Et statsbudsjett som rammer Olia og meg økonomisk

Det har vært spennende mandager de siste ukene, for oss som er litt interessert i politikk. Nå er ikke norsk politikk så veldig interessant å være interessert i. Det var spennende med valg, ganske spennende med regjeringsforhandlingene, og de forskjellige regjeringsplattformene, alt lansert eller avgjort mandager. Men det er jo egentlig litt grunn til å tro at det bare blir mer av det samme. Partiene er nokså like her i landet, og FRP klarer neppe sette større farge på Høyre, enn SV klarte på AP. De store lanseringene og dristige prosjektene, de har det med å koke ned til utredninger, komiteer og testsenter. Det blir liksom ikke noe av.

I dag var det statsbudsjettet. Det er jo egentlig spennende, særlig når det skal gå fra en regjering til en annen. Det er den siste hilsen fra den avgående, utøvende makt, her får de gjort sin siste maktutøvelse, og kanskje også laget det litt taktisk, med tanke på fremtidige valg. Det var jo kanskje litt påfallende at de nå, i det siste budsjettet, etter åtte år, endelig klarte å komme seg opp i at kulturen skulle ha 1 % av budsjettet. Etter åtte år. Så kan de si at de klarte det, når FRP og Høyre nå ganske sikkert komme til å kutte.

Men med våre vanvittige oljemilliarder er det liksom ikke noe å bråke over, uansett hva som skjer. Regjeringen kan bare pøse på med milliarder, uten at det går ut over handlingsregelen, siden det år for år kommer flere oljemilliarder inn, og alltid mer enn beregnet. Det er mer til alle, og mye mer til de fleste. Problemene i økonomien ligger mange år frem i tid.

Regjeringen med AP, SP og SV har vært veldig heldig med regjeringsperioden sin. De var der på toppen. Det vil komme problemer. Og problemene er at oljeinntektene nødvendigvis vil gå ned. Kanskje ikke så fort og så mye som man tidligere hadde forventet, men det er en økonomiens naturlov som gjør at prisene ikke kan fortsette å stige og stige, det er en naturens egen lov at vi kommer til å pumpe opp mindre olje, rett og slett fordi det vil finnes mindre av den. Vi har også problemene med fossilt brensel, som foreløpig utsettes til senere generasjoner. Det vil heller ikke kunne gjøres evig.

Samtidig som inntektene vil gå ned, vil utgiftene gå opp. Det er trygdeordningene som gjør det. Folk lever lenger, og er friskere mens de gjør det. Det er veldig gledelig, men det er også noe som koster penger. Og pengene må tas fra en plass. Selv folk som ikke liker matematikk skjønner at 30 år med pensjonsutbetalinger er dyrere enn 20. Det er forskjellen på 95 år og 85 år. Siden barnekullene heller ikke er så store lenger, blir det etter hvert en foruroligende stor andel av befolkningen som ikke jobber, og som må trekke veksler på tidligere oppsparte midler, eller skattepengene fra dem som gjør det. Regnskapet går ikke opp.

Derfor må regjeringen spare inn. Det har vist seg veldig vanskelig å røre sykelønnsordningen. Det er også svært, svært vanskelig å røre pensjonsordningene. De er jo en del av en slags kontrakt, vi jobber og arbeider nå, og betaler inn til vår pensjonskasse, og forventer å få igjen når vi en gang blir pensjonister. Hvis reglene vesentlig endres, sånn at vi får mindre enn vi er forespeilet, det er klart, dette er noe vi ikke lett vil gå med på. Siden mye av makten i samfunnet ligger hos menn og kvinner i femtiårene, akkurat i rette alder, så blir det ingen pensjonsreform som monner. Regningen utsettes.

