Litt om energi

Dette blir bare et helt kort innlegg, mens jeg egentlig er opptatt med noe annet.

Richard Feynman skriver i boken sin at bevegelsesenergi best forstås med betegnelsen WUMPF. Det er engelsk, men det blir omtrent det samme på norsk, wumpf. Jo mer bevegelsesenergi, dess mer wumpf. Så når man får en fotball i magen, er det ganske mye wumpf. En snøball er litt mindre wumpf, en bil er voldsomt og et tog enormt. En liten ting som flyr fort, er ganske mye vondt, en stor ting som beveger seg sakte, er også ganske mye wumpf, når man får det på seg.

Vannkraft og vindkraft er begge bevegelsesenergi. Du kan tenke deg hva du vil stille deg i veien for, skikkelig kraftig vind, eller en fossende elv. Rennende vann knuser vinden i Wumpf, vinden kan du nesten alltid stå i mot, mens med vann skal det ikke store mengdene og farten til, før det blir wumpf over ende. En kraftig foss med mye vann og langt fall er kolossalt med wump, kolossalt med energi. Selv i orkan er ikke vinden i nærheten.

Og vindturbinene virker ikke når vinden blir for kraftig. Da må de slås av. Det er ingen vei å komme rundt dette problemet. Bevegelesenergien er masse ganger fart, og verken farten eller massen blir noe særlig, når det er luften man henter energien fra. Man trenger helt enorme mengder luft, for å få noe som monner. Og det er derfor vindturbinene blir så gigantiske, og beslaglegger så mye areal. Det er bare å regne på det, vekten på luften, farten i vinden, og så multiplusere det med hverandre, og med farten en gang til (Formelen er: E=mv^2). Man kan teppebombe alle land i Europa med vindturbiner, bare spre dem ut over som om folks liv og naturen ikke spilte noen rolle, det vil aldri bli nok energi til å erstatte den andre energien vi har. Den kan bli et supplement, og det er alt.

Til havs er sjansene litt større, der er det mer plass, og det er ikke så mange som blir plaget. Men problemet med energiproduksjonen blir ikke løst. Det trengs så kolofenomentalt mange turbiner, i så enorme størrelser, for få noe som monner. Mange føler seg bra og gir seg selv premier når de bygger ut og bruker vindkraft, men det vil aldri løse verdens energiutfordring. Det går ikka an å få mer energi ut av luften, enn det som finnes i den.

Fysikere er positivt instilte til kjernekraft. Det er fordi den radioaktive strålingen ikke er farlig, når den blir kontrollert, og at denne kontrollen er en håndterbar ufordring. Det lar seg løse. Kjernekraft utvinner energi fra atomkjerner. De er forferdelig lette, naturligvis, mye lettere enn luften. Men farten, den er lyshastigheten. 299 792 458 m/s. Dette tallet skal du gange med seg selv, og så skal du gange med massen du produserer fra. Det blir fort ganske mye wumpf. Det er energi som monner. Og når anlegget er bygget, så er det en sikker og kontrollerbar produsent av strøm. Du kan sette i gang så mange kjernefysiske prosesser som du trenger, for å produsere den strømmen du skal ha. Utslippene er tilnærmet null, antagelig sånn som med vindkraft, vil jeg tro.

Så det er kjernekraft som er løsningen. Det er det eneste som kan produsere kraften vi trenger, sommer som vinter, i sol og i regn, på vindfulle og vindstille dager. De tar ikke mye plass, og det trengs ikke mange, for energiproduksjonen er så enorm. Men de er veldig dyre og avanserte å bygge, så det er få land som er i stand til det. Og så synes mange folk det er skummelt. Derfor blir de ikke bygget.

Det er synd.

 

 

Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

  • Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

  • Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

De katastrofale elsertifkatene

Heidi Sørensen var statssekretær i miljøverndepartementet mens Erik Solheim var dobbeltstatsråd, både miljøvern- og utviklingsminister. Han brukte som alle som følger litt med vet, mye av tiden sin på reiser, gjerne slike som gav medieomtale og gjorde det mulig å bruke litt store ord. Det dagligdagse arbeidet hjemme i departementet var ikke noe for ham, det overlot han til Sørensen, som nok vel så mye var miljøvernminister, som Solheim var det. En kan si det si at Solheim gjorde den synlige jobben, Sørensen gjorde den viktigere, og usynlige. Hun har også vært leder av Natur og ungdom og av Naturvernforbundet. Hun er medlem av SV, selvsagt, og møter nå fast på Stortinget som vara for Kristin Halvorsen.

Hun skriver også en blogg. Jeg pleier vanligvis ikke henvise til andre blogger, og i hvert fall ikke til politikere, men jeg gjør denne gangen et unntak, for her er en person med høy miljøprofil som også går i mot de grønne elsertifikatene som er innført fra i år. Hun har skrevet et innlegg om det her (Det store bekkerøveriet), og et annet her (Ingen moralsk plikt til å ødelege natur) som et tilsvar til et angrep mot det første.

De grønne sertifikatene er en ordning som skal favorisere produksjon av fornybar energi. Det lyder jo ikke så dumt, så det er en ordning det var tverrpolitisk enighet om å innføre, men det er også en ordning som viser at vi her i Norge gjerne lar den gode hensikt gå foran den gode innsikt.

I Norge har vi ingenting annet enn fornybar energi. Det er en gave fra naturen, vi har fjell og vi har vann, begge deler rikelig, det er ingen land i verden som har bedre forutsetninger for å bygge ut lønnsom vannkraft. Det har vi også gjort. Slik sett er det hos oss ikke nødvendig å innføre grønne sertifikater eller andre triks for å stimulere den fornybare kraftutbyggingen. Den er der allerede.

