Å komme til Ukraina fra Norge

Jeg tenker på det, å komme til Ukraina og Kiev etter en intens høst og vinter i Norge, er å komme til virkeligheten. Hva er det egentlig som har ridd diskusjonene og fylt forsidene på avisene våre? Jeg vet ikke om jeg ville klart å forklare folk her nede hva som er problemet engang. Hvorfor det gikk sånn i kok da KRF valgte høyre eller venstre, hvordan abortspørsmålet kom opp igjen, og hva det egentlig var med abortspørsmålet vi diskuterte. Å kalle det diskusjon er å være diplomatisk, folk ble rasende sinte, og kledde seg ut på Slottsplassen. Så er det klimakrangelen, for lengst sklidd ut in absurdum, med folk som ikke kan nok fysikk til å forklare termodynamikkens lover, i panikk over at verden vil gå under før 2050, om vi ikke får gjort noe så vi når 1,5 graders målet. Nå sist er det Giske-saken, eller ikke-saken, som jeg som en anstendig blogg har lyst til å kalle det.

I Kiev står en enslig, liten vindmølle, rett ved flyplassen. Det er ikke monstrene som ødelegger utsikten i mils omkrets, slik vi setter dem opp i Norge, liksom for å redde verden. Folk som praktisk talt ikke får lønn, har begynt å smile i passkontrollen. Man kommer seg raskt gjennom. Jeg husker da jeg var i Moskva i 2005, da det tok lenger tid å komme seg ut av flyplassen, enn det tok å komme seg fra flyplassen til sentrum. Taxi-sjåførene i avgangshallen er mindre aggressive, det er ikke lenger sånn at den som får kunden, får pengene, de er organisert, og neste i køen kjører kunden dit man skal, til fast pris, eller med taksameter.

Vi har ikke taxi denne gangen, men Sergej, en mann min kones søster er med. Han og Tanja, konas søster, kjører oss hjem i ei bomma, som vi kaller det i Rogaland, en varebil. Den er gammel og slitt og tung på rattet. Ingen heisan-hoppsan elektronikk som alle biler man setter seg inn i, har i Norge. Den fyller bensin på bensinstasjon, der det finnes en kar som har som jobb i livet, å sette bensinpumpa inn i bensintanken, sånn vi for lengst har effektivisert bort hos oss. Pengene blir betalt kontant, inne i butikken, eller bensinstasjonen. Det er ennå uvanlig å bruke kort, nettbank er veldig lite i bruk, om det finnes, og regninger betales fysisk, med at man oppsøker den man skal betale til, og betaler. Det er en annen verden. Men det er en sånn verden som er hverdagen, for langt flere mennesker, enn den rike og ubekymrede boblen vi lever i i Norge. Da må man kanskje hisse seg opp over sakene vi gjør, og få panikk over at kloden blir varmere?

Jeg bagatelliserer ikke klimaendringene. De er et reelt problem verden skulle ta høyst alvorlig. Men de blir ikke løst av at man blir hysterisk i Norge, og legger ned all økonomisk aktivitet, og tapetserer villmarken vår med vindmøller. I Kiev blir man møtt av røyken til et av de seks kullkraftverkene, i det man kjører over Patona-broen, og inn til sentrum. Dette er verden. I Norge vil man helt seriøst betale milliarder av kroner for å sette opp vindmøller i vår vakre og verneverdige natur, og frakte strømmen langt til havs, slik at vi kan pumpe opp olje og gass med strøm fra land, i stedet for å bruke gassen til å lage strøm direkte. Det skal liksom være klimavennlig å frakte utslippene ut av Norge.

Ukraina har som alle østblokklandene ingen problemer med å nå klimamålene i Kyoto-avtalen og Parisforhandlingene. Hvert land skal forplikte seg til å redusere utslipp, og året de skal redusere fra, er satt til 1990. Det året var Ukraina del av Sovjetunionen, klimautslippene var himmelhøye, de blir redusert uavhengig av alle møter og forhandlinger, med det at ineffektiv sovjetisk tungindustri blir faset ut. Norge hadde praktisk talt ikke utslipp i 1990, siden all vår strøm den gang kom fra ren vannkraft. Så når vi er hysteriske hos oss, og som alltid skal være best i klassen og redusere mer enn alle andre, så må vi ta av det som gav utslipp i 1990. Og det var transportsektoren og oljeutvinningen. Derav elbilene og landstrømmen, folkens.

