Romjulsro

Jeg føler jeg har gjort en god jobb som far når barnet på tre er i stand til å kjenne igjen Toccata og fuge i D-moll, Dorian, sånn at jeg kan spørre: hvem er det som spiller? – Det er Bach. Følelsen får seg imidlertid en knekk når jeg spiller en Madrigal av Monteverdi, og barnet spør om det er – Neil Young…

Det har vært noen svært rolige romjulsdager dette året. Jeg har som så mange ganger fortapt meg i sjakken, hurtigsjakk og lynsjakk, direkte på NRK, og mange nettsider og sosiale medier. Det tar overhånd, men ikke verre enn at jeg skjønner jeg må ut med mitt lille barn, de få dagene vi har snø her i Sør-Rogaland, og at jeg skjønner hun er i sin fulle rett til å forstyrre meg samme hva jeg måtte holde på med. Og at ingenting er viktigere enn at jeg ikke øyeblikkelig kan legge det bort for henne.

Fredag reiste hun og jeg bort til mor. Egentlig var det for å se sjakk, men på veien fikk vi også gått noen skritt på ski. Det var hennes første forsøk. Kanskje kommer det av at hun har prøvd seg litt på skøyter, hun var i alle fall stødig og sikker fra første stund på skiene, om enn hun ikke fant hun helt hvordan hun best skulle bevege seg på dem. Det var såpass lite snø at jeg måtte gå til fots, så jeg kunne ikke vise, hun måtte finne det ut selv. Det gjorde hun på enkleste vis, og beveget seg på skiene som om hun hadde lange bein. Om hun skled på dem, så falt hun.

I dag klarte hun seg litt bedre på skiene, men fremdeles er det veldig langt igjen. Hun går helt fint på flat mark, da faller hun ikke lenger. Men det er bom stopp, om det går opp eller ned. Da må hun ha hjelp. Det samme gjelder når hun faller, hun kommer seg ikke opp uten at jeg løfter henne. Dagens fremgang var at hun klarte å snu seg rundt. Og hun er etter de riktige bevegelsene, når jeg holder henne i jakken i nakken, og løper etter henne når hun sklir ned bakken utenfor. Hun vil gjerne hvile seg på meg, men det får hun ikke lov til. Holder hun ikke balansen selv, stopper jeg, eller lar henne falle. Det er i overført betydning å lære barnet selvstendighet, tenker jeg. Hun må lære å stå på egne ben.

Ellers er det veldig rolig, her hos oss. Juleselskapene gjør vi unna lille julaften, julaften og første juledag, da er det hektisk og tradisjonsrikt. Siden var vi for oss selv. Vi har kjøpt inn overdådig med julemat, men vi rekker ikke helt å spise den. Jeg er også mer bedagelig anlagt enn vanlig, og sjekker heller tøysenyheter og sosiale medier, enn å ta fatt på noe mer ordentlig. Veldig mye går jo også med i sjakk, først alle timene med runder, så alt før og etter med å lese om det og delta i diskusjonen. De fleste tingene som ble diskutert fant sin løsning, heldigvis.

Og så fortsetter jeg en tradisjon fra ungkarsdagene. Hver dag i feriene åpne jeg en ny CD-plate. Det er klassisk musikk, og det er i den forbindelse den morsomme episoden med Irina og Neil Young og Monteverdi jeg satt opp i innledningen oppsto. Alle som vet det minste om Neil Young, skjønner hvorfor det er så artig. Kjenner man det minste til Monteverdi, forstår man det desto mer. Om ikke er det bare å spille av noe av ham,, fjernere fra Neil Young er det vanskelig å komme. Dog er jeg veldig godt fornøyd med at barnet mitt har lært navnet på to artister her i verden, to navn fra musikkhistorien: Bach og Neil Young.

Det er velvalgte navn.

 

Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)

REM på Koengen i Bergen

R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, det er alle band og artister som har hatt storhetstiden tidligere, og som nå holder det gående og har hatt konserter i Norge. De har også alle nylig gitt ut plater, Dylan suverent best, men hadde da også jukset litt, og forsynt seg grovt av andres materiale, for så å utgi det som sitt eget. Bare tre av sporene på Modern times er fullt og helt hans. Neil Young durer i vei med sitt på Chrome dreams, mens R.E.M har kommet med rockeplaten Accelerate. Den har jeg skrevet fyldig om, her.

REM – Accelerate

På konsertene er Bob Dylan den soleklart mest kompromissløse og utilgjengelige. Det er ikke bare det at han ikke snakker med publikum, han ser heller ikke på publikum, og i alle fall ikke med noe som kan minne om et ansiktsuttrykk. Her er musikken ett og alt, og den er jo også udiskutabel, med musikerne Stu Kimball, Donnie Herron, Tony Garnier, Denny Freeman, George Recelie, disse folkene trår ikke feil, og kråkestemmen til Bob Dylan kan ikke ødelegge noen ting. Man får inntrykk av at denne gjengen er på turne mer for seg selv, enn for publikum, og det har ikke jeg noe i mot. Det er også grunnen til at noen kan vie livet sitt til å følge Dylan-konserter, her vil ingen konsert være en kopi av en annen, man vet aldri hva man får, bortsett fra at det vil være toppkvalitet. Neil Young er også kompromissløs, men han er det på sitt eget vis, og har liksom oppnådd en posisjon der han kan være kompromissløs og vennlig på en gang. Han kan begynne konserten med Love and only love, uten å være oppdresset som Dylan, uten at alt er så striglet, han bare griper gitaren og leverer en solo så lenge han vil. Og han er ikke redd for å ta de største hitene sine, selv om de kanskje ikke er helt representative, slik som Heart of gold og flere av de andre fra Harvest, men han slenger også på noen nyskrevne ingen har hatt sjanse til å høre før, om de ikke har lastet dem ned i fra internett. Og han småprater med publikum, uten at han kan beskyldes for å gjøre forsøk på å få publikum med seg, han er ikke full av triks, publikum får han med seg ved hjelp av musikken. Og med det at han er Neil Young.

