Kontantstøtte og bankbytte

I dag er det 11. november, dagen da den tyske kapitulasjonen under første verdenskrig ble undertegnet i en jernbanevogn i Frankrike. Tilfeldigvis hørte jeg siste del i en foredragsserie om første verdenskrig akkurat i dag, og tilfeldigvis var denne episoden også spilt inn 11. november, noe foredragsholderen gjorde oppmerksom på. Jeg koblet imidlertid ikke før jeg hørte på BBC, som også hadde en sak om den store krigen.

For meg begynte dagen litt senere enn vanlig, etter en litt urolig natt fra den lille. Det var helt lyst ute da jeg våknet, og straks stod opp. Jeg hadde planlagt å bake brød, men vi har så mye annen mat liggende, og som må spises, at jeg slo det fra meg. Min kone Olia laget pizzadeig i går kveld, og i dag formiddag laget hun selve pizzaen. Helt vilt for en konservativ nordmann, pizza midt i uken, midt på dagen.

Så var det ut med lille Irina. På veien sjekket jeg postkassen, og der lå brev egnet til å glede: Vi er tildelt kontantstøtte!

Kontantstøtten var mye lettere å søke om og få innvilget enn pappapermisjonen som voldte oss store problemer i fjor. Det vanskelige var å huske at vi var kvalifisert. Det er ikke mange påminnelser om det rundt omkring, påminnelsene går på at vi må huske å søke barnehageplass, noe vi foreløpig ikke er interessert i, siden jeg uansett er i permisjon. Det var rent tilfeldig jeg plutselig husket det ved kjøkkenbordet her om dagen, at det var noe med kontantstøtte, og et raskt søk på nettet viste at vi er kvalifisert som bare juling.

Det gjelder ikke om annet enn at barnet er mellom 1 og 2 år, og at det ikke går i barnehage. Da har man rett på 6000 kroner i måneden. Det er sure penger å gå glipp av. Søker man ikke, får man ingenting. Søker man for sent, kan man få tilbakebetalt for 3 måneder. Vi var en måned for sent ute, og får tilbakebetalt for oktober.

Selve søknaden kunne vi gjort elektronisk om vi hadde hatt Bank ID. Det får vi når vi nå skifter bank, men i stedet for å vente, sendte vi søknaden av gårde på gamlemåten. Opp til postkontoret, 11 kroner i porto. Ulikt permisjonssøknaden var søknaden enkel både å finne og fylle ut, det er navn og adresse, fødselsdato og personnummer, og så krysse av for at barnet ikke er i barnehage eller oppholder seg i utlandet. Alt får plass på en drøy A4-side. Ikke noen problem i det hele tatt.

Barnehageopptakene er i august, så hvis vi vil ha Irina i barnehage til neste år når jeg er ferdig med permisjonen, vil vi ikke få utbetalt kontantstøtte for månedene august og september. Ellers vil vi få fullt, og vi har heller ikke bestemt oss for om vi vil ha henne i barnehage til neste år heller.

Bankbyttet gjør vi fordi det som en gang var å regne som et frynsegode, lån i pensjonskassen, nå er blitt en belastning. Statens pensjonskasse har for tiden en rente på 2,7 %, Danske bank som vi skifter til, har så vidt over 2 %, effektiv. Det begynte med regjeringsskiftet, da de blå på høyresiden overtok gikk rentene i pensjonskassen straks opp, mens markedsforholdene gjorde at rentene i vanlige banker gikk ned. Siden har det tiltatt, og nå har gapet blitt for stort og vært der for lenge til at jeg vil ignorere det lenger.

Det er litt irriterende, for jeg var ganske godt fornøyd med banksystemet jeg hadde, lån i pensjonskassen, pengene i Skandiabanken. Nå havner alt i Danske bank. Foreløpig ser imidlerid betingelsene så gode ut at det ville være dumt å ha det som vi hadde det, bare fordi vi var «vant til det».

