Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

  • Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

  • Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

Kort tur til Bogafjell

I dag startet dagen med ferskt, nybakt brød, te og egg. Jeg tar høstferien på alvor, og vil gjerne spise godt og ha det godt. Litt kaffe laget jeg meg også, sånn før frokost, og til å ha med på termokopp den lille turen Irina og jeg var på.

Det er uvanlig høytrykksvær her i Rogaland. Ikke så veldig varmt lenger, men klar sol og skyfri himmel. På terrassen kan man være i kortbukse. Om kveldene er det forsvarlig å fyre i peisen. Det gjør jeg nå, og poster tilbake til dagen før. Jeg skal prøve å ha en post til dagen nå i ferien.

Etter storsuksessen opp Åslandsnuten søndag tenkte jeg å ta med lille Irina på en roligere tur bak Bogafjell, eller Stokkalandsfjellet som det også av og til blir kalt. Det er Foss-Eikeland, der med Ullvaren og rideskolen. Vi har gått turer der hele mitt liv, fra vi flyttet hit i 1977, og jeg har til og med vært med på en liten militærøvelse her fra den gang jeg avtjente verneplikten. Terrenget er forandret mer enn jeg. De tar seg til rette, de som har pengene og makten. Jeg vil gjerne oppdra Irina til å bli glad i naturen, og til å ville ta vare på den for dens egen del. Ingenting er da bedre enn å gå tur i den.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Lille Irina har vært med på tur hele sitt liv. Hun er blitt dratt rundt i vogna, på stier slett ikke laget for vogn. Siden hun var stor nok til å sitte i bæremeis, har hun sittet der. Og så snart hun lærte å gå lite grann, har hun gått selv også. Nå er hun såpass stor at vi kan prøve oss uten verken vogn eller bæremeis. Det er begge oss på føttene våre.

Kanskje er dette første turen vi gjør det på alvor? Ellers har vi bare tuslet rundt huset vårt eller på stranden, når vi ikke har hatt med vogn eller bæremeis. Dette er første gang vi skal litt i terrenget. Om enn det ikke er rare terrenget, det er bare rett opp i høgget, og så ned igjen. Hele turen ender på maks et par kilometer.

Selv det kan være mye for små, to år gamle bein. Lille Irisjka er i hvert fall søt og seg selv lik. Hun setter seg plump ned etter 15 meter, med et optimistisk blikk i øynene – mat. – Det var litt tidlig, Irina-vennen, vi må i hvert fall komme et lite stykke på vei. Og vi må finne oss et sted som er litt koselig. Hun har litt å lære seg, de skal også være oppdragende, disse turene.

Men for Irina er det viktigste sjokolade. For hver femte meter setter hun seg ned på ny, mat, og med det mener hun sjokolade. Det har vi ikke engang med, dette er en mandagstur. Det får være måte på, selv i høstferien. På toppen av første lille bakken setter vi oss riktignok ned, og jeg serverer henne en banan hun spiser straks opp. Hun er også glad i å drikke vann fra små todeslitersflasker laget for løping, til å ha i et belte. Vi har den første lille rasten, midt i et skogholdt, midt på bakken, uten mye verken å se eller å gjøre. For Irina er det imidlertid spennende nok, med trær, stubber, kongler og greiner. Alt i entall, og bare noe av det glir inn i vokabularet.

Det er kjekt å gå på tur. Og naturen inviterer til mange påfunn. Ei bjørk ligger veltet på bakken. Den er liten nok til at jeg akkurat klarer å løfte den. Men den er så morken at den knekker. Jeg knekker den videre, og vi får stokker å gå med som en gammel manns stav. Lille Irina kopierer søtt bevegelsene, uten å skjønne meningen med dem. Det morsomste er når hun klapper i hendene når hun ser flue. Her har hun det for seg at det gjelder å dunke stokken i bakken, slik jeg gjorde når jeg gikk. For lille Irina er det dunkingen som er hovedsaken, og hun dunker med både en og to stokker. Jeg må også være med å dunke. Sånn får jeg lurt henne noen meter fremover også. Så er det å kaste pinnene inn i terrenget. 1 – 2 – 3!

Jeg hadde tenkt å komme ut av skogen, og over på andre siden av gjerdet, der beitemarkene er og kuer eller sauer går. Dette er terrenget jeg er vokst opp i, dette er sånn jeg vil ha det. Heldigvis er det antydninger til debatt over problemet at Norge gror igjen. For meg er løsningen sau og storfe på beite. Ingen maskiner er i nærheten av å kunne være like nyttige og effektive. Det er verdt mange penger, man må legge til rette for bonden. Her vi bor er de ivrige etter å ta bort beitemarker til fordel for veier og boligområder, eller industriområder, lager og kontorer. Kanskje er det prisen for å være en region i vekst? I så fall er kanskje ikke veksten verdt prisen.

Lille Irina er ikke stor nok til å være opptatt av slike ting ennå. For henne står det om å komme til en rasteplass, ha en pause, spise mat. Hun synes det er spennende å se sau, eller seu, som hun sier det, og helt riktig sier det, men det er måte for tålmodighet for å komme til dem. Jeg må bære henne litt, og hun finner seg i det.

