Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.

Billigtablet: HUAWEI Mediapad M2 Wifi 16GB

Tja. Kona har pleid å bruke de mobiltelefoner og nettbrett jeg ikke bruker lenger. Som telefon har hun en iPhone 4, der fotoapparatet ikke lenger virker, siden det kom vann på den, og der hun ikke har bruker på Apple så hun kan laste ned apper og triks. Som nettbrett bruker hun min gamle Sony Xperia Z eller til og med Samsung galaxy den aller, aller første. Siden vi fikk vår lille jente, hun som nå er blitt to, har kona fått konkurranse på nettbrettet, og har praktisk talt ikke noe brett eller noen god duppeditt å bruke. Så i plutselig samråd kom vi frem til at jeg skulle kjøpe en tidlig julegave, en billigutgave av et nytt nettbrett, fra et av de mindre kjente kinesiske merkene.

Det er helt i hennes ånd. Prisen trumfer alt for henne, og hun er særlig ikke interessert i å betale mer for et produkt fordi merkevaren er verdifull. Hun ser på hva produktet kan gjøre. Mest for pengene får man fra de kinesiske og taiwanske billigmerkene, prestisjemerkene Apple, Samsung og Sony legger for mye i reklamen, og presser kanskje til og med prisene opp litt, for å være litt eksklusive.

Noen raske søk på nettet viste meg at Huawei sin mediepad M2 med 16GB skulle være den beste nå i år. Den ble utgitt sånn tidlig på nyåret, kostet så vidt over 3 000 kroner, og scorer bra på alle de tekniske spesifikasjonene. Norske og engelske anmeldelser er også positive, så vi lot det stå til, uten å tenke så mye mer på det.

Resultatet er nesten overveldende. Det var sjokkartet så klar og gnistrende skarp skjermen er, og hvor gode bilder og film den kunne ta. Den feier min gamle miniPad og sonybrettet rett av banen. De prestisjetunge merkene er noen år gamle, julen 2012 og 2013, på de tre årene er teknologien rast av gårde. Ingen av mine gamle nettbrett tar bilder verdt å samle på, og særlig iPaden går veldig tregt nesten uansett hva jeg vil gjøre med den. Det går på enkle ting som å åpne apper, skifte fra den ene appen til den andre, eller til og med lese bøker og ta notater. Selv Twitter starter ikke øyeblikkelig. Bloggskriving kan jeg nesten glemme. Ustabilt, tregt og vanskelig.

Med den nye Huawei går alt som et lyn. Jeg får ikke bruke den så mye, det er jo min kones, og hun låner den helst bare ut til barnet. Men jeg ser hvor raskt og enkelt alt går, hvor klar og god skjermen er, hvor mye bedre lyden i høytalerne er når vi ser små filmer på YouTube, hvor mye kjekkere den er å bruke. Det er virkelig mye for pengene. Jeg hadde bare ikke trodd det skulle være så tydelig.

Selv planlegger jeg å kjøpe nytt nettbrett jeg også. Jeg venter til det kommer ny sony eller ny Apple, og tenker å kjøpe den som kommer først. Nye utgaver er bedre enn gamle, og kanskje legger disse ørlite grann mer i det, enn de kinesiske billigmerkene. Det er noen få fordeler Apple og Sony tilbyr, som Huawei ikke gir. Men om målet er valuta for pengene, skulle det ikke være noe å tenke på. De kinesiske merkene holder mål i massevis.

Sony Xperia tablet Z

Jeg har snart ett år vært en lykkelig eier av Sony Xperia Z mobiltelefon. I går, på julaften, fikk jeg også nettbrettet. Her er hvor fornøyd jeg er med det.

Bøker og lesing

Det var dette som gjorde at jeg første gang kjøpte meg et nettbrett i 2010. Jeg ville ha noe å lese elektroniske bøker på, så jeg slapp å ha med så mange bøker på ferie. Bøker var også begynt å bli lagt ut på nettet, og det var litt ubekvemt å lese dem på en vanlig dataskjerm. Den første Samsung galaxy tab slo aldri an med det, den var for tung og treg. Men min iPad mini, den er super. Den har gjort at en notorisk papirbokleser som jeg, nå leser soleklart mest på nettbrettet. Papirbøkene har fått stå veldig i fred i hyllene sine, og jeg har ikke engang vært på biblioteket. Spørsmålet er om Sonys nettbrett med Android kan konkurrere.

