Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)

Bachs juleoratorium

Jeg har tidligere skrevet om rock når jeg har skrevet om musikk her på bloggen. Artistene har vært Bob Dylan, Neil Young og REM, mine favoritter der. Men jeg har gjennom årene fått en like omfattende samling  klassisk musikk. Favorittene er Bach, Beethoven og Mozart, og Johan Sebastian Bach (1685-1750) overgår dem alle. Det er på tide jeg skriver litt om ham også.

Og det gjør jeg i anledning juleoratoriet hans. Jeg har det i tre forskjellige versjoner, av Karl Richter, Jon Eliot Gardiner og Karl Munchinger. Jeg hører det bare i den perioden det skal høres, det vil si, jeg hører det julemåneden desember og frem til hellige tre kongers dag 6. januar. Det er julestemning, og det er med på å gjøre julemåneden litt bedre enn de andre månedene i året.

Selve verket ble skrevet for julefeiringen i Leipzig i 1734. Det er bygget på kantater Bach tidligere hadde skrevet, også verdslige kantater, det er den samme musikken til ny tekst. Jeg ser norsk Wikipedia gjør et stort nummer av å forsvare denne praksisen til Bach, nokså uleksikalsk, mener jeg, all den tid det var sånn man kunne gjøre det den gangen. Vi skal bare være glade for at en av verdenshistoriens mest begavede komponister også var en av de aller mest produktive. I tiden i Leipzig skulle Bach skrive en kantate i uken, hver søndag skulle han ha klart et nytt verk på mellom 15 og 30 minutter, med kor og arier, resitativer, soloinstrumenter og orkester, det skulle være nyskrevet og innøvd. Siste kantatesøndag før jul var første søndag i advent, og etter det, hadde Bach en liten måned på å skrive ferdig hele oratoriet. Ganske forståelig at han brukte tidligere verker og stykker han hadde laget.

Resultatet er uansett et verk som skinner i musikkhistorien. Verket er satt sammen av koraller, kor, arier og resitativer. Det er juleevangeliet med Jesu’ døsel, gjeternes bebudelse og beundring, Jesu’ navngivelse og omskjæring, og de tre vise menns reise og beundring av barnet. Dette er også rekkefølgen av nummerene. Ved å studere sammenhengen mellom tekst og musikk vil man se at dette er inderlig, dypfølt og gjennomtenkt, her er ikke en tone som ikke forsterker teksten den er satt til.

Men det er musikken som er guddommelig, og man trenger ikke skjønne teksten for å få utbytte av den. Jeg blir begeistret bare å tenke på dem, og vil øyeblikkelig fremheve hver og en av dem som dem beste av dem alle. Det hender halve verket blir fremført under konserter (hele oratoriet tar omlag tre timer), og man må da velge ut tre av dem. Det er da en umulig oppgave å velge ut hvilke.

Første del (1. juledag, 25. des)

Dette er signaturen. Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage med pauker og trompeter er hva som introduserer delen og verket, og som for mange med meg introduserer julen. Det er også såpass kjent, at mange som ikke aner at de kjenner til Bachs juleoratorium, likevel kjenner til denne. Men den er som vi skal se bare en av mange jubelkor i dette storverket, og her er mye som ikke står tilbake for den storslåtte introduksjonen. Første del har også en nydelig arie med Bereite dich, Zion, mit zärtlichen Trieben.

Andre del (2. juledag, 27. des)

Denne begynner med en simfonietta, det vil si en instrumental. Det handler om gjeterne som får høre om barnet. Min favoritt i denne delen er «Schlafe, mein Liebster, genieße der Ruh'», en ubeskrivelig vakker og inderlig arie, en vuggesang, der fløyte, oboer, kontinuo og strengeinstrumenter legger en bakgrunn så kjær og trygg, og gjeterstemmen som trekker ut «schlaaa…aafe, mein Libster,» så lenge at det sprenger i brystet. Og som alltid med Bach, når han har laget en uimotståelig vakker melodi, så stanser han den ikke, den går og går, og når sangen en gang dør ut så fortsetter instrumentene. Det er så mange vakre øyeblikk i denne arien, dette er sånn det blir når verdenshistoriens største komponist skriver vuggesang for barnet i krybben.

Tredje del (3. juledag, 28. des)

Denne delen åpner og slutter med jubelkoret «Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen», med både manns- og kvinnestemmer, trompeter og andre blåsere, slagverk, strenger og kontinuo. Det er noe eget når Bach hyller og priser. Legg for eksempel merke til delen der alle instrumentene faller fra, og koret blir liksom hengende igjen i intet, før alt på ny slår inn med full kraft. Vi har også den nydelige duetten Herr, dein Mitleid, dein Erbarmen, med bass og sopran, ledsaget av to oboer og en kontinuo. Og vi har originalen Schließe, mein Herze, dies selige Wunder, arien Bach spesialskrev for oratoriet. Her er det jomfru Maria mediterer over hva hun har hørt og opplevd, at hun har født en sønn, og at det er jordens frelser. Det er en fiolin som spiller rundt henne, og en kontinuo som holder rytmen. Dette er regnet som den mest dyptfølte og inderlige arien, og slik må det være, for det er også den viktigste. Etter kort tid kommer så jubelkoret Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen, på ny, med fornyet kraft. Denne tredje delen er bare helt fantastisk.

Fjerde del (Navnedagen (omskjæring), 1. jan)

Denne delen skiller seg litt ut. Den er skrevet i F-dur, og er dermed den eneste som ikke hører med i harmoniene til tonearten oratoriet er satt i (1,3 og 6 er i D-dur, 2 og 5 er i G og A). F står litt utenfor, litt i kontrast, og det gjør også teksten til denne dagen. Der de fem andre er fødselen til barnet og beundringen fra gjetere, engler og vise menn, så er det her navngivningen av Jesus Kristus og omskjæringen av ham det her handler om. Med i navnsettelsen hører selvsagt også at dette er det hellige barn, lovet av Herren. Denne delen er også den eneste delen som gjør bruk av horn, noe som passer bra, da et signalhorn godt kan varsle om at den hellige sønn er født. Flößt, mein Heiland, flößt dein Namen er arien å legge merke til her. Den er satt sammen av en duett mellom to sopraner, eller rettere sagt, det er en sopran, og et ekko. Instrumenteringen er bare en obo, og en kontinuo. Det er herlig vakkert gjort hvordan ekkoet og oboen gjentar tonegangen til sopranen. Og spørsmålet er for om man nå skal frykte døden, om man nå skal fryde seg, og oboer og sopraner sier så flott og trygt: ja! En annen stor arie fra denne delen er Ich will nur dir zu Ehren leben, og alt avsluttes med korallen Jesus richte mein Beginnen.

Femte del (Første søndag i det nye året)

Denne delen har også et fantastisk startkor Ehre sei dir, Gott, gesungen. Bach var uovertruffen når det gjaldt slike jubelkor, raske rytmer og polyfonisk helhet, det er rett og slett et tilsvar til at stor kunst kan ikke være positiv og livsbejaende. Dette er ren fest. Bassarien Erleucht’ auch meine finstre Sinnen er ledsaget av obo og orgel. Men favoritten er Ach! wann wird die Zeit erscheinen? satt sammen av en tenor, en alt og en tenor, og en fiolin. De synger og spiller alle med hver sin stemme, med en bassgang som går liksom helt av seg selv i bakgrunnen, slik også fiolinen også spiller for seg selv, de har hver sin melodi, og hver melodi er vakker, men samlet blir det overjordisk. Bach var en mester på denne måten å la en fiolin ledsage en arie, fiolinen gjør store løp over tonene i akkorden, kromatisk, er det kanskje det heter, kanskje heter det noe annet. Den er liksom satt i gang, og bare fortsetter og fortsetter.