En pussig erfaring med bankbyttet var at jeg måtte opp på postkontoret for å legitimere meg. Sammen med brevet fra NAV om innvilget kontantstøtte var et brev fra Danske bank om noe jeg måtte hente på postkontoret. Jeg trodde det var visa-kort (eller Mastercard, som jeg nå får) eller bankbrikke, men nei, det var bare å ta med meg passet og legitimere meg. Jeg fikk utlevert et brev der det stod at jeg nå hadde «legitimert meg». Litt pussig, selvsagt, all den tid jeg dagen i forveien hadde vært i Danske banks filialer i Sandnes sentrum, og legitimert meg der også. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor personalet på Europris skal være mer å stole på når det gjelder legitimering enn bankens eget personale, og håper at denne tungvinte og dumme måten å gjøre tingene på ikke er noe som skal vare lenge.

Men jeg fikk jo en fin tur med lille Irina i vognen. Og jeg hadde uansett planer om å legge rusleturen vår til Vagleskogen denne dagen, ta en liten langtur på en lite mil. Postkontoret ligger i det vi før kalte Regnbuen, jeg har mange minner derfra, og en smak i munnen fra et godteri jeg pleide kjøpe der, det var ikke noen sak å legge en ekstra sløyfe på turen for å få med meg det. Det var midt i sovetiden til Irina også, etter å ha vist pass og fått ordnet med det, satte jeg Irina på en liten lekeplass i nærheten, så hun sovnet straks hun var ferdig der. Da kunne jeg ta foredrag om første verdenskrig på ørene, og høre de to siste programmene fra serien der.

Endelig godkjennelse fra NAV

Det har vært en kamp. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om det, noe har jeg også allerede skrevet, men heller ikke den posten ble helt ferdig. Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til det også. Velferdsordningene i Norge er nesten uforståelig gode, så man skal kanskje vokte seg for å bli altfor irritert over hvor vanskelig det er å finne ut av dem, søke om dem og få dem. Jeg har sagt halvt på spøk, halv på sant, at det hadde vært bedre om de kanskje bare tok noen uke av permisjonen vår, mot at det var lettere å få den. Her er sagaen om hvordan vi fikk vår.

Det var en passende dag å få den på. I dag er takksigelsesdagen. For en uke siden møttes vi hos mor, etter tradisjonen, (eller som i 2011 eller 2013) og jeg kom med ønske for neste år at det skulle gå i orden med permisjonen. Innen selve takksigelsesdagen kom, hadde jeg brevet i posten. Ønsket er oppfylt.

Jeg vil også ha med her i starten at mens vi styrte med å få orden på søknaden så mistet ansvarlig for IKT i NAV jobben. Det er alvorlig når folk mister jobben, men akkurat her var det kanskje på sin plass. De elektroniske mulighetene hos NAV er mildt sagt mangelfulle, kompliserte og vanskelige, slett ikke noe som gjorde tingene lettere for oss. Informasjonen på NAVs nettsider var direkte misvisende. Det samme var for øvrig informasjonen vi fikk da vi henvendte oss nede på NAV-kontoret, her på Sandnes. Det var ikke før jeg fant frem til de utmerkede chatte-sidene NAV har, at det ble noe fremgang. Da hadde vi vært gjennom noen forferdelige frustrasjoner, og jeg hadde allerede begynt å miste dager av permisjonen min.

Det var dager med min kjære datter. Det betydde svært mye for meg, jeg hadde drømt om disse dagene i en årrekke, og jeg var i denne tiden ganske forbannet. Det er så mye snakk om at far skal være hjemme og ta ansvar for barnet, at fedrekvoten må økes, at far må tvinges til å ta sin del. Da var det frustrerende at jeg ville ta ut maksimalt, men så var det gjort så vanskelig å få det til.

Problemet – hvis det kan kalles et problem, det skulle vel heller være en ganske vanlig situasjon – for oss, var at mor var student, mens far som var jeg, var i full jobb. Da ramlet all informasjon på NAVs nettsider sammen, alt som står der dekker rett og slett ikke situasjonen for oss. Vi var veldig opptatt av fedrekvote, mødrekvote og fellesperiode – det gjelder ikke. Det var den desinformasjonen vi fikk på NAV-kontoret på Sandnes, de sa at mødrekvoten faller bort når mor ikke har opptjente rettigheter, så da blir det om lag 26 uker igjen på far.

Feil.

