Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.

Irinas første synging

Det er en overdrivelse å kalle det sanger. Og kanskje å presse det å kalle det synging. Men det er helt innenfor, som man nå sier det, å si hun nå er etter sanger og nynner med og treffer toner og ord når vi synger for henne.

Litt dumt, vil jeg si, er den aller første sangen Twinkle, Twinkle, little star. Det er en engelsk sang, jeg kjenner den best av tittelen, og at man ikke skal si det til astronomer, for de kan ikke fordra problemet med at stjernene blinker, og at det derfor blir vanskeligere å analysere lysbølgene den sender til jorden. De er svake nok som det er, og blir verre av at de må gjennom atmosfæren, at stjernene ser ut som de blinker.

Det var på turen til – eller «til» – Vårlivarden forleden. Irina gikk og trallet og trallet, og det var mor som sa det var Twinkle, Twinkle little star. Det viser seg at Irina har melodien på en av lekene hun har fått til bursdag eller jul, da med en dum, norsk tekst. Men Irina nynner ikke teksten, hun er etter melodien. Og det er helt utvilsomt, det er den.

Jeg har synget for Irina siden etter hun ble født. Det er mange ting med å være far og ha barn som jeg føler er laget for meg, eller jeg er laget for det. Som om hele livet har vært en forberedelse til det, som om jeg er med i en virkelig og nåtidig versjon av En bønn for Owen Meney, eller en annen amerikansk roman, der alt får sin forklaring til slutt. Å synge har jeg alltid vært glad i, god stemme har jeg knapt nok hatt, men jeg tar det igjen med å ha en enestående hukommelse når det gjelder tekst. Så jeg kan synge temmelig mye forskjellig, og liker det temmelig godt. Repertoiret Irina har fått høre, er rikt.

For at bloggposten ikke skal bli for lang, sikter jeg rett inn mot blinken. På norsk er sangen Ro, ro, ro min båt en sang som har gått igjen. Den passer godt når Irina sitter på fanget, vendt mot meg, og jeg holder henne hendene hennes. Da kan vi begynne å ro, så blir det ro, ro, ro min båt. Jeg kan den på engelsk og dansk også, dansk er kult, lært i gladfylla på hyttetur på Kvamskogen med danske Trine, Vovende, vovende, vovende, sier de, og så er det så morsomt sånn de sluker alle konsonanter, og slurver med alle vokaler. På norsk er det grei skuring.

Ro, ro, ro min båt, ta din åre fatt. Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over kattegat.

Sannelig tar ikke Irina etter båt, fat og –gat. Der synger hun med. Og det er med strålende, ekstrovert smil, sangen er blitt en hit igjen, hun digger den, og foretrekker at det går litt voldsomt for seg med vuggingen. – Båt, sier hun, så jeg vet hvilken sang jeg skal synge.

En annen sang hun er etter, er russisk. Den går utenpå sangene jeg ellers har skrevet om her. Ro min båt, er kul, men den russiske sangen er vakker. Jeg kaller den etter den første linjen i refrenget, Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol, men jeg så min kone fra Kiev, Olia, skrev inn noe annet, da hun søkte sangen på YouTube. Så alright, refrenget er i alle fall slik

Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol

Pust vsegda budet njeba (himmel)

Pust vsegda budet mama (mamma)
Pust vsegda budu ja – (jeg)

Den har jeg sunget lenge, og vist på YouTube. Det er den første sangen Irina sovnet etter, sovnet uten mors bryst (riktignok spilte vi en sang til, etterpå, men det var denne sangen som gjorde susen). Irina kaller sangen, solntse, og vil se solntse, på YouTube. Så synger hun med på solntse, njeba, mama og ja. Sol, himmel, mama og jeg. La disse tingene alltid være til. Et herlig barneønske!

Irina bruker alle disse ordene noenlunde i virkeligheten også, så hun har en idé om hva de betyr, hva det er. Himmel – njeba – kan hun, men jeg er ikke helt sikker på hun har hundre prosent klart for seg hva solen egentlig er. For sol – og måne – er hun veldig ivrig, men peker litt i hytt og vær, hvor den er. For himmel – njeba – peker hun på himmelen. Mama har hun kunne lenge, selvfølgelig, men jeg tror ikke hun har skjønt at ja er jeg, at hun er ja, at hun kan si jeg, om seg selv. Og det enda jeg rimelig ofte har avsluttet hele sangen med å spørre a kto ja (men hvem er jeg) – Irina!

Så hun skal vite helt sikkert det er henne. La henne være for alltid! Pust vsegda budet ona!

Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!

Hvordan Olia lærte seg norsk

Post nummer 1001 her på bloggen skal handle om hvordan Olia lærte seg norsk. Vi traff hverandre første gang i Kiev vinteren 2009. Våren 2011 kunne hun norsk godt nok til å klare Bergenstesten. Postene om dette har fått mange treff, og mange har sikkert lurt på hvordan hun fikk det til. Her er svaret.