Problemet er at vår evne til å produsere kraft varierer gjennom året. Om vinteren, da det er kaldt og vi trenger det mest, har vi minst, fordi vannet i fjellene da frosser til. Aller størst produksjonsevne har vi om våren, da snøsmeltingen gir store vannmengder. Da blir det også varme, og vi har ikke slikt behov for oppvarming i husene. Det er altså slik at vi har underskudd på elektrisk kraft da vi trenger det mest, overskudd da vi trenger det minst.

I Europa, som ellers i verden, har de ikke denne naturens gave i mengder som monner. Der må de produsere kraften gjennom ikke fornybare kilder som kull, gass og olje, eller så må de bruke atomkraftverk. Vind, vann og sol er helt marginalt. Kull, gass og olje produserer også store mengder CO2, som legger seg i atomsfæren og gjør planeten varmere. Det er derfor om å gjøre at bruken av denne energiformen blir redusert. Men på noen måter er denne kraftproduksjonen den fornybare overlegen, den kan nemlig produsere stabile mengder kraft hele året, uavhengig vær og vind. Vi i Norge må importere denne typen kraft når vi går i underskudd om vinteren. Til gjengjeld eksporterer vi av vårt fornybare overskudd om våren.

Med de grønne sertifikatene er det en tanke om at vi skal øke vår eksport av fornybar energi til Europa. Vi trenger den ikke selv, gjennom størstedelen av året har vi mer enn nok for eget bruk, og i alle fall for norske husholdninger og småbedrifter. Det skal altså være slik at vi bygger ut anlegg for fornybar energi, for å eksportere denne til Europa.

Dette kunne også vært vel og bra, om det skjedde uten omkostninger. Jeg tar de tre viktigste:

1. Å bygge ut betyr også å bygge ned. De nye anleggene går på bekostning av den norske naturen, om det er arealkrevende vindmølleparker, eller bygging av demninger og vann i rør. Kraften må også transporteres. Til det trengs kraftledninger, som den som nå nettopp ble bygget gjennom Hardanger. Naturen er det vakreste vi har. Om folk visste hva som skjedde, ville de kanskje ikke gå med på å gjøre store inngrep i vår vakre, uberørte, for å forsyne Europa med vår energi. Heidi Sørensen sa det også fint: «Jeg forstår ikke hvordan vi kan bevare naturen ved å ødelegge den».

2. Å importere og eksportere kraft er sløsning. Det er energikrevende å transportere kraft, det vil alltid gå endel tapt på veien, og over større avstander vil mer gå tapt. Slik vi holder på nå, med å transportere den ferdigproduserte kraften vår frem og tilbake til Europa, går 10-20 % tapt i rent svinn. Du kan dusje ganske lenge i godt og varmt vann for å komme opp i slike energimengder. I det hele tatt blir alle oppfordringer om å være sparsomme med strømmen litt merkelige mot denne bakgrunnen. Det skal veldig mye til før vanlige folks sparsomhet kan komme opp i energimengdene som går tapt i energitransporten.

3. Elsertifikatene koster penger. Noen må ta regningen, og noen får fortjenesten. Regningen går til oss vanlige folk. Strømregningen har allerede blitt lite grann dyrere på grunn av disse sertifikatene. Det har imidlertid ikke vært mye bråk om dette, for strømmen i Norge er uansett billig, særlig i forhold til inntektene våre. Men det skulle kanskje mer være et spørsmål om hva som er rett og rimelig, enn hva vi har råd til. Det er kanskje ikke rett og rimelig at vi skal finansiere strømforbruket i Europa. Og det er i hvert fall ikke riktig at vi skal betale for (altså ikke tjene penger på, som vi vitterlig gjorde da de første vannkraftverkene ble bygget, de var et gode for nasjonen) nedbyggingen av norsk natur.

Fortjenesten går til investorer som investerer i fornybar energi. De er sikret lønnsomhet, sikret penger i lomma. Det er politisk vedtatte penger de får, og ikke noe de rettmessig tjener på fordi de har tenkt ut noe smart. En av dem som tjener gode penger på disse elsertifikatene er erkekapitalisten Øystein Stray Spetalen. Han tror ikke engang på klimaendringene. Men han tror på sikker fortjeneste, og han får ekstra glede når han har tjent pengene sine på skikkelig sleipt vis, særlig på bekostning av sosialistene, som han hater. Om noen er så idealistiske at de ikke har noe i mot å finansiere Europas energiforbruk, så vil de kanskje ha noe i mot å finansiere Stray Spetalens inntekter. Jeg har ingenting i mot en ærlig og gjennomført sleiping som ham, han står for det han er – en drittsekk, men jeg har ikke lyst til å betale overpris for strømmen jeg bruker, for at han skal bli rikere.

Det er alt sammen en del av det jeg etterlyser i den norske miljødebatten. Det er så mange som har så lyst til å gjøre noe, at det blir ikke lagt skikkelig arbeid i å finne ut av hva som virker. Mange gode nordmenn er oppriktig innstilt på å gjøre noe for verden og for klimaet, og er beredt for at det skal svi litt på pungen. Men i mye av det som blir vedtatt og gjennomført, ser det ut til at det skal være viktigere at det skal svi, enn at det skal virke.

Glimrende innlegg av Hogne Hongset

Da vi kom hjem fra vinterferie lå halvannen ukes aviser utenfor døren og ventet på oss. Jeg er historiker, og mener aviser ikke blir gamle, jeg samlet dem sammen i en bunke, og satte i gang med å lese dem. Det skulle betale seg, for i Bergens tidende 3. mars var det et leserbrev som gjør at man også i våre dager på ny kan få troen på ordets makt.