Så er vi ved gjerdet, og jeg vipper henne over, før jeg klyver over selv. Vi går ikke langt inn på beiteområdet før vi setter oss ned for å spise. Både fordi Irina setter seg ned med en gang, men også fordi det har pleid å være kuer her i det siste, og jeg er ikke så sikker på kuer i voksen alder, som jeg var da jeg var liten. Nå synes jeg det er best å dem litt på avstand, og finner det greit å ha kort vei til gjerdet om de skulle komme for nærme.

Vi har yoghurt, saft, vann, brødskiver og druer. Irina spiser yoghurten, med hele seg, jeg spiser skivene og drikker kaffen. Solen kommer frem, og jeg kan ta av Irina kjeledressen. Da er det lettere for henne å bevege seg. I den lille sekken jeg har med er det ikke plass til alle klærne vi tar av, så jeg må binde dem fast utenpå. Det blir en kort tur. Vi begynner allerede å gå tilbake.

Det neste gjerdet vi går over er litt vanskeligere. Irina må stå stille på en stein, mens jeg klatrer over et annet sted. Heldigvis er hun flink til sånn, hun tuller seg ikke bort så hun faller. På andre siden av gjerdet er det riktig varmt og fint, og hun spiser resten av yoghurten.

Så kommer det sauer nedover fjellsiden på andre siden av gjerdet, der vi var. Vi skynder oss bort til et bedre sted å se på dem. Irina løper også, over myr og i høyt gress, ofte må hun leie meg i hånden for å komme seg frem. På toppen av høyden kan hun peke entusiastisk som hun peier, og gynge med føttene, – seu, seu, seu!

Det var det klart kjekkeste dyret Irina fant på turen. Enda vi senere skulle se hest, frosk og rådyr. Frosken var kanskje en padde, knøttliten i sitt første leveår, og vanskelig å si om det var fordi den var en padde den ikke kunne hoppe, eller fordi den var for liten til å få sats på gresstrående den kravlet over. Irina så nysgjerrig på den, men ikke med den iveren hun ser på de dyrene som for henne er mer spennende.

Kanskje hadde hun også her et sted sin første setning? Hun tok på meg luen sin, trakk den nedover øynene mine, og lo – gde papa? Det betyr «hvor er far», og er det vi har sagt til henne når hun har luen eller andre ting over ansiktet sånn. Morsomt at hun snakket russisk her ute i Foss-Eikelandsmarka, vi snakker jo norsk her, hun og jeg, men hun har ennå ikke lært å skille mellom språkene. – Gde papa, var det hun sa, og jeg var med på leken.

Jeg fullførte turen lang vei, feiget ikke ut og gikk jernbanen siste delen. Det var over haugen, og over gjerdet, og ned igjen. Et flott rådyr jumpet i gresset rett bortenfor oss. De har skammelig liten plass å være på, rådyrene nå, vi presser oss innpå dem. De lever sine liv i panikk, hele tiden er det mennesker som kommer for nære. Jeg fotograferte, og viste Irina, men hun skjønner ikke ennå dette er noe sjelden og spesielt. Hun var knapt mer enn sånn passe interessert.

Det var tid til enda en lang pause, på toppen av en karakteristisk bakke, alle som har vært i området vet hvor den er. Ned til Ullvaren. Du verden så utsikten har vært annerledes her, tidligere. Lille Irina satt og spiste druer. Jeg tuslet rundt.

Så var det den korte veien ned til bilen, og reise hjem. Der sovnet vi greit i solen begge to, på terrassen, og Irina sov faktisk det meste av kvelden. Jeg fikk god tid til å lese dikt av Majakovskij, en gave fra en jeg er kommet i kontakt med gjennom bloggingen min, så ingen skal si det ikke er kommet noe godt ut av den. Jeg leser så mye nyheter og graps nå om dagen, det har utviklet seg en ganske intens måte å skrive på, sånn som medievirkeligheten er endt opp med å bli. Det er rett og slett herlig å lese dikt av en russisk poet fra 1920-tallet, en av de fremste futuristene, få en påminnelse om at sånn kan også ord brukes. Jeg er underernært på den slags.

Men jeg er overernært på mye annet som er fint, og lever veldig gode dager. Sånn i nitiden våknet lille Irina til liv igjen, for nye timer i full fart.

 

Tur til Sæland-skogen

Søndag var Tone, Sara, Andreas, mor og jeg på tur til Sælandskogen. Det har vært travle dager denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Mor og jeg trengte ikke tenke en gang at vi skulle på tur denne søndagen, Tone og ungene ville være med. Vi reiste av gårde sånn utpå formiddagen, og fant raskt frem til riktig sted og parkeringsplassen. Andreas var overfylt av energi, og stakk rett til skogs straks vi kom ut av bilen, øyeblikkelig. Grusvei var uutholdelig for ham, snarvei, kalte han det, omvei var det, men det var like greit, så fikk han nytte av å løpe litt.