Da jeg traff Olia var hun ikke helt blank i norsk. Den første tekstmeldingen jeg fikk fra henne var på norsk, mildt sagt uventet. Hun hadde vært opptatt av Norge siden hun var ganske ung. Som 16-åring hadde hun søkt om å få begynne på tannlegeutdanningen ved universitetet i Tromsø. Hun hadde fått plass på utenlandskvoten, men hun hadde selvsagt ikke fått visum. Hun hadde ennå brosjyrene liggende i en skuff. Pussig nok med et bilde av ei jeg kjente fra min egen tid i Bergen, som eksempel på tannlegestudent.

Olia et også utdannet innen språk. Det hjelper veldig. Hun har master i italiensk oversettelse, og har også engelsk med i graden. Årsaken til at jeg traff henne, var at hun hadde en språkskole i Kiev. Den hadde en briljant forretningsidé. Den henvendte seg til potensielle lærere og studenter, alle som var interessert i å lære språk eller lære bort språk kunne ta kontakt. Når det var en match, altså at det fantes lærere og studenter i et språk, ble det opprettet en gruppe. Olia underviste selv i engelsk og italiensk. Ellers ble det tilbudt en rekke eksotiske språk, japansk, kinesisk, hindi, farsi, portugisisk og hva vet jeg. Olia hadde flere språkbøker enn jeg i hyllen, og jeg har mange.

Slik ble det å lære språk nesten et konsum for Olia. Hun deltok gjerne i gruppene selv, for å passe på at alt gikk bra, og sjekke ut at lærerne holdt mål. Hun plukket jo opp en del språk på kjøpet, i hvert fall de mest grunnleggende reglene og glosene. Olia ville svært gjerne tilby norsk også på skolen sin, men den eneste hun kjente til som kunne norsk i Kiev, han jobbet ved universitetet, og forlangte altfor mye i lønn. Det var for øvrig samme mann som tok seg betalt for oversettelsen av ekteskapsdokumentene våre. Merk «tok seg betalt». Det var Olia som oversatte dem. Han så på dem, og satte stempel.

Hvordan Olia lærte seg norsk denne første tiden er vanskelig å begripe. Hun hadde en lærebok, skrevet av en russer i Sovjettiden. Det var ganske åpenbart at denne russeren hadde studert norsk språk nøye, her var grammatikken pugget samvittighetsfullt, men han hadde nok ikke så ofte vært i Norge og helt tydelig sjelden snakket med nordmenn. Lesetekstene han hadde laget var fulle av feil, fulle av formuleringer vi aldri bruker på norsk, på et øyeblikk ser hvem som helst at dette er skrevet av en utlending. Dette er den eneste læreboken Olia hadde. Og så hadde hun en nokså ufullstendig ordbok, typisk billigutgave. Det skulle ikke være mulig å lære seg norsk så godt som hun kunne det, med et så dårlig utgangspunkt. Fremdeles tror jeg dette er den eneste læreboken som egentlig finnes, som russisk lærebok for å lære norsk. Her har noen en jobb å gjøre.

I tillegg hadde hun et Vi menn og et Dagbladet som noen hadde lagt igjen til henne. Det var to helt tilfeldige utgaver, men hun leste dem svært samvittighetsfullt. Hvert eneste ord. Med ordboken ved siden av, for å få oversatt ordene hun ikke forstod. Det var dette hun holdt på med første ferien vår på Krim. Jeg var i sjøen og badet, hun satt på betongen i nærheten og leste Dagbladet.

Denne tiden var det vanskelig for oss å si hva det gikk mest i. Norsk, russisk og engelsk. Vi snakket det om hverandre.

Da hun kom til Norge julen 2009 hadde hun langt på vei sluttet å lære seg norsk systematisk. Hun brukte ikke lenger tid på å studere det og lære det og pugge det, men hun brukte det overalt hvor hun var i kontakt med nordmenn. Hun snakket norsk og bare norsk fra første stund, selv om det på denne tiden ikke gikk helt knirkefritt. Det tror jeg er hun lur strategi for å lære språk. Man må tørre å bruke det. Ikke flykte inn i engelsk.

Som alle innvandrere som skal bosette seg i landet måtte Olia ta norskkurs. Dette tok Olia svært lite alvorlig. Jeg så omtrent aldri at hun jobbet med lekser eller arbeider derfra. Om hun hadde en unnskyldning for ikke å gå på kurset en kveld, brukte hun den alltid. Jeg var ikke helt enig med henne her. Jeg mente kurset måtte være bra for å lære reglene i språket. Jeg skulle gjerne sett henne drille grammatikken ved å gjøre oppgaver, og at hun øvde på å skrive tekster. Det ville forberede henne på norsktestene hun skulle ta, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett, og delvis feil. De ordinære testene i forbindelse med kurst kom hun igjennom alle sammen med en gang. Bergenstesten strøk hun på første gang. Så gikk hun også opp, etter bare å ha vært her et halvt år.