Sjette del (Hellige trekongers dag)

Og den avsluttes av en ny del i D-dur, det lukker liksom verket. Jeg nevnte det var umulig å avgjøre hvilken del som var den beste. Og her, når trompetene nå kommer på ny i et nytt jubelkor, er det vanskelig å forestille seg at noe skal kunne overvinne dette. Hør bare hvordan trompeten legger seg på toppen av koret, instrumentene og trommene i Herr, wenn die stolzen Feinde schnauben. Dette er jubel og gledens triumf.  Verket slutter naturligvis i samme ekstatiske glede som er holdt gjennom hele. Dette er et gledens budskap fra start til mål, og slett ingen dramatisk tekst. Nun seid ihr wohl gerochen har dirrende trompeter, pauker og kor i de lyseste toner som all den andre d-dursjubelen her. Oratoriet ender i gledens triumf, som den også startet med å varsle.

Juleoratoriet kommer ikke opp mot pasjonene til Bach, og heller ikke til h-moll messen, men utenom Bach selv, er det ingen som kan komme opp mot denne musikken. De som er inne og vet og sette pris på ham er alle enige, det er ingen over og ingen ved siden, og ingen i nærheten. Bach er favoritten. Og juleoratoriet er et guddommelig verk som kan gjøre en hedning religiøs.

REM – Document

Om en uke fra nå, våkner jeg varm av lykke, etter å ha vært på min fjerde REM-konsert i livet, og den første i Bergen. Rapportene tyder på at de spiller flere sanger fra de gamle IRS-platene, noe som er både gledelig, og ikke så helt gledelig. Det er gledelig, fordi disse sangene rett og slett er bedre enn de nyere, men dette er ikke så gledelig, for det tyder på et band over middagshøyden. Et band som begynner å spille det publikum vil ha, er i ferd med å resignere og har ikke lenger noe å melde, de må gå på kompromiss for å fylle lokalene og stadioene. Men alright, jeg må innrømme at jeg først og fremst ble glad da jeg så setlistene, også fordi det skal bli gøy å se hvordan moderne REM spiller sine gamle sanger.

Jeg har siden april gått gjennom plate for plate i de såkalte IRS-årene til REM, årene før de signerte kontrakten med giganten Warner Brothers, og ble også en kommersiell suksess, slik de alltid har vært en kunstnerisk. Document er den siste platen REM gav ut i disse årene, og den har noen storsanger som bærer bud om megahitene som skal komme, men den har også noen mindre bra spor, som bærer preg av å være litt venstrehåndsarbeid.

Tematisk følger sangene litt i samme gate som Life’s rich pageant. Det er sanger som liksom har noe på hjertet og som vil noe, men det er på REMsk vis kryptisk og tilbaketrukket, slik at det aldri blir påtrengende og pinlig. Michael Stipe er jo en uutdannet mann, men han skjuler det godt, og lar det være opp til lytteren å danne mening ut av sangene. Det gjør han smart i, og det gjør han godt. Platen har også REMs første kjærlighetssang, eller sang om kjærlighet. Når den kom, ble det ikke en lykkelig en.

Musikalsk synes jeg denne passer godt i mellomlandet mellom IRS-years og Warner brothers-årene. Noen av sangene er obskure og utilgjengelige av godt gammelt merke, mens andre kunne vært spilt på en hvilken som helst radiokanal. REM begynner å bli riktig profesjonelle, på denne platen. De kan håndverket, uten at det ennå går helt på bekostning av leken.

Document

Dette var sammen med Lifes rich pageant den første platen jeg skaffet meg, etter Out of time og Automatic for the people. Og jeg var fortsatt såpass grønn, at jeg syntes det var flott den hadde bonusspor (nå synes jeg det er en uting, sånt hører hjemme på ekstra utgivelser, eller for nedlastning på internett), og vel egentlig likte disse best. Document har også de suverent beste bonussporene av disse platene (Life’s rich pageant er nest best), med to tøffe alternative versjoner av finest worksong (noe som forresten skulle illustrere poenget, tre ganger samme sang på samme plate?), den fine instrumentalen «Last date», og noen helt vidunderlige, akkustiske vesjoner av To the one I love og en medly med Time after time, Red rain (av Peter Cetera, av alle) og So. central rain. Dette gjorde meg helfrelst på REM, og særlig den akkustiske, lavmælte versjonen av bandet, der også Gardening at night, egentlig var det eneste som kunne måle seg med de overjordiske sangene på Out of time, og enda mer overjordiske sangene på automatic.

Smaken min har jo forandret seg litt siden den gang, og jeg har knapt hørt bonussporene etter år 2000, men de er fortsatt vakre, og resten av platen har jo bare vokst. Da jeg hørte den på 90-tallet og lagde statistikker, hadde jeg en favoritt ingen klarer å gjette, mens jeg nå har slått meg til ro med at den fineste tittelen også er den beste sangen. Jeg er også blitt en så gammel og svoren og seig fan, at jeg mener at dette er den svakeste av IRS-platene, der jeg vitende og vel, vet at mange mener dette er den beste REM noensinne har gitt ut. La oss se på den sang for sang, som vanlig.

Platen er egentlig litt variabel, med noen sanger helt i ypperste toppkvalitet, noen som vel ikke helt holder REMs kvalitetsstempel fra denne tiden.

Finest worksong

I likhet med Lifes rich pageant begynner enne med solid rock. Men der Begin the begin har både trøkk og fart, har Finest worksong mest trøkk. Det er til gjengjeld voldsomt, med et karakteristisk en-tones riff som går gjennom hele sangen, og ingen akkordskift i verset, det er bare trøkk og innestengt energi. I sanger som dette skal man ikke henge seg for mye opp i teksten, men Stipe har nå fått til noen linje som passer godt inn i stemningen. Meldingen er: Take your instinct by the reins, what we want and what we need, has been confused, been confused! Med mike Mills som gauler «Blow your horn» i bakgrunnen, noe som også kan høres ut som «worksong». Dette er noe av det tøffeste REM har gjort, det er deres «Finest worksong».

Welcome to the occupation

Dette er en skjult perle på platen. Det er en ordentlig politisk sang, av ordentlig REM-merke. Okkupasjonen er altså livet og samfunnet i USA. Akkordene er Em – G – Em – D, med noen nydelige rullende bassganger opp og ned. I refrenget er det Am – C – Am – Fmaj og Am – D – G. Soloen over akkordene Fmaj og Em er noe av det søvnigste som finnes, og det er ment i aller mest positive mening. Den er herlig å sovne til, herlig avslappende. Denne sangen har også en flott avslutning, som også flere av platene her har, med Michael Stipe som roper «Listen to meeeee…» igjen og igjen, mens akkordene ruller og går. Dette er også veldig kjekt å spille selv.

Exhuming MacCarthy

Denne er en av sangene de har hentet frem for de nye konsertene. For min del kunne de godt tatt en annen, selv om denne også er artig. Det er en akkord- og rytmebasert sang, munter og hamrende rytme, akkorder i en dur som ikke blir altfor mye brukt – F#. Refrenget går slik «Enemy sited, enemy met/I’m adressing the real (tysk uttale) politic/look who bought the myth». Mac Carthy er jo den store kommunistforfølgeren i USA på 50-tallet, men selv en historiker som jeg, finner ikke så mange referanser til det i denne sangen, uten å ha sjekket det opp. Det er en munter sang, men i dette selskapet et hvileskjær.