20121106-210018.jpg

 

 

Jeg benyttet anledningen til å lære min slekt litt om natur og vegetasjon. Sælandskogen er av de siste restene naturlig skog på Jæren. Jeg er ingen ekspert, så det føles rart å skrive sikkert noe jeg bare har lest i opplagte informasjonsskriv, lik turisten som har lest om Athen og kan bable om Akropolis og Agora, men til Tone, mor og barna kunne jeg lære av det lille jeg visste. Dette er varmekjær løvskog, den vokser i lavlandet og tåler ikke kulden i høyden, her er Eik, det eneste treet jeg er så sikker på, at jeg tør skrive det offentlig. Det er også skog der trærne får dø en naturlig død, og bli brutt naturlig ned. Det er jo litt å tenke på, synes jeg, at vi bygger ned det meste vi har av natur i Stavanger, Sandnes og Jæren. Der vi ikke skal ha boliger, skal vi ha vei, industristeder eller vindmøller. Naturlig skog som Sælandskogen blir som et naturreservat, med skilt om at man «kan ikke plukke noe med seg hjem». Tenk at det har blitt slik, allerede i 2012.

20121107-200638.jpg

Som om ungene nettopp hadde fått med seg dette at det var hengt opp skilt om å ta vare på skogen, siden den har blitt så sjelden, så var de akkurat her veldig opptatt av å knekke greiner. Det er jo en fin lek når det er skog i overflod, nye greiner vokser mange og fort, men Sælandskogen er ikke så stor, og det er press med mange som går her. Så man er tvungen til å være forsiktig med skogen, og gå i den som var den nesten en urørlig museumsgjenstand. Det er litt spesielt. Utviklingen har gått veldig fort i dette si siste 100 år.

20121107-200657.jpg

 

Nåvel. Hva det gjaldt om etter hvert, var å få meg til å gå i søla. Det hadde jo vært en finfin lek, om ikke det var for at jeg akkurat denne dagen for en sjelden gangs skyld gikk i helt nye skog. De var kjøpt på torsdagen, uken før. Målet var å få seg tursko som ikke gikk opp over ankelen, en slags robust joggesko, slett ikke ment å gå i søla med, som akkurat denne turen ble et viktig mål for barna. Målet var dessuten lett å oppnå, siden det var søle overalt. Jeg måtte bruke virkelig mye kløkt og smidighet og fantasi for å holde leken realistisk, og skoene rene.

20121107-200714.jpg

 

Underveis i dette søleløppet var også mellomspill å gå fra stein til stein i vannet. Det var slett ikke verst, siden steinene var sleipe og delvis såpeglatte, etter langvarig regn. Det var ikke bare å hoppe og sprette og la det stå i. Alltid kjekt når Sara da stikker av gårde, og jeg vet at om hun nå ramler uti, er det ikke garantert at jeg vil komme raskt og greit etter henne. Plutselig sklir jeg også og ramler uti. Sånn er det. Niste fikk vi også spist, rundstykker og horn, kakao. Mellommat, så Andreas fikk smi – og Sara klatret på steiner så jeg ikke fikk tatt henne.

20121107-200741.jpg

 

Det ble tørrere og brattere når vi et stykke oppe i den lille elva som renner nedover, tok til venstre. Da ville Sara bli løftet. Grei trening. Stigningen er ikke på mer enn et par hundre meter. Men både Andreas og Sara hadde tatt ut veldig mye energi på veien etter å komme dit. I tillegg til alt jeg hittil har beskrevet, gjaldt det ofte å løpe langt foran eller hvor som helst, rope «BØ!», og skremme. Her hadde de forresten mye å lære, og ropte Bø lenge før mor Tone var så nærme at hun kunne høre dem og forstå hun skulle bli skremt. Oppover den siste stigningen ble barna litt slitne.

20121107-200758.jpg

På toppen var det imidlertid fint vær og nydelig mat. Jeg hadde middag, kjøttdeig og spaghetti. De andre reagerte på at jeg spiste den kald, men det var selvsagt helt urealistisk å spise den varm, når vi ikke hadde med koseapparat. Kakao og det meste hadde vi også. Utsikten gikk over Melsvann og Lye, og helt bort til Jærstrendene. Det var panoramautsikt over Jæren. Slike ting får sjelen fred av. La oss ikke bygge det helt ned.

20121107-200830.jpg

Deretter gjaldt det å fortelle gåter. Mor satte tidlig standarden med følgende jeg hadde hintet om, det dreide seg om skremte elefanter, trær og høst, og mor samlet det alt sammen i følgende utbrudd: «Å, ja! Elefantene går opp i trærne når de blir skremte om høsten!» Bra fortalt vits, eller gåte, som det skulle være.