De kunne imidlertid lett ta penger fra Olia og meg. Det gjør de ved å fjerne skatteklasse 2. Det rammer svake grupper som ikke har makt til å stå opp for seg selv. Kvinner som er hjemme er ikke fagorganiserte, det er ikke noe LO som kjemper for dem. Egentlig er det ingen som kjemper for dem. Det ligger i sakens natur at de ikke er godt representert rundt omkring, heller. De er jo hjemmeværende, eller har av ulike grunner lav inntekt.

Min kone Olia har lav inntekt fordi hun nokså nylig kom til landet. Hun har ikke rukket å få seg utdannelse, og god, ordentlig jobb. Så jeg må forsørge henne. Skattelettelsen ved å være i skatteklasse 2 kommer veldig godt med. Det kan være snakk om femsifrede beløp. Og alle som kjenner oss vet at vi slett ikke sitter godt i det. Femsifrede beløp merkes veldig godt hos oss. Hadde vi begge hatt stor og god inntekt, hadde det ikke vært noen stor sak. Men dette er jo nettopp pengene, vi har bare min inntekt, og den skal rekke for to, i et samfunn som nå er laget for doble inntekter.

Jeg spurte for øvrig Olia, om hva hun mente om denne loven. Hun var helt enig i den. Folk som ikke jobber, skal ikke ha penger, mener hun. Det er en annen kultur, der det ikke er om å gjøre å klage sin nød, men å gjøre noe med saken. Så nå studerer hun til ingeniør.

Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

Hva som ikke er aprilsnarr

I dag og i går har jeg fått en rekke treff på søkeordet «Aprilsnarr», og den fine posten jeg skrev i fjor på denne dagen, og som også heter: Aprilsnarr. Da tenkte jeg å narre litt her på bloggen, og kom opp med den fine, oppdiktede historien om aprilsnarrens historie. Jeg skal ikke prøve på noe lignende i år. Jeg skal i stedet skrive ned 5 ting som har hendt og er et faktum, og som avisene skriver om, men som burde være aprilsnarr. Ja, om jeg satte 5 fine narrehistorier ved siden av de 5 virkelige, så ville det ikke være lett å skjelne hvilke som var hva, om man kom utenifra, og ikke kjente igjen de virkelige historiene som – nettopp – virkelige.

1. Det er nå bestemt at det ikke skal være lov til å ha med tannkrem ombord på fly. Det er heller ikke lov til å ha med shampo. En flaske vann er heller ikke lov, og heller ikke noe annet å drikke. Det er ikke lov til å ha med middagsrester heller, såfremt den ikke er frossen. Alt som er flytende eller omtrent flytende, er forbudt. Kaviar og majones er for væskeaktig. Dette skal nå være forbudt, på grunn av terrorfaren. Man kan bruke tannkrem, shampo, flaskevann, middagsrester (ikke frossen) og alt som er flytende (eller omtrent flytende, sånn som kaviar og majones) til å sprenge flyet, om man for eksempel tar en flytur fra Oslo til Bergen, der det aldri noensinne har vært et tilnærmet forsøk på kapring, eller noe som overhodet kan minne om terror. Det er selvfølgelig ikke kaviaren i seg selv man er redd for, man er redd for at det som ser ut som kaviar, ikke skal være kaviar allikevel. Denne frykten skal kun gjelde på fly. Overalt ellers er kaviar og blir kaviar, og man kan spise det og frakte det med god samvittighet, uten å bli mistenkt for å være en terrorist.

2. Justisministeren i Norge er nå sykemeldt. Det kommer av at han har vært under sterkt press i det siste, og presset kommer av at han først har tillatt muslimske politikvinner å gå med hijab til uniformen, og så visst ikke har tillatt det allikevel, eller hvordan det var. Det er uansett ikke noe særlig med muslimske polikvinner i Norge, heller ikke særlig med muslimske menn, forresten, og de som er, har ikke akkurat krevd å få gå med hijab. Det er kanskje en og annen som har gjort det, en og annen som kunne tenke seg å bli politi, eller en og annen som kunne tenke seg at en muslimsk kvinne med hijab kunne tenke seg å bli politi, og da må få lov til å gå med hijaben. Jeg smører kanskje for tjukt på når jeg skriver at det var røster som krevde justisministerens avgang på grunn av denne fadesen. Men akkurat i Norge er ikke det med ministeres avgang så lett å smøre tjukt på, da ministere ellers er falt som følge av stabbur i hagen og venner til middag, eller hva det var.