Disturbance at the heron house

En ting som kan gjøre at jeg føler meg utenfor her i verden, er at en sang som denne, ikke er en større hit. Det er en briljant popsang, laget over et briljant riff, som durer og går mer eller mindre gjennom hele sangen. Verset er melodiøst, selv om det bare består av en d-akkord, og refrenget er ikke mer enn en G og en A. Enkelt og briljant. Og enda mer briljant når de får til en solo som en forløsning, en solo over C og G.

The feeding time has come and gone/They lose theyr heart, and head for home/Try to tell us something we don’t know»

og så gjentas den siste setningen igjen og igjen (eller burde gjøre det, vi gjør i hvert fall det når vi spiller det, og det blir veldig gøy, for når den blir gjentatt mange nok ganger, forandrer den mening!), eller det er vel «Everyone’s allowed», de gjentar.

Strange

Dette er en pussig en. Det var lettere å like den i ungdomstiden, enn nå, det er liksom litt fart og moro uten innhold. Teksten er «There’s something strange going out to night/There’s something strange, and it’s not quite right/Michael’s nervous and the light has changed/There’s something going on, and it’s not quit right» og et refreng med dudu-du-dudu-du-dudu. I rocken er det enkle ofte et kvalitetstegn, men jeg synes denne sangen beviser at det ikke alltid er slik. Man skal være i veldig god stemning på forhånd, for å la seg rive med av denne.

It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)

Om ikke annet, så er dette den sangen som har den beste tittelen. Den er herlig, og før man har hørt sangen, hvis det da er mulig å se tittelen og lure på hvordan sangen er, før man hører den, må man vel lure seg ihjel på hvordan den er. Jeg tror samme hva man tenker, blir man overrasket. Sangen er et fartsfylt fyrverkeri av en fest, der verset går så fort og med så mange ord at det er urolig det går an å holde det melodiøst, og i kontrast blir refrenget riktig så artikulert, det er hva man sitter igjen med, i kaoset.

Dette er en sang de spiller i ekstranumrene i konsertene nå for tiden, og den er ofte brukt i avslutninger, hvor den passer meget, meget godt, energiutblåsningen som den er.

Og gjentagelsen «I feel fine…» det er jo det beste man kan gå ut i konsertnattemørke med, it’s the end of the wold, eller ikke.

To the one I love

Dette er renget som REMs første kjærlighetssang, karakteristisk nok uten å være en kjærlighetssang i det hele tatt, i hvert fall ingen kjærlighetserklæring. «A simple prop to occupy my life», er meldingen, og «This one goes out to the one I left behind». Fremdeles mener jeg den akkustiske versjonen er bedre enn studioversjonen, og har nok mange uenige med meg i det.

Fireplace

Også en merkelig en, jeg likte bedre i ungdommen, enn jeg gjør nå. Den gang var det jo helt riktig med «Crazy, crazy world», i surrealistiske omgivelser, eller det jeg trodde var surrealistiske omgivelser. Jeg fikk alltid en følelse av alt svevde og snurret rundt, når jeg hørte denne dangen, det var «Crazy, crazy world». Så kom «Hang up your chairs/You better sweet, clear the floor for dance/Sweep the floor upon the fireplace»

Lightning hopkins

Det tøffeste i denne sangen er ropet: «Crow!»

King of birds

Vel, her har vi den gamle favoritten. Og fremdeles synes jeg den har sin sjarm, selv om den ikke står seg mot hitene på platen.

Oddfellow local 1-5-1

Platen åpner med en slager og en umiddelbar hit, og slutter med oddfellow local 1 – 5 -1, en sang jeg selv etter alle disse årene har litt vanskelig for å huske, og fortsatt kan komme i tvil om egentlig er denne, eller lighting hopkins, når jeg hører den. Jeg synes dette er en av de svakeste sangene REM laget på 80-tallet, og at den hadde passet bedre sammen med en haug med andre sanger, slik som Dead letter office, enn her på en offisiell plate. Dog skal jeg ikke underslå at jeg har lært den på gitar, og spilt den flere ganger. Det er jo REM. Man er ikke fan for ingenting.

Den ideale Neil Young-konsert

Blant Neil Young-konsertene som er blitt holdt opp gjennom årenes løp, er det mange, mange, mange jeg kunne ha tenkt meg å ha vært på. Hva han gjorde rundt 1970-tallet, er jo musikalsk helt uovertruffent, og det blir gitt ut på Live-plater nå, slik som Fillmore east og Live at Massey hall. Her skulle jeg selvfølgelig likt å ha vært, dette er fantastiske utgaver av fantastiske sanger, og fantastiske utgaver, av sanger som til vanlig slett ikke pleier å være så fantastiske. Å, ja, alle konsertplatene til Neil Young, for eksempel Live rust, eller til Rust never sleeps, der han spiller først akkustisk, så elektrisk, og når det er elektrisk, så er det så til de grader elektrisk. Weld, det er jo Neil Young på høyden, tenk å ha vært på en slik konsert, da dere, da Neil Young begynner på Like a hurricane, og så simpelthen bare aldri slutter. Ja, det hadde selvfølgelig vært artig å ha vært der på 90-tallet også, da Neil Young reiste rundt og spilte skjorta av Pearl jam, som for ham fungerte som bandmusikere. Det hadde jo vært kjekt å sett, og fått forholdet i rocken litt på plass. Ja, jeg hoppet visst over unplugget, som jeg selv som svoren Dylan fan, vil si at Neil Youngs konsert rett og slett er bedre, og mye bedre. Det er vidunderlig, 14 sanger, deriblant akkustiske skatter alle visste var vakre, og nye skatter i form av nye innpakninger. Mine favoritter fra denne platen, er for eksempel Pocahontas, Helpless, Transformer man og Like a hurricane, og det er ikke alt dette man kan si høyt i Neil Young kretser, så jeg sier det bare her på bloggen.

Og jeg skulle så gjerne vært på mange av de konsertene som ikke er kommet ut i offisielle utgivelser også. For meg henger materialet som har nådd ut på Accoustic young veldig høyt, det er en eventyrlig kombinasjon av ustyrtelig vakkert og ustyrtelig komisk. Neil Young spiller og synger med en innlevelse som gjør et ubetalelig inntrykk med den altfor lyse stemmen hans, og de altfor enkle tekstene. Og så snakker han mellom sangene, og blir både fornærmet, lei seg og irritert på publikum når de buer på ham for det. Særlig er hva han holder på med i forbindelse med sangen «Too far gone», en sang gitt ut på Freedom så sent som 1989, og der gitt ut mest som en spøk, som sangen ikke kan være noe annet enn. Bortsett fra her, i denne 1970-talls konserten, der publikum har betalt for å høre hits som Harvest, Heart of gold og After the goldrush, Down by the river, og alle de andre, og så kommer denne sangen her, som ingen har verken hørt eller hørt om.

«I know you can relate to this song, all though I wrote it about myself», og så går han i gang med en sang så fortvilet som det blir. Og som han ikke det var nok, har han også en liten snakkesekvens midt i, om hva som skjedde da hun og han satt i bilen hans. Ubetalelig. Musikken, teksten, sangen, ubetalelig. Her skulle jeg veldig gjerne vært.

Og jeg hadde heller ikke hatt noe i mot å ha vært med en hvilken som helst konstellasjon på 80-tallet, det være seg rosapop med «The shocking pinks», country, blues, eller den rent strålende turneen etter Trans, og her er jeg knapt nok ironisk. Og selvfølgelig, da han vender tilbake med «Freedom» og «Ragged glory», som om ingenting var skjedd. Som om han alltid hadde vært den beste, og bare leverte praktplater og energikonserter. Jeg skulle vært der, jeg skulle så gjerne vært der.