Det kan det kort og godt ikke. Apples iBooks er helt overlegen konkurrentene. Den fungerer helt utmerket, og har flere funksjoner enn jeg ville drømme om. Og de er alle nyttige. Google og Android rekker her ikke Apple til knærne. De prøver ikke engang. For det første har de ingen egen app, det nærmeste man kommer er «Open office», der man i det minste kan lese Pdf-filer. Men det er ikke Pdf-formatet som gjør at den elektroniske boken – mot alt jeg sa og mente for bare 3-4 år siden – vil kunne utkonkurrere den i papir, det er EPUB. Dette er et format som utnytter at boken er elektronisk. Pdf er langt på vei bare en lang remse skannede sider.

Android har ingen e-bok leser innstallert, så det må man laste ned fra Google play. Der får man bare gratisversjoner, plaget med annonser, og uten finesser av noe slag. Maksimalt har de en hylle som ser ok ut, og så klarer de «å huske hvor du avsluttet sist». Skal man ha noe mer, og noe som i det hele tatt ligner på Apple, så må man betale. Hos Apple er det standard. Her har Android gitt opp kampen, og går ikke en gang ut på banen.

Også på nettsider er lesingen bedre hos Apple. Her vil jeg ha med at det særlig gjaldt før den veldige oppgraderingen av operativsystemet, der det som tidligere så fint og skikkelig ut, nå ser billig og enkelt ut. Uansett, så har de ennå denne lesefunksjonen for nettsider, som selv om den nå ikke ser så innbydende ut som den gjorde, så er lesingen med den utmerket. All reklame og unødvendig stæsj blir fjernet, og man står igjen med tekst og bilde, i passe størrelse, og over hele skjermen. Android har ikke noe som ligner. Riktignok kommer denne funksjonen mer til sin rett på små skjermer, som mobiltelefoner, enn på store nettbrett, som Sony Xperia tablet Z.

Finesser og triks

Noe av det som gjør at Apple ennå holder stand mot en lang rekke utfordrere, inkludert Sony, er at tingene gjerne er litt enklere og artigere der. Forspranget må konkurrentene ta igjen, og de har foreløoig forsøkt å gjøre det med mer avanserte systemer. Det er flere muligheter, men det tar også litt lenger tid å finne ut av dem. Hos Apple fungerer det som skal fungere, helt perfekt.

På denne tableten savner jeg ordlistefunksjonen og notatfunksjonen Apple har som standard. Leser man engelske tekster, og kommer over et ord man ikke kjenner igjen, så er det bare å klikke på det, og man får en forklaring etter en utmerket engelsk ordbok. Android har ingenting som ligner. Når man leser en bok i ibooks, kan man klikke på et ord eller flere, merke av i forskjellige farger, og til og med ta notater. For å få til noe lignende i Android, må man betale fr apper. Hvorfor skal jeg gjøre det, når jeg allerede har iPad?

Apple-systemet har også bedre løsninger for klipp og lim. Man holder inne, merker av, og klipper ut eller kopierer, enkelt og veldig greit. Jeg har ikke funnet ut hvordan de gjør tilsvarende her hos Android. Derfor er det også noen av bildene er rart plassert i denne posten. Jeg har ikke funnet ut hvordan jeg flytter dem.

Hva Android gjør bra, er mer kompliserte ting, som kanskje er morsomme, men som man kanskje også ikke har så mye bruk for. Tiden vil vise litt hvor mye de egentlig er verdt. Nederst på skjermen er de berømte, små ikonene, som gjør at Sony klarer seg med en eneste fysisk knapp på brettet (utenom voluminnstillingen). De tre som er kjent fra Xperia-telefonen er «tilbake», «hjem» og «skift program». Nettbrettet har også ikoner til aktive program og varslinger nede i høyre hjørne. Der kan man trykke, og få greie på hva som er på gang. Det tilsvarer der man trekker ned skjermen på telefonen, og på både brett og telefon hos Apple.

