Druzjba naroda

Dette bildet viser Patonabroen og høydene med Lavra og skulpturen Rodina matj. Boulevard Druzjba naroda går rett til venstre, etter broen, slik vi ser det på dette bildet

Jeg har skrevet en del om busstoppet i Druzjba naroda, hvorfra man kan reise over til Dnjeprs venstre bredd og velge mellom en serie flotte elvestrender. Nå har jeg funnet ut at også veien disse busstoppene og metrostasjonen ligger i også heter Druzjba naroda, nærmere bestemt Boulevard Druzjba naroda. Jeg hørte det da Irina og jeg kjørte over med buss nummer 55 i dag. Og jeg bet meg merke i det av en meget ubehagelig grunn.

Det foregår en «derussifiseringsprosess» i Ukraina om dagen, eller en «antirussisk kampanje». Den politiske eliten som tok makten etter Maidan vil kvitte seg med det de kaller «Sovjetisk mentalitet», og måten de gjør det på er så sovjetisk som det kan få blitt. Også Sovjetkommunistene forsøkte å kjøre dampveivals over all tidligere kultur og historie, og trampe seg frem med navneendringer, riving av historiske byggverk og oppføring av nye. Sovjeterne gikk over i parodien med alle gatene oppkalt etter Lenin og Den røde armé, og dagens ukrainere vil øyensynlig ikke være noe dårligere. Ukrainerne gjør seg imidlertid ekstra flid med å provosere, og med det skyver de vår lille og ganske ubetydelige familie bort fra seg. Vi er ubetydelige for dem, men betyr ganske mye for oss selv, naturligvis. 

Druzjba naroda betyr «vennskap mellom folkene». Det er det russiske og ukrainske folket det er snakk om, og det er russerne som har funnet på navnet på gaten. Antagelig ble den bygget i Sovjettiden. For vår familie, som ikke synes det er noen særlig forskjell på russere og ukrainere, at det er brødrefolk som skulle være venner, så er det et fint navn. Min kones far var ukrainer, mens moren kommer fra en slekt sammensatt av litt russere og litt ukrainere og litt forskjellig. Nå går det ikke lenger av å si noe slikt, nå er det en sterk bølge av ukrainske nasjonalister som helt vil avvise den russiske arven, og med det ta bort plassen for min kone og hennes familie å kalle seg ukrainere.

En viktig dråpe for meg kom når det ukrainske parlamentet nå diskuterer om de skal skifte navn på denne vennskapsgaten vi liker så godt. Vennskap mellom folkene er ikke lenger akseptert, russerne skal være fiender. For å understreke dette velger de å kalle opp gaten etter en ukrainsk nasjonalister, han som kom opp med de «10 bud» om hva en sann ukrainer burde gjøre. Det er fra mellomkrigstiden, og går nazistene i næringen når det gjelder rasetenkning og førerdyrkelse. Dette et nazisme i ukrainsk variant, ordrett fra deres egen munn og penn. Russere, polakker, jøder, rumenere og magyarer (ungarsk) blir nevnt som fiender, «Ukraina for ukrainere» er bud 3, «ære lederne av fødelandet» bud 5, og bud 10 er at du ikke skal finne noen kone fra et annet folk.

De satte ideologien ut i live da nazistene fra Tyskland angrep. Jeg har alltid problemer med å huske forkortelsene til de forskjellige ukrainske militærorganisasjonene på forskjellige språk, det fantes flere, og de drepte, jaget og fordrev polakker, jøder og russere fra dagens vestre deler av Ukraina under andre verdenskrig. De drepte i titusenvis, hundretusener, det er vanskelig å vite hvilke drap som var fra ukrainere og hvilke fra tyskere og andre kollaboratører. Kvinner og barn ble ikke skånet, heller ikke gamle. De ukrainske nazistene var beryktet for sin grusomhet.

Det finnes bilder og filmer. Jeg anbefaler ingen å se dem.

Nå kaller dagens nasjonalistiske ukrainere opp gater etter lederne for disse militærorganisasjonene, og ideologene deres. Fordi de kjempet for ukrainsk frihet og selvstendighet. Og hensikten helliger middelet.

Ikke for oss. Vi kan ikke være med på det nasjonale prosjektet disse ukrainerne er i gang med. Skal det være slik, vil ikke vi være ukrainere, og vi vil heller ikke støtte dem. Jeg tror ikke noe på å bygge opp en sterk nasjon gjennom hat mot andre nasjoner og folkeslag, gjennom å utpeke seg fiender og forsøke å samle seg mot dem.

Så for oss vil det alltid være Druzjba naroda, vennskap mellom folkene. For oss er ukrainerne og russerne brødrefolk som hører sammen, og som skulle være venner med hverandre og samarbeide. Vi kommer til å bruke det gamle navnet på gaten vi er i så ofte og kjenner så godt, Druzjba naroda, vennskap mellom folkene.

 

Ukrainas stygge omskriving av historien

I dag gav Olia meg en fridag. Den første hele og fulle fridagen i ferien, så langt. Jeg benyttet den til å komme meg ut kjapt etter frokost, sette på ørene foredrag om den kalde krigen, og gi meg ut i gatene som jeg pleide gjøre før vi fikk barn i familien. Jeg gikk til Patrick pub, like ved parken til minne om andre verdenskrig, like ved Lavra, og aller mest like ved – skulle det vise seg – et minnesmerke over det ukrainerne kaller Holodomor.

Holodomor er sultkatastrofen i Ukraina i årene 1932 og 1933. Katastrofen ramme ikke bare Ukraina, men Ukaina ble rammet hardest, og betegnelsen Holodomor gjelder bare for dem. Derfor kvier jeg meg litt for å bruke den. I den ukrainske bruken ligger en ide om at Holodomor var en politikk rettet spesielt mot ukrainere, og at det her ble begått et folkemord mot den ukrainske befolkning. Igjen kommer bruken av folkemord, og igjen er det problematisk. Det ordet og den ideen er blitt sin egen fiende. Enorme menneskelige tragedier blir redusert til diskusjoner om begrepsbruk, og til politiske markeringer.