Å, ja, selv om billetten kostet over 1000 kroner, og jeg hadde sjansen til å gå, og lot være, angrer jeg. Konsertene etter Greendale ville jeg ikke hatt det minste i mot. I en alder av godt 50+, gjør Neil Young det samme som han gjorde i ungdommen, som han den gang ble pepet ut for, og siden ble elsket for. Han holdt konserter og spilte bare sanger ingen hadde hørt. En ting er å gjøre det på høyden av karrieren, mens man er ung og sint og fremmadstormende, og de nye sangene senere finner veien til Tonight’s the night, en plate ingen med sans for god musikk og god smak vil finne på å klage på. Det er noe annet å gjøre det når man altså er 50+, har tyngdepunktet av karrieren bak seg, og nettopp har levert platen Greendale. Men herlighet, jeg liker Greendale, og skulle hatt minnet om denne konserten i hodet, enn 1000 kroner i banken.

Nei, jeg har vært på en eneste konsert, det var på kalvøya på 90-tallet, og Neil Young hadde nettopp utgitt Broken arrow. Den platen har siden alltid vært en sommerplate for meg, «Big time», «Loose change» og «Slip away» har alltid passet å bli spilt utendørs. Jeg synes de er klassikere alle tre, lange og gode, og med typiske Neil Youngske tema, han er der fortsatt, «I’m still living the dream we had, for me it’s not over», og nå skal jeg også være med på denne drømmen, lite grann.

Det er konsert på Koengen, Neil Young har nettopp gitt ut «Chrome dreams II», men han spiller omtrent ingen sanger derfra. bare rockeren «Spirit road», epikiren «No hidden path» og av og til «Dirty old man», ellers er det gammelt stoff fra mellom 1970 og 1990. For min del kan han bare spille hva han vil. Jeg gleder meg som en gammel venn, så lenge det er Neil Young er det håp, og nå går jeg, nå går jeg.

Nå går jeg på konsert med Neil Young. Tenk å skrive noe slikt, og så er det helt sant!

REM – Fables of the reconstruction

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som «So central rain», «Time after time» eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv – eller platen – interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: «Read the scene where gravity is pulling me around», «Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here«. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten «Step up, step up, step up/the sky is something odd«. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller «bridge», men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende «(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do«, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende «Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood«, mens Mike Mills ustanselig korer «Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends«. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: «Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green«. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen «The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination» (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: «And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination«, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen «but there still ways away«. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene «The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep», med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

«He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin«. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

«My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here«, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er «Listen to the holler«, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, «Auctioneer». «Holler» er et verb som betyr å rope, kanskje «gaule» gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert «Life and how to live it«, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre («a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best«), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

«Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost»

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og «Listen to the holler», og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: «If I write a book it will be called: Life and how to live it«, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så – mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) – Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å «read», «count» og «stand», før han ender opp som «clown on tv», «clown on the circus mount» og «clown in a marching band» (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: «Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake» eller «John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake». Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik «Feeling gravity pulls» har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

«When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.» Refrenget er Mike Mills som synger «I’ll been there I know the way«, mens Michael Stipe gjentar «I can’t get there from here» fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter «Gentlemen, testify», og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er «Thank you, Ray»

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i «the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo» og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, «lala-lala-leeiiii«, «Green grow the rushes» med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

«She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.»

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: «Get me to the train on time/take this nickel/make a dime«, eller «This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more«. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: «At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers«, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede «When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind«. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: «I like it here«, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) «Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy», mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut «boring» med «foreign», og «I’d like it here» i stedet for «I like it here», og til og med «if I could leave and see you from…» til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices – som så mange andre steder – fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så – av alle ting – slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, «this world was never ment for one as beautiful as you». Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bob Dylan på Viking stadion

30. Mai spilte Bob Dylan på Viking stadion på Jåttå i Stavanger, og for meg var det en maktdemonstrasjon. Forrige gang jeg så Bob Dylan var i Pistoia under en festival i 2006, jeg var i Firenze og skulle lære italiensk, og så skulle Bob Dylan spille i en for meg den gang ukjent naboby. Det var ikke engang særlig med plakater eller oppmerksomhet rundt kurset, det var noen venner fra språkkurset som nevnte det, og jeg trodde det knapt, men det var altså sant, og slik fikk jeg sett mr Bob på en piazza i Italia. For meg er det alltid magisk å se Dylan, og det var det så visst den gangen også, men Dylan bak keyboardet er ikke det samme som Dylan med gitar. Han står sidelengs mot publikum, og snur seg svært sjelden mot publikum, og stemmen er en gammel manns, og han gjør heller sitt for å forsterke det, enn å skjule det. Siden kritikkene også hadde vært litt blandet, var jeg forberedt på at det kunne bli større å se legenden, enn å høre musikken. Så feil kan man ta, så feil kan man ta.

Vi var en gjeng på 7-8 stykker fra Bergen Dylan society som var nede (hvem som helst kan bli medlem, 100 kr i året), og vi hadde etter hva jeg forstår gjester fra Wales, en blodfan som hadde vært på 55 konserter hittil (eller, dette var den 55’te). Hun skulle nå hjem igjen og ha en eksamen, og deretter følge Dylan på 6 konserter i Spania. Jeg med mine 3 konserter er miniputt i dette selskapet, her er alle sanger i alle versjoner mulig å diskutere. Flere av den eldre garde har fulgt Dylan og konsertene hans siden 80-tallet, og har de nødvendige bootlegs og konsertopptakene fra 70- og 60-tallet også, noe som i disse internett-tider ikke lenger er så stor kunst som det var. Og vi kom godt forberedt, en av oss hadde med utskrift av setlisten fra de siste konsertene, godt å studere i ventetiden før konserten tok til.

Så kom han. Og alle forbehold forsvant fra første øyeblikk, dette ville bli en konsertopplevelse av de aller største. Bandet i grå dresser, gamle og ærverdige menn, Tony Granier, Danny Freeman, George Recile, Stu Kimball og Donnie Herron, skal du se kul ut, må du være det, disse hadde ingenting å bevise, dette var ren, skjær musikkmakt. Og så Dylan selv, i sort dress med hvit, spansk-mexico-inspirert pynt, ditto hatt, som et nesten komisk midtpunkt, den suverent dårligste musikeren, vesle mannen, krokrygget over keyboardet og dirigerer alt. Jeg skal ikke holde igjen her på posten, hver sang skal få sin kommentar, så til sangene er det bare å sjekke lenger nede.

Her er det til musikken og musikerne og konserten som helhet. Oppvarmingsband var Hellbillis, et norsk band som slett ikke er så verst på instrumentene sine, men som her bare satte i kontrast hvor vanvittige Dylans musikere er. De har spilt hele livet, og er så stødige at de kan gjøre omtrent hva de vil, de andre henger med. Ta for eksempel trommeslager George Recile, rett som det var fikk jeg intrykk av at han simpelthen bare forandret rytmen, han spilte bare raskere, eller saktere, eller han fylte ut med langt flere trommhvirvler enn det egentlig var plass til. Han spilte rett og slett på trommer, i stedet for å slå på dem, og med ham på rytmebunnen stod det aldri i fare for å bli statisk. Og Tony Garnier på bass og kontrabass, han er garantisten, han holder det sammen uansett, man får inntrykk av at han i søvne kunne holdt bassen på stell om rytme, tempo og toneart skiftet etter forgodtbefinnende, Med Recile og Garnier i bunn, blir det rikelig med plass for de andre å fylle ut, og her er det vel sologitarist Danny Freeman som imponerer mest. Han ikke bare spiller briljant, han får det også til å se usannsynlig lett ut, og han trenger ikke engang bøye knærne for å se tøff ut. Og både Stu Kimball på rytmegitar og Donnie Herron på steel, banjo og mandolin og slike typer strengeinstrumenter, er kapable til å trå til og fylle ut med både rytme og solo og øvrig pynt, skulle det bli nødvendig. Lydbildet var rett og slett fabelaktig.

