Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.

Sony Xperia vs Apple iPhone

Med sin iPhone redefinerte Apple hva en mobiltelefon skulle være. De var først ute, og laget smarttelefoner som simpelthen var mye, mye bedre enn de som allerede fantes. Etablerte merker, som Nokia og Ericsson, ble parkert. De har aldri kommet seg igjen. Ericsson er spist av Sony, Nokia samarbeider desperat med Windows for å redde både seg selv og Microsoft. Begge de tidligere gigantene er blitt de som løper etter de andre, og ikke de som løper først og bestemmer farten og retningen.

Apple har hatt nokså clean score med sine produktlanseringer på denne siden av 2000-tallet. Til å begynne med var det iPod, så kom iPhone, og til slutt iPad. Alt har redefinerte verden. Apple er i samme situasjon som Windows og Nokia var i for en stund siden, og kanskje vel så det, siden Apple en kort stund var det største private selskapet i verden målt etter markedsverdi. Dit kom aldri Microsoft, og Nokia var aldri i nærheten.

Apple har siden toppen tapt seg i markedsverdi. Spørsmålet er om dette er starten på en nedgang lik den til Windows og Nokia, om også Apple går i fellen og tro de vil forbli best, fordi de en gang har vært det.

Jeg kjøpte min iPhone 4S i fjor, og brukte den med stor glede hele året, helt til den ble vennskapet nå i påsken. Den var en telefon i en helt annen kategori enn min tidligere Nokia, enda den var en av toppmodellene, fra den gang Nokia fremdeles var på tronen. Men den kunne jo ikke egentlig surfe på nettet, den var håpløs å ta lengre notater eller skrive brev med, den kunne spille musikk og fotografere, men var elendig til å navigere og kunne ingenting jeg ikke hadde tenkt på. Med iPhone følte jeg at jeg kunne gjøre alt. Det var en verden som åpnet seg. Trening, kart, vær, spille sjakk, lese bøker, surfe ubesværet, den var akkurat den følgesvenn jeg hadde trengt på de tidligere reisene mine, fra den gang jeg var ugift og reiste alene på eventyr. Med den kunne jeg gå hvor som helst, med alt jeg trengte i lommen.

Når jeg nå skulle kjøpe ny, var jeg innstilt på å kjøpe en ny iPhone. Hvorfor velge noe annet når jeg var så fornøyd? Vel, det dukket opp et par argumenter, som jeg tidligere har skrevet om. Det viktigste var prisen, og det faktum at en del av konkurrentene rett og slett overgår Apple når det kommer til spesifikasjonene. Jeg betaler ikke mer for en telefon som er dårligere.

Kanskje vil den neste iPhone 5S som ventes til sommeren hamle opp det som nå er på markedet hos konkurrentene. Men jeg er ikke sikker. Det kan se ut som Apple vil at kundene skal holde seg til dem av gammel vane, akkurat sånn Windows og Nokia tidligere gjorde det. Kanskje er de i ferd med å bli for feite og bakoverlent, kanskje er de i ferd med å bli tatt igjen i kappløpet de selv var med å bestemme. Det vil i så fall kanskje være litt urettferdig, siden mye av det konkurrentene nå tjener penger på, er ideer nokså direkte kopiert i fra Apple. Sånn er det, innovative selskaper får følgere, og når forbrukeren er ute med lommeboken ønsker han og hun det produktet som er best, alt tatt i betraktning.

Så er Apple fremdeles best?

Jeg har sammenlignet min erfaring med Apple iPhone 4S og Sony Xperia S, med argumentene for og i mot begge.

*
iPhone

For
Det viktigste argumentet for Apple og iPhone, er at den er så enkel å bruke. Apple er kjent for brukervennlighet, der er de fremdeles best. Alt er fort gjort, og intuitivt. Uansett hvilke problemer man har rotet seg opp i, er det bare et enkelt tastetrykk på den eneste tasten tilgjengelig, hjem-tasten midt på, og så er man tilbake igjen i utgangsmenyen. For å fjerne program som kjører i bakgrunnen, er det to kjappe trykk på denne knappen. Hva ellers? Det er ingen andre knapper, og ikke noe annet Apple synes det er nødvendig vi skal gjøre. Med oppsettet av ikonene fant Apple den beste løsningen med en gang: alle ikoner stilt opp ved siden av hverandre. Man kan dra rundt på dem og flytte dem som man vil, legger man to oppå hverandre, blir det en katalog. Veldig enkelt, og veldig greit.

