsøke å kjøpe inn litt, og låne litt CD-plater på biblioteket. Det var sånn vi måttte gjøre det den gangen.

Fra Bach var det Cello-suitene som grep med. Det er noe overjordisk med det, hvordan det er mulig å få ut så vakker musikk av et instrument med kun fire strenger, og der man med buen egentlig ikke kan stryke flere enn en og en av gangen. Jeg fikk også av gode venner på musikkonservatoriet høre historien om disse suitene, hvordan Pablo Callas fant dem, og spilte dem, og hvordan de nå er regnet som noe av det ypperste av musikk skrevet.

Det er over 20 år siden den gang, og Bach har vokst og vokst og vokst, for meg. Jeg har kjøpt inn all musikk han har gitt ut, det meste av den i flere innspillinger. Og jeg har fullført med å kjøpe inn 172 CD samlesett fra Hänssler Classic, der Helmuth Rilling er den dominante dirigenten. Jeg har vennet meg til vokalmusikken. Noe av det mest ubegripelige jeg vet om, er hvordan J.S. Bach klarte å skrive en ny kantate, uke etter uke, hver eneste uke i fem forskjellige år, og så er det noe av den ypperste av musikk laget. I løpet av arbeidsuken, skulle ikke Bach bare velge ut tekstene og skrive musikken, han skulle også skrive ut kopiene og levere dem til musikerne, og øve dem inn sammen med dem. Så ble de spilt under Gudstjenesten ved kirken i Leipzig, vi er på 1720-tallet, årene like før konfirmasjonen ble innført i Norge, og kong Christian IV gjennomførte sin norske reise.

Etter Gudstjenesten ble kantatene lagt bort, ment for aldri mer å bli spilt. 1/3 av kantatene er tapt. Og av de som er bevart, er perler av typen som blir spilt rundt om i kirker i Europa, og de som hører på blir overveldet av begeistring. Hva er dette for noe? Jeg trodde jeg hadde kantatene samlet med min samling av Karl Richter, men de fem boksene i settet der er bare en brøkdel av de omtrent 200 bevarte.

Og så er det påskepasjonene, lidelseshistoriene som de er beskrevet i evangeliget etter Johannes, og evangeliet etter Matteus. De to verkene der er ubeskrivelige. Jeg fikk tidlig Matthäus pasjonen dirigert av Otto Klemprer (1885-1973), som kanskje er mer berømt for sine fremføringer av operaer og symfonier, og som dirigerte Bach med sakte tempi og med moderne instrument. Men for meg er den versjonen definitiv. Siden har jeg fått av Münchinger, Richter, Gardiner og Rilling, i tillegg til at jeg har benyttet mulighetene moderne teknologi gir til å høre også andre versjoner på YouTube og Spotify, og sånt noe. Akkurat nå, denne langfredagen, hører jeg Richter.

Før det hørte jeg Johannes-pasjonen, som for meg alltid vil være lillebroren. Det er litt tilfeldig, jeg hadde Matthäus med Klemprer i årevis, før jeg fikk settet med andre dirigenter, og Johannes-pasjonen har aldri helt klart å ta igjen det forspranget. Johannes-pasjonen forteller ikke hele lidelseshistorien, og er også satt sammen av mange tekster, så selv om musikken komponert der er overveldende, og helheten er uimotståelig, så er Matthäus-pasjonen som også får overlevert det religiøse budskapet og selve lidelseshistorien på en måte som gjør det vanskelig å ikke være troende.

Man er i hvert fall nødt til å ha respekt for påskens sterke budskap, og sånn det oppleves av de troende, at det er verdens frelser som sitter og spiser middag med sine disipler. Så blir han forrådt av en av dem, og fornektet av en annen, og i valget mellom å frigi frelseren Kristus eller røveren Barabas, så velger romeren Pontius Pilatus på folket i Judeas oppfordring å frigi Barabas. Det er da torden og lyn ruller over planeten, og det er helt ubegripelig at JS. Bach klarer å tonsette det i samme komposisjon, som der kvinnene nettopp har sørget og grått.

Jeg er ikke så enormt god på musikk og toner, det er ordene som er min arena, men musikk har likevel stor virkning på meg. Dette her er sin egen gave. Det er få av de rundt meg jeg kan snakke sammen med, og som føler og tenker det samme som jeg, rundt denne musikken, og mange av de jeg treffer som gjør det, er selv musikere, og kan det tekniske langt, langt bedre enn jeg kan. Men det er ikke så farlig.

Akkurat nå er det Ich will dir mein Herze schenken, jeg vil skjenke deg mitt hjerte. Bach var selv inderlig troende, og legger inderlighet inn også i musikken. Instrumentene er obo og kontinuo, to instrument der lyden og klangen i seg selv er trygg og vakker, og melodilinjen er så nydelig at man kommer på gråten, man gjør jo det.

