Påsketur

Det er ikke som før å gå på tur. Det er flere grunner til det.

Korona-viruset har låst landet vårt ned. Lille Irina og jeg kan gå ut, for vi er jo hjemme med hverandre uansett hele dagen. Men det er ikke så lett å få med resten av familien som det pleier å være. Det er ganske uvirkelig.

Og så får ikke folk reise på hytta eller til leiligheten i utlandet eller noe sted. Alle er hjemme i påsken. Det legger press på turområdene. Og gjør at det er riktig folksomt, der vi går. Selv om lille Irina og jeg la turen vår til noe såpass halvuvanlig som Skjelbreidtjørna. Pleier aldri være noe folk der. Nå var det riktig folksomt. Vi fikk parkert, bare fordi det var noen som akkurat kjørte ut.

Stedet er ikke noe stort. Så det var nokså tettpakket rundt det lille fjellet. Ganske merkelig å gå tur i naturen som man går tur i en park.

Noe av årsaken er også at så kolossalt mange av turområdene blir tatt fra oss. De blir til byggefelt, eller de bygger veien slik at det blir klønete å komme til. Det øker presset på stedene som er igjen, og der det finnes plasser å parkere bilen. Her er ikke jeg bortskjemt, trenger ikke være rare plassen, men det lar seg ikke gjøre om det finnes noen veiskulder, og det er det vanskelig å finne i mye av det som kunne vært turområder.

Nåvel. Det er Skjærtorsdag i dag. En ordentlig helligdag. Påsken er i gang for alvor. Selv om kontrasten mellom påske og hverdag ikke er så stor som den pleier, i alle fall ikke hos oss. Jeg tar meg også i å tenke om mon ikke lille Irina har feiret samtlige av sine påsken i Kiev? I alle fall er det i år første gang vi planlegger påskeegg til henne, og det er hun mildt sagt opptatt av.

Med lille Irina går det bra. Det må jeg kunne si. Hun har fått med seg at det er virus, og bruker det som forklaring på at det verken finnes frosker eller edderkopper, med barnets herlige logikk. Vi har akkurat nå begynt å leke ja- og nei-leken, der det ikke er lov å svare ja eller nei. Slik Irina har forstått den, og vi leker den, så kan verken den som spør, eller den som svarer, si ja eller nei.

Og hun er bare helt nydelig. Konsentrerer seg helt enormt, men har kolossale vansker med å komme seg unna oppfølgingsspørsmål som «gjør du det»? Liknende teknikk bruker hun på meg, men så sjarmerende at jeg må bare tape overveldet av hvor søt hun er. – Liker du fisk? – Det gjør jeg. – Gjør du det? – Jeg gjør det. – GJØR du det? Ja. Tredje gang klarer jeg ikke annet enn å si ja.

En annen gang var hun enda mer overbevisende, og lurte på om jeg likte show hundre, tusen, million, hundremillioner, tusenmillioner, milliarder, og så hundre milliarder. Da måtte jeg svare ja.

I det siste har det vært litt vanskelig å få Irina med på tur. Jeg må lure og lirke litt. Hun sier hun blir sliten, hun vil heller på lekeplassen, heller gjøre noe annet. Men det er heldigvis ikke ennå sånn at hun vil jeg bare skal gå et sted, uten henne, når jeg skal av gårde. Hun blir med.

Og i dag ville hun egentlig til Sandve-parken. Men hun fant seg i det da vi kjørte til det som åpenbart var en tur. Og hun ble ikke sliten, som hun pleier å bli, eller pleier å si at hun blir, hun løp av gårde, og hadde det rett og slett veldig, veldig gøy.

Vi gikk rundt den lille knausen, rundt svingen, men der var det ikke noe fint å sitte, så vi bestemte oss for å gå litt oppover. Og sannelig løp ikke lille Irina helt til topps! Vi skulle finne den beste plassen, og det ble hun ivrig av. Jeg hadde en plass jeg mente var best, lunt, inntil en steinhelle, sånn det finnes tusenvis av i vårt herlige område, og som det er verdt å bevare tusenvis av, også, men Irina enset ikke denne, og løp videre. Hun skulle til topps!

Og der satte hun seg på den aller øverste steinen, en slags liten varde. Der skulle hun sitte. Hun hadde løpt opp hele den den lille knausen på minutter, det gikk rett opp. Sånn er barnekrefter! Oppe på toppen var det litt kaldt, blåste rester av vintervind, så der måtte lille varmeovnen ta på seg jakke. Vi er varmblodige i vår familie, sjelden er det jeg som fryser, men Irina er utrolig. Det var ti grader og skyet. Irina løp omkring uten jakke, uten lue, uten ekstra genser. Merkelig.

Jeg hadde laget solbærtoddy, og tradisjonen tro sølt ut hele innholdet i sekken. Sånn pleier det å være, de gangene jeg ikke glemmer den.

