Påsketur

Det er ikke som før å gå på tur. Det er flere grunner til det.

Korona-viruset har låst landet vårt ned. Lille Irina og jeg kan gå ut, for vi er jo hjemme med hverandre uansett hele dagen. Men det er ikke så lett å få med resten av familien som det pleier å være. Det er ganske uvirkelig.

Og så får ikke folk reise på hytta eller til leiligheten i utlandet eller noe sted. Alle er hjemme i påsken. Det legger press på turområdene. Og gjør at det er riktig folksomt, der vi går. Selv om lille Irina og jeg la turen vår til noe såpass halvuvanlig som Skjelbreidtjørna. Pleier aldri være noe folk der. Nå var det riktig folksomt. Vi fikk parkert, bare fordi det var noen som akkurat kjørte ut.

Stedet er ikke noe stort. Så det var nokså tettpakket rundt det lille fjellet. Ganske merkelig å gå tur i naturen som man går tur i en park.

Noe av årsaken er også at så kolossalt mange av turområdene blir tatt fra oss. De blir til byggefelt, eller de bygger veien slik at det blir klønete å komme til. Det øker presset på stedene som er igjen, og der det finnes plasser å parkere bilen. Her er ikke jeg bortskjemt, trenger ikke være rare plassen, men det lar seg ikke gjøre om det finnes noen veiskulder, og det er det vanskelig å finne i mye av det som kunne vært turområder.

Nåvel. Det er Skjærtorsdag i dag. En ordentlig helligdag. Påsken er i gang for alvor. Selv om kontrasten mellom påske og hverdag ikke er så stor som den pleier, i alle fall ikke hos oss. Jeg tar meg også i å tenke om mon ikke lille Irina har feiret samtlige av sine påsken i Kiev? I alle fall er det i år første gang vi planlegger påskeegg til henne, og det er hun mildt sagt opptatt av.

Med lille Irina går det bra. Det må jeg kunne si. Hun har fått med seg at det er virus, og bruker det som forklaring på at det verken finnes frosker eller edderkopper, med barnets herlige logikk. Vi har akkurat nå begynt å leke ja- og nei-leken, der det ikke er lov å svare ja eller nei. Slik Irina har forstått den, og vi leker den, så kan verken den som spør, eller den som svarer, si ja eller nei.

Og hun er bare helt nydelig. Konsentrerer seg helt enormt, men har kolossale vansker med å komme seg unna oppfølgingsspørsmål som «gjør du det»? Liknende teknikk bruker hun på meg, men så sjarmerende at jeg må bare tape overveldet av hvor søt hun er. – Liker du fisk? – Det gjør jeg. – Gjør du det? – Jeg gjør det. – GJØR du det? Ja. Tredje gang klarer jeg ikke annet enn å si ja.

En annen gang var hun enda mer overbevisende, og lurte på om jeg likte show hundre, tusen, million, hundremillioner, tusenmillioner, milliarder, og så hundre milliarder. Da måtte jeg svare ja.

I det siste har det vært litt vanskelig å få Irina med på tur. Jeg må lure og lirke litt. Hun sier hun blir sliten, hun vil heller på lekeplassen, heller gjøre noe annet. Men det er heldigvis ikke ennå sånn at hun vil jeg bare skal gå et sted, uten henne, når jeg skal av gårde. Hun blir med.

Og i dag ville hun egentlig til Sandve-parken. Men hun fant seg i det da vi kjørte til det som åpenbart var en tur. Og hun ble ikke sliten, som hun pleier å bli, eller pleier å si at hun blir, hun løp av gårde, og hadde det rett og slett veldig, veldig gøy.

Vi gikk rundt den lille knausen, rundt svingen, men der var det ikke noe fint å sitte, så vi bestemte oss for å gå litt oppover. Og sannelig løp ikke lille Irina helt til topps! Vi skulle finne den beste plassen, og det ble hun ivrig av. Jeg hadde en plass jeg mente var best, lunt, inntil en steinhelle, sånn det finnes tusenvis av i vårt herlige område, og som det er verdt å bevare tusenvis av, også, men Irina enset ikke denne, og løp videre. Hun skulle til topps!

Og der satte hun seg på den aller øverste steinen, en slags liten varde. Der skulle hun sitte. Hun hadde løpt opp hele den den lille knausen på minutter, det gikk rett opp. Sånn er barnekrefter! Oppe på toppen var det litt kaldt, blåste rester av vintervind, så der måtte lille varmeovnen ta på seg jakke. Vi er varmblodige i vår familie, sjelden er det jeg som fryser, men Irina er utrolig. Det var ti grader og skyet. Irina løp omkring uten jakke, uten lue, uten ekstra genser. Merkelig.

Jeg hadde laget solbærtoddy, og tradisjonen tro sølt ut hele innholdet i sekken. Sånn pleier det å være, de gangene jeg ikke glemmer den.

Og mor Olia hadde for lengst spist opp alle de fire appelsinene vi hadde kjøpt inn til påske. Så vi hadde et par skiver med brunost, og litt vann. Og sjokolade. Enkel servering, kan man si.

Ikke at det gjorde Irina noe. Hun spiste sine biter sjokolade, og så var det å leke doktortikken der oppe. Da var det av med jakken. Og fyke frem og tilbake på det lille platået. Veldig gøy, akkurat som på terrassen, bare kjekkere!

Ned igjen, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er engstelige for Irina enn jeg var for meg selv, da jeg var lite barn. Nå husker jeg ikke hvordan mor og far var med meg da jeg var 5 år, men da Irina ubekymret satte kursen nedover første og beste sted, sa jeg at der kunne det være skummelt. Jeg lot henne ikke gå så langt at hun fikk finne ut det selv.

Vi gikk ned den aller tryggeste plassen, som også gav oss en illusjon av å være på rundtur, og ikke bare frem og tilbake samme vei. Ved et punkt trengte Irina en fars hånd å holde i, men det var bare forsikring, hun holdt den et sekund, og forserte den lille hindringen med sjokoladebit i hånden. Hun har lært seg at hun må sette seg ned for å komme seg ned der det er vanskelig, viktig å lære i ung alder.

Og så var det å løpe ned skråningen. Der vrengte hun foten, og vi måtte ha en gråtepause, der hun satt under jakken. Sjokolade hadde hun allerede, så det var ingen ekstra trøst der. Og foten var snart god igjen. Løpe videre.

Jeg fikk lirket henne gjennom en annen port enn hvor vi var kommet, hele tiden for å late som vi gikk rundtur. Vår port var noen hundre meter fra den vi var kommet inn gjennom.

Så prøvde jeg å få henne inn i terrenget, da vi straks kom til en ny port ved den lille grusveien, og det var et fareskilt der (det skyldes at det er et lite damanlegg der, så varselskiltet er nok pålagt, om at damanlegget er der, som alle kan se). Og da kom vi til en liten bekk der vi kunne lage en demning.

Dette var skikkelig. For første gang var Irina i en lek der faren var vel så ivrig som barnet. Jeg leker lenge og vel med henne, og har gjort det hele livet, men det pleier nok først og fremst å være fordi hun synes det er kjekt, og så er det ingenting som er kjekkere for meg, enn at hun har det kjekt. Demning kan jeg lage for egen maskin.

Irina skjønte bare sånn cirka konseptet, og la sine steiner alle mulige plasser i vannet, men hun likte det godt, og enormt godt, da jeg med en liten stein gravde ut en bitte liten kanal, som gav deler av bekken nytt løp. Hun også stod og heide da de første dråper vann kom ned!

Så var det ren barnelek, med å kaste stein i vannet. Der er jeg med så lenge Irina synes det er kjekt. Og til å kaste stein i vannet, var det en fantastisk plass vi hadde funnet. Forsyningen var endeløs. Vi kunne kaste og kaste og kaste, og det var det vi gjorde. Igjen var det fascinerende å se hvor fullstendig hengitt til leken det lille barnet er, hvor uforbeholden hun er i sine utrop, og hvor ivrig hun er på å finne en ny stein når den forrige er kastet.

Dette var en bra tur! sa Irina, da hun løp hjem, rundt meg. Det er dette som er tur, kunne jeg bare sagt.

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Fugl i stuevinduet

Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.

Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.

Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.

Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.

Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.

Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.

Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.

Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.

Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.

Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.

Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.

Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.

Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.

Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.

Og det har den vært siden.

Fugl på vindu.