R.E.M er helt annerledes disse to på konsert. De har frontfiguren Michael Stipe, og etter han overvant den fortvilte, pubertale sjenansen sin sånn like rundt Monster, er han blitt riktig så ekspressiv på scenen, og han har alltid vært karismatisk så det holder. Han har en nærmest magisk tiltrekningskraft, og er det soleklare midtpunkt samme hvor mye Mike Mills dresser seg opp. Stipe ikke bare småprater med publikum, han er full av historier og ideer om hva man kan gjøre, og han er i stand til å få jubel og ovasjoner når det måtte være, han kler rett og slett stadionkonserter. Han kler det så godt at det nesten blir for mye av det gode. REM, som tidligere var et alternativt band, et for dem som fulgte med og hadde meninger om musikk og andre ting, er vel kanskje i ferd med å bli et band for det minste felles multiplum, et band som litt for mye gjør alle til lags, og dermed gjør ingen ekstatiske.

Nesten. For jeg skal ikke innrømme annet enn samme hvor utdannet jeg er, og hvor trenet i å holde analytisk distanse, så er ikke jeg den som unngår å bli revet med av påfunnene, og må bare også innrømme at jeg gjerne skulle gjort sånt selv, om jeg bare skulle klart det. Jeg må bare innerømme at jeg syntes det var en riktig flott ide å holde mobilene opp som lyskilde under «Electrolite», og det hørtes fullkomment ærlig ut da Stipe etterpå sa «That was awesome!» Å vifte med hendene under «Tick tock» på Drive, er bare helt topp, og herlighet så gøy at det var en i publikum som fikk rope «Fire!» i mikrofonen – til Stipe -, under To the one I love. Og selvfølgelig er det bra å la publikum rope «fine!», og Stipe «I feel» på herlige It’s the end of the world as we know it. Publikum blir glade og lykkelige og ekstatiske av sånt, og det er jo nettopp derfor vi kommer.

Musikken til R.E.M er jo også helt topp, og påfunnene til Stipe vil alltid bare være krydder til den. De spilte flere sanger fra de tidlige IRS-platene, dette er sanger som har større magi enn de nyere, men i versjonene i går kom ikke magien helt til sin rett, synes jeg. Det R.E.M hadde da, har nå dessverre forlatt dem. Men når man tar ut det beste av det nyere, blir også dette feiende flott musikk, med «The great beyond», «I’m gonna DJ» (som jeg ikke syntes var helt topp i går), «Bad Day» (som var det), som høydepunkt, mens sangene fra den nyeste platen Accelerate, også fungerte fint, synes jeg. Virkelige høydepunkt og magiske øyeblikk, var for eksempel når Michael Stipe i en tipp topp versjon av «Imitation of life», der han hadde tryllet publikum i kjempestemning med en liten historie om hvordan denne sangen hadde slått an i Japan, i sekvensen «No one can see you tryyyyy» synger direkte til Mike Mills, som står der som en klovn i stjernedressen og hatten sin. Nei, det var bra, det var virkelig bra. Og versjonen av Let me in, med både bassist, trommis og Scott Mc Carthy på kassegitarer, mens gitarist Peter Buck spilte keyboard, nei, det var stort. Det var øyeblikkelig av gammel magi.

Slutten på det ordinære settet, og ekstranumrene er også det største band i verden verdig. Etter Let me in går de rett til I’m gonna DJ, den type sanger som liksom er laget for konsert, og enda høyere med Bad Day, en kjempesang, og høyere til topps med Orange crush. Ja, det var avslutningen sin. Så kommer ekstranumrene, med overjordiske «Losing my religion» som de riktignok spiller hver gang, men som også er the soundtrack of my life, som det en gang var, og som jeg alltid vil høre igjen, og så «It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)». Jeg undrer på om det ante dem, da de laget den, at de ville bli stadionrockere, og at denne sangen ville passe perfekt i gigantformat. Etter den sier de trademark-setningen, «we are R.E.M, this is what we do», og så kommer «Man on the moon», en annen sang for the gigantiske.

Da er det bare å si, well, alright, R.E.M, you do it very well.

Keep on rockin’, Neil!

But there’s a warnin’ sign on the road ahead/There’s a lot of folks sayin’ their’ll be better of dead/Don’t feel like Satan, but I am to them/So I try to forget in any way I caaaannn…

Keep on Rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world

Wow.

Det var ikke noe å si på avslutningen av Neil Youngs ordinære set, som det heller ikke var noe å si på begynnelsen, midtpunktet, eller noen som helst del av den. Det var Rock n’ roll og en konsert som den bare kan bli, når det er Neil Young som holder den. Fra han kom inn, feit og fin, og uten særlig plan om sceneshow og dingel dangel og den slags type ting, fra han kom inn og fant frem gitaren sin, slo an noen toner til «Love and only love», fra Ragged glory. og satte i gang med en flere minutter lang solo for fansen, fra da og inn i evigheten var det bare Neil Young.