Å ta bort kullkraftverk og å erstatte det med gass er tiltak som monner. Å erstatte med kjernekraft, monner enda mer. Vindkraft er kosmetikk. Det trengs temmelig mange vindmøller for å gi strøm til en by som Kiev, og den leverer bare strømmen når det blåser. Kiev kommer ikke til å fase ut kullkraftverkene med det første. For i den virkelige verden er det økonomien som avgjør, og Ukraina er ikke i nærheten av å ha pengene som skal til for å få bort kullkraftverkene, og få inn noe annet. Kullkraftverk forurenser så det blir rent komisk å snakke om bilturer og kjøttspising, men de har den fordelen at de er billigst. Og når de først er bygget, sørger de for at fattige folk får strøm de har råd til å betale for. Dessuten er det arbeidsplasser i kullindustrien, noe også selvgode Norge har fått merke, da det ble spørsmål om vi kanskje burde legge ned gruvedriften på Svalbard? Å legge ned kullgruver er å legge ned hele lokalsamfunn. Det har også en kostnad.

I Kiev har de andre bekymringer enn den globale oppvarmingen. Man skal være ganske rik og velutdannet for at det skal være den største bekymringen. Det finnes dem som har nådd opp dit her også, og kan skrive om det i tidsskrift og på sosiale medier, slik vi gjør det i Norge. Men for de fleste andre handler livet om å komme seg gjennom latterlig lange arbeidsdager, for latterlig lite lønn. Folk kunne prøve å jobbe mer for en tidel av lønna, i måned etter måned, år etter år, liv etter liv, og se hvor mye engasjement man har igjen for spørsmålene som setter sinnene i kok i Norge.

Vår lille tøffing

Vi får vennet oss til at vi er i Norge. Lille Irina sier ikke lenger at hun vil til Marinskij park, når vi spør hva hun vil gjøre om dagen. Men hun holder på russisken, og leker full av minner om den fantastiske sommeren vi har hatt. Tasia er med, søskenbarnet, vi hører hun sier navnet hennes, og så er det «samolet» (fly), «funicolor» og alt det andre vi gjorde der nede. Hun leker i det minste, og finner seg til rette i et større hus, med flere leker, og terrasse og hage utenfor.

Olia og jeg får gradvis skikk på tingene. Det er et evighetsprosjekt, men særlig Olia tar fatt som om det var arbeid mulig å få unna. Vi fylte straks vi kom en matsøppeldunk med ugress. Olia har også fylt den neste, og vel så det. Jeg kan ikke navnet på alle ugressplantene vi fjerner, det har vokst vilt i hele sommer. Olia har også fjernet mange av trærne og buskene som gav skygge, og holdt litt igjen for den villeste formeringen av uønskede planter. Nå er det fritt frem. Og vi har vår muskelkraft og tiden vi legger i det til å stå i mot, ingen dyre tekniske hjelpemidler, ingen giftstoffer eller kjemikaler.

Frokosten i går var hjembakt brød, ferskt, og det samme brødet ble brukt i dag. Jeg står opp grytidlig, som vanlig, og har noen timer med mine ting, før de andre våkner også. Kaffemaskinen står like ved siden av, og forer meg med ubegrensede mengder espresso. Det er tungt arbeid med russisk og tysk som står på programmet, russisk for å kunne snakke raffinert og feilfritt, tysk for å komme meg gjennom eksamene jeg skal ha, og kunne lese og snakke det uanstreng. Begge språk har stor litteratur for meg å kose meg med, og det er det jeg gjør disse morgentimene.

Nå er det litt av det samme. Kona og barnet har lagt seg, jeg sitter med en CD kvartetter av Mozart, og denne bloggposten. Deler av plenen er klippet, deler av den ser sivilisert ut. Det er tungt arbeid, med manuell plenklipper, høyt gress, og mye forskjellig ugress. Dessuten regner det litt hver dag, slik at det høye gresset også er fuktig. Likevel skulle jeg ha klart å ha klippet mer av den, om det ikke var for at lille Irina var rundt meg og hjalp til. Jeg har en søster som fikk klippet fingrene da hun var liten, så jeg er ytterst forsiktig og lar klipperen stå om Irina ikke er bak meg eller langt unna.

