Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

20 år siden Berlinmuren falt

Den tyske forfatteren Günter Grass skriver i boken «Mitt århundre» – en boksamling mer eller mindre oppdiktede, små prosastykker om hvert av årene fra 1900 til 1999 – for året 1938 om en tysk historielærer som med datoen 9. november ikke er opptatt av 9. november 1989, men samme året i 1938. Det er datoen for krystallnatten, natten da hele det tyske samfunnet går til angrep på jødisk liv og eiendom, for å hevne drapet på en tysk diplomat foretatt av polsk-tysk jøde. I den lille tre siders historien til Grass er det lektor Hösle som underviser i historie, og en av skoleelevene som forteller, og gjennom den smått uinteresserte skoleeleven får vi den nødvendige distansen både til krystallnatten og Berlinmurens fall, og til den tyske lærerens historieundervisning. Den blir flittig kritisert på foreldremøtene, gode tyske besteborgere  anklager læreren for «fortidsbesatthet».

Jeg er ingen stor fan av Günter Grass, men akkurat denne historien har gjort at siden jeg leste denne boken, alltid har hatt helt klart i hodet at krystallnatten og Berlinmurens fall skjedde samme dag, samme natt, og at det var et lite stykke uti november. Det gjør meg også oppmerksom på hvor usannsynlig rik og problematisk tysk historie fra det forrige århundret er, et århundre som egentlig stort sett omfatter hele den tyske stats levetid. Denne staten har vært full av enorme nederlag og seire, ufattelige katastrofer og like ufattelige gjenreisninger, redselsregimer på begge ytterpunkter av den politiske skalaen, og begge uten større problemer med å finne frivillige til å utføre ugjerningene regimet påkrevde, også ugjerninger uten sidestykke i verdenshistorien. Hva er det egentlig med tyskerne og den tyske historien fra det forrige århundre? Hvordan kan en stat og et folk pådra seg så mange verkende sår over en så kort periode, og være så åpen og redelig i forsøk på å lege disse sårene igjen?

I det første er det mange stater som kan måle seg, i det siste står tyskerne alene. Det er bare der viljen til å rette opp i feilene virkelig har vært til stede, og man i dag har et demokrati som står seg som et av de aller beste i verden.

Mot en slik bakgrunn blir den utrolige Berlinmuren bare en av mange ting. Rivingen av Berlinmuren er den første, store historiske hendelsen som fant sted i min levetid, og som jeg allerede når det skjedde, skjønte var betydningsfullt. Berlinmuren stod der da jeg var født, og jeg visste at den var et både symbol og en meget konkret sak i kampen mellom øst og vest under den kalde krigen. Jeg visste at Øst-Tyskland var kommunistisk, og at Vest-Tyskland ikke var det, og jeg hadde også noen forestillinger om hva dette innebar. Jeg visste at Berlinmuren hindret folk å reise fra den ene siden til den andre.

Siden har jeg selvfølgelig fått vite mye mer om denne vanvittige muren, som ble reist så å si fra den ene dagen til den neste.  Plutselig en dag i 1961 var den der, det var ikke lenger mulig å gå fra øst til vest, slik det merkelig nok hadde vært mulig like siden krigen. En vanlig utbredt misforståelse er at muren straks ble reist for å skille den sovjetiske delen fra de franske, britiske og amerikanske etter andre verdenskrig. Muren er atskillig nyere.

Jeg har vært 3 ganger i Berlin, og jeg har rukket å besøke museene som har med muren å gjøre. Det smått konroversielle museet ved Checkpoint Charlie har jeg vært ved hver gang. Det er kontroversielt, fordi det ikke er opplagt hva det er som gjør at amerikanerne skal tjene penger på Tysklands vanskelige historie, og dette museet er amerikansk. Det er også litt usmakelig hvordan amerikanerne og alle vi i vesten, egentlig, trykker på for å vise at vi hadde rett gjennom hele den kalde krigen, og at de kommunistiske regimene var akkruat så grusomme som vi hele tiden sa. Historien kan godt være litt balansert, selv om det er seierherrenes historie som også her blir skrevet.

Men trass i at museet er kontroversielt, så er jeg der hver gang. Det skyldes naturligvis at det er så mye interessant å se der inne. Og siden jeg nå en gang er i en situasjon der jeg egentlig ikke har tid til å skrive bloggposter, skal jeg inntil denne posten eventuelt bli utvidet, bare skrive litt om den ene filmen som blir vist på et av de mange TV-apparatene der inne.

Det er en seiersfilm fra det som må være 10. desember 1989, eller der omkring. Muren er ikke bare åpnet, men vanlige tyske mennesker er også i gang med å gyve løs på den med hammer og meisel, for å ødelegge den. I en scene er det en gammel mann som klatrer opp en stige, for å sette seg oppå den og hamre løs noen biter. Han er ikke så sprek som han en gang var, det går stivt oppover, og han har litt problemer bare med det å forlate stigen, og sette seg overskrevs over muren. Så tar han frem utstyret sitt, hammer og meisel også for ham, men han eier ingen balanse i det hele tatt, og jeg antar at alle som ser det må tenke som jeg, at han der vel umulig kan greie å hamre løs noe. Det klarer han da heller ikke, med en gang han begynner å hamre på skrå inn mot meiselen, ramler han ned bak muren på andre siden, filmen skifter til et annet klipp, og alt forsvinner.