Det virkelig artige er det lille ikonet i midten av skjermen. Der kan man trykke, og få opp en rekke valgmuligheter, også med ting man kan velge bort og legge til selv. Android satser på å holde mulighetene åpne, og være brukerstyrt. I denne verktøykassen kan man velge «klipp og lim», og man får opp et nokså avansert sett med muligheter for å tegne og markere på skjermen, klippe ut i forskjellige former, og flytte hvor man vil. Man kan for eksempel klippe ut et utsnitt fra en nettavis, og lime det inn i notater, og skrive en liten kommentar. Man også tegne og pynte på bilder man har tatt, og finne på mye gøy. Problemet er vel bare at dette vel aldri har tatt av før, og vel kanskje ikke vil gjøre det denne gangen heller.

Her er forsiden når jeg har pyntet litt på den med Sonys klippebehandling.

Google-systemet

Det er ikke mange år siden Google mest av alt var en søkeside på nettet, den beste av den alle, og dermed tjente de veldig gode annonsepenger. Nå er Google mye, mye mer enn det. De har Android, det mest brukte operativsystemet på smarttelefoner, de har mail med gmail, ypperlige kart med Google Earth og Google maps, så godt som alt av opplastet film med Youtube, en veldig god billedtjeneste med Google pics, og så er de voldsomt lillebror til Facebook med sitt sosiale nettverk Google plus. De har også Google books, Google translate, og mye mer som jeg ikke kommer på, eller ikke kjenner til. Det store i tiden er antall brukere, og enda så fritt og demokratisk internett føles å være, er det der «the winner takes it all» nesten mer enn i det regulerte dagliglivet. Det er en enkel sak å lage en nettside hvor man kan laste opp videoer, sånn som med Youtube, det er bare det at ingen gidder laste opp noe på en side ingen bruker, og ingen gidder bruke en side der ingenting blir lastet opp.

Det meste av hva Google gjør er svært bra. Hver for seg fungerer de fleste av tjenestene deres helt utmerket, de er det beste på markedet. Men Google må passe seg så de ikke blir for ivrige. På meg virker det som de gjør alt de kan for å få folk til å bruke Google plus, slik at de kan få overta det svært lukarative sosiale medier markedet til Facebook. Det er helt uhyre lett å dele bilder der, når man først bruker Google pics, og bindingen til Youtube er jo et trumfkort Facebook ikke har. Kanskje er det derfor Google er så ivrige at vi skal logge oss inn på Youtube som oss selv, og ikke med brukernavnet vi en gang valgte?

Uansett synes jeg Google skal passe seg litt. De kan bli vel masete, med at man «logger inn en gang» på alle brukerkontoer. Jeg synes det blir vel mye kontroll. Jeg vil ikke at Google skal vite at det er akkurat jeg som gjør alt jeg gjør med alle tjenestene deres, jeg vil ikke være innlogget på alt alltid. Og jeg synes Google maser vel mye, når jeg ikke er det.

Apple har også høye murer rundt sine tjenester. Det vil si, Google har ikke så høye murer, der er det mer at de bygger murer i et system vi kanskje ikke er klar over ennå. Hos Apple er man innenfor eller utenfor. Er man innenfor, blir man pent behandlet. Er man utenfor, kan man ha det så godt. Jeg liker ikke helt sånn Google prøver å lure oss innenfor, liksom uten at vi er klar over det.

For nettbrettet sin del får dette konsekvenser i en del spørsmål jeg ikke helt liker å svare på. Det er vanskelig å holde kontroll på alle innstillingene, og det er ikke alt man bevisst velger, man er i stand til å skjønne rekkevidden av.

Når dette er sagt, så er det jo slik med Apple, at murene er så høye at jeg knapt får til å legge til gamle mp3-filer jeg har. Der synes jeg Android er bedre, der alt man har på PC, bare er å laste rett inn på brettet. Apple liker ikke ting som ikke er handlet eller lastet ned gjennom dem.