Også knappene på sidene til iPhone er fine og praktiske. Det går på et øyeblikk å skru lyden av og på, og man ser med en antydning oransj om lyden er av. Så enkelt, at det er rart ingen tenkte på det før. Å skru lyden opp og ned gjør man lett med store og tydelige knapper på siden, som man også veldig lett slokker telefonen på toppen. Alt er veldig enkelt, og veldig greit.

IPhone og iPad har også en del triks jeg savner hos konkurrentene. Den innebygde ordboken er herlig, og fungerer i ibooks og safari, og sikkert mer. Er det et ord man er i tvil om, trykker man fingeren mot det, og får opp en liten meny, der man blant annet kan få en ordforklaring. Foreløpig har jeg bare fått det til for engelsk. Sony Xperia får det ikke til for noe. Notatfunksjonen i iBooks er også gull verdt for meg som liker å ta notater til hva jeg leser. Det er diskret og elegant lagt opp, med mange muligheter, og ingen som er unyttige. For Sony Xperia må jeg laste ned app for i det hele tatt å kunne lese noe lengre, og funksjonaliteten til iPhone er den ikke nærheten av.

Det samme gjelder mange av de andre innebygde appene. En for en banker de tilsvarende hos Sony. Notatappen kan ta notater, fyldige sådanne, det er en digital notatblokk. Tilsvarende hos Sony er en digital PostIt-lapp. Den kanten rekke med triks, skifte farge og skrifttype, og annet tull, men man kan ikke skrive på den. Plassen blir brukt opp med en gang.

Værapp, aksjeapp, Podcast, alt er skikkelig gjort, praktisk og oversiktlig, og klart bedre enn hos Sony. Hvis Sony har disse appene i det hele tatt.

Mot
Apple er kjent for å være kompromissløse. Med det legger de listen høyt, man skal være godt fornøyd med alt annet, om man finner seg i alle begrensningene selskapet gir oss. Nå tenker jeg ikke på at det ikke er noen løse deler, man kan verken skifte batteri eller sette inn ekstra minne, om det gir en smidigare og billigere telefon må det være greit. Jeg skulle nettopp skifte batteri til min fire år gamle Nokia, den som nå er overtatt av min kone. Så gammelt batteri er ikke å oppdrive. Da hadde det kanskje vært like greit å montere batteriet fast.

Det er imidlertid en del andre ting der de godt kunne gjort det enklere for oss. Når man kobler telefonen til PC, får man bare tilgang til bildene på den. Hvis man vil laste over filmer eller musikk, kreves det styr og tilleggsprogram. Jeg fikk meg aldri til å laste ned og bruke dette programmet, med det resultat at jeg i praksis bare kunne spille av Podcast på telefonen (Heldigvis finnes det nok av Podcast der ute, og Apples podcast fungerer aldeles utmerket). Og selv nå, som jeg har lastet ned iTunes for å overføre musikken min og filmene mine til iPaden, så har jeg store problemer med å få det til, og har ennå ikke fått til filmer i det hele tatt. Appels løsninger er glimrende for alt man kjøper og laster ned hos dem, men det er tungvint og umulig med ting man har fra før og vil legge til.

Jeg irriterte meg også over iCloud og minne og alle de tingene der. Jeg ble aldri helt klok på hvordan det virket, og følte det ikke var jeg som hadde kontrollen over egne filer. 5 gigabyte lagringsplass i skyen er også altfor lite. Skal det være noe poeng i sånne skyer, må det være plass til alt der. Det hjelper ikke med automatisk synkronisering, når det er forskjellig med plass på de ulike enhetene. Skyen blir bare enda et lagringssted å holde styr på. Antagelig er det et triks de gjør for å få oss til å kjøpe ekstra lagringsplass, men med det ville vi fått utgifter til noe vi ikke skulle trenge. Det er jeg ikke villig til.