Hun er en tøffing, lille Irina. Der nede i Kiev var hun fullstendig uredd, med barn i alle aldere og kjønn og aktivitetsnivå. Hun løp om kapp, over stubber og steiner, i et firsprang som matchet langt eldre barn. Selvfølgelig ramlet hun mange ganger, snublet i røtter og graps på bakken, eller knubbet borti de hun sprang med, om de for eksempel sprang etter en ball, eller noe. Som en australsk nabo sa 17 mai, etter at hun to ganger hadde falt ned fra et klatrenett med tau, she’s tough, she just shakes it off.

I dag ramlet hun først ned fra den lille sklien borti den nærmeste lekeparken, her. Jeg så ikke hva som skjedde, hun var oppe i sklien, så lå hun på bakken. Jeg hørte en lyd fra henne, men ingen gråt. Rett etter var Olia klar, så vi skulle reise på handel og lek. Det ble ikke mer oppmerksomhet om fallet.

Olia kjøpte noen byggvarer, blant annet enn rull med dekke å legge over bed for å unngå ugress, vi kryper vel litt til korset med det kjøpet der. Det er vanskelig ellers å holde livslystent planteliv unna, de er jo ikke selv klar over at de er ugress, disse plantene. De vil bare opp og frem. Kanskje kom vi borti ansiktet til Irina med en av disse rullene, for vi så litt senere på dagen at hun hadde fått en skikkelig skrape på kinnet. Heller ikke nå kom det en lyd fra henne, så vi vet ikke engang når uhellet skjedde.

På lekeplassen er det andre barn, og Irina smiler og forholder seg til dem. Men hun snakker veldig lite, hun trenger nok litt tid for å prøve seg med norsken og få fatt på den igjen, hun var jo blitt så komfortabel med russisken. Nå får hun nøye seg med kroppsspråk, smil, latter og vennlige klapp og blikk. Hun får mange venner på den måten der. Han ene lille gutten gjengjelder klemmingen så voldsomt at han faller over henne, Irina bakover, ned på ryggen, med lille ham oppå, men ingen gråt og ikke en lyd. Det er bare å reise seg opp igjen, leke videre.

Gråten kommer da hun rapper en leke fra en gutt på to år hun er blitt god venn med. Flere ganger sa han «sett deg her», de satt en stund ved siden av hverandre, og han ville resten av dagen gjenta denne gleden. Nå hadde han funnet en gul traktor med gravemaskinklo på, den satt han og puslet med. Irina kom og tok den fra ham, slik hun har fått for uvane, og jeg gikk straks bort og ordnet opp. Irina forsøkte å løpe, men det var selvfølgelig ikke snakk, jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten.

Siden var ikke Irina seg selv på denne lekeplassen. Hun bare gikk litt for seg selv, før hun ikke greide å holde gråten tilbake. Og nå var hun utrøstelig. Ingenting kunne hjelpe, ingen forslag om lek, sklie, disse, trampoline, ingenting. Heller ikke at gutten ble lei av leken, og hun fikk den. Ingenting. Hun greide ikke å stoppe å gråte, gikk til mor for å få trøst, ble hos henne.

Jeg skal ikke gi meg ut for å kjenne barneverdenen, ikke engang for mitt eget barn. Hun er sitt eget sinn, et mysterium og en gåte. Det er ufattelig at vi har født henne, og at hun lever, det er ikke mulig å få hodet sitt rundt, men dette mysteriet har jo forundret oss mennesker i tusenvis av år. Verken religionen eller naturvitenskapen kan hjelpe oss, det er forunderlig og ufattelig uansett, det nytter ikke med forklaringer om hva det kommer av og hvordan tingene henger sammen. Det hjelper i alle fall ikke for meg, min fornuft strekker ikke til for mer enn å skjønne at dette er helt uforståelig.

Jeg har likevel en forklaring på hvorfor Irina gråt så sårt, når jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten hun hadde tatt den fra. Jeg tror ikke det var så mye fordi hun ikke fikk ha leken, hun gjerne ville ha, leken var jo ganske ubetydelig. Problemet var at hun hadde gjort noe hun ikke hadde lov til, at hun hadde blitt tatt, og at det var synlig for alle at hun hadde gjort noe galt. Særlig var det synlig for han lille gutten, som hun hadde hatt så god kontakt med. Det var en skade som ikke lot seg reparere. Ikke der og da.

Derfor var gråten ikke til å holde igjen.