Systemet erstattes med noe som heter foreldrepenger. Mor har pliktig 3 uker før fødsel og 6 uker etter. Far har resten av de 49 ukene, altså 40 uker. Rart denne viktige opplysningen ikke står rett frem på NAVs nettsider, et enkelt klikk på situasjonen far med opptjente rettigheter, mor uten. Da har far 40 uker.

Så da kunne man tenke seg at det bare var å si fra når man kunne tenke seg å ha disse ukene. På nettsidene står det så fint at man kan velge å ta dem ut når som helst i løpet av de første tre årene. Min plan var å ta dem ut til neste år, når barnet er ferdig med å amme. Det hadde jeg kommet frem til i samråd med arbeidsgiver.

Kanskje kan man si det var feil av oss ikke å tenke på dette mens Olia gikk gravid. Jeg må ærlig innrømme det var langt bak i mine tanker. Permisjonen skulle jo være fra 2015. Man kunne jo vente til barne var født, og fikk sett at alt var vel, før man begynte å bale med permisjonen. De gangene jeg var inne på NAV-sidene, ble jeg frastøtt og sint av all informasjonen som var der, og hvor vanskelig det var å finne frem. Jeg forholdt meg til at jeg skulle ta ut maks, og at det skulle være fra neste høst. Det stod det på nettsidene at var mulig, og det var også det arbeidsgiver i beste vilje anbefalte. Det er klart, jeg ville jo ikke kunne gjøre full nytte for meg, om jeg var hjemme, mens mor – min kjære kone – ammet.

Fødselspermisjonen var det ingen problem. Det var å sende en mail til arbeidsgiver, natten etter vårt elskede barn var født, – jeg kommer ikke i morgen. Helt greit.

Lignende kunne det jo være med foreldrepermisjonen. Vi skulle jo bruke tiden på å glede oss med barnet, ta vare på det, ikke styre med søknader.

Det er ikke meningen å henge ut NAV på Sandnes. De samvittighetsfulle kvinnene bak skranken skal svare på spørsmål om alle mulige tema, fra trygd via fødselspermisjon til pensjon, det er vilt mye å holde orden på, og reglene er vel i mange tilfeller laget unødig komplisert. Hun sa feil med de 26 ukene jeg skulle få, det var mer, og det var ikke fedrekvote og fellesperiode, det var foreldrepenger, noe helt annet. Men hun sa noe om at jeg måtte «søke utsettelse».

Det gjorde meg litt urolig. Så når jeg hadde skrevet og sendt søknaden, elektronisk, om å få ta ut permisjonen min til neste høst, så gikk jeg og var litt urolig. Jeg hadde skrevet overalt hvor jeg kunne «jeg håper alt er i orden», brukt de kommentarfelt jeg hadde kunnet frem til, men det var jo null svar.

Inntil jeg fant chattesidene.

Der fikk jeg plutselig vite at det var ikke i orden i det hele tatt. For det første kan man ikke bare søke om permisjon når man vil, permisjonen begynner etter 6 uker, etter mor har hatt sine obligatoriske rett etter fødselen, og man må søke om å få den fra da av. Eller så må man få utsettelse. Søker man direkte om å få den senere, slik vi gjorde, så får man søknaden avslått. Og man taper dagene man går over seks uker.

Det var første sjokk. Neste sjokk var at mor måtte være i full aktivitet i tiden far fikk utsatt. Min kjære kone måtte altså være fulltidsstudent.

Det siste gjorde vondt. Kona hadde jo nettopp hatt et kjør med obligatoriske innleveringer på ingeniørstudiet sitt, vi hadde snakket om at hun kunne vente med enda flere av fagene for høstsemesteret, barnet er viktigst. Nå måtte vi omstille oss til at hun måtte være fulltidsstudent. Ellers fikk jeg ikke innvilget permisjonen min, eller utsettelsen av den.

Så mye for medisinske råd om at kvinner bør føde barn før de blir for gamle, barnet bør ammes. Her var det virkelig lagt hindringer i veien for at hun skal føde barn mens hun er student, og far er i jobb. Skal far da trå til, og ta vare på barnet, må mor være fulltidsstudent fra seks uker etter barnet er født.

Forstå det den som kan. Jeg kan ikke fatte og begripe at det ikke er mer debatt om det.

