Bergenstesten bestått!

I dag kom brevet om at Olia har bestått Bergenstesten! Hell og lykke til henne, og til oss!

Tidligere var det slik at man måtte bestå tre av fem tester i norsk språk. De fem er leseforståelse, lytteforståelse, referat, grammatikk og skriving. Testen er laget for innflyttere fra det store utland, det er den testen de må ta for å bevise at de kan norsk godt nok til å ta høyere utdanning her i landet. Normalt må man bo i landet noen år før det er aktuelt å klare den, man vil selvfølgelig ikke ha utlendinger som ikke skjønner hva som foregår i undervisningen på universitetene og høyskolene våre, og det forventes selvsagt at studenter skriver feilfritt.

Akkurat når Olia skulle ta den første gang ble kravene skjerpet. Nå skal immigrantene bestå alle fem testene. Jeg er enig i det, man gjør innvandrerne en bjørnetjeneste om man later som om de kan norsk godt nok før de kan det. Det er også et problem for lærestedene, om undervisningen må gå saktere fordi det er studenter som ikke forstår hva som blir sagt. Det vil bli problemer i kollokviene, hele tiden er det en på gruppen som ikke skjønner ordene, og det er bortkastede ressurser både for studenten og lærestedet om han eller hun blir holdt der for å stryke. Man skal ikke late som det er enklere enn det er. Å lære språk er vanskelig, og man må lære det skikkelig for å kunne bruke det som de som snakker det til vanlig.

Olia er et naturtalent når det gjelder språk. Det er ikke riktig i tiden å si at kvinner lærer språk lettere enn menn, det er vel heller ikke helt forsvarlig vitenskaplig, men det må fremdeles være lov å ha en følelse av at sånn er det. Jeg hørte i fjor en forelesningsserie om vikingene. Der sa den amerikanske professoren ubetinget i forbifarten at de svenske vikingene som reiste i Russland fant russiske kvinner å ha med seg som tolker, kvinner har denne evnen til å «pick up a language», som han formulerte det. Om man skal være forsiktig med å mene det generelt, er det sikkert når det gjelder Olia. Hun har lært norsk tilsynelatende helt uanstrengt.

Hun hadde kommet til leksjon 32 i den sovjetiske læreboken for norsk språk fra 1987 da jeg møtte henne første gang. Vi kunne lekesnakke på norsk. Da hun kom til Norge et knapt år senere, og vi hadde giftet oss, snakket hun norsk godt nok at hun aldri brukte engelsk når hun skulle ut og klare seg i det norske samfunnet. Men det første halve året var det ikke så lett å klare seg. Hun fikk avslag på det meste hun prøvde på, var ikke i jobb, og hjemme snakket vi russisk. Allikevel prøvde hun seg på Bergenstesten fem måneder etter hun kom, og stod på grammatikkdelen.

Så kom hun ut i jobb, først i barnehager som ringevikar, så på gamlehjem i fast deltidsstilling. Både barnehager og gamlehjem har den fordelen når det gjelder språk, at her nytter det ikke å beherske språket halvveis. Skjønner ikke ungene hva du sier, så later de ikke som de gjør det. Og det er ingen sjanse til å bruke engelsk for å bygge bro over vanskelige setninger. Dessuten snakker ungene utilslørt sin egen dialekt, og akkurat så tydelig som de vil. Det samme gjelder de gamle på gamlehjem. Muntlig var ikke norsk noe problem for Olia etter kort tid i slikt arbeid.

Men hun skriver ingenting. Hun har tatt noen forkurs ved den gamle høyskolen i Stavanger, det som nå kalles universitet. Det er imidlertid ikke fag der det er nødvendig å skrive noe, og Olia har ikke skrevet noe frivillig. Så når hun nå forsøkte på Bergenstesten i høst, stod hun på den beryktede lytteforståelsen og på leseforståelsen hun ikke hadde stått på sist, og hun stod som forrige gang på grammatikkdelen. Men hun stod ikke på delprøve 3 og 5, referat og skriving.