3. Den mest sleipe erkekapitalisten vi har i dette landet her, Øystein Stray Spetalen, en mann som har tjent seg rik på aksjer og ingenting annet enn aksjer, som kjøper og selger helt skruppelløst, og som i det minste har vært ærlig og redelig med det at han står fast på at han bare ønsker å tjene mest mulig penger. Han har kritisert regjeringen, som består av AP, SV og SP, altså en småborgerlig, sosialistisk regjering, han har kritisert dem for å satse for mange av våre oljepenger på aksjer, på utenlandske aksjer. Og finansministeren, Kristin Halvorsen, fra Sosialistisk venstreparti, har sagt at aksjer gir best avkastning over tid, og at man heller burde satse mer på aksjer, enn mindre. Oppsummert: Kapitalisten Øystein Stray Spetalen vil ta penger ut av aksjemarkedet, og kaller det gambling å ha pengene der, sosialisten Kristin Halvorsen mener aksjemarkedet er det aller beste stedet å plassere penger, om man har det. Jeg bare tuller, har jeg lyst til å skrive.

4. Det er forslag – ja, om det var støttet av Anniken Huitfeldt eller Inga Marte Torkildsen, det skal jeg ikke si jeg husker så godt, og alt jeg husker om denne saken, husker jeg ufrivillig – om at alle norske jentebarn skal foreta underlivsundersøkelse for å teste om de er kjønnslemlestet. Jeg bruker det ordet de selv liker å bruke. Det er en avskyelig tradisjon som foregår i Afrika, fra øst til vest i et belte et stykke nord for Ekvator, fra Somalia og bort mot Senegal, Gambia eller så, i varierende grad i ulike land, heldigvis, det er avskyelig. Men nå skal vi gjøre vårt også her i Norge, og teste absolutt alle jentebarn, enten de er i risikogruppen eller ikke, og det skal man gjøre litt sånn i forskjellige legekontroller opp gjennom årene. I samme slengen skal en slik kontroll gi jentene et mer naturlig forhold til egen kropp, og fjerne skammen, av alle ting. Man skal ikke spøke med avskyelige ting, så et forslag som dette kunne de godt unngå å komme med.

5. Utdanningsdirektøren i Hordaland (om det da var utdanningsdirektør hun var, Kjellbjørg Lunde, det er jo så mange titler i skoleadministrasjonen) har gått offentlig – virkelig offentlig, landets aviser og NRK radio – ut, og erklært at lærerne har ingen rett til å gi skoleelevene lekser. Og elevene kan – og bør – med loven i hånd, nekte å gjøre hjemmearbeid lærerne pålegger dem. Hun hadde vel kanskje også noe forskning som viste at mer arbeid ikke nødvendigvis gav bedre resultat, eller hva slags forskning hun hadde å vise til, og hvordan denne forskningen var gjort, med eller uten hjemmearbeid.

6. Man er godt fornøyd med forslaget om at styrene i aksjeselskap må ha minst 40 % av hvert kjønn representert i styret. Det er forresten ikke et forslag, det er en lov, og det er Karita Bekkemellem som ikke har noe med Orheim å gjøre, som har fått det gjennom, det er en lov. Selskapet blir intet mindre enn tvangsoppløst, om ikke man finner frem til flere representanter fra det underrepresenterte kjønn, om det så er en aldri så flink person som må gå, og en aldri så elendig tulling som kommer, det er kjønnet som teller. Og det har fungert, nå er det 40-60, og i tillegg finanskrise, men det skyldes jo noe helt annet. Imidlertid har de nå bestemt seg for å gå lenger, slik at det ikke bare er aksjeselskap som må ha 40-60 minimum, og ikke bare i styrene, det skal også gjelde enkeltpersonsforetak, her skal ikke være unntak fra regelen. Personen skal minst være 40 % av det underrepresenterte kjønn.