Og mor Olia hadde for lengst spist opp alle de fire appelsinene vi hadde kjøpt inn til påske. Så vi hadde et par skiver med brunost, og litt vann. Og sjokolade. Enkel servering, kan man si.

Ikke at det gjorde Irina noe. Hun spiste sine biter sjokolade, og så var det å leke doktortikken der oppe. Da var det av med jakken. Og fyke frem og tilbake på det lille platået. Veldig gøy, akkurat som på terrassen, bare kjekkere!

Ned igjen, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er engstelige for Irina enn jeg var for meg selv, da jeg var lite barn. Nå husker jeg ikke hvordan mor og far var med meg da jeg var 5 år, men da Irina ubekymret satte kursen nedover første og beste sted, sa jeg at der kunne det være skummelt. Jeg lot henne ikke gå så langt at hun fikk finne ut det selv.

Vi gikk ned den aller tryggeste plassen, som også gav oss en illusjon av å være på rundtur, og ikke bare frem og tilbake samme vei. Ved et punkt trengte Irina en fars hånd å holde i, men det var bare forsikring, hun holdt den et sekund, og forserte den lille hindringen med sjokoladebit i hånden. Hun har lært seg at hun må sette seg ned for å komme seg ned der det er vanskelig, viktig å lære i ung alder.

Og så var det å løpe ned skråningen. Der vrengte hun foten, og vi måtte ha en gråtepause, der hun satt under jakken. Sjokolade hadde hun allerede, så det var ingen ekstra trøst der. Og foten var snart god igjen. Løpe videre.

Jeg fikk lirket henne gjennom en annen port enn hvor vi var kommet, hele tiden for å late som vi gikk rundtur. Vår port var noen hundre meter fra den vi var kommet inn gjennom.

Så prøvde jeg å få henne inn i terrenget, da vi straks kom til en ny port ved den lille grusveien, og det var et fareskilt der (det skyldes at det er et lite damanlegg der, så varselskiltet er nok pålagt, om at damanlegget er der, som alle kan se). Og da kom vi til en liten bekk der vi kunne lage en demning.

Dette var skikkelig. For første gang var Irina i en lek der faren var vel så ivrig som barnet. Jeg leker lenge og vel med henne, og har gjort det hele livet, men det pleier nok først og fremst å være fordi hun synes det er kjekt, og så er det ingenting som er kjekkere for meg, enn at hun har det kjekt. Demning kan jeg lage for egen maskin.

Irina skjønte bare sånn cirka konseptet, og la sine steiner alle mulige plasser i vannet, men hun likte det godt, og enormt godt, da jeg med en liten stein gravde ut en bitte liten kanal, som gav deler av bekken nytt løp. Hun også stod og heide da de første dråper vann kom ned!

Så var det ren barnelek, med å kaste stein i vannet. Der er jeg med så lenge Irina synes det er kjekt. Og til å kaste stein i vannet, var det en fantastisk plass vi hadde funnet. Forsyningen var endeløs. Vi kunne kaste og kaste og kaste, og det var det vi gjorde. Igjen var det fascinerende å se hvor fullstendig hengitt til leken det lille barnet er, hvor uforbeholden hun er i sine utrop, og hvor ivrig hun er på å finne en ny stein når den forrige er kastet.

Dette var en bra tur! sa Irina, da hun løp hjem, rundt meg. Det er dette som er tur, kunne jeg bare sagt.

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Fugl i stuevinduet

Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.

Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.

Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.

Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.

Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.

Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.

Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.

Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.

Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.

Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.

Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.

Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.

Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.

Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.

Og det har den vært siden.

Trost, Skadet trost, Skadet fugl, Fugl mot vindu

Fugl på vindu.

 

 

Tur til Sivdammen (Sandtangen) på Bryne 

Onsdag hadde vesle Irina og jeg planer om å gå i skogen et sted. Jeg pakket brødskiver, pannekaker, yoghurt, småkaker (søte drømmer, bakt dagen før, smør, sukker, hvetemel, egg og hornsalt), appelsin og druer å spise, kaffe til meg, vann og appelsinjuice til oss begge å drikke. Mama Olia har pakket Irina inn som en trillrund kule, veldig mye klær i den kalde, stramme luften, jeg er i standard med ny jakke, genser og turbukse. Planen er Njåskogen i Time kommune, skogen min avdøde far løp i hver onsdag på vei hjem fra jobb, men jeg hold ikke ut bommen og parkeringsavgiften de har satt opp for å parkere der. Hva er det for slags tull? Ingen skal eie skogen, og ta penger for den. De sier det er for «vedlikehold», men jeg vil heller ha mindre vedlikehold og mer natur. Njåskogen er dessuten så vidt jeg vet lønnsom skogsdrift, den er i alle fall virksom, grunneier kan tjene penger på det, og ikke på at folk vil gå tur. Jeg husker også å ha lest i Jærbladet at dette er ulovlig. Grunneiere kan ikke bare sette opp bom og ta avgift for parkering. Prinsippet om fri ferdsel står sterkt i Norge. Men det kan ha skjedd noe siden saken sist var oppe. Jeg kjørte i hvert fall videre.