Når vi er inne på dette med penger, Apple er grådige. Det kan de være så lenge de er kulest i klassen, men det er en utnevnelse som pleier å være tidsbegrenset. Jeg er av dem som liker maksimalt med lagringsplass på enhetene mine, jeg vil ha mye å velge mellom, jeg liker ikke å slette ting jeg vil ha, fordi jeg trenger plassen. Hos Apple er det en svært stiv pris for å gå opp fra de 16 GB standard, til 64 GB maks. Det gjør iPhone 5 halvannet tusen kroner dyrere enn Sony Xperia Z. Det er den ikke verd.

Sony Xperia Z

For

Apple har et forsprang i programvare og er bedre i enkelhet. Ellers ligger fordelene hos Sony. Det betyr for eksempel bedre maskinvare. Dette er en svært kraftig telefon, med tekniske muligheter iPhone ikke kan måle seg med. Samme hvor god programvare de skulle få til å lage.

Det første som slår en, er hvor rask Sony Xperia er. iPhone er slett ingen treging, man har inntrykk av at appene starter straks man trykker på dem, og at det ikke er noen oppbremsing i navigeringen rundt omkring, fordi systemet trenger tid på å laste ned og behandle data. På Sony Xperia ser man hva fart virkelig er. Det er knallsterke prosessorer, når dataene er lastet ned, går behandlingen av dem på et øyeblikk. Det er Wow-opplevelsen, datatesterne snakker så veldig om.

Det neste er skjermen og størrelsen, utformingen. Apples iPhone 4 hadde allerede så høy oppløsning at det menneskelige øyet ikke er i stand til å skjelne at den er der. Pixlene er usynlige. Det viser seg likevel at det er et poeng med litt til. Denne skjermen er full HD, det dansende mønsteret av farger når telefonen skrur seg på, viser hva det betyr. Man har sett lignende mange ganger før, men dette er flortynt. Man sitter igjen med et inntrykk av at dette ikke er mulig med en vanlig skjerm. De som liker det vakkert, får sitt.

At telefonen er litt større gjør den også akkurat litt lettere å lese på. Det gjelder særlig for lengre tekster. Apple kompenserer litt med sin utmerkede lesefunksjon (synd ikke konkurrentene kan stjele ideen, uten at det blir litt for tydelig det er tyveri), men den større Sony er likevel å foretrekke om man har tenkt å bruke telefonen til å lese på.

Sony Xperia er en halvannet år nyere telefon, og det merkes veldig godt. Den kan nok også hamle opp med iPhone 5, som ikke er så mye mer enn en litt bedre iPhone. I Sony Xperia blir man overveldet av mulighetene. Fotoapparatet har flere funksjoner, og tar bedre bilder. Musikkspilleren er utmerket, og diskriminerer ikke filer man har skaffet seg andre steder enn gjennom dens eget selskap. Man har et utall innstillinger å velge mellom, mange av dem artige, og noen også nyttige. Den tåler vann, noe jeg håper jeg ikke får bruk for å finne ut stemmer, og den har USB-utgang.

Jeg sitter med en følelse av at den egentlige motstanderen akkurat nå ikke er Apple, men Samsung. Samsung Galaxy har jeg ikke prøvd selv, men den skal ha mye krutt og muligheter skal den hamle opp med Sonys Xperia. Dette er telefon i elitedivisjonen.

Mot

Sony Xperia kan mange fine triks, den ser flott ut og er superrask. Men når alt kommer til alt er det viktigste med slike tekniske duppeditter at de virker enkelt og greit når man har bruk for dem. Man skal ikke behøve å tenke så mye, det er kjekkest når alt går av seg selv. Foreløpig har jeg bare hatt telefonen en snau uke, så jeg har kanskje bare ikke blitt vant med den. Likevel er det ikke akkurat følelsen av at det bare er å slå den på, og så går alt av seg selv jeg sitter med. Batteriet tømtes til å begynne med etter et døgns bruk, men har bedret seg etter de første nedlastningene er blitt gjort, og systemet har kommet ordentlig i gang. Batteriet er litt dårligere enn hos Apple, men så har det også mye mer å gjøre, med kraftigere prosessor og større skjerm.