 

 

Tur til Sivdammen (Sandtangen) på Bryne

Onsdag hadde vesle Irina og jeg planer om å gå i skogen et sted. Jeg pakket brødskiver, pannekaker, yoghurt, småkaker (søte drømmer, bakt dagen før, smør, sukker, hvetemel, egg og hornsalt), appelsin og druer å spise, kaffe til meg, vann og appelsinjuice til oss begge å drikke. Mama Olia har pakket Irina inn som en trillrund kule, veldig mye klær i den kalde, stramme luften, jeg er i standard med ny jakke, genser og turbukse. Planen er Njåskogen i Time kommune, skogen min avdøde far løp i hver onsdag på vei hjem fra jobb, men jeg hold ikke ut bommen og parkeringsavgiften de har satt opp for å parkere der. Hva er det for slags tull? Ingen skal eie skogen, og ta penger for den. De sier det er for «vedlikehold», men jeg vil heller ha mindre vedlikehold og mer natur. Njåskogen er dessuten så vidt jeg vet lønnsom skogsdrift, den er i alle fall virksom, grunneier kan tjene penger på det, og ikke på at folk vil gå tur. Jeg husker også å ha lest i Jærbladet at dette er ulovlig. Grunneiere kan ikke bare sette opp bom og ta avgift for parkering. Prinsippet om fri ferdsel står sterkt i Norge. Men det kan ha skjedd noe siden saken sist var oppe. Jeg kjørte i hvert fall videre.

Slik havnet lille Irina og jeg i Bryne sentrum. Planen var å parkere ved eldresenteret og rådhuset, og gå over broen for å være i området med Sivdammen nederst iFrøylandsvannet. Der var det imidlertid privat parkering for gjester og ansatte, og ikke sånt som er lett for meg å finne ut av. Jeg liker å skjære gjennom i sånne situasjoner, kjøre litt ekstra langt vekk, for så å kunne parkere en plass det er helt gratis og trygt. Den plassen fant vi langs veien som går forbi Høghuset, biblioteket og den nye skolen, det som nesten er blitt en paradegate, gaten med de nye praktbyggene. Jeg synes den gamle bebyggelsen på Bryne er vel så fin, og mye mer sjarmerende, men det får være så sin sak. Lille Irina hadde i alle fall sovnet da vi kom frem.

Dermed fisket jeg frem mobiltelefonen, og gav meg til å lese i en av de mange bøkene jeg har lagret på den. Tidligere holdt jeg på å lese en bok om Iran etter revolusjonen, men den var på et minnekort som er vekk, jeg har ikke den på mobilen lenger, så i stedet leste jeg en bok om «ideer i Pusjkins poesi». Det var et flashback til årene på litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Her var det om tolkningstradisjoner, formalisme og strukturalisme, her kom det til syne alt som gjør dette faget vanskelig. Det er ikke så lett å gjøre lesing av bøker til en vitenskap, der teorier og hypoteser skal være etterprøvbare, og argumenter være håndfaste. Det er fort gjort å fjerne seg fra objektet, forvanske lesingen i stedet for å åpne den og berike den. Man skal også bruke mye tid og lese mange bøker og artikler før man begynner å få utbytte av alle disse teoriene, og å skjønne litt hva det går i. En dikter som Pusjkin er ganske umiddelbar, og forståelig for alle som kan det russiske språk. Å lese det «formalistisk» eller «strukturalistisk» blir kanskje litt fremmed. Litteraturviterne er selv veldig oppmerksomme på disse problene, naturligvis, det er fagets forbannelse.

En artig informasjon i bokens første kapittel var at Pusjkin holdt et eget bibliotek, og tok notater og gjorde merknader i bøkene. Det meste av dette er registrert og kategorisert, slik at det er mulig for forskerne å vite nøyaktig hvilke bøker Pusjkin leste, og noe om hva han syntes var viktig i dem, og litt om hvilke tanker han gjorde seg. Den sovjetiske og siden russiske fagtradisjonen har vært opptatt av dette, å få det formelle og det biografiske helt på plass.

Nåvel, det var ikke for å lese bøker vi hadde reist ut til bøker. Snart etter første kapittel var utlest, våknet Irina, og vi gikk sammen de par hundre meterne til det lille turområdet vårt. Over broen fikk Irina se på ender, i entall and, og hun fikk inn ordet «and». Hun syntes det var spennende å se, og sto lenge på rekkverket av broen mens jeg holdt henne. Endene i dammen var også veldig aktive, svømte omkring, jaget hverandre og dykket, mye å følge med på!

Tradisjonen tro setter Irina seg ned etter 10-15 meter, og er klar for mat. Det er et herlig, optimistisk blikk hun har, i det hun sier det, hun har lært seg nøyaktig hvordan ansiktet skal se ut for å ha størst sjanse for å få ønsket oppfylt. Det gjelder om å være blid og søt, da er hun uimotståelig. Jeg lirket henne likevel litt videre, for å finne et sted der det var sol, og litt steiner å sitte på. Allerede i oktober står solen så lavt at den ikke skinner over trærne, og i skyggen var det kaldt.

Vi fant et sted som var så perfekt det kan bli i et sivilisert parkområde som dette. En samling steinder helt nede ved dammen, ingen trær som skygget, ingen vind, og (så godt som) bare natur i sikte. Der var vi i timevis.

Nisten var brødskiver, appelsin, småkaker, juice, vann og kaffe. Kaffen jukset jeg litt med, og hadde varmt vann i termos, det helte jeg i kaffekjelen, og så hadde jeg kokekaffe i. Man sparer å ha med rødsprit (som jeg må ha med, siden jeg ikke har gass ennå til kokeapparatet) og kokeapparat, men mister litt av godfølelsen.

Lille Irina ble veldig opptatt av kaffen, og fikk inn ordet, «kavfe». Jeg sa rogalandsk «kaffi». Hun fikk litt kokekaffe i hånden, litt av de malte og brente bønnene, og så kunne hun tømme det oppi boksen jeg oppbevarte kaffeposen i. Hun lekte med posen også, og ville gjerne tømme ut selv. Etter hvert fikk hun også leke med vann, til og med juice (ved en feil, jeg trodde hun skulle drikke den, så helte hun den oppi kaffekjelen, der det ennå var grut). Jeg er litt påvirket av konemor Olia, som lar henne leke og ødelegge ting om de er veldig billige. En liten pose kokekaffe koster så vidt over 20 kroner. Billigere enn en kjøretur på tivoli, eller et annet apparat som varer litt og tar slutt. Man skal ikke leke med maten, er riktig, men for Irina var ikke å utforske kaffen å leke med maten. Det gikk kanskje noen gram kaffe tapt, og en slurk gammel juice godt forbi stadiet de fleste ville kastet den i det nye, velstående Norge. Hun puslet med kaffen, to kopper og kjelen i sikkert et kvarter, hadde det kjekt og interessant. Det var det verdt.

Så var det å klatre på steiner og henge i greiner, prøve hva naturen har å by på. Selv i et ørlite område som dette finnes det nok å finne på. Særlig når været er fint, og det er godt og varmt. Ender hører vi stadig vekk kvekke eller fly skremte opp. En lang grein som står ut fra et gammelt tre går an å gynge på, og for første gang synes Irina det er gøy. Hun hyler og ler høyt, og prøver å ta etter ordet «gynge». I lang tid er hun med på dette, gynger på forskjellige steder av greina, og får merke at jo lenger ut hun er på greina, desto mer gynger det. Hun får prøve å henge etter greina også, det er ikke så lett som å henge etter en stang. Å pille bark av ei bjørk er også kjekt, og noe hun bruker lang, lang tid på. I det fine, lave sollyset får jeg mange fine bilder.

Tilbake på grusstien treffer vi en annen far ute med barna sine på to og tre. Det blir nye lekekammerater for Irina, særlig med gutten på to finner hun tonen. Han er født i juni, et par månder før Irina, men snakker allerede veldig bra. Han har fulle setninger, og er allerede i stand til å gi uttrykk for ganske avanserte meninger, som at jeg skal være en «ulv», og at han går i gul gruppe (i barnehagen). Irina har ikke kommet så langt at hun er i stand til å leke ting er noe annet enn de er, hun er i hvert fall ikke i stand til å vise det eller gi uttrykk for det, og hun er selvfølgelig veldig dårlig i stand for å fortelle noe som har skjedd eller noe som gjelder andre steder enn der vi er nå. At gutten har en storesøster å leke med og lære av hjelper nok, kanskje også at han går i barnehagen. Irina har også et handicap av at hun lærer to språk på en gang, og må knekke forvirringen mellom dem. Det er noe vi verken sier eller skjuler. Irina skal og må delta på lik linje med andre barn.

