Et statsbudsjett som rammer Olia og meg økonomisk

Det har vært spennende mandager de siste ukene, for oss som er litt interessert i politikk. Nå er ikke norsk politikk så veldig interessant å være interessert i. Det var spennende med valg, ganske spennende med regjeringsforhandlingene, og de forskjellige regjeringsplattformene, alt lansert eller avgjort mandager. Men det er jo egentlig litt grunn til å tro at det bare blir mer av det samme. Partiene er nokså like her i landet, og FRP klarer neppe sette større farge på Høyre, enn SV klarte på AP. De store lanseringene og dristige prosjektene, de har det med å koke ned til utredninger, komiteer og testsenter. Det blir liksom ikke noe av.

I dag var det statsbudsjettet. Det er jo egentlig spennende, særlig når det skal gå fra en regjering til en annen. Det er den siste hilsen fra den avgående, utøvende makt, her får de gjort sin siste maktutøvelse, og kanskje også laget det litt taktisk, med tanke på fremtidige valg. Det var jo kanskje litt påfallende at de nå, i det siste budsjettet, etter åtte år, endelig klarte å komme seg opp i at kulturen skulle ha 1 % av budsjettet. Etter åtte år. Så kan de si at de klarte det, når FRP og Høyre nå ganske sikkert komme til å kutte.

Men med våre vanvittige oljemilliarder er det liksom ikke noe å bråke over, uansett hva som skjer. Regjeringen kan bare pøse på med milliarder, uten at det går ut over handlingsregelen, siden det år for år kommer flere oljemilliarder inn, og alltid mer enn beregnet. Det er mer til alle, og mye mer til de fleste. Problemene i økonomien ligger mange år frem i tid.

Regjeringen med AP, SP og SV har vært veldig heldig med regjeringsperioden sin. De var der på toppen. Det vil komme problemer. Og problemene er at oljeinntektene nødvendigvis vil gå ned. Kanskje ikke så fort og så mye som man tidligere hadde forventet, men det er en økonomiens naturlov som gjør at prisene ikke kan fortsette å stige og stige, det er en naturens egen lov at vi kommer til å pumpe opp mindre olje, rett og slett fordi det vil finnes mindre av den. Vi har også problemene med fossilt brensel, som foreløpig utsettes til senere generasjoner. Det vil heller ikke kunne gjøres evig.

Samtidig som inntektene vil gå ned, vil utgiftene gå opp. Det er trygdeordningene som gjør det. Folk lever lenger, og er friskere mens de gjør det. Det er veldig gledelig, men det er også noe som koster penger. Og pengene må tas fra en plass. Selv folk som ikke liker matematikk skjønner at 30 år med pensjonsutbetalinger er dyrere enn 20. Det er forskjellen på 95 år og 85 år. Siden barnekullene heller ikke er så store lenger, blir det etter hvert en foruroligende stor andel av befolkningen som ikke jobber, og som må trekke veksler på tidligere oppsparte midler, eller skattepengene fra dem som gjør det. Regnskapet går ikke opp.

Derfor må regjeringen spare inn. Det har vist seg veldig vanskelig å røre sykelønnsordningen. Det er også svært, svært vanskelig å røre pensjonsordningene. De er jo en del av en slags kontrakt, vi jobber og arbeider nå, og betaler inn til vår pensjonskasse, og forventer å få igjen når vi en gang blir pensjonister. Hvis reglene vesentlig endres, sånn at vi får mindre enn vi er forespeilet, det er klart, dette er noe vi ikke lett vil gå med på. Siden mye av makten i samfunnet ligger hos menn og kvinner i femtiårene, akkurat i rette alder, så blir det ingen pensjonsreform som monner. Regningen utsettes.

De kunne imidlertid lett ta penger fra Olia og meg. Det gjør de ved å fjerne skatteklasse 2. Det rammer svake grupper som ikke har makt til å stå opp for seg selv. Kvinner som er hjemme er ikke fagorganiserte, det er ikke noe LO som kjemper for dem. Egentlig er det ingen som kjemper for dem. Det ligger i sakens natur at de ikke er godt representert rundt omkring, heller. De er jo hjemmeværende, eller har av ulike grunner lav inntekt.