Det var en skuffelse. Hun kan norsk godt, og har lett for det, med litt innsats i å øve på skrive hadde hun bestått uten vanskeligheter. Slik ser jeg på det, hun kunne skrevet tekster til meg, jeg kunne rettet dem, jeg er tungt utdannet i å gjøre det, og så kunne hun sett hva hun gjorde feil, og fått gjort det riktig. Jeg vet hun ikke skriver feilfritt. Hun så det imidlertid ikke slik som jeg. Hun mente testen var helt håpløs, at hun aldri kom til å klare den, og at hun måtte finne andre veier for å kunne gå i gang med høyere utdanning neste høst.

Det var bare en liten ting, ekstra. Stryker man på delprøve 3 og 5 har man klagerett. Det er forståelig, de andre delprøvene 1, 2 og 4 – lese- og lytteforståelse og grammatikk – har klar fasit. Enten gjør man feil, eller så gjør man riktig, det er ikke gjenstand for vurdering. Det er imidlertid skrivingen. Da kan den ene mene man skriver godt nok, den andre mene at man ikke gjør det. Så Olia klaget. Det gjør, tenkte jeg, i det minste at hun får en begrunnelse for hvorfor det ikke holdt helt inn.

Begrunnelse fikk hun ikke. Hun fikk endret resultatet til bestått. Så enkelt var det. To nye sensorer har kommet til en annen vurdering enn de første. Fra folkeuniversitetet er det nå på vei testbevis for norsk språktest. Fra nå av har Olia studierett på alle universitet og høyskoler i Norge, om hun får studieplass på dem, og til høsten 2012 er planen å begynne på et eller annet ved universitetet i Stavanger. Om de ikke blir realisert, er de der i hvert fall som en mulighet. Det er en svært viktig forskjell.

Derfor drakk vi ukrainsk champagne i dag, sjampanskoe bør det sikkert kalles, det er jo musserende vin mer enn champagne, og det russiske navnet er mer sjarmerende enn det franske, drakk det gjorde vi i hvert fall. Og vi hadde ukrainske pirosjki, deig med steikte epler, og norsk sei og poteter kjøpt på tilbud på Jærhagen. En herlig blanding av hverdag og fest. Og virkelig hadde vi noe å feire. Med bestått Bergenstest er en av de viktigste dørene i Norge for Olia åpnet – retten til høyere utdanning.

Gratulerer!

 

The thick of it og Aftenbladets anmeldelse av det

I dagens Stavanger Aftenblad har Elisabeth Bie en anmeldelse av en politisk satireserie fra BBC. Den heter The thick of it, og Bie liker den godt, blant annet fordi den sparker oppover. Jeg er en vanlig blogger som neppe kan regne med flere enn noen hundre lesere for det jeg skriver her. Bie jobber i regionens største avis med et nedslagsfelt på flere hundre tusen. Når jeg kritiserer henne, sparker jeg oppover. La oss se hvordan hun liker det.

Anmeldelsen begynner som var den skrevet på facebook. Liker du å le så tårene triller og magen verker? Da MÅ du sjekke ut britiske «The thick of it». De store bokstavene i «MÅ» er journalistens, ikke mine. Starten setter standarden for hele anmeldelsen, journalisten er begeistret, gir serien terningkast 6, og gir seg selv ende over.

Alt dette er til å holde ut. Man kan ikke lenger kreve at folk skal klare å tenke for å skrive anmeldelser i norske aviser, og enda mindre for at de skal klare å gi uttrykk for tankene sine. Verre blir det når Bie skal forklare hva denne serien er for noe, og hvorfor den er så «sylskarp» og «supersmart», ordene Bie velger å bruke. Den skildrer et politsk landskap befolket av aggressive medier som tørster etter statsrådblod, sleipe lobbyister, enda sleipere spin doctors, kyniske byråkrater, tullballrådgivere og politikere som først og fremst er opptatt av egen posisjon og medieimage.