Holodomor passer utmerket for den ukrainske nasjon til å bygge opp sin egen identitet, som offer for en russisk overgriper. Tallene er overveldende, flere millioner døde, og det samme er kynismen i det kommunistiske regimet som gjennomførte politikken. Forskjellige slags brigader reiste rundt i ukrainske landsbygder, og samlet inn det som var av mat, slik at de kunne oppfylle kvotene i Stalins planer. De gjorde det, selv om de visste det betydde den visse død for familier som mistet all mat de hadde, og selv om de tydelig kunne se familiene – menn, kvinner, barn – var helt utsultet. Overgrepet er utvilsomt.

Jeg har alltid hatt i hodet at minnesmerket for Holodomor der i parken var et minnesmerke for andre verdenskrig. Jeg mener jeg har gått ned trappene, og at det brenner en flamme der. Kanskje jeg blander med noe annet. På Wikipedia leser jeg museet ble opprettet i 2008, første gang jeg var i Kiev var i 2007. Nå når jeg går ned trappen er det et museum man må betale penger for å gå inn i. Merkelig jeg ikke la merke til dette den gang jeg trålet Kiev etter alt som var museer, det er noe jeg ikke får helt til å stemme. Og Internett oppklarer ingenting.

Andre verdenskrig er ikke noe for ukrainerne å minnes. Det var Sovjetunionens krig, og lidelsene som også rammet ukrainerne den gang, var ikke noe som rammet ukrainere spesielt, og dessuten var det ikke påført dem av Sovjetmakten. I forbifarten må vi nesten ta med at Sovjetmakten de verste årene var ledet av Stalin, en georgier, og at hans verste håndlanger, Beria, også var georgier. Ukrainske nasjonalister liker å sette likhetstegn mellom Sovjetunionen og Russland. Sannheten et at etter Lenin var det bare en leder som var helt og holdent russisk – Andropov. Resten var stort sett ukrainere, faktisk. Og i andre verdenskrig var ukrainske nasjonalister på lag med nazistene, de var med på jødeutryddelsene og på utbredte massemord på russere og polakker. I dagens Ukraina er disse folkene helter, og det er forbudt ved lov å men noe annet.

Vel hjemme igjen sjekket jeg opp nettet, for å finne ut av dette Holodomor-monumentet. Min frykt var at de hadde fjernet minnesmerker for andre verdenskrig, for å erstatte det med andre minnesmerker som passer bedre til ukrainsk historiebygging. Jeg fant ikke ut av det, men jeg fant en del andre ting. Det mangler ikke på informasjon og desinformasjon på det store nettet.

Jeg har lært det slik at det døde 5-7 millioner mennesker i sultårene 1932-33. Det er tall jeg har hatt lenge i hodet. Jeg kan ikke huske at det var noe spesielt med Ukraina, annet enn at de ble hardest rammet. På nettet ser jeg at en amerikaner ved navn Timothy Snyder har stedet emnet, og anslår tallet døde i Ukraina til å være 3,5 millioner. Dette er ikke nok for ukrainske nettsider, som smeller til med tallet 10 millioner. En annen nettside har kanskje forklaringen, de «adderer opp», og om det betyr de regner med ufødte barn vet ikke jeg.

Ukrainske nettsider underslår også det som var årsaken til katastrofen, målet med den sovjetiske politikken. Det var tvangskollektiviseing, folk som eide jord og kveg måtte gi det over til staten. Mange hatet dette, og kanskje var hatet ekstra sterkt i Ukraina, hva vet jeg? I hvert fall var det mange som heller brente jorden og drepte buskapen, enn å gi det over til det forhatte kommunistregimet. Problemet var at Stalin og kommunistpartiet hadde laget femårsplaner, meget ambisiøse, og med brent korn og drept kveg kunne ikke bøndene levere de bestemte kvotene, og samtidig holde seg selv i live. Her var kommunistene nådeløse. Kvotene kom først, og hadde du vært så obsternasig å brenne jorden eller på annen måte latt være å produsere det som var krevd av deg, så var det ikke verdt å ha deg i live.

Det er grusomt. Men det er ikke grusomt på den måten ukrainerne vil ha det til å være grusomt. Det var ikke noe overgrep spesielt rettet mot dem. Det var ikke noe mål for Stalin å få litt færre ukrainere i Sovjetunionen. Men hvis dette var nødvendig for å nå andre mål han hadde, så var det slik det fikk bli. Det er rapporter om formuleringer sentralt i regimet om at det ikke gjorde noe om noen millioner mennesker døde, for de som ble igjen ville være lettere å styre. Jeg vet ikke om de brukte ukrainere i stedet for mennesker, her, og heller ikke om sitatet er til å stole på. Så sterkt som historien blir manipulert her omkring, er det vanskelig å vite hva man skal tro.

Relevant for historien mener jeg også det er at tvangskollektiviseing og annen form for inndraging av privat eiendom stod svært sterkt i den intellektuelle offentlighet i svært mange land, også Norge, der Stalin og hans metoder hadde oppslutning til langt opp på 70-tallet. Det var en lignende, og langt verre sultkatastrofe i Kina, skapt av formann Mao, av litt andre årsaker, men også i et slags horribelt forsøk på en slags kommunistisk politikk. Også Mao hadde støtte av mange toneangivende intellektuelle. Særlig i Noge.

Ukrainerne må justeres når de driver med slik villmannskjøring gjennom historien. Det er ikke pent som de forsøker å gjøre seg til et offer, russerne til en overgriper, og å selektivt skrive sin historie slik at dette blir narrativen.

I begynnelsen av 2014 en gang, mens Maidan ennå stod på og det var uklart hvordan det hele ville enda, så jeg et klipp på BBC med et intervju av en av medlemmene i Pravyj sektor, en av ultranasjonalistene. Han kunne fortelle at det var forskjell på ukrainere og russere, ukrainerne var nemlig slavere, et stolt folkeslag, mens russerne egentlig var etterkommere av tatarer-mongoler. På russisk blir begrepet tatar brukt om begge, mens på norsk vil vel ingen finne på å kalle Djengis Khan noe annet enn en mongol. Uansett er det spesielt sagt av den ukrainske ultranasjonalisten, så spesielt at det vanskelig kan tas alvorlig.