Om dette er forklaringen, eller om det skyldes andre ting, så sluttet Irina greit å gråte da vi satte henne i bilen, og kjørte bort til butikken. Der kjøpte vi god mat, og et lite kinderegg til henne. Det er jo lørdag, selv om vi i vår familie ikke kan påberope oss å ha noe særlig til lørdagsseremoni. Hjemme gikk kona i gang med å lage middagen, laks og årets poteter, mens jeg gikk ut og jobbet i hagen, stikk motsatt med hvordan vi pleier å ha det i vårt hjem. Lille Irina var ute og hjalp meg. All gråt og all smerte var langt unna, og helt glemt, som om det aldri var skjedd.

 

Debatt på Dagsnytt 18 om Norges forhold til hendelsene i Egypt og Ukraina

I dag var det debatt på Dagsnytt 18. Statssekretær i utenriksdepartementet, Bjørn Glad Pedersen, forsvarte seg og departementet mot kritikk i en kronikk på NRK ytring, der Kristian Takvam Kindt og Jacob Høigilt beskylder regjeringen for å ikke reagere sterkt nok på de mange overgrepene fra det nye militærregimet i Egypt. Dette blir sett i sammenheng med overgrepene til det forrige regimet i Kiev. Som de skriver: Etter at militæret tok makten 3. juli 2013 har over 1.400 fredelige demonstranter blitt drept. Regjeringen har reagert med pressemeldinger og ved å «uttrykke bekymring over ytringsfrihetens kår». I Kiev ble 26 demonstranter drept 19. februar. Da var Brende raskt ute med å innføre sanksjoner.

Det er en åpenbar forskjell på reaksjonene. Og Glad Pedersen var ikke i stand til å forklare hvorfor reaksjonene må være så mye sterkere i Ukraina, enn de må være i Egypt. Graden av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter kan det i alle fall ikke være snakk om. Det etterlater en tanke om at det er storpolitiske hensyn, og den er det ikke så lett for utenriksdepartementet å snakke seg vekk fra. Forsvaret for den sterke fordømmelsen av Janukovitsj ble etter hvert ganske pinlig, da statssekretæren til og med vartet opp med en blank løgn, om at demonstrantene i Kiev hadde stått der i 25 kuldegrader, for så å bli drept av opprørspolitiet. Det var ikke mange dagene det var 25 kuldegrader i Kiev. Statssekretæren vil ha problemer med å finne noen, denne vinteren. Og dagene de verste drapene skjedde, var temperaturene rundt null.

Saken er nok at det er viktigere å være på lag med EU og USA enn det er å være på lag med demokratiet og menneskerettighetene. Statssekretæren gikk for øvrig langt i å innrømme at vi reagerer som vi gjør, fordi EU og USA gjør det samme. Nå ligger opptaket ute på nettet, det er bare å høre selv. Jeg er flau over regjeringen vår, som er så tafatt i slike spørsmål som vi holder som så viktige.

For øvrig, da det nylig var EU-toppmøte i Athen, ble syntagmaplassen stengt for å unngå demonstrasjoner. Det er altså greit når vi gjør det selv. Men når Janukovitsj forsøker å stenge uavhengighetsplassen i Kiev, for å unngå demonstrasjoner der, så er det et alvorlig angrep på ytringsfriheten. Vi i den vestlige verden gjør oss skyldige i en skammelig dobbeltmoral.

En helside i Aftenbladet mot OL i Sotsji

I dagens Stavanger Aftenblad er det en som underskriver seg med «Lærer, kåsør og skribent» som har fått en helside til kritikk av Russland, og de olympiske leker i Sotsji. Det er mange grunner til å kritisere, kanskje enda flere til å kritisere, men denne skribenten styrer unna de fleste. Som en første grunnregel for den som skal kritisere noe, burde man kanskje ha at man skulle sette seg lite grann inn i det man vil kritisere.

Aftenbladet har fremhevet dette leserbrevet, eller hva man skal kalle det. De har satt et bilde, med teksten:

Under Putins OL-show får deltakarar og tv-sjåarar sjå glansbiletet – uten demonstrasjonar frå de som blir undertrykte i Russland, og slett ikkje dagliglivet som er blitt stadig forverra i skuggen av OL-anlegga i Sotsji.

Det er kort og godt ikke sant. Dagliglivet i Russland er blitt bedre under Putin, også i årene fra OL ble vedtatt lagt til Sotsji, og de årene OL-anleggene er blitt bygget.