Før jeg traff Olia møttes jeg jevnlig med en ukrainsk venninne som var her som au pair. Hun ville lære norsk, jeg ville lære russisk. Vi hjalp hverandre med hvert vårt språk. Hun hadde en annen strategi enn Olia for å lære språket. Hun jobbet helt enormt med oppgaver, gjorde alle oppgaver i alle lærebøker hun fant, drillet og drillet. Og ville ha meg til å rette. Det var også kritisk for henne å klare Bergenstesten. Hun var avhengig av det for å kunne begynne på universitetet, og med det få forlenget oppholdstillatelsen når perioden som au pair går ut. Jeg vet det er svært mange i samme situasjon.

Med min venninne gikk det bra. Hun klarte Bergenstesten. Jeg mener hun strøk på noen av testene, men den gang var det enklere. Man kunne få bestått selv om man ikke klarte absolutt alt. Nå må man bestå absolutt alt. For henne var det lytteprøven som var den vanskelige. Det er ikke så lett å øve samvittighetsfullt på den. Man må ut og snakke med folk, være aktiv i språket og bli vant med alle dialektene og måter å uttrykke seg på. Problemet for mange au pairer er at de har ikke noe norsk miljø å gå i. Min venninne passet barn i en norsk familie på et lite sted et stykke utenfor Bergen. Barna var så små at de snakket ikke noe særlig norsk. Utenom dem, hadde hun meg. Men når jeg snakket med henne, snakket jeg tilpasset. Jeg brukte ikke dialekt, jeg snakket langsomt og tydelig, og var oppmerksom om jeg brukte vanskelige ord. Lytteprøven er ikke slik tilpasset.

For Olia var det de to skriveoppgavene som var de vanskelige. Etter å ha vært i Norge i fire måneder, fikk hun jobb i vikarbyrå, og ble ringevikar i barnehage. Barnehage og eldrehjem er det beste stedet å lære å snakke norsk. Der er det ingen nåde. Verken barna eller de eldre snakker noe annet enn norsk, og de snakker sånn de har lært eller sånn de alltid har gjort. Du får ikke noe normert bokmål der. Og du er nødt til å forstå, og bli forstått. Det var forferdelig slitsomt arbeid for Olia aldri å vite om hun kom til å bli oppringt, og hvor hun eventuelt måtte reise. Det var alltid nye steder og nye måter å gjøre det på å tilpasse seg. Men for å lære norsk, var det glimrende.

Året etter greide Olia Bergenstesten. Det er fremdeles raskt, etter bare å ha vært her halvannet år. Bergenstesten kvalifiserer for norsk høyere utdannelse. Det vil si at man skal forholde seg til store mengder norsk tekst, høre forelesninger på norsk og skrive fyldige tekster feilfritt om vitenskaplige emner. Man skal ikke henge nevneverdig etter fordi man er utlending. Olia skrev dårlig denne tiden, og strøk først på begge de skriftlige tekstene, referat og selvstendig oppgave. Men akkurat på disse to testene er det klagerett. Olia klaget, og fikk medhold. Det var naturligvis en gledens dag for oss. Endelig kunne Olia ta høyere utdannelse også i Norge. Oversetterutdannelsen fra Ukraina kommer hun ikke langt med.

Olia ville helt klart tjent på å forberede seg mer på Bergenstesten. Hun gjorde svært lite. Hun snakket norsk og bare norsk overalt hvor hun kom (utenom når det var russere eller ukrainere der, da gikk det straks i russisk), men gjorde ingenting når hun ikke måtte. Derfor fikk Olia lite trening i å skrive tekster på norsk, og kunne det heller ikke særlig bra. Grammatikken klarte hun allerede på første forsøk, den falt lett for henne, siden hun kunne så mange andre språk. Leseforståelsen var heller ingen sak, siden ordforrådet var så godt etter måneder i barnehage. Lytteforståelsen var den delen av Bergenstesten hun var best forberedt til, siden hun stort sett hadde vært i kontakt med språket muntlig etter at hun kom til Norge.

Mange lurer på om det finnes noen tips for å lære språket raskere og bedre. Det er ikke så mange andre tips enn hardt arbeid. Det gjelder enten man er talent i språk, eller ikke er det. Man må bruke tid på språket, jobbe med det, og stille seg i situasjoner der man er nødt til å bruke det. Eksplosjonen av Internett har gjort det mye enklere å finne tekster og lydopptak av språkene man vil lære. Disse er det bare å bruke.

Og så må man huske på at det å lære språk er en formidabel oppgave. Man må ikke la seg lure av at så mange russiske og ukrainske kvinner klarer det så godt. Det er bare å ta en titt på engelskspråklige menn. De har et morsmål mye nærmere norsk enn det russisk er, men det går ikke akkurat raskt for dem å lære norsk når de kommer hit. Enda så mye tid jeg har brukt til å lære russisk, er det slett ikke sikkert jeg ville klart en tilsvarende Bergenstest der. Da måtte jeg forberedt meg veldig grundig. Jeg ville tatt det langt mer alvorlig enn Olia gjorde.

Men hun klarte det.

En vinterdag eller en vinternatt?