Så kom jeg over denne utrolige artikkelen om ukrainsk og russisk historie, skrevet av det som visstnok skal være en PhD (det står ikke umiddelbart hva han er PhD i), Yaroslav Dasjkevytsj. Søk på ham på Google gir noen formidable treff, et sted er han vissnok forfremmet til professor. Han har vært meget produktiv, om enn han kanskje ikke alltid har vært like faglig etterrettelig, og i alle fall ikke faglig anerkjent. Artikkelen det er lenket til heter How moscow hijacked the history of Kyivian Rus, og er hos meg hentet fra Euromaidan press, men er både lenket til og postet flere forskjellige steder. Pro ukrainere bruker den og bruker Dasjkevytsj i sin historieforståelse og i sin sverting av russere, mens pro russere bruker den til å sverte ukrainere og deres stygge nasjonalisme.

Artikkelen er så ekstrem at den gjør seg best oversett. Den er opprinnelig trykket i noe som heter How to speak the truth with no lying lips, en tittel som vel setter standarden. Her blir historiske kjensgjerninger og konsensus i tolkningen avfeid som løgner, myter og forfalskninger, med argumentasjon på et par setninger, og ingen henvisning til hvordan man kan gå argumentasjonen etter i sømmene. Slett ikke måten man skriver historie på.

Teksten oser også av uforfalsket rasisme. Sannelig ser vi her den samme måten å omtale russerne på, som den villfarne ultranasjonalisten i Pravyj sektor brukte. Russere er ikke slavere, de er blandet med tatarene, og har arvet deres karakteristikker om å herske og erobre, og målet er til slutt – verdensherredømme. Sannelig blir litt ideer fra tradisjonell antisemettisme også hentet inn, det er ikke bare jødene som opererer med hemmelige planer om verdensherredømme, russerne gjør det også. Dere kan lese selv under avsnittet om Great Russians, det er syke greier, og vitner om et nasjonalistisk Ukraina og Euromaidan press på helt ville veier. Med slike ideologer blir ukrainske nasjonalister sin egen fiende, og gjør skam på nasjonen de vil være stolte av.

Dasjkevytsj er født i 1926, og døde i 2010. Hans skriverier har hatt innflytelse, men han er for de villfarne, de som mangler utdannelse, de ekstreme. Han vil ikke ha noen påvirkning i vest, og heller ikke på normale ukrainere. Det han skriver er for vilt, og han har – etter hva jeg kan se – ikke hatt adgang til anerkjente utdanningsinstitusjoner eller anerkjente tidsskrift. Det er propaganda mer enn vitenskap han holdt på med, historie med en agenda, der agendaen er viktigere enn historien.

Helt det samme kan man ikke si om professor Alexander J. Motyl. og artiklene han har skrevet. Motyl er professor i det som på engelsk kalles political science ved Rutgers universitetet i New Jersey. Han er etter hva jeg kan finne ut amerikansk statsborger, men en ukrainsk sådan, og han er toneangivende i ukrainsk tenkning og i amerikansk tenkning om Ukraina. Han er vel kanskje det nærmeste man kan komme en sjefsideolog for det nyeste ukrainske nasjonale prosjektet. Det er sjelden jeg ser han imøtegått. Sant å si har jeg aldri gjort det.

Første gang jeg støtte på ham var i en artikkel jeg anså som så ekstrem at jeg regnet med det var mer stoff fra den store hopen propagandister på begge sider. Det vil ta for lang tid å finne frem til den igjen nå, betegnende var den postet på russisk side, som en del av russisk propaganda mot Ukraina, og hva de står for, men så var det altså skrevet av en professor i samfunnsvitenskap ved et universitet i USA.

Han har en blogg på World affairs, der han nokså fritt kan legge ut artikler om emner han finner for godt. Antagelig var det derfra den første artikkelen jeg fant av ham var fra også, jeg husker ikke lenger. I hvert fall er det mye å ta tak i. Om Holodmor var folkemord eller ikke, er for Motyl ikke noe spørsmål, faktaene er for ham «overveldende», slik at det bare er dem med «en beinhard politisk agenda som kan la være å bli overbevist». I samme innlegg kaller han Putin «nystalinist», noe som i aller beste fall kan kalles drøyt, tatt i betraktning hva Stalin gjorde, og Putin gjør. Motyl må nesten skrive mot bedre vitende, her, som russiskspråklig og familiær med den russiske verden, må han da kjenne til at forholdene under Stalin og Putin umulig kan sammenlignes.

Betegnende nok har Motyl også skrevet et innlegg om Donbass bør blokkeres. Motyl kaller området en enklave, en bruk av ordet som ikke stemmer overens med min forståelse av det, Kaliningrad er en enklave, et område tilhørende et land eller en stat, men som ikke har geografisk sammenheng med dette landet eller staten. Uansett, det kommer neppe som noen overraskelse at professor Motyl mener at en blokade av Donbass er riktig, og måten han argumenterer på følger den krasse, komprissløse linjen ukrainsk nasjonalisme har lagt seg til.

Først skriver han at innbyggerne i Donbass er ukrainere, og at de ikke fortjener å lide for ugjerningene til separatistene. Sympatien for ukrainerne i Donbass går imidlertid ikke lenger enn at viktigere argument enn deres lidelser, er at disse lidelsene bare vil føre området «rett i armene til Russland». Dette er en ganske karakteristisk argumentasjon fra ukrainsk side om dagen. Problemene med nyfascistene og krigen og volden er ikke så mye disse tingene i seg selv, men at det vil tjene russisk propaganda, og gjøre russernes sak sterkere. At folk i Donbass lider ville ikke være et så stort problem, om dette ikke førte til at sympatien deres for Russland vil øke.

For Motyl er imidlertid ikke motargumentene for en blokade særlig sterke. Disse argumentene får fem linjer i et avsnitt, og så er det i gang med å argumentere for, tross alle de humanitære problemene og andre problemene en blokade innebærer. Det er altså snakk om full blokade, økonomisk, gass, vann og elektrisitet, rene livsnødvendigheter. Men for Motyl er det mest av alt et spørsmål om hvem man vil skade – de 40 millionene i resten av Ukraina, de som har «valgt riktig», eller de 3 millionene i Donbass, de som har «valgt feil». Det er en ikke-sak, et spørsmål med et svar som sier seg selv.