Min kone Olia har lav inntekt fordi hun nokså nylig kom til landet. Hun har ikke rukket å få seg utdannelse, og god, ordentlig jobb. Så jeg må forsørge henne. Skattelettelsen ved å være i skatteklasse 2 kommer veldig godt med. Det kan være snakk om femsifrede beløp. Og alle som kjenner oss vet at vi slett ikke sitter godt i det. Femsifrede beløp merkes veldig godt hos oss. Hadde vi begge hatt stor og god inntekt, hadde det ikke vært noen stor sak. Men dette er jo nettopp pengene, vi har bare min inntekt, og den skal rekke for to, i et samfunn som nå er laget for doble inntekter.

Jeg spurte for øvrig Olia, om hva hun mente om denne loven. Hun var helt enig i den. Folk som ikke jobber, skal ikke ha penger, mener hun. Det er en annen kultur, der det ikke er om å gjøre å klage sin nød, men å gjøre noe med saken. Så nå studerer hun til ingeniør.

Kraftforsyning, master og gass

Det er på tide å tre fram med sin mening i en av de mange kontroversielle sakene som har vært oppe i media den siste tiden. Med lesere fra venstre til høyre på den politiske skalaen er det fort gjort å trå feil når man skal skrive noe skikkelig, men av og til er det nødvendig å tone flagg og si takk for følget til dem som ikke kan vil være med lenger. Jeg har nå brygget på saken om kraftlinjene i Hardanger – monstermastene, som de blir kalt -, fra jeg først oppdaget saken på ferie på Krim i sommer, og tenkte hva i all verden er det som foregår i landet mitt, nå da? til jeg denne uken fikk argumentene som gjorde det mulig for meg å lande på et klart standpunkt. Og det er et standpunkt som vil overraske mange og glede noen få, det er verken luftlinje eller sjøkabel, men noe så billig og naturvennlig som – gasskraftverk.

La meg først ta litt om bakgrunnen. Jeg har siden jeg var ganske liten vært opptatt av det estetiske når det gjelder naturvern og miljøvern. En av de tyngste politiske besultningene jeg har mottatt i hele mitt liv, er beslutningen om å bygge motorvei gjennom de puslete fjellene og haugene i mitt kjære Ganddal. Det var en katastrofe for tenåringen Eivind Salen. Veien skulle gå rett gjennom turomårdene mine. Mange minner ville bli for evig og alltid ødelagt. Jeg kunne ikke tro det var sant, skrev fiktive leserbrev som stiloppgave på skolen, og var i det hele tatt så deprimert som en ungdom kan bli. Livet ville bli forandret, ingenting ville bli som før.

I dag er det både veier, broer og byggefelt i turområdene mine. Det er for meg det vanskeligste å akseptere med å bli eldre, ikke at jeg selv blir eldre og forandres, men at verden rundt meg som jeg kjente den blir det. Sånn er nå en gang jeg, og det har jeg prøvd å argumentere for. Men jeg har alltid havnet i problemer med det, fordi som argumenterer miljøvern på bakgrunn av kommende klimaendringer opererer med større moralsk tyngde i diskusjonen. De ønsker vindmøller velkommen fordi det gir ren energi, og sier prisen å betale at det ikke ser så fint ut, ikke er noen pris på bakgrunn av at det vil holde temperaturen nede og rett og slett redde verden, som det pleier å ende opp med. Forresten synes de gjerne det ser fint ut også.

Nåvel, dette er ikke en diskusjon om vindmøller, men om kraftmaster i Hardangernaturen. Det skulle ikke overraske noen at jeg er i mot. Jeg kommer ikke selv fra Hardanger, og er ikke der ute så veldig ofte, så dette går ikke direkte på min egen identitet. Men jeg kan forestille meg at for dem som bor der, så er det helt fryktelig å vende seg til tanken at synet av den frie naturen skal bli forstyrret av elektriske kraftledninger som skamløst brøyter seg vei gjennom det vakre. Hvis det er mulig å unngå det, så bør det unngås, for når de først kommer opp, vil de ikke bli tatt bort igjen.