I dag på radioen hørte jeg en ung bygg og anleggsarbeider som uttalte seg om arbeidsmarkedssituasjonen i bransjen. Det var i forbindelse med hvordan finaskrisen hadde rammet med økt arbeidsledighet, og  hvordan andre bransjer var i ferd med å løse problemene, slik at arbeidsledigheten gikk ned igjen. Bygg og anlegg var her et unntak, og den unge arbeideren skulle uttale seg om hvordan situasjonen nå var for han. Han sa:  i begynnelsen var det ganske greit å finne seg jobb, men nå er alle sluser lukket.

Han hadde en liten pause før det siste ordet, for han skjønte det var galt, men han sa det likevel, for han hadde ingen annen måte å fullføre setningen på. Tankegangen er at når alle sluser er åpne, så er det ingen kontroll på noen ting, da renner alt vannet ut veldig raskt. Så gjelder det om det er mulig å bruke uttrykket motsatt, at når alle sluser er lukkede, da er alt stengt, og man får ikke inn noen ting.

Jeg tror ikke denne alternative måten å bruke uttrykket på vil overleve. Men det var et interessant forsøk, og den unge bygningsarbeider formulerte seg i alle fall slik at jeg kommer til å huske hva han sa.

Det er et annet slikt alternativt uttrykk som har overlevd. Jeg tror mange også kyndige norskbrukere vil komme i tvil når de skal tenke seg om det heter «ute en vinterdag før» eller «ute en vinternatt før» i uttrykket «han har vært ute… » Jeg fullfører ikke setningen, for da ville jeg avgjort hva som er riktig. Eller hva jeg mener er riktig.

For det er jo slik med språket, at det er ingen som har myndighet til å bestemme hva som er rett og galt. Språkrådet kan lage rettskrivningsregler, og til og med uttaleregler, og det offentlige kan vedta at dette skal gjelde. Lærere kan rette etter disse reglene i skolestiler. Men av og til er også de som lager reglene uenige, og i enkelte spørsmål er det ikke så enkelt å avgjøre alltid. Dessuten har man det artige med språket, at en feil som mange nok er enige om, blir riktig.

Ingen må tross hva jeg skriver her, tro annet enn at jeg er en konservativ språkbruker. Jeg synes man bør følge reglene, og uttale seg korrekt. Og i tilfellet med vinterdagen og vinternatten mener jeg at den ene varianten er riktig, og den andre er gal.

Jeg stusset en gang for noen år siden da jeg hørte en eller annen bruke den varianten jeg mente er gal. Jeg rettet, eller spurte om det ikke skulle være det motsatte, men den som hadde brukt det var ikke riktig sikker, og fant der og da på noen argumenter for sitt syn. Som alltid blir det artige diskusjoner når man diskuterer språk, og flere av de andre som var der blandet seg også inn med sine meninger.

Saken ble ikke avklart der, og jeg skrev en mail til norsk språkråd og spurte dem om hva som skulle være riktig. Dessverre har jeg ikke svarmailen lenger, den kom til en annen datamaskin jeg ikke lenger har, men jeg husker at den som svarte, uttrykte aldri så lite grann begeistring, og sa at dette var han neimen ikke sikker på, argumenterte litt for det ene og det andre, og sa at han skulle snakke litt med de andre på huset, om hva de mente. Så vidt jeg kan huske, delte de sine meninger der også. Jeg fikk i alle fall ikke noe klart svar.

Siden har jeg tenkt mer på det selv, og kommet til at det ene må være riktig, og det andre må være galt. Uttrykket blir brukt når noen skal igjennom noen strabaser eller vanskeligheter, og så sier man at han eller hun har vært ute en vinterdag eller -natt før», så han eller hun kommer til å klare det, han eller hun er vant til det, han eller hun har vært i hardt vær før. Vinterdag blir brukt for det er tøft å være ute på dagen om vinteren, det kan være kaldt og mye snø, det kan være slitsomt. Men om natten er det enda kaldere, så det må være enda verre.

Jeg er uenig. Om natten så sover man. Om man er ute en vinternatt, så finner man seg som regel et lunt sted å sove, og sover gjennom natten. Er man ute en vinterdag, derimot, er det fordi man har noe å gjøre der. De fleste slike ordtak og uttrykk kommer fra gammelt, og da var det selvsagt mye mer slitsomt å gjøre arbeidet om vinteren, enn andre årstider. Så om man da hadde vært ute en vinterdag, da hadde man prøvd det tøffeste, da hadde man erfaring. Ingen ville da finne på å si «ute en vinternatt».

Men nå jobber folk flest inne på kontorene sine, og har slett ikke noe forhold til utendørsarbeid. Dermed har ute en vinternatt sneket seg inn, og ser ut til å bli værende.

Et søk på Google viser 14700 treff på «ute en vinterdag» og 21100 treff på «ute en vinternatt». Det gir kanskje en pekepinn, men man må her huske at det er ikke alltid frasen blir brukt i forbindelse med uttrykket. Det er for eksempel en boktittel som heter «ute en vinternatt», og handler om hjelpkorpsets arbeid opp gjennom årene, og noen snakker bare om opplevelser de selv har hatt ute en vinternatt. Legger man til «før», blir forholdet 11100 treff på «ute en vinterdag før» og 15200 treff på «ute en vinternatt før». Her har for eksempel Dagbladet sport en helbom, med å skrive Kasey Wehrman har vært ute en vinternatt før, resten av sesongen skal han utkjempe krigen for å unngå nedrykk i Lyn.