Slik havnet lille Irina og jeg i Bryne sentrum. Planen var å parkere ved eldresenteret og rådhuset, og gå over broen for å være i området med Sivdammen nederst iFrøylandsvannet. Der var det imidlertid privat parkering for gjester og ansatte, og ikke sånt som er lett for meg å finne ut av. Jeg liker å skjære gjennom i sånne situasjoner, kjøre litt ekstra langt vekk, for så å kunne parkere en plass det er helt gratis og trygt. Den plassen fant vi langs veien som går forbi Høghuset, biblioteket og den nye skolen, det som nesten er blitt en paradegate, gaten med de nye praktbyggene. Jeg synes den gamle bebyggelsen på Bryne er vel så fin, og mye mer sjarmerende, men det får være så sin sak. Lille Irina hadde i alle fall sovnet da vi kom frem.

Dermed fisket jeg frem mobiltelefonen, og gav meg til å lese i en av de mange bøkene jeg har lagret på den. Tidligere holdt jeg på å lese en bok om Iran etter revolusjonen, men den var på et minnekort som er vekk, jeg har ikke den på mobilen lenger, så i stedet leste jeg en bok om «ideer i Pusjkins poesi». Det var et flashback til årene på litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Her var det om tolkningstradisjoner, formalisme og strukturalisme, her kom det til syne alt som gjør dette faget vanskelig. Det er ikke så lett å gjøre lesing av bøker til en vitenskap, der teorier og hypoteser skal være etterprøvbare, og argumenter være håndfaste. Det er fort gjort å fjerne seg fra objektet, forvanske lesingen i stedet for å åpne den og berike den. Man skal også bruke mye tid og lese mange bøker og artikler før man begynner å få utbytte av alle disse teoriene, og å skjønne litt hva det går i. En dikter som Pusjkin er ganske umiddelbar, og forståelig for alle som kan det russiske språk. Å lese det «formalistisk» eller «strukturalistisk» blir kanskje litt fremmed. Litteraturviterne er selv veldig oppmerksomme på disse problene, naturligvis, det er fagets forbannelse.

En artig informasjon i bokens første kapittel var at Pusjkin holdt et eget bibliotek, og tok notater og gjorde merknader i bøkene. Det meste av dette er registrert og kategorisert, slik at det er mulig for forskerne å vite nøyaktig hvilke bøker Pusjkin leste, og noe om hva han syntes var viktig i dem, og litt om hvilke tanker han gjorde seg. Den sovjetiske og siden russiske fagtradisjonen har vært opptatt av dette, å få det formelle og det biografiske helt på plass.

Nåvel, det var ikke for å lese bøker vi hadde reist ut til bøker. Snart etter første kapittel var utlest, våknet Irina, og vi gikk sammen de par hundre meterne til det lille turområdet vårt. Over broen fikk Irina se på ender, i entall and, og hun fikk inn ordet «and». Hun syntes det var spennende å se, og sto lenge på rekkverket av broen mens jeg holdt henne. Endene i dammen var også veldig aktive, svømte omkring, jaget hverandre og dykket, mye å følge med på!

Tradisjonen tro setter Irina seg ned etter 10-15 meter, og er klar for mat. Det er et herlig, optimistisk blikk hun har, i det hun sier det, hun har lært seg nøyaktig hvordan ansiktet skal se ut for å ha størst sjanse for å få ønsket oppfylt. Det gjelder om å være blid og søt, da er hun uimotståelig. Jeg lirket henne likevel litt videre, for å finne et sted der det var sol, og litt steiner å sitte på. Allerede i oktober står solen så lavt at den ikke skinner over trærne, og i skyggen var det kaldt.

Vi fant et sted som var så perfekt det kan bli i et sivilisert parkområde som dette. En samling steinder helt nede ved dammen, ingen trær som skygget, ingen vind, og (så godt som) bare natur i sikte. Der var vi i timevis.

Nisten var brødskiver, appelsin, småkaker, juice, vann og kaffe. Kaffen jukset jeg litt med, og hadde varmt vann i termos, det helte jeg i kaffekjelen, og så hadde jeg kokekaffe i. Man sparer å ha med rødsprit (som jeg må ha med, siden jeg ikke har gass ennå til kokeapparatet) og kokeapparat, men mister litt av godfølelsen.

