Fjerde juli med russisk-amerikanere

Dennis og konen Ela har levd i USA, New York, så lenge, at de nesten er som amerikanere å regne. Det var derfor med forventninger om enda en fest jeg startet denne dagen, fjerde juli.

Tredje juli var jo festlig nok. Det var ankomstdagen. Etter den hadde jeg nok behov for å sove litt utpå morgenen.

Men så var det ut på rusletur. Jeg ville denne dagen ta treningen i Hydropark før businesslunsj, det har jeg aldri greid før.

Jeg greide det ikke denne dagen heller. Det var ikke bare min feil. Klokken var 1545 da jeg troppet inn på Patrick pub i Lavraskaja Ulitsa, der skulle de ha businesslunsj til 1600. Men jeg ble ikke servert. Kanskje var det på grunn av at jeg var svett og nybadet fra skitne Dnjepr, og gikk i kortbukse og singlet, sannsynligvis hadde det ingenting å si. Det er et fritt land i så måte, man kler seg som man vil, og jeg har aldri vært i denne puben annet enn i singlet.

Uansett, jeg forlot stedet. Jeg hadde håp om mat hjemme i Petsjersk. Og det fikk jeg, mama Irina holder sin hånd over meg, borsjtsj og vodka. Herlig med en ettermiddagshvil etterpå.

Jeg hadde ikke stort våknet fra den før det var mer mat. Pizza og øl. Og dette er pizza fra mama Irinas kjøkken, dette er ikke flatpresset bunn med litt tomatsaus og forsiktig kjøtt oppå. Dette er kraftig. Tømmerhoggerpizza. Jeg greide bare spise halvparten, det sier sitt.

image

Olia hadde sine ting. Hun ville kjøpe symaskin, for lettere å sy gardinene hun – og jeg, forsåvidt, – kjøpte i går. Akkurat da var ikke jeg så ivrig på å kjøpe symaskin, det var kveld, jeg var nydusjet, mett, og mente denne symaskinen godt kunne kjøpes i morgen. Det mente ikke Olia. Hun forsvant.

Jeg satt på balkongen med Tsjaikovskijs opera, Jevgenij Onegin, på øret. Jeg leste elektroniske aviser, fulgte med på Internett, BBC og sjakknyheter, hadde roen.

I Russland – og Ukraina, som jo må regnes som en del av det russiske kulturområdet, nasjonalistiske ukrainere får ha meg unnskyldt, det er godt ment – er det ingen tid på døgnet som ikke passer for et par drinker. Halv elleve ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Moxito (jeg tror jeg holder meg til den russiske stavemåten, den passer her, mojito, skal det visst være på norsk).

Der på kjøkkenet satt Mama Irina, Dennis og kone Ella, i veldig godt humør. Det var Moxito og øl, og veldig godt med mat. Som vanlig.

Etter et par drinker antydet jeg at dette kunne være feiringen av USAs nasjonaldag, frigjøringsdagen, men det ville ikke Dennis høre snakk om. Dette var en helt normal dag, med litt Moxito og øl til slutt.

Tanja kom også etter hver, som vanlig slutter hun jobb sent på kvelden. Hun tok også del i markeringen, hva det nå var vi markerte. Drakk gjorde hun, gladelig. Det er sikkert kjærkomment for henne med litt avveksling fra hverdagen. Passende ville hun da hun kom skåle med alle, men moren tok det ikke så nøye å klinke i glasset, «jeg ser deg jo hver dag».

Alle var litt bekymret for Olia. Klokken nærmet seg midnatt. Det var helt mørkt ute. Jeg hadde ikke tatt så nøye hva hun hadde sagt, hun skulle ut etter symaskin, hva klokken nøyaktig var da hun gikk, visste jeg heller ikke. Nå ble det litt dumt. Moren hadde prøvd å ringe henne, men hun svarte ikke, hadde ikke telefonen med seg.

Allikevel var det vanskelig å bli ordentlig bekymret. Det vil jo helst gå godt. Og det var så hyggelig å sitte der og drikke Moxito og være glade. Dennis ville først være høflig og snakke engelsk med meg, men det gjorde det vanskelig for meg å innlede samtale med ham og konen. Jeg ville snakke russisk. Begynte jeg å snakke engelsk, ville det bli etablert som språk. Skulle jeg snakke russisk, måtte første setning være korrekt grammatisk. Men jeg kan russisk mye bedre nå, enn for fire år siden, da han var i bryllupet vårt. Og når jeg med par moxitoes hjelp kom over startkneika, gikk russisken flytende. Helt flytende.