Det kan også kanskje holdes mot telefonen at fabrikkinnstillingene var litt underlige. Strømsparerinnstillingene er for eksempel ikke på, ringelyden er satt til null, og det var også et par andre ting det tok litt tid å få satt på plass.

Det er ennå ingen selvfølge at telefonen kobler til nettverk jeg allerede har vært på, rett som det er finner jeg WiFi av, uten at det er jeg som har gjort det. En morgen var hele telefonen død, jeg måtte restarte den, noe som ikke hendte en eneste gang med iPhone. Musikkspilleren har bra lyd, men hva hjelper det, når jeg på en løpetid på 25 minutter med mobilen i lommen på treningsjakken 5 ganger opplevde at avspillingen stanset. Var det fordi telefonen ristet, eller hva? Uansett skjedde dette aldri med iPhone (der var det et annet problem jeg sjelden opplevde, når jeg brukte de originale øretelefonene, hendte det at lyden av seg selv skrudde seg ned til null, veldig rart). Jeg har også opplevd litt mer problemer med GPSen, uten at jeg skal si det skyldes telefonen, eller applikasjonen.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at Sony Xperia er den beste telefonen. Når den også er billigere, skulle valget være enkelt. Apple har imidlertid fremdeles kanskje det beste konseptet. Det er lurt å gjøre det enkelt, og ha at alt fungerer som viktigste prioritet. Men akkurat nå kan det litt for mye se ut til at de lever på tidligere prestasjoner. De oppfører seg som de fremdeles er best, mens de egentlig er i ferd med å bare bli dyrest.

 

Mobil CV

I anledning at jeg jeg nettopp har kjøpt ny mobiltelefon, og skiftet merke til Sony, har jeg tenkt at mens det ennå er rimelig enkelt å finne ut av det, vil jeg sette opp min mobiltelefon CV. Dette er de telefonene jeg har eid i mitt liv. Jeg ser jeg har skrevet en lignende post før, den gang jeg kjøpte Nokia N82 i gave til meg selv.

Nokia 3310 (des 2001)

Den første mobiltelefonen min fikk jeg julen 2001. Mine studievenner hadde da gjerne hatt mobiltelefon et par år, mens jeg hadde vært nokså bastant motstander, jeg ville ikke være en av dem som gikk med kul mobiltelefon i beltet, og trodde jeg var noe. Jeg likte heller ikke hvordan det utartet med å ringe og sende tekstmeldinger og sjekke og dobbeltsjekke, jeg likte og liker bedre å få et møtested og møte der, forsinkelser og misforståelser får komme som de vil. Men i 2001 ble jeg ferdig med mitt hovedfag i historie, jeg gikk ut i jobb, to deltidsjobber, og på vei fra den ene til den andre hendte det at jeg på grunn av bussen ble forsinket, og da var det dumt om jeg ikke fikk gitt beskjed.

Nokia 6233 (frem til oktober 2008)

Jeg husker ikke helt når jeg fikk denne mobilen, men jeg husker den ble stjålet fra meg i Rostov i Russland. Jeg er heller ikke helt sikker på at det var akkurat modellen 6233, men ut i fra bilde, så antar jeg at det må være den.

Nokia N82  (mai 2009)

Dette var den første skikkelige telefonen jeg fikk. Det var i mai 2009, like før jeg reiste til Ukraina for å gifte meg. Jeg har skrevet en bloggpost om den, en anmeldelse.

Apple iPhone 4S (jan 2012)

Min første iPhone fikk jeg til bursdagen i 2012. Jeg kjøpte den til meg selv.

Sony Xperia X (apr 2013)

Denne telefonen fikk jeg mandag. Det er den første jeg har kjøpt som har vært den aller nyeste og beste på markedet.

Nokia N82

Dette er en av de poster jeg skriver og legger ut, og siden pusser opp og pynter på etter hvert som jeg får tid. 15. mai fikk jeg min nye mobiltelefon i posten, bestilt fra www.CDon.com, det vil si at jeg har hatt den i snart to måneder, og blitt godt kjent med den. Jeg skrev om mottakelsen av telefonen her.