Det var skrevet av Hogne Hongset, en person jeg inntil da ikke hadde hørt om, men nå har fått sjekket opp. Han har noe på hjertet, og i en alder av 70 år debuterte han som skjønnlitterær forfatter for å få det ut. Debutromanen het «Varsleren», er av sjanger krim, og kom ut i 2009 på Kagge forlag. Den henter stoff fra Hongsets mange års erfaring fra det som rundt på forskjellige nettsteder blir kalt oljerelatert virksomhet, privat og offentlig, nå er han spesialrådgiver i fagforbundet Industri Energi. Han forsøkte først å skrive en dokmentarbok om saken, den kom ut i 2003 på Damm forlag, men siden dokumentarbøker gjerne ikke selger så godt, la han det samme stoffet inn i en romantrilogi i krimsjangeren i stedet. Sånt er det vanskelig å mislike. «Varsleren» er første bok, verket som helhet heter «Traktaten», og neste bind kommer ut nå i slutten av mars.

Hva Hongset har skrevet om i Bergens tidende er kraftforsyningen i Norge. Det er velplassert 3. mars, midt mens mastene gjennom Hardanger blir vedtatt bygget, linjer jeg har skrevet om i et tidlligere innlegg. Den gang visste jeg ikke helt, jeg hadde nettopp fått vite det jeg ikke kunne tro kunne være sant, at strømforsyningen ikke skulle gå til hustander i Bergen, men til å frakte gass til Europa. Jeg har etter jeg skrev innlegget funnet ut at jeg er i mot disse kraftlinjene og eventuelle strømkabler, og etter hvert slikt naturinngrep, jeg ville foretrukket å være uten strøm nå og da, om så skulle være. Det er slik jeg ser tingene et bedre alternativ enn å ødelegge Hardangernaturen med master. De som er helt avhengig av strøm har selvfølgelig reservebatterier for slike situasjoner, vi vanlige husstander kan glatt klare oss uten strøm noen timer eller til og med dager hvert tiende år, eller så.

Dette alternativet er imidlertid ikke nødvendig. Og Hognset har argumentene jeg manglet, han har tallene, han kjenner systemet og har ordets makt. Hvis argumenter blir satt mot hverandre, så er det vanskelig å se noe annet enn at Hognset har rett. Men de som vil ha opp mastene har makten, og trenger ikke argumenter. De har manøvrert som alle vet, tatt en liten timeout, fått motstanderne av mastene til å splitte seg i forskjellige grupper, noen av dem til å vakle litt, noen til og med å skifte side, og til og med fikk de uansett begynt på linjetraseen et sted den ikke skulle være kontroversiel. Det stod til slutt mellom master og kabler, det beste alternativet var effektivt holdt utenfor den reelle diskusjonen, og mellom master og kabler er det rett og slett mulig å argumentere hjem at master er best. Ikke at det var nødvendig, for selv i et demokrati teller makten mer enn ordet.

Likevel har enkelte løpegutter for makten vært ute i leserbrevspaltene og ellers i mediene og prøvd seg. Jeg tenker selvfølgelig dem som representerer for selskapene som tjener penger på vedtaket, og på representanter for Arbeiderpartiet som jo må prøve å få sitt eget vedtak til å se noenlunde ut, at privatpersoner støtter mastene og argumenterer for dem på sitt vis er selvsagt greit. De har gjort seg opp en mening, og står for den. Men når makten liksom skal ut og argumentere lite grann, kan det bli temmelig stygt, som de som forsøker seg med at mastene også er estetikk, noen forsøkte seg til og med på en sammenligning med Eiffeltårnet. Da må man virkelig ta i med godviljen, eller tjene penger på å mene det. Det neste blir kanskje at noen prøver seg med at forurensning er fint, «jeg har alltid likt søppel i havene, det viser at mennesket tar det i bruk».

AUF i Hordaland har i sin snuoperasjon lagt vekt på at hensynet til klimaet må gå foran hensynet til naturvern. De vil kalle mastene «Miljømaster». Det er en merkelapp jeg gjerne vil feste på dem, for når de går ut med noe slikt, fortjener de å bli husket for det.

Det er i argumentet mot å kalle mastene Miljømaster Hognsets innlegg virkelig har sin kraft. Mitt argument i forrige innlegg stanset med at det er for dumt at vi skal ødelegge Hardanger-naturen for å frakte gass til Europa å brenne den der, i stedet for selv å bruke deler av gassen som energikilde til overføringen. Det er akkurat det samme for klimaet om gassen blir brent i Norge eller Tyskland, og det er et ganske dumt forlik vi har fått i det tiljublede klimaforliket, om det bare vil gå ut på å flytte utslippene våre til utlandet. Så viser det seg altså – hvis vi skal tro innlegget til Hognset, som skulle være ganske greit å imøtegå om han tok feil – at det er atskillig verre enn som så.

For det er nemlig ikke bare det at vi eksporterer gassen til Europa får at den skal bli brent der, vi importerer deler av kraften til denne gassen tilbake igjen for å bruke den her. Det skjer 7 av 10 dager, i følge Hognset, som skal ha sin informasjon fra kraftselskapene. Man skal ikke ha mange studiepoengene i fysikk for å skjønne at å frakte energi over store avstander tapper den for kraft, Hognset har tallet, 10 % går tapt. Minst. Det skulle være enkelt å sette opp regnestykket om man har tilgang på tallene, Hognset skulle være lett å tilbakevise om han tar feil. Man skal dusje ganske mange timer for å komme opp i 10 % av kraftproduksjonen, hva er nå dette de prøver å innbille oss at vi skal dusje sjeldnere, kortere og i kaldere vann, mot dette?