 

Sovjetunionens angrep på Polen

I år har jeg fått med meg årsdagen for Tysklands angrep på Norge Aldri mer 9. april 1940, og Tysklands angrep på Polen 1. september 1939. Bildet vil ikke bli helt komplett uten å ta med også Sovjetunionens angrep på Polen denne dagen her, 17. september 1939. Fortsatt i dag får man ikke mange gode treff om man søker på Sovjets angrep på Polen, selv om man søker på engelske nettsider. Sammenlign med søk på Tysklands angrep, og se forskjellen. Sannheten er at Sovjetunionen under krigsårene oppnådde mange av de målene Tyskland hadde for krigen, deriblant å utvide terriotoriet sitt. De brukte bare ikke uttrykk som «Lebensraum» for å legitimere målene sine, og brukte ikke raseideologi for å sende andre folkeslag i konsentrasjonsleir og var ikke åpne på at de undertrykket dem. Det nazi-Tyskland gjorde åpenlyst, gjorde kommunist-Sovjet i det skjulte. Sånn kan også den annen verdenskrig forstås.

Alle som har reist i Øst-Europa nord og øst for Karpatene vet at der er det rimelig flatt. Og uten fjell og andre naturlige grenser, er det ikke så lett å sette og holde på statsgrenser heller. Verken inntrengere eller innflyttere kan lett holdes ute. Slik har grensene blitt satt mange ganger, ettersom styrkeforholdene mellom land og fyrstedømmer har forskjøvet seg, og hele tiden har folk og folkeslag flyttet rundt omkring, og slått seg ned der de har funnet betingelsene best. I posten Polen skriver jeg litt om hvordan grensene var da Polen var mektig. Under Katerina den store ble Polen effektivt slått ned, og grensene ble trukket på nytt i 1797, til god fordel for Russland og russiske interesseområder. Siden den tid har Polen stort sett måtte finne seg i å være praktisk talt som et russisk fyrstedømme.

I fredsoppgjøret i Versailles etter første verdenskrig kom Polen godt fra det. Den ene naboen, Tyskland, hadde ingen god sak når det gjaldt å trekke nye grenser for Europakartet, den andre naboen, Russland, lå i kaos og borgerkrig, og hadde andre ting å tenke på enn å få orden på grensene sine i vest. Polen benyttet dette kaoset, og fikk utvidet grensene sine i øst gjennom den Polsk-russiske krig, i årene 1919 – 1921. Russland gikk med på disse grensene gjennom freden i Riga i 1921, det var i tiden borgerkrigen var i ferd med å bli helt slutt, og den kommunistiske stat skulle bygges opp og blomstre. Den senere så mektige Sovjetstaten var på dette tidspunktet helt utarmet av kriger, vanstyre og terror.

Gjennom 20-årene bygget Sovjetuninoen seg opp igjen. De fikk i hvert fall konsolidert sitt eget styre, og gikk inn i 30-årene med en aggressiv og jernhard leder i Josef Stalin. Polen hadde all grunn til å føle seg truet, først og fremst fra Tyskland, der aggresjonen var helt åpenbar, men også fra Sovjet, som ikke hadde noen grunn til å være særlig fornøyd med de siste grensene som var trukket. Siden det var Tyskland som først startet krigen, og siden Hitler gjennom hele 30-tallet så tydelig hadde snakket om å utvide rikets grenser og skaffe tyskerne livsrom, så fremstår de tyske nazistene som mye mer ekspansive enn de sovjetrussiske kommunistene. Slagordet proletarer i alle land, foren dere stod aldri så særlig sterkt i Stalins retorikk. Han brukte aldri dette uttrykket, og uttalte i stedet at man først måtte få kontroll i eget land. Han skrev også mye vakkert om at alle folk måtte ha sin frihet, og selv bestemme hvem og hvilket styre de ville høre til. Men han gjorde noe helt annet.

Invasjonen

Tysklands angrep på Polen blir med rette sett på som en overlegen makts overgrep mot en svakere motstander. Tysklands krav var helt urimelige, Polen hadde ingen mulighet til å imøtegå dem uten å gi slipp på deler av sin egen selvstendighet, og de hadde dessuten på toppen all grunn til å tro at om de innrømmet noen krav,ville Tyskland komme med flere. Uten krigserklæring angrep tyskerne på bred front første september 1939, og slo raskt ned all motstand som var. Det ligner meget på Sovjets angrep.

Sovjet angrep også uten krigserklæring. Dette var også et angrep fra en overlegen makt, og dertil mot en motstander som allerede lå nede og ble banket opp. Polen hadde ingen som helst mulighet til å forsvare seg fra angrepet på to kanter, forsvaret mot Sovjethæren ble rent symbolsk. Men Tyskland får all skylden for overgrepene som ble gjort.