Konklusjonen her blir 1 – 1. Google er for masete og uoversiktlige, Apple for lukkede. Begge er dog helt utmerkede systemer, milevis foran alle konkurrenter. Windows blir komiske i forhold. Og andre å snakke om, finnes vel knapt.

Tilbehør

Pakken er sparsomt utstyrt. Her er kun brettet og laderen. Jeg savner hodetelefoner. Det er noe som hører med. Hodetelefonene som fulgte telefonen er så gode at jeg ikke har sett noen grunn til å erstatte dem, og det er skuffende ikke tilsvarende er lagt ved brettet.

Utseende og fysiske egenskaper

Brettet er flott og innbydende, slik de alle er for tiden. Jeg har tidligere hatt en iPad-mini som nettbrett, den ser liten ut i forhold. Likevel er ikke Xperia-brettet større enn at det er lett å håndtere, lett å holde i hånden, og lett å skrive på og tusle med. Det er et pluss at den er vanntett, om du skal bruke den i badekaret, eller er lett utsatt for uhell. Prisen er at alle nødvendige utganger og innganger er dekket av plastkapsler, som kan være litt uhåndterlige å åpne, særlig i starten. Jeg tror ikke verken dette eller andre nettbrett er slik at du kjøper det for utseendes skyld.

Ytelse

Det var ytelsen som imponerte meg mest med Sony Xperia Z, telefonen. Den er rett og slett lynrask.

KONKLUSJON

Til drøye 4000 kroner er dette mye for pengene. Tenke seg til, det er ikke lenge siden man måtte ut med 10 000, for en standard bærbar. Og siden den tid har inflasjonen gått til vår fordel. Lønningene har økt, mens prisene på elektronikk har gått ned. Så jeg kunne ta meg råd til å kjøpe dette brettet også, selv om jeg hadde iPad mini fra før. Spørsmålet må bli om man skal velge brettet fra Sony, eller et annet med Android, eller om det fremdeles er iPad som bør gjelde. Det er kanskje også et spørsmål hvilken størrelse man skal lande på, stor eller liten.

«Game changing» fra Apples iPhone 5s

Denne uken kom Apple endelig med et nytt, oppgradert produkt. Det var en ny iPhone, oppdatert i to versjoner fra iPhone 5. Den ene skulle være billigere, den andre premium, eller hva de velger å kalle det. Etter lanseringen falt markedsverdien på Apple med flere prosent, slik at nedgangen fortsetter fra toppen for cirka ett år siden. Da kunne du kjøpe aksjer i Apple for 700 dollar, nå slipper du unna med 470, eller der omkring. Hva har skjedd med selskapet som en gang ble det største privateide, børsnoterte selskapet i verden?

Børsverdien til et selskap representerer mer forventninger til fremtidig inntekt, enn nåværende inntekt. Den nåværende situasjonen er alltid midlertidig, om man gjør det bra ett år, har lite å si om man ikke fortsetter å gjøre det bra fremover, og helst bedre og bedre. Det er noe med psyken til folk, som gjør at når man ser en linje som går oppover, så har man lyst til å tegne den videre oppover. Går den brattere og brattere, så føler man at slik skal det også fortsette. For ett år siden var Apple utrolige. De hadde på cirka 15 år gått fra å være omtrent konkurs, og knapt til å bli tatt alvorlig, til å være større enn alle. Bill Gates spurte offentlig hvorfor Apple i det hele tatt prøver. Nå har Apple utkonkurrert PC, Windows ser bare tungt og rart ut, og de har parkert alle de gamle mobiltelefonprodusentene også. Siden år 2000 har de lansert i hvert fall tre produkter som har forandret verden og vår måte å leve på: iPod, iPhone og iPad.