Hognset har flere argumenter. Vi baserer vår energi på vannkraft, og ønsker å supplere med vindkraft. Begge deler er utsatt for naturens luner, det er ikke alltid nok vann, ikke alltid nok vind, selv om disse tingene til vanlig ikke er noe problem her i Norge og vi også på dette feltet er heldigere enn vi har godt av. Dessverre er vannforsyningen på sitt laveste når strømbehovet er på sitt høyeste, om vinteren, og vindkraft kan ikke dekke inn mangelen. De største kraftslukerne er som alle vet den kraftkrevende industrien, nå etter hvert inkludert oljeindustrien med skryteprosjektet «Elektrifisering av sokkelen», noe som enkelt og greit kan løses med et lite gasskraftverk rett ved siden av der behovet ligger. Strømtapet i frakt går ned mot null. Vi har imidlertid ikke valgt dette argumentet, vi kan ikke velge det, det har foreløpig vært som spedalsk, for om vi bygger slike kraftverk vil vi ødelegge vårt eget klimaregnskap. I stedet importerer vi den samme gasskraften fra utlandet. Med 10 % svinn, var det ikke det?

Tro heller ikke det er så vel. Kraftlinjer blir bygget i master på kryss og tvers i vår vakre vestlandsnatur (som blir fylt av Eiffeltårn, for den som synes slikt er fint), gjennom Hardanger og Geiranger. Til Østlandet blir ikke sendt nye linjer, de får også kraften importert, og det fra Danmark og Polen som har gasskraftverk og kullkraftverk. Om vi fikk lagt om verdens kullkraftverk til gasskraftverk, ville vi fått et klimatiltak som virkelig monnet, i stedet for at hvert land nå sitter for seg selv og bygger vindmøller.

Det er enda et par ting til. Vi i Norge bygger disse vindmøllene våre. Mange er glade i dem og mange tjener penger på dem. Men de må bygges der det er vind, og strømmen som produseres der må fraktes dit det er folk. Vil ikke det bety nye kraftlinjer, eller hva, på kryss og tvers av vestlandet? Og vil ikke prisen for disse linjene bli sendt til oss vanlige forbrukere, som stort sett i våre liv ikke har bruk for slik kraft? Det er ikke privathusholdningene som trenger mer strøm, det er industrien – og det er eksporten. Elektrisiteten er nå en gang slik at den må brukes når den er produsert, den kan ikke lagres, så i perioder vi har for mye strøm må overskuddet fraktes til utlandet. Det skjer gjennom nye kabler, som må bygges, og regningen blir sendt til oss vanlige forbrukere. Inntektene går til kraftselskapene.

Hognset avslutter med et slående regnestykke. Gasskraftverk slipper ut 360 gram CO2 pr KWh, importert kraft i gjennomsnitt 526 gram. Gasskraftverket på Kårstø slipper ut 1,2 millioner tonn CO2 per år, om det stenges vil det tilsvarende tallet for importert kraft være 1,8 millioner tonn. Vi kan spare det globale klimaet ved å bygge flere kraftverk her i Norge, og samtidig unngå skjemmende kraftledninger over vår vakre vestlandsnatur.

Hvilke argumenter hadde egentlig motstanderne mot gass og forkjemperne for master mot dette? At mastene så fine ut?

Hongsets innlegg finner dere her.

Borgerpanel om bunnforholdene i Bergen havn

For noen uker siden fikk jeg en pussig telefon om at jeg kunne få gavekort på 500 kroner om jeg stilte opp i et borgerpanel på 10 stykker for å diskutere bunnforholdene i Bergen havn. Noe av det mest pussige med den var at den var helt sann, og at det heller ikke var noen baktanker med den. Om jeg kunne sette av to timer tre ganger over tre uker til å sitte i en gruppe og diskutere bunnforholdene i Bergen havn, så ville jeg få et gavekort for hver gang jeg stilte opp, altså 1500 kroner til sammen. Det er en god månedslønn i de fleste av verdens land.

Selve saken interesserte meg nær det absolutte nullpunkt. Avisene er jo fulle av miljøstoff om dagen, og miljøvernorganisasjonene har nærmest frikort til debattprogrammene på radio som jeg hører på, jeg får min dose og vel så det. Jeg regner med at om det er en miljøsak jeg ikke har hørt om, så er det antagelig fordi den ikke er viktig. På toppen er jeg sterkt ubekymret av legning, og mener frykten for miljøkatastrofer kanskje kan ta vel av noen ganger. Ting er generelt ganske trygge, og i Norge atskillig mye mer trygge enn de er andre steder i verden. Så hva som enn var problemet med bunnforholdene i Sandviken, Vågen, Puddefjorden og Store Lundgårdsvann, og de andre havneområdene rundt Bergen, så regnet jeg med at det ikke var meg det ville angå mest.

Men møtene overrasket meg med å være skikkelige kjekke, og saken overrasket meg med å være temmelig interessant, og jeg overrasket meg selv med å bli aldri så lite grann engasjert. Første møtet skriver jeg om her, da satt vi bare og diskuterte ut i fra hva vi visste på forhånd, og avslørte for hverandre at vi ikke visste noe særlig. Det andre møtet har jeg ikke skrevet om på bloggen. Der fikk vi informasjon, det var flere hefter og brosjyrer, og flere eksperter og fagfolk som holdt små foredrag og informerte oss. Vi fikk da også en konsekvensmatrise over tiltakene som kan gjøres for å ordne problemet, eller la det ligge, og vi skulle svare på spørsmål ut i fra dette og informasjonen vi hadde fått, om hva vi ønsket skulle bli gjort.

De tre aktuelle tiltakene er enten å ikke gjøre noe og bare la giften ligge, man kan dekke den til eller man kan kombinere tildekning og mudring. Mudring innebærer at man henter giftstoffene opp fra bunnen, og deponerer dem et eller annet sted. De tre aktuelle deponiene var et strandkantdeponi ved Bergen havn, et fjelldeponi i Rådalen eller langfrakt til Langøya i Oslofjorden. Å la giften ligge er gratis, men innebærer at innholdet PCB i bunnsedimentene er 50 ganger maksimal tålegrense nå, 16 ganger over om 20 år, og 8 ganger over om 50 år. Tildekning vil redusere miljøgiftene med 99 %, og koste estimert 205 millioner kroner i følge matrisen vår. De ulike alternativene med mudring reduserer alle miljøgiftene med 98 %, og koster fra 240 til 280 millioner i følge estimatene.