Mitt ønske med telefonen var ved siden av å ha en vanlig telefon, selvsagt, å ha et kamera av god kvalitet jeg alltid hadde med meg, og en musikkavspiller jeg hadde tilgjengelig når jeg ikke har min vanlige Mp3-spiller tilgjengelig. At den bruker WiFi er en god bonus, alltid praktisk å sjekke internett gratis når man er ute på reise, og ikke drasser med PCen.

Jeg er ikke interessert i å laste ned alle mulige slags tilleggsprogram, og i alle fall ikke betale for dem. Men jeg kjøpte et ekstra minnekort. Jeg tenkte at om jeg hadde musikk, ville det være praktisk å bytte litt.

Batteri

Batterilevetiden er førsteklasses. Når jeg husker å skru av bluetooth og WiFi, så varer den et par dager, selv med god bruk av både kamera og musikkavspilling. Snakking i telefonen og radio går også fint, batteriet holder. Og kanskje enda mer overraskende, når batteriet skal lades opp igjen, er det gjort på et par timer. Da er det fulladet. Jeg trodde ikke engang det var mulig for et batteri å lades så fort, og vare så lenge.

Display

Nokia har prioritert riktig ved å gjøre skjermen så stor som mulig, og heller gjøre tastene mindre. Alt som vises på skjermen er naturligvis glassklart, og lett synlig også i sterkt sollys. En finesse jeg setter stor pris på, er at skjermen selv holder styr på om mobilen er holdt vannrett eller loddrett. Det er greit når man tar bilder, for eksempel, i stedet for å styre med å vende bildene 90 grader, vender man heller telefonen 90 grader, og får bildene som de skal være. Ser man youtube på internett, kan man legge telefonen ned og få den reneste lille widescreen.

GPS

Jeg er gjerrig, og har ikke lyst til å laste ned så mye ekstrautstyr, så min bruk av GPS vil være sparsom. Jeg har prøvd meg litt hjemme i leiligheten min, og se hvor i verden jeg kan finne frem hen, men det er ikke altfor mange byer som er lagt inn nøyaktig. For meg vil GPS være et leketøy jeg neppe kommer til å bruke noe særlig.

Kamera

Det er et 5Mb kamera, som nå er utstyrt med ordentlig blitz. Det er altså et litt bedre kamera enn Nokia N95, som er det store, berømte mobilkameraet fra Nokia.

Kameraet fungerer helt utmerket, både ute og inne. Jeg har allerede postet flere bilder her på bloggen tatt med dette kameraet, og jeg har merket at jeg rett og slett ikke gidder å ta med mitt vanlige kamera – et FujiFinepix100 – når jeg skal ut et sted og fotografere. Verken under bryllupet i Trondheim eller min forrige reise til Kiev tok jeg omtrent bilder med fotoapparatet.

Jeg skal legge ut noen bilder her med tiden, for å vise kvaliteten.

Det er bare et problem for oss som er vant med vanlige digitalkamera, og ikke har større ambisjoner enn å ta raske, greie bilder. Kameraet er tregt på avtrekkeren, og trenger tid på å gjøre seg klart når du åpner blenderen for å ta bilde, om motivet er flyktig vil det forsvinne for deg. Det trenger også betydelig tid mellom hvert bilde. På digitalkameraet kan jeg knipse i vei når motivet nærmer seg, og etterpå plukke ut det bildet som er best. Med mobilkameraet må jeg heller vente til motivet er i den posisjonen jeg liker best, og ta det bildet det må bli. Hastigheten etterlater litt tilbake å ønske.

Et eksempel på bilde tatt med Nokia N82

Mp3

Man legger lett inn musikkfilene med bluetooth eller den medfølgende ledningen, og man kan fylle godt opp allerede på telefonens innebygde minnekort. Det tar to tastetrykk å komme seg inn til musikkmenyen, og ytterligere et par for å starte avspillingen av det albumet man ønsker å gjøre. Når det er gjort, er lyden grom og fin, enten man hører i de medfølgende øreproppene, eller lar musikken komme ut av høytalerne på telefonen. Det siste skulle ikke for ofte være nødvendig.