Om Irina har litt å ta igjen for de fremste jevnaldrene i språket, så er hun helt i ytterste rekke når det gjelder sosialt samvær og sosial aktivitet. Hun er enorm til å aktivisere lek og til å bli med på lek andre finner på, og enorm til å gi uttrykk for en smittende glede. Det er rett og slett kjekt å være med henne, både for store og små. Disse to barna løper omkring og jager hverandre, slår med pinner, turner på fedrene sine, løper igjen, hyler og roper. – High five! sier Irina, det har hun lært er gøy. Gutten har lært det som – give me five, men selv med den tar det litt tid før han skjønner hva det går i. Faren slår imidlertid «high five» med Irina, og Irina – som har lært dette av tante Tone – gnir seg i ansiktet med hendene etterpå. Det var veldig morsomt den gang tante Tone lærte henne High five, siden tror Irina det hører med. Veldig søtt!

Irina får også bolle av denne lille familien. Vi er sammen lenge. Barna løper rundt og leker fint, søsteren på tre kanskje litt utenfor, mens faren og jeg slår av en prat om hvor vi bor, hva vi gjør og hvordan vi organiserer livene våre. Han fra Bryne, jeg fra Ganddal.

Da de går, får jeg Irina med bort i treningsapparatene på denne lille tangen, Sandtangen, som den kalles. Der tar jeg mine styrkerepetisjoner, mens Irina løper rundt og leker i apparatene hun også. Her er det skygge og kaldt, uten at hun ser ut til å være plaget. Ikke vil hun gå når jeg vil det, heller.

På vei hjem går hun til og med innom den knøttlille lekeplassen som er der, det er bare en liten rutsjebane igjen av den. Den rutsjer hun til gjengjeld på, strålende av glede, som vanlig, som alltid. Nye kvarter går. Det begynner å kveldes, solen rekker så vidt over horisonten. Klokken er over sju før vi kommer oss hjem. Vi har vært der over fem timer, på reise og tur i over seks.

Kort tur til Bogafjell

I dag startet dagen med ferskt, nybakt brød, te og egg. Jeg tar høstferien på alvor, og vil gjerne spise godt og ha det godt. Litt kaffe laget jeg meg også, sånn før frokost, og til å ha med på termokopp den lille turen Irina og jeg var på.

Det er uvanlig høytrykksvær her i Rogaland. Ikke så veldig varmt lenger, men klar sol og skyfri himmel. På terrassen kan man være i kortbukse. Om kveldene er det forsvarlig å fyre i peisen. Det gjør jeg nå, og poster tilbake til dagen før. Jeg skal prøve å ha en post til dagen nå i ferien.

Etter storsuksessen opp Åslandsnuten søndag tenkte jeg å ta med lille Irina på en roligere tur bak Bogafjell, eller Stokkalandsfjellet som det også av og til blir kalt. Det er Foss-Eikeland, der med Ullvaren og rideskolen. Vi har gått turer der hele mitt liv, fra vi flyttet hit i 1977, og jeg har til og med vært med på en liten militærøvelse her fra den gang jeg avtjente verneplikten. Terrenget er forandret mer enn jeg. De tar seg til rette, de som har pengene og makten. Jeg vil gjerne oppdra Irina til å bli glad i naturen, og til å ville ta vare på den for dens egen del. Ingenting er da bedre enn å gå tur i den.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Lille Irina har vært med på tur hele sitt liv. Hun er blitt dratt rundt i vogna, på stier slett ikke laget for vogn. Siden hun var stor nok til å sitte i bæremeis, har hun sittet der. Og så snart hun lærte å gå lite grann, har hun gått selv også. Nå er hun såpass stor at vi kan prøve oss uten verken vogn eller bæremeis. Det er begge oss på føttene våre.

Kanskje er dette første turen vi gjør det på alvor? Ellers har vi bare tuslet rundt huset vårt eller på stranden, når vi ikke har hatt med vogn eller bæremeis. Dette er første gang vi skal litt i terrenget. Om enn det ikke er rare terrenget, det er bare rett opp i høgget, og så ned igjen. Hele turen ender på maks et par kilometer.

Selv det kan være mye for små, to år gamle bein. Lille Irisjka er i hvert fall søt og seg selv lik. Hun setter seg plump ned etter 15 meter, med et optimistisk blikk i øynene – mat. – Det var litt tidlig, Irina-vennen, vi må i hvert fall komme et lite stykke på vei. Og vi må finne oss et sted som er litt koselig. Hun har litt å lære seg, de skal også være oppdragende, disse turene.

Men for Irina er det viktigste sjokolade. For hver femte meter setter hun seg ned på ny, mat, og med det mener hun sjokolade. Det har vi ikke engang med, dette er en mandagstur. Det får være måte på, selv i høstferien. På toppen av første lille bakken setter vi oss riktignok ned, og jeg serverer henne en banan hun spiser straks opp. Hun er også glad i å drikke vann fra små todeslitersflasker laget for løping, til å ha i et belte. Vi har den første lille rasten, midt i et skogholdt, midt på bakken, uten mye verken å se eller å gjøre. For Irina er det imidlertid spennende nok, med trær, stubber, kongler og greiner. Alt i entall, og bare noe av det glir inn i vokabularet.

Det er kjekt å gå på tur. Og naturen inviterer til mange påfunn. Ei bjørk ligger veltet på bakken. Den er liten nok til at jeg akkurat klarer å løfte den. Men den er så morken at den knekker. Jeg knekker den videre, og vi får stokker å gå med som en gammel manns stav. Lille Irina kopierer søtt bevegelsene, uten å skjønne meningen med dem. Det morsomste er når hun klapper i hendene når hun ser flue. Her har hun det for seg at det gjelder å dunke stokken i bakken, slik jeg gjorde når jeg gikk. For lille Irina er det dunkingen som er hovedsaken, og hun dunker med både en og to stokker. Jeg må også være med å dunke. Sånn får jeg lurt henne noen meter fremover også. Så er det å kaste pinnene inn i terrenget. 1 – 2 – 3!

Jeg hadde tenkt å komme ut av skogen, og over på andre siden av gjerdet, der beitemarkene er og kuer eller sauer går. Dette er terrenget jeg er vokst opp i, dette er sånn jeg vil ha det. Heldigvis er det antydninger til debatt over problemet at Norge gror igjen. For meg er løsningen sau og storfe på beite. Ingen maskiner er i nærheten av å kunne være like nyttige og effektive. Det er verdt mange penger, man må legge til rette for bonden. Her vi bor er de ivrige etter å ta bort beitemarker til fordel for veier og boligområder, eller industriområder, lager og kontorer. Kanskje er det prisen for å være en region i vekst? I så fall er kanskje ikke veksten verdt prisen.

Lille Irina er ikke stor nok til å være opptatt av slike ting ennå. For henne står det om å komme til en rasteplass, ha en pause, spise mat. Hun synes det er spennende å se sau, eller seu, som hun sier det, og helt riktig sier det, men det er måte for tålmodighet for å komme til dem. Jeg må bære henne litt, og hun finner seg i det.

Så er vi ved gjerdet, og jeg vipper henne over, før jeg klyver over selv. Vi går ikke langt inn på beiteområdet før vi setter oss ned for å spise. Både fordi Irina setter seg ned med en gang, men også fordi det har pleid å være kuer her i det siste, og jeg er ikke så sikker på kuer i voksen alder, som jeg var da jeg var liten. Nå synes jeg det er best å dem litt på avstand, og finner det greit å ha kort vei til gjerdet om de skulle komme for nærme.

Vi har yoghurt, saft, vann, brødskiver og druer. Irina spiser yoghurten, med hele seg, jeg spiser skivene og drikker kaffen. Solen kommer frem, og jeg kan ta av Irina kjeledressen. Da er det lettere for henne å bevege seg. I den lille sekken jeg har med er det ikke plass til alle klærne vi tar av, så jeg må binde dem fast utenpå. Det blir en kort tur. Vi begynner allerede å gå tilbake.

Det neste gjerdet vi går over er litt vanskeligere. Irina må stå stille på en stein, mens jeg klatrer over et annet sted. Heldigvis er hun flink til sånn, hun tuller seg ikke bort så hun faller. På andre siden av gjerdet er det riktig varmt og fint, og hun spiser resten av yoghurten.