Lille Irina ble veldig opptatt av kaffen, og fikk inn ordet, «kavfe». Jeg sa rogalandsk «kaffi». Hun fikk litt kokekaffe i hånden, litt av de malte og brente bønnene, og så kunne hun tømme det oppi boksen jeg oppbevarte kaffeposen i. Hun lekte med posen også, og ville gjerne tømme ut selv. Etter hvert fikk hun også leke med vann, til og med juice (ved en feil, jeg trodde hun skulle drikke den, så helte hun den oppi kaffekjelen, der det ennå var grut). Jeg er litt påvirket av konemor Olia, som lar henne leke og ødelegge ting om de er veldig billige. En liten pose kokekaffe koster så vidt over 20 kroner. Billigere enn en kjøretur på tivoli, eller et annet apparat som varer litt og tar slutt. Man skal ikke leke med maten, er riktig, men for Irina var ikke å utforske kaffen å leke med maten. Det gikk kanskje noen gram kaffe tapt, og en slurk gammel juice godt forbi stadiet de fleste ville kastet den i det nye, velstående Norge. Hun puslet med kaffen, to kopper og kjelen i sikkert et kvarter, hadde det kjekt og interessant. Det var det verdt.

Så var det å klatre på steiner og henge i greiner, prøve hva naturen har å by på. Selv i et ørlite område som dette finnes det nok å finne på. Særlig når været er fint, og det er godt og varmt. Ender hører vi stadig vekk kvekke eller fly skremte opp. En lang grein som står ut fra et gammelt tre går an å gynge på, og for første gang synes Irina det er gøy. Hun hyler og ler høyt, og prøver å ta etter ordet «gynge». I lang tid er hun med på dette, gynger på forskjellige steder av greina, og får merke at jo lenger ut hun er på greina, desto mer gynger det. Hun får prøve å henge etter greina også, det er ikke så lett som å henge etter en stang. Å pille bark av ei bjørk er også kjekt, og noe hun bruker lang, lang tid på. I det fine, lave sollyset får jeg mange fine bilder.

Tilbake på grusstien treffer vi en annen far ute med barna sine på to og tre. Det blir nye lekekammerater for Irina, særlig med gutten på to finner hun tonen. Han er født i juni, et par månder før Irina, men snakker allerede veldig bra. Han har fulle setninger, og er allerede i stand til å gi uttrykk for ganske avanserte meninger, som at jeg skal være en «ulv», og at han går i gul gruppe (i barnehagen). Irina har ikke kommet så langt at hun er i stand til å leke ting er noe annet enn de er, hun er i hvert fall ikke i stand til å vise det eller gi uttrykk for det, og hun er selvfølgelig veldig dårlig i stand for å fortelle noe som har skjedd eller noe som gjelder andre steder enn der vi er nå. At gutten har en storesøster å leke med og lære av hjelper nok, kanskje også at han går i barnehagen. Irina har også et handicap av at hun lærer to språk på en gang, og må knekke forvirringen mellom dem. Det er noe vi verken sier eller skjuler. Irina skal og må delta på lik linje med andre barn.

Om Irina har litt å ta igjen for de fremste jevnaldrene i språket, så er hun helt i ytterste rekke når det gjelder sosialt samvær og sosial aktivitet. Hun er enorm til å aktivisere lek og til å bli med på lek andre finner på, og enorm til å gi uttrykk for en smittende glede. Det er rett og slett kjekt å være med henne, både for store og små. Disse to barna løper omkring og jager hverandre, slår med pinner, turner på fedrene sine, løper igjen, hyler og roper. – High five! sier Irina, det har hun lært er gøy. Gutten har lært det som – give me five, men selv med den tar det litt tid før han skjønner hva det går i. Faren slår imidlertid «high five» med Irina, og Irina – som har lært dette av tante Tone – gnir seg i ansiktet med hendene etterpå. Det var veldig morsomt den gang tante Tone lærte henne High five, siden tror Irina det hører med. Veldig søtt!

Irina får også bolle av denne lille familien. Vi er sammen lenge. Barna løper rundt og leker fint, søsteren på tre kanskje litt utenfor, mens faren og jeg slår av en prat om hvor vi bor, hva vi gjør og hvordan vi organiserer livene våre. Han fra Bryne, jeg fra Ganddal.

Da de går, får jeg Irina med bort i treningsapparatene på denne lille tangen, Sandtangen, som den kalles. Der tar jeg mine styrkerepetisjoner, mens Irina løper rundt og leker i apparatene hun også. Her er det skygge og kaldt, uten at hun ser ut til å være plaget. Ikke vil hun gå når jeg vil det, heller.

På vei hjem går hun til og med innom den knøttlille lekeplassen som er der, det er bare en liten rutsjebane igjen av den. Den rutsjer hun til gjengjeld på, strålende av glede, som vanlig, som alltid. Nye kvarter går. Det begynner å kveldes, solen rekker så vidt over horisonten. Klokken er over sju før vi kommer oss hjem. Vi har vært der over fem timer, på reise og tur i over seks.

Kort tur til Bogafjell

I dag startet dagen med ferskt, nybakt brød, te og egg. Jeg tar høstferien på alvor, og vil gjerne spise godt og ha det godt. Litt kaffe laget jeg meg også, sånn før frokost, og til å ha med på termokopp den lille turen Irina og jeg var på.