Når musikken spiller, kan man lett gå ut av musikkmenyen igjen, og gjøre andre ting. Musikken holder seg i bakgrunnen. Jeg har eksperimentert både med å ta bilder og å surfe på nettet mens musikken har holdt på, og det gir ingen problemer. Det er bare akkurat i det man tar bilde at musikken stopper opp et øyeblikk, før den fortsetter.

Som avlastning for MP3-spilleren min er jeg helt fornøyd.

Radio

Radioen er ypperlig, og faktisk mye bedre enn den jeg har hatt på noen av MP3-spillerne mine, eller noen bærbar lommeradio i det hele tatt. Den har automatisk søk, finner radiostasjonene i løpet av sekunder, og serverer klokkeklar lyd. Hva mer kan man ønske?

Utseende og størrelse

Jeg betalte 200 kroner ekstra for å få en svart telefon. Den er litt stor og tung, men ikke verre enn at den får plass i bukselommen, og da er det greit for meg. Den må også være litt stor for å få ordentlig display, til å vise bilder og å surfe på internettet. 

Tastene

Telefonen har av andre fått kritikk for å ha for små taster. Alle tastene er plassert innenfor et areal på omlag 6 kvadratcentimeter, det er ikke mye, og mine pølsefingre kommer av og til borti andre taster enn de skal, når jeg skriver. Men noe stort problem er ikke dette. Hvis jeg virkelig skulle skrive mye, og benytte meg av de fine notatsystemene og skrive email fra telefonen, så ville jeg nok savne et ordentlig tastatur. Skriving med mobilordbok som finner riktig ord er ikke den raskeste for meg, og når man først investerer i en fin telefon, kunne man kanskje ønske et slikt uttrekkbart tastatur, eller berøringsskjerm, eller begge deler. Til vanlige tekstmeldinger og innskriving av nettadresser er ikke tastene noe problem i det hele tatt.

 WiFi

Denne er selvfølgelig artig å ha på mobiltelefonen. Det fungerer som ingenting, like lett som med bærbar datamaskin, man skrur på søkeren og får opp trådløse nettverk tilgjengelige. Man får til og med beskjed over hvilke som har sikkerhetsnøkkel, det gir så vidt jeg vet ikke min bærbare PC. Denne lurer meg imidlertid av og til på flyplasser og slikt noe, da man etterpå uansett må skrive inn en kode for å bruke nettkoblingen til å surfe på internett. Men når man er koblet opp, fungerer det helt fint, og jeg hadde det for eksempel gøy med å korte ventetiden på Sandefjord flyplass, med å se filmer på youtube.

Nokia N82 – En gave til meg selv

Jeg fikk min første mobiltelefon julaften 2001. Det var en Nokia, Nokia 900 tror jeg kanskje det var, en klassiker, grå og fin, en gave fra mor og far. Jeg hadde allerede lenge unngått mobiltelefon, det var ikke noe for meg, det var for folk som ville ta seg ut og følge med i tiden, hva jeg kaller østlendinger, de passer til å ha en mobiltelefon å vise seg med. Jeg hadde jo greid meg fint uten, med mobiltelefon blir det bare til at man ringer mer unødvendig, og dyrere, og tekstmeldinger kunne jeg i alle fall ikke skjønne vitsen med.  Nei, mobiltelefon var ikke noe for meg, og jeg skulle i alle fall ikke kjøpe det.