Det er feil, det er kort og godt feil. Kasey Wehrman har neppe vært ute en vinternatt før, og om han har det, så er i alle fall ikke relevant med jobbe han skal gjøre fremover i Lyn. Språket blir bedre når det blir brukt korrekt, og man bør i alle fall reagere når profesjonelle språkbrukere tøyser slik. Og man bør sørge for at det riktige uttrykket vinner frem, det heter og skal hete ute en vinterdag før. La oss lukke slusene for den andre varianten.

Japansk språkkurs i Kiev

Blant de mange ting jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre i livet, er å studere japansk i Kiev. Jeg regner meg som mer språkinteressert enn de fleste, og tenker ennå med glede tilbake til den gang jeg bestemte meg for å utvide språkhorisonten litt med fem nye språk. jeg er og blir en systematiker, så tallene må stemme, fem språk skal jeg kunne godt, det er norsk (selvfølgelig), engelsk (også selvfølgelig), russisk, italiensk og tysk. De skal jeg kunne godt nok til å klare meg i landet, og ikke måtte bruke hjelpespråk. Så tenkte jeg altså å utvide litt, med språk jeg ikke skulle kunne flytende, men vite hva det går i. Da kunne jeg godt gå til litt mer eksotiske språk. Så jeg valgte arabisk, hindi, hebraisk, gresk, latin og polsk. Det ble seks.

Endatil det, så valgte jeg å ligge unna de østasiatiske språkene. Det gjelder særlig japansk og kinesisk, store og vakre språk, men skriftspråket er litt av en barriere. Egentlig synes jeg at et godt utdannet menneske bør kjenne til de viktigste skriftspråkene i verden, slik at han eller hun i det minste kan lese ordene i språket, uten nødvendigvis å vite hva de betyr. Med hebraisk, arabisk, hindi, hebraisk, gresk og russisk skulle jeg være godt på vei, om jeg bare hadde lært dem alle, ta det med ro, det har jeg ikke. Språktiden min bruker jeg for tiden utelukkende på russisk.

Det var ikke det dette skulle handle om, det var de østasiatiske språkene med kinesisk og japansk i spissen, eller kantonesisk og mandarin, da, for å være litt presis med det kinesiske. Disse har et skriftspråk der tegnene står for selve ordet, og ikke for lydene i det, og det går dermed ikke an å lære seg skriften uavhengig av språket. For japansk er det enda verre, for der har de en sammenblanding av både lyder og tegn, etter hva jeg har hørt gjør dette japansk til det vanskeligste skriftspråket i verden å lære. Japanske barn lærer ikke å skrive ordentlig før i fjerde klasse, og det er ikke fordi de har en slapp skole.  De har bare det vanskeligste skriftspråket i verden[1].

Jeg har derfor valgt å holde meg unna. Japansk overgår min tid og mine krefter, det lar seg dessverre ikke gjøre, her er noe så irriterende som en begrensning, det går bare ikke. Men så dukket det altså opp en eksotisk mulighet her i Kiev. Ikke til å lære språket ordentlig, selvfølgelig, knapt nok engang til å få en liten innføring, men i alle fall til å delta i en times undervisning i japansk.

Det har seg nemlig slik at jeg praktisk talt bor på en språkskole her nede. Jeg kom i kontakt med den i min reise hit ned i vinterferien, og var den gang eksotisk gjesteinnslag i engelskundervisningen som også foregår her. Det er nærmest et ubegrenset antall språk som blir tilbudt, man trenger bare studenter som er interesserte og lærere som kan undervise. Man ringer eller sender en mail eller sms og tilbyr sin interesse, om jeg bare hadde vært nede i rette øyeblikk, kunne jeg til og med få undervise i norsk! Det hadde vært noe.

 

Som man ser er skolen riktig så interessert i alt norsk, særlig kursorisk må helsedirektoratet med Bjarne Håkon Hansen være, hvor ellers finner man innrammet utskrift av noe sånt? Bare i Kiev.

Nå fikk jeg altså lov til å delta gratis i en time i japansk. Lærerinnen hadde sin utdannelse fra universitetet i Moskva, fem år med japansk, og to unge menn var på godt begynnernivå og hadde en god vei å gå før de kunne japansk godt nok til å kunne bruke det til noe. De strevde med det aller mest elementære, og jeg er slett ikke den rette til å klandre dem. Jeg kunne ingenting.

Slik sett gav det eventyrlige større utbytte enn språklæringen denne gangen. Det var ikke enkelt å få med seg de japanske ordene via russisk, og når de japanske skrifttegnene ikke ble transkribert, var jeg sjanseløs. Undervisningen var heller ikke systematisk med trinn for trinn i grammatikken, dette var mer konversasjonsundervisning, der lærerinnen stilte spørsmål, og studentene svarte som best de kunne. Det var mest om å gjøre å huske japanske ord og skrifttegn. Jeg tok flittig og samvittighetsfullt notater, men greide sågar å glemme igjen kladdeboken der nede, så jeg er ikke kar om å kunne gjengi et eneste ord. Jeg gjetter ”sore” betyr ”dette” eller ”denne”, russisk это, det er det hele.