Så kom endelig Olia hjem. Hun var rasende. Symaskinen veide flerfoldige kilo, det var en gammel, ærverdig, av merke Verias, og det var klart for tungt for henne å bære denne helt alene. Men hvem kunne vite at det var så nødvendig å kjøpe den akkurat denne kvelden? Hun er et unikum. Nå vil det ta noen dager å bli venner med henne igjen.

Ute på kjøkkenet var alle veldig gode venner. Vi hadde kjøpt inn en ny flaske rom, i fall den første helt urealistisk skulle gå tom. Og som det alltid er på gode fester, blir drinkene sterkere og sterkere utover kvelden. Den siste var så sterk, at det var fristende å påpeke det. Likevel ble den forsterket av ytterligere rom, da jeg var i ferd med å drikke den opp. Blandevann var allerede bortkastet tid. Vi snakket om det meste. Russisk var ingen hindring, det var en glede. At det var fjerde juli ble ikke mer nevnt, ingenting om USA, annet enn at Olia og jeg ville være hjertelig velkommen, om vi skulle til New York en gang. Det garanterte jeg. Og inviterte dem også til Ganddal, som de også var interessert i, etter først å få sett Oslo, noe jeg frarådet, med begrunnelse av at dette var østlandet.

Klokken 0130 la vi oss. Det vil si jeg gjorde det. De andre satt oppe om mulig enda litt lenger.

Første 17. mai på Ganddal

En vestlending klager aldri på været, det kunne heller aldri falle meg inn. Men vi er villige til nøkternt å konstatere fakta, og det er at det har pøsregnet de siste par ukene, og at dette regnet har vært lett å merke på kroppen for den som er ute, fordi det også blåser så kraftig og er bitende kaldt. Jeg har første hånds kjennskap til dette, siden jeg sykler og springer et par mil frem og tilbake til jobb hver dag, og tappert har kledd meg etter kalenderen. Jeg tåler vann og kulde, bortsett fra at jeg har blitt forkjølet av den og noen dager har brukt noen timer på å få varmen i meg igjen etter å ha kommet hjem, men tre øretelefoner jeg har tåler det ikke, og er blitt ødelagt av alt vannet. Det er tøffe tider.

I dag var det 17. mai, og det var meldt akkurat samme været som alle andre dager i det siste. Jeg hadde løpt bort til mor på Klepp stasjon for å hente bilen i går, og kjørte min kone Olia til jobben i Stavangerområdet i dag morges. Deretter sprang jeg rundt Stokkavannet som en start på dagen. Også det var i kortbukse, også det en kald opplevelse. Vant er jeg med det, merkeligere var at det var så liten 17. mai-stemning rundt omkring på morgenen. Jeg hadde sett for meg at folk ville  være tidlig ute med flagggene, at det ville være folk i fine klær på vei hit og dit, at det ville være litt liv.

Så kjørte jeg til mor, for å begynne på den egentlige feiringen av dagen. Som vanlig ble vi sent ute, vi skulle reise i 9-tiden, jeg var hos mor fem på ni, og måtte også dusje. For meg er dette 9-tiden. Men alright, jeg dusjet og fikk på meg dressen i en fart, frokost hadde jeg allerede spist lite grann, og så kunne vi kjøre. Vi hadde rukket det med god margin, om det ikke var for at denne dagen var det ganske mange som hadde valgt å ta bilen på Kverneland, det gikk ikke å finne parkeringsplass i noenlunde nær avstand. Så vi måtte parkere et stykke unna, og med det var toget begynt når vi kom frem til det.

Det var en selsom opplevelse å se på dette toget. Det regnet ganske jevnt, vind var det hele tiden, og temperaturen lå på en fem-seks grader, vil jeg tro. Det var som det pleier å være julaften og nyttårsaften, bortsett fra regnet og vinden. Jeg hadde på ny kledd meg etter kalenderen, jeg stod i dress. Heldigvis fikk jeg låne en paraply av min svoger, Lars, ellers kunne kulden blitt mer enn påtrengende.