Høsten 2001 var min første i det ordentlige arbeidslivet. Jeg hadde fullført hovedfaget i historie i mai, pedagogikken hadde jeg fra før, så det lå i kortene at jeg skulle prøve meg som lærer. I 2001 het det at vi unge bare måtte være tålmodige, gamle lærere går snart av med pensjon, snart blir det mannefall. Men et snarlig mannefall hjalp ikke meg som trengte jobb nå, og jeg ble øyeblikkelig ganske så desperat, og gikk på veggene to uker som arbeidsledig, før jeg fikk noen vikartimer på Stend, Arna og i Åsane, alt i utkanten. Vikartimene på Stend (ved Rådalen, Fana) og Åsane ble etter hvert til faste vikariat ut året, og mer enn 100 % stilling til sammen, ganske ugunstig med en skole på hver kant av byen (Bergen, for dem som skulle være blanke), særlig når jeg ikke hadde bil, og var avhengig av buss. Særlig dager jeg hadde undervisnig begge steder var kritiske, det hendte jeg ikke rakk bussen, eller at bussen fra Tide (eller hva det het den gang) var forsinket. Da ble jeg fortalt at jeg måtte ha mobiltelefon, så jeg kunne si i fra, det var nesten et pålegg.

Far var enig, og kjøpte altså en mobiltelefon til meg sammen med mor. Det er den telefonen jeg har vært mest fornøyd med, det var den første. Den hadde ingen finesser, gikk øyeblikkelig ut på minne med antall tekstmeldinger, og kunne ikke lagre meldinger jeg selv sendte. Den var heller ikke sterk på egendefinerte ord, den gikk snart tom. Den hadde et utmerket spill, Snake, i sin aller beste versjon. Og det gikk an å ringe med den. Det var alt. Jeg var strålende fornøyd. Jeg hadde den telefonen i årevis.

Hva som skjedde med den husker jeg ikke. Det er snålt, for jeg pleier å ha rimelig kontroll på mitt eget liv. Jeg tror ikke den ble stjålet, jeg tror ikke jeg mistet den, og jeg kan heller ikke huske at den ble ødelagt. Og så lenge den virket, ville jeg aldri ha skiftet den ut. Men det gjorde jeg altså, det sikrest bevis er at jeg ikke har den lenger, det fulgte en periode hvor jeg overtok gamle telefoner etter søstrene mine og mor. Det var et par Ericssontelefoner jeg aldri fikk vendt meg til, og som jeg raskt solgte videre (solgte faktisk, for raske 200 hver, sånn er jeg), og en Nokia ørlite grann oppdatert fra den jeg hadde først. Den hadde samme størrelse og design, men kunne huske meldinger jeg selv hadde sendt, og den kunne også programmeres til når forskjellige profiler skulle slå seg av og på, det vil si av, man kunne bestemme hvor lenge en profil skulle vare. Jeg var veldig fornøyd.

Høsten 2007 var det vel jeg kjøpte min første telefon på egen hånd. Jeg husker ikke helt motivasjonen, den gamle virket, men den hadde problemer med minnet, og jeg tenkte kanskje at jeg trengte en ekstra for utenlandsreiser, da jeg kunne kjøpe nytt Sim-kort for Ukraina og Russland. Dette var en glimrende telefon, Nokia på ny, den gikk aldri tom for meldingsminne, og den kunne fotografere, selv om jeg aldri gjorde det. Kanskje kunne jeg høre musikk og radio, det gjorde jeg heller aldri. En telefon skal være for å ringe med og eventuelt sende tekstmeldinger. Jeg kjøpte også aksjer i Nokia, før jeg kjøpte denne telefonen, så jeg skulle tjene litt på mitt eget kjøp. Så langt har jeg tapt 10 ganger mer enn telefonen kostet.

Denne telefonen ble stjålet i Rostov høstferien i fjor. Det var synd, veldig synd, det var en telefon jeg ville hatt for evig, og liv for et helt år lå lagret der, med mottatte og sendte meldinger, mange minner gikk også tapt i tyveriet. Det var etter denne reisen min far døde, like etter, og dypt tragisk. Jeg overtok derfor hans telefon, en Ericsson, den var full av hans minner, finere enn jeg noen gang hadde hatt, men like fullt gammel, og jeg kunne aldri helt venne meg til den. Den gikk tom for meldingsminne ved cirka 100, sendte og mottatte, og styrespaken begynte å streike litt, og det hendte den hadde problemer med å søke seg frem til en mottaker. Den var ikke helt på stell. Så nå har jeg godt til det uventede skritt å kjøpe meg en ny mobiltelefon. En Nokia N82.

Om den skal jeg skrive mandag. I morgen blir 17. mai post.