Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

De siste ukene har norske medier og særlig NRK-radio forsøkt å melke suksessen med at Audun Lysebakken måtte gå av som likestillings- og inkluderingsminister, og at det ble store rokeringer i SVs regjeringskabal like etter og som en direkte følge. De har forsøkt å finne andre ministere som har vært inhabile, eller muligens har vært inhabile, eller muligens har stilt seg i en situasjon der det kan være tvil om at de kanskje var inhabile. For meg har det ført til at jeg har måttet skru av radioen under nyhetssendingene. Media opptrer ikke som vaktbikkje, men som stavmikser, de vil bare lage røre der de har gratis mulighet for det. Det er viktig at ministerne våre gjør en skikkelig jobb, og at forvaltningen av offentlige penger er grundig og etterrettelig. Men det er nok ikke problemet med inhabilitet som er det aller største.

Det foregår for tiden en rettssak mot Liv Løberg. Jeg hørte først om henne, da min kone nettopp var kommet til Norge, og søkte godkjennelse for sin utdanning fra Ukraina. Det var da noen som forvekslet Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen (NOKUT), som min kone søkte godkjennelse fra, med Statens autorisjonskontor for helsepersonell (SAHF), som Liv Løberg jobbet med. Liv Løberg hadde da nettopp mistet jobben. Hun hadde brukt falske papirer. Og det ble sagt som en morsom sak, den som skulle godkjenne andres papirer, hadde selv forfalsket sine.

Min kone har karakterer på en skala fra 1 til 5, slik de bruker i Ukraina. Den ble redusert med en hel karakter, slik at hennes snitt på litt over fire i det norske utdanningssystemet vil bli litt over tre. De kuttet også et år i utdannelsen hennes, slik jeg vet de har for vane. Hun mangler derfor i Norge et år på å få ferdig sin mastergrad i italiensk oversettelse, og er dermed ingen master i italiensk i Norge. I Norge er hun bachelor. Hun velger nå å ta en ny utdannelse i Norge fra grunnen av, og tar for det om igjen fag tilsvarende norsk videregående.

Liv Løberg er nesten utdannet hjelpepleier. På meg virker det ikke som hun har fullført noen ting, men jeg skal ikke uttale meg bastant om ting jeg ikke vet noe om. Fra retten kommer opplysninger om at hun har ettårig hjelpepleierutdannelse i Aker, og så var det visst noe i England, men det var ikke noe skikkelig. Hun skulle med andre ord jobbet på sykehjem, slik min kone nå gjør, for å spe på inntekten mens hun studerer. Min kone har ikke fått godkjent noen hjelpepleierutdannelse, selvsagt, og opererer på aller laveste lønnstrinn.

TV2 har lagt ut skjermdump av CVen Liv Løberg hadde ute på nettet. Den finner dere her. Den lå ute på sidene til Fremskrittspartiet, hun var vararepresentant fra Akershus for perioden 2009 – 2013, altså denne. Hun har også hatt en del andre verv, som man kan se av CVen. Dessuten har hun en bemerkelsesverdig utdannelse, med London School of Economics, Queen Mary College og NHH, ved siden av en sykepleierutdannelse fra Sverige. I hvert fall de tre første henger veldig, veldig høyt, og den siste, henger høyt når man bare er hjelpepleier, og knapt nok det.

Med denne CVen fikk Liv Løberg en rekke toppjobber. Jobben hun hadde i SAHF, var bare den siste. Hun var trygdesjef ved Oslo trygdekontor og personaldirektør ved det norske meterologosike institutt på 1990-tallet, fra 2000 til 2005 var hun divisjonsdirektør ved Ullevål sykehus. Det siste er jo ikke så verst, når man har begrenset utdanningen sin til et år med hjelpepleie.