Vi stod nå oppe i flere problemer. Jeg hadde sendt denne chattemeldingen i begynnelsen av uken, der barnet vårt var født torsdagen for seks uker siden. Begynnelsen av uken er å ta i, i begynnelsen av uken slet jeg med å finne ut av det, onsdagen eller torsdagen fant jeg frem til chatten. Og skjønte at jeg kom til å tape permisjonsdager fra i morgen eller overimorgen.

Jeg kan kritisere NAV for mye her, men chatten er ypperlig. Der er de også velvillige, etter en helt annen standard enn de formelle henvendelsene, de helt merkelig formelle og skremmende søknadene. De sa jeg kunne søke nå, og hvis det formelle var oppfylt, ville jeg få søknaden innvilget, også med tilbakevirkende kraft. Så jeg kunne søke om utsettelse fra mandagen av…

… eller nei.

NAV har en helt vanvittig regel om at man er nødt til å ta i mot foreldrepenger sammenhengende i seks uker, før man kan få utsettelse. Hvorfor? Snakk ikke fornuft med byråkrater, kan man si litt spøkefullt. Jeg synes ikke vi skal slå oss til ro med det. Hvorfor skal vi ha kompliserte, byråkratiske regler når det ikke er noen hensikt med dem? Hvis noen kan forklare hva som er poenget med disse seks ukene man må ha, og denne forklaringen er fornuftig, så kan man gjerne for meg beholde dem. Hvis ikke bør man ta dem bort, selvfølgelig. Med min beste vilje har jeg ikke funnet noe kan ligne på en slik fornuftig grunn engang. Det er regler for reglenes skyld. Slike regler trenger vi ikke.

For oss var disse seks tvungne ukene foreldrepenger helt forferdelige. Jeg stod der og ville tape permisjonsdager fra i morgen, jeg holdt på å finne ut av dette torsdagen, og fredagen, og måtte altså ut i permisjon fra mandagen for ikke å tape dager.

Det godtok ikke arbeidsgiver. De kunne ikke finne vikar på så kort varsel.

Å si jeg var forbannet, er mildt. Her har jeg virkelig brukt timevis, timevis på å finne ut av reglene, jeg har fulgt arbeidsgivers og NAVs anbefalinger og informasjon jeg har funnet på nettet, og så havner jeg med Svarteper, og får ikke være hjemme med barnet mitt, som jeg har rett til.

Jeg ville ikke gå med på det. Jeg ville ikke slå meg til ro med det. Så jeg gikk nye runder med chatten, hva var dette for noe, hva betydde egentlig seks uker med foreldrepenger, hva var disse greiene? Jo, det var seks uker med foreldrepenger, sånn var reglene, men det stod ingenting om hvor stor prosent av foreldrepengene man måtte ha. Det var bare å motta foreldrepenger. – Kan jeg jobbe for eksempel 95 %, spurte jeg, vel vitende at å finne vikar for 5 % er fullt mulig. – Du kan jobbe 99 %, svarte de på chatten.

Så sånn ble det. Arbeidsgiver fant en vikar for de fem prosentene, jeg har 5 % permisjon frem til 8 desember. På chatten sa de jeg kunne søke, og få det innvilget, også i ettertid, så fremt det formelle var i orden.

Dermed ble det nye runder med søknader.

Først måtte jeg søke om permisjon de seks ukene fra den mandagen som fulgte. Den søknaden sendte jeg av gårde i helgen. Så måtte jeg søke om å få gjort om denne permisjonen til å være gradert, som det heter, den må være prosentvis, 5 %, sånn cirka. I samme søknad ba jeg om å få resten fra høsten neste år.

Det var svaret på denne søknaden som kom i posten i dag. Det var en utrolig lettelse. Jeg kan ikke si annet. Svaret på søknaden inneholdt også akkurat det jeg ønsket hele tiden, at NAV sier til meg at jeg har rett på permisjon fra den datoen til den datoen, og er innvilget det. Det er 40 uker fra 1. august, minus den lille permisjonen jeg har nå. Det er veldig, veldig bra, og jeg gleder meg enormt.