Og sånn var konserten sang for sang

Bob Dylan, Stavanger 30. mai, 2008

1. Rainy day woman #12 #35

Introen var bare fenomenal, der Dylan og bandet slentret inn og spilte denne merkelige sangen, som er mer populær utenfor Dylan-kretser enn i dem. Sangen er jo naturlig urytmisk, og her kunne bandet bare leke seg, og Dylan både så og hørtes ut som om han ikke engand hadde gjort forsøk på å lære seg teksten sin. Et herlig signal, det er bare tull alt sammen, nesten 20 000 mennesker har betalt et halvt tusen norske kroner for å se ham, og han gjør som han vil. Det er det vi har betalt for. Kongestart.

2. Don’t think twice, it’s allright

Denne sangen skrev  Dylan da han var 21, nå er han nettopp fylt 67. Og det er klart, å avslutte et kjæresteforhold er ikke det samme i de to alderne, han kan ikke synge den nå, som han sang den da, og dette tar Dylan helt på alvor. Det var en nydelig versjon, som også gav meg mye latter, det var så briljant gjort. It ain’t no use to sit and wonder why, babe, synger Dylan med en frasering som tilsier, at det er det nettopp ikke.  En fin beskjed fra 67-åringen til 21-åringen, og konserten var allerede verd inngangsbilletten for min del.

3. Rollin’ and tumblin’

Den første sangen fra det nyeste albumet, Modern times. Disse sangene ligger i anstendighetens navn bedre til stemmen Dylan har nå, og bandet spritet opp alle de raske, nyere sangene så det ble virkelig godstemning.

4. Tangled up in blue

Dylan pekte og forklarte voldsomt før denne sangen, og det er ikke så rart, for selv om dette er blant hans aller største sanger, ble den spilt i en helt ugjenkjennelig versjon selv for oss svorne Dylan-tilhengere. Vi kjente den bare igjen på teksten, men vi kjente den ikke så godt der heller, for han forandret den også. Han forandret faktisk toneart, tempo, det karakteristiske riffet (som er en sus4-akkord) og teksten, men den samme sangen var det likevel. Og tekstlinjen «Me I’m still on the road, heading for another joint/we allways did feel the same/we just saw it from a different point of view, var med, i en litt omskrevet versjon, men artig fra en 67-åring dette også.

5. I’ll be your baby tonight

Denne sangen er sistesporet på John Wesly harding, og skiller seg ut som en kort og koselig sak på den. Det er enkelt og greit, ingen bekymringer, I’ll be your baby, og tekstlinjen jeg liker så godt Do not fear/bring that bottle, over here. Grepene er F og Bb, og det er seigt og hest og deilig. Her i konsertversjonen gikk sangen i et lystigere tempo, den hadde mer karakter av smørswing, og den var dradd ut til godt over dobbel lengde, med soloer, trommer og fyldig instrumentering. Og så gøy så gøy at gamle Dylan vil være vår baby tonight.

6. High water (for Charlie Patton)

Denne sangen er vel fra «Love and theft», mener jeg å huske, der han etter min smak heller skulle spilt «Mississippi», men la gå, la gå. Disse nye sangene er laget for Dylans liv og stemme nå til dags, og jeg mener de satt godt og er helt uenig med dem som mener Dylan skulle spilt mer av de gamle. For eksempel har sangen tekstlinjen «It’s tough out there, high water evevrywhere». Der særlig første del av setningen ble sagt med et artig alvor som gjorde meg mer oppmerksom på denne sangen, enn jeg ellers har vært.

7. Just like a woman

Denne sangen ble spilt i en aldeles nydelig versjon. I likhet med Rainy day woman # 12 # 35, er ikke dette sangen Dylan-fans trekker frem fra platen Blonde on blonde, derfra er nok av andre perler å velge mellom. Men slik den ble spilt i Stavanger, er det ingen som skulle ha noe å klage på. Det var en lang intro, med gitartrillen etter refrenget fremhevet, men nå i en appeggio-versjon, som om han skulle spille en sang på måten feks «Everybody hurts» eller «Unchained melody» er spilt på. Dylan har imidlertid ingen slik sang, dette var Just like a woman, og meget inspirert. Også publikum var inspirert, og sang på i refrenget, da Dylan hadde arrangert en liten pause før «Just like a woman», som blir sagt så enkelt og greit etter «She gives», «she takes», «she gives love», og på meg virket det som Dylan ble aldri så lite grann overrasket over publikumsreaksjonen. Det ble i alle fall riktig så vakkert, og Dylan fylte ut med sitt mer gryntende «just like a woman», i tråd med melodien, sånn den var arrangert. Denne var en høydare.

8. Honest with me

Den ene av to sanger fra Love and theft, og sanger fra Time out of mind spilte han ikke. Honest with me er en rask sang som kanskje blir litt anonym på platen, men som bandet her kan kose seg med. «I can’t understand it, my feelings for you», og den lille bendingen på gitaren, er det vel, som får melodien liksom til å hoppe av gårde, en sang å nesten danse til.

9. Spirit on the water

Dette er en gladsang med en karakteristisk, synkende bassgang, fra Modern times. Den skulle passe meget godt til dette formatet, særlig når Dylan var i slaget og prøvde å synge, men sangen gikk ikke helt som planlagt, da Donnie Herron fikk litt problemer med steelgitaren sin, og måtte ha hjelp av teknikerne. Det hadde gjort seg med en stilgitar til å fylle ut lydbildet, men det var ikke verre enn at en av de andre musikerne fylte inn det som steelgitaren skulle spille, så det ble en flott versjon, også som den ble. Ja, de andre musikerne så rett og slett ut til å bry seg mindre over Herrons problemer.

10. Highway 61… revisited

Før konserten hadde jeg to favoritter jeg ønsket han skulle spille, den ene er denne, med det legendariske første verset

God said to Abraham, kill me a son

Abe said, man, you must be pullin’ me on

God said, no, Abe, said what,

God said you can say what you want, Abe, but

Next time you see me coming, you better ruuuuuuunnnn

I konserten i Nygårdsparken i Bergen var det ikke måte på hvor langt Dylan dro ut dette ruuuunn, det var et løp uten hastverk, kan man si. I utgaven på Stavanger stadion var det ikke dette som var poenget, her var det musikken mer enn teksten som regjerte.

11. Working man’s blues #2

Den beste sangen fra den nyeste platen, og en av de beste Dylan-sangene overhodet. Tekstlinjene er usannsynlig vakre.

I can see for myself that the sun is sinking

how I wish you were here to see,

tell me now I’m wrong in thinking

that you have forgotten me.

Den var også meget inspirert utført, med uvanlig tonal sang til Dylan å være, og et praktfullt arrangement. Dessverre var det et par gærninger blant publikum som skulle både snakke og klappe, denne sangen skulle bare nytes i andektig stillhet. 