Og det er bare en av veldig, veldig mange arier og koraler og musikkstykker. Jeg lånte Great Composers av BBC på biblioteket, nå ligger de på YouTube. Her er selvfølgelig litt fra mange av de ulike typene musikk Bach skrev, og her er mye av det jeg vet om Bach og musikken hans, først forklart. Delen om Matthäus-pasjonen grep meg veldig, og griper meg også nå når jeg tenker på det. Det er en britisk, ærverdig gammel mann, som snakker om det, og trekker frem Erbarme dich, det sterkeste som er skrevet av musikk, over det sterkeste som er tenkt ut eller gjennomlevd her i verden, alt etter om man tror på det, eller ikke tror på det. Han blir rød i ansiktet, og tårene spretter, bare han tenker på dette verket, så kommer følelsene frem, og BBC klipper rett over til en innspilling med en kvinnelig fiolinist, og en mann som synger, dirigert av Gardiner. Mannen er Peter, og han ber om tilgivelse, etter å ha sviktet i å stå opp for sin beste venn, i det han er sendt bort for å dø, og han ber bittert gråtende om tilgivelse i 7 minutter.

Erbarme dich, mein Gott,
Um meiner Zähren willen!
Schaue hier, Herz und Auge
Weint vor dir bitterlich.
Erbarme dich, mein Gott.

Erbarme dich, fra Mätthaus-pasjonen til J. S. Bach

Det er langfredag i dag. Tid for ettertanke. Det var bare det jeg ville si.

Queens beste og verste plater – fra 14 til 6

En bloggpost helt ut av det blå. En kjærlighet som var intens, og varte noen år. Jeg fikk min første CD-plate av Queen straks jeg kjøpte min første min CD-spiller, en diskmann, på tur til Tyskland, på utveksling. Jeg gikk i det som den gang var åttende klasse i ungdomsskolen, i dag tilsvarer det niende. Jeg må ha vært 13-14 år. Straks etter kjøpte jeg fem plater til. Fire av dem var Queen.

Åttende og niende klasse på ungdomsskolen, første og andre på videregående, hørte jeg omtrent bare Queen. Jeg kjøpte alle platene, smått om senn, med den litt for lave ukelønnen og ganske lave arbeidsinntekten jeg hadde. Det var sånn at jeg kunne sykle 3 timer og legge reklame i postkassene, og kjøpe en CD-plate for pengene jeg tjente. Jeg hadde like mange plater av Queen, som alle andre til sammen. Og syntes Queen var bedre enn alle andre til sammen.

Siden høre jeg REM, musikksmaken min bråmodnet, og jeg har de 30 årene som har gått siden omtrent ikke hørt Queen i det hele tatt. Men gammelt vennskap sitter i, de følelsene jeg fikk og stemningene jeg ble satt i i min tidlige ungdom, var ekte, og da Queen nå har fått en slags gjenoppvåkning med filmen Bohemian Rhapsody og det nesten merkelige faktum at sangene deres er blant de aller, aller mest spilte av noen grupper på Facebook, det inspiserte meg til å skrive denne bloggen.

Hva er, fra dårligst til best, rekkefølgen på platene til Queen? Jeg holder utenfor platene til Freddie Mercury alene, jeg har dem alle, og jeg holder også utenom platene gitt ut etter han døde, også de har jeg, tror jeg. Dette er studioplatene fra Queen I (1973) til Innuendo (1991), en intens periode på et par tiår, og et band med en fascinerende utvikling

14 Flash

Dette er den eneste platen av dem jeg ikke har. Det er filmmusikken til Flash Gordon, eller Lyn Gordon, som han heter på norsk. Jeg har hørt den noen ganger på strømmetjenester, men det er en unntaksplate, dette. Hiten, eller syngelen, Flash, den finnes på Greatest hits, så jeg har hørt den der noen ganger. Den er jo ganske fin, men heller ikke den når opp blant Queens hits og heller ikke blant Queens beste øvrige sanger.

13 Hot Space (1982)

Denne er også lett å plassere. Som voksen har jeg skjønt hva som gjorde at denne platen aldri ble noe mesterverk, gruppen var i ferd med å falle fra hverandre, og det handlet vel mest om å kamuflere hvor ille det står til. Under Pressure er herfra, det er en flott sang, men verken for David Bowie eller for Queen er dette i nærheten av hva de egentlig er i stand til å klare. Ellers er det Life is Real, som minner umiskjennelig om John Lennon, Put out the fire, som selv til Queen å være er vondt naiv og overforklarende, nesten barnslig, og så er det noen slags forsøk på å treffe en slags tidsånd med ny musikk og rytmer og sound. Men det går ikke noe bra.