Jeg kunne ikke dy meg, og snek inn en oppdiktet også. Så kan dere jo gjette hvilken det er.

Ola Borten Moe, FRP og Stalingrad

Vel. Det er ikke mulig å holde seg. Man kan prøve å være så uinteressert i norsk politikk som man bare kan, vi er så små og rike her, den er så ufarlig, som også hele landet vårt er ufarlig og uskyldig og med få virkelige problemer. Hos oss er politiske problemer og utfordringer som oftest teoretiske, det står svært lite på spill, og våre drøye 4,6 millioner innbyggere vil klare seg helt fint uansett hva som skjer med politikken og hvem som bestemmer.

Men nå har altså Senterpartiet hatt landsmøte, og der har en idiot ved navn Ola Borten Moe, dette er en blogg, jeg kan skrive hva jeg vil, og Ola Borten Moe som jeg tidligere aldri hadde hørt om, heldigvis, har selv stått frem og demonstrert seg som idiot, langt sterkere enn jeg kan gjøre det ved å kalle ham det. Han har sagt – fra talerstolen på landsmøtet til et våre regjeringspartier – at kampen mot FRP skal bli et nytt Stalingrad.

På 1980-tallet var det en i travselskapet, eller en som drev med trav, jeg husker ikke helt, jeg leste det bare i avisen for noen år siden, og kan ikke sjekke det opp. Han drev med trav, og med spill på hester, eller noe sånt, og uttalte sånn cirka: «Jeg nøler ikke med å sammenligne regjeringens forfølgelse av oss travfolk, med nazistenes jødeforfølgelse under Holocaust».

I Stalingrad døde 1,5 millioner mennesker. Det er vel omtrent flere enn det har levd mennesker som har stemt FRP. Krigen til Borten Moe skal vel kanskje da gå ut på å skyte alle FRP-velgere, eller kanskje han heller vil la dem fryse i hjel, sulte i hjel, eller dø i et bomberegn? Han kan jo også godt skjære dem opp med kniv, eller bajonett, sånn var det mange som døde. 10 000 døde hver dag i Stalingrad mens kampene varte. Det er like mange som Auschwitz.

Lederen i SP, Liv Signe Navarsete, uttalte i Søndagsavisen på P2 i dag, at hun syntes at uttalelsene til «han Ola» kanskje var litt sterke, at hun ikke ville formulert seg slik, men at «vi trengte litt friske innspill». Det trenger vi ikke. Forhåpentligvis gir hun ham en ganske annen beskjed på bakrommet.

Kampen mellom FRP og SP, skulle det liksom være som Sovjet mot Tyskland,  Stalin mot Hitler, er det dette Borten Moe har i tankene? I Stalingrad stod så mye på spill, at de fleste av oss som lever i dag ikke har opplevd noe lignende i sin levetid, ikke i nærheten. Kampen mellom SP og FRP er så uviktig, at jeg må bruke hele min forestillingskraft for å tenke meg noe mindre viktig. Og det endatil det i det ene partiet finnes politikere – endatil i Stortinget – så kunnskapsløse at de kan bruke verdenshistoriens blodigste slag som sammenligning med en flik av den politiske situasjonen i Norge i dag.

Det er så dumt. Jeg får vondt i hodet av det. Jeg kan ikke la være å skive om det. Jeg håper man kan se tilbake på uttalelsen til Borten Moe, med samme distanserte smil, som man i dag ser tilbake på uttalelsen til fjotten i travselskapet. Jeg håper det går nye 20 til 30 år før noen uttaler noe så bortenfor alle grenser dumt offentlig. Og jeg håper det aldri mer vil komme fra en stortingspolitiker.