12. It’s allright ma

Dette var den andre sangen jeg på forhånd ønsket Dylan skulle spille, og igjen er årsaken å hente i konserten i Nygårdshøyden. Det var ikke så altfor lenge etter Clinton og Lewinsky hadde holdt på med sitt, slik at tekstlinjen Even the president of the United states sometimes have to stand naked, fikk et ekstra betydningslag. Dylan hadde også det som ikke kan være annet enn et glimt i øyet, da han sang I got nothing mum, to grow up to, en tekstlinje som gjør seg godt noen og seksti år gammel som han den gang var. På konserten på Viking stadion gikk Dylan nokså rett gjennom disse linjene, og jeg er temmelig overbevist om at han hoppet over et par vers (det er nok å ta av i denne sangen). Sangen var likevel et av konsertens absolutt høydepunkt, drevet av det kraftulle riffet, som på en akkustisk gitar kan gjøres ved å flytte en d-akkord opp til 5, 7 og 9 bånd, om jeg ikke husker helt feil, men enda så mye jeg fulgte med på gitaristene, var det ingen som løste riffet på denne måten. Men det var der, og det samme var en banjo, som i hvert fall ikke jeg har hørt til denne sangen før, og i refrenget gav rytmeseksjonen på og drev opp tempoet i aller riktigste forstand.

If my thought dreams, could be seen

They’ld rather put my head, in the guljotine

But it’s allright, ma

It’s life and life only.

13. Beyond the horison

En slapp og fin og rolig sang for godfølelsen, dette, bygget over en gjentakende og synkende bassgang. På konserten fikk den vel kanskje preg av å være en liten mellomstasjon, i likhet med

14. Summer days

som passet godt den varme sommerkvelden. Dylan roet ned kvaliteten, når konserten gikk mot slutten, kvaliteten på sangene, ikke på fremførelsen. Den holdt mål frem til siste slutt, etter min mening.

15. Masters of war

Den gamle antikrigssangen var siste sangen i det ordinære settet. Den var naturlig nok mer lavmælt nå, enn kraftversjonen den var på 60-tallet, da Dylan var kraftigere i stemmen og var yngre og sintere. Det er en av mange Dylan-sanger som er meget enkelt oppbygd, det er en moll-akkord med litt add og sus og litt forskjellig, kraften ligger mer i hva som blir holdt igjen, enn hva som kommer, og slik var det også her. Og den har en av de mest kraftfulle bilder rocken har produsert:

And I see through your words, and I see through your mind

As I see through the water, that runs down my drain.

Tenk gjennom den, dere.

Eksttranummer

Thunder on the mountain

Det er spesielt å begynne ekstranumrene med en av de aller nyeste sangene, Dylan som har så mange kremsanger. Vi var flere som håpet på en overraskelse, og en lang versjon av Desolation row, men slik gikk det ikke. Det svingte dog skikkelig av denne.

Like a rolling stone

Han pleier å avslutte med denne eller Blowing in the wind, og vi var alle glade han avsluttet med denne i forhold til den andre. Også denne sangen var mer lavmælt enn den var på 60-tallet, og Dylan var mer medfølende enn sint, til denne damen , som i storhetstiden pleide å gi de fattige en mynt, og nå selv er en av dem. Dedikerte fans la sikkert merke til at han hoppet over tredje vers, det med Never turned  around to see the frowns, on the jugglers and the clowns/when they did their tricks for you/Never understood that it ain’t no good/you should not let other people get your kicks for you, og der diplomaten med den siamesiske katten stjeler alt he could possibly steel, husker jeg ikke feil, droppet han dette verset i Pistoia også. Men hvem forutenom oss legger merke til sånt? Publikum kunne heller ikke her la være å synge med, selv om Dylan hadde lagt til en ny melodi, som slett ikke var så lett å synge med til, sånn er han, sånn liker vi ham.

Etterpå gikk vi alle og kjøpte en t-skjorte, det hører med, det følger liksom av seg selv etter en opplevelse som dette. Med Dylan er det akkurat som om det gjelder å bli gammel, så lenge det er liv som dette, vil det alltid være håp.

 

 

 

 

Bob Dylan – En trosbekjennelse

I dag er den store dagen for Bob Dylan-konsert på Stavanger stadion. I den forbindelse legger jeg ut en post jeg laget for Bergen Dylan society, hvor jeg er med, en slags uhøytidelig fanclub. Vi møtes noe sånt som fire ganger i året, de som har tid, og så litt ekstra når det er konsert et sted i Norge eller i nærheten, eller det er noe annet Dylan-arrangement i en eller annen form.

Det er skrevet et Dylan-evangelium. Det høres ut som en spøk, og burde sikkert vært det, men det er ingenting i den boken som tyder på at det ikke er alvorlig ment, og dyrkelsen av Dylan i den, står ikke tilbake for dyrkelsen av noen religiøs helt. Vi hadde tradisjon for å lese et lite utdrag av teksten, eller budskapet, som vi kaller det, for å komme i stemning. Men så kom det forslag om at vi kanskje like godt kunne lage budskapet selv, og la det gå på rundgang.

Jeg var da nummer to som skulle til pers, og gikk til oppgaven med det alvor den fortjente, og holdt som vanlig ikke igjen når det gjaldt omfang. En trosbekjennelse gjennom karrieren hans var det jeg hadde planer om, men jeg kom ikke lenger enn de 6 første platene. Der var han på sitt aller mest utrolige, selv om han var fantastisk på 70-tallet og på noen av platene fra 80-tallet, 90-tallet og etter 2000 også, men det skulle jeg eventuelt ta på en senere bekjennelse. Her er det altså 60-tallet, første halvdel.

 

Bob Dylan

En bekjennelse av Eivind Salen

 

Jeg tror på Bob Dylan. Skaperen av et trettitalls plater, og mange, mange flere sanger. Født i Dulut Minnesota, 24. mai 1941, sønn av Abraham Zimmerman og Beatrice Stone, kalt Robert Allan Zimmerman, tok navnet Bob Dylan i 1959, eller 1960, mens han bodde i Minneapolis og spilte nede på Dinkytown folk club. Jeg tror på ham. Jeg tror på den første platen han gav ut, Bob Dylan fra 1962, jeg eier den, og jeg tror på den, selv om den stort sett består av coverlåter og disse stort sett er bedre enn Dylans egne bidrag, ”talkin’ New York” og ”Song to woody”. Jeg tror på The freewheelin Bob Dylan, plate nummer 2, utgitt 27. mai 1963, Dylan er da 22 år, det er ikke til å tro, men jeg tror det. Jeg tror han – selv om det ikke er mulig – laget ”Don’t think twice, it’s allright” mens han var 21 år. Jeg må tro det, fordi han gjorde det, og ikke bare gjorde han det, han forandret også musikkhistorien ved å gjøre det. Jeg kan ikke musikkhistorien godt nok til å si han var først ute til å lage en usentimental, ulykkelig kjærlighetssang, men jeg tror jeg kan si ingen annen singer-songwriter den gang hadde behandlet et kjærlighetsbrudd som 21 år gamle Bob Dylan gjorde her.

 

I hope there’s something you could do or say

to try to make me change my mind and stay

but we never did to much talking anyway

Don’t think twice, it’s allright.

 

Denne sangen har jeg snakket mye om, men nå skal jeg snakke om en annen sang. Og dette er en plate som har ”Blowin in the wind”, ”Masters of war” og ”A hard rain’s a-gonna fall”, av politiske sanger, jeg tror på dem, og jeg tror på vakre, vakre ”Girl from the North country”, hvordan er det mulig å la være å tro på den, disse sangene er det mulig å tro på, men hvordan 21 år gamle Bob Dylan fikk til ”Bob Dylan’s dream” er ufattelig, men jeg må tro det, fordi han gjorde det. De to sangene der, ”Don’t think twice” og ”Bob Dylans dream” overgår alt jeg tror en par og tjueåring kan klare få til, tenke det, uttrykke det, og på en slik måte, det er ikke mulig å få inn i hodet, men han gjorde det, og jeg tror på ham.