12 Jazz (1978)

Dette er den første platen som egentlig er bra. Her er flott og berømte hits som Fat bottom girls og Bicycle Race, om enn disse sangene var gøyere i ungdommen enn som voksen, og Don’t stop me now har over 1 milliard lyttinger på spotify, selv om jeg for min del aldri har holdt den som en av mine favoritter. Platen har også små glemte perler som Jealusy og enda bedre Dreamers ball, som virkelig kommer i en bra versjon på live-platen Live Killers kort etter, og her er merkelige Mustapha, som også Queen skal få komme unna med. Men If you can’t beat them, In onlys seven days og Fun it er mest av alt plagsomt, tittellåten Jazz prøver altfor hardt, og enda mye mer enn det, og Let me entertain you klarer heller ikke å bli helt det den prøver på. Ikke for meg, i hvert fall. Så det blir for mye blandet drops, og Queens tredje dårligste plater, om enn det finnes sanger å bli glad i her.

11 Queen I (1973)

Når jeg skriver om Queen, må jeg finne en blanding sånn jeg er nå, når jeg er voksen, og sånn det var da jeg likte bandet som best, i tenårene. Nå synes jeg sangene på debutplaten holder seg helt utmerket, jeg blir i godt humør av den, men den gang syntes jeg ikke Queen hadde blitt helt Queen ennå. Det er en rå lyd på den, som jeg ikke likte da, men liker nå. Jeg liker også at sangene ikke er så selvforklarende, så overtydelige, og så endimmensjonale, som Queen unektelig ble etter hvert. Her er det skikkelig kjør på Rockn roll, fra starten Keep yourself alive, balladen doing all right, fascinerende og Queenske Great king rat, og også Queenske My Fairy king. Liar har jeg aldri klart å bestemme meg for om jeg liker eller ikke liker, men det er en sang å legge merke til, og tekstlinjen «Nobody believes me – LIAR!», den er jo fin. The night comes down er rolig, Modern times rockn roll er forglemmelig, og Son and daughter er første forsøk på Queen power-sanger, det jeg kalte «mektige sanger», i min nitidige kategorisering, poenggiving og samlinger i ungdommen. Den er fin den, men mer et varsel om hva som skal komme, akkurat som man finner motiv og ideer i store forfatteres tidlige verk, ideer som kommer i full utforming og full utforming senere i forfatterskapet. Jesus, den nest siste sangen, jeg får ikke den til, det blir for lettvint, men Seven seas of rhye som avslutter er hint om hva som skal komme.

10 The game (1980)

Denne platen har noen av de samme problemene som Jazz, den blir litt intetsigende, og som plate hører den så absolutt til på en verre plass enn Queen I. Debutplaten er interessant, men her har vi mer å gjøre med et band som har lært triksene, og kan vri ut monsterhits av ermet. Men, en plate skal jo også ha supersanger, og her er – etter min mening og smak – The game bedre enn Jazz. Crazy little thing called love er der oppe blant Queens aller, aller beste, om enn den kanskje ikke er helt representativ, verken for platen eller bandet. På platen er også Coming soon, som jeg likte helt utrolig godt da jeg først fikk høre den. The game var en av de siste platene av Queen jeg fikk tak i, og her var en ny sang jeg aldri hadde hørt før, av det bandet jeg likte så godt. Den sangen har imidlertid ikke klart å holde grepet inn i voksenalderen, kan man trygt si. Derimot er Play the game og Save me flotte sanger, blant Queens beste ballader, og latterlig mye bedre enn Jealusy som sjarmerte på Jazz. Særlig finnes Save me også på mange fine live-versjoner. Another one bites the dust er en monster hit, og kanskje Queens aller mest spilte sang, selv om den aldri har vært helt inn i min stil, verken som ungdom eller voksen. Men jo eldre jeg har blitt, dess mer har jeg anerkjent at det er noe med denne sangen få andre sanger har, og det er fortjent den har den posisjonen den har. Foruten disse, er det en del makkverk også på platen. Don’t try suicide er kanskje den verste sangen Queen noensinne laget. Den er her. Det samme er pinlige Need your lovin tonight og Rock it (prime jive). Med Dragon attack og Sail away sweet sister er alle sangene nevnt. Dragon attack er inn et spor Queen aldri skulle gått, og som de rotet med disse årene, Sail away sweeet sister er ikke så verst, men kunne like godt blitt nevnt uten å si noe mer om den.