Særlig Andreas ble hektet på dette med å fortelle gåter. Men siden begge gåtene vi voksne fortalte dreide seg om elefanter som gjemte seg i trærne (den andre var om hvorfor de lakker tåneglene røde, slik at ingen skal se dem, og ingen gjør det), så han ble nokså låst fast i det sporet. Alle hans gåter dreide seg om hvorfor elefanter gjorde et eller annet, og alle svarene hadde å gjøre med at de var redde for mus. Sara løp også omkring og fortalte gåter, eller hva hun fortalte. Ved hver minste anledning stien vi gikk på gjorde en sving, fortsatte både Sara og Andreas rett frem. Ingenting å si på engasjementet.20121107-200850.jpg

Til bilen var det reneste sjarmøretappen. Jeg kjørte en liten test om mor og Tone ville oppdage det da vi startet på samme runde en gang til. Denne testen stod de med glans. – Her har vi vært før! sa Tone. Og så orienterte vi oss rett tilbake til bilen.20121107-200904.jpg

Det siste som skjedde var at Andreas i et forsøk på å få ut resten av energien løftet en lang trestamme, det lengste han har løftet i sitt liv, som jeg sa. Som den tøffe mann er i ferd med å ville bli, måtte han også kaste den. Det er helt riktig. Lille Sara kan jo ikke være mindre tøff enn broren, så hun måtte jo også løfte den, og ble virkelig overrasket da det var ganske vanskelig. Som om det var helt uventet at storebror var sterkere enn henne.20121107-200923.jpgKjøreturen hjem gikk uten større hendelser enn at det nok ikke hjalp særlig mye på energien til barna å løpe rundt i skogen, skremme mødre og bestemødre, hoppe på alle de steinene, gå opp det fjellet, fortelle alle gåtene, løfte den lange pinnen, tenke så mye på alt vi spurte dem om, de sprutet av latter hele kjøreturen. Mor Tone måtte stadig be dem være stille, men glad latter er ikke så lett å gjøre noe med. Den strenge tonen blir helt malplassert, og andre toner hjelper ikke. Det var kort og godt en finfin tur, som turer skal være. La oss håpe mange, mange generasjoner fremover fortsatt får noenlunde uberørt natur å bevege seg i, uten å måtte reise så altfor langt.

De katastrofale elsertifkatene

Heidi Sørensen var statssekretær i miljøverndepartementet mens Erik Solheim var dobbeltstatsråd, både miljøvern- og utviklingsminister. Han brukte som alle som følger litt med vet, mye av tiden sin på reiser, gjerne slike som gav medieomtale og gjorde det mulig å bruke litt store ord. Det dagligdagse arbeidet hjemme i departementet var ikke noe for ham, det overlot han til Sørensen, som nok vel så mye var miljøvernminister, som Solheim var det. En kan si det si at Solheim gjorde den synlige jobben, Sørensen gjorde den viktigere, og usynlige. Hun har også vært leder av Natur og ungdom og av Naturvernforbundet. Hun er medlem av SV, selvsagt, og møter nå fast på Stortinget som vara for Kristin Halvorsen.

Hun skriver også en blogg. Jeg pleier vanligvis ikke henvise til andre blogger, og i hvert fall ikke til politikere, men jeg gjør denne gangen et unntak, for her er en person med høy miljøprofil som også går i mot de grønne elsertifikatene som er innført fra i år. Hun har skrevet et innlegg om det her (Det store bekkerøveriet), og et annet her (Ingen moralsk plikt til å ødelege natur) som et tilsvar til et angrep mot det første.

De grønne sertifikatene er en ordning som skal favorisere produksjon av fornybar energi. Det lyder jo ikke så dumt, så det er en ordning det var tverrpolitisk enighet om å innføre, men det er også en ordning som viser at vi her i Norge gjerne lar den gode hensikt gå foran den gode innsikt.

I Norge har vi ingenting annet enn fornybar energi. Det er en gave fra naturen, vi har fjell og vi har vann, begge deler rikelig, det er ingen land i verden som har bedre forutsetninger for å bygge ut lønnsom vannkraft. Det har vi også gjort. Slik sett er det hos oss ikke nødvendig å innføre grønne sertifikater eller andre triks for å stimulere den fornybare kraftutbyggingen. Den er der allerede.

Problemet er at vår evne til å produsere kraft varierer gjennom året. Om vinteren, da det er kaldt og vi trenger det mest, har vi minst, fordi vannet i fjellene da frosser til. Aller størst produksjonsevne har vi om våren, da snøsmeltingen gir store vannmengder. Da blir det også varme, og vi har ikke slikt behov for oppvarming i husene. Det er altså slik at vi har underskudd på elektrisk kraft da vi trenger det mest, overskudd da vi trenger det minst.

I Europa, som ellers i verden, har de ikke denne naturens gave i mengder som monner. Der må de produsere kraften gjennom ikke fornybare kilder som kull, gass og olje, eller så må de bruke atomkraftverk. Vind, vann og sol er helt marginalt. Kull, gass og olje produserer også store mengder CO2, som legger seg i atomsfæren og gjør planeten varmere. Det er derfor om å gjøre at bruken av denne energiformen blir redusert. Men på noen måter er denne kraftproduksjonen den fornybare overlegen, den kan nemlig produsere stabile mengder kraft hele året, uavhengig vær og vind. Vi i Norge må importere denne typen kraft når vi går i underskudd om vinteren. Til gjengjeld eksporterer vi av vårt fornybare overskudd om våren.

Med de grønne sertifikatene er det en tanke om at vi skal øke vår eksport av fornybar energi til Europa. Vi trenger den ikke selv, gjennom størstedelen av året har vi mer enn nok for eget bruk, og i alle fall for norske husholdninger og småbedrifter. Det skal altså være slik at vi bygger ut anlegg for fornybar energi, for å eksportere denne til Europa.