Naturlig nok ble det en del konflikter. Man kan forfalske CVer, men man kan ikke forfalske kunnskap. Liv Løberg hadde ikke peiling, verken på faget eller på styret, og tross alle sine oppgitte økonomiske utdannelser hadde hun store problemer med å forstå regnskap. I retten er det sagt at hun brukte mye penger på mobiltelefoner og møbler, og reiste mye på kongresser.

Hun mistet stillingen sin som personaldirektør på sykehus da 11 avdelingsledere skrev et brev og klaget på hennes lederstil. Liv Løbergs overordnede, Helge Kjersem, måtte ta affære. Han har sagt i retten at han ønsket ingen personalsak, og derfor ville ha en minnelig avvikling av Løbergs engasjement. Liv Løberg engasjerte advokat i sluttforhandlingene, og fikk med seg 550 000 kroner i sluttpakke, pluss en attest for godt utført arbeid.

Min kone må jobbe 3-4 år på sykehjemmet hvor hun jobber, for å komme opp i en slik sum.

Etter å ha sluttet fordi hun ikke fungerte som leder ved Ullevål, ble hun av rekrutteringsbyrået Manpower innstilt som administrasjonssjef ved SAHF, og var det fra 2006 til 2010, hvor endelig de falske vitnemålene ble varslet og oppdaget.

Dette er en alvorlig sak. Dette kan få oss til å lure på hva de driver med, de som ansetter folk i ledelsen ved offentlige institusjoner. Kan man fungere der i 10-15 år uten at det blir oppdaget at man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha? Er det virkelig slik at sykehussjefer bruker 550 000 kroner og skriver ut åpenbart uriktige sluttattester, «for å unngå bry»? Og hvorfor bruker man enorme summer på hodejegere, når hodejegerne åpenbart ikke gjør jobben sin, og ikke gidder sjekke referanser, utdanning eller kunnskaper, selv for søkere til høye lederstillinger?

Her går det mange kroner tapt. Og her ser det ut til å være en kultur, der det gjelder å få alt til å skure og gå på et eller annet vis, og det ikke er så nøye om alle er det de gir seg ut for hele tiden. Så lenge alt ser bra ut, er det ikke så farlig hva som egentlig foregår.

For min kone og alle andre som strever med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og arbeidserfaring, også fra SAHF, er dette en åpenbar provokasjon. Det er det også for alle andre som har søkt på disse stillingene, og ikke fått dem, og for alle dem som har måttet jobbe under en leder som ikke har vært kvalifisert for stillingen. Liv Løberg opptrer helt uten anger i retten, sier at «hun har gjort en god jobb» og at «vitnemålene var ment som spøk». Hun har altså ikke lært noen ting. Hva slags ledere er det egentlig vi ønsker oss her i Norge? Hvem i all verden er det som bestemmer at sånne som henne får lederstillingene våre?

Olia får svaret fra NOKUT

Noe av det vi ventet spent på da vi kom hjem fra sommerferien, og som vi forresten spent hadde ventet på gjennom ferien, og også lenge før den, var svaret fra NOKUT. NOKUT er organget i Norge som kontrollerer høyere utdanning i utlandet, og Olia hadde sendt papirene til dem for lenge siden. Allerede i februar, må det ha vært, senest i mars, men da vi reiste på ferie i slutten av juni, var de fortsatt ikke kommet. Og i deprimerte stunder kunne Olia tolke det til litt av hvert, i pessimistiske stunder ikke stort bedre, og annet enn deprimerte og pessimistiske stunder hadde ikke Olia når det gjaldt NOKUT og disse papirene. Hun kunne få det for seg at de drøyde saksgangen for henne og andre utlendinger, og at de aldri ville godkjenne noe som helst, og i alle fall ingenting som ville hjelpe henne noen vei. Jeg vet ikke hvorfor NOKUT bruker så lang tid på saksbehandlingen, men da svaret kom, var det langt mer positivt enn selv jeg hadde håpet, og jeg er veldig optimistisk av natur.