Det er uvanlig høytrykksvær her i Rogaland. Ikke så veldig varmt lenger, men klar sol og skyfri himmel. På terrassen kan man være i kortbukse. Om kveldene er det forsvarlig å fyre i peisen. Det gjør jeg nå, og poster tilbake til dagen før. Jeg skal prøve å ha en post til dagen nå i ferien.

Etter storsuksessen opp Åslandsnuten søndag tenkte jeg å ta med lille Irina på en roligere tur bak Bogafjell, eller Stokkalandsfjellet som det også av og til blir kalt. Det er Foss-Eikeland, der med Ullvaren og rideskolen. Vi har gått turer der hele mitt liv, fra vi flyttet hit i 1977, og jeg har til og med vært med på en liten militærøvelse her fra den gang jeg avtjente verneplikten. Terrenget er forandret mer enn jeg. De tar seg til rette, de som har pengene og makten. Jeg vil gjerne oppdra Irina til å bli glad i naturen, og til å ville ta vare på den for dens egen del. Ingenting er da bedre enn å gå tur i den.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Lille Irina har vært med på tur hele sitt liv. Hun er blitt dratt rundt i vogna, på stier slett ikke laget for vogn. Siden hun var stor nok til å sitte i bæremeis, har hun sittet der. Og så snart hun lærte å gå lite grann, har hun gått selv også. Nå er hun såpass stor at vi kan prøve oss uten verken vogn eller bæremeis. Det er begge oss på føttene våre.

Kanskje er dette første turen vi gjør det på alvor? Ellers har vi bare tuslet rundt huset vårt eller på stranden, når vi ikke har hatt med vogn eller bæremeis. Dette er første gang vi skal litt i terrenget. Om enn det ikke er rare terrenget, det er bare rett opp i høgget, og så ned igjen. Hele turen ender på maks et par kilometer.

Selv det kan være mye for små, to år gamle bein. Lille Irisjka er i hvert fall søt og seg selv lik. Hun setter seg plump ned etter 15 meter, med et optimistisk blikk i øynene – mat. – Det var litt tidlig, Irina-vennen, vi må i hvert fall komme et lite stykke på vei. Og vi må finne oss et sted som er litt koselig. Hun har litt å lære seg, de skal også være oppdragende, disse turene.

Men for Irina er det viktigste sjokolade. For hver femte meter setter hun seg ned på ny, mat, og med det mener hun sjokolade. Det har vi ikke engang med, dette er en mandagstur. Det får være måte på, selv i høstferien. På toppen av første lille bakken setter vi oss riktignok ned, og jeg serverer henne en banan hun spiser straks opp. Hun er også glad i å drikke vann fra små todeslitersflasker laget for løping, til å ha i et belte. Vi har den første lille rasten, midt i et skogholdt, midt på bakken, uten mye verken å se eller å gjøre. For Irina er det imidlertid spennende nok, med trær, stubber, kongler og greiner. Alt i entall, og bare noe av det glir inn i vokabularet.

Det er kjekt å gå på tur. Og naturen inviterer til mange påfunn. Ei bjørk ligger veltet på bakken. Den er liten nok til at jeg akkurat klarer å løfte den. Men den er så morken at den knekker. Jeg knekker den videre, og vi får stokker å gå med som en gammel manns stav. Lille Irina kopierer søtt bevegelsene, uten å skjønne meningen med dem. Det morsomste er når hun klapper i hendene når hun ser flue. Her har hun det for seg at det gjelder å dunke stokken i bakken, slik jeg gjorde når jeg gikk. For lille Irina er det dunkingen som er hovedsaken, og hun dunker med både en og to stokker. Jeg må også være med å dunke. Sånn får jeg lurt henne noen meter fremover også. Så er det å kaste pinnene inn i terrenget. 1 – 2 – 3!

Jeg hadde tenkt å komme ut av skogen, og over på andre siden av gjerdet, der beitemarkene er og kuer eller sauer går. Dette er terrenget jeg er vokst opp i, dette er sånn jeg vil ha det. Heldigvis er det antydninger til debatt over problemet at Norge gror igjen. For meg er løsningen sau og storfe på beite. Ingen maskiner er i nærheten av å kunne være like nyttige og effektive. Det er verdt mange penger, man må legge til rette for bonden. Her vi bor er de ivrige etter å ta bort beitemarker til fordel for veier og boligområder, eller industriområder, lager og kontorer. Kanskje er det prisen for å være en region i vekst? I så fall er kanskje ikke veksten verdt prisen.

Lille Irina er ikke stor nok til å være opptatt av slike ting ennå. For henne står det om å komme til en rasteplass, ha en pause, spise mat. Hun synes det er spennende å se sau, eller seu, som hun sier det, og helt riktig sier det, men det er måte for tålmodighet for å komme til dem. Jeg må bære henne litt, og hun finner seg i det.