Her på bakerste benk satt jeg.

For interesserte nordmenn er disse språkkursene usannsynlig billige. Man kan få timer i et hvilket som helst eksotisk språk – nær sagt – for en liten femtilapp, maksimum. I en storby som Kiev finnes det alltid noen som kan språket, og de er alltid villig til å spe på en sparsom lønn med litt privatundervisning.  Det gjelder bare å finne frem til dem. For å greie det, må man nok kunne litt russisk, og søke seg frem på internettet. Med en gang det blir utlendinger, kommer øyeblikkelig vestlige priser, og som regel noen utenlandske mellommenn (ofte fa Sveits) som tar brorparten av pengene.

Denne skolen ligger i Lecu Ukraina i Pertsjersk-disstriktet. Den er tilrettelagt for Kievanere, og ikke for utlendinger, så om disse opplysningene ikke er nok til at du vil finne frem til den, er den ikke noe for deg. Jeg fant frem til den. Og den er så avgjort noe for meg.

 

  

---

[1] Jeg hørte det mens jeg studerte norsk som andrespråk ved universitetet i Bergen, det er det som er kilden min, jeg er naturligvis ingen ekspert i japansk, og kan meget vel ta litt feil i hvordan tingene er.

Min feiring av en russisk påske

I går skrev jeg om den russiske påskefeiringen, i dag feiret jeg den selv, og lærte ytterligere litt om hvordan den foregår.

 

Siden i fjor høst har jeg cirka en gang i uken lest russisk med en ukrainsk venninne som skal lære seg norsk. Vi har altså utvekslet tjenester, jeg lærer russisk av henne, hun norsk av meg. I år har vi fått selskap av en venninne av henne, slik at vi nå er tre, og vi har det riktig så koselig på kollokviene våre.

I går inviterte de til å la språklæringen ligge for en stund. Vi skulle i stedet feiret den russiske påsken gjennom en kombinasjon av russiske og norske tradisjoner. De hadde ordnet noe russisk mat, deriblant det tradisjonelle påskebrødet, «Paska», og vi skulle spise den ute på piknikk i naturen slik vi gjør det i Norge.

Piknikken foregikk ute ved sjøkanten på Milde, vi er vel da innenfor grensene til arboreet, eller kanskje akkurat litt i utkanten av det. Spaserturen ble ledsaget av fuglekvitter og plantepynt, der jeg etter beste evne forsøkte å lære bort de norske navnene på det forskjellige vi så, og lære meg de russiske ordene for mer grunnleggende ting som stubbe, kongle og å sparke til stubben, og selvfølgelig mose.

Matpausen hadde vi ute på en holme, et ord de bruker også på russisk, men ikke i helt den samme betydningen. Jeg lærte også bort svaberg, og å søke le for vinden, et ord de omtrent ikke hadde på russisk og ikke helt skjønte meningen av, for finne det gjorde vi ikke. Men vi hadde god mat, potetstappe og en slags kyllingsalat, spansk vin, og russiske påskeegg. 

Maria og Natalia på russisk påskepiknikk i Norge

Russiske påskeegg er malt ensfarget, men i motsetning til hva jeg trodde på forhånd, trenger den ikke nødvendigvis være rød. Opprinnelig skulle den være det, for å symbolisere blodet til Jesus, som i følge en legende skal ha dryppet på et egg, og farget det rødt. De maler det også med innhold, og blåser det altså ikke ut, slik vi gjør det hos oss. Innholdet blir tvert i mot spist opp, egget er hardkokt, og det blir knust etter en artig tradisjon, der to stykker knakker eggene mot hverandre, og den som beholder egget sitt helt, har vunnet. Sunn gammel overtro sier at den som beholder egget helt, er sikret god helse. I så fall ble mitt egg slik knust at jeg må anses redningsløst fortapt.

Til slutt ble det såpass overskyet og kaldt, at vi måtte forlate holmen, og gå inn i skogen og arboreet igjen, der vi ville være mindre utsatt for vind. Der spiste vi det russiske påskebrødet, som er en slags kombinasjon av brød og kake, og verken helt er det ene eller det andre, men som smaker riktig godt. Ikke vet jeg hva som er ingrediensene. Her hadde vi også litt te, russerne foretrekker jo te fremfor kaffe, og er også veldig flinke med den.

Også her ble det etter hvert så kaldt, at vi bare måtte komme oss hjem og i hus. Optimistisk hadde jo jeg tatt med kortbukse, den fikk jeg ikke bruk for, jakke og genser, derimot. Klokken halv åtte tok jeg bussen hjem, etter en vellykket feiring av en vellykket russisk påske. Det er forresten lurt, å være både litt norsk og litt russisk, for da kommer flere av feiringene dobbelt opp. Jeg skylder også å gjøre oppmerksom på at mine venner er ukrainere, og ikke russere. Men akkurat når det gjelder påskefeiringen, deler de tradisjonene, så med det kommer det ut på ett.