Nå stod vi der og så på barna fra Orstad, Frøyland og Kverneland, barnehager og skoler, det var familien Nygård som var vår forbindelse. Det var mange voksne som så ut til å være ute på et pliktløp, et pliktløp ingen kan kritisere dem for ikke å oppfylle. De stod og så hele toget passere på to forskjellige steder, og etterpå kjøpte de is og pølser og kaffe, 17. mai må gå sin gang, samme hva vær det er. Vi vestlendinger klager ikke på været, vi konstaterer det bare, nøkternt. I dag var det kaldt, og vind, og regn.

Det var kjekt å være på en barnesyttendemai igjen, det er mange, mange år siden. Men vi var der ikke lenge, mor og jeg, vi så toget til det kom i mål, vi sang nasjonalsangen, og vi slo av en liten prat med de få vi kjente, hilste og nikket litt. Så reiste vi hjem.

Der hadde mor forberedt 17.mai-lunsj. Jeg har ellers snakket om 17.mai-frokost, det passer godt når man er i Bergen og er student og studentaktig, i Rogaland når man er familieaktig passer det bedre med lang og god lunsj. Mor brukte tre kvarter på å lage den, og kalte det å lage «håpløst mye mat». Det er for meg et oksymoron, en direkte selvmotsigelse, ingenting gir så gode håp som når det er håpløst mye mat.

Jeg hogg inn. Mor hadde virkelig disket opp, og hadde kaffe, te, juice, melk og whisky. Særlig det siste der kommer jo inn som en god dytt over toppen, her blir situasjonen alt annet enn håpløs. Det var hjemmelagde frokostbrød, boller og rundstykker, spekemat og ost, kylling og eggerøre, frukt og grønnsaker. For mye av alt. Håpet var selvoppfyllende.

Av alle ting skulle vi også se på TV. Mor hadde tatt opp et program med min gamle favorittgruppe, Queen. Man skal ha respekt for hva man likte i ungdommen, også den pure, og her fikk jeg et nostalgisk gjensyn med en gruppe jeg den gang kjente ut og inn. Det skal mye til å finne frem klipp jeg ikke har sett, eller informasjon jeg ikke visste om. Det var likevel kjekt å se igjen, virkelig kjekt.

Så ble det av alle ting ishockey. Det er også en ting jeg har hatt litt interresse for, det er den sovjetrussiske hockeyen som er inngangsporten, og jeg har brukt noen timer på å se gamle kamper som nå kan lastes ned fra internett, og lest meg litt opp på historien. Nå er det ikke så spennende lenger, også fordi sporten har forandret seg. Det er ikke så lett å være stjernespiller lenger, man blir kroppstacklet før man får driblet noe særlig, og det er sjelden vi ser raske angrep som tar pusten fra deg, slik stjernerekkene til Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet kunne gjøre. Det var saker.

Nå ble det imidlertid veldig gøy på ny. Det var Canada – Slovakia. Slovakia er miniputtnasjon, de er ingenting mot NHL, Canada er selveste stormakten, superstormakten. Men nå var det 3 – 2 til Canada når vi begynte å se, så ble det 3 – 3, og før vi visste ordet av det hvor nær Slovakia var, så fikk Canada en spiller utvist for resten av kampen, og Slovakia scoret øyeblikkelig. Dermed var Canada sjanseløse, og ble utslått.

Det var jo ganske gøy, siden søster Tonje bor i Slovakia og vi har litt forbindelser dit, det var fine greier. Så kunne vi se Norge mot Russland etterpå. Det var også gøy, og langt jevnere enn man skulle tro. 5 – 2 ble resultatet, til Russland, men ikke uten at Norge hadde yppet seg og utliknet både til 1 – 1 og 2 – 2. Da siste periode begynte, kunne det egentlig vippe begge veier.

Ok, det er jo Russland som er laget mitt i ishockey, så det er greit de gikk videre. Jeg likte dem bedre da den raske, uovervinnelige stilen var gjeldende, nå er det ikke så lett, lenger, å se forskjell på lagene. Men skal jeg velge meg et lag, må det bli Russland, jeg er ikke russofil for ingenting.

Etter kampslutt var også Olia ferdig på jobb, og hadde kommet hjem til Ganddal. Da kjørte mor meg hjem, og lot Olia og meg ha en rolig avslutning på nasjonaldagen.