Alternativet i debatten har vært sjøkabel. Det er klart, en slik kabel vil løse de fleste av de estetiske problemene. Under sjøen vil den være usynlig, og det bør generelt sett alle kabler og kraftlinjer være. Men det vil bli uforholdsmessig mye dyrere, 3,5 milliarder er tallet et uvalg har kommet opp med, og hvis det gir smitteeffekt med at andre også ønsker seg kabel, vil det bli enda dyrere og samfunnsøkonomisk ikke lønne seg. Det er også et kraftfullt argument mot en slik løsning, at hvis det blir problemer på linjen, vil det være mye vanskeligere å få det løst når linjen ligger under jorden og under vann, enn når den ligger synlig over bakken. Dette siste gjør at jeg heller mot kraftlinjer likevel, om det ikke er til å unngå, om man ikke har valget.Hvis ikke ville jeg glatt være med å betale for dyrere strøm, selvfølgelig skulle vi som bor i Bergen og har glede av strømmen og måten linjen er bygget på, også betale for dem. Det er vårt ansvar, og vår glede.

Slik stod jeg så langt. Men det har altså kommet frem et nytt argument. Og det er at linjene er til å unngå, vi har et valg. Dette valget vil være billigere, det vil sende regningen til den som regningen skal ha, og det vil ikke innebære et eneste inngrep i den vakre Hardangernaturen. Det vil ikke engang innebære noen økning i det globale klimaregnskapet.

Argumentasjonen går som følger. Hustandene i Bergen bruker ikke mer strøm nå, enn de brukte på midten av 1990-tallet. Mer effektive strømløsninger gjør at vi kan ha det varmere og bedre, og benytte flere elektriske apparater, uten å bruke mer strøm enn vi gjorde tidligere. At strømforbruket for befolkningen i Bergen er større nå enn på 90-tallet, skyldes befolkningsøkningen. Den er marginal, slik også den private økningen av elektrisitetsforbruk er marginal. Det som gjør at Statnett kan argumentere for at strømforsyningen er truet – slik man argumenterer for sin syke mor, som i dette tilfellet slett ikke er syk i det hele tatt, men bare har lyst på litt sykestønad -, er at industrien krever mer strøm. På Kolsnes og Troll. Denne økningen er etter hva jeg fikk høre så stor, at den nærmer seg halvparten av strømforbruket i Hordaland, eller at disse to bruker like mye som hele befolkningen til sammen. Her får man rett meg, den som vet bedre om jeg tar feil.

Da blir det selvfølgelig litt spesielt at vi forbrukere skal ta regningen for nye strømlinjer. Den skal sendes til den som trenger denne nye kraften, til olje- og gasselskapene. De konkurrerer internasjonalt, og vil selvfølgelig ikke ha større utgifter enn nødvendig. Aldri om de vil betale 3,5 milliard ekstra for at det skal se fint ut i Hardanger.

Det trenger de heller ikke. Hele saken kan enkelt og greit løses ved at det bygges et nytt gasskraftverk som kan forsyne sokkelen med elektrisk kraft. Denne løsningen er behandlet som en spedalsk, for det vil ødelegge klimaregnskapet til Norge og føre til altfor høye CO2-utslipp herfra. Men til det er det jo mulig å fremsette et riktig så kraftfullt argument, og det er at den gassen som ville bli brukt til å drive dette kraftverket, vitterlig blir sendt til Europa for å gjøre sin nytte – nettopp – i gasskraftverk. Det globale klimaregnskapet bryr seg ikke om at utslippene kommer fra Norge eller Tyskland. Løsningen vi går for nå, er altså å bygge kraftlinjer som ødelegger naturen i Hardanger, for å skaffe den kraften som skal til for å pumpe gassen gjennom rør til Europa, for at den skal bli brent der, i stedet for her. Det er tap på alle kanter.

Å bygge et gasskraftverk tar under to år. Det koster ikke mange penger, og regningen kan gå direkte til oljeselskapene som skal bruke kraften. Gassen til å drive verket produserer de selv. Den blir brent i Norge, like rent eller skittent, som der den ellers vil bli brent. Og befolkningen i Bergen og Hordaland vil fortsatt ha sin stabile strømforsyning, uten prisøkning, og uten skjemmende kraftlinjer gjennom vakre Hardanger. Misforstått idealisme må ikke koste oss dyrt, både i penger, naturvern og miljøvern. Vi må ikke ofre vår vakre natur for å få eksportert gassen bort før den blir brent.

Saken ser for meg ganske klar ut. Er det noe jeg har misforstått her?