9 News of the world (1977)

Denne platen tar det opp et hakk. Mest fordi den inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det som var min inngangsport til bandet, da vi hørte det i minibussen til treneren før kamp med småguttelaget i fotball. We will rock you og We are the champions fikk begge toppkarakteren 10 i alle kåringer jeg drev med, og fungerte fantastisk til å sette meg i stemning, nesten samme hva jeg skulle gjøre. Det har også fulgt meg ikke så verst siden. Så stuper det rett inn i rocktøylesløse Sheer heart attack, som blir litt for mye av det gode for min del, men i live-versjonen er energien akkurat så holdt igjen at det går an å hive seg med, da er det superkult. All dead, all dead har jeg alltid likt, gitarist Brian May er bra på slike sanger, og Spread your wings er bra, og enda mye bedre live. Det er i det hele tatt en plate med mange bra sanger, dette, men temmelig uten helhet og retning. Settingen er liksom News of the world, album-tittelen, og så skal det kanskje være støyende og sprikende, men måten der er gjort på inviterer ikke til å tolke det så gjennomtenkt. De neste to sangene på platen har jeg aldri kunnet fordra, selv om Queen har pleid å spille dem live, og andre tydeligvis liker dem. Det er Get down, make love og Fight from the inside. Så tar det seg opp igjen med Sleeping on the sideways, en sedvanlig perle fra Brian May, men han får det vel ikke til å få det til å låte helt sant og troverdig, det sangen melder, det er konstruert stemning og mening. Who needs you er forglemmelig og dårlig, It’s late er Queen Power, uten å være i nærheten til å nå opp til de beste i sjangeren, og avslutningen, My melancholy blues liker jeg godt. Det er en sang som ikke hører til de mest kjente, og som er fin. For øvrig er det denne platen som fikk anmeldelsen Rockens første fascistiske plate, fra en anmelder som rett og slett var provosert. Det er nok å ta i, men sprikende, og retningsløs, det er riktig. Og noen fantastiske sanger som kan få en stadion til å bevege seg, lik få andre kan få til, det er denne platen og Queen.

8 Queen II (1974)

Dette går også opp et hakk, for dette er energien og helheten i fra debutplaten, inn i noen minneverdige sanger. Denne platen likte jeg godt den gang, og liker godt fortsatt. Sangene holder seg, og prøver ikke så veldig hardt å være mer enn de er. Procession er intro, nærmest et preludium, en instrumental som egentlig bare bygger opp til den første sangen og til platen. Father to son har en solo som blir for lang og intrikat for min del, men den sangen har øyeblikk som virkelig fenger om du hengir deg, og det er Queen power med en tidlig råskap som kler den. Dette er kult. White Queen er en flott ballade,flott, karakteristisk vokal fra en ung Freddie Mercury, og så kommer denne platens forglemmelige øyeblikk. Some day, one day, er mer et pausespor, og det samme er The loser in the end, fra Roger Taylor. Men så tar det seg virkelig opp, i platens andre halvdel. Her er Ogre battle, en skikkelig rocker fra troll- og alveverdenen, og en historie som fungerer, selv om det ikke er så enkelt og så nødvendig å få tak i den. Det holder å vite at det har vært et stort og viktig slag, musikken og fraseringen til Freddie Mercury får sagt det som skal sies. The fairy fellers master stroke er også briljant Freddie Mercury, mercury er som kjent kvikksølv, som er flytende. Det er en veldig iderikdom i hodet hans, og her formelig spruter det ut i alle retninger, men sånn at det allikevel på sitt eget merkelige vis fungerer. Nevermore er fremdeles den vakreste sangen på såvidt over et minutt, synes jeg, helt nydelig og enkelt, og så går det inn i kontrasten March of the black Queen. Dette er en eksplosjon av ideer, og om man synes Father to son er bra, så er denne veldig mye bedre. Den peker frem mot Bohemian Rhapsody og andre i sin art, med flere forskjellige sanger liksom pakket inn i en. Det er 6 minutter og 32 sekunder som er velfylt, ting skjer, i den sangen. Og så er Funny how love is, en pause, men når Freddie Mercury står for pausen, er det bedre enn når Bryan May og Roger Taylor gjør det. Så avslutter sangen med Queens første store hit, litt bedre enn Keep yourself alive, her er hele Seven Seas of rhye. Det er en energieksplosjon her også, men denne gangen funker det, og sitter. Platen er et mesterverk som må tilskrives Freddie Mercury, mer enn noen annen plate av Queen må det.