Og han øste på så til de grader der i starten, «Love and only love» er nevnt, det er rockesang, Love and only love can endure/Hate is everything you think it is/Love and only love can bring you down/Love and only love – can bring you down… og så er det solo som bare vrir ut alt som er av gitaren, Only love can bring you down. Det er kunst, rockekunst. Og et enda større kunstverk er «My, my, hey, hey», unnskyld, «Hey, hey, my, my», elektrisk versjon, må vite, fra Rust never sleeps, en av rockens beste platetitler, og et sitat fra samme sang. Denne sangen har et riff og en rytme bare Neil Young kan komme på, fra Am til G, og hamring på Fmaj, vidunderlig, vidunderlig hamring. Og så forløsningen med C – G- Em7 og F, og høy, lys synging, for eksempel med verdensberømte «It’s better to burn out, than fade away» (som han riktignok ikke sang på konserten da, der var det «It’s better to burn out, cause rust never sleeps», og igjen solo og pryling av gitaren. Det var bare to sanger, men det hele var på plass, det var flat pedal og øs på.

Og så fulgte de som elektriske perler på en snor, «Everybody knows this is nowhere», fra platen med samme navn, kraftigere enn versjonen på platen, «Powderfinger», der godeste Neil hadde et lite, artig feilskjær med teksten, slik at det ble «Daddy’s gone and…/Daddy’s rifle in my hand felt reassurin'», han begynte rett og slett på tredje vers en gang til etter å ha sloss litt med gitaren noen minutter i en sedvanlig solo. Og så kom den nye «Spirit road», some Neil Young sa han skrev for et år eller to siden, «I don’t know, they are all the same», og så skampryler han gitaren en gang til, og har helt rett. «They are all the same». Selv over 60 lager Neil Young sanger som er like bra som på alle steg av karrieren, denne står slett ikke tilbake for de tre første her på konserten, og i euforien tenker jeg på Neil Young selv som sa: At når han laget en ny sang, satte han den på full guffe og gikk inn i naborommet. Om det da gikk an å høre melodi gjennom all støyen, var det en sang.

I starten her var det ingen bremser i det hele tatt. «Down by the river» har alltid vært en av mine absolutte favoritter av Neil Young, et episk, lidende drama, der alvoret i sangstemmen og kraften av gitarspillet helt kamuflerer det litt enkle mordet som skjer i refrenget, det burde jo være komisk, men er her intenst alvor. Down by the river, I shot my baby/Down by the river, I shot my baby/Dead, shot her dead. I dagens konsertversjon hadde Neil Young kuttet ut at han «shot her dead», kanskje ikke så dumt, og siden stemmen kanskje ikke bærer så godt som den en gang gjorde (ikke at den bar så godt den gangen heller), kom koring og instrumenter langt tidligere inn og overtok i overgangen mellom verset og refrenget, i en riktig så vakker effekt, som jeg syntes løftet sangen. For om refrenget ikke er så lett å ta på alvor, er verset rock så godt som det blir «Take my hand, I take your hand, babe/Together we might get away/There’s so much sadness, so much sorrow/I don’t know if I can’t make it this waayyyyyyy (som han sang i går)» Så er det refrengtid. Mesterlig. Og Cinamon girl, krydderjenten av kanel, som Neil Young vil leve med, tredje knallsang fra Everybody knows this is nowhere, den smalt inn i går også, som den alltid gjør det.

Det var 7 sanger elektrisk rock i både direkte og oveført betydning, her står Neil Young uten sin like, her er han kongen og eneste mann på haugen. Så gikk han inn i et akkustsk set, og her vartet han ikke opp med sine vakreste sanger, uten at han lot være å overbevise av den grunn. «Oh’ lonesome me», av Don Gibson, er jo en helt annen sang når Neil Young synger den, enn når Don Gibson gjør det, for Don Gibson er det jo en munter trudelutt, for Neil Young er det fortvilet lidelse. «I bet she’s not like me/She’s out and fancy free/flirting with the boys with all her charm» Prøv å si den med den lyseste og mest pipende, lidende stemmen dere kan, prøv å etterligne Neil Young. Det er klart, ordene kan dog ikke ha samme betydning når han nå står og synger dem som godt over 60-åring, som den gang han gav den ut på plate (After the goldrush) og var i 20-årene. «Mother earth» på orgel er det bare Neil Young som kan få til, mer er ikke å si om det, sånt må bare oppleves, og for å oppleve det, må man kjenne godt både Neil Young og sangen. Videre sanger i det akkustiske settet var «Needle and the damage done», der Neil Young vel ikke var helt inspirert, og spilte litt feil, «Unknown legend», som jeg synes er en helt herlig sang fra Harvest Moon. Nei, den sangen her, den er gøy å spille å høre og å tenke på, og tenk at han spilte den her for oss, også. «Heart of gold» er en hit, og når jeg hørte den i går, skjønner jeg det, det er jo en nydelig sang, og jeg spiller den så sjelden, at den ikke er overspilt. I det akkustiske settet dominerte sanger fra Harvest, og til slutt kom «Old man», der det var veldig koselig å høre Neil Young referere til siste sang til Real Ones (som var oppvarmingsbandet), de er jo et Bergensband, og liksom er en del av oss. «Ballad of an old man», heter sangen til Real ones, flott den også, og en finfin avslutning på oppvarmingen, men det er nå Neil Young som er Neil Young, og når han sier «This is my version of that song», det er litt av et kompliment. Og når banjoen kommer inn, som den jo skal og alltid gjør, men likevel er overraskende, da er det kanskje den som i knallhard konkurranse tar den akkustiske premien. Jammen overbeviser ikke Neil Young her også, og det altså uten å plukke fra de aller største skattene sine.