Dette kunne også vært vel og bra, om det skjedde uten omkostninger. Jeg tar de tre viktigste:

1. Å bygge ut betyr også å bygge ned. De nye anleggene går på bekostning av den norske naturen, om det er arealkrevende vindmølleparker, eller bygging av demninger og vann i rør. Kraften må også transporteres. Til det trengs kraftledninger, som den som nå nettopp ble bygget gjennom Hardanger. Naturen er det vakreste vi har. Om folk visste hva som skjedde, ville de kanskje ikke gå med på å gjøre store inngrep i vår vakre, uberørte, for å forsyne Europa med vår energi. Heidi Sørensen sa det også fint: «Jeg forstår ikke hvordan vi kan bevare naturen ved å ødelegge den».

2. Å importere og eksportere kraft er sløsning. Det er energikrevende å transportere kraft, det vil alltid gå endel tapt på veien, og over større avstander vil mer gå tapt. Slik vi holder på nå, med å transportere den ferdigproduserte kraften vår frem og tilbake til Europa, går 10-20 % tapt i rent svinn. Du kan dusje ganske lenge i godt og varmt vann for å komme opp i slike energimengder. I det hele tatt blir alle oppfordringer om å være sparsomme med strømmen litt merkelige mot denne bakgrunnen. Det skal veldig mye til før vanlige folks sparsomhet kan komme opp i energimengdene som går tapt i energitransporten.

3. Elsertifikatene koster penger. Noen må ta regningen, og noen får fortjenesten. Regningen går til oss vanlige folk. Strømregningen har allerede blitt lite grann dyrere på grunn av disse sertifikatene. Det har imidlertid ikke vært mye bråk om dette, for strømmen i Norge er uansett billig, særlig i forhold til inntektene våre. Men det skulle kanskje mer være et spørsmål om hva som er rett og rimelig, enn hva vi har råd til. Det er kanskje ikke rett og rimelig at vi skal finansiere strømforbruket i Europa. Og det er i hvert fall ikke riktig at vi skal betale for (altså ikke tjene penger på, som vi vitterlig gjorde da de første vannkraftverkene ble bygget, de var et gode for nasjonen) nedbyggingen av norsk natur.

Fortjenesten går til investorer som investerer i fornybar energi. De er sikret lønnsomhet, sikret penger i lomma. Det er politisk vedtatte penger de får, og ikke noe de rettmessig tjener på fordi de har tenkt ut noe smart. En av dem som tjener gode penger på disse elsertifikatene er erkekapitalisten Øystein Stray Spetalen. Han tror ikke engang på klimaendringene. Men han tror på sikker fortjeneste, og han får ekstra glede når han har tjent pengene sine på skikkelig sleipt vis, særlig på bekostning av sosialistene, som han hater. Om noen er så idealistiske at de ikke har noe i mot å finansiere Europas energiforbruk, så vil de kanskje ha noe i mot å finansiere Stray Spetalens inntekter. Jeg har ingenting i mot en ærlig og gjennomført sleiping som ham, han står for det han er – en drittsekk, men jeg har ikke lyst til å betale overpris for strømmen jeg bruker, for at han skal bli rikere.

Det er alt sammen en del av det jeg etterlyser i den norske miljødebatten. Det er så mange som har så lyst til å gjøre noe, at det blir ikke lagt skikkelig arbeid i å finne ut av hva som virker. Mange gode nordmenn er oppriktig innstilt på å gjøre noe for verden og for klimaet, og er beredt for at det skal svi litt på pungen. Men i mye av det som blir vedtatt og gjennomført, ser det ut til at det skal være viktigere at det skal svi, enn at det skal virke.

Glimrende innlegg av Hogne Hongset

Da vi kom hjem fra vinterferie lå halvannen ukes aviser utenfor døren og ventet på oss. Jeg er historiker, og mener aviser ikke blir gamle, jeg samlet dem sammen i en bunke, og satte i gang med å lese dem. Det skulle betale seg, for i Bergens tidende 3. mars var det et leserbrev som gjør at man også i våre dager på ny kan få troen på ordets makt.

Det var skrevet av Hogne Hongset, en person jeg inntil da ikke hadde hørt om, men nå har fått sjekket opp. Han har noe på hjertet, og i en alder av 70 år debuterte han som skjønnlitterær forfatter for å få det ut. Debutromanen het «Varsleren», er av sjanger krim, og kom ut i 2009 på Kagge forlag. Den henter stoff fra Hongsets mange års erfaring fra det som rundt på forskjellige nettsteder blir kalt oljerelatert virksomhet, privat og offentlig, nå er han spesialrådgiver i fagforbundet Industri Energi. Han forsøkte først å skrive en dokmentarbok om saken, den kom ut i 2003 på Damm forlag, men siden dokumentarbøker gjerne ikke selger så godt, la han det samme stoffet inn i en romantrilogi i krimsjangeren i stedet. Sånt er det vanskelig å mislike. «Varsleren» er første bok, verket som helhet heter «Traktaten», og neste bind kommer ut nå i slutten av mars.