Kanskje kan man kalle det spesielt at en professor som er så uproblematisk skråsikker på at Sovjetisk politikk mot den opprørske ukrainske sovjetrepublikken på 1930-tallet var folkemord, nå er like uproblematisk overbevist om at det er riktig å kutte av vannforsyningene og andre livsnødvendigheter til den opprørske Donbass-regionen i Ukraina. Liv vil gå tapt, det er en villet politikk, om enn skalaen er mindre, og man ikke stjeler den lille maten de har, som Sovjetregimet gjorde. Ellers er det vel ikke til å komme bort fra at begge deler er beinhard maktpolitikk mot et problematisk område?

Motyl setter 3 millioner ukrainere i Donbass opp mot 40 millioner ukrainere i resten av landet, som for å gjøre det til en bagatell at denne delen av befolkningen må lide, en brøkdel av det samlede tallet. Men 3 millioner er mange mennesker, det er nesten hele Norges befolkning, og deres lidelser uten normale bankforbindelser, uten vann, uten gass, uten elektrisitet, kan ikke sammenlignes med de 40 millionene som nå har problemer på grunn av redusert, relativ inntekt. Motyl skriver – som så mange andre- at «Russland kan ta seg av dem», men vet godt at det kommer Russland ikke til å gjøre, og de har heller ingen forpliktelser til å gjøre det. Donbass er ukrainsk land, slik verden er innrettet nå, da er det også ukrainsk ansvar.

Kanskje skulle vi også ta med at å kutte alle økonoimske forbindelser med Kosovo var et alternativ Serbia aldri hadde tilgjengelig. Man kan bare forestille reaksjonene i vest, innsamlingsaksjonene for nødhjelp til Kosovo – den samme nødhjelpen Russland blir kritisert for (!), til Donbass. Og amerikanerne ville hatt et påskudd for å bombe Beograd, støttet av NATO, for å få slutt på den «humanitære katastrofen». Er det ikke alt sammen bare politikk? Og en voldsom vilje til å skrive historien slik at vår side står igjen med den moralske retten? Sovjetunionen var forferdelig i akkurat dette, det skal på ingen måte underslås. Men Ukraina – dagens Ukraina, det liksom vestlige og demokratiske og liberalistiske – har fortsatt i akkurat samme lei, på en måte som ikke står tilbake for Russlands manipuleringer og tolkninger av historien. Sannheten er vel heller kanskje snarere at den ukrainske historieskrivingen overgår den.

Denne posten tok litt tid å skrive ferdig, og den fikk en del kommentarer før den var klar. Delen med minnesmerker fra Holodomor er skrevet først, så er resten om artiklene til Dasjkevytsj og Motyl skrevet stort sett formiddagen 4. august. Noen av argumentene opprinnelig tiltenkt selve posten, er lagt i kommentarene.

 

 

Første mai, 2015 – Ukraina

Nrk har viser for tiden en fransk dokumentarserie kalt «Tilintetgjørelsen». Den handler om jødeutryddelsen under andre verdenskrig, den verste forbrytelsen i menneskehetens historie. De har kommet til episode 3, episode 4 av 8 vises tirsdag 2130, og de har en egen nettside. Siden serien er fransk, er det begrenset hvor lenge den vil være tilgjengelig. Jeg har sett de tre første episodene i dag og i går. Det er sterke saker. Jeg har interessert meg for denne historien siden jeg var barn og leste Herman Sachnowitz, «Det angår også deg», om en nordmann i Auschwitz.  Jeg har lest veldig mange bøker om emnet, skjønnlitterære, fagbøker og biografier, og jeg har sett og oppsøkt filmer, både dokumentarer og spillefilmer. Jeg har også reist, og sett. Det slutter aldri å ryste meg, alltid på nye måter, grusomhetene er så overveldende og foregår på så mange nivåer, akkurat nå som jeg har et lite barn og en kone jeg elsker, klikker det for meg når de skyter barn. Jeg greier ikke å begripe at det er mulig. Barnet er der, i armene på moren, og de skyter det.

I episode 3 av serien viser de hva som skjer når Hitler-Tyskland innvaderer Sovjetunionen, sommeren 1941. Det er da grusomheten begynner for alvor, det er da de går fra terror og trakassering og vold og ran, til mord. Det finnes også filmklipp. Heldigvis har filmskaperne klippet bort det verste, vi skjønner hva som vil skje, og at alt er på film, men selve drapet er ikke nødvendig å vise. Man blir bare avstumpet av det, venner seg til å se folk bli drept, og reagerer ikke på det som man burde. Det er klipp fra Lithauen og Ukraina, Vilnius, Lvov, byer som nylig er okkupert av Sovjetunionen. Befolkningen der ser nazistene som frigjørere, og hilser dem velkommen. Heller dem enn sovjetrusserne. De tar del i jødeutryddelsen, bare mer primitivt, voldelig. Tyskerne terroriserer jødene, og kan både piske og slå dem. Men når de skal drepe dem, så skyter de dem. I Lithauen var det en kar som slo i hjel 50 jøder, med jernstang. Opptrinnet ble filmet. I Lvov ser vi nakne kvinner, eldre kvinner, nakne, bli slått og jaget. Det er mødre. Gjorde de dette foran øynene på barna?

Jeg synes det er så opprørerende. Dette er mobben, vi vet ikke hvem de er, annet enn at de er ukrainere, de som står bak ugjerningene i filmen. Men det er vel dokumentert at ukrainske nasjonalister på denne tiden opprettet hærstyrker som samarbeidet med tyskerne. De utførte grusomhetene, de drepte titusenvis, gamle, kvinner og barn, ikke noe heroisk i det hele tatt, det var rent, skjært massemord, og de utmerket seg ved sin groteske voldsomhet. Bildene i dokumentarfilmen viser mobben, hærstyrker som OUN (Organisasjonen av Ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren) gjorde det systematisk.

Det er på vei til å bli del av ukrainsk lovgivning at det skal bli forbudt å snakke negativt om disse hærstyrkene. Deres sak var god, de kjempet for ukrainsk selvstendighet, og da skal man ikke diskutere metodene. Første januar hvert år blir det arrangert marsjer i Kiev (billedsøk på Google viser hvordan det ser ut, noen bilder herfra ville kanskje endre folkeoponionen i enkelte land), til ære for deres leder, Stepan Bandera. I denne marsjen deltar selvsagt de høyreekstreme partiene i Ukraina, Svoboda, Høyre sektor, Det radikale partiet til villmannen Oleh Lyashko, men sannelig også fedrelandspartiet til Tymasjenko og folkefronten til Jatseniuk. De var der sannelig min hatt alle sammen. De tar ikke avstand til myrderiene, kritiserer dem ikke, bagatelliserer dem ikke engang, de bare oppfører seg som om de ikke var der. Det eneste de vil si er at Stepan Bandera og hans menn kjempet for ukrainsk selvstendighet, og derfor er nasjonale – offisiell betegnelse: helter av Ukraina, en av mange kontroversielle lover som splitter landet, og har gjort det i årevis, er Bandera nasjonalhelt eller massemorder? Nå er han og hærstyrkene hans på ny nasjonale helter, styresmaktene forsøker gjennom lovgivning å legge lokk på å mene noe annet.