En overdådig norsk-ukrainsk 17’de mai

En av de første setningene Olia lærte på norsk og i alle fall en setning vi har hatt mye moro av er (som hun husket den): «17. mai er en festlig dag. Da går alle barna opp til slottet og vinker på kongen.» Olia er av gammel russisk adelsslekt, og som sådan er hun mer kongetro enn de fleste vi finner i Norge, en gang skal også vi reise til Oslo 17. mai for å se kongen vår vinke fra slottsbalkongen, og i alle fall hun vil gjøre det i fullt alvor. Den første 17. mai i Norge feiret vi imidlertid i Bergen, men vi forsøkte allikevel å gjøre den så overdådig som mulig.

Forarbeidet var det i alle fall ingenting å si på. Jeg tenkte å sette alt inn på frokosten, og hadde handlet godt inn, her skulle det være ubegrenset tilgang på det meste. Allerede lørdagen måtte vi begynne å åpne de første pakkene med ekstra godt pålegg, siden vi utmerket skjønte at vi ellers aldri ville klare å spise opp alt sammen. Søndag 16. mai fortsatte denne tendensen, jeg forklarte at vi til og med måtte ha rødvin til middag, siden 16. mai også er ganske spesiell når det er dagen før nasjonaldagen.

Så kom altså den store morgenen. Og som det så ofte skjer, så var ikke kroppene helt med på at dette skulle bli en tidlig morgen med kraftig feiring. Vi drakk rikelig med kaffe kvelden og natten før, særlig gjorde jeg det, og det betydde at vi kom sent i seng og sovnet enda senere. Vi var dessuten helt mette. Ytterligere og mer praktiske problem dukket opp da jeg skulle kle på meg findressen, og oppdaget at hele lageret av dresser jeg har listig er lagt igjen forskjellige steder jeg pleier å reise til, det vil si Ganddal og Kiev. Skjorte og slips ble det imidlertid, og den fineste buksen i skapet.

Til frokost kjørte vi prinsippet om overflod, det skal være mye av alt, og ingen grenser av noe. Kaffe og te, melk og juice, rød og hvit vin, alt sammen stod fremme og tilbudt, rødvinen riktignok fordi vi ikke drakk den helt opp i går. Vi hadde to typer brød, og i tillegg noe som vel heter «Ciabatta», hvor vi prompte varmet opp alle sammen, selv om vi nok kanskje ikke kom til å spise dem. Vi var nemlig ikke særlig sultne, deri lå hele problemet, og selv jeg nøyde meg med en skive brød og en halv ciabatta. Desserten rakk vi ikke å tenke på en gang.

Vi hadde også et 17. mai tog å rekke. Det rakk vi ikke. Vi skjønte tidlig hvor det bar i det vi kom ut av huset, og strømmen av folk unektelig gikk motsatt vår retning, det var ingen utenom oss som var på vei til sentrum. Men vi var altså det, og Olia fant stor glede i å fotografere alle slags folk i 17.mai-klær og i 17.mai-feiring. Det er jo en egen stemning 17. mai, der folk går rundt i gatene uten helt å ha noe å gjøre der.

Vi hørte litt 17. mai-tale, så litt på salgsbodene, jeg forklarte Olia at på denne dagen får barna pølse og is, og at vi akkurat denne dagen kunne få så mye av begge deler som vi ville. Vi kjøpte imidlertid ikke noe sånt, vi nøyde oss med å se, og gikk også ned og så på båtene som lå til kai på Bryggen, det var i det hele tatt ganske vakkert.

Vi var invitert til lunsj hos Kristin og Håkon med familie, og vi skulle med glede kommet, om det ikke hadde vært litt praktiske vanskeligheter med transporten. Det var særlig utsiktene til å først måtte ta buss, så gå gjennom en tunnel, som avskrekket Olia lite grann. Da var det mer fredelig å gå hjem, og invitere en ny venninne som Olia har fått her i Bergen, og som jeg også har fått siden jeg nå en gang er gift med Olia. Venninnen heter Natalia, er også fra Ukraina, og Olia traff henne på norskkurs hvor de var på samme gruppe. Natalia har prøvd seg utenfor Ukraina i mange år, og har bodd både i Tyskland, Østerrike og Danmark før hun nå i to år har prøvd lykken i Norge. Den videre lykken her står mye og faller på hvordan det gikk på Bergenstesten 24. april, som også Olia prøvde på og er nervøs for. Natalia har imidlertid litt større grunn til å være nervøs, siden hennes visum avhenger av at hun får studieplass i Norge, og studieplass avhenger av Bergenstest. Olias visum avhenger av at vi forblir gift, og er således helt trygt. Vi holder sammen og er lykkelige.