Timingen er spesiell. Akkurat nå har engelske politikere avbrutt sommerferien sin, etter de blodige opptøyene som har vært i London og andre byer de siste dagene. Eller for å pleie sin egen posisjon og medieimage, som ser ut til å være det serien og Bie legger til grunn for politikernes aktiviteter. Norske politikere har kanskje også vært opptatt av egen posisjon og sitt medieimage den siste tiden. For man skal for all del ikke menneskeligegjøre en politiker, en byråkrat eller en rådgiver.

Anmelder Bie er uvanlig slepphendt med kraftuttrykk. Slik går det gjerne når man skriver uten å filtrere ordene gjennom tankene. «Den geniale humoren ligger i manuset», skriver Bie, «i de ekstremt godt besatte og velspilte rollefigurene», det er ikke småtteri. Som eksempel på det geniale i manuset, eller hvordan de får til den geniale humoren sin i manuset, så skriver Bie at manuset må gjennom en «språkkonsulent». Hermetegnene er Bies, ikke mine. Denne språkkonsulenten «sørger for sitatvennlige utsagn som «He is as useless as a marzipan dildo«.

Utsagnenet er kanskje sitatvennlig, men da for å vise hva som skjer når språkkonsulenten ikke gjør jobben sin. Eller for å vise hvor vanvittige utsagn som nå kan bli sitatvennlig for norske anmeldere, uten ironi og ment fullt ut positivt. En dildo av marsipan kan man spise, hvis man liker marsipan. En vanlig dildo derimot, vil jeg ikke kunne ha glede av, verken for meg selv eller sammen med min kone. Så for meg vil Elisabeth Bie være like ubrukelig som en ekte dildo. Det er jo veldig morsom og supersmart og sitatvennlig, og det er et «ondt og fullstendig respektløst spark oppover», som Bie skriver et annet sted i teksten.

Vanligvis vil jeg ikke gå til så direkte personangrep i en bloggpost. Skulle noen kjenne Bie, får de ha meg unnskyldt. Det gjelder også om hun skulle finne frem til den selv. Jeg leser selvfølgelig ikke anmeldelsen slik den er ment. Men slik den er ment, kommer den heller ikke frem til meg. Jeg mener man i det minste må skru på tankene når onde og respektløse spark går i den ene eller andre retningen. Det er ikke sikkert de er legitime bare fordi de går oppover. Å sparke politikere kan i dag være som å sparke noen som ligger nede. Og man vil alltid slippe bedre fra det når man behandler hverandre med respekt.

Jeg vil ikke uttale meg om serien. Den har jeg ikke sett, og kommer neppe til å se. Normalt står BBC for kvalitet, så serien er sikkert god. Da ytte ikke denne anmeldelsen av den serien rettferdighet.

Norskundervisning i Kiev

Jeg skrev tidligere om at jeg deltok i en leksjon i japansk på en språkskole her i Kiev. Den samme språksskolen tilbuyr også norsk, og der har jeg også vært med – som en lærer! Jeg rekker foreløpig bare å skrive det sånn skissemessig, men skissemessig rekker jeg det.

Språkskolen – som med tiden skal få sin helt egen post – tilbyr undervisning i ethvert språk der det finnes studenter og lærere. Nettsiden oppfordrer begge grupper å ta kontakt, kan du et språk eller ønsker å lære et, så er det bare å ringe, og når man finner noen i den motsatte gruppen kan undervisningen begynne. Innehaveren Olga Jurjevna mestrer selv engelsk og italiensk, og tilbyr privatundervisning i de språkene der, slik at skolen liksom hele tiden holder seg i gang. 

En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst. En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst.

Nå var det tre stykker fra Kiev som skal til Norge om et par uker og jobbe på hotell. De ønsket intensiv undervisning for i det minste å kunne knote et par fraser når de kommer, og hvem er vel da en bedre lærer enn jeg? Jeg har et mellomfag og vel så det med vekttall fra universitetet, blant annet med norsk som andrespråk i fagkretsen, riktignok bare et halvt års studium, men begynt har jeg, og jeg har selvfølgelig pedagogikk, og jeg har flere somre med erfaring om hvordan det er å lære et språk fra begynnelsen av. Dessuten kan jeg jo litt russisk. Og for meg var det jo også artig å høre hvordan de oversatte de enkle norske tekstene til russisk. Det er alltid herlig å høre innfødte russere formulere seg. De gjør det så mye enklere, enn vi som har lært oss språket må gjøre det. 