Så er det da, hva skal man gjøre. Giften ligger der, det er et faktum. Og det er ikke bare PCB, det er også PAH, kvikksølv, bly og andre ting, jeg skal ikke skrive for mye om stoffene, siden jeg langt fra er ekspert på dem, og ikke egentlig vet hva de forskjellige er og gjør. Men det er nok ganske naturlig at når de ligger i Bergen havn, så ligger de samme giftstoffene i de fleste av de andre norske havner, i alle fall i større byer. Det ble informert oss at Trondheim var bedre stilt, siden de hadde Nidelven som skaper bevegelse i vannet, og i bunnen, slik at opprenskingen skjer raskere. Oslo er verst, der har det jo nettopp også vært gjort et krafttak, både med deponering til Langøya og bygging av nye strandområder, mener jeg å huske, tiltak er i alle fall gjort. Bergen er nest verst, og vi har ikke kommet i gang ennå.

I går var den store finaledagen da vi i borgerpanelet skulle komme med våre konklusjoner. Det var satt av hele fire timer, først en time med den siste informasjonen. Det var tre gjester som jeg ikke nøyaktig husker verken navnet på, eller hva de representerte, men han ene var arkeolog og fortalte om konsekvenser for mulige kulturminner i Vågen, det var to som var eksperter på gift og ernæring, eller som kunne snakke mer konkret om hvordan giften virket, og hvilke helsemessige konsekvenser vi egentlig risikerte. Han siste visste hva som faktisk var gjort rundt omkring, og var ekspert på hva som kunne gjøres, etter hva jeg forstod. Han gav i hvert fall ordentlig informasjon om hva som var gjort i Oslo.

Jeg liker jo alltid godt å høre på fagfolk som vet hva de snakker om, og som representerer skikkelige fag. Det samme virket de 19 andre på de to sammensatte borgerpanelene å gjøre. Informasjonen så ut til å gli pent inn, og det kom oppegående spørsmål fra alle kanter.

Den siste halvtimen før middag diskuterte vi i små grupper på 5 de ulike tiltakene, gjennom å vekte forskjellige hensyn mot hverandre. Gruppen jeg var på var klar på at tildekking måtte være det beste, det var både billigst og mest effektivt, men når vi så på resultatet av vektingen, så oppdaget vi at vi egentlig mente delvis mudring måtte være best. Det mente også de tre andre gruppene. Årsaken til at den kommer godt ut, er at man kan bruke mudderet til å bygge nye bolig- og fritidsarealer i strandkanten, og man er sikret en ordentlig utgraving av kulturminnene. Så er spørsmålet om det er verdt de 35 millionene ekstra det koster, og man kan leve med at mengden PCB blir 4 ganger over maksimal tålegrense, i stedet for 2.

Ved nærmere ettertanke har jeg kommet til at dette alternativet kanskje ikke er så dumt allikevel. Det har nemlig den fordel at næringslivet kanskje vil være mer med å betale, når de kan få seg noen nye næringsareal å drive på. Tildekking har estimert 50 % betalt av kommunen (Bergen & Askøy), mens mudring og stranddeponi har 37 % kommunalt finansiert.

Uansett meldte jeg meg frivillig til å følge opp denne saken her. Jeg må jo se hva som skjer videre. Og jammen fulgte ikke to av de andre som var på gruppe med meg også opp, Karianne og Stein, hyggelige folk det skal bli kjekt å treffe igjen.

Og middagen på Ludvig restaurant på Neptun hotell var så bra som det blir. Nydelig mat, nydelige folk, og til og med et glass vin spandert. Nei, det er klart jeg melder meg frivillig til å følge med videre. Og det er egentlig ganske pussig å tenke på, at disse sedimentene på havbunnen som brydde meg så lite, nå er noe jeg bryr meg hvordan det går med. Se så hva bare litt informasjon kan gjøre.

De som vil sjekke fylkeskommunens informasjon om emnet, finner den her: http://hordaland.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=907. De er for øvrig veldig interessert i hvordan de kan gjøre informasjonen mer tilgjengelig, så dere må bare gi dem tilbakemelding på det! Og sjekk gjerne opp havneområdene deres, hvis dere kommer fra andre byer enn Bergen. Det ligger antageligvis noe graps der.

Borgerpanel til TNS Gallup

Det hendte en gang jeg fikk en telefon med en spørreundersøkelse jeg valgte å svare på, at jeg etter samtalen fikk tilbud om å være med i et slags nettmiljø, en gruppe mennesker som får spørreundersøkelser på mail, og svarer på dem på internett. Motivasjonen min ville vært lik null, men vi får poeng for hver undersøkelse vi er med på, og poengene kan vi veksle inn i gaver når vi har mange nok, og har lyst. Jeg samler for tiden opp poeng til nye hodetelefoner jeg kan bruke til PCen.

Jeg vet ikke om det er det at jeg er med i denne gruppen som gjorde at jeg en gang fikk telefon fra en kvinne som ville ha meg med i et borgerpanel for å diskutere miljøgifter i havbunnen rundt havneområdene i Bergen. Interessen ville igjen vært lik null, om det ikke var for at de lokket med gaver, gavekort på 500 kr hver gang, og det skulle ikke være resultat av noen trekning. Det var 500 raske for å sitte i to timer å diskutere havbunnen rundt Bergen.

Jeg stilte derfor opp i dag på hotell Neptun til avtalt tid klokken 1700, og kom der inn i et riktig tversnitt av befolkningen, 10 stykker valgt fra kreti og pleti. Jeg skal ikke utlevere dem, møtet var konfidensielt, og hva vi sa skal brukes av forskere fra Havforskningsinstituttet, om jeg nå husker riktig.