Videre har Aftenbladet plukket ut et av poengene til kåsøren:

Korleis ville vi ha reagert om «homofil» var bytta ut med «jøde» i den russiske homolova?

Dette er et velkjent triks. Man tar en svak eller diskriminert gruppe, og skifter ut med en annen, og spør hvordan vi ville reagert. Pussig er det ofte jøder som det blir erstattet med. Her kommer læreren imidlertid veldig skjeivt ut. For det første er ikke ordet «homofil» nevnt i det hele tatt i loven han omtaler. Den russiske ordlyden er slik:

пропаганде нетрадиционных сексуальных отношений

og det betyr direkte oversatt «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold».

Tidligere hadde riktignok Russland en lov som forbød å informere om homoseksualitet til mindreårige, men i denne loven er altså ordet homoseksualitet tatt ut, og erstattet med «utradisjonelle seksuelle forhold». Homoloven er vårt vestlige navn på den, ikke russernes.

Vi kan jo ta med at læreren mener at loven har fått «dramatiske konsekvensar for Russlands homofile», noe som er temmelig vanskelig å tro, for det var neppe enklere for dem før denne loven kom. Det var ikke sosialt akseptert, og er det fremdeles ikke. Videre er det blank løgn når skribenten skriver at russiske homofile «ganske enkelt er rettslause». De er slett ikke rettsløse, og det er ingen unntak i russisk voldslovgivning som gir fritak for vold mot homofile. Det er ikke «fritt frem å gå valdeleg til verks», det er like straffbart å gjøre vold på homofile som å gjøre vold på andre.

Når skribenten vil ha inn ordet jøde i det han kaller homoloven, så trår han ut i et minefelt han ikke ser ut til å være klar over. Russerne er mot homoer, åpent og ærlig og redelig, man kan stole på dem i dette. Men de er vitterlig mot jøder også. Så når den glade skribent mot slutten av innlegget sitt skriver at «jødar vil bli bøtelagde eller kasta i fengsel om dei driv skadeleg propaganda mot barn under 18 år» og «Kva hadde skjedd om jødar hadde litt fråtekne borna sine fordi dei ville bli øydelagde om jødar skulle oppdra dei» og «Kva om dei hadde mista jobben fordi dei er jødar» og «Kva om politi hadde samarbeidd med lokale høgreekstreme om å reinske bydelar for jødar» så er det en tjukk mengde russere som ville mene at det var helt herlig.

Det kommer ikke slike lover. Det er fordi jødene har makten, sier russerne. Når Telenor har problemer med Mikal Fridman, og Alfagruppen, sier russerne at det er jo slett ikke rart, sånn går det når man driver business med jøder. På spørsmål om hva man skal mene om Armenere, kan svaret fort være at i Armenia er det så mange jøder, at armenere kan man generelt ikke stole på. Konflikten mellom Israel og Palestina er lett match, israelerne er jo jøder.

Vi i Norge og vesten kan jo bli sjokkerte over dette. Men av og til er det fristende å si velkommen til verden. Når man tjener 30 000 i måneden er det lett å synes at alle er greie, og man generelt skal være snille med hverandre. Før man går så moralsk høyt ut på banen, burde man prøve seg med 5000 i måneden noen år, eller hele livet. Det er gjennomsnittslønnen i Russland. Og den er mye bedre nå, enn den var før.

Med 5000 i måneden kan vi ikke holde på huset, sier man kanskje. Selvsagt ikke. Man må selge huset, og kjøpe et sted å bo der man ikke trenger lån. Faste utgifter tåler man dårlig, det meste må gå til mat og strøm, og klær, sånn nå og da. I Ukraina er gjennomsnittslønnen betraktelig mindre enn dette. Det er jo noe å tenke på, når man belærer dem om hvor fint og flott demokratiet er, og når vi fordømmer dem for deres manglende toleranse.

Nå kommer et olympisk mesterskap i ekstravaganza – med z. Russerne spiller dette bra, men vi er sannelig ikke stort dårligere vi, som sender ned det meste av journalister og betaler latterlige beløp i senderettigheter – og selv vil ha OL så snart som mulig. Mange vil følge med på OL, seerandelen vil ventelig være større i Norge enn i andre land. Vi nøyer oss med å si at Erna Solberg burde holde seg hjemme. Vi har både pengene og moralen.