Så er vi ved gjerdet, og jeg vipper henne over, før jeg klyver over selv. Vi går ikke langt inn på beiteområdet før vi setter oss ned for å spise. Både fordi Irina setter seg ned med en gang, men også fordi det har pleid å være kuer her i det siste, og jeg er ikke så sikker på kuer i voksen alder, som jeg var da jeg var liten. Nå synes jeg det er best å dem litt på avstand, og finner det greit å ha kort vei til gjerdet om de skulle komme for nærme.

Vi har yoghurt, saft, vann, brødskiver og druer. Irina spiser yoghurten, med hele seg, jeg spiser skivene og drikker kaffen. Solen kommer frem, og jeg kan ta av Irina kjeledressen. Da er det lettere for henne å bevege seg. I den lille sekken jeg har med er det ikke plass til alle klærne vi tar av, så jeg må binde dem fast utenpå. Det blir en kort tur. Vi begynner allerede å gå tilbake.

Det neste gjerdet vi går over er litt vanskeligere. Irina må stå stille på en stein, mens jeg klatrer over et annet sted. Heldigvis er hun flink til sånn, hun tuller seg ikke bort så hun faller. På andre siden av gjerdet er det riktig varmt og fint, og hun spiser resten av yoghurten.

Så kommer det sauer nedover fjellsiden på andre siden av gjerdet, der vi var. Vi skynder oss bort til et bedre sted å se på dem. Irina løper også, over myr og i høyt gress, ofte må hun leie meg i hånden for å komme seg frem. På toppen av høyden kan hun peke entusiastisk som hun peier, og gynge med føttene, – seu, seu, seu!

Det var det klart kjekkeste dyret Irina fant på turen. Enda vi senere skulle se hest, frosk og rådyr. Frosken var kanskje en padde, knøttliten i sitt første leveår, og vanskelig å si om det var fordi den var en padde den ikke kunne hoppe, eller fordi den var for liten til å få sats på gresstrående den kravlet over. Irina så nysgjerrig på den, men ikke med den iveren hun ser på de dyrene som for henne er mer spennende.

Kanskje hadde hun også her et sted sin første setning? Hun tok på meg luen sin, trakk den nedover øynene mine, og lo – gde papa? Det betyr «hvor er far», og er det vi har sagt til henne når hun har luen eller andre ting over ansiktet sånn. Morsomt at hun snakket russisk her ute i Foss-Eikelandsmarka, vi snakker jo norsk her, hun og jeg, men hun har ennå ikke lært å skille mellom språkene. – Gde papa, var det hun sa, og jeg var med på leken.

Jeg fullførte turen lang vei, feiget ikke ut og gikk jernbanen siste delen. Det var over haugen, og over gjerdet, og ned igjen. Et flott rådyr jumpet i gresset rett bortenfor oss. De har skammelig liten plass å være på, rådyrene nå, vi presser oss innpå dem. De lever sine liv i panikk, hele tiden er det mennesker som kommer for nære. Jeg fotograferte, og viste Irina, men hun skjønner ikke ennå dette er noe sjelden og spesielt. Hun var knapt mer enn sånn passe interessert.

Det var tid til enda en lang pause, på toppen av en karakteristisk bakke, alle som har vært i området vet hvor den er. Ned til Ullvaren. Du verden så utsikten har vært annerledes her, tidligere. Lille Irina satt og spiste druer. Jeg tuslet rundt.

Så var det den korte veien ned til bilen, og reise hjem. Der sovnet vi greit i solen begge to, på terrassen, og Irina sov faktisk det meste av kvelden. Jeg fikk god tid til å lese dikt av Majakovskij, en gave fra en jeg er kommet i kontakt med gjennom bloggingen min, så ingen skal si det ikke er kommet noe godt ut av den. Jeg leser så mye nyheter og graps nå om dagen, det har utviklet seg en ganske intens måte å skrive på, sånn som medievirkeligheten er endt opp med å bli. Det er rett og slett herlig å lese dikt av en russisk poet fra 1920-tallet, en av de fremste futuristene, få en påminnelse om at sånn kan også ord brukes. Jeg er underernært på den slags.

Men jeg er overernært på mye annet som er fint, og lever veldig gode dager. Sånn i nitiden våknet lille Irina til liv igjen, for nye timer i full fart.

 

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

image

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

image

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

image

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

image

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

Pappaperm

Krisen i Ukraina har overtatt nesten helt på denne bloggen her, men den har ikke overtatt livet mitt og ennå ikke helt overtatt det som opprinnelig var hensikten med bloggen. Her kommer en post som lar krise være krise, og handler fullt og helt om hvordan det er å være hjemme med et lite barn, samtidig som vi har et hus og en hage som krever svært store oppussingsarbeider.