Deretter fulgte den mest krevende delen av konserten, krevende selv for blodfansen. Jeg som har kjøpt «Old ways», countryplaten, og også de fleste andre av de tvilsomme platene fra 80-tallet, jeg har selvfølgelig glede av «Get back to the country», i en elektrisk versjon som ikke er til å kjenne igjen fra komikøntrien på platen (gjennomført, med munnharpe og det hele). Men «Just singing a song», «Sea change» og «When world’s collide» er ennå ikke utgitt, og ikke så enkle å bli klok på ved første gangs høring. Både Neil og bandet kjørte imidlertid på med både innlevelse og glede, så det er tydelig at de liker sangene og vil noe med dem, i det minste, og de to første hørtes vel ut til å ha noe ved seg.

Det var god greit å kunne kjenne igjen Cowgirl in the sand, etter at Neil Young hadde hamret litt på gitaren noen minutter. Dette ble en kraftversjon, som sikkert varte et kvarter om noen tok tiden, hva vet vel jeg, og hver gang var det like tøft når Neil Young etter en solo for evigheten på ny gav seg i gang med et vers «Hello Ruby in the sand/Is this place at your command«, «Could I stay here, for a while/Could I see your sweet, sweet smile«. Og så var det avslutningsvis ingen over, ingen ved siden, «Keep on rockin’ in the free world», den sangen er bare helt utrolig, både i tekst og melodi. Em – D – C, med basshamring i mollakkorden, og selv en som ikke kan spille gitar, kan få det til å bli tøft, Neil Young bare pøser på med lyd og elektrisitet. Og når man da får forløsningen med en G i refrenget, og tekstlinjen «Keep on rockin’ in the free world», forløsning både fra tekst og melodi, for teksten er jo nød og elendighet og rockens samfunnsengasjement. Det er mye enklere utført enn for eksempel hos Bob Dylan, men med en direkte ærlighet som når Neil Young gjør det blir vel så bra. «Now she puts the kid away and she tries to get a hit/She hates her life, and what she’s done to it/That is one more kid, that will never get to school/Never get to fall in love, never get to be cooooollll…» med beintøff koring på «NEVER», og aggressivt fortvilt, og forløsningen Keep on rockin in the free world, igjen og igjen. Til hvilepunktet og energioppsamlingen, en ren, skjær A-akkord, i overgangen fra refreng til solo, uten annen hensikt til å hamre opp energien, og så skyter bare Neil Young avgårde i et oppgjør på liv og død på gitaren, eller om det er et kappløp vekk fra elendigheten, hva det enn er, det er så tøft, det er så rock, og når det er Neil Young, så vet man at det trenger aldri å ta slutt. Det fortsetter in i evigheten.

There’s a a man in the people/Says keep hope alive

Got fuel to burn/Got roads to driive….

Yes.

Ekstranummeret var temmelig pussig A day in the life, den store Beatles-sangen fra Sergeant Pepper, og man skulle vel kanskje tro at det ble litt stilkrasj mellom Beatles og Mr. Young. Neil Young har jo en ganske annen måte å lage musikk på. Men det var jo så godt innøvd at man skjønner godt at de spiller denne hver eneste kveld denne turneen, og har den som siste sang. Neil Young går jo mye lenger enn Beatles når det gjelder å lage støy i overgangen fra det første verset, til det fantastiske innskuddet (Woke up, got out of bed…), for ikke å snakke om avslutningen, der Neil Young ryker alle strengene i en kakafoni av lyd. Konserten er slutt.

Arrangementet var også meget bra, synes jeg, ros til konsertarrangøren Bergen Live. Koengen er ikke det beste området å holde konsert på, siden det kan bli trangt ved inngang og utgang (i motsetning på et fotballstadion, for eksempel, der hele anlegget er laget for å håndtere sånne menneskemengder). Men her gikk det ganske så raskt både inn og ut. Det var fullt av frivillige rundt omkring som ble synlige bare når man trengte dem, for eksempel når man skulle på do eller kjøpe øl, og til det første hadde de meget smart laget en skikkelig lang renne for mannfolkpissingen. For ølkjøp hadde de briljante holdere, slik at en person raskt og enkelt kunne kjøpe opptil 10 øl til gjengen sin. Nei, dette var bra fra ende til annen.