Så kommer det sauer nedover fjellsiden på andre siden av gjerdet, der vi var. Vi skynder oss bort til et bedre sted å se på dem. Irina løper også, over myr og i høyt gress, ofte må hun leie meg i hånden for å komme seg frem. På toppen av høyden kan hun peke entusiastisk som hun peier, og gynge med føttene, – seu, seu, seu!

Det var det klart kjekkeste dyret Irina fant på turen. Enda vi senere skulle se hest, frosk og rådyr. Frosken var kanskje en padde, knøttliten i sitt første leveår, og vanskelig å si om det var fordi den var en padde den ikke kunne hoppe, eller fordi den var for liten til å få sats på gresstrående den kravlet over. Irina så nysgjerrig på den, men ikke med den iveren hun ser på de dyrene som for henne er mer spennende.

Kanskje hadde hun også her et sted sin første setning? Hun tok på meg luen sin, trakk den nedover øynene mine, og lo – gde papa? Det betyr «hvor er far», og er det vi har sagt til henne når hun har luen eller andre ting over ansiktet sånn. Morsomt at hun snakket russisk her ute i Foss-Eikelandsmarka, vi snakker jo norsk her, hun og jeg, men hun har ennå ikke lært å skille mellom språkene. – Gde papa, var det hun sa, og jeg var med på leken.

Jeg fullførte turen lang vei, feiget ikke ut og gikk jernbanen siste delen. Det var over haugen, og over gjerdet, og ned igjen. Et flott rådyr jumpet i gresset rett bortenfor oss. De har skammelig liten plass å være på, rådyrene nå, vi presser oss innpå dem. De lever sine liv i panikk, hele tiden er det mennesker som kommer for nære. Jeg fotograferte, og viste Irina, men hun skjønner ikke ennå dette er noe sjelden og spesielt. Hun var knapt mer enn sånn passe interessert.

Det var tid til enda en lang pause, på toppen av en karakteristisk bakke, alle som har vært i området vet hvor den er. Ned til Ullvaren. Du verden så utsikten har vært annerledes her, tidligere. Lille Irina satt og spiste druer. Jeg tuslet rundt.

Så var det den korte veien ned til bilen, og reise hjem. Der sovnet vi greit i solen begge to, på terrassen, og Irina sov faktisk det meste av kvelden. Jeg fikk god tid til å lese dikt av Majakovskij, en gave fra en jeg er kommet i kontakt med gjennom bloggingen min, så ingen skal si det ikke er kommet noe godt ut av den. Jeg leser så mye nyheter og graps nå om dagen, det har utviklet seg en ganske intens måte å skrive på, sånn som medievirkeligheten er endt opp med å bli. Det er rett og slett herlig å lese dikt av en russisk poet fra 1920-tallet, en av de fremste futuristene, få en påminnelse om at sånn kan også ord brukes. Jeg er underernært på den slags.

Men jeg er overernært på mye annet som er fint, og lever veldig gode dager. Sånn i nitiden våknet lille Irina til liv igjen, for nye timer i full fart.

 

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

Pappaperm

Krisen i Ukraina har overtatt nesten helt på denne bloggen her, men den har ikke overtatt livet mitt og ennå ikke helt overtatt det som opprinnelig var hensikten med bloggen. Her kommer en post som lar krise være krise, og handler fullt og helt om hvordan det er å være hjemme med et lite barn, samtidig som vi har et hus og en hage som krever svært store oppussingsarbeider.

Det er den lykkeligste tiden i mitt liv. Det har jeg sagt, tenkt og skrevet mange ganger, nå sier, tenker og skriver jeg det på ny. Jeg har alltid gledet meg til å få barn og ønsket å få det, lengtet etter det, har jeg, men jeg er likevel overveldet av hvor stort det er og hvor sterkt det farger alle dagene mine. Naboen sa det også, det første året med det første barnet, det var noe helt spesielt. Nå er lille Irina blitt så vidt over året, men gleden over å ha henne er på ingen måte dempet. Den er sterk og full og hel.

Å ha barn med foreldre fra to ulike kulturer er også annerledes på en annen måte enn jeg hadde forestilt meg det. Olia og jeg kjente hverandre godt før vi fikk barnet, fem år hadde vi vært sammen, så vi visste godt hva vi gikk til når det gjaldt hverandre. For oss hadde det ikke gått hvis jeg ikke så sterkt hadde omfavnet den russiske kulturen hun føler seg som en del av, lært språket, historien og det som er å lære, lest bøkene, hørt musikken, satt meg inn i være- og tenkemåten. Olia har måttet gi avkall på mye da hun forlot landet sitt, her hjemme hos oss har hun et slags russisk asyl. Her er språket russisk. Her blir det som hun vil ha det. Vi integrerer henne ved å integrerere meg.

Hadde det ikke vært så mange andre ting å skrive om, kunne jeg skrevet mer om russisk barneoppdragelse. Det er noen interessante forskjeller, og noen store og betydelige som fort kan føre til konflikt. Ute er lille Irina fullt og helt norsk, der er alt på norsk måte, hjemme er det russisk.

Det gjør at døgnrytmen er litt spesiell her i huset, tatt i betraktning at vi er en småbarnsfamilie. Jeg våkner først av alle, alltid før sju, og jeg har da kanskje noen timer før også Irina våkner, og jeg må ta henne. De timene bruker jeg av og til til å lese og skrive, det er tid jeg har til blogging, andre ganger gjør jeg nyttige ting, som å bake brød eller rydde og ordne litt. Brødbakingen er en direkte konsekvens av pappapermen, og et stort bidrag til vår livskvalitet. Jeg kjøpte en eltemaskin, eller hva det heter, til Olia til bursdagen, her en fredag kom min mor over og lærte meg hvordan det skulle gjøres, siden har jeg bakt brød fast. Det gjør meg lykkelig bare jeg tenker på det, ferskt brød minst to ganger i uken, og ellers bare skikkelig, solid hjembakt.

Så hører jeg Olia rope, på et eller annet tidspunkt, og så er det slutt, da må jeg gå øyeblikkelig. Ingen unnskyldning blir godtat, rabota sier hun, arbeid! Som regel er Olia utkjørt etter natten, og vil sove litt til, det er Olia som tar barnet om natten, og jeg har det fullt og helt om dagen. Lille Irina er alltid strålende lykkelig, der på morgenen, og det er fast innslag i programmet at jeg må bade eller spyle henne, skylling morgen og kveld, og så lag på lag med klær, etter Olias instruksjoner. Vi er vesensforskjellige når det gjelder varme og påkledning, Olia og jeg, hun er konsekvent for kald, jeg konsekvent for varm. Det er 22. september, jeg går ennå i kortbukse om dagene, mens Olia kan finne på å gå med to lag strømpebukser under buksene når det er vanlig vinterkaldt i Norge. Olia vil også ha på Irina veldig mye, mens jeg vil ha på veldig lite. Etter noen måneders erfaringer har jeg lært meg å kjenne på henne, og vite hvor hun blir kald først, slik at jeg kan unngå uhellene jeg riktignok har hatt, med å kle på for lite, ta av for mye, slik at barnet vårt blir kaldt. Nå om dagen fungerer det veldig fint.

For meg er alle måltid hellige, og når jeg har fri og har tid til det, spiser jeg alltid lenge og koser meg, og liker å ha litt lesestoff, og litt nyheter, og litt musikk gjerne også, på si. Med et lite barn på rundt året har ikke det vært så lett som det pleier, det blir å spise litt innimellom, mens jeg først og fremst sørger for å få matet og holdt kontroll på henne. BBC har ypperlige nyhetssendinger frem til klokken ti norsk tid, de har jeg på i bakgrunnen, og da trenger jeg ikke noe lesestoff. Irina spiser skiver og alt vi stikker bort til henne, men når det er pålegg på skiven, blir det alltid svært mye graps. Hun har jo ikke helt lært å ta rundt skiven, ikke midt oppi pålegget, hun vil heller kjenne på alt, og klorer og visper med fingrene, det blir klint utover. Som regel finner vi en mellomting, hun får litt pålegg ved siden av, eller pålegg bare på deler av skiven, eller pålegg helst på biter jeg mater henne med. Kjekt er det i alle fall at Irina spiser med samme appettitt og samme matglede som jeg, hun spiser alt, og hun har ingen problemer med å spise lenge, bare det er mye og godt.