I ettertid ser jeg at de godkjente for Olia akkurat som de har godkjent for alle andre jeg vet om. Det er riktignok få, noe representativt utvalg har jeg ikke å snakke om, men jeg drister meg likevel til tommelfingerregelen at de generelt sett tar bort et år, og godkjenner resten. Det gjorde de alle fall for Olia. Noe av årsaken er etter hva jeg i min overflatekunnskap forstår, at utdanningen i Ukraina er slik at skillet mellom grunnutdanning og høyere utdanning skjer tidligere, slik at noe av det som blir lært på universitetene er slikt som her i Norge blir lært i videregående skole. De har ikke straks den fagspesialiseringen ved universitetene som vi har her i Norge, og de er ennå ikke kommet i slutten av tenårene da de begynner på den. Slik kunne Olia i midten av 20-årene både ha fullført full universitetsutdanning, ha jobbet som oversetter og startet og drevet sin Petsjersk språkskole i sentrum av Kiev.

For Olia betydde fjerningen av et år at hun ikke fikk godkjent hele masterstudiet sitt. Men hun fikk godkjent 60 studiepoeng av det, og hele bachelorgraden meg italiensk og engelsk oversettelse. Det betyr at hun har – eller må ha – godkjent oversettelsesautorisasjon i italiensk og engels, som hun kan spe på med morsmålsspråkene russisk og ukrainsk, og dermed har hun fire forskjellige språk hun kan tolke og oversette mellom. Et av de andre brevene hun fikk i posten var godkjennelsen av norskprøve 3, noe som gjør at hun har dokumentasjon på at også norsken er brukbar, om de hun på norsk snakker med, ikke skulle forstå det. Med det har vi kanskje fått en åpning for litt varige jobbmuligheter her i Norge, noe som er svært viktig for selvfølelsen hennes.

Vi tar imidlertid ingenting for gitt, og fortsetter å prøve alle steder det skulle være muligheter for en karrierevei. Man snakker så mye om integrering, men før man får en skikkelig jobb, blir man ikke integrert, om man er aldri så mye lykkelig gift med en nordmann. Jeg er imidlertid optmistisk – som alltid – på at dette med jobb for Olia snart kommer til å løse seg veldig bra. Og om ikke, så kommer vi fortsatt til å være lykkelige sammen så lenge jeg kan se fremover. Det er ingenting feil i den setningen der.

Neste skritt for Olia nå er å undersøke mulighetene for oversetterjobb, vi er allerede i gang, og se om vi kanskje kan gjøre neste forsøk på Bergenstesten allerede i oktober, om det skulle gjøre mulighetene for oversetter- eller tolkejobb bedre. Også her er vi i gang, vi snakker nå norsk sammen, og lar russisken ligge til testen er tatt. Jeg er optimistisk, og like i nærheten av å si at det er vi begge.

Der er søknaden levert for samordna opptak..!

Det går litt hulter til bulter med postene her vi er i Kiev. Vi har internett i leiligheten, og vi bruker den gamle Dell-maskinen til far, den som vi for mange år siden ville kaste i søpla, men som jeg beholdt i alle tilfellers skyld. Nå er det den jeg sitter og skriver på her nede. Den jobber sakte og samvittighetsfullt, men er ikke noe for å få tingene unna i en fart.

Saken er at i går gikk fristen for samordnet opptak ut for utenlandske studenter. Det betyr at valgene Olia nå har gjort, de er endelige. Hun kan riktignok endre rekkefølgen på valgene sine, men hun kan ikke legge til flere ønsker eller skifte gamle ønsker med nye. Så nå er løpet langt på vei lagt, om min kone klarer Bergenstesten 24. april, så vil hun mest sannsynlig ta fatt på en eller annen olje-relatert utdannelse fra høsten av. Det går mye i ulike typer geologi og petroleumsteknologi, med en liten redningspost kjemi for læreryrket til slutt. Aller øverst står tannlege, men det er kanskje lite realistisk at hun skal komme inn på odontologisk i Bergen som hun har søkt, siden innpass der krever bedre enn bestekarakter, og utlendinger ligger dårlig an med tanke på ekstrapoeng. Papirene er uansett inne hos NOKUT, og så får vi se.