Og om en drøy uke, er det R.E.M…

Den ideale Neil Young-konsert

Blant Neil Young-konsertene som er blitt holdt opp gjennom årenes løp, er det mange, mange, mange jeg kunne ha tenkt meg å ha vært på. Hva han gjorde rundt 1970-tallet, er jo musikalsk helt uovertruffent, og det blir gitt ut på Live-plater nå, slik som Fillmore east og Live at Massey hall. Her skulle jeg selvfølgelig likt å ha vært, dette er fantastiske utgaver av fantastiske sanger, og fantastiske utgaver, av sanger som til vanlig slett ikke pleier å være så fantastiske. Å, ja, alle konsertplatene til Neil Young, for eksempel Live rust, eller til Rust never sleeps, der han spiller først akkustisk, så elektrisk, og når det er elektrisk, så er det så til de grader elektrisk. Weld, det er jo Neil Young på høyden, tenk å ha vært på en slik konsert, da dere, da Neil Young begynner på Like a hurricane, og så simpelthen bare aldri slutter. Ja, det hadde selvfølgelig vært artig å ha vært der på 90-tallet også, da Neil Young reiste rundt og spilte skjorta av Pearl jam, som for ham fungerte som bandmusikere. Det hadde jo vært kjekt å sett, og fått forholdet i rocken litt på plass. Ja, jeg hoppet visst over unplugget, som jeg selv som svoren Dylan fan, vil si at Neil Youngs konsert rett og slett er bedre, og mye bedre. Det er vidunderlig, 14 sanger, deriblant akkustiske skatter alle visste var vakre, og nye skatter i form av nye innpakninger. Mine favoritter fra denne platen, er for eksempel Pocahontas, Helpless, Transformer man og Like a hurricane, og det er ikke alt dette man kan si høyt i Neil Young kretser, så jeg sier det bare her på bloggen.

Og jeg skulle så gjerne vært på mange av de konsertene som ikke er kommet ut i offisielle utgivelser også. For meg henger materialet som har nådd ut på Accoustic young veldig høyt, det er en eventyrlig kombinasjon av ustyrtelig vakkert og ustyrtelig komisk. Neil Young spiller og synger med en innlevelse som gjør et ubetalelig inntrykk med den altfor lyse stemmen hans, og de altfor enkle tekstene. Og så snakker han mellom sangene, og blir både fornærmet, lei seg og irritert på publikum når de buer på ham for det. Særlig er hva han holder på med i forbindelse med sangen «Too far gone», en sang gitt ut på Freedom så sent som 1989, og der gitt ut mest som en spøk, som sangen ikke kan være noe annet enn. Bortsett fra her, i denne 1970-talls konserten, der publikum har betalt for å høre hits som Harvest, Heart of gold og After the goldrush, Down by the river, og alle de andre, og så kommer denne sangen her, som ingen har verken hørt eller hørt om.

«I know you can relate to this song, all though I wrote it about myself», og så går han i gang med en sang så fortvilet som det blir. Og som han ikke det var nok, har han også en liten snakkesekvens midt i, om hva som skjedde da hun og han satt i bilen hans. Ubetalelig. Musikken, teksten, sangen, ubetalelig. Her skulle jeg veldig gjerne vært.

Og jeg hadde heller ikke hatt noe i mot å ha vært med en hvilken som helst konstellasjon på 80-tallet, det være seg rosapop med «The shocking pinks», country, blues, eller den rent strålende turneen etter Trans, og her er jeg knapt nok ironisk. Og selvfølgelig, da han vender tilbake med «Freedom» og «Ragged glory», som om ingenting var skjedd. Som om han alltid hadde vært den beste, og bare leverte praktplater og energikonserter. Jeg skulle vært der, jeg skulle så gjerne vært der.

Å, ja, selv om billetten kostet over 1000 kroner, og jeg hadde sjansen til å gå, og lot være, angrer jeg. Konsertene etter Greendale ville jeg ikke hatt det minste i mot. I en alder av godt 50+, gjør Neil Young det samme som han gjorde i ungdommen, som han den gang ble pepet ut for, og siden ble elsket for. Han holdt konserter og spilte bare sanger ingen hadde hørt. En ting er å gjøre det på høyden av karrieren, mens man er ung og sint og fremmadstormende, og de nye sangene senere finner veien til Tonight’s the night, en plate ingen med sans for god musikk og god smak vil finne på å klage på. Det er noe annet å gjøre det når man altså er 50+, har tyngdepunktet av karrieren bak seg, og nettopp har levert platen Greendale. Men herlighet, jeg liker Greendale, og skulle hatt minnet om denne konserten i hodet, enn 1000 kroner i banken.

Nei, jeg har vært på en eneste konsert, det var på kalvøya på 90-tallet, og Neil Young hadde nettopp utgitt Broken arrow. Den platen har siden alltid vært en sommerplate for meg, «Big time», «Loose change» og «Slip away» har alltid passet å bli spilt utendørs. Jeg synes de er klassikere alle tre, lange og gode, og med typiske Neil Youngske tema, han er der fortsatt, «I’m still living the dream we had, for me it’s not over», og nå skal jeg også være med på denne drømmen, lite grann.

Det er konsert på Koengen, Neil Young har nettopp gitt ut «Chrome dreams II», men han spiller omtrent ingen sanger derfra. bare rockeren «Spirit road», epikiren «No hidden path» og av og til «Dirty old man», ellers er det gammelt stoff fra mellom 1970 og 1990. For min del kan han bare spille hva han vil. Jeg gleder meg som en gammel venn, så lenge det er Neil Young er det håp, og nå går jeg, nå går jeg.

Nå går jeg på konsert med Neil Young. Tenk å skrive noe slikt, og så er det helt sant!

Neil Young til Bergen

Det er litt av en konserthøst. Bob Dylan har allerede spilt i Stavanger, R.E.M kommer til Bergen, og Neil Young kommer sannelig også til Bergen. Allerede på tirsdag, faktisk. Jeg har selvsagt kjøpt billett, jeg skal selvsagt gå, jeg har selvsagt skaffet meg den nyeste platen, Chrome dreams II, og jeg hører på den hver dag, som jeg også har sjekket opp sangene Neil Young spiller på denne turneen, om det skulle være noen jeg ikke kjente på forhånd.