Forresten, da Sovjetunionen ble oppløst og kommunismen erstattet av det som senere har fått navnet sjokkapitalisme, ble de aller fleste av de gamle statsselskapene solgt til private. Folket i Russland, Ukraina og alle de andre Sovjetrepublikkene opplevde sin vanskeligste periode, det var sult og nød, i ordets retteste forstand, samtidig som noen tjente seg avsindig rike. De kalles oligarker. Sjekk dem opp, og se hvor mange av dem som er jøder. Og så håper jeg du vil vakle litt, i den skråsikre følelsen av moralsk overlegenhet, når du kritiserer russerne og de andre flotte menneskene som levde i Sovjetunionen, for å være rasistiske og intolerante. Verden er mye enklere når du er født på solsiden, har noen hundretusen i årslønn og noen gode millioner i verdier og eiendom, og ikke har følelsen av at noen har stjålet til seg det som skulle være ditt.

Samtale på kjøkkenet

I dag hadde vi en samtale på kjøkkenet igjen. Det har vi hatt tidligere, om sovjettiden, perestrojka og nåtiden. I dag var samtalen mer om nåtiden. Og jeg satt der og tenkte, hvor lite vi i Norge skjønner av hvordan verden er. Det har gått umåtelig fort for oss å glemme hvordan det er å være fattig. Vi er dypt engasjert i rettigheter, ytringsfrihet og klima, vi er svært bekymret for verdens nød og fattigdom, vi strør om oss med honnørord om toleranse, mangfold og demokrati. Men vi skjønner ingenting av hvordan det er å se på lønnsslippen og matprisene, og se at dette ikke går rundt.

Mor til Olia hadde sett på TV i går, der de hadde satt opp hvor mye man kan få for en ukrainsk gjennomsnittslønn på litt over 1300 hryvnaer, eller griven, som vi sier. En hryvna er tre fjerdedels krone (0,759), så i norske kroner blir det litt mindre. Matvareprisene ligger omtrent på det samme, og klær er generelt dyrere her, enn hjemme i Norge. Så denne gjennomsnittslønnen ville rekke til 60 gram kjøtt, to poteter og en grønnsak, for eksempel en gulrot. Et par skiver brød ville man også ha råd til, 100 gram, hun husket ikke helt. I løpet av fem år, kunne en kvinne kjøpe seg en kjole for penger hun har spart opp.

Det er ganske utrolig. Og det er virkeligheten. Da blir det sikkert litt provoserende når vi kommer og snakker om mangfold og toleranse, og om hvor viktig det er med demokrati og ytringsfrihet. De kunne jo snakke til oss om hvor viktig det er å kunne spise seg mett. Men vi ville nok ikke skjønne noe uansett. Vi snakker jo om hvor priviligerte vi er, og vi sier vi er takknemlige, men dette er ikke noe vi føler dypt. Det er vel heller slik at vi sier de tingene som er riktige å si.

I går kom Olias søster, Tanja, hjem fra jobb etter at alle hadde lagt seg i huset. Jeg la meg vel omtrent halv tolv, nesten midnatt. Det var en tolv timers arbeidsdag. Hun ser bare sitt lille barn om formiddagen, og litt på kvelden, før barnet legger seg. Barnet har døgnrytme som gjør at hun er våken når moren kommer hjen, som regel i ti-tiden. Vanligvis har Tanja fri søndager, men nå før den store nyttårsfeiringen er det travelt, så hun jobber søndagene også. Hun har ikke hatt noen ordentlig ferie siden Olia og jeg traff hverandre, for snart fem år siden. Den offisielle lønnen hennes er under 1000 hryvnaer i måneden.

Dette skjønnet ikke vi. Vi skjønner at det er veldig bra, når det nå er protester på majdan-plassen, for da kan Ukraina komme til oss og få demokrati og rettigheter, sånn som vi har. Vi blir ufattelig provosert når Putin lager lover som forbyr homofil propaganda, og de ivrigste vil boikotte OL i Sotsji på grunn av dette. Vi skulle nok kutte lønningene våre til en tidel (vi ville fremdeles tjene det dobbelte av ukrainere flest) før vi uttalte oss så vakkert. Det er enkelt å være prinsippiell og idealistisk når man er god og mett, og har mer penger enn man har bruk for. Det er når man jobber 10-12 timer daglig, og likevel ikke har nok til å forsørge seg og familien at man skulle ha uttalerett om hva som er vakkert og viktig her i verden.