7 Innuendo

‘Den hører til her. Selv om den da den kom, er en av de platene som har gjort aller, aller sterkest inntrykk på meg. Her var nytt materiale, av Queen. Tittelsporet, Innuendo, sprengte alle skalaer for meg, det var den suverent beste sangen noensinne laget, slik jeg så tingene den gang, og jeg kunne ikke høre den annet enn i gåsehud og høytid. Både den og platen har falmet litt, det skal sies, men følelsen av magi sitter ennå i, eller kanskje jeg heller skulle skrive minnet om den følelsen. For nå synes jeg nok platen er litt vel glattpolert, til at det kan passere, og noen av sangene er jo helt grusomme. Men det er også sanger som er vakre og fine, og også sanger som ikke er så altfor plagsomme, selv om de i ettertid for min del har mer triks enn substans. Jeg kan ikke få meg til å si noe veldig mye stygt om Innuendo, melodiene og oppbygningen og ønsket og oppnåelse av frysninger, det er der jo, men teksten som jeg syntes var magisk den gang, synes jeg er primitiv nå. En flott sang, men dette er ikke Bohemian Rhapsody opp igjen, og den mangler helt det uforklarlige som virkelig store sanger og kunstverrk har. Jeg gav meg ende over av denne sangen 17 og 18 år gammel, men det var den gang, det skjer ikke nå lenger. I’m going slightly mad er jo fin, går ikke an å si noe annet, og jeg ser jo når jeg går gjennom sangtitlene igjen, at denne platen betydde enormt for meg de to første skoleårene på videregående, og at jeg den gang syntes den ikke hadde dødpunkt eller lavmål. Men I can’t live with you er jo litt kjedelig, All gods people litt pretensiøs (noe som jo også kan sies å være Queens varemerke), Deliah til katten kan man vurdere om er humoristisk eller pinlig, og Don’t try so hard liker jeg ikke lenger. Ride the wild wind er en sang, der både teksten, melodien og virkemidlene er ting jeg har vokst frem, og These are the days of our lives er en sang jeg syntes var fantastisk flott og gripende den gang, men den får ikke til samme virkning nå. Selv ikke med det ekstra lagt til den at det er en av Freddy Mercurys avskjedslåter, og meldingen til slutt, I still love you, den har sterke element i seg. Rockerne Headlong og Hitman syntes jeg verken den gang eller nå når opp til Queens beste i den sjangeren, men særlig Headlong likte jeg ganske godt, og Hitman er jo blitt en ischocky-låt (jeg husker godt anmeldelsene i avisene, der det ble uttrykkelig skrevet ingen av disse sangene vil bli spilt under ischocky-kamper, noe We will rock you ble til stor suksess). Og så er det avslutning. The show must go on. Til den må jeg si: wow. Det er sang å avslutte med, den holder.

6 Sheer heart attack (1974)

De to første platene til Queen er kanskje litt obskure. Her kommer de ut av det. Disse sangene er lett tilgjengelige, lett nynnbare, og Killer Queen er en ordentlig superhit som fortsatt spilles, og fortjent er det. I det de to første platene er en slags grøt av sanger, tjukt av ideer eksponert og satt sammen, er dette mer en plate med sanger det går an å plukke fra platen og bruke for seg selv. Killer Queen er nevnt, men jeg har alltid likt bedre avslutningen, In the laps of the gods… revisited, med et helt fantastisk refreng, høy syng-med-faktor, og kanskje en av Queens mest undervurderte sanger. Startlåten, Brighton Rock, syntes jeg den gang hadde fantastisk vers og refreng, og tøft innhold, men soloen syntes jeg var altfor lang og uten melodi, så den klippet jeg bort når jeg la sangen over til kasett. Det har endret seg, soloen er jo både flott og innovativ, med artige ekko-effekter og Brian May eksperimenterende. Now I’m here er rock med mer pondus, kjempebra live, og med stilige effekter av lokasjon i rommet og høytalerne. Også her brukes ekkoeffekter over en lav sko. Lily of the valey er en sang, der jeg fremdeles kan få tekst- og melodilinjen «I lie in bed with open eyes»i hodet rett som det er, og In the lap of the gods (ikke revisited) er også en rolig sang med en veldig bra forløsning. Flick of the wrist er artig, Stone cold crazy går an, Bring back that Leory Brown er spesiell, og så er det et hakk ned til John Deacons Misfire og ytterligere kanskje til Tenement Funster fra Roger Taylor, og She makes me, som er platens kjedeligste. Men her er det både sanger og helhet, her var det kult den gang, og ganske kult ennå, sjette beste platen til Queen etter min vurdering.

*

Resten av listen, 5 til 1, kommer i morgen.

NAD C568 – ny CD-spiller!

Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.

Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.

Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.

Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.

Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.

Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!

Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.

God morgen! God lyd!

NAD C388 med bluesound

Da jeg flyttet hit i huset arvet jeg det gamle, flotte og dyre stereoanlegget til far. Det er så flott at mor forteller om hvordan han solgte det til oss var med hjem, for å sette det opp og fortelle hvordan høytalerne måtte stå. Jeg er ikke sikker på merket, annet enn at de ikke selger det lenger, men jeg er sikker på at det er en veldig flott lyd og gir en veldig flott lyd, så lenge det virker.

Men det var hele tiden en del problemer med det. Forsterkeren gikk lett varm, og om man glemte å skru den av etter bruk, eller ignorerte det, så gav den fra seg en bankende lyd. Ofte måtte den inn til service og reperasjon, annerledes min NAD fra studenttiden, som har virket ufortrødent siden jeg kjøpte det på midten av 90-tallet. Nå i høst streiket den for godt.