Hva Hongset har skrevet om i Bergens tidende er kraftforsyningen i Norge. Det er velplassert 3. mars, midt mens mastene gjennom Hardanger blir vedtatt bygget, linjer jeg har skrevet om i et tidlligere innlegg. Den gang visste jeg ikke helt, jeg hadde nettopp fått vite det jeg ikke kunne tro kunne være sant, at strømforsyningen ikke skulle gå til hustander i Bergen, men til å frakte gass til Europa. Jeg har etter jeg skrev innlegget funnet ut at jeg er i mot disse kraftlinjene og eventuelle strømkabler, og etter hvert slikt naturinngrep, jeg ville foretrukket å være uten strøm nå og da, om så skulle være. Det er slik jeg ser tingene et bedre alternativ enn å ødelegge Hardangernaturen med master. De som er helt avhengig av strøm har selvfølgelig reservebatterier for slike situasjoner, vi vanlige husstander kan glatt klare oss uten strøm noen timer eller til og med dager hvert tiende år, eller så.

Dette alternativet er imidlertid ikke nødvendig. Og Hognset har argumentene jeg manglet, han har tallene, han kjenner systemet og har ordets makt. Hvis argumenter blir satt mot hverandre, så er det vanskelig å se noe annet enn at Hognset har rett. Men de som vil ha opp mastene har makten, og trenger ikke argumenter. De har manøvrert som alle vet, tatt en liten timeout, fått motstanderne av mastene til å splitte seg i forskjellige grupper, noen av dem til å vakle litt, noen til og med å skifte side, og til og med fikk de uansett begynt på linjetraseen et sted den ikke skulle være kontroversiel. Det stod til slutt mellom master og kabler, det beste alternativet var effektivt holdt utenfor den reelle diskusjonen, og mellom master og kabler er det rett og slett mulig å argumentere hjem at master er best. Ikke at det var nødvendig, for selv i et demokrati teller makten mer enn ordet.

Likevel har enkelte løpegutter for makten vært ute i leserbrevspaltene og ellers i mediene og prøvd seg. Jeg tenker selvfølgelig dem som representerer for selskapene som tjener penger på vedtaket, og på representanter for Arbeiderpartiet som jo må prøve å få sitt eget vedtak til å se noenlunde ut, at privatpersoner støtter mastene og argumenterer for dem på sitt vis er selvsagt greit. De har gjort seg opp en mening, og står for den. Men når makten liksom skal ut og argumentere lite grann, kan det bli temmelig stygt, som de som forsøker seg med at mastene også er estetikk, noen forsøkte seg til og med på en sammenligning med Eiffeltårnet. Da må man virkelig ta i med godviljen, eller tjene penger på å mene det. Det neste blir kanskje at noen prøver seg med at forurensning er fint, «jeg har alltid likt søppel i havene, det viser at mennesket tar det i bruk».

AUF i Hordaland har i sin snuoperasjon lagt vekt på at hensynet til klimaet må gå foran hensynet til naturvern. De vil kalle mastene «Miljømaster». Det er en merkelapp jeg gjerne vil feste på dem, for når de går ut med noe slikt, fortjener de å bli husket for det.

Det er i argumentet mot å kalle mastene Miljømaster Hognsets innlegg virkelig har sin kraft. Mitt argument i forrige innlegg stanset med at det er for dumt at vi skal ødelegge Hardanger-naturen for å frakte gass til Europa å brenne den der, i stedet for selv å bruke deler av gassen som energikilde til overføringen. Det er akkurat det samme for klimaet om gassen blir brent i Norge eller Tyskland, og det er et ganske dumt forlik vi har fått i det tiljublede klimaforliket, om det bare vil gå ut på å flytte utslippene våre til utlandet. Så viser det seg altså – hvis vi skal tro innlegget til Hognset, som skulle være ganske greit å imøtegå om han tok feil – at det er atskillig verre enn som så.

For det er nemlig ikke bare det at vi eksporterer gassen til Europa får at den skal bli brent der, vi importerer deler av kraften til denne gassen tilbake igjen for å bruke den her. Det skjer 7 av 10 dager, i følge Hognset, som skal ha sin informasjon fra kraftselskapene. Man skal ikke ha mange studiepoengene i fysikk for å skjønne at å frakte energi over store avstander tapper den for kraft, Hognset har tallet, 10 % går tapt. Minst. Det skulle være enkelt å sette opp regnestykket om man har tilgang på tallene, Hognset skulle være lett å tilbakevise om han tar feil. Man skal dusje ganske mange timer for å komme opp i 10 % av kraftproduksjonen, hva er nå dette de prøver å innbille oss at vi skal dusje sjeldnere, kortere og i kaldere vann, mot dette?

Hognset har flere argumenter. Vi baserer vår energi på vannkraft, og ønsker å supplere med vindkraft. Begge deler er utsatt for naturens luner, det er ikke alltid nok vann, ikke alltid nok vind, selv om disse tingene til vanlig ikke er noe problem her i Norge og vi også på dette feltet er heldigere enn vi har godt av. Dessverre er vannforsyningen på sitt laveste når strømbehovet er på sitt høyeste, om vinteren, og vindkraft kan ikke dekke inn mangelen. De største kraftslukerne er som alle vet den kraftkrevende industrien, nå etter hvert inkludert oljeindustrien med skryteprosjektet «Elektrifisering av sokkelen», noe som enkelt og greit kan løses med et lite gasskraftverk rett ved siden av der behovet ligger. Strømtapet i frakt går ned mot null. Vi har imidlertid ikke valgt dette argumentet, vi kan ikke velge det, det har foreløpig vært som spedalsk, for om vi bygger slike kraftverk vil vi ødelegge vårt eget klimaregnskap. I stedet importerer vi den samme gasskraften fra utlandet. Med 10 % svinn, var det ikke det?