En blid lærer og en elev som følger med - hvem kan ønske seg mer? En blid lærer og en elev som følger med – hvem kan ønske seg mer?

Læreboken var også interessant. Den var riktignok trykket i 2007, men jeg nekter å tro annet enn at dette var opptrykk fra tidligere verk, og gjerne et riktig så gammelt, for her var det hoteller med sentralbord for å ringe ut, og det var gratis lokalsamtaler og rikssamtaler ble skrevet på regningen. Pikkolo og bærere fantes det også. Jeg har aldri opplevd noe slikt, om det noensinne har fantes i Norge, så jeg gjetter denne teksten må være opprinnelig skrevet i Sovjettiden. Og den var ikke skrevet av en nordmann, det var helt tydelig. Blant annet hadde boken en setning som «Peter liker ikke noen skrivingen», og formuleringen «Neste uken» (russisk har jo ikke bestemt form i substantivene, så det er jo ikke så lett for dem), og den riktige artige replikken fra karakteren «Anne»: Jeg og min hustru…

Hvis man skulle være i tvil, så er det spørsmål knyttet til teksten formulert slik: «Hva skal Anne og hans hustru gjøre i ferien…» Lignende små trykkfeil, feilformuleringer og artigheter finnes i alle tekstene og oppgavene, men Ukrainerne er herlige og går på med det de har. De har forbausende god uttale etter bare å ha lært seg norsk i to uker, og de er forberdt godt nok til å kunne klare å oversette selv ganske så avanserte tekster i alle fall sånn noenlunde.

En engasjert lærer og elever som ikke følger med - akkurat som hjemme i Norge En engasjert lærer og elever som ikke følger med – akkurat som hjemme i Norge

Innhaver Olga Jurjevna – som selv deltok i undervisningen – akkurat på grensen mellom å være lærer og elev, hun er slett ikke verst i norsk – hvor var jeg i setningen? – Olga Jurjevna hadde sågar som en ekstra service til studentene sine kopiert opp et gammelt nummer av Vi menn (lettkledde sider var klokelig redigert bort), her kommer alle ressurser godt med, og et tidlige Norgesbesøk hadde med nettopp dette bladet til henne. Veldig rart for en nordmann å se Vi menn oppbevart som en skatt. Men her nede er det eksotisk, og en av få muligheter til å se norsk tekst slik vi nordmenn selv formulerer den. Jeg har tjenestvillig lest inn to av artiklene på bånd (eller på Windows mediaplayer, for å være presis), en om kriminelle sigøynere og skikkelig vi menn kriminalitet, en om den amerikanske våghalsen Evel Kanivel. Så nå vet jeg litt mer om ham også.

Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete. Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete.

Myteknuseren, fra Tanum lydbok

I dag ramlet det inn et tilbud fra Tanum lydbok i mailen min. Jeg ble medlem av denne bokklubben, fordi jeg ønsket hurtigsvarspremien, som jeg trodde var en Mp3-spiller jeg enkelt kunne frakte med meg, men som viste seg å være en CD-spiller, som også kunne spille MP3-filer. Jeg gav denne spilleren til mor. Og jeg må selv ta ansvaret for å avbestille månedens lydbok hver gang. Noe av det jeg frykter aller mest, er at jeg en gang skal glemme å avbestille, slik at jeg må betale de 250 kronene for en lybdok jeg aldri kommer til å høre på, og dermed ikke tjene noen ting på at jeg fikk denne MP3-spilleren. Jeg har tatt en risiko.