Rett skal være rett, ingen kommer opp mot nazistene i grusomhet. Men sovjetstyrkene gjør mye av det samme. Også de fanger polakker og andre fremmede folk i hopetall, og sender dem av sted i arbeidsleire. Tysklands leire er verre, og fangevokterne er mer brutale, men polakkene blir i det minste holdt i leire i sitt eget land. Sovjetstyrkene sender dem til Sibir, og enda lenger unna.

Tyskerne er beryktet for sine systematiske massedrap. Disse er så motbydelige at om de ikke hadde overgått seg selv med den enda verre gassingen senere, så ville denne oppstillingen og nedskytingen av forsvarsløse mennesker vekket akkurat den avsky den fortjener. Men også sovjetstyrkene foretok slike mord. I den senere tid er drapene i Katynskogen blitt mer kjent. Det er takket være internett, tror jeg. Der står det. Tusenvis av polske offiserer blir brakt til skogs og skutt rett ned av det russiske sikkerhetspolitiet NKVD. Forbrytelsen var at de var polakket, og offiserer, og derfor kunne være litt for mektige, og litt for farlige. Tilsvarende drap på polske offiserer finnes ikke blant tyskerne.

Og enda en invasjon

Som et nordisk folk skulle vi nordmenn selvsagt kjenne litt til den finske vinterkrigen. Den kom en drøy måned etter Sovjetunionens vellykkede invasjon av Polen. Dette var raskere enn det tyskerne greide å angripe en ny motstander. Invasjonen var legitimert av en frykt mot et tysk angrep. Om tyskerne allierte seg med Finland, ville de kunne utnytte Finlands grense som den gang gikk bare noen få mil utenfor Sovjetuninonens meget viktige by, St. Petersburg, som den gang het Leningrad. Tyskerne kunne også i fred seile hele veien oppover Østersjøen, og også sjøveien effektivt angripe Leningrad. Kravet fra sovjetrusserne mot finnene var derfor at Finland gav fra seg noen øyer og marinebaser i Østersjøen, og et område slik at man fikk et forsvarlig område rundt Leningrad. Som kompensjason skulle finnene få områder i nord, i Karelin. Symbolsk var området russerne skulle gi fra seg dobbelt så stort som det finnene skulle gi, noe kommunistene spilte veldig på i propagandaen, og kommunister ellers i verden var helt med på. Selvfølgelig måtte det kommunistiske Sovjetunionen ha forsvarbare grenser.

Finnene gikk imidlertid ikke med på dette, naturlig nok. Og som svar gikk det overlegne Sovjetunionen inn i lille Finland 30. november 1939, etter selv å ha fremprovosert et angrep ved rett og slett å skyte på seg selv – og gi skylden til Finland. Dette er vinterkrigen. Finnene forsvarte seg med fortvilelsens krefter, som man så fint formulerte seg i gamle historiebøker, og de klarte faktisk å holde de på alle måter overlegne sovjetstyrkene unna i månedsvis. Det var den russiske fiaskoen i denne krigen som var med på å gi Hitler motet til å angripe Sovjetunionen halvannet år senere.

Men Russland har i alle kriger de har vært med på dratt nytte av at de har hatt tilnærmet uttømmelige ressurser både av mannskap og materiell. Så ettersom tropper og kompanier og bataljoner ble sønderskutt i de finske skogene, fylte russerne bare på med nye, og etter hvert klarte man også å finne ut av den finske taktikken, og legge seg litt fornuftig taktikk selv. Finnene var dømt til å tape denne krigen, og tapte den også.

Grensene som russerne her vant, er de som gjelder den dag i dag. Og man gav aldri fra seg noe område i Karelin.

Og enda en…

Året etter invasjonen av Polen og Finland, gikk Sovjetunionen også inn og forsynte seg med de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Også disse landene fikk Sovjetunionen beholde etter at krigen var slutt, og i over 40 år fremover.

I 1941 ble Sovjetunionen som kjent angrepet, og led fryktelig under en av de mest hensynsløse kriger som har funnet sted på kloden. Tyskerne angrep og kjempet med tanken på at motstanderne var Untermench, krigens regler skulle ikke gjelde for dem. Sivile skulle ikke spares, fanger skulle ikke tas, og gjennom drap kvittet man seg bare med en menneskerase det var for mange av. Om man likevel tok fanger, det gjorde man når det ikke medførte noe bryderi, og når fangene kunne gjøre nytte for seg gjennom arbeid for tyskerne, så skulle de behandles hardt og brutalt, og settes i arbeid til de døde.

Gjennom disse lidelsene og gjennom kraftanstrengelsen som gjorde slutt på dem, fikk Sovjetrusserne en bølge av sympati fra hele verden, som gjorde at man ved krigens slutt ikke godt kunne be Sovjetunionen gi tilbake de nye landbesittelsene de hadde tatt. Sant å si hadde vestmaktene så mye å stille opp med heller, om Stalin hadde nektet, som han garantert hadde gjort. Som det gjaldt for Tsjekkoslovakia i 1938, gjaldt det for Estland, Litauen og Latvia i 1945. Det var ikke verdt det.