På et tidspunkt får hun imidlertid nok, og vil av barnestolen. Da har jeg ennå noen minutter der hun rusler rundt på kjøkkenet, og undersøker skuffer og skap, mens jeg kan spise litt noenlunde i fred, før hun må inn til mer spennende ting i stuen. Hun beveger seg godt når hun har noe å støtte seg til, og klarer å flytte på ting og ordne seg så hun kan komme seg rundt omkring når hun er oppreist, men hun liker helst at vi hjelper henne, og hun vil gjerne ha en finger å holde seg i. Før eller siden må jeg til med det, eller finne på noe annet å gi henne oppmerksomhet med. Hun sitter ikke alene for seg selv i det uendelige, hun er aktiv.

Så er det formiddagssøvnen, den skjer med Olias magiske bryst, som vi kaller det, om Olia er hjemme. Hvis ikke må Irina ut i vognen. Når Olia er hjemme får jeg her kanskje en ny time for meg selv, kanskje mer, kanskje mindre. Da kan jeg også skrive eller lese, men nå tar det seg ikke ut. Det er dag, og vi har store oppussingsarbeider på gang. Jeg kommer meg ut i hagen (det var forresten en fin morgenaktivitet før jeg begynte å bake brød, gå ut og plukke solbær for å lage solbærstyltetøy til frokost!), det er ubegripelig mye å gjøre der, og vi har også planker og rusk og rask liggende, etter all oppussingen vi holder på med på utsiden av huset. Når Irina er våken, kan ikke Olia og jeg arbeide samtidig. Irina senser med en gang at mor og far er opptatt med andre ting enn henne, og blir straks urolig. Forsøkene pleier å ende med at jeg tar Irina med vekk. Sånn er kjønnsrollemønsteret hos oss.

De siste par dagene har vi disponert bil, siden mor har vært på reise til Oslo i konfirmasjon, og latt bilen stå igjen hos oss. Dermed har Irina og jeg også hatt muligheten til å reise ut til stranden. Siden søndag har vi gjort det, hver dag. Hellestø, Ølberg og i dag Vigdel. Irina har aldri fått sett havet skikkelig, og jeg har også fått vært der lite i år. Det er vanskelig, uten bil. I kjølige septemberdager har vi hatt strendene nesten for oss selv, særlig når det også er arbeidsdag. Det er fantastisk. Jærstrendene betyr mye for meg, det er så mange minner, fra hver eneste en av dem. Jeg har vært der med familien, med venner, og alene. I så mange faser av livet, så mange livssituasjoner, så mange stemninger. I et fylke der tingene endres raskt, og verken Sandnes eller Stavanger er til å kjenne igjen fra da jeg vokste opp, selv om jeg langt i fra er så gammel, strendene er som de alltid har vært. Vi må ta vare på strendene.

Irina er kledd i det nye regntøyet hun fikk av min mor til ettårsdagen. Med det kan hun sitte i sanden og vasse i bølgene, og lære seg hva man gjør på strender. Hun og jeg har all tid i verden. Ingen forstyrrer oss, vi skal ingen andre steder. Jeg forteller henne navnet på alt vi ser, forklarer alt som er. På Hellestø passet jeg på at bølgene ikke gikk over støvlene, på Ølberg passet jeg ikke på noen ting. I dag, på Vigdel, regnet det.

Hjemme igjen etter strandtur eller andre turer er det jeg som lager middagen. Det er alltid noe godt, ingen mennesker i verdenshistorien har kunnet bruke så lite av det de tjener på mat, som det vi gjør nå her i Norge. Laks, entrecote, seibiff, alltid kjøpt på tilbud eller billig, eller fordi det er i ferd med å gå ut på dato. Irina spiser også, det samme som oss, barnegrøten har hun for lengst vokst fra. Hun spiser laks som et menneske (kak tsjelovek), som jeg kaller det på russisk. Det er alltid plass til mer i den lille munnen, hun spiser, og koser seg.

En eller annen gang på ettermiddagen pleier hun å sove litt. De siste dagene har hun sovnet litt i bilen, andre ganger sovner hun litt i vognen, eller ved Olias magiske bryst. På kveldene pleier hun ikke sovne for natten før nærmere ti. Olia sovner gjerne ved siden av henne. Da har jeg på ny litt tid for meg selv. Andre ganger sovner Olia ikke, og hun har kveldene sammen med meg. Ofte har vi eller hun eller jeg noe etterarbeid å gjøre på huset, noe å rydde vekk, noe som ikke bør vente. Noen ganger sovner vi begge ikke så lenge etter ti. Det hender vi er helt utslitt. Det hender jeg deiser i badekaret med en bok på nettbrettet. Det hender jeg deiser i seng, i søvn.

Det er meget gode dager. Det er uvirkelig å tenke på at det skal vare ved helt frem til mai neste år. Vi er et privilligert folk så det ikke går an å begripe.

Vinterferie med Irina

En liten pause i dag fra dystre bloggposter om situasjonen i Ukraina. Våpenhvilen som skulle inntreffe ved midnatt lørdag til søndag, er mer enn shaky, akkurat som det var ventet. De ukrainske styrkene som er omringet i byen Dubaltsevo vil ikke overlate byen til opprørerne, eller innrømme at de er omringet, eller forlate byen uten våpen og utstyr. Opprørerne vil ikke la dem slippe ut, og krever at byen blir overlatt til dem. I dag ved midnatt skulle tunge våpen trekkes tilbake til en buffersone. De ukrainske styrkene må da trekke våpnene gjennom en opprørssone, opprørerne må trekke unna våpen som er med og sikrer at Debaltsevo er omringet. Så avtalen vil her ikke bli overholdt. Tvert i mot, så vil opprørerne bombe og skyte og herje på til byen er deres. Og man vil meget raskt ende inn i en ny runde med eskalering, ny runde med gjensidige beskyldninger, ny runde med å gjøre det alt sammen verre. I dag skal jeg skrive om noe annet.

Vi har vinterferie nå. Det er flere grunner til at vi ikke reiser ned til Kiev. Situasjonen i Ukraina er ikke den viktigste, selv om vi nå for første gang er oppriktig engstelige for hva som skjer der nede, at det kan begynne å bli farlig eller ubehagelig også for fredelige oss. Vi har ikke noe lyst å være i et land der det blir unntakstilstand, som Porosjenko har truet med, om våpenhvilen ikke holder, som den står i fare for ikke å gjøre. Sannsynligvis vil det være helt trygt utenfor krigsområdene. Men når vi reiser med et lite barn, så vil vi være enda mer forsiktige, enn ellers, naturlig nok.

Hovedgrunnen til at vi ikke reiser er imidlertid at lille Irina ennå ikke har fått passet sitt, og at Olia er opptatt med studiene sine. Det første kunne vi ordnet, bare ved å bestille et pass, men nå var det så mye som gjorde det tungvint, at vi lot det være. Det er gode utsikter til at vi kan reise ned for lange og gode perioder, senere i år. Forhåpentligvis er også situasjonen i Ukraina mer avklart, da, slik at vi kan reise trygt.

Nå har vi altså vinterferien i Norge. Det hadde vi også i fjor, da ferien falt sammen med uken etter at Janukovitsj forsvant, OL i Sotsji sluttet, og Russland startet prosessen med å overta Krim. Det var mye å følge med på, da også. Hva som har skjedd det året er ganske utrolig. Vi var pessimistiske da det stod på som verst i fjor, og delte ikke euforien som fulgte med Maidan-bevegelsen, men vi kunne ikke i våre villeste fantasier forestille oss at det skulle bli så ille som det har blitt. Full krig i Donbass, full skjæring mellom Ukraina og Russland, krise i forholdet mellom Russland og Vesten, og særlig Russland og USA, og et Ukraina som står i alvorlig fare for å rakne, politisk, økonomisk og geografisk. Det er virkelig ikke til å tro.

I kontrast til dette står familielykken Olia og jeg opplever med vårt lille barn. Nå som jeg har vinterferie, kan jeg være hjemme med det hele dagen. Starten på ferien har også falt sammen med noen litt sjeldne solskinnsdager. Hver dag har vi gått ut på lange turer. Lørdag var det Irina, Olia og jeg, i går på søndag var det mor som ble med Irina og meg, og i dag gikk jeg lang tur med Irina alene.