Så det var å kjøpe en ny. Valget falt på NAD C388 med bluesound. Jeg liker at når jeg først kjøper, så skal det være skikkelig. Den er kjøpt på HiFi-klubben, og det var helst prisklassen som gjorde at jeg falt på denne. I samme prisklasse var det en ren analog forsterker. Disse kan kobles til digitale bokser og duppedingser for å spille av Spotify og andre tjenester fra nettet, men jeg valgte å heller ha dette innebygd i selve spilleren. I tillegg utvidet jeg med bluesound, selv om jeg egentlig ikke har bruk for dette ennå.

Min bruk av spilleren er klassisk musikk og klassisk rock og populærmusikk. Musikk betyr mye for meg, så jeg vil gjerne at det skal være skikkelig, og jeg er villig til å investere litt også for følelsen av at det jeg hører er bra. Jeg er vokst opp med CD, og bruker ennå CD. I små perioder har jeg hatt Wimp, Tidal og Spotify, særlig når det har vært velkomsttilbud, men denne måten å spille av musikk på, er ikke for meg. Jeg liker å eie musikken. Og jeg liker følelsen av å spille av en CD jeg selv har kjøpt. Men jeg er ikke fanatisk, og har selvfølgelig som alle andre stor glede av at enorme mengder bra musikk nå ligger fritt og lett tilgjengelig på forskjellige nettjenester.

At et så dyrt anlegg spiller bra er en selvfølge. Teknikken har beveget seg siden far kjøpte sin forsterker på 90-tallet. Den viktigste endringen er at dagens teknologi produserer samme kvalitet for atskillig mindre kraft, slik at strømforbruket går ned og varmeutviklingen ikke er så stor. Således har denne forsterkeren ingen av de problemene den gamle hadde. Den blir aldri varm, og den skrur seg av selv om man skulle glemme å gjøre det. Lyden er helt utmerket.

Det var lite grann problemer for meg å koble den til, og sette den opp til å virke. Årsaken er ganske banal, spilleren står naturlig nok med koblingene inn mot veggen vår, og i dårlig lys koblet jeg ledningene til phono-utgangen. Da blir det ulyd. Denne utgangen er den første, og den som er naturlig å koble til når man ikke ser skikkelig, så her er en ubetydelig detalj de kanskje kunne gjort annerledes. Når koblingen først er gjort, virker det selvfølgelig helt fint og uten problemer.

Bluesounden er vanskeligere å få til. De har montert et kort for meg, til et par tusenlapper, og jeg har lastet ned en app for å få det til å virke. Men jeg har ennå ikke greid å koble det til nettet mitt. Jeg har prøvd litt, og også hatt en kyndig venn på besøk, men vi får det bare til å virke på Bluetooth. Her hadde jeg nok greid det, om det bare hadde betydd noe for meg. Så lenge jeg spiller musikken fra analog CD, er det imidlertid ikke så viktig, og jeg lar det være til det kommer over meg igjen. På sikt, og i en annen livssituasjon, tenker jeg kanskje å spe på med litt trådløse høytalere rundt i huset. Den muligheten tilbyr Bluesound.

De som går og tenker på det, og har råd til det, kan trygt kjøpe.

Romjulsro

Jeg føler jeg har gjort en god jobb som far når barnet på tre er i stand til å kjenne igjen Toccata og fuge i D-moll, Dorian, sånn at jeg kan spørre: hvem er det som spiller? – Det er Bach. Følelsen får seg imidlertid en knekk når jeg spiller en Madrigal av Monteverdi, og barnet spør om det er – Neil Young…

Det har vært noen svært rolige romjulsdager dette året. Jeg har som så mange ganger fortapt meg i sjakken, hurtigsjakk og lynsjakk, direkte på NRK, og mange nettsider og sosiale medier. Det tar overhånd, men ikke verre enn at jeg skjønner jeg må ut med mitt lille barn, de få dagene vi har snø her i Sør-Rogaland, og at jeg skjønner hun er i sin fulle rett til å forstyrre meg samme hva jeg måtte holde på med. Og at ingenting er viktigere enn at jeg ikke øyeblikkelig kan legge det bort for henne.

Fredag reiste hun og jeg bort til mor. Egentlig var det for å se sjakk, men på veien fikk vi også gått noen skritt på ski. Det var hennes første forsøk. Kanskje kommer det av at hun har prøvd seg litt på skøyter, hun var i alle fall stødig og sikker fra første stund på skiene, om enn hun ikke fant hun helt hvordan hun best skulle bevege seg på dem. Det var såpass lite snø at jeg måtte gå til fots, så jeg kunne ikke vise, hun måtte finne det ut selv. Det gjorde hun på enkleste vis, og beveget seg på skiene som om hun hadde lange bein. Om hun skled på dem, så falt hun.