Jeg må gjerne siden dette er en bloggpost som kommer til å bli liggende ta et lite forbehold. Livet har det med å ta veier ingen har tenkt på, helt åpne muligheter kan vise seg helt lukkede allikevel, og fort kan et eller annet gå galt (eller til og med riktig!) slik at Olia kommer til å gjøre noe helt annet fra høsten av. Jeg stoler ikke på noenting, før papirene er i orden og i hånden. Først er det altså Bergenstest 24. april, så er det å motta papirene fra NOKUT, og så er det det endelige opptaket i sommer. Det er egentlig lenge siden jeg har vært med på en avgjørelse som kommer til å få så mye å si for mitt fremtidige liv. Og det gjelder ikke engang direkte meg, det gjelder min kone.

Søknad sendt til NOKUT

I går sendte Olia søknadspapirene sine til NOKUT, og med det skulle alt være gjort som vi kan gjøre, for å få Olia ordentlig på plass her i Norge. Hun har registrert seg og hun har fått personnummer, hun har fått plass på norskkurs og meldt seg opp til Bergensteste, og hun har søkt på Samordna opptak og sendt søknadspapirene til NOKUT.

NOKUT er et akronym (for å si det litt artig!), det står for «Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen» (for å si det litt uartig). Det er dette organet som godkjenner utenlandsk utdanning, og det er  også dem som omregner utenlandske karakterer til norske poengsummer. For Olia er det dette som er aktuelt. Hun har allerede høyere utdannelse fra Ukraina, med master i engelsk og italiensk, men hun ønsker å utdanne seg på nytt her i Norge, for å få en utdannelse som passer bedre til norske forhold.

Hva denne utdannelsen blir, gjenstår ennå å se. Det er flere forhold som spiller inn, hvorav poengsummen NOKUT regner seg frem til, bare er en av dem. Hva hun egentlig vil er også et forhold som spiller avgjørende inn, og dette forholdet er etter min mening noe av det mest ustabile av hele greiene. Søknadsfristen for utenlandske søkere på samordnet opptak er 1. mars, men hun har etter dette helt frem til var det 1. juli på å ombestemme seg. Og som det ser ut nå, er dette noe hun kommer til å utnytte seg av.

Jeg venter nå på at hun skal få innkallingen til norskkurset, slik at hun kan komme i gang med det. Hun venter på svar på noen av de mange jobbsøknadene hun sender, og fremfor alt venter hun et postivt svar. En intensiv kvinne vant med å jobbe et tosifret antall timer om dagen, går på veggene i norsk velstand der hun bare kan sitte på halsen til sin mann, som det heter i et kjent russisk munhell, som lyder bedre på russisk enn norsk.

Frem til det fyller hun tiden med å lære seg norsk ved å lese flere typer norske tekster, og søke norske jobber på norsk. Det er artig når hun sitter og leser biologi for videregående skole på norsk, fordi det vil være relevant for utdannelsen hun planlegger å ta, og jeg leser «Idioten» på russisk, fordi jeg liker den boken. Ved siden av oss begge ligger Kunnskapsforlagets enorme ordbøker med norsk og russisk, norsk-russisk for henne, russisk-norsk for meg. Vi hjelper hverandre der vi står fast, men er akkurat litt for dårlige og flinke til å være absolutt helt nyttige for hverandre. For når hun lurer på et norsk ord, så er mitt ordforråd i russisk tilstrekkelig til at jeg kan foreslå et russisk ord som har med dette ordet å gjøre, men som ikka akkurat er ordet hun spør etter. For eksempel kan hun lure på «ømt», og jeg kjenner ordet for «vondt», men hun er altfor flink i norsk til å kunne slå seg til ro med en slik upresis forståelse av ordet. Så hun må til med ordboken. Og slik sitter vi. I timevis.