Jeg tenkte på det, i dag, mens jeg gikk, langt oppe i Melshei, der jeg hadde kommet meg til fots, siden vi ikke har bil, at det første året i det første barnets liv, det er det lykkeligste i en manns liv. Jeg har riktignok tenkt slik mange ganger tidligere også, overbevist om at ganske mange perioder er den lykkeligste, men det er noe med at man står der på høyden av lykken, livets mål, man har et barn, og det er så skjønt og vakkert. Barnet vokser jo så raskt også, det er hele tiden noen nye triks, alltid noe nytt å glede seg over. Vår lille Irina har begynt å spise lite grann, med appetitt som sin far og sin mor, hun spiser rømme som om det var iskrem, og har små problemer med å sette til livs en halv, liten banan, en kraftig appelsinbåt, en hermetisk pære, hva det måtte være. Hun får jo morsmelk hele tiden også, og ser ut som en reklame for barnemat, god og trinn.

Det følger noen fordeler med ikke å ha bil, tenkte jeg også i dag. Man får et annet forhold til avstander. Det er bare å gå, man kommer seg frem, det er ikke så langt som man innbiller seg. Lørdag gikk Olia og jeg til Sandnes Ullvare, fabrikkutsalget på Foss Eikeland. Det var aldri en distanse jeg forestilte meg som gangavstand, den gang jeg vokste opp her, og vi hadde vil. Det var knapt aktuelt å sykle. Skulle vi gå tur i dette området, kjørte vi alltid bort først. Med Olia gikk vi, ned Elgveien til endene ved Stokkalandsvannet, langs den gamle Ålgårdsbanen, og altså til vi kom til Ullvaren. Underveis fikk lille Ira en velfortjent matpause ved mors bryst, det var bare Olia og jeg som ikke hadde niste med oss.

Etter at Olia hadde kost seg og handlet garn, alltid på tilbud, så fikk jeg henne med på å ta lengste veien hjem, rundt fjellet. Der gikk vi og tuslet, så på trærne og koste oss. Olia så riktignok mer på garnet hun hadde kjøpt, enn på trærne jeg viste henne, og hadde lært navnet på både på norsk og russisk. Hun plukket med seg noe Einer å ha med hjem, til pynt. Lille Ira lå fornøyd i vognen, sov av og til, fulgte med, av og til.

På et tidspunkt skar vi til venstre, med mål å gå over hele Stokkalandsfjellet. Det ble ganske interessant, med stor barnevogn, og greier. Det var ingen grusvei å gå, men skikkelig skogssti, med store steiner og stokker i veien, søle og surpe, eller sorpe, som vi sier i Rogaland, skikkelig vogging for Ira. Der sovnet hun. Olia tuslet ved siden av, og lurte på når vi var hjemme – men blomstret opp, da vi kom til toppen, og fikk se husene på andre siden. Da var det hun som viste meg, sånn har de bygget der, sånn har de bygget der, like ivrig som jeg var, da jeg viste henne trærne.

Søndagen skulle vi ut med mor. Vanligvis går det sakte med oss, søndagsmorgener, men denne morgenen var vi plutselig klar, og måtte egentlig komme oss ut. Stakkars mor som ville bake fastelavensboller og lage kakao først, hun kom rent på etterskudd. For oss var det ikke noe problem, vi gikk bare litt på egen hånd, til å begynne med, Irina og jeg. Det var ned med sykkelstien langs Stokkalandsvannet, innover langs småelven mot Tronsholen hagesenter, videre til Høyland kirke, og enda videre til Melshei-veien, og oppover den, før mor tok oss igjen. Det var bare en liten kilometer å kjøre før SI-hytta.

Derfra var det å gå, Irina i vognen, mor og jeg til å skyve. Til å begynne med var lille Ira litt grinete, hun var vekket fra søvnen sin, da vi tok henne fra vognen fra bilen, og vi var ikke sikre på om hun ville sitte og se litt, eller ligge og sove mer. Ved hver stopp for å se til Irina, stjal jeg meg til en rast og en skive, med mor på tur er det alltid niste.

Til slutt sovnet veslemor, og mor og jeg kunne gå for alvor. Jeg vet at Ira liker at det rister og vogger litt i vognen, så jeg foreslo en litt mer ujevn sti enn grusveien vi gikk på. – Det er for sølete, sa mor. – Dessuten ligger et tre i veien.

Sant nok. Ingenting skulle bli noen hindring for oss senere. Jeg har mine prinsipper på tur og i livet, i valget mellom to veier, velg alltid den lengste, velg alltid den mest ukjente, velg alltid den som inneholder noe nytt og spennende. Slik får du oppleve mye på turen og i livet. Slik fikk jeg reist mye i Russland og Ukraina, lært meg språket, og giftet meg med min kone, Olia.

På turen vår i Melshei førte det til at vi gikk til Arboretet. Går man en runde, gjelder det alltid å gjøre runden lengst mulig, alltid lengste vei, så snart man kutter svingen går man tilbake mot kjent terreng. Vi gikk til Arboretet. På et tidspunkt gikk vi til venstre, altså rundt Pålsberget, som det stod på et skilt at det het. Her kom vi på skikkelig sølevei, steiner, røtter – og et tre i veien. Langt verre enn det lille treet som hadde vært på den veien jeg først foreslo. Vi fotograferte litt og somlet litt, så kom det et par, der mannen hjalp meg å løfte vognen over. Irina sov som en stein.

Så var vi inne på selve Arboretet. Der har vi vært nylig, søndagen før, så derfra var det bare å komme seg vekk. Den veien går rundt det som heter Skogaberget, jeg sjekket det nå på det allvitende nettet, dette er ikke sånn jeg har i hodet, for oss er dette «fjellet vi rastet på en gang tidligere». Jeg hadde en anelse om at det gikk en vei rundt, det måtte jo gjøre det, noe annet ville være helt ulogisk. Min mor har en litt annen innstilling. Hun er alltid rede til å gå tilbake samme vei.

Jeg blir alltid litt ivrig og går fort, når det er litt usikkert hvor veien går, og hva som er rundt neste sving. Jeg vil alltid opp på høyder og orientere meg (det ledet til noen morsomme episoder for årevis siden i militæret, da jeg som lagfører for en liten tropp også tok troppen opp og ned høyder, «for å orientere meg», lite populært, både for troppen og befalet vårt, som mente vi måtte «spare krefter»). På et tidspunkt gikk vi opp en vei, jeg mener det heter «Myklebust» der, gården som ligger der, men med barnevogn våget vi ikke å gå gjennom gården, og risikere å måtte krysse gjerder og mark. Der ble det å feige ut. Med bæremeis eller lettere vogn – ikke snakk, vi hadde fortsatt.

Det var ikke så farlig vi måtte snu. Det ble vel så spennende veien vi gikk. Under Skogaberget havnet vi på feil sti, og måtte løfte vognen opp ei grøft, og vingle den gjennom en liten mark, før vi havnet på den riktige. Deretter var det grusvei så å si helt inn. Noe av veien gikk langs nytt terreng, steder vi ikke hadde vært eller ikke husket – alltid bra.

Nå var det også på tide å finne rasteplass. Akkurat det ble ikke helt vellykket. Jeg visste godt at det riktige ville være å forlate stien, og gå bort til berget med utsikten, det som er forlengelsen av Skogaberget. Men den strekningen går over en litt for lang og litt for ujevn mark for stor vogn, det ville ikke bare være unødvendig tungvint, men også dumt. Vi fortsatte.

Og fortsatte og fortsatte og fortsatte. Til slutt var vi tilbake ved hovedveien. Mor mente sågar vi var tilbake til bilen. Det var vi ikke. I panikk slo vi inn til venstre, for å unngå hovedveien – og med det var vi snart tilbake på grusveien, der vi hadde begynt. Vi endte til og med opp på den stien jeg hadde foreslått i starten, men som mor hadde avvist, «fordi den var for sølete og fordi det lå et tre i den». Nå merket vi den ikke engang.

Rasten måtte vi ta med bilen. Det var ikke mulig å finne sted med solskinn, og sted å sitte, ellers. Solen står lavt nå på vinteren, den skinner ikke over trærne. Akkurat det var en liten nedtur, men ikke verre enn at hjembakte boller og kakao smakte meget godt!

Kjekt denne rasten at også lille Ira kunne være med å spise!