I dag klarte hun seg litt bedre på skiene, men fremdeles er det veldig langt igjen. Hun går helt fint på flat mark, da faller hun ikke lenger. Men det er bom stopp, om det går opp eller ned. Da må hun ha hjelp. Det samme gjelder når hun faller, hun kommer seg ikke opp uten at jeg løfter henne. Dagens fremgang var at hun klarte å snu seg rundt. Og hun er etter de riktige bevegelsene, når jeg holder henne i jakken i nakken, og løper etter henne når hun sklir ned bakken utenfor. Hun vil gjerne hvile seg på meg, men det får hun ikke lov til. Holder hun ikke balansen selv, stopper jeg, eller lar henne falle. Det er i overført betydning å lære barnet selvstendighet, tenker jeg. Hun må lære å stå på egne ben.

Ellers er det veldig rolig, her hos oss. Juleselskapene gjør vi unna lille julaften, julaften og første juledag, da er det hektisk og tradisjonsrikt. Siden var vi for oss selv. Vi har kjøpt inn overdådig med julemat, men vi rekker ikke helt å spise den. Jeg er også mer bedagelig anlagt enn vanlig, og sjekker heller tøysenyheter og sosiale medier, enn å ta fatt på noe mer ordentlig. Veldig mye går jo også med i sjakk, først alle timene med runder, så alt før og etter med å lese om det og delta i diskusjonen. De fleste tingene som ble diskutert fant sin løsning, heldigvis.

Og så fortsetter jeg en tradisjon fra ungkarsdagene. Hver dag i feriene åpne jeg en ny CD-plate. Det er klassisk musikk, og det er i den forbindelse den morsomme episoden med Irina og Neil Young og Monteverdi jeg satt opp i innledningen oppsto. Alle som vet det minste om Neil Young, skjønner hvorfor det er så artig. Kjenner man det minste til Monteverdi, forstår man det desto mer. Om ikke er det bare å spille av noe av ham,, fjernere fra Neil Young er det vanskelig å komme. Dog er jeg veldig godt fornøyd med at barnet mitt har lært navnet på to artister her i verden, to navn fra musikkhistorien: Bach og Neil Young.

Det er velvalgte navn.

 

What good am I?

Jeg spiller gitar. Det var en helt uventet hobby for meg å få, den gang jeg begynte og var 19 år. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, boblende av kreativitet, som jeg var og er.

Men jeg har aldri vært særlig musikalsk. Jeg er glad i musikk, kan mye om musikk, og er veldig inne i den musikken jeg liker og hører på. Men jeg er ikke noe særlig i å reprodusere den. Sangstemmen har aldri vært noe særlig, gehøret har sine mangler, og særlig før jeg plutselig lærte litt i løpet av et kort sangkurs i regi av studentteateret i Bergen, så sang jeg nokså konsekvent toner som ikke hørte hjemme der jeg sang dem. Og at jeg skulle begynne å spille gitar, det var vilt.

Likevel, jeg begynte, jeg lærte, og særlig i studenttiden på 90-tallet spilte jeg så mye at mine medbeboere på studentthybelen i Hans tanks gate lurte på når jeg egentlig studerte. De gjettet nok at jeg ikke studerte noe særlig denne tiden, jeg spilte gitar og hadde det gøy, levde mitt eget liv, trygt atskilt fra konvensjoner og forventninger.

What good am I if I’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

Siden har jeg jo brukt veldig mye tid på å lese og å studere, og stadig mindre tid på å spille gitar. Jeg har aldri egentlig øvd, alltid bare spilt på gøy, og stort sett de samme sangene av de samme sangene av de samme artistene. R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, i den rekkefølgen, om enn rekkefølgen de aller siste årene har vært litt motsatt.

Etter at jeg giftet meg har det rett og slett vært litt vanskelig å spille gitar. Hun kan ikke fordra disse tre artistene. Og hun har altfor godt gehør, hun hører med en gang når jeg synger feil. Og synger feil gjør jeg som regel med en gang.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say, if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

Videre, mange av sangene jeg har sunget mest, handler nettopp om å lengte etter en kvinne, sangene fra Blood on the tracks, av Bob Dylan, kjærlighetssangene hans, de morsomme og enkle til Neil Young, de få i sjangeren til R.E.M. For det første, så lengter jeg ikke lenger etter en dame, nå som jeg har en. For det andre – og viktigste – så kan ikke min kone fordra sutrete menn, lidende kjærlighetssanger er det verste hun vet.

I august reiste jeg hjem fra ferie før min kone. Hun kom hjem et par uker etter meg. I denne tiden hentet jeg av og til frem gitaren, spilte sanger av Bob Dylan, fra platen Oh’mercy, den som kom i 1989, var produsert av Daniel Lanois, og ble en slags comeback-plate for Dylan. Etter en serie middelmådige utgivelser var dette plutselig noe av det beste som kom det året, det tiåret, og i Dylans karriere. Det er mange kjærlighetssanger her, og sanger som er i nærheten av å være kjærlighetssanger. Vakre og vonde Most of the time, med oppskriften på hvordan det skal gjøres, si det motsatte av hva man mener, og kanskje enda vakrere og vondere Shooting star, med den smertefulle sluttlinjen om stjerneskuddet man ser forsvinne, og stjerneskuddet er henne.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

På denne platen er det også en sang som heter What good am I. Det er en sang som jeg ikke har lagt så godt merke til før. Den har forsvunnet litt, mellom de andre. Og jeg har ikke hatt skikkelig gitargrep til den (selv om jeg har spilt i 20 år, så klarer jeg ennå ikke finne grepene selv, det er alltid på internett), og heller ikke har jeg spilt den med Capo, slik den skal spilles. Med det ble den virkelig vakker, og passet godt mens jeg var hjemme alene, og min kone var i Kiev.