Det var en selsom opplevelse. I likhet med meg visste de andre ni fint lite om tilstanden for havbunnen rundt her, men det ante oss nok at det kunne være noe galt med den, og om det var, virket det rimelig at dette måtte ordnes. Etter min oppfatning var tverrsnittet av befolkningen godt opplyst, de fleste husket nok fra naturfagundervisningen på skolen, til å forstå sånn noenlunde hvordan forskjellige gifttyper virker, og til verken å få panikk, eller til å bagatellisere situasjonen hvis den er alvorlig.

Mot slutten av møtet begynte det å sive inn litt informasjon fra forskerne om hva som egentlig er problemet, og hvor stort det er. Til da hadde de bare sittet og hørt oss diskutere, og fått seg et inntrykk av hvor mye folk flest vet om miljøforurensningen i sedimentene i havbunnen i Bergen. Vi visste altså ikke så mye, men det var fordi informasjonen ikke har nådd ut til oss. Nettsidene de står på, er ikke sånn man finner frem til ved tilfeldig surfing. Jeg bruker i alle fall nettiden min til andre ting enn å finne informasjon fra Hordaland fylkeskommune.

Vi skal ha to møter til, og da skal vi få vite enda mer om miljøproblemene som finnes her. Forskerne skal undersøke om kunnskapen snur oponionen, så å si, om vi når vi vet, også er villige til å gjøre noe. Det virket på meg som de fleste hadde en sunn skepsis, om noe må gjøres, må man også se på kostnadene. Samtidig er det klart at om de langsiktige kostnadene ved å ha miljøgift på havbunnen er større enn de kortsiktige kostnadene med å fjerne dem, så bør giften fjernes eller nøytraliseres på andre måter.

Jeg bruker alltid slike møter til å forsyne meg rikelig og ubeskjedent med rundstykker og kaffe, og brus og lefser ble det også servert oss, så jeg forlot møtet oppløftet og i god stemning. Til å begynne med var jeg glad at borgerpanelet også hadde funnet frem til meg, slik at det ville få en motstemme til alle hodeløse og kostnadsubegrensede miljøtiltak som er på gang for tiden, men etter hvert kom jeg på gli og mener at problemene med havbunnen er blant dem som må løses. Det er særlig miljøgifter fra de mange skipsverftene som har vært her, som skaper problemer.

Siden jeg selv aldri fant frem til siden fra Bergen kommune, legger jeg den ut her: http://hordaland.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=907. Blant de tingene vi skal diskutere i panelet, er om denne siden er informativ og lett å forstå også for dem som ikke er fagpersoner. Nettsiden til TNS Gallup finner dere her: http://www.tns-gallup.no/.

Jeg fikk et godt inntrykk av både TNS gallup, debatten de ledet, folkene som var med i dem og forskerne som skulle bruke informasjonen vi gav dem. Dette var ordentlige saker, og ikke noe tøys. Jeg gleder meg til neste gang, og aller mest gleder jeg meg til siste gang, da det blir middag etterpå.

Vågen, Byfjorden, Bergen

Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra

Hvert år pleier min venninne Henriette og jeg å ta en kjøretur til noen av kystområdene rundt Bergen, og ta en liten spasertur. Vi har vært mange steder, men favoritten er kanskje noen av turstedene langs ytterkantene av Sotra. Der er det mye fint, mye forblåst landskap, og flott utsikt mot havgapet mot vest. Hver tur skiller seg ut fra de andre, hver av dem har sin egen identitet, så å si, men i dag ble den veldig spesiell, for i dag besøkte vi et nedlagt bølgekraftverk.

Bølgekraftverket, Toftestallen, Sotra

Dette kraftverket er noe å tenke på for dem som vil kaste friske penger etter alle mulige miljøprosjekter. Det er ikke sikkert det er lønnsomt, bare fordi det er godt for miljøet. Og det er heller ikke sikkert det vil gi noen god energiproduksjon, bare fordi det benytter seg av fornybar energi. For at det skal fungere, må det være effektivt. Og man kan godt se på prosjektene med sunn fornuft og sunn skepsis, og ikke hive seg på enhver populær bølge nye energikilder. Denne posten skal bli litt om turen, litt om natur og miljø, og mest om det nå forlatte bølgekraftverket på Toftestallen på Sotra. Her er historien om hvordan et av 80-tallets store miljøprosjekter først gikk i bølgene, så gikk i luften.

Her står Henriete og ser på ruinene av det nedlagte og ødelagte bølgekraftverket.

Veien til anlegget

Jeg må gi litt reklame til GoogleEarth. Det har jeg gjort før, og det gjør jeg gladelig igjen. Det var GoogleEarth som gjorde at vi fant frem til kraftverket, og at vi fikk rede på at det i det hele tatt eksisterte. Det var Henriette som var på jakt etter turområder. Hun brukte GoogleEarth, og så dukket altså dette kraftverket opp. Dere som prøver selv, må skru på funksjonen «GoogleEarth community» (Dere finner den under «Gallery») for å finne frem. Og så skrifter dere Toftøy i søkerfeltet, og zoomer dere inn i riktig område. Det dukker opp en I, og den kan dere trykke på og lese. Det finnes også bilder, hvis dere skrur på noen av de andre funksjonene.

Her er sånn cirka veien ned til bølgekraftverket på Toftestallen. Det er imidlertid enklere å finne på kartet, enn i virkeligheten.