Da er de allerede mer enn nok for meg. Jeg kan ikke støtte et slikt regime, aldri, og det er grelt at landene i Europa og særlig USA oppfører seg som om disse folkene er normale. Som om det er greit å utføre massemord mot andre raser, så lenge det er for «ukrainsk selvstendighet». Patrick Cockburn er en journalist man kan stole på, han har jobbet i Midt-Østen og i Moskva, for seriøse aviser som Financial Times og Independent, han har skrevet bøker og vunnet priser, det er ikke noe tull med ham. Han har skrevet en artikkel i Independent, om Lvov, eller Lviv, eller Lemberg, om ukrainsk nasjonalisme, og hvor stygg den historien egentlig er. Artikkelen er illustrert med et bilde også, av fem-seks menn, som terroriserer en kvinne, hun er halvt i svime, ser det ut som, det ser ut som de har en slags pose med noe tungt å slå henne med, det er ikke godt å si. Hun virker også våt, som om hun har ligget i søle, og er i forhold til mennene ubeskyttet og lettkledd. I et bilde lenger nede ligger en kvinne på bakken, også hun lettkledd, i kjole, med menn rundt.

Menn som slår kvinner. Det pleier å vekke følelser hos folk. Men det er noe med den ukrainske nasjonalismen, de slipper unna med alt. Byen Lvov er ukrainsk, heter det nå, den heter Lviv, og er ukrainsk, den mest ukrainske av alle byer, den eneste storbyen i Ukraina der folk faktisk snakker ukrainsk, og ikke russisk. I mellomkrigstiden bodde det i følge artikkelen til Cockburn 312 231 mennesker i denne «ukrainske» byen, som på denne tiden vitterlig var polsk, og bebodd av polakker, 157 490 av dem. Av resten var cirka 100 000 jøder, og cirka 50 000 ukrainere. Vi vet meget godt hva som skjedde med jødene. De ble drept, enten direkte, av mobben, eller i gasskamrene i en av dødsleirene. Mange døde indirekte, av sult eller sykdommer. Noen frøs sikkert i hjel, kalde vintre uten brensel. Polakkene ble sendt bort av Stalin, etter krigen, omplassert til det nye Polen i vest, det som tidligere hadde tilhørt Tyskland.

Slik fikk ukrainerne byen sin. Et bedre eksempel på etnisk rensing skal man lete lenge etter. De var i mindretall, og ble gjennom massemord og deportasjoner flertallet. Kom ikke her og snakk om «helter» og «heroisk kamp». Ukrainerne fikk Lvov – eller Lviv, som de vil byen skal hete – gjennom ugjerningene til to av forrige århundres verste redselsregimer.

Det er første mai i dag. Det var en dag som betydde mye i det gamle Sovjetunionen. Det betydde kanskje ikke så veldig mye for vanlige folk, men det betydde mye i propagandaen. For gamle er dette minner å ta med seg, det var en fridag, der de ble feiret. Over hele Ukraina er det gjort forsøk på å feire denne dagen litt også i dag. I Kiev forsøkte man seg endatil med å hente frem de gamle medaljene, for tapper innsats i Sovjetsamfunnet, medaljer med hammer og sigd, symboler det ukrainske parlamentet vil gjøre forbudt. Noen forsøkte seg også med det røde sovjetflagget, i litt forskjellige versjoner. Det var kun i bildene fra Sevastopol og Simferopol på Krim det var glede å spore i ansiktene på folk. I de opprørskontrollerte områdene i Donetsk og Lugansk var det gjort forsøk på å gjøre dette skikkelig, med marsjer og korps, men hverdagen er nok litt for nær og litt for virkelig til at man kan være helt glade.

De som ser med nostalgi tilbake på Sovjettiden, en tid der man hadde penger nok til å kjøpe det man trengte, og man visste hva man hadde å forholde seg til i dag og i morgen, de har kanskje eller kanskje ikke fått med seg de siste prognosene for ukrainsk økonomi, fra verdensbanken. For 2015 ventes en nedgang på 7,5 %, og en inflasjon på 40 %. Det følger nedgangen fra i fjor, og inflasjonen fra i fjor, begge fra kritisk lave nivåer.

Det er så stygt det som skjer. Ukraina er fortapt, det er over 40 millioner mennesker. Over hele den vestlige verden finnes en kompakt majoritet som er overbevist om at dette er Russlands skyld, og at vi står helt uten skyld, slik vi står helt uten skyld i Irak, Libya og Afghanistan, vi vil jo bare det beste, frihet og liberalt demokrati er våre idealer, dette vil vi spre til hele verden. Så er det bare alle disse onde maktene som forstyrrer oss, den islamske stat i Midt Østen, Russland i Ukraina.

Den islamske stat er bygget opp av USA og har våpen fra USA. Den kan operere fordi USA har svekket statsmakten i Irak, og i Libya, og de vinner støtte fordi USA og dets allierte har vært så umenneskelig arrogante i oppførselen sin. En halv million barn døde unødvendig i Irak på gunn av de vestlige sanksjonene mot landet, det er tall fra FN, de er etter hva jeg vet ikke bestridte. I et famøst intervju på 60 minutes sier USAs utsending til FN at denne politikken var «riktig». Hun tar ikke avstand fra den. En halv million barn er visst slikt vi må regne med, i kampen for å nå USAs politiske mål, som i dette tilfellet var å gjøre slutt på regimet til Saddam Hussein.madeline Lanrigjt heter hun, klippet finnes på YouTube, og kommer opp med en gang, når man søker på navnet hennes.