For sikkerhets skyld har hun også gått i gang med bloggskriving nå, så de har helt rett de som mener at ektefolk tar etter hverandre. Denne posten skulle ikke handle om dette, den skulle handle om at nå er alt det formelle gjort fra vår side, vi har etter vår oversikt alle ting på plass, og kan nå slå oss litt mer til ro og vente på avgjørelsene. Det vil altså si, gi full gass i skriving og lesing og språklæring, og i å være alldeles helt oppslukt i hverandre, som vi forresten har vært fra første stund uansett hva vi har hatt å gjøre.

Autofoto fikk ikke med seg de tykke ordbøkene, og heller ikke tekstene vi leser, men skulle ellers være klart nok. Vi leser hvert vårt språk, hun det jeg kan, jeg det hun kan.

Der er Olia meldt opp til Bergenstesten!

Så er det gjort! I dag fikk jeg endelig svar på hvordan oppmeldingen foregår og hva som trengs, jeg ble litt forvirret da nettsidene hadde påmelding både for muntlig og skriftlig test. Det er bare den skriftlige som er nødvendig, den er 24. april her i Bergen. Nettsidene har også noe litt forvirrende om et referansenummer og noe loginn, men dette er noe man får straks man har meldt seg opp. Saken er altså ganske grei, og jeg setter det opp tydelig med innskudd og det hele:

Man melder seg opp på Folkeuniversitets nettsider, og det koster 1800 kroner å gjøre det. Man trenger i utgangspunktet ingen forkunnskaper og ingen kurs for å melde seg opp, man trenger bare å betale.

Det kreves naturligvis forkunnskaper for å klare testen.

De skal vi sørge for at Olia har i rikelig monn når 24. april og testen kommer. Jeg er så heldig å ha en kone som er like ivrig som meg når det gjelder å lære seg ting (om enn motivasjonen kanskje kan være en noe annen). Hun sprengleser faglitteratur på norsk, og har for lengst forlatt engelsk som kommunikasjonsspråk her i Norge. Det går kun på norsk, hva enn hun måtte ønske å gjøre.

Bergenstesten en norsktest som er nødvendig for å ta høyere utdanning i Norge. Innvandrere som ikke kan dokumentere norskkunnskaper er nødt til å ta den.

Olia har fått plass på et norskkurs på Nyård skole i Bergen, men venter på innkallelsen for å ta det. Hun kontaktet dem og tok en test, og ble plassert på nivået B1. Det skal være tilstrekkelig til å komme seg frem til nivået som trengs for Bergenstesten i april. Alle innvandrere med fast opphold i Norge har rett (og plikt) til et slikt kurs. Jeg er svært optimistisk på at dette kommer til å gå bra, og vi skifter nå oppmerksomheten til å få sendt unna utdanningspapirene fra Ukraina til NOKUT, slik at hun kan bruke dem i søkeprosessen gjennom samordna opptak.

Tingene faller på plass for Olia

I dag kommer en liten post i fortsettelsen av kampen om å få min kone Olga Iurzhenko (som har kommet til å hete med latinske bokstaver) til Norge, og få henne inn i systemet her. Mesteparten av bryet og arbeidet ble gjort mens vi ennå ventet på at hun skulle få oppholdstillatelse og slippe inn hit, men det viser seg at det gjenstår ennå litt også nå som hun er her. Hun er særdeles aktiv, og har fått ordnet det meste selv av alle mulige registreinger og helsesjekker, hva jeg i høyden må gjøre er å vise på kartet hvor de forskjellige tingene ligger.