I går avsluttet jeg posten med å ønske «God påske», slikt gjør man ikke på russisk. Der sier man: «Kristos voskres», og svarer «Vo istino voskres«. «Kristus er oppstanden», «i sannhet oppstanden». Det er jo litt finere.

 

Natalia og jeg gjør oss klare til å knuse russiske påskeegg

«Sin» eller «deres»?

Følgende setning stod i «Vårt land» i dag:

Et flertall av verdens innbyggere aksepterer ikke at man forsøker å omvende mennesker av en annen religiøs tro til sin egen.

Kjente problemer i norsk rettskriving er «og» og «å», heter det sittende og lese eller sittende å lese, en kjent kjepphest er bruken av «som», går det for eksempel an å skrive jeg overtok huset til bestemor som ble fullstendig renovert i fjor, noen er oppmerksomme på forskjellen mellom «ovenfor» og «overfor», og en del verbpar med transitive og intransitive verb kan også volde problemer, om det for eksempel er huset brente eller huset brant. I Bergen er det til og med folk som tar feil av «ligge» og «legge», slik at de sier – og skriver – jeg har lagt på sofaen i hele dag. Men det er fortsatt ingen som skriver jeg har sittet på oppvaskmaskinen.

Problemene i bruken av «sin» og «deres» er det imidlertid sjelden jeg ser eller hører diskutert. Jeg støtte på det første gang da jeg leste russisk og norsk med Julia, hun lærte norsk av meg, jeg russisk av henne, i 2007. Hun sa at en gang mot slutten av året da hun omtrent snakket feilfritt norsk, at hun hadde et par spørsmål. Ok, dette skal gå greit, tenkte jeg, kom med dem. Det første var spennende nok mellom «både» og «begge», hun skjønte ikke når man skulle bruke hva. Det var artig å prøve å forklare, og noe ingen med norsk morsmål vil ha problemer med, ingen norske barn og voksne vil gjøre feil her. Det andre problemet var «sin» og «deres», og jeg gikk like optimistisk til verks her med forklaringen. Men da hun etterpå hadde oppgaver å løse, gjorde til og med jeg feil.

Oppgaven var denne:

De satt på terrassen og så solen gå ned bak hytten ______.

Skal det være «sin» eller «deres»? Jeg sa øyeblikkelig «sin», og tok med det feil, det skal være «deres». Det blir veldig tydelig hvis man bytter «de» med «vi»: Vi satt på terrassen og så solen gå ned bak hytten vår. Det er opplagt. Hvis vi skriver: Vi satt på terrasen og så solen gå ned bak hytten sin, så vil det jo være sin egen hytte solen går ned bak. Og akkurat det samme vil være tilfellet om det er «de» som sitter og ser, solen vil også da gå ned bak sin egen hytte. Er det deres hytte, må vi skrive det.

Regelen er at «sin» viser tilbake til subjektet i setningen, eller den som utfører handlingen. I setninger med flere handlinger, altså der noen ser/ber/akspeterer/hører/etc noen gjøre noe, er det alltid pronomenet i den underordende setningen «sin» viser tilbake til. Med eksempel: Jeg ba ham slutte å tulle med konen sin. Da er det sin egen kone han ikke skal tulle med. Jeg ba ham slutte å tulle med konen hans. Da er det en annens kone han ikke skal tulle med.

Dermed finner vi greit ut av setningen i vårt land. Den overordnede setningen er «Et flertall av verdens innbyggere aksepterer ikke», vi får en ny setning med «man forsøker» og handlingen det gjelder er  å omvende noen til deres eller sin egen religion. Bytt ut «man» med «du», og «et flertall av verdens innbyggere» med «jeg», og det blir helt klart: Jeg aksepterer ikke at du forsøker å omvende mennesker av en annen religiøs tro til din egen. Setningen er ikke god, men den er riktig. Setningen i vårt land er verken god eller riktig.

Og: Det heter sittende og lese, ovenfor er det motsatte av nedenfor, mens overfor er vis a vis, eller på motsatt side, huset brant, mens det kanskje var noen som brente det ned, og det er ikke særlig bra å skrive at bestemor ble fullstendig renovert.

Det der var en snål kjole!

Min bestemor er født i 1919 – kanskje, om jeg ikke husker helt feil, – og har bodd hele sitt liv på Ims og på Kåsen. Ims ligger innover fra Sandnes, øst for Gandsfjorden forbi Vatne, og i en fin vik mellom Høle og Bergsagel. Godt isolert. Her vokste hun opp på gård. Kåsen ligger like før Bryne, det er et mindre sted enn Klepp, og jeg husker at når vi fra Ganddal spilte mot Kåsen i fotball hadde vi et resultat i vente på minst 7 – 0. Bestemor har aldri godt på noen skole eller studier eller studert fremmedspråk eller gjort noe som helst som har forstyrret språksansen hennes. Hun snakker slik hun har snakket med dem rundt seg i alle år, og rundt seg har hun stort sett hatt familie og venner fra Jæren.