Måndedens lydbok for april er Myteknuseren, av John Lloyd og John Mitchinson. Oppleserne er Torkjell Berulfsen og Knut Borge, og det kan jo være artig nok, ikke et vondt ord om boken eller lydboken, for dem som er interesserte, er den sikkert kjekk. Jeg skal i stedet ta meg omtalen av boken, den som er å finne på nettsidene http://www.tanumlydbok.no/200/201.asp, og jeg skal bruke denne omtalen til å lære bort lite grann om språk, og lite grann om humor.

Her er teksten i sin helhet:

Myteknuseren

Denne boka har tatt en hel verden med storm! En grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter …

Nå får du endelig oppklart hvilken vei badevannet renner ut av sluket på den andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebuksene og hvilket havdyr som er det mest bråkete (reker). Vitenskapelig korrekte, korte og morsomme tekster påpeker, forklarer og korrigerer utbredte misforståelser, vanlige feiltolkninger, allmenn kunnskapsmangel og bevisst desinformasjon. Dette er først og fremst en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter – men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet.

 

Man skal ikke harselere for mye. Man skal ta teksten for det den er. Jeg har selv måttet skrive små, fyndige omtaler av egne teaterstykker til bruk i programmet og til pressemeldinger og løpesedler, det er slett ikke enkelt, det er mange hensyn å ta. Man skal i få ord få frem det som ellers er brukte en hel bok på å få frem, man skal vekke interessen, og man skal skrive noe man kan stå inne for, noe som er sant. Ja, og så skal man ikke skrive en tekst som skal studeres og rives fra hverandre. De fleste som leser den vil lese den, og øyeblikkelig glemme den. Det blir dumt å bruke altfor mye tid på teksten, greit nok holder i massevis.

Det var forbeholdene. Nå til det morsomme. Første setning er sikkert ment som en teaser, et slags lokkemiddel til å lese videre, eller en slags ingress. Men i en så kort tekst ser en slik teaser rar ut, i hvert fall når den er en tilnærmet ordrett – for ikke å si fullstendig ordrett – gjengivelse av en setning som kommer på ny tre setninger lenger nede. Da blir «en grenseløst morsomt» og «lite pretensiøse sjarmbomben», kanskje litt utvannet, eller hva? Det blir vel kanskje litt komisk når disse uttrykkene blir repetert, de mister vel kanskje litt av sin slagkraft? Man skulle trodd noen hadde skrevet denne omtalen av boken, for å tøyse med den.

Så kommer påstanden om at den vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter, fine greier, det er sånn man skriver det, men hva med «en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet?» Jeg synes vel ikke akkurat omtalen av boken er noe særlig ydmyk. Heller ikke tror jeg kunnskapsløsheten blir noe særlig mindre av å lese denne boken. Og når man bringer inn hele «menneskeheten», det er da et usedvanlig kraftullt uttrykk? Jeg har riktignok ikke lest den grenesløst morsomme og lite pretensiøse sjarmbomben av en bok, og har derfor kanskje unngått å bli ydmyket av vår kunnskapsløshet, men jeg har nå alltid regnet folk som Aristoteles, DaVinci, Newton og Einstein som en del av menneskeheten, bare for å nevne noen ganske få. Jeg må si jeg ikke finner deres kunnskapsløshet noe særlig ydmykende.

Min egen kunnskapsløshet, derimot, den er jeg ydmyk overfor. Særlig når det gjelder hvilken vei badevannet renner ut av sluket på andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebukser og hvilket havdyr som er mest bråkete, her kommer jeg sørgelig til kort, som jeg gjør på sørgelig mange andre felt også. Og jeg tror ikke en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok kan gjøre noe særlig med det, i hvert fall ikke når den påberoper seg «vitenskapelig korrekte» tekster. Hele setning to, forresten, jeg har sjelden sett noe mer pretensiøst, det er ikke måte på hva denne boken skal og gjør. Jeg teller opp: 3 verb, 8 adjektiv og 5 substantiv må til.

Men først og fremst er altså dette en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe, men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens (intet mindre) kunnskapsløshet. Det er komisk.

Myteknuseren skal forresten ikke lastes for omtalen av den. Og ingen omtale i verden kunne få meg til å bestille boken.