Siden skulle jo USA gå til krig mot Irak, basert på en løgn. De arresterer og myrder muslimer over hele verden, bruker droner til det, og kan holde muslimer uten lov og dom på Guantanamo, og de torturerer dem, uten annet enn kritikk fra vestlige intellektuelle. Det blir aldri noen sanksjoner mot USA. De vil aldri møte til krigsforbryterdomstolen i Haag. De er dommer, bøddel og jury, de lager lovene og bestemmer rekkevidden av dem.

I Østerrike var det nettopp en rettssak mot den ukrainske oligarken Dmitro Firtasj. Dommen falt i går. Anklagen gikk på at han hadde betalt bestikkelser til India. Det har han sikkert gjort, som alle ukrainske oligarker er Firtasj kriminell så det rekker. Det er ingen i Ukraina som har tjent pengene sine på ærlig vis, hvis de har mange av dem. Firtasj er vel heller verre, enn bedre, skal man dømme av historien hans. Han har hatt forretningsforbindelser med det som lenge var verdens mest ettersøkte mann, Semion Mogilevitsj, Mogilevitsj regnes ikke som oligark, engang, han er mafia, russisk-ukrainsk mafia, den mektigste av alle. Firtasj ble rik på grunn av ham. Og han fikk i sin tid lurt gassrettigheter fra gassprinsesse og tidligere heltinne, Julia Timosjenko, og har vært erkefiende med henne siden. Han har en helt sentral posisjon i ukrainsk politikk og business, han er en av dem som trekker i trådene, en av de fire med mest innflytelse. Det er han og Akhmetov som har kontrollert Janukovitsj, den tidligere presidenten, og det var han og Akhmetov som trakk støtten til Janukovitsj, og med det lot ham falle, februardagene i 2014.

Så har det skjedd et par merkelige ting. Plutselig ble Firtasj arrestert i Østerrike, på ordre fra USA. Han betalte en vanvittig sum i kausjon, over hundre millioner dollar. Så var det et møte mellom Firtasj, bokseren Klitsjko og nåveærende president, Porosjenko, hos Firtasj, i Wien. Rett etter dette møtet annonserte Klitsjko at han trekker seg fra presidentvalget, og i stedet støtter Porosjenko. Med det ble Porosjenko overlegen, og slik ble det sannelig Firtasj som sørget for også at Ukraina har den nåværende presidenten de har. Han har en finger med i spillet i alt, han har en enorm innflytelse, selv fra sin eksiltilværelse i Østerrike.

Dette vet selvsagt amerikanerne. Firtasj var ivrig etter å snakke med den amerikanske ambassadøren i Kiev en periode, det vet vi fra Wikileaks. Firtasj ville gjerne tegne et mer positivt bilde av seg selv, og lyktes vel bare delvis med det. I hvert fall ville amerikanerne hindre ham i å legge hindringer i veien på Ukrainas ferd mot vest, Firtasj har jo ord på seg for å være russisk-vennlig, noe som ikke er så rart, kanskje, all den tid handelen å tjene penger på, gjerne skjer med Russland. Så USA utsender arrestordre på Firtasj, høsten 2013, samme dag som viseutenriksminister Victoria Nuland reiser til Kiev, for å overtale daværende president Janukovitsj til å undertegne avtalen med EU.

Heisan.

Det virker sannelig som motivet bak arrestasjonen er politisk. Dette inntrykket blir forsterket, da Nuland kommer hjem, og annonserer at Janukovitsj kommer til å skrive under, og USA trekker arrestordren. Så utsteder de en ny arrestordre, kort etter Janukovitsj er avsatt, og samme dag som statsminister Jatesniuk er i Washington.

Er ikke dette litt vel tilfeldig til å være helt pent? Det mente i hvert fall retten i Wien, Firtasj ble frifunnet. Om saken kan dere lese i New York Times, eller på Bloomberg news.

Her skal sies at Firtasj med alle sine milliarder samlet sammen det beste advokatkorpset som er å oppdrive, og opplysningene jeg her har skrevet, har jeg fra dem. Det viser også at det er forskjell på folk, også i våre vestlige demokratier med våre såkalte rettsstater, en erkekriminell som Firtasj kan sno seg unna alle anklager, fordi han har pengene til det, mens folk flest må nøye seg med advokaten de blir tildelt, og bukker under i møte med en statsmakt med mye, mye større ressurser. Det er noe alvorlig galt med verden.

I morgen er det årsdagen for mordbrannen i Odessa. Over 40 mennesker brant inne, eller døde i det de forsøkte å hoppe ut av den brennende bygningen. Til sammen døde 48 mennesker den 2. mai, 2014, og flere hundre ble skadde. De fleste var det som i vestlige og ukrainske medier kalles pro russere, et ganske listig triks på å trekke Russland inn i konflikten. De protesterte mot regimet i Kiev, og de var ukrainske statsborgere. De ble jaget inn i en bygning, bygningen kom i brann, og ingen forsøkte å slokke brannen eller å hjelpe de som var inne, ut. Ukrainerne stod utenfor og jublet. Noen sang nasjonalsangen. Det er filmer av ukrainere som sparker og slår folk som har kommet seg ut av den brennende bygningen, som tvinger dem til å krype på alle fire på asfalten. De har nettopp unnsluppet en mordbrann, og blir ydmyket av flokken, kvinner og menn.

Det er en setning fra denne dagen jeg aldri glemmer, det var fra en av dem som stod på taket og så hva som skjedde, vennene hans brant til døde, og der stod ukrainerne og sang den ukrainske nasjonalsangen. – Vi dør, og de synger nasjonalsangen. Jeg tilgir dem aldri.

Ingen er tiltalt, ingen er straffet, ingenting er etterforsket, det er ingen minnesmerker eller offisielle blomster på gravene. Forskjellen til de som døde på Maidan er slående, og de som identifiserer seg med ofrene i Odessa ser den veldig tydelig og kjenner den veldig vondt. De ukrainske ultranasjonale hedrer de 2-3 ukrainerne som døde, ukrainske nasjonalister var det, fotballpøbler og Høyre sektor, folk som ikke tåler se demonstranter marsjere av andre grunner enn dem selv. Statsminister Jatseniuk uttalte at politiet skulle straffes, at det trengtes store utskiftninger i politiet i Odessa. Det ble også snakket om at flere av de døde skulle ha russiske pass. Som om det gav noen rett til å drepe dem. Dessuten var det ren løgn.