Olia søker norsk statsborgerskap

I dag reiste Olia ned til politiet for å søke norsk statsborgerskap. Vi har vært gift i tre år, så da slipper hun å fornye oppholdstillatelsen, som hun har gjort hittil. Hun kan bli norsk, som hun vil bli nå.

Mange tror kanskje det er gjevt å bli norsk statsborger. Og på mange måter er det gjevt. Det innebærer rettigheter langt over det borgere i andre land kan drømme om. Men det er klart, for dem som ikke selv er norske, kan det også være provoserende at det står så mye bedre til hos oss, enn hos dem. Vi har jo kanskje også kommet litt lett til det.

Jeg tror kanskje russere og ukrainere føler litt ekstra på dette. Der finner vi en helt egen blanding av skam og stolthet over sitt land. Ingen snakker styggere om Russland enn russere, pessimismen er definitiv. Likevel er de villie til å forsvare landet sitt til døde. Denne psykologien er vanskelig å bli klok på.

For Olia har det i hvert fall vært slik. Det har vært en lang vei for henne å søke norsk statsborgerskap. Hun har ikke noe spesielt lyst til å bli norsk. Hun er ukrainsk, hun føler seg ukrainsk, og hun liker ikke at vi i Norge skal tro det er noe gjevere å være norsk. Det er praktiske forhold som gjør at hun søker. Enkelt og greit sparer vi et par tusen i året på å søke om fornyet oppholdstillatelse.

Så gjenstår å se om hun får søknaden innvilget. Det kan holde hardt. I dag morges, da hun skulle gå, fant hun ikke skoene. Hun gikk rundt i huset og ropte på dem, «sko-o», til å begynne med vennlig og musikalsk, siden mer truende. Hun har selvsagt mange andre par sko, men ingen som passer akkurat til antrekket hun hadde valgt. Og når hun skal til politiet, må hun være fin.

Så begynte det å bli veldig dårlig tid. Så fant hun ikke jakken heller. Hun har mange andre jakker, men dere vet – de passer ikke. Og heller enn å ta over seg en jakke som ikke passer, går Olia og fryser. Enda så varmekjær hun er, hele året med strømpebukse, vinteren med to.

Tre minutter før toget kom, løp hun. Jeg tror selv Tiden frykter henne, når hun er i det humøret. Den burde vite bedre enn å gå så fort at hun ikke rekker toget, når hun er sint, mangler jakke i høstkulden, og på toppen har feil sko.

Jeg frykter hvordan det gikk der nede hos politiet. Selv om hun har rettigheter på at hun skal få statsborgerskap når vi har vært gift i tre år, som vi har, og hun har bodd her tre år, som hun har. Dette går på rikets sikkerhet. Når Olia er sint, vil ingen politimann ved sine fulle fem la henne bli. Det er samme instinkt som gjør at man forlater brennende hus, selv om forskriften sier man skal sjekke om vinduene er lukket. Man prioriterer å overleve. En sint Olia er mye farligere og mer truende enn et brennende hus. Når hun fryser og ikke er fin, kan det bli kritisk.
*
Jeg kan for øvrig melde at det hele gikk bra. Politistasjonen på Sandnes står ennå. Kanskje klarte høstkulden å kjøle ned fyrverkeriet som forlot huset her i dag morges. Hun fikk riktignok ikke levert søknaden, men det skyldtes at den ikke var korrekt utfylt. Jeg som ektemann må også gå god for den. Jeg må skrive at vi er gift, og bor sammen, som jeg nå har gjort.

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.

Hjernekraftverk?

Forskerforbundet har for tiden en reklamekampanje de kaller «Hjernekraftverk». Den går over helsides annonser i norske aviser, den har egen hjemmeside, de er på facebook og de er på Twitter, og der valgte jeg å stoppe min research. En av helsidene bruker sjakkspilleren Magnus Carlsen som utgangspunkt for reklamen. La oss se litt nærmere på den.

Blikkfanget for meg var overskriften «Det er typisk norsk å være verdensmester». Det er en merkelig overskrift når man bruker et bilde av Magnus Carlsen, for han er nå vitterlig ikke verdensmester i sjakk. Han har heller ikke vært i nærheten av å bli det. Det er typisk norsk å tro man er verdensmester, uten å være det.