Men du verden så mye styr det var å få det til. Hadde jeg ikke vært så innbitt og kjempet så hardt for å få det som jeg ville, så hadde det ikke gått. Det kunne jo bare være å bli enig med arbeidsgiver, og så går NAV gjennom dokumentasjonen, så er det greit. Slik det var med fødselspermisjonen. Sånn det er nå, taper du som far permisjonsdager fra seks uker etter fødselen, og har du ikke søknaden inne riktig innen da, får du aldri disse dagene igjen. Da jeg skjønte det brukte jeg ikke krefter og energi på annet enn å få dette i orden.

Ganske unødvendig. Når barnet er født, skulle jo far bruke tid på å være med barnet. Vi har også en tøysete krevende situasjon, nå, med mor som fulltidsstudent og far i full jobb, hva er det for slags tull, egentlig? Min kjære kone gjør en kjempejobb med å være fulltidsstudent, og fulltidsmor, på en gang. I morgen skal hun ha eksamen, den første av fire. Og mens hun har den, er jeg på jobb, og min mor må komme og ta seg av barnet. Det burde være mulig at jeg – altså far – fikk utsettelse, mens mor var hjemme med barnet, og tok en pause i studiet. Så kan hun trå til for fullt, fra hun er ferdig å amme, og jeg – altså far – kan være hjemme og ta meg (seg) av barnet. Det er en mulighet som ikke finnes.

Så det er mye å irritere seg over. NAV har mye å ta igjen, i forhold til andre offentlige tjenester, som altinn. Leveringen av selvangivelsen har jo virkelig blitt mye enklere, nå som det kan gjøres på data. Man får det inntrykk at det offentlige er der for å tjene deg, at byråkratiet skal være til for oss som lever i det samfunnet de er satt til å betjene. I NAV føler jeg vel nesten at byråkratiet er til for å gjøre det vanskelig for oss. Hadde det ikke vært for chatten, hadde det for oss vært umulig, og jeg hadde tapt mange dager sammen med vårt herlige barn.

Olga og NAV

På en dag og i en tid det generelt har kommet en god del gode nyheter inn for min kjære ukrainske kone, Olga, så skal jeg skrive om noe som har vært og fortsatt er problematisk.

I en pågående konflikt skal man ikke gjøre vondt verre ved å snakke vondt om motparten. Det har ingen noe å tjene på. Jeg vil heller ikke kalle saken med Olia og NAV noen pågående konflikt, det er heller bare en pågående sak. Men en pågående sak er det.

Siden hun kom til Norge har Olia (min kones kjælenavn) vært særdeles ivrig etter å finne seg noe meningsfylt å gjøre. Sitt første uoffisielle jobbintervju hadde hun dagen etter ankomst. Når hun kommer med et kveldsfly skal det godt gjøres å gjøre det tidligere. Sin første jobbinnkalling hadde hun etter omtrent tre måneder, og sin første arbeidsdag et par uker etter det igjen, siden jobbinnkallingen var akkurat i det vi reiste på påskeferie. Hun burde jo være en god tilvekst til det norske arbeidsmarkedet. Og hun kommer til å bli det.

Men det er vanskelig å finne noe stabilt og fast, og til hjelp har hun også vært  kontakt med NAV. Det er mange som kritiserer NAV, jeg kan fort bli en av dem, men man kan også si at det i Norge like lett blir betalt for mye i trygdeytelser, som for lite. Det er mange som vil hengi seg til slappheten, skylde på andre, og la være å gjøre noe. Olia og jeg vil ikke bli en av dem, Olia ønsker jobb, ikke penger.

Og hjelpen NAV da gir, er å sende arbeidssøkeren på det kurset som er lettest tilgjengelig, og som best gir inntrykk av at det blir gjort noe. Det er truckførerkurset.  Dette kurset gjennomførte Olia i midten av juni, kort tid før sommerferien. Det var stor stas og mye latter da hun kom hjem med kurset godkjent.

Foreløpig er det altså ingen problemer. Jeg regner med at hun kanskje vil få dekket bussbilletten ut til Åsane der kurset ble holdt, man pleier være rause med slike utbetalinger i Norge, og det er jo generelt vanskelig for en ubemidlet arbeidssøker å komme seg på kurs, når det koster penger å komme dit.