Om Neil Young, vil jeg gå tilbake til den gode gamle tiden i RF, Realistforeningen i Bergen, en forening som ikke hadde så mye med realister å gjøre, som den hadde med gøy og rølp og konserter og arrangementer på HULEN og Kvarteret, vi arrangerte hver torsdag og har gjort det lenger enn jeg har levd. Der stod Neil Young selvsagt sterkt, hvor er det vel Neil Young ikke har stått sterkt, og der sa en gang Martin Sognstad, var det vel han het, at han hadde ganske mange plater hjemme, og opp mot en tredjedel av dem var Neil Young. Det er litt av en prestasjon, for mange plater for en konsertbookingarrangør, som Martin, det betyr mange plater. Og det er helt troverdig 1/3 var Neil Young.

Det er mange av de store artistene som har vært produktive, og hva Bob Dylan holdt på med på 60-tallet, er det vel ingen som kan konkurrere med, verken i kvantitet eller kvalitet. Neil Young har holdt på slik hele karrieren. Han har gitt ut en til to plater i året, siden han debuterte som soloartist i 1968, og her snakker vi studioplater. Live- og samleplater kommer i tillegg, som sideprosjekt og gjesteopptredener også gjør det. Neil Young var den kreative kraften i Buffalo Springfield og Crosby, Still, Nash & Young, band som var en kolossal suksess så lenge Neil Young var med, og som forresten forble en suksess også når Neil Young forlot dem, som Crosby, Stills og Nash.

Med Neil Young er det ikke bare det at han har gitt ut plater, han har skiftet stil og retning og uttrykk i tillegg. Flere artister har eksperimentert litt i ulike sjangre, men Neil Young kastet seg med hud og hår og sjel inn i 50-talls rockpop, 80-talls synth og elektropop, country og blues på 80-tallet, etter å ha vært en forløper for grungen på slutten av 70-tallet. Han har cirka jevnt opp med lavmælte, akkustiske plater, og øs på med elektriske gitarer og tøylesløs rock. Og han har holdt dette helt opp til han nå i en alder av 63 år, altså gav ut Chrome dreams II. En sint og Neil Youngsk troverdig rockeplate, han er rett og slett en artist som insisterer på å ha noe å melde.

Jeg har jo tidligere på bloggen skrevet panegyrisk om både Bob Dylan og R.E.M. Neil Young er ikke i nærheten av å ha Bob Dylans kvaliteter på tekstene, og han er ikke i stand til å lage spennende melodier og arrangementer, som R.E.M, men Neil Young har det at han bare gir på 100 % samme hva han lager og holder på med, og i rock og herlig støy er det ingen som kommer opp mot ham. Og de lavmlælte sangene hans er jo riktig søte og såre, i all sin enkelhet, som for eksempel klassikere som Helpless, After the goldrush og Mellow my mind, men også mindre kjente perler som Birds, Running dry og min store favoritt «I’m wonderin» (i 70-talls versjonen, vel og merke).

Neil Young har også laget så mange sanger av typen «(When you’re on) the loosing end», «To far gone» og «Dreamin man», for ikke å snakke om «Computer age», «Mother earth» og «Old king», at han er fritatt for å gjøre noe pinlig. Han slipper unna med alt, og kan gjøre hva han vil.

Som jeg har skrevet før, er Neil Young han jeg ville trukket frem om jeg var tvunget til å nevne et idol. Det er mange, mange, mange plater å anbefale, og konsertopptakene offisielt utgitt og sirkulerende på nettet er både musikalske og til og med humoristiske opplevelser Neil Young er alene om. Hør for eksempel Accustic Young, fra 1976, eller se Neil Young i Berlin på 80-tallet. Han har der nettopp gitt ut kritikerslagten «Trans», og spiller sanger derfra, sammen med praktverkene «My, my, hey, hey», «Like a hurricane» og nevnte «After the goldrush». Neil Young er sjenert, men innlevelsen er upåklagelig, og innlevelsen til gitarist Nils Lofgren er et humoristisk studium.

Dette er den andre Neil Young konserten jeg ser. Den første så jeg på Kalvøye på 90-tallet. Da måtte jeg dessverre gå før konserten var slutt, noe jeg har angret på resten av mitt liv. De jeg satt på med, kunne bare reist hjem til Rogaland uten meg. En Neil Young konsert forlater man ikke.

Nå får jeg altså sjansen igjen. Svorne fans kan sjekke disse nettsidene her: http://hyperrust.org/, for gitarakkorder, ingen over, ingen ved siden, og her: http://www.sugarmtn.org/years/08nysets.html og her: http://www.rustradio.org/chart.php?tour=euro2008p2, for en ide om hva han kommer til å spille. Så er det bare å håpe på all slags vær.

Neil Young – Are you passionate?

Siden ganske langt tilbake har jeg skaffet meg én ny CD-plate i måneden, verken mer eller mindre. På det verste – eller beste, jeg vil heller si beste – var det slik at jeg kjøpte plater på tilbud og lot dem ligge uåpnet til det var en ledig måned for dem. En plate av U2, Wide awake in america, ble liggende i årevis, faktisk så lenge at jeg i løpet av tiden ble lei av hele U2, og knapt har hørt platen etter jeg åpnet den.