På GoogleEarth så det lett ut å finne frem, i følge Henriette (jeg er ikke helt enig med henne, når jeg har sjekket selv), i virkeligheten er det ikke noe lett i det hele tatt. Man kjører fra Bergen lett og greit til Sotra, riksvei 555 over Fjell, og så følger man like greit riksvei 561 nordover til man kjører over Svelgen bro, og kommer til Toftøy (eller Toftøyna, som den heter på GoogleEarth). Der blir det vanskeligere. Man skal ta av innover til Toft (skiltet), og så skal man omtrent umiddelbart ta til venstre for å komme innover dit kraftverket lå. Om vi ikke hadde spurt etter hjelp, hadde vi aldri funnet det. Det er en usannsynlig liten vei. Man tar av ved et rødt «Hans og Grethe-hus», som de sa, de som forklarte oss veien sa. Det var en ikke så verst beskrivelse.

Når man kjører innover denne smale, lille veien, som ikke virker som den skal føre noe sted, så skal man holde mot høyre alle de stedene det ser ut til å være noe valg. Det er også beskrivelse fra dem som forklarte oss veien, og også det stemmer godt. Hold til høyre. Etter en kort stund kommer man til en bom, og der parkerer man. Fra bommen er det lett å finne frem nedover til fots. Den tidligere så stolte «Bølgekraftvegen» er nå stengt for biler.

Her ser dere naturformasjonene ved selve bølgekraftverket.

Litt mild underholdning får man når man passerer en av de to broene utover mot anlegget. Det er satt opp stort, flott skilt ved siden av: «Kryssing av broen skjer på eget ansvar». Jeg lurer på hvem som har satt dette skiltet opp, og hva de mener med det. Henriette og jeg tok ansvaret, og gikk over.

Her står jeg ved det pussige skiltet om at ferdsel over broen skjer på eget ansvar.

Anlegget som vi så det

Da vi kom over denne broen, så kom vi til et sted som så ut slik det ser ut på film, steder som er helt forlatt. Det var brakker og småbygg, alle med knuste vinduer og dører, ofte også knuste vegger, og alle med tydelig preg at her hadde ingen vært på en stund. Det var et merkelig forsøk på å lage en slags vei. Det var liksom ryddet slik at det skulle være mulig å kjøre, men for å komme til denne øyen, hadde vi jo passert broer som i alle fall var umulige å kjøre på. Det var også en ny bro, vanvittig bro, midt på øyen. Det var skjellettet av den, støttepilarene var der, tre stykker av dem, og den ene brohalvdelen var plassert – skjevt – på to av dem. Den andre brohalvdelen lå sykt på bakken noen meter unna. På andre siden av denne ødelagte broen, fortsatte det merkelige forsøket på vei.

Eksempel på ødelagt brakke på Toftestallen, Sotra, i forbindelse med bølgekraftverket som en gang var der.

Så fikk vi øye på en renne, som vi kom til måtte være selve anlegget. Dette måtte være selve kilden til kraftverket. Rennen var lang og smal, og lå i et sund. Det var støttet opp med betong, tilsynelatende for å gi bølgene størst mulig kraft innover rennen. Og bølgene gikk da også ganske bra innover der. De smalt i veggen på den andre enden, og sprutet vann opp i luften. Men hvordan i all verden kom det kraft ut i fra dette? Både Henriette og jeg har studert våre vekttall realfag, hun har hovedfag mikrobiologi og søker nå til doktorgraden, jeg har matematikken på plass, og studerer for tiden fysikk. Vi skulle ikke være helt forblåst når det gjelder å forstå hvordan man får elektrisk kraft ut i fra vannkraft. Men ingen av oss skjønte hvordan de skulle få til en turbin nedi eller utav denne rennen, eller hvordan de skulle få et roterende hjul til å rotere jevnt samme vei, når vannet så tydelig gikk frem og tilbake i rennen.

Et oversiktsbilde over bølgekraftverket. Som man ser er det ikke lenger lett å skjønne hvordan det har fungert, og hva som har skjedd.

Selve området var fra naturens side vakkert. Det er Sotra på sitt beste, stein og hav, vilt og fint. Bølgeanlegget var ypperlig plassert. Det var tungvint å komme seg bort dit, så det forstyrrer ikke noe turterreng for ille. Når man først skulle gjøre et inngrep, var det greit her. Det lå også inne i et sund, mellom to øyer, der bølgene kom inn med stor kraft, men samtidig ikke for bredt og uhåndterlig. Hvis det ikke lykkes her, er det vanskelig å se hvordan det skal lykkes, tenkte jeg.

Bølgene slår inn mot det nå ødelagte bølgekraftverket på Sotra.

Henriette og jeg spratt opp på den ytterste øyen for å få oversikten fra alle mulige kanter og vinkler. Det skiftende, vestlandske været ønsket meg velkommen tilbake fra Krim, da vi gikk fra bilen angret jeg at jeg ikke gikk i kortbukse, nå blåste det opp med kaldt regn og kald vind, og jeg angret at jeg ikke hadde tatt med jakken. Men det forblåste, sure været satte også anlegget i sitt rette element. Her var det naturen som hadde kontrollen. Det passet også med Henriette som sa at bølgekraftverket var ødelagt av bølgene. Vi ble filosofiske og småhumoristiske der ute i uværet, og i de surrealistiske, uforståelige betongkonstruksjonene, midt blant de mektige naturkreftene som mennesket forsøker å kontrollere. Det er kjekt når naturen av og til får siste stikk. Det er naturen som er sjefen.

Her står jeg ved inngangen til sundet der bølgene går inn til det nå nedlagte og den gang mislykkede bølgekraftverket.

Når vi gikk opp og ned fjellsidene, og inn i kriker og kroker, så fant vi enda mer betong, og enda flere forsøk på å tilrettelegge naturkreftene for menneskelig kraftproduksjon. Det virket på meg som all betongen var laget for å sende bølgene med renest mulig kraft inn i anleggssystemet. Men noen steder virket det temmelig meningsløst, hvorfor de eventuelt trengte denne ekstra, siste kraften. Henriette mente også at de måtte ha sprengt litt langs fjellsidene, for å lage det til, ellers ville det være vanskelig å forklare alle steinrestene, og de kanskje litt for rette bergveggene her og der. En stund mente vi – i hvert fall jeg – at anlegget ikke var blitt forlatt, men at det aldri var blitt ferdig. Det var den eneste forklaringen jeg kunne finne på den ødelagte broen, for eksempel, og på flere av de andre merkverdighetene som var der.