 

As easy it was to tell black from white

It was all that easy to tell wrong from right.

 

We thought we could sit, forever in fun

But our chances was really a million to none.

 

I wish I wish I wish in vain

That we could simply in that room once again

Ten thousand dollars at the drop of a hat

I’ll give it all gladly, if our lives could be like that.

 

Jeg tror på det.

 

The times they are a-changing

 

Jeg tror han gav ut en ny plate etter litt mer enn et halvt år. Jeg tror på denne platen. På protestsangene ”The times they are a-changing”, ”With God on our side” og slett ikke minst ”The lonesome death of Hattie Carol”, jeg tror også på “The ballad of Hollis Brown” og “Only a pawn in the game”, selvsagt, disse sangene er mulig å tro på, selv om de er førsteklasses og skaperen av en helt ny sjanger, protestsjangeren, og egentlig en helt ny bevegelse, en helt ny tid, egentlig, jeg tror på det. Men at en ung mann vil protestere mot samfunnet han vokser opp i er mulig å forstå, selv om det er vanskelig å forstå hvordan noen kan gjøre det så bra, hva som er ufattelig er hvordan en ung mann kan være så dypfølt som ”One to many mornings” og ”Boots of spanish leather”, og, ja, forresten også ”When the ship comes in”. Dette er samme mann som skrev Don’t think twice, it is så definetly allright.

 

But if I had the stars from the darkest night

and the diamonds from the deepest ocean,

I’d foresake them all for your sweet kiss,

for that’s all I’m wishin’ to be ownin’

 

But I might be gone a long old time,

and it’s only that I’m askin’.

Is there something I can send you to remember me by,

To make your time more easy passin’?

 

Oh how can, how can you ask me again?

It only brings me sorrow.

The same thing I would want today

I would want again tomorrow.

 

Eller det grusomt vakre i ordenes retteste forstand ”One too many mornings”

 

From the crossroads of my doorstep,

My eyes start to fade.

And I turn my head back to the room

Where my love and I have laid.

And I gaze back to the street

the sidewalk and the sign.

And I’m one too many mornings

And a thousand miles behind.

 

It’s a restless, hungry feeling

That don’t mean no one no good.

When everything I’m saying,

You can say it just as good.

You are right from your side,

And I am right from mine.

We’re both just one too many mornings

And a thousand miles behind.

 

Jeg tror på det.

 

Another Side of Bob Dylan

Jeg tror han gav ut en ny plate etter så vidt over et halvt år, 8. august 1964. Jeg tror ikke denne platen er noe dårligere enn de forrige, jeg tror på den fra start til mål og har mange, mange favoritter her. Og jeg tror jeg vil gå rett på sak, ”To Ramona”, en av de kåteste sangene som er laget, slikt dampende begjær så lite vulgært utført ser man sjelden, og så godt som aldri andre steder enn hos Mr. Bob Dylan, tror jeg.

 


Your cracked country lips

I still wish to kiss

As to be by the strength of you skin

Your magnetic movements

Still capture the minutes I’m in

 

I’d forever talk to you

But soon my words

They would turn into a meaningless ring

For deep in my heart

I know there is no help I can bring

Everything passes

Everything changes

Just do what you think you should do

And someday, maybe

Who knows, baby

I’ll come and be cryin’ to yo



 

Og samme plate har ”My back pages”, ”I don’t belive you”, ”Ballad in plain D”, og “It’s not me babe”. Der første plate – for meg – mest er sjokkmodenheten, og andre platen – opplagt – er protestsangene, så er den tredje platen også moromannen Bob Dylan, han som bare har det litt gøy. Ta melodien og teksten i ”I don’t belive you”, eller teksten (og melodien) i ”It’s not me babe”

 


But if you want me to

I can be just like you

And pretend that we never have touched

And if anybody asks me: «Is it easy to forget?»

I say, «It’s easily done

You just pick anyone

And pretend that you never have met.»

 

You say you’re lookin’ for someone

Who’s never weak but always strong

To protect you an’ defend you

Whether you are right or wrong

Someone to open each and every door

But it ain’t me, babe


 

Jeg tror på det også.

 

Bringing It All Back Home

Jeg tror han gav ut en ny plate før det var gått mer enn et drøyt halvt år. 22. mars 1965. Og jeg tror denne platen er bedre enn de tre første til sammen. Jeg tror ikke det er mulig å lage en sånn plate, og nå tar jeg ikke engang alderen i betraktning, dette er i ren, skjær kvalitet. Her er absolutte klassikere som ”Subterranan homesick blues” og ”Mr. Tambourine man” , ”Maggies farm”, sanger til og med dem som aldri har hørt om Bob Dylan, har hørt om. Tror jeg. Og her er kjente skatter for alle sanne Dylan fans, ”She belongs to me”, ”Love minus zero/no limit”, og fantastiske ”It’s allright ma, I’m only bleeding”, en sang som – for meg – slår alle tidligere protestsanger til Mr. Bob Dylan av banen. Og her er en skjult skatt som ”It’s all over now, baby blue”, en sang jeg ville spilt om bord på Titanic, om verden gikk under, når alt er slutt og bare la det stå til.

 

Leave your stepping stones behind, something calls for you.

Forget the dead you’ve left, they will not follow you.

The vagabond who’s rapping at your door

Is standing in the clothes that you once wore.

Strike another match, go start anew

And it’s all over now, Baby Blue.

 

Det er sånn tempo og energi i den sangen at det er helt rett at en slik sang avslutter en slik plate som Bringing it all back home, det er klart verden må gå under etter en slik plate og det er klart man må spille It’s all over now, baby blue, mens det skjer.

 

Og jeg tror, jeg vil gå en av klassikerne nærmere etter i sømmene, en sang så oppskrytt at den ikke alltid blir trukket frem i Dylan-kretser, jeg tror den kunne blitt trukket frem oftere. Jeg skal ikke si hva den egentlig handler om, jeg skal si hva den handler om for meg, for meg er den et uttrykk for noe av det mest fortvilt ensomme som er laget i en sang, og for meg inneholder denne sangen noen av de beste sanglinjene som er skrevet, og hvis jeg skulle hente frem de 12 beste Dylan-sanger, ville jeg tatt denne med, og aldri blir det sårere enn

 

Then take me disappearin’ through the smoke rings of my mind,

Down the foggy ruins of time, far past the frozen leaves,

The haunted, frightened trees, out to the windy beach,

Far from the twisted reach of crazy sorrow.

Yes, to dance beneath the diamond sky with one hand waving free,

Silhouetted by the sea, circled by the circus sands,

With all memory and fate driven deep beneath the waves,

Let me forget about today until tomorrow.

 

Jeg tror på Mr. Tambourine man og hver eneste sang på platen.

 

Highway 61… revisited

Jeg tror ikke det er mulig å lage flere plater etter Bringing it all back home. Jeg tror Bob Dylan gjorde det, før det var gått et halvt år. 30. august, 1965. Og jeg tror at den første sangen her, viser at han har tenkt å overgå seg selv. Intet mindre enn å overgå seg selv, altså overgå det beste som hittil er gjort, og kanskje noensinne vil bli gjort. ”Like a rolling stone”. Den sangen feier alle hans tidligere sanger og alle andre sanger, av banen. En sang kanskje enda mer klassisk og oppskrytt enn ”Tamburine man”, men intet skryt vil nå opp til hvor bra denne sangen egentlig er, tror jeg. Jeg tror på den, jeg tror på hver eneste tekstlinje i den og jeg kjenner dem fortsatt som knyttneveslag mot brystet når jeg hører dem, selv om jeg kan hver eneste en av dem. Dette er rock, så rock som det blir. En energisk, aggressiv, drivende melodi, og tekst om en bedrestilt kvinne som faller til bunns, til bunns, til bunns. Og hver eneste bitende tekstlinje er mulig å gni inn så seigt, sarkastisk og herlig hensynløst at det blir en nytelse, en nytelse i all sin gru, rytmen og rimene er briljant utført, alt henger sammen, it’s as good as it gets, så godt som det blir, til og med opplest er det sinne

 


Once upon a time you dressed so fine

You threw the bums a dime in your prime, didn’t you.