Her om dagen ville jeg spille den igjen. Mens min kone var hjemme. Hun lå i sengen og hvilte, så om jeg lukket alle dørene, tenkte jeg at jeg kanskje ville få spille i fred. Det kom til første linje, så hørte jeg skriket fra rommet. EEEEIIIIIVVVVVIIINND.

What good am I then to others and me
If I’ve had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?

Hun holdt ikke ut. Jeg måtte synge mer mandig, mer selvsikkert, mer bass, hun holdt ikke ut den lyse stemmen, stemmen jeg nå en gang har, jeg er en tenor, men det liker hun ikke. Mørkt og dypt og med kraft, skal jeg synge. Og hun skjelte meg ut i karakteristisk stil, sikkert lettkledd etter å  ha hvilt, det husker jeg ikke, men det er slik det pleier være. Hun kommer inn i stuen, og gir meg en lekse.

Denne gangen satt jeg og smilte. Hun spurte hva det var, hvorfor jeg smilte, om jeg ikke skjønte budskapet, det er jo ikke noe særlig å skjelle ut noen som smiler av det. Og jeg forklarte henne hva det var, hva sangen handler om, What good, am I, en sang som blir helt morsom om man synger den med kraft og bass. Det handler om en mann som i en vond stund går inn i selvransakelsen, som absolutt ikke har noen tro på seg selv, som ikke i det hele tatt har noe behov for å utbasunere hva han har på hjertet. Jeg leste henne teksten, og hun skjønte det. Hun smilte hun også.

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good am I?

Med gratis Wimp i sommerferien

I starten av sommerferien fikk jeg en tekstmelding fra musikkstrømmetjenesten Wimp, om at jeg kunne få en måneds gratis prøveabonnement. Jeg takket ja, og prøvde.

Jeg har også tidligere hatt prøveabonnement, det var derfor jeg ble tilbudt et nytt. Forskjellen var at jeg denne gangen fikk for alle enheter, det som koster 99 kroner i måneden. Det passet jo bra, for her på ferie har jeg ikke lenger noen datamaskin. Det klarer seg med mobilen og nettbrettet.

En måneds abonnement tilsvarte omtrent hele ferien. Grunnet en feil som gjorde at jeg fikk forsinket oppstart, fikk jeg en uke ekstra, og da hadde det rukket. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg vil ikke betale dem 99 kroner.

Det er noe ved systemet som ikke appellerer til meg. Kanskje er det noe med at hver generasjon blir glad i sin egen teknikk, de ekte LP-fantastene ble aldri helt glad i CD, vi som har kjøpt musikken vår på CD, får det ikke til med Wimp.

Hovedproblemet er rett og slett dette med at alt er tilgjengelig. Det blir for mye. Man får ikke det samme forholdet som når man har brukt en hundrelapp eller mer på akkurat den CDen man kjøper. Man har kanskje gått og tenkt på det, kanskje er det et innfall, uansett blir den en del av samlingen, en man vil høre på ofte eller sjelden. I strømmetjenester er det ingen vei fra innfall til testing, man kan sjekke alt ut med en gang. Noen vil sikkert mene at dette er positivt. Men det vil jo også føre til at man fort går videre til det neste man vil sjekke ut. Man tar seg ikke tid til å høre på det man har. Straks man mister interessen, har man noe annet tilgjengelig.

Det mister også litt av magien. Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å lytte til platen «Sail away», av Randy Newman, og serien Fairport Convention at the BBC. Det er vakre plater begge to. Hadde jeg hatt dem på CD, ville de betydd mye for meg. På Wimp blir det mer som en forbruksvare. Det er bruk og forkast, ikke noe jeg har tilegnet meg som noe verdifullt. Ikke noe som er mitt. Det er nesten som om Wimp ødelegger noe av lytteropplevelsen.

Jeg er glad jeg fikk tilbudet om en prøvemåned, men jeg fikk ikke mye ut av det. Jeg hadde det like fint de andre sommerne, da jeg ikke hadde musikk å høre på. Skulle det knipe, er jo uansett det meste tilgjengelig på YouTube. Det er en annerledes verden vi lever i.

 

iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.

Shoot out the lights, av Richard Thompson

I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som «gå tilbake på» eller «ta tilbake», slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)