Med iPhone la Apple iPod inn i en mobiltelefon, i tillegg til alt det andre. Det var nødt til å bli en killer. Også andre produsenter hadde smarttelefoner, men Apple leverte smarttelefoner som gikk an å bruke. De var både nyttige og artige å leke seg med, de var statussymbol i alle aldersgrupper og yrkesgrupper som hadde råd, det var simpelthen mye bedre enn alt annet. Og Apple fikk et enormt forsprang. Mens konkurrentene strevde med å kopiere, lanserte Apple nye utgaver, slik at de hele tiden holdt seg langt foran de andre. Den som ville ha det beste, måtte ha iPhone.

Og så lanserte de plutselig iPad også. Et produkt vi ikke ante kunne eksistere. Men som norske familier som vil henge med i svingene, har en utgave for hvert familiemedlem, fra de yngste til de eldste. Også her, så enkelt at alle kan bruke dem, selv 3-åringen og hans oldemor, og samtidig så kult at tenåringen kan briefe med det. Det passet også til den nye måten å bruke datamaskinen på, det nye internett, med kjappe meldinger på twitter og facebook, og lese tekster andre har skrevet. Da orker man ikke den omstendelige prosessen en PC har bare for å starte, og hvor tung den egentlig er å drasse med seg.

Også med iPad kom Apple med nye utgaver før konkurrentene fikk summet seg. Jeg husker jeg prøvde Samsungs første Galaxy tab, den er så treig og tungvint, at den eneste grunnen til å velge den, er at man har bestemt seg for å unngå Apple. Jeg ville det, på grunn av de høye murene de bygger rundt produktene sine. Det gjør det litt vanskelig å komme inn, men veldig flott når man først er der inne, og smashing hvis alt teknisk utstyr er fra Apple. Da blir det meget enkelt å flytte hit og dit.

Uansett, etter lanseringen av iPhone 4s i 2012 og iPad  mini i 2012, akkurat på den tiden Apple var på topp, så har det vært litt skuffelser over de nye produktene Apple har kommet med. iPhone 5 var vel ikke så veldig mye mer enn en litt større iPhone 4, og andre nye produkter har vel ikke Apple kommet med. Samtidig har konkurrentene endelig begynt å levere skikkelig. I spesifikasjoner er ikke iPhone i verdenstoppen lenger, Sony, Samsung, HTC og til og med gamle Nokia lager kraftigere telefoner, så det eneste iPhone kan trumfe med, er brukeropplevelsen. Heller ikke der er dominansen så udiskutabel som den en gang var.

Jeg kan ikke huske at en lansering av Appleprodukter har foregått så ubemerket som denne gangen. Kanskje skyldes det litt at også produktlanseringene er noe konkurrentene har kopiert. Nå skal alle ha konsernsjefen på podiet, og produktet på storskjerm, slik Steve Jobs var den første som gjorde det. Siden det er mange selskaper som kjemper om oppmerksomheten, blir det mange slike lanseringer. Og den sterkt forsinkede iPhone 5s, det er kanskje ikke den mest spennende. Selv om Apple sminker pakken så de vakre hjemmesidene deres, så er ikke denne telefonen noe å la seg imponere av. Den har ingenting som konkurrentene ikke har bedre. Det er iPhone 4, bare litt mer, og litt raskere.

Så da er det kanskje ikke så rart at nye iPhone blir møtt med et skuldertrekk, og børsfall. Jeg mener det ikke er så mye Apple som har skylden, som forventningene til dem. Hva de gjorde mellom 2001 og 2010 er temmelig unikt. Det er vilt å tro de skal gjøre det samme mellom 2011 og 2020. Særlig irriterer det meg med blaserte nettsteder, techradar (nei, de får ikke lenke av meg), og de andre, som får tilsendt gratis prøveversjoner av alle duppeditter fra alle selskap, og allerede har sett alt før.