Men det er en fin tradisjon, selv om jeg nå følger den litt mer avslappet, og denne måneden her skaffet jeg meg en ny plate av Neil Young. Det er den spesielle «Are you passionate?», en plate som på ingen måte hører med til hans beste, men er man fan, så er man fan, da skal man ha alt. Og med Neil Young betyr det en god del plater, for han har i motsetning til andre artister som har holdt på noen år, holdt seg produktiv gjennom hele karrieren. Det er ikke mange år siden han debuterte i 1968 han ikke har gitt ut plate, og tar vi med liveplater og spesialutgivelser, er det flere år han har gitt ut to plater, enn han ikke har gitt ut noen.

Og man kan trygt si alt ikke har holdt samme kvalitet. De første platene på 60- og 70-tallet er rene og fortjente klassikere, men ved inngangen av 80-tallet skjedde det noe, og Neil Young begynte å gi ut plater på et lavmål ingen stjerneartister kan måle seg med. Det var rosa 50-talls poprock, med Everybody’s rockin’, det var synth og elendig elektromusikk på Trans, det var køntri med ø på Old ways, det var slapp blues på This note’s for you og det var hva i all verden på Landing on water. Jeg har alle disse platene, og skal ikke underslå at jeg er sjarmert av dem. Jeg hører på dem. Og jeg ikke bare respekterer, men rett og slett digger Neil Young fordi han gav ut disse platene. Han er det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Og i 2002 gav han altså ut Are you passionate?  Det er en plate som mer ser tilbake til fadesene på 80-tallet, enn på suksessene på 90-tallet.  Den er visstnok tillegnet konen, Pegi, og inneholder stort sett sanger med like mye på hjertet som setningen «Nå har vi det fint». I dette sukkersøte landskapet har to andre sanger sneket seg inn, uten at det på noen måte berger helhetsinntrykket, de gjør det bare skikkelig Neil Youngsk. Den første er den langt over parodiske patriotiske Let’s roll, Neil Youngs reaksjon mot terrorangrepene 9. september 2001. Det er en utrolig sang. Den andre er Going home, som ved de første gangers høringer bare var komisk, men som ved litt mer konsentrert lytting kanskje har et visst potensial, om man anstrenger seg litt for å bli med på leken.

Jevnt over er sangene melodiøse og motstandsløse, her glir alt fint med sukker på. De begynner gjerne med en liten, enkel rytme, og så kommer en liten, enkel gitarsolo over der, spilt på en streng av gangen, og ikke særlig gjennomarbeidet. Det høres ut som at en god del av dette stoffet er blitt til på første forsøk. Her har Neil Young på hjertet å meddele at han ikke har noe på hjertet. Denne platen er uinspirert, og det er så herlig Neil Young, at han tilegner en slik uinspirert plate nettopp til sin kone Pegi, som han har holdt sammen med gjennom praktisk talt hele sitt voksne liv. What a man.

Neil Young

Are you passionate

1. You’re my girl

Platen begynner med en sang som setter standarden. Her har ikke Neil Young særlig mye på hjertet, her er ikke mye satt på spill. «Please don’t tell me that you’re saying good bye» er tekstlinjen, og musikken er ikke stort mer utfordrende. Enkel bass, enkel gitar og enkelt rytme, alt glir motstandsløst.  Dette er liksom sånn de lager sanger, de som ikke greier å lage sanger. Koringen gjentar siste ordene, og alt er passe raskt og lett og greit.

2. Mr. Disappointment

Rytmen er nesten som en trommemaskin, her, på denne sangen som i det minste har en litt dyster tittel. Neil Young synger også med liksomskummel stemme, mørk og hes, men med en slik rytme og en slik melodi er han vanskelig å ta alvorlig. Det er noe spesielt med Neil Young som klarer å synge slike sanger uten ironi.

3. Differently

På denne sangen har han fått med seg et lite keyboard å spille rytme på også. Det er liksom ikke måte på. Men denne sangen synes jeg ikke engang har sjarmen de andre klarer å oppdrive, denne er rett og slett dårlig. Rytmen er anmasende, melodien og effektene er det samme, dette er klisje og dusinvare. Sangen handler om at hver dag er en «different day» sammen med kone, så der har dere standarden. Melodien og alt er på samme nivå som det.

4. Don’t say you love me

Denne er også enkel og klisjeaktig og alt i hop, men denne er i det minste komisk, og den kunne fungert sent på kvelden blant en samling Neil Young fans, godt drukne. Gitarlyden er tjukk og feit, men likevel mild og ren, som en trompet, minner det meg om. Neil Young roper «Don’t say you love me», og koret gjentar og svarer, og Neil Young «That’s what you say», så der har vi liksom en liten motstand, hva mener han nå med det, er det at den han snakker med sier til ham at han ikke skal si at han elsker henne? eller? denne enkle motstanden ligger også liksom i melodien, så det er ikke all verden, men det er litt morsomt og litt sjarmerende. Men av en annen musiker enn Neil Young ville jeg aldri godtatt det.