Dagens tur var en slags sjarmøretappe i forhold til de to turene der jeg hadde selskap av andre enn Irina. Jeg tok på ny ut ned langs Stokkalandsvannet, opp mot hagesenteret, videre mot kirken, og opp Melshei-veien. Nå kunne jeg imidlertid gå skogsstien, ettersom jeg ikke var avhengig av å kunne bli sett av mor som skulle hente meg i bil. Det var her, langs stien, jeg tenkte hvor lykkelig man er, som barnefar, og hvor vakker og viktig naturen er. Det er balsam, friske trær og gress og lyng, steiner og stille og rennende vann. Det hjelper, det gleder.

Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk helt opp til Melshei, og vel så det. Jeg gikk opp dit der mor og jeg dagen før i panikk hadde tatt til venstre, nå gjorde jeg det samme – og straks videre enn ny vei vi ikke hadde gått før. Den ledet meg nedover mot Bråstein. Jeg hadde min små raster, her og der, jeg hadde med brødskiver og boller, og litt sjokolade og solbærtoddy. Den store rasten, der jeg satte fra meg vognen, og drakk rikelig med toddy, den fikk jeg imidlertid ikke tatt før jeg var dypt nede i bebyggelsen langs Bråstein. På ny var problemet å finne et sted der solen nådde frem, over trærne.

En liten, artig episode oppsto, der jeg satt på en knaus og spiste, noen meter bortenfor grusstien, der vognen stod. Jeg hørte på Podcast, In our time, fra BBC, et spennende program om den kinesiske mur, etter først å ha fått litt påfyll om for meg ganske ukjente skotske massakre (Glencoe), indiske oppstander (det i 1857, kuler smurt inn med grisefett, har man kanskje hørt om) og Zuluenes vekst og fall, der mens britene var i kontakt med dem. Så kom det en syklist travelt syklende, han var på trening. Jeg så at det ikke ville bli noe problem med vognen, den stod på toppen av en bratt bakke, så han ville ikke komme mot den i full fart. Det gjorde han ikke. Men han ble temmelig overrasket da han plutselig så en vogn i veien, og ingen eier i sikte. Han tok seg en pause for å se oppi, og så der et vakkert barn, vår kjære Ira, som sov trygt og godt. Jeg måtte rope til ham, fortelle ham det er mitt barn og min vogn, jeg har kontroll, så kunne han sykle videre uten å ha dette å tenke på, om han kanskje burde melde fra det stod en forlatt vogn med et barn på veien, heller det enn å fortsette treningsrunden.

Mens hun lå stille våknet Ira opp. Jeg løftet henne, og viste henne verden, som jeg kaller det. Alt er jo nytt og spennende for henne, trær og greier, Bråstein. Så nye syn, og så nytt lys, så mye annerledes enn det pleier være hjemme. Jeg hadde med appelsin å gi henne, men jeg våget ikke. Flere kilometer hjemmefra, og uten bil, tok jeg ikke sjansen på en lengre pause, skulle det bli krise og behov for morsmelk. Det ble det.

Så nå ble det å finne korteste vei hjem. Den gikk over noen litt tvilsomme stier, og det som kanskje kunne være en bakgård til noen. Men det var force majoure, Ira mira gråt litt, det hastet. Vanlige hensyn var ikke å ta.

Jeg droppet til og med å stikke innom butikken, og kjøpe smør, som jeg hadde planlagt. Det hjalp, da sovnet hun. Og sov hele veien hjem.

På terrassen spiste vi appelsinen vi hadde med til henne.

Tur til Madland

I dag reiste vi til Madland. Foreløpig bare et bilde av Andreas på toppen av mastefjellet der borte, resten av posten kommer med tiden.

Forrige skitur var det bare meg. Denne gangen fikk jeg med meg Tone og barna hennes. Det var en sjelden konstellasjon, Tone og jeg, Andreas og Sara. Det var også min første tur til Madland i voksen alder.

Vi ble litt forsinket av gårde. Det er ikke godt å si hvordan og hvorfor, det er alt som tar tid, man skal pakke, og så går klokken helt av seg selv, uten at man har reist. Den var vel godt over tolv da jeg kom ruslende til Tone på Klepp stasjon, etter å parkert mors bil hos mor et annet sted på Klepp stasjon. Vi kunne reise.

Det gjensto et spenningsmoment, eller kanskje to. Sara syntes ikke det var helt greit å reise på tur denne dagen, og bestemte seg for å være sint på grunn av det til å begynne med. Det var vel ikke akkurat noe å bekymre seg over, hun kom til å bli revet med. Da var det større bekymring over rødsprit til kokeapparatet. Det hadde Tone – kanskje, et sted i hjemmet. Hun visste bare ikke hvor. Så vi måtte kjøpe på bensinstasjon. Skjærtorsdag. Om de ikke hadde rødsprit der, ville all tomatsuppen, pannekakene og kaffen være med oss forgjeves.

Heldigvis hadde de på Statoil på Ålgård. Da var allerede mye sikret. Andreas var i kjempeform, og i enda bedre form, da han kom løpende bort til bil, for å si at de hadde.

Vi hadde aldri kjørt alene til Madland før. Forrige gang vi var der, var sikkert Tone ensifret antall år, mens jeg var – som nå – fire år eldre. Jeg hadde sjekket kartet, det skulle være rimelig umulig å ta feil. Det var å kjøre til Brekko, men ikke ta inn til Brekko, og i stedet kjøre rett frem til det ikke gikk lenger. Da var vi fremme.

Det var herlig fra første skritt utenfor bilen. Det var midt på dagen, sol, varmt. Rett ved parkeringsplassen rant en bekk, på den var det is, og den holdt. Man kunne løpe rundt omkring på den, se ned på vannet under, hente istapper, krype under broen, fotografere, gjøre alt. Jeg tenkte det kanskje ville være vanskelig å komme seg videre, hvordan forlate et slikt sted, og jeg det var bra dumt at vi ikke var her allerede litt tidligere.

Sara glemte også med en gang at hun skulle være sint. Og verken Sara eller Andreas har hørt noe om at unger skal bli slitne i oppoverbakker. De løp og kravlet, og var spesielt ivrige over broer. Broene var jo litt skumle, siden det hadde knukket noen planker i dem, men så var det jo akkurat det de ikke var! prøvde ungene å forklare, og løp frem og tilbake. Det var et nydelig, nydelig terreng for oss vokse, noe å fotografere både for fotoapparatet og for minnet.

Hele tiden var det noe å finne på. Plutselig var det for eksempel en rennebakke rett ved siden av stien. Det var skrått, og så var det snø. Vi kunne sette oss på rompa, og skli ned. Det vil si, jeg kunne gjøre det. Jeg var eneste barn med glatt bukse. Sara og Andreas satt forgjeves med tøybuksene sine. Vi prøvde oss med en fektekamp med istapper, og så hoppet vi litt fra steiner, det var mye å finne på, selv om de ikke kunne skli så godt.

Under denne sklituren ødela jeg forresten telefonen min. Det er ergerlig, det var en flott telefon. iPhone 4S, ett år og to måneder gammel. Ingen slitasje, virket som ny. Men nå lå den i lommen mens jeg skled på snøen. Noe snø fant sin vei ned i lommen, smeltet der, og dermed var det gjort. Den lille mengden vann som da kom, gjorde telefonen umulig å slå på. Jeg håpet «alt skulle ordne seg» da jeg kom hjem. Riktignok lot telefonen seg skru på etter å ha ladet den, jeg fikk se bildene jeg hadde tatt til da på turen. Men jeg fikk ikke kontakt med noe nettverk. Telefonen var i det store og hele ubrukelig. Ergerlig, men en sånn tur som dette kan selv ikke et tap av en flott telefon ødelegge. Man må være forberedt på litt svinn. Vanligvis pakker jeg telefoner og kamera nøye inn i plast, men nå hadde det jo ikke regnet på ukevis, hvem skulle forestille seg at jeg skulle bli våt i lommen?

Neste telefon jeg kjøpte var vanntett.

Jeg fant ut at telefonen var ødelagt da jeg skulle fotografere ungene som klatret opp på en stein. De har arvet fra genene våre et herlig instinkt, de kan ikke se en stein uten å klatre opp på den. Sånn skal det være. Den stakkars steinen som lå så halvstor og tøff ved siden av stien ble klatret opp og ned i alle retninger. Andreas først, og Sara etter, eller omvendt, alle ruter steinen kunne skjule. De vanskelige rutene ble klatret, de lette med handicap : «jeg skal klatre opp her, uten å holde her, bare sånn».