Torsdag 24. juni – dagen før vi reiser på sommerferie, og en dag da jeg betimelig har en bloggpost ved navn pakkestressrekord, – nettopp den dagen kommer brev i posten om at Olga Salen har fått innvilget ikke bare busspenger, men også godtgjørelse for kurset. Det dreier seg om halvannet tusen kroner, halvannen månedslønn for en lege i Ukraina, dit vi er på vei, for å sette det litt i perspektiv. Det er betydelige penger for Olia, og for familien hennes, som hun er slepphendt med å gi til.

Problemet var bare at det i dette brevet – datert 17. juni – stod at godtgjørelsen var innvilget, og ville bli overført til en bankkonto som var oppgitt med asterikser, altså en ikke-eksisterende, – eller bli sendt med postgiro. Men Olia og jeg er på vei til en åtte ukers ferie, og vil ikke kunne veksle inn en postgiro før langt ute i august. En del av pakkestressrekorden var å finne ut hva vi skulle gjøre med dette, hvor lenge en giro var gyldig, hva som ville skje om vi ikke fikk vekslet den inn, og hvilke alternativ vi hadde, om vi måtte gjøre. For ordens skyld: Vårt fly gikk klokken seks neste dag. Det var ingen mulighet for at vi kunne gjøre noe med dette selv.

Så løsningen ble at min kjære mor ringte NAV, forklarte saken og hørte hvordan det var med slike giroer. Hun fikk til svar at om giroen ikke ble vekslet inn, ble pengene sendt tilbake til NAV, og den som skulle ha dem, kunne senere gjøre krav på dem. Vi slo oss til ro med det, hva skulle vi ellers gjøre.

Til vår lille overraskelse fant vi ikke noen giro fra NAV da vi kom tilbake fra sommerferien forrige søndag, kveld. Jeg er i mot et grådig postvesen, som i stedet for som i gamle dager å yte god service, skriver og reklamerer for å overbevise oss om hvor god den er, selv om den ikke er det. Jeg betaler ikke hundrevis av kroner som noe så selvsagt som å få stoppet posten. Så kanskje var det slik at postkassen var overfylt, slik at det ikke var plass til giroen. Men dette kunne jo ikke være noen forklaring. Postkassen var slett ikke full, og en liten giro tar ikke noe plass.

Og så har vi på vanlig omstendelig vis kommet frem til selve saken. Olia – som pussig nok ikke er så altfor opptatt av disse pengene, hun vil heller ha jobb eller noe stabilt å gjøre – går neste dag til NAV, og får forklart at kravet hennes er foreldet. Det gjaldt bare i kursperioden.

Pussig. Brevet er datert 17. juni, en dag før kurset avsluttes, vi får det 24. juni, nesten en uke etter. Hvordan skal vi få innfridd kravet i tide?

Det er mulig det er noen språklige misforståelser. Neste dag tar vi med oss brevet, og går sammen til NAV for å høre hva dette er for noe. Der sjekker de opp saken, eller prøver å gjøre det, men sier at det ikke er mulig, siden Olia ikke har sendt meldekort, og dermed ikke lenger er registrert som arbeidssøker. De kan ikke åpne saken hennes, før hun på ny er registrert, og på ny begynner å sende meldekort.

Så det gjør vi. Olia registrerer seg på ny, sender meldekort, og går et par dager ned til NAV for å høre hvordan det er med disse pengene.

Svaret hun nå får, er at hun ikke har rett på dem, siden hun ikke har hatt fast arbeid i Norge, ikke har betalt skatt, og dermed ikke har tjent seg opp noe å få utbetalt.

Jeg må gå ut fra at det fortsatt er en misforståelse. Hvis ikke er det svært rart at de har sendt henne dette brevet, der de skriver at kravet er innvilget. Hvorfor skulle de gjøre det, bare for når hun kommer og vil ha dem, får til svar at hun ikke har jobbet i Norge, og dermed ikke kan få dem.

Jeg skal bli med Olia en gang til ned til NAV, og høre hva dette er for noe, før jeg eventuelt kommer tilbake med full kritikk. Eller – forhåpentligvis – full frifinnelse.