5. Let’s roll

Dette skal liksom være hiten, og hele årsaken til at platen ble laget. Den er direkte inspirert av 11. september-hendelsene, spesielt det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne, og styrtet flyet i ufarlige områder. Dette er jo store hendelser, og litt av en oppgave å lage rockesang, særlig rett etter det skjedde, men Neil Young har alltid hatt tradisjon for å trå til både mot store og små oppgaver. Og denne sangen har blitt en helt pussig, halvtøff sang, over et enkelt bassriff, og tekstlinjen «Let’s roll», som er en slags «la oss gå til angrep». Andre tekstlinjer er «Time is running out», så det er veldig direkte. Og på bridgen, er det «No one knows the answer», i fortvilt Neil Youngsk fistel. Det nytter ikke å høre sangen på bakgrunn av hendelsene.

6. Are you passionate?

Tittelsporet er en vanlig, enkel sang. Det er en ballade, men jeg tror sant å si ingen i verden har danset til denne. Det er vanskelig å høre noe som helst originalt i denne.

7. Going home

Denne saken har jeg forandret syn på etter noen gjennomhøringer. Her er hva jeg skrev først:

Liksomtøft, liksomfortvilet, Neil Young er nesten på gråten i denne, mens gitarer og bass og trommer durer på (til og med noen pianoakkorder i refrenget mot slutten – for effektens skyld), det er jo den klassiske rockeide, men her står det i akutt fare for å bli komisk. «Do you think it is easy?» sier Neil Young med pipestemmen sin, «I’m going home», og den som hører på kan jo velge om han vil kaste seg inn i det og være med på leken og fortvilelsen. Neil Young er i hvert fall med, det er det ingen tvil om. Sangen varer for sikkerhetsskyld i over 8 minutter, og backingband er selveste Crazy horse. Så det er jo platens beste, og litt bedre behandlet, kunne det jo blitt noe skikkelig. Men denne sangen må ikke forveksles med de virkelig episke perlene Neil Young har servert på tidligere plater, og også kommer til å servere flere av.

Nå har jeg forandret meningen. Dette er en kjempesang etter beste Neil Young merke. Det er merkelig at han gjemmer den bort på en laber plate som Are you passionate? Det er rock som rock skal være, Dm, Am, Em og F i verset, Dm, Am G og Dm, C G i refrenget, med herlige riff hvem som helst kan spille, og med et driv ingen andre enn Neil Young kan gjøre. Og teksten er også så Neil Youngsk som den kan få blitt. Den går tilbake til da general Custer gjorde sin «last stand» mot indianerne under ledelse av Crazy horse (jepp, samme navn som backingbandet, her blir historie skrevet), han hører trommevirvlene og kjenner vinden i håret, og så er det en fabelaktig overgang til Neil Young selv – eller i anstendighetens navn – jeg-personen i sangen, som går omkring mellom husblokkene i byen, og kjenner også vinden i håret. Den vandrende er på vei til et kvinnemenneske, og hva denne konflikten egentlig går i sier sangen ingenting om, men at den er alvorlig er selvklart, som svenskene sier, og så er det en ny fabelaktig overgang med at det nå er hun som hører trommevirvlene og gjør seg klar til slaget, mens hun ser klærne forandre seg til himmel og stjerner. Ingen andre enn Neil Young kan skrive noe slikt med en sånn selvfølge. Og refrenget «Going home» skrikende ut, dette er rock på sitt beste, hvordan skal det bli bedre enn dette? Åtte minutter varer sangen. Det er så bra som det blir.

8. When I hold you in my arms

Også en sang dedikert til konen. Dette er pop, og ikke i nærheten av rock. Den passer godt til danskebåten, til dansekvelder, til folk som ikke interesserer seg for musikk. Men så er det jo også en mulighet for oss som interesserer oss, å få hørt litt musikk av den typen, for det er jo interessant at Neil Young lager en sang som dette. Det er til og med litt koring mot slutten, «When I hold you in my arms», sunget av damekor.

9. Be with you

Mange av disse sangene gir deg jo lyst til å le lite grann, og denne er ikke noe unntak. Den er enkel og catchy, men også en sang du føler du har hørt hundre ganger før, men likevel ikke helt klarer å huske etterpå. Det er gladrytmer og tekslinjer som «I got to hold on, I got to be strong, to be with you» og koring med alvorsmunter «uh-uh», det henger jo ikke sammen i det hele tatt.

10. Two old friends

Sangen begynner med en liten, enkel gitarsolo, tjukk elektrisk lyd, og en og en tone, sakte tempo. Lyden er rett og slett finere enn melodilinjen, men lyden har vi jo hørt før, det er jo helt vanlig gitarlyd, og melodien er nok kanskje litt enkel og friksjonsfri. Refrenget er imidlertid litt artig, med Neil Younger som synger «In my heart, in my heart, in my heart» på stigende toner. Denne sangen mente jeg først var anonym, selv i dette selskapet, men etter å ha hørt litt på den, tror jeg kanskje den ville kunne klare seg i bedre omgivelser. For eksempel på Silver and gold, så tror jeg ikke at jeg ville reagert på denne.

11. She’s a healer

Den lengste sangen på platen, men langt fra den beste. Rytmen er anmasende, melodien enerverende, og tankene går bare tilbake til den ende mer enerverende «Like an inca» fra Trans, en sang jeg rett og slett har problemer med å høre. She’s a healer er hakket bedre – uten at det hjelper noe særlig.

Min anbefaling er altså å kjøpe alle andre plater av Neil Young enn denne. Men når først alle andre er kjøpt, kan man godt kjøpe denne også. Det er jo Neil Young, og for gammelt vennskaps skyld, blir man helhjertet med på oppturer og nedturer, slik Neil Young selv. Det er derfor vi digger ham.