Til besøket var vi begge sultne og opplagte, og nå kom endelig all maten virkelig til sin rett. Nå var også Olia inspirert til å servere den ordentlig, og den kom på flotte fat artig dandert, og hele tiden mer og mer, akkurat som jeg vil ha det. Hun hadde laget ris, ekstra, og røkelaksen vi hadde kjøpt inn ble rett og slett helt utmerket med denne risen, litt sitron, egg og agurk, og litt smakstomat. Det var en rekke med andre ting også, må vite, og Olia sørget som en god, ukrainsk vertinne for at ikke bare fatene, men også tallerknene var velfylte. Natalia var også veldig glad at vi til og med hadde litt ekte ukrainsk champagne å tilby, og vi skålte som seg hør og bør på russisk vis med en lang tale om beste ønsker, god helse, godt liv og alt godt, og hadde det i det hele tatt veldig hyggelig. Og praten gikk i hverdagsspråket her i huset, det er russisk.

Flott dekket opp til ukrainsk-norsk 17. mai

Helt til slutt på kvelden gikk vi ut og så på fakkeltoget. Også det gjorde vi altfor sent, og med en optimistisk tro på at vi ville finne Henriette der ute, hun hadde invitert oss. Og optimismen slo til, vi fant henne helt uten videre, og stod med henne og så på fyrverkeriet. Henriette og Olia er i mange avgjørende spørsmål for dem begge to fullstendige motpoler, men kommer allikevel merkelig godt overens,så det ble også en hyggelig avslutning på dagen og kvelden.

17. mai starter dagen med et glass vin

komma, og så tar man det videre derfra. Jeg laget meg en liten oversikt i hodet da jeg våknet, alt jeg har å gjøre fremover, og fant det aldri kom til å lyktes. Det er altfor mye, og altfor liten tid, det kommer ikke til å gå. Men vanari, i dag er 17. mai og en festlig dag, som norskkurset de bruker i Ukraina formulerer det. Da går alle barna opp til slottet og vinker til kongen. Sånn skal det være.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å skrive en grundig post om feiringen av 17. mai, om hvorfor vi feirer den, og at grunnloven vi på den dagen underskrev på Eidsvoll, ikke var gjeldende mer enn et halvår, og da var den gjeldende under temmelig usikre forhold. Det er en spennende historie dette, og mye å skrive, men det var dette med tiden, den er der ikke.

Så i stedet gjør jeg det jeg kan best: Kobler ut alt, og starter dagen med et glass vin. På spilleren er Bob Dylan, den nyeste platen, Together through life, og det kanskje beste sporet, «This dream of you». Det er trekkspill og tilbakeholdt, smekrende rytme, med en gammel Dylan som hest og ømt synger om drømmen om deg, som får ham til å leve videre. Dette er nasjonaldagen.

Snart skal jeg ta på dress. Programmet for dagen er å gå ut i byen klokken 1100. Før det skal jeg skrive frokost. Jeg ser det kommer til å bli fryktelig travelt, for klokken er allerede halv ti. Det er ikke annet å gjøre, enn å nyte mitt glass vin.

Gledelig 17. mai, folkens, måtte alle bare være lykkelige!

17. mai i Oslo

Det er nasjonaldagen vår, og jeg skal tilbringe den i Oslo. Jeg er allerede i gang med å tilbringe den her. Om noen få strakser er det ut og ta banen, t-banen, til Tøyen, der det venter en 17. mai-frokost, og den vil bare vare og vare og vare og vare. På et eller annet tidspunkt vil det komme inn noen tekstmeldinger, da er det ut, eller fortsette å spise frokost, alt ettersom. I god norsk ånd er det regnvær på nasjonaldagen, regnvær i Oslo, og det er kanskje det været som stiller det hele i sitt retteste lys. Hva vet jeg? Jeg hører i hvert fall til dem som etter en frokost med hvitvin er sikret en god dag.