Henriette har tatt sjansen på å gå opp på den ødelagte broen ved bølgekraftverket.

På vei tilbake tok vi en titt inn i det som vi trodde var et kontorbygg, noen små titallsmeter fra enden av renden. Der inne var det en turbin. Der var det flere innretninger som nok kunne brukes til å lage strøm fra vann. Men hvorfor ha den så langt unna selve bølgene? Og hvordan har det egentlig fungert? Utenfor denne bygningen var det demmet opp med helt stille vann. Vi tenkte at steinsamlingen mellom rennen og bølgene og det stille vannet og kontorbygningen, var fylt på i ettertid, og at rennen da anlegget var aktivt, gikk helt opp til denne bygningen med turbinen. Om vannet gikk gjennom der, ville det forklare problemet med hjulet som bare måtte snurre en vei. Men da vi kontrollerte, var det under huset helt tett, og støpt slik at det måtte ha vært det fra første stund. Gåten var ikke løst.

Var det denne som gav bølgekraftverket dets lille kraft?

Og gåten ble ikke løst mens vi var der. Vi skjønte ikke dette. Det var et forfallent monument over menneskets feilslåtte forsøk på å kontrollere naturen. Henriette lurte på hvem som hadde ansvaret for å rydde opp i alt dette, der jeg hadde forslaget om hvem det enn var, så må de ha gått dundrende konkurs. Og det personlige ansvaret har ingen. Nå ligger verket åpent, for alle å se og føle.

Gjennom et knust vindu i det lille betonghuset ser vi demningen i det som egentlig var vannforsyningen i bølgekraftverket.

Anlegget som det var

Trygt hjemme i leiligheten på Nordnes var det for meg å slå opp på internett, og finne forklaringen. Den overrasket meg. Og den overrasket meg ikke.

http://tea.blogg.no/tur_og_natur.html er en turblogg med mange turer i Bergensområdet. 16. apr 2007 var skribenten som kaller seg Tor Erik på tur til Toftestallen, og han legger ut om turen med informasjon om bølgekraftanlegget der. Han skriver det har vært to kraftverk på stedet. Det første ble bygget i 1985 av Kværner brug, og det var dette som ble tatt av bølgene og sendt på sjøen i 1988. Noen av de uforklarlige restene vi så der, hørte antagelig til dette anlegget, men det var ikke nok å se, til å skjønne hvordan det har fungert. Systemet med rennen ble bygget i 1986, her var nok selskapet Norwave med, og dette anlegget var i drift frem til 1991. Det var ikke bølgene som tok det, men en sprengningsulykke i forsøket på å utvide rennen. Så Henriette hadde rett i at det var sprengt her.

Dette bildet har jeg tatt oppe fra den ødelagte broen. Vi ser rennen hvor vannet kommer inn, og en gang havnet i et baseng høyere oppe, for å gi litt kraft på vei ned igjen.

Løsningen på gåten hvordan rennen og turbinen hadde fungert, var at det ikke på vei opp turbinen hadde hentet kraft, men på vei ned. Rennen hadde fått vannet opp i et reservoar, dette var det rolige vannet vi så demmet opp og ikke forstod noe av, reservoaret var noen meter høyer opp, og når det rant ned igjen, hentet turbinen ut kraft. Merkelig. Det kan vel neppe bli særlig mye kraft ut av et vannfall på et par meter?

Stor kraft ble det heller ikke. Det første anlegget produserte 450 kW, det andre 350 kW. Ti vanlige bolighus ville være tøft nok for disse kraftverkene å holde liv i.

Her står jeg inne i det lille betonghuset, hvor kraften antagelig ble produsert.

Internettsurfingen bekrefter også mistankene om dundrende konkurs, og legger i tillegg til at det er mistanke om økonomisk kriminalitet også. Her er det mange statlige midler som har gått i mange lommer, men som det ikke har kommet så mye ut av. Bergens tidende skriver om det her, og professor emiritus Johann Falnes ved NTNU uttaler seg her.

Betonghuset, Toftestallen, Sotra

Oppsummert

En gang var disse bølgekraftverkene skryteprosjekt og miljøbestinger, slik vindkraft, biodisel og hurtigtog er det i dag. Selv om anlegget knapt produserte kraft i det hele tatt, påkalte det stor oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt. Selveste FNs miljøvernkonvensjon, den gang styrt av Gro Harlem Brundland, tok turen for å se på pionerprosjektet (i følge nevnte BT-artikkel). Det minner om omreisende politikere og komiteer i våre dager. Det er ikke et godt tegn når alle pengene som er tjent er tilførsel fra staten, og all energi som blir produsert, knapt dekker energien brukt til å lage anlegget. Man må bruke sunn og grei matematikk med tallene. Vil dette lønne seg? Er det fornuftig? Hvis ikke risikerer vi flere mounment over vår storslåtte begredelighet, som bølgeanlegget på Toftestallen.

Bølgekraftverk, Toftestallen, Sotra

Interesserte i Bergensområdet bør bare ta turen bort og se selv. Det er et veldig fredelig turistområde, nesten ingen som er der, og overhodet ikke tilrettelagt for noen ting. Det er et ærlig og redelig bevis for hva som har skjedd. Det er forsøplet natur, men samtidig også naturens hevn. Her har naturen tatt siste stikk. Og så lenge man ikke finner ut hvem som skal betale for opprydningen, vil stikket ligge der til syne for alle som vil ta turen ut.