Det blir ingen verdig minnemarkering i morgen. Ukraina har sendt hæren sin til Odessa, de er linet opp med det de har av våpen og utstyr, inkludert det som kan se ut som amerikanske militærkjøretøy, uten at jeg skal si det for sikkert. Kamuflasjefargen er ørkensand, laget for Midt-Østen, helt ulik den karakteristiske grønnfargen til de ukrainsk-russiske panservognene.

Den vestlige verden har ikke satt seg inn i dette, føler ikke dette, kjenner ikke dette. De vet ingenting om Bandera, forstår ikke motsetningene mellom øst og vest i Ukraina, kjenner ikke sakene, men stoler på våre prinsipper og instinkter, og er fullt og helt overbevist om at Russland er den store skurken. Derfor går vi inn med sanksjoner, og sier Russland skal trekke seg ut. Vi vil med det bare overlate hele det russisktalende Ukraina til et regime som behandler dem som dyr. Eller, jeg skal være presis, som terrorister. Det er den offisielle betegnelsen. Militærkampanjen mot dem kalles ATO – Anti terrorist operasjonen.

40 drepte er ikke verd et vennlig ord, de som dreper russere opphøyes til nasjonale helter, det er forbudt å kritisere de som drepte kvinner og barn under andre verdenskrig, det er forbudt å snakke pent om de som frigjorde Øst-Europa fra nazistenes redsler, nasjonal lovgivning bestemmer hvem som er helt og skurk, hvilke døde det er verd å minnes, og hvem det bare er bra å bli kvitt. De som er uenige i den nye politikken blir skutt. Det er 10 stykker så langt i år, noen angivelige selvmord, ikke alle er døde av skyting.

Kanskje noen skulle minne ukrainerne og den vestlige verden på at det er flere pro russere på Krim og i Donbass, ja til og med Kharkov og Odessa, enn det var ukrainere i Lvov. Eller Lwow, som byen het da. Den var polsk, i vedtatte, anerkjente grenser. De ukrainske nasjonalistene samarbeidet med de tyske nazistene i forsøket på å opprette en en selvstendig, ukrainsk stat, alliert med Hitler. Hva var det opprørerne i øst forsøkte på igjen? Økt selvstyre? Hvordan kan man gjøre de første til helter, og de andre til terrorister?det er et spørsmål ingen vil svare på, og som det i Ukraina er forbudt, straffbart og livsfarlig å stille.

Ukraina er ikke i nærheten av å få gjort noe med de virkelige problemene som rir landet, og de er skyld i det selv, og vi er skyld i det. Vi har hjulpet til med at et kjeltringstyre er erstattet av et annet, og vi har sluppet løs et ultranasjonalt troll som det nå skal mye til for å få roet ned. Spenningene som var i landet er skrudd opp til bristepunktet, og forbi.

Og hele tiden må vi spørre hva var det egentlig vi ville oppnå? Hva slags avtale var det egentlig EU ville skrive med Janukovitsj, høsten 2013, og hvorfor var det så uhyre viktig å få skrevet den akkurat da, den høsten, det året? Hva var det egentlig USA drev med, halve kloden unna dem selv? Det er en stygg, stygg maktkamp som foregår, langt over hodene på vanlige folk, de blir ofret og seigpint, for at USA og EU krangler med Russland om Ukraina, EU og NATO vil ha det, Russland vil ikke gi slipp, og «folkeviljen» og «nasjonal suverenitet» er ord som må settes i hermetegn skal de kunne brukes her. Verken EU eller NATO-landene aksepterte Ukrainas suverenitet når den valgte presidenten ikke ville gjøre avtale med dem, da måtte presidenten avsettes. At det ukrainske folket hadde stemt inn et helt annet parlament og en helt annen president enn de som ble sittende med makten gjennom 2014, det blir ignorert hos oss i vest og fullstendig ignorert av det nye regimet i Kiev.

Ikke alle i Ukraina ville være med på denne politikken. Fullt forståelig, spør du meg, anti-russisk nasjonalisme er like stygg som anti-jødisk, anti-islam, anti-mørkhudede, og det går ikke an å kreve ukrainere som identifiserer seg med Russland bare skal finne seg i diskrimineringen og undertrykkingen. Det blir til og med sagt at de ukrainerne som liker Russland kan flytte til Russland. Det er etnisk rensing, og ikke slik vi skulle like i et Europa som vi vil ha det. Det er også uhyggelig likt det som skjedde i Vest-Ukraina under og etter krigen. Og det nåværende regimet i Kiev tar ikke avstand fra det, de glorifiserer det og dyrker det. For dem er det sånn det skal være.

Det var første mai i dag, arbeidernes dag. I området som i dag utgjør Ukraina pleide det å være en festdag. I dag, i 2015, er det en dag å gråte over. Og det ser ikke ut til å være noen grunn til å kunne tørke tårene på en god stund ennå. Det er ingenting som tyder på at problemene Ukraina har, skal få en løsning på mange, mange år. Og til de som går i den innbilning at det nok vil løse seg bare Putin forsvinner fra makten i Russland, så er det å vite at problemene stikker mye, mye dypere enn det. Det burde EU ha visst, da de fikk det for seg at de skulle presse Janukovitsj til å skrive under en avtale med dem, og til å vende Russland ryggen. Det slapp alle vonde krefter løs.

Iskald vår

I dag kom snøen til Kiev. Det er så vidt en varmegrader ute, skyet, grått, trist. Ingen trær har blader på. Inne er det imidlertid så varmt at det er ubehagelig. Regimet har bestemt at det er på tide å fyre opp sentralvarmen, virkelig fyre opp, så vi må gå i t-skjorte og kortbukse, og lukke opp vinduer så godt vi kan. – Da det var iskaldt om vinteren, da hadde de varmen bare litt på, sa moren, – men nå som det egentlig er varmt, skal den opp til det maksimale.

Det er virkelig deprimerende tider. Innenriksministeren i Ukraina, Arsenal Avakov (Ja, det er han, han ble parlamentsmedlem samme år, og har dermed sluppet unna anklagene, ukrainsk stil, og ingenting forandret med Maidan), har uttalt at de bare burde ha sprengt bygningene i Donetsk og Lugansk, der opptøyene startet, sprengt dem bort, og separatistene med dem, og med det kvittet oss med problemet. Uttalelsen falt i et intervju på TV-kanalen 1 + 1, det er kanalen til Kolomoiskij, oligarken som har tjent mest på det som bare i hermetegn kan kalles «revolusjonen», og som har finansiert de mest voldelige bataljonene i krigen mot Donbass, og nylig tok med seg en del mann herfra for å forsøke å raide businesslokalet til Ukrnafta, her i Kiev. Vestlige medier skriver ikke om slikt, russiske gjør det, og vi i vest kan avfeie dette som «russisk propaganda».