De viktigste tingene har med arbeid og utdannelse å gjøre. Mange av dem jeg treffer ute i det virkelige liv – altså ikke her inne i cyberspace, hvor jeg forresten ikke treffer så mange – mener også at det sosiale er viktig, men der kan vi melde at det overhodet ikke er noen problemer. Jeg får fortsette mitt sosiale liv som jeg vil, hun får være med når hun vil, og hun er ennå ikke i nærheten av å ytre noe ønske eller behov om å ha et sosialt liv utenom mitt. For å si det rett ut tror jeg dette behovet rett og slett er sterkere for meg på vegne av henne, enn for henne selv. Jeg vil gjerne at hun skal komme seg ut litt og være litt med norske eller med andre utlendinger i Norge, slik at det ikke bare blir gjennom meg hun får lært seg hvordan tingene blir gjort og hvordan vi tenker her i landet. Så snart hun kommer ut i arbeid eller norskkurs er vi allerede i gang med det.

Olia var for en stund siden og avla en liten test ved Nygård skole i Bergen for å finne ut hvilket nivå hun skulle være på i norskkurset hun skal igjennom. Det var viktig for oss at hun kom på så høyt nivå som mulig, slik at hun kan klare Bergenstesten (norsktest for innvandrere som skal ta høyere utdanning i Norge) allerede i april. Det gikk ganske bra, hun kom inn på et nivå som holder henne i rute, og vi venter bare på klarsignal at hun nå skal begynne. De to ukene som skulle gå før vi fikk brevet i posten er nå passert.

Dette er det eneste av de svært viktige tingene vi venter på nå. I dag fikk vi nemlig ut av verden tre viktge ting som har hengt litt over oss, hvorav det aller gledeligste var at vi endelig fikk personnummeret hennes i posten. Allerede 6. januar var hun og spurte etter det, først i dag kom det. I mellomtiden har hun rukket å utøse riktig så mange klager over norsk byråkrati, hvor alle riktignok smiler og hvor man blir raskt mottatt og effektivt ekspidert, men hvor ingenting skjer. Det er ganske frustrerende å være uten personnummer i vårt moderne samfunn, hvor så mye foregår på internett, og man bent frem trenger personnummer for å bestille en del ting. Det er akkurat som om hun først nå har blitt et helt menneske og et ordentlig medlem av samfunnet. Det er pussig det skal være slik bare for et nummer.

En av tingene vi trodde vi trengte personnummer for å få gjennomført, men som det viste seg at vi ikke trengte det, var samordnet opptak. Der søkte hun allerede første eller andre dag opptaket åpnet andre februar, og selv om hun ganske sikkert kommer til å ombestemme seg en god del med rekkefølgen på studieønskene før den endelige listen skal gjelde, så er i det minste noe sendt og vi har følelsen av at vi er i gang. Vi må også sende ukrainske papirer til Nokut, noe vi også trodde vi trengte personnummer for, men som det omtrent samtidig som vi fikk personnummeret tilsendt, viste seg at vi ikke trengte for å sende papirene dit. Derimot trengte vi kopi av passet, og det sørget jeg for å lage i dag.

Den siste tingen vi fikk ordnet, eller rettere sagt, fikk lagt alle ting til rette for å ordne, var oppmelding til Bergenstest. Jeg var i dag borte i Allegaten 27 i Bergen, der de holder til, bare for å finne ut at oppmeldingen finner sted over internett gjennom folkeuniversitetet. Det er jo like greit, for ikke å si bedre. Det vil bli gjort i morgen.

Ellers er hun aktiv inntil det umulige, og har allerede lagt fra seg læreboken hun skal bruke i norskkurset fordi den er for lett. Hun vil slå flere fluer i samme smekk når hun lærer seg norsk, og leser i stedet for litt forenklet samfunnsfag, ordentlige lærebøker i biologi, kjemi og fysikk, fordi hun vet at dette stoffet vil hun trenge senere i utdanningen sin. Allerede flere ganger har hun spurt meg om ord jeg aldri har hørt om, for eksempel hva det vil si å være «døvblitt». Hun har også flere eksempel på ord som virkelig finnes og som hun har spurt om, men det koseligste eksempelet var den gang hun i en samtale om andre ting forsøkte seg med det ville dyret «spekkhopper».