Det er techradar som skriver om denne «game changer», som Apple nå mangler. Det er tre år siden de sist lanserte en «game changer», da iPad. Nå må de snart lansere en ny. Sier de. Som selv har nettsider så lite brukervennlige at det er utrolig de blir besøkt. Det er tekniske løsninger fra årevis tilbake, ikke noe spesielt eller kult, med de nettsidene der, som det forresten sjelden er med nettsidene som spesialiserer seg på anmeldelser og reviews, som det heter på engelsk. Videre har techradar en reklame som trenger seg frem, og formørker hele siden, som man må lukke, før man kan lese videre. Og for å generere flere treff, er alle artikler delt opp i flere sider, slik at man må klikke seg videre for å få lest alt. Med disse steinaldersidene okker de seg over at det nå er 3 år siden Apple sist forandret verden.

Forandringer av verden kommer ikke på bestilling. De som er i stand til å lese denne bloggposten har sikkert levd en liten stund. Det er bare å gå tilbake til et hvilket som helst år av livet, 2004, 1997, 1991, 1985, 1979, og se om man den gang hadde noen som helst mulighet for å gjette hva som ville bli det store de neste 5 – 10 år. Det er så lett å tro at de store forandringene vil bli mer av det samme. At Apple vil fortsette å lansere pene, brukervennlige produkter ingen har tenkt på, og som forandrer livene våre. Det er ikke sikkert det finnes så mye mer. Om ikke fantasien har noen begrensninger, så har fysikkens lover det.

Dessuten er det ikke så dumt at utviklingen bremser opp. Det er jo litt godt også, at om du har en iPhone 4, så klarer du deg helt utmerket, og kan gjøre stort sett det samme som de med iPhone 5s kan. Det ville jo være litt dumt, om du to ganger i året måtte skifte ut mobiltelefon og nettbrett for å henge med i svingene på hva som var kult. Sånn er det ikke. Heldigvis.

Søndag morgen på balkongen

Det er søndag. Det er morgen. Min kone ligger i sengen. Jeg sitter på balkongen. Med meg har jeg mitt nettbrett og den store russisk-norske ordboken til Berkov. Det er den samme som kunnskapsforlagets blå kjøpt hjemme i Norge, men denne er kjøpt her i Kiev, på bokmarkedet i Petrovka, og ser litt annerledes ut.

Jeg pleier alltid lese en novelle av Tsjekhov før min kone våkner. Jeg skriver «novelle», men det er ikke alltid det er novelle. Det hender det er noen småstykker, en samling brev og telegram – korte, morsomme og oppdiktede – eller, som i dag, en liten side med en liste over et eller annet. Jeg har ikke lest den ennå. Det er den første teksten hans fra 1882, det året han runder 22 år. Tekstene fra 1880 og 1881 er jeg ferdig med. Store deler av livet mitt er jo russisk litteratur, hadde jeg ikke vært gift, hadde det tatt enda mer plass. Jeg synes det er spennende å se hvordan Tsjekhov utvikler seg fra ung og uferdig moroskribent til den mesteren han blir.

Det vil gå raskt å lese den ene siden. Min kone rekker ikke å våkne så fort. Hun elsker å sove, når hun har tid til det. Det har hun nå. For første gang på lenge føler hun ikke pliktene henge for tungt over henne, om enn hun har tatt frem boken med differensialligninger igjen, og allerede er i gang med bekymringene om det vil gå bra på ingeniørstudiet og om hun vil få seg jobb etterpå og om hun har valgt rett og gjort det bra nok, og alt som hører med. Alt.

På tableten har jeg hele samlingen til Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov, Gogol og Turgenjev. Jeg vil aldri gå tom. Jeg har begynt på side 1 i Dostojevskij også, «Fattige folk», бедные люды. Den kan jeg enkelt fortsette med, når jeg har lest ferdig dagens Tsjekhov. På ferie er tableten uovertruffen. Tidligere måtte jeg ha med tykke bøker i sekken, og alltid gjøre et utvalg. Her er utvalget tilnærmet ubegrenset. Og jeg har alltid med meg alt sammen. Også nå, som jeg setter meg ut på balkongen, i Kievs lette sommervarme.

Når resten av familien våkner, pleier det alltid komme frokost ut her på balkongen. Den er en gammel russisk fyrste verdig. Kraftig, og ofte med en god flaske øl. Så er man veldig klar til å tilbringe resten av dagen.

Det er veldig gode dager å tilbringe.