Tro heller ikke det er så vel. Kraftlinjer blir bygget i master på kryss og tvers i vår vakre vestlandsnatur (som blir fylt av Eiffeltårn, for den som synes slikt er fint), gjennom Hardanger og Geiranger. Til Østlandet blir ikke sendt nye linjer, de får også kraften importert, og det fra Danmark og Polen som har gasskraftverk og kullkraftverk. Om vi fikk lagt om verdens kullkraftverk til gasskraftverk, ville vi fått et klimatiltak som virkelig monnet, i stedet for at hvert land nå sitter for seg selv og bygger vindmøller.

Det er enda et par ting til. Vi i Norge bygger disse vindmøllene våre. Mange er glade i dem og mange tjener penger på dem. Men de må bygges der det er vind, og strømmen som produseres der må fraktes dit det er folk. Vil ikke det bety nye kraftlinjer, eller hva, på kryss og tvers av vestlandet? Og vil ikke prisen for disse linjene bli sendt til oss vanlige forbrukere, som stort sett i våre liv ikke har bruk for slik kraft? Det er ikke privathusholdningene som trenger mer strøm, det er industrien – og det er eksporten. Elektrisiteten er nå en gang slik at den må brukes når den er produsert, den kan ikke lagres, så i perioder vi har for mye strøm må overskuddet fraktes til utlandet. Det skjer gjennom nye kabler, som må bygges, og regningen blir sendt til oss vanlige forbrukere. Inntektene går til kraftselskapene.

Hognset avslutter med et slående regnestykke. Gasskraftverk slipper ut 360 gram CO2 pr KWh, importert kraft i gjennomsnitt 526 gram. Gasskraftverket på Kårstø slipper ut 1,2 millioner tonn CO2 per år, om det stenges vil det tilsvarende tallet for importert kraft være 1,8 millioner tonn. Vi kan spare det globale klimaet ved å bygge flere kraftverk her i Norge, og samtidig unngå skjemmende kraftledninger over vår vakre vestlandsnatur.

Hvilke argumenter hadde egentlig motstanderne mot gass og forkjemperne for master mot dette? At mastene så fine ut?

Hongsets innlegg finner dere her.

Kraftforsyning, master og gass

Det er på tide å tre fram med sin mening i en av de mange kontroversielle sakene som har vært oppe i media den siste tiden. Med lesere fra venstre til høyre på den politiske skalaen er det fort gjort å trå feil når man skal skrive noe skikkelig, men av og til er det nødvendig å tone flagg og si takk for følget til dem som ikke kan vil være med lenger. Jeg har nå brygget på saken om kraftlinjene i Hardanger – monstermastene, som de blir kalt -, fra jeg først oppdaget saken på ferie på Krim i sommer, og tenkte hva i all verden er det som foregår i landet mitt, nå da? til jeg denne uken fikk argumentene som gjorde det mulig for meg å lande på et klart standpunkt. Og det er et standpunkt som vil overraske mange og glede noen få, det er verken luftlinje eller sjøkabel, men noe så billig og naturvennlig som – gasskraftverk.

La meg først ta litt om bakgrunnen. Jeg har siden jeg var ganske liten vært opptatt av det estetiske når det gjelder naturvern og miljøvern. En av de tyngste politiske besultningene jeg har mottatt i hele mitt liv, er beslutningen om å bygge motorvei gjennom de puslete fjellene og haugene i mitt kjære Ganddal. Det var en katastrofe for tenåringen Eivind Salen. Veien skulle gå rett gjennom turomårdene mine. Mange minner ville bli for evig og alltid ødelagt. Jeg kunne ikke tro det var sant, skrev fiktive leserbrev som stiloppgave på skolen, og var i det hele tatt så deprimert som en ungdom kan bli. Livet ville bli forandret, ingenting ville bli som før.

I dag er det både veier, broer og byggefelt i turområdene mine. Det er for meg det vanskeligste å akseptere med å bli eldre, ikke at jeg selv blir eldre og forandres, men at verden rundt meg som jeg kjente den blir det. Sånn er nå en gang jeg, og det har jeg prøvd å argumentere for. Men jeg har alltid havnet i problemer med det, fordi som argumenterer miljøvern på bakgrunn av kommende klimaendringer opererer med større moralsk tyngde i diskusjonen. De ønsker vindmøller velkommen fordi det gir ren energi, og sier prisen å betale at det ikke ser så fint ut, ikke er noen pris på bakgrunn av at det vil holde temperaturen nede og rett og slett redde verden, som det pleier å ende opp med. Forresten synes de gjerne det ser fint ut også.