Det er den lykkeligste tiden i mitt liv. Det har jeg sagt, tenkt og skrevet mange ganger, nå sier, tenker og skriver jeg det på ny. Jeg har alltid gledet meg til å få barn og ønsket å få det, lengtet etter det, har jeg, men jeg er likevel overveldet av hvor stort det er og hvor sterkt det farger alle dagene mine. Naboen sa det også, det første året med det første barnet, det var noe helt spesielt. Nå er lille Irina blitt så vidt over året, men gleden over å ha henne er på ingen måte dempet. Den er sterk og full og hel.

Å ha barn med foreldre fra to ulike kulturer er også annerledes på en annen måte enn jeg hadde forestilt meg det. Olia og jeg kjente hverandre godt før vi fikk barnet, fem år hadde vi vært sammen, så vi visste godt hva vi gikk til når det gjaldt hverandre. For oss hadde det ikke gått hvis jeg ikke så sterkt hadde omfavnet den russiske kulturen hun føler seg som en del av, lært språket, historien og det som er å lære, lest bøkene, hørt musikken, satt meg inn i være- og tenkemåten. Olia har måttet gi avkall på mye da hun forlot landet sitt, her hjemme hos oss har hun et slags russisk asyl. Her er språket russisk. Her blir det som hun vil ha det. Vi integrerer henne ved å integrerere meg.

Hadde det ikke vært så mange andre ting å skrive om, kunne jeg skrevet mer om russisk barneoppdragelse. Det er noen interessante forskjeller, og noen store og betydelige som fort kan føre til konflikt. Ute er lille Irina fullt og helt norsk, der er alt på norsk måte, hjemme er det russisk.

Det gjør at døgnrytmen er litt spesiell her i huset, tatt i betraktning at vi er en småbarnsfamilie. Jeg våkner først av alle, alltid før sju, og jeg har da kanskje noen timer før også Irina våkner, og jeg må ta henne. De timene bruker jeg av og til til å lese og skrive, det er tid jeg har til blogging, andre ganger gjør jeg nyttige ting, som å bake brød eller rydde og ordne litt. Brødbakingen er en direkte konsekvens av pappapermen, og et stort bidrag til vår livskvalitet. Jeg kjøpte en eltemaskin, eller hva det heter, til Olia til bursdagen, her en fredag kom min mor over og lærte meg hvordan det skulle gjøres, siden har jeg bakt brød fast. Det gjør meg lykkelig bare jeg tenker på det, ferskt brød minst to ganger i uken, og ellers bare skikkelig, solid hjembakt.

Så hører jeg Olia rope, på et eller annet tidspunkt, og så er det slutt, da må jeg gå øyeblikkelig. Ingen unnskyldning blir godtat, rabota sier hun, arbeid! Som regel er Olia utkjørt etter natten, og vil sove litt til, det er Olia som tar barnet om natten, og jeg har det fullt og helt om dagen. Lille Irina er alltid strålende lykkelig, der på morgenen, og det er fast innslag i programmet at jeg må bade eller spyle henne, skylling morgen og kveld, og så lag på lag med klær, etter Olias instruksjoner. Vi er vesensforskjellige når det gjelder varme og påkledning, Olia og jeg, hun er konsekvent for kald, jeg konsekvent for varm. Det er 22. september, jeg går ennå i kortbukse om dagene, mens Olia kan finne på å gå med to lag strømpebukser under buksene når det er vanlig vinterkaldt i Norge. Olia vil også ha på Irina veldig mye, mens jeg vil ha på veldig lite. Etter noen måneders erfaringer har jeg lært meg å kjenne på henne, og vite hvor hun blir kald først, slik at jeg kan unngå uhellene jeg riktignok har hatt, med å kle på for lite, ta av for mye, slik at barnet vårt blir kaldt. Nå om dagen fungerer det veldig fint.

For meg er alle måltid hellige, og når jeg har fri og har tid til det, spiser jeg alltid lenge og koser meg, og liker å ha litt lesestoff, og litt nyheter, og litt musikk gjerne også, på si. Med et lite barn på rundt året har ikke det vært så lett som det pleier, det blir å spise litt innimellom, mens jeg først og fremst sørger for å få matet og holdt kontroll på henne. BBC har ypperlige nyhetssendinger frem til klokken ti norsk tid, de har jeg på i bakgrunnen, og da trenger jeg ikke noe lesestoff. Irina spiser skiver og alt vi stikker bort til henne, men når det er pålegg på skiven, blir det alltid svært mye graps. Hun har jo ikke helt lært å ta rundt skiven, ikke midt oppi pålegget, hun vil heller kjenne på alt, og klorer og visper med fingrene, det blir klint utover. Som regel finner vi en mellomting, hun får litt pålegg ved siden av, eller pålegg bare på deler av skiven, eller pålegg helst på biter jeg mater henne med. Kjekt er det i alle fall at Irina spiser med samme appettitt og samme matglede som jeg, hun spiser alt, og hun har ingen problemer med å spise lenge, bare det er mye og godt.