Neste var is, den skled vi på. Igjen fikk ungene lide under sitt handicap, de hadde ikke sklibukse. Og jeg er strengt tatt for stor til å skli på is. Ikke at det ikke lenger er gøy, men jeg er blitt så tung og klumpete. Ramlere jeg, gjør det for vondt, og det er litt for fort gjort å ramle. Jeg kan ikke så lett gi fra meg kontrollen, som ungene kan.

Videre gikk vi. Vi angret at vi ikke hadde med kortbukse. Vi gikk i t-skjorte. Ungene var nå så smått begynt å synes det ble vel mye gåing, det begynte å bli antydninger til at ikke alt var helt greit. Og jeg stakk av gårde for å orientere meg i terrenget. Tone hadde barneoppdragelsen imens, hun førte bestikkelser med kvikklunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Jeg har ikke helt klart å rekonstruere hvor vi egentlig var hen. Men jeg stakk opp til et platå noe høyere, hvorfra jeg hadde hele oversikten. Jeg så ned til et vann, et vann jeg hadde sett for meg skulle være målet vårt, men som det ikke var altfor fristende å gå ned til. Det var langt ned, is på det, og så var det hytter rundt. Det ville nok være mer fristende å stikke opp til noen av fjelltoppene rundt oss.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Da Tone og ungene kom opp noen minutter senere, kunne vi alle sammen bestemmelsen. Nå kunne vi se hele landskapet, og selv bestemme hvor vi skulle spise nisten. Det ble det høyeste fjellet, det med masten. Vi klatret opp dit.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Her ble det mye morsomt. Sara og Andreas er jo begge rasende flinke til å klatre, og vil gjerne velge en rute som er litt utfordring for dem. Straks det ikke bare er en liten stein, men en liten fjellvegg, kan det bli litt skummelt. Om det skulle gjøre vondt, eller litt mer enn vondt å ramle ned. Begge to la ut i første rekke for å vise vei. Tone måtte som engstelig mor følge etter Andreas, for å «passe på» om det skulle skje noe. Det som skjedde var at hun selv ikke kom seg opp, og måtte snu og gå tilbake. Sånn er det. Barn uten sekk klatrer bedre enn voksne med, ja, rett som det er vil det ikke hjelpe om de voksne tar av sekken også.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Det var veldig flott der oppe, og bare oss. Både Sara og Andreas ville klatre rundt omkring, og ville at det skulle fotograferes. Tone og jeg måtte spre oss litt. Særlig ble jo Tone forsinket, siden hun ikke kom seg opp. Noen bilder ble også tøffere enn planlagt. Som da Andreas skulle stå på en fot ved siden av et par tre meteres stup, og mistet balansen lite grann. Tone fikk til å sette opp et virkelig skremt ansikt.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

På toppen var det hele fine oversikten. Vi løp litt frem og tilbake for å finne det beste stedet å være. Det ble ubehagelig for Tone, siden det på andre siden var stup på en god del mer meter enn tre, «du er heldig om du bare kommer på sykehus, om du faller ned der», som Tone sa til Andreas, og som deretter ble et stående uttrykk. I Andreas og Sara finnes ikke høydeskrekk, de er helt trygge på kantene og tar ingen sjanser. Men det er klart det er skummelt å se de trippe rundt en halvmeter fra det som kanskje er kanten, og så er det snø og kanskje is der. Tone måtte lage regel: Ingen bevegelse på isen.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Nå kom rødspriten til sin rett. Heldigvis hadde vi litt nistepakker å spise på mens tomatsuppen gjorde seg ferdig. Og når tomatsuppen var spist, hadde vi pannekaker og bacon. Tone laget det på en ganske morsom måte. Først var det tomt for rødsprit, etter tomatsuppen. Så helte hun godt i nytt, mer enn i overkant godt i, det fløt ut på steinen under. Hun fyrte likevel opp, så det brant godt både i kokeapparetet og på steinen. Sånn laget hun den første pannekaken i en fart. Det ble jo ganske varmt, i flammen fra kokeapparatet og fra steinen samtidig. Deretter laget hun plutselig alt baconet. Og så fikk hun panikk, for det brant jo virkelig ganske godt på steinen. Her tok jeg bilde, mener jeg å huske. Men jeg fant ikke noe bilde med spektakulære flammer, så jeg tok nok ikke noe bilde her allikevel.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Uansett brant den store mengde rødsprit opp ganske fort. Og vi måtte helle oppi ny, sånn at baconet ble kaldt når det endelig ble tid for å spise det. Greit nok – og veldig godt.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Så sprang ungene og jeg av gårde hadde løype. Det gikk ut på å springe etter hverandre, samme hva. Opp og ned steiner. I snøen, rundt omkring.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Og så ble det uventet overskyet. Nå kunne vi virkelig ergre oss, som ikke hadde kommet oss av gårde tidligere. Det ble kaldere. Det var på tide å komme seg hjem.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Tone lot seg kledelig forbause av at jeg foreslo å gå tilbake til bilen i passet ved siden av det vi hadde gått opp, altså en litt annen vei i samme retning. Det er ikke så veldig vanskelig å se hvordan det må bli, når man står på toppen av en fjelltopp. Og uansett har vi Brekko på andre siden av Madlandsvannet nedi dalen, det er et orienteringspunkt vanskelig å bomme på. Temmelig trygt.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Temmelig trygt var det imidlertid ikke helt sånn vi gikk ned. Det vil si, farlig var det ikke, men ubehagelig kunne det bli. Det var ingen sti, nødvendigvis, og det var godt med snø, og det var trær. Barna var i hundre og vel så det, de viste vei, de fløt jo oppå snøen vi ramlet igjennom. Det var ikke antydning til at det kunne bli vanskelig å komme seg hjem, like langt som det var å komme seg opp, bare litt vanskeligere vei, men heldigvis nedover.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet. Andreas har et av insektene i hånden, og på trå forsiktig.

Etter en egentlig ganske lang fjellside i dyp snø og egentlig litt tett bjørkeskog, så var vi nede ved et vann og litt åpent landskap. Der var det noen insekter, antagelig vannløpere, som hadde forvillet seg ut i kulden. Kanskje vil slutten av mars til vanlig være tidspunkt å overleve i, men ikke nå, ikke i år. De stod stive i snøen. Ungene reddet dem så gode de kunne, plukket dem opp og tok vare på dem, forsøkte å sette dem ut på vannet, der de hørte hjemme. Men de var allerede så døde at de neppe skjønte de var levende. Insekter er ikke laget for kuldegrader.

Her gjennomfører Andreas – med fare for sin egen tørrhet – en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Det var ingen tvil om retningen vi skulle gå. Men det var ikke gitt på forhånd det ville bli en lett vei. Etter en kort rådslagning valgte vi den snareste, med en slags sti, men med en kanskje litt brysom forsering av bekk eller elv, litt lenger fremme. Her ramlet Sara gjennom isen. Ikke sånn at det var farlig, det var bare en liten bekk, hun ramlet fremover, fikk foten godt nedi, slo seg sikkert litt. Og så er det så dumt når man ramler gjennom is sånn som det der, at det blir ikke gitt pause. I det hun stilte seg opp for å gråte, ramlet hun gjennom på ny. Dumt, dumt.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Men Sara har lang erfaring i å hoppe fra stein til stein mens det er glatt og vanskelig. På Tones beskjed, stilte hun seg på en stein i bekken. Og så kunne jeg komme med sjumilssteg og bære både meg selv og henne trygt til andre siden. Det er klart det er kaldt med isvann i skoene, men kroppen tåler greit sånn, når det ikke er andre plager og vanskeligheter på gang. Sara så ut til å ta til seg den fortjente sympatien hun fikk, det er klart det er dumt å ramle gjennom en gang til, når det allerede gjør vondt og er kaldt, men det er ikke sånn at det kan hindre mulige påfunn resten av turen.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Turen ned til bilen var ikke like spektakulært vakker som den opp. Det skyldtes at nå var det overskyet, lyset var ikke så fantastisk. Vi var også mo og slitne etter en strabasiøs tur, der mye var skjedd. Tone var sikkert litt glad når det mot slutten av turen til og med dukket opp røde merker, et tegn for mødre på at man er på rett vei.

Og det var vi. Litt lenger nede stod bilen der vi hadde satt den. Det ble en kjempetur av typen man ikke vil bytte bort for en iPhone som virker. Det er opplevelser vi lever for. Neste dag reiste Tone og familien til Stavtjørn med mor og familien Nygård, mens jeg hadde hjemmepåske med min kjære kone Olia, og kandidatturneringen i sjakk.

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

D

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk