Ingen skriver til obersten lenger

Man har ikke vært ordentlig i en by om man ikke har vært der natten gjennom i en nattklubb. Jeg har vært i mange byer i Øst-Europa, og ikke uventet er det slik at jo mer russiske de er, dess villere, snålere og på sitt vis gøyere er klubbene. Kaken – eller kanskje man skulle si tønnen – tat Hungry duck i Moskva, stedet der alt man kan forestille seg om russiske nattklubber simpelthen skjedde. Jeg var der med mine italienske venner som i likhet med meg var på russsisk språkkurs ved Lomonsov universitetet, og jeg brukte stort sett tiden på å stå og kope.

I går var jeg på nattklubb i Riga. Helt russisk kan det jo aldri bli, men nå har jeg jo levd så godt som sivilisert i en måned, det var på tide å se litt, gjøre litt. Og jeg falt for tittelen, navnet, «Pulkvedim Neviens Neraksta», som altså betyr «Ingen skriver til obersten lenger». Det er en ypperlig tittel, om det så er en bok, en film, eller altså en nattklubb. Som nevnt i gårsdagens post var jeg også i byens beste restaurant, i følge In your pocket, som er en guide jeg stoler på når det gjelder resaturanter (i motsetning til Lonely planet, for eksempel, som kan anbefale hva som helst), og det var også en ypperlig restaurant, der jeg fikk et fullt måltid for cirka 250 kroner. Vel verdt.

Det var altfor tidlig å gå på klubb, så jeg tok en liten runde med anbefalte puber også, først «Runcis» i sentrale Jana Seta, der lokalbefolkningen liksom skulle gå, og spille sjakk og sånt noe, lokalbefolkningen var der, men sjakk spilte de ikke. Deretter «Orange bar» like ved, der det ikke var vanskelig å få bord, og der det også var bra, det var fine puber begge de to.

Så var det nattklubb, og det var veldig bra, selv om det ikke var særlig russisk. Det var tvert i mot riktig så sivilisert, det var omtrent som et vanlig utested, bare de hadde åpent lenger og hadde dansegulv. Musikken var befriende fjernt fra Techno og støy, det var liksomrock fra tidlig 80-tall og rundt der, Billy Idol, U2 og den slags, Abba også, og til og med Jimmy Hendrix, flott musikk for en helnatt.

Jeg benyttet også anledningen til å menge meg med lokalbefolkningen, og folk fra resten av verden. Det mest spennende var selvsagt Latvierne, og hvordan det er å leve her i Riga, og hvordan de ser på russere og baltere og Europa og livet og det hele. Jeg prøvde meg også på litt russisk, og fikk til min skrekk høre at når jeg prøvde å si «Du snakker russisk uten problem», til ei som var omtrent tospråklig og også snakket engelsk flytende, og så var det visst «hvis du snakker russisk, så har du et problem». Tenk alt jeg kan ha sagt på min lange reise gjennom Sibir.

Utesteder her østpå stenger når den siste gjesten ikke er lykkelig lenger, som teaterfolk fra en av de tidligere Jugoslavia-republikkene (jeg husker ikke hvilken, men lurer på om det var Krotaia) så treffende uttrykte det, da vi halsende på norsk vis måtte fra sted til sted under Ideafestivalen i Bergen i 2001, ettersom de stengte. Lang setning. Utpå morgenkvisten gikk vi alle hjem fra «Ingen skriver til obersten lenger», de som skulle være lenger utvekslet telefonnummer, jeg som snart skulle til Vilnius, gikk.

Og dagen etter våknet jeg som jeg skal, godt uthvilt, men overbevist om at lillesekken min var stjålet. Jeg kjøpte slik en fin sekk, en veske, nærmest, treningsveske, kjøpt i sportsbutikk, liksom for å ha når jeg springer opp og ned Sandviksfjellet, tenkte jeg, og kjøpte den. Og hadde også bruk for den på nattklubb, til å ha mobiltelefonen i og kamera i og «In your pocket» i. Neste morgen fant jeg den ikke øyeblikkelig, og var helt overbevist om at den var stjålet. Men ingen panikk, ingen panikk, jeg er jo forsikret for tiden, og måtte bare justere planene litt til også å stikke innom politistasjonen denne dagen. Disse planene måtte tilbakejusteres da jeg fant vesken i det jeg skulle gå, jeg hadde snedig lagt den i kofferten. Haha, de bekymringsløse har det godt.

Frokost serverer de ikke på hostellet jeg bor på, det er i det hele tatt lite de gjør der, men de har gratis vann, og er veldig billige. Og så er det så få som bor der, at man har rom for seg selv, til tross for at det er ment å være felles. Jeg tenkte derfor å ta frokosten på «Klondyke», et sted med WiFi, for å justere meg i forhold til verden og kanskje også se på hoteller nær flyplassen i Vilnius, litt sån forskjellig. Og på veien stakk jeg innom den nygotiske kirken i Gertrudes gaten, den som også heter St. Gertrudes kirke. Der var det pyntet som til bryllup, og i det jeg kom inn, begynte orgelet å spille og alle snudde seg mot meg, som om det var jeg som skulle gifte meg. Og vet dere, der og da var jeg i så godt humør at jeg tenkte det kunne jeg godt gjort, jeg måtte bare mens jeg gikk oppover kirkegangen spurt noen hva er ja! på latvisk.