Jeg føler for å legge til side min kulturelle oppdragelse, og si fuck off til all denne «russiske propaganda». Denne Avakov er innenriksminister i Ukraina, han er et svin, en ultranasjonalist, han skal være innenriksminister for hele landet, men behandler og omtaler folket i Donbass og andre russiskvennlige områder, som var de udyr. Det er langt, langt, langt verre enn noe Putin noensinne har sagt, eller gjort, så hvordan «det vennlige vesten» får Russland til å være trusselen, er meg en gåte.

Alltid aktive Simon Ostrovsky har vært og laget film igjen, for Vice news. Den stiller spørsmålet om Vesten skal forsyne Ukraina med våpen. Vesten er USA, Europa vil gudskjelov ikke være med på slik galskap, utenom England, da, og andre land godt i lommen på USA. Sannelig dukker ikke innenriksminister Avakov opp i denne filmen også. – De kan dra til Helvete, sier han, om innbyggerne sine i Donbass, som sier de ikke frykter amerikanske våpen, for de ender uansett i opprørernes hender, som så mye annet utstyr ukrainerne har sendt østover, for å krige. Ostrovsky intervjuer folk i en diger lagerhall, de reparerer tanks, angivelig alle sammen kapret fra ukrainsk side, ingenting fra Russland, sier de.

Men vi hører ikke på dem, vi hører heller på NATO-generalene, og haukene i den amerikanske kongressen, som sier det er Russland som har invadert Ukraina, at det er russisk mannskap og utstyr, akkurat som Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i 2003. Det finnes en kjekk film på YouTube, fra The Chicago council of global affairs, det er en Friedman som snakker, og han sier litt av hvert om amerikansk politikk, til allmenn munterhet i forsamlingen, og det som burde være sjokk for resten av verden. Her er amerikansk utenrikspolitikk uten innpakning, her er den utilslørt, «vi dominerer havene, så vi kan angripe alle, ingen kan angripe oss, og det er fint», «vi finansierte både Irak og Iran så de kunne svekke hverandre, ikke moralsk riktig, men smart», «Russland og Tyskland sammen vil være en trussel mot oss, så det må vi unngå». Det siste var svar på spørsmål om IS og radikal islam, så det sier sitt.

For dem som ennå ikke vil tro at USA har geopolitiske interesser i Ukraina, for dem som ennå holder på den mening at NATO og EU respekterer og forholder seg til Ukrainas suverenitet og selvbestemmelsesrett, mens Russland og Putin kynisk bare vil ha Ukraina i sin interessesfære, så er tiden kanskje inne for å ta en titt på Wolfowitz-doktrinen, den som sier at USA skal være den ledende supermakten i verden, og at de ikke igjen skal tillate at det vokser opp en rival, som Sovjetunionen var. For USA er det mye viktigere å svekke Russland, enn å hjelpe Ukraina. Ukraina er bare en brikke i dette spillet. Og det gjør meg fly forbannet.

Derfor er det meget vanskelig for USA å akseptere en løsning i Ukraina, som Russland kommer styrket ut av. Derfor er ikke USA så veldig interesserte i den våpenhvilen som nå er avtalt, Merkel-stuff, kalte Victoria Nuland det, viseutenriksministeren som i sin berømte fuck EU samtale, fortalte ambassadør Pyatt at USA ønsket Jatseniuk ved makten i Kiev. Jatseniuk er noe av det mest Russlands-fiendtlige du kan finne, med ham kan du være helt sikker det aldri vil bli bygget bro mellom de ulike folkegruppene i Ukraina, med ham vil landet aldri, aldri, aldri kunne fungere.

Derfor sender også USA våpen, USA og England, etter at våpenhvilen trådte i kraft, en avtale som uttrykkelig sier at utenlandske våpen og soldater skal ut av Ukraina. Det er også oppsiktsvekkende at de hjelper nettopp med våpen, til verdens 9’de største våpeneksportør. Ukraina kan selv lage sine våpen. Så hvilken melding er det USA vil sende? En bønn om mer krig? Provosere russerne akkurat nok til at sanksjonene kan fortsette? Spesielt var det, å se president Porosjenko stå foran et fly merket US air force, og snakke om ukrainsk «selvstendighet».

Nicolai Petro har en kommentar i the Guardian, Hvordan løse et problem som Ukraina, og han sier ganske riktig og ganske betimelig at det er på tide å ta den ekstreme nasjonalismen landet er styrt av, på alvor. Regimet i Kiev er slett ikke pro vestlig, det er langt i fra liberalt, det er mest av alt kjennetegnet av å være ultraukrainsk, og antirussisk. Det er et meget, meget, meget stort problem når en meget stor del av landets befolkning er russere, og en enda større del identifiserer seg med Russland, dets språk, kultur og historie. 

Sensuren i Ukraina nærmer seg det absurde. Ikke bare er russiske medier forbudt, men alt som fremstiller Russland i et positivt lys, laget etter 1991. Det er ganske utrolig at et land kan bygge sin nasjon, på å være så fiendtlig mot sine egne røtter. Og det er enda mer utrolig at vi i Vesten støtter dette prosjektet.

Det er en iskald vår i Kiev. Nedover fra høydene med klosteret Lavra og tilhørende park, gikk jeg mot elven, for å krysse broen med metroen, og gå til Hydropark. Langs veien var reklameplakater, antirussiske, pro ukrainske, og det var et militaristisk Ukraina, med soldater i uniform og i militære kjøretøy. I treningsanlegget hørte jeg som vanlig utelukkende russisk språk. Det er et sykt land, og nå er det blitt gjort enda sykere. Den kalde våren og snøen, og den kunstig høye innetemperaturen, er betegnende for et land som ikke passer inn i bildet vi ønsker å ha av det, etter at vi i vest inviterte dem inn i vår interessesfære, og la press på for å få dem ut av Russlands.