På et tidspunkt får hun imidlertid nok, og vil av barnestolen. Da har jeg ennå noen minutter der hun rusler rundt på kjøkkenet, og undersøker skuffer og skap, mens jeg kan spise litt noenlunde i fred, før hun må inn til mer spennende ting i stuen. Hun beveger seg godt når hun har noe å støtte seg til, og klarer å flytte på ting og ordne seg så hun kan komme seg rundt omkring når hun er oppreist, men hun liker helst at vi hjelper henne, og hun vil gjerne ha en finger å holde seg i. Før eller siden må jeg til med det, eller finne på noe annet å gi henne oppmerksomhet med. Hun sitter ikke alene for seg selv i det uendelige, hun er aktiv.

Så er det formiddagssøvnen, den skjer med Olias magiske bryst, som vi kaller det, om Olia er hjemme. Hvis ikke må Irina ut i vognen. Når Olia er hjemme får jeg her kanskje en ny time for meg selv, kanskje mer, kanskje mindre. Da kan jeg også skrive eller lese, men nå tar det seg ikke ut. Det er dag, og vi har store oppussingsarbeider på gang. Jeg kommer meg ut i hagen (det var forresten en fin morgenaktivitet før jeg begynte å bake brød, gå ut og plukke solbær for å lage solbærstyltetøy til frokost!), det er ubegripelig mye å gjøre der, og vi har også planker og rusk og rask liggende, etter all oppussingen vi holder på med på utsiden av huset. Når Irina er våken, kan ikke Olia og jeg arbeide samtidig. Irina senser med en gang at mor og far er opptatt med andre ting enn henne, og blir straks urolig. Forsøkene pleier å ende med at jeg tar Irina med vekk. Sånn er kjønnsrollemønsteret hos oss.

De siste par dagene har vi disponert bil, siden mor har vært på reise til Oslo i konfirmasjon, og latt bilen stå igjen hos oss. Dermed har Irina og jeg også hatt muligheten til å reise ut til stranden. Siden søndag har vi gjort det, hver dag. Hellestø, Ølberg og i dag Vigdel. Irina har aldri fått sett havet skikkelig, og jeg har også fått vært der lite i år. Det er vanskelig, uten bil. I kjølige septemberdager har vi hatt strendene nesten for oss selv, særlig når det også er arbeidsdag. Det er fantastisk. Jærstrendene betyr mye for meg, det er så mange minner, fra hver eneste en av dem. Jeg har vært der med familien, med venner, og alene. I så mange faser av livet, så mange livssituasjoner, så mange stemninger. I et fylke der tingene endres raskt, og verken Sandnes eller Stavanger er til å kjenne igjen fra da jeg vokste opp, selv om jeg langt i fra er så gammel, strendene er som de alltid har vært. Vi må ta vare på strendene.

Irina er kledd i det nye regntøyet hun fikk av min mor til ettårsdagen. Med det kan hun sitte i sanden og vasse i bølgene, og lære seg hva man gjør på strender. Hun og jeg har all tid i verden. Ingen forstyrrer oss, vi skal ingen andre steder. Jeg forteller henne navnet på alt vi ser, forklarer alt som er. På Hellestø passet jeg på at bølgene ikke gikk over støvlene, på Ølberg passet jeg ikke på noen ting. I dag, på Vigdel, regnet det.

Hjemme igjen etter strandtur eller andre turer er det jeg som lager middagen. Det er alltid noe godt, ingen mennesker i verdenshistorien har kunnet bruke så lite av det de tjener på mat, som det vi gjør nå her i Norge. Laks, entrecote, seibiff, alltid kjøpt på tilbud eller billig, eller fordi det er i ferd med å gå ut på dato. Irina spiser også, det samme som oss, barnegrøten har hun for lengst vokst fra. Hun spiser laks som et menneske (kak tsjelovek), som jeg kaller det på russisk. Det er alltid plass til mer i den lille munnen, hun spiser, og koser seg.

En eller annen gang på ettermiddagen pleier hun å sove litt. De siste dagene har hun sovnet litt i bilen, andre ganger sovner hun litt i vognen, eller ved Olias magiske bryst. På kveldene pleier hun ikke sovne for natten før nærmere ti. Olia sovner gjerne ved siden av henne. Da har jeg på ny litt tid for meg selv. Andre ganger sovner Olia ikke, og hun har kveldene sammen med meg. Ofte har vi eller hun eller jeg noe etterarbeid å gjøre på huset, noe å rydde vekk, noe som ikke bør vente. Noen ganger sovner vi begge ikke så lenge etter ti. Det hender vi er helt utslitt. Det hender jeg deiser i badekaret med en bok på nettbrettet. Det hender jeg deiser i seng, i søvn.

Det er meget gode dager. Det er uvirkelig å tenke på at det skal vare ved helt frem til mai neste år. Vi er et privilligert folk så det ikke går an å begripe.