Nåvel, dette er ikke en diskusjon om vindmøller, men om kraftmaster i Hardangernaturen. Det skulle ikke overraske noen at jeg er i mot. Jeg kommer ikke selv fra Hardanger, og er ikke der ute så veldig ofte, så dette går ikke direkte på min egen identitet. Men jeg kan forestille meg at for dem som bor der, så er det helt fryktelig å vende seg til tanken at synet av den frie naturen skal bli forstyrret av elektriske kraftledninger som skamløst brøyter seg vei gjennom det vakre. Hvis det er mulig å unngå det, så bør det unngås, for når de først kommer opp, vil de ikke bli tatt bort igjen.

Alternativet i debatten har vært sjøkabel. Det er klart, en slik kabel vil løse de fleste av de estetiske problemene. Under sjøen vil den være usynlig, og det bør generelt sett alle kabler og kraftlinjer være. Men det vil bli uforholdsmessig mye dyrere, 3,5 milliarder er tallet et uvalg har kommet opp med, og hvis det gir smitteeffekt med at andre også ønsker seg kabel, vil det bli enda dyrere og samfunnsøkonomisk ikke lønne seg. Det er også et kraftfullt argument mot en slik løsning, at hvis det blir problemer på linjen, vil det være mye vanskeligere å få det løst når linjen ligger under jorden og under vann, enn når den ligger synlig over bakken. Dette siste gjør at jeg heller mot kraftlinjer likevel, om det ikke er til å unngå, om man ikke har valget.Hvis ikke ville jeg glatt være med å betale for dyrere strøm, selvfølgelig skulle vi som bor i Bergen og har glede av strømmen og måten linjen er bygget på, også betale for dem. Det er vårt ansvar, og vår glede.

Slik stod jeg så langt. Men det har altså kommet frem et nytt argument. Og det er at linjene er til å unngå, vi har et valg. Dette valget vil være billigere, det vil sende regningen til den som regningen skal ha, og det vil ikke innebære et eneste inngrep i den vakre Hardangernaturen. Det vil ikke engang innebære noen økning i det globale klimaregnskapet.

Argumentasjonen går som følger. Hustandene i Bergen bruker ikke mer strøm nå, enn de brukte på midten av 1990-tallet. Mer effektive strømløsninger gjør at vi kan ha det varmere og bedre, og benytte flere elektriske apparater, uten å bruke mer strøm enn vi gjorde tidligere. At strømforbruket for befolkningen i Bergen er større nå enn på 90-tallet, skyldes befolkningsøkningen. Den er marginal, slik også den private økningen av elektrisitetsforbruk er marginal. Det som gjør at Statnett kan argumentere for at strømforsyningen er truet – slik man argumenterer for sin syke mor, som i dette tilfellet slett ikke er syk i det hele tatt, men bare har lyst på litt sykestønad -, er at industrien krever mer strøm. På Kolsnes og Troll. Denne økningen er etter hva jeg fikk høre så stor, at den nærmer seg halvparten av strømforbruket i Hordaland, eller at disse to bruker like mye som hele befolkningen til sammen. Her får man rett meg, den som vet bedre om jeg tar feil.

Da blir det selvfølgelig litt spesielt at vi forbrukere skal ta regningen for nye strømlinjer. Den skal sendes til den som trenger denne nye kraften, til olje- og gasselskapene. De konkurrerer internasjonalt, og vil selvfølgelig ikke ha større utgifter enn nødvendig. Aldri om de vil betale 3,5 milliard ekstra for at det skal se fint ut i Hardanger.

Det trenger de heller ikke. Hele saken kan enkelt og greit løses ved at det bygges et nytt gasskraftverk som kan forsyne sokkelen med elektrisk kraft. Denne løsningen er behandlet som en spedalsk, for det vil ødelegge klimaregnskapet til Norge og føre til altfor høye CO2-utslipp herfra. Men til det er det jo mulig å fremsette et riktig så kraftfullt argument, og det er at den gassen som ville bli brukt til å drive dette kraftverket, vitterlig blir sendt til Europa for å gjøre sin nytte – nettopp – i gasskraftverk. Det globale klimaregnskapet bryr seg ikke om at utslippene kommer fra Norge eller Tyskland. Løsningen vi går for nå, er altså å bygge kraftlinjer som ødelegger naturen i Hardanger, for å skaffe den kraften som skal til for å pumpe gassen gjennom rør til Europa, for at den skal bli brent der, i stedet for her. Det er tap på alle kanter.

Å bygge et gasskraftverk tar under to år. Det koster ikke mange penger, og regningen kan gå direkte til oljeselskapene som skal bruke kraften. Gassen til å drive verket produserer de selv. Den blir brent i Norge, like rent eller skittent, som der den ellers vil bli brent. Og befolkningen i Bergen og Hordaland vil fortsatt ha sin stabile strømforsyning, uten prisøkning, og uten skjemmende kraftlinjer gjennom vakre Hardanger. Misforstått idealisme må ikke koste oss dyrt, både i penger, naturvern og miljøvern. Vi må ikke ofre vår vakre natur for å få eksportert gassen bort før den blir brent.

Saken ser for meg ganske klar ut. Er det noe jeg har misforstått her?