Så leser vi videre i selve annonseteksten: «Magnus Carsen vet alt om viktigheten av å tenke langsiktig og å forutse motstanderens plan». Slik snakker bare de som ikke vet så mye om sjakk. Dette karakteriserer overhodet ikke en god sjakkspiller, og i hvert fall ikke Magnus Carlsen. Hans styrke er at han er så kreativ, og så enorm til å finne sine egne planer. Han ser muligheter som gir motstanderen problemer, også i stillinger som for andre ser døde ut, altså at her er det ingenting å spille om. Han er så god til dette, at han frivillig går inn i stillinger som ikke gir ham noen spesiell fordel fra åpningen. Han vet at så fort de teoretiske åpningstrekkene er forbi, vil hans som oftest overlegne spillstyrke komme til sin rett. Det er ikke noe langsiktig, ut over det banale at han på sikt satser på å vinne partiet ved å opparbeide seg små fordeler han stadig utvider.

Det neste er påstanden om at «Norge som nasjon er i konkurranse med andre land». Det er nå en måte å se det på. Vi kunne jo også se på det som om vi har sjansen til å samarbeide med andre land. Det gjelder særlig innen forskning. Men i følge reklamen til forskningsforbundet er det ikke noe som heter «remis» i forskning, her er det «dersom vi ikke vinner, taper vi». Det er jo et flott signal å sende til utenlandske forskere, som kanskje vil samarbeide med oss. Jeg har alltid tenkt at innen forskningen bør man i størst mulig grad holde på idealismen, at her har vi alle sammen felles mål, størst mulig kunnskap om verden vi lever i og hvordan vi lever i den. Nå ser det ut til at vi skal «vinne» over de andre.

Reklameannonsen fortsetter teksten sin som om den plutselig var med i et sjakkparti. «Heldigvis kjenner vi «motstanderens» neste trekk». De har selv satt «motstanderen» i hermetegn, heldigvis. Kanskje er det litt spesielt at norske forskere ser på utenlandske forskere som motstandere. Det denne motstanderen gjør, er å bruke «store summer på forskning». Det gjør vi i Norge også, om noen skulle være  tvil om det. Luftige påstander gjør seg i reklameannonser, jeg er klar over det. Men i en annonse fra forskningsforbundet skulle vi vel kanskje ønske at påstandene også var noe treffsikre og etterrettelige.

Annonsen foreslår at vi som mottrekk bør «investere oljeinntektene i kunnskap og forskning – i stedet for bare å kjøpe aksjer». Wow. Er det ikke nettopp forskere som har foreslått og forsvarer handlingsregelen, da? Mener de at denne skal brytes, at utgifter til forskning skal komme på et eget budsjett, slik at de kan få mer penger, uten at det ser ut som over 4 % av avkastningen på oljefondet blir brukt?

Vi kunne stille en rekke med tilleggsspørsmål. Er det for å beseire våre motstandere, forskerne i resten av verden, at vi skal bruke så mye penger på forskningen? Det er vitterlig det som står i annonsen, men det er nok ikke slik de som har laget den vil den skal leses. De vil nok heller ha det til at den økte pengebruken skal gi innovasjon og nye arbeidsplasser. At pengene skal være en investering som på sikt gir avkastning. Men det er bare noen få forskningsgrener som generer inntekter, forskernes saksområde er kunnskap. Denne har enorm verdi, jeg ville støttet opp aldeles helhjertet om det var dette som var poenget i annonsen. Men ikke engang antydningsvis står det skrevet at det er dette det gjelder om. Her er det å besiere motstanderne i kampen om fremtidens inntekter, og det er nåtidens oljepenger som ser ut til å være middelet som skal sørge for at den kampen blir vunnet. Pussig forskning.

De avslutter med «Det er hjernekraft vi skal leve av i fremtiden». Ordspillet på «kjernekraft» er klart. De har jo også kalt helle kampanjen «Hjernekraftverk». Men påstanden om at det er hjernekraften vi skal leve av i fremtiden, den er syltynn. Det er i hvert fall ikke hjernekraft vi har levd av de første tusen år Norge har eksistert. Vi har aldri satset noe særlig på eller brydd oss noe særlig om hjerner.

Nå ser det ut til at også forskerne har gittt etter, ved å presentere en så hjernetom annonse. Hadde jeg vært medlem av forskerforbundet, ville jeg nå spurt meg om det var på tide å melde seg ut, etter å ha brukt penger på noe sånt. Det er synd, for Forskerforbundet har en god sak. Hadde de bare ikke betalt et reklamebyrå dyrt for å pakke det inn i dårlige argumenter.

Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.

 

På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.