 

You said you’d never compromise

With the mystery tramp, but now you realize

He’s not selling any alibis

As you stare into the vacuum of his eyes

And say do you want to make a deal?

 

You used to be so amused

At Napoleon in rags and the language that he used

Go to him now, he calls you, you can’t refuse

When you ain’t got nothing, you got nothing to lose

You’re invisible now, you got no secrets to conceal.


 

Man ber ikke om mer fra en slik artist. Men man får mer, man får Mr. Jones, man får herlige, herlige Highway 61, energisk og morsom og full av referanser, og utmerket utført av gamle Dylan på live opptredener nå om dagen, man får fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, det er ingen sanger man kan spille så gøy på gitar og skrike så godt til,

 

When you’re lost in the rain in Juarez,

and it’s eastern time too,

 

tenk på det, da, man er fortapt i regnet i Juarez, og i tillegg er det påske. Det er deilig, morsomt og fortvilet, og ved siden av narkotikaen og snusket som det nok egentlig handler om, kan man bare la det handle om alt mulig annet også, teksten er så rik, så rik. Og alle sangene har fraseringer, altså måter å synge på, altså organiseringen av teksten, som ikke står tilbake for noen i musikkhistorien. Ikke for noen, tror jeg. Hør, bare hør, aldri trenger man slutte å hyle på siste ordet

 

If you see Saint Annie, please tell her ”Thanks a lot”.

I cannot move and my fingers are all in a knot.

(…)

 

But the joke was on me

There was no one there, to even call my bluff

I’m going back to New York city,

I do believe I’ve had enough

 

 

Det er så morsomt som det blir, og vil man være frustrert, er det fullt mulig å være frustrert også i den. Jeg tror det er en kjempesang. Og jeg tror den neste, og siste sangen, er et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Verken før eller senere. Jeg tror den heter ”Desolation row”. Hvem andre enn Bob Dylan får til så mange åpne og skjulte referanser, og en sang som på en gang er så intuitiv og så dyp?

 

Og blant 10 uovertrufne vers er min favoritt

 


Now Ophelia, she’s ‘neath the window

For her I feel so afraid

On her twenty-second birthday

She already is an old maid

To her, death is quite romantic

She wears an iron vest

Her profession’s her religion

Her sin is her lifelessness

And though her eyes are fixed upon

Noah’s great rainbow

She spends her time peeking

Into Desolation Row


 

Jeg tror på Highway 61… revisited.

 

Blonde on Blonde

Jeg tror han gav ut alle disse fem platene i løpet av en to års periode, fra mai 63 til august 65, og jeg tror han toppet det med en sjette før det var gått ett år. 27. juni, 1966, Blonde on blonde, 14 sanger, og jeg måtte høre denne platen mange, mange ganger og lese mange, mange ganger på coveret for å fatte at denne platen er fra 1966, fra 60-tallet. Dette er sanger som ville vært revolusjonerende og vakt oppsikt for sin originalitet i hvert fall gjennom 70-tallet, tror jeg, og på 80-tallet ville den feid alle andre plater av banen, som det meste Dylan gjør feier det meste annet av banen, tror jeg, og jeg ville ikke blitt mer overrasket om platen var fra 1996, enn 1966, det er en fantastisk rik og mangfoldig plate, synes jeg. Jeg tror på den platen. Jeg tror vi går forbi forrest gump sangen, festlig nok, ”Rainy day woman #12 # 35” som også ”Pledging my time” kunne blitt lagt merke til hvis det bare var en annen som hadde laget den eller det var en annen plate  den var på. For på Blonde on blonde er ”Visions of Joanna” sang nr 3, oh, visions of Joanna, for en energi og for et begjær, på ny. Jeg tror alle har fått med seg hvordan Louise prepares for the peddler som lurer på om noen ikke er parasitter, slik at han kan be for dem, ”you can’t look at much, can you man,” sier hun, og kler altså av seg, for ham, så jeg henter et annet eksempel fra vers 3, det er altså den lille tapte gutten som skryter av sin ulykke og liker å leve farlig, og viser det ved å snakke om – Joanna.

 


And when bringing her name up

He speaks of a farewell kiss to me                

He’s sure got a lotta gall

to be so useless and all

Muttering small talk at the wall

while I’m in the hall


 

Og allerede neste sang er ”Sooner og later”, som i musikkhistorien i den genren bare blir overgått av ”She’s your lover now”, og det finnes vel ingen andre, og ”Sooner og later” er egentlig en morsom sang, men den har tekstlinjer som

 


When you whispered in my ear

And asked me if I was leavin’ with you or her

I didn’t realize just what I did hear

I didn’t realize how young you were


 

og en melodiføring som gjør at teksten kommer noe så til de grader til sin rett, noe jeg tror, er et av Bob Dylans mange varemerker. Og neste sang er ”I want you”, så enkelt kan det sies, og så gnistrende elegant blir det utført at også her har vi et musikkhistorisk toppunkt innen sjangeren, jeg tror på alt i den sangen, på den lille trillen, på teksten, på farten i melodien, på alt fra start til mål og alt som er rundt og høyt og dypt.

 


Now your dancing child with his Chinese suit,

He spoke to me, I took his flute.

No, I wasn’t very cute to him,

Was I?

But I did it, though, because he lied

Because he took you for a ride

And because time was on his side

And because I . . .

I want you, I want you,

I want you so bad,

Honey, I want you.


 

”Stuck inside of mobile with your Memphis blues again”, “Leoprd skin pill box hat”, “Just like a woman”, “Most likely you go your way, I’ll go mine” kommer på rekke og rad, “Absolutly sweet Marie”, og “Forth times around”, en gammel favoritt for meg.

 


Her Jamaican rum

And when she did come, I asked her for some.

She said, «No, dear.»

I said, «Your words aren’t clear,

You’d better spit out your gum.»


 

Og så avslutter denne platen med et 11 minutter og 19 sekunder langt verk jeg tror ikke kan bli langt nok. Jeg tror denne sangen kunne vare resten av livet når jeg hører den. Jeg tror det er noe av det vakreste som er laget. ”Sad eyed lady of the lowlands”, bare tittelen er poesi, og poesien fortsetter. ”Girl of the north country” er en nydelig sang, og det tegner et nydelig portrett av en nydelig kvinne, men Bob Dylan er blitt fem år eldre, og på de fem årene har han hvor uventet det enn kan høres, utviklet seg. Og fra det utgangspunktet, jeg tror det er like ufattelig som det var den gang, da han laget for eksempel alle sangene fra The freewheeling.

 


Oh, the farmers and the businessmen, they all did decide

To show you the dead angels that they used to hide.

But why did they pick you to sympathize with their side?

Oh, how could they ever mistake you?

They wished you’d accepted the blame for the farm,

But with the sea at your feet and the phony false alarm,

And with the child of a hoodlum wrapped up in your arms,

How could they ever, ever persuade you?


 

Jeg tror Blonde on blonde fullførte den mest produktive perioden av noen artist noensinne, og jeg tror absolutt ikke Bob Dylans karriere endte her. Jeg tror den fortsatte.

ES2006