En gang sa hun til min tante Nina fra Østlandet: «Du e’ så snåle i den kjolen, Nina». Denne setningen er et praktfullt eksempel på hva språk er, og hvordan det blir lært naturlig i en gruppe med samme språkbrukere, eller hvordan det blir overført mellom generasjonene. Du er så snål i kjolen. Og så kan vi forestille oss tante Nina, som bare er 7 år eldre enn jeg, stå der i kjolen sin og høre at hun ser snål ut. På Østlandet der hun for det meste er vokst opp og foreldrene hennes er fra, betyr snål rar, og det gjør det sikkert for de fleste som finner frem til denne bloggen. Men hvordan har ungene gjennom historien lært seg at snål skal være rar, og hvordan kan bestemor som er kjent for å være så overstrømmende positiv og full i skryt, si at tante Nina ser rar ut? Det er jo til og med på andre siden av slekten, og de ser hverandre ikke så ofte.

På Ims og på Kåsen og for Bestemor har snål alltid betydd fin. Så er det bare å tenke seg, hvordan noen en gang har sagt til noen at du er så snål, sånn du går, og ment at hun er fin, mens hun som går egentlig har følt seg litt rar. Det er jo veldig sjelden ungene spør hva ordene betyr, de oppfatter dem bare. Misforståelsen kommer bare når det blir full krasj, sånn som det ble med bestemor og Nina, «jeg er da ikke snål, jeg er fin», og bestemor sa «ja, akkurat!».

Hvor mange er nå som egentlig skiller mellom fin og pen? Fin skal jo egentlig være at du er fin i motsetning til grov, at du har fått med deg de fine detaljene, «du pusser fint», har hårfin margin, mens pen er en mer forsiktig form for vakker. Ja, er det egentlig noen forskjell mellom pen og vakker og skjønn? I morsmålet vårt går det på hvordan vi selv har brukt ordene og hørt dem og oppfattet dem, mens man på fremmedspråk egentlig ikke har sjans til å få med seg alt det gjelder om. I hvert fall ikke hvis man lærer språket med kun glosepugg, «cute» betyr søt, og det samme gjør «sweet». Men det er to forskjellige ting.

I språk som ikke har skriftspråk til å konservere betydningene skjer utviklingen bare i løpet av et par generasjoner. Språk uten skriftspråk får utvikle seg helt naturlig, og har ingen til å studere det og passe på det og fortelle de andre hva som er rett og galt. I naturlig språk er det rett det som blir forstått som det er ment, mens det er galt når det ikke blir forstått. Dette er også den eneste måten unger kan lære språk på. De fortsetter å si «jeg gidde han blomsten» så lenge de blir forstått med det, og det nytter ikke å rette til «gav» og i alle fall ikke til «ham», hvis du forstår hva ungen mener. Men hvis du stusser og ikke skjønner, og ungen merker at han ved å si det på denne måten, må si det en gang til, så slutter han med det, og sier det som det skal.

På universitetet for norsk som andrespråk hørte jeg professoren komme med et stjerneeksempel jeg likte veldig godt, nettopp fordi det var så intetsigende og hverdagslig. – Jeg sedde en film i går. – Hæ? – Jeg sedde en film, sedde på TV. – Det heter ikke sedde, det heter så. Da lærer ikke ungen, det er ikke sånn det foregår. Men – jeg sedde en film i går. – Hæ? – Jeg sedde en film, sedde på Tv.  – Åja, var den fin?

Men med denne lærdommen i hodet er det et annet dialektord jeg synes er fascinerende, og som jeg ikke skjønner (hva er forskjellen mellom «skjønner» og «forstår»?) hvordan har gått til. Det er når trønderne ikke vil gå ut, fordi de er klar. Eller de sier de er klar, når skituren er slutt. Hvordan har ordet fått denne betydningen? Jeg tenkte kanskje en omvei kunne være «jeg er klar i hodet», men den forklaringen virker litt søkt. Og språket har ikke utviklet seg for at vi skal få det til å gå opp. Min trøndertante (som egentlig er mer østlending og vestlending, men som har lagt om dialekten helt etter hun flyttet til Trøndelag), hun sier at «klar» som sliten uttales med tjukk l, mens klar som i «klar ferdig gå» og en «klar» dag med skyfri himmel, har vanlig l. Det kan være to forskjellige ord. Pussig er det i alle fall.

Og lærdommen er at språk – og i alle fall morsmålet – ikke skal læres, men forstås. Og enda så godt man forsøker å forklare et begrep, klarer man det sjelden så godt som det man oppfatter intuitivt. Så i bunn og grunn er jeg en ordentlig pragmatiker i praktisk språkbruk. Men jeg er også en pedant, som dårlig tolererer feil språkbruk, og blir gærn i hodet når bergenserne har «lagt en stund på sofaen», eller aviser eller andre skriver feil. Det går på det å bli forstått. Ved korrekt språkbruk blir man ikke misforstått. Og skriftlig har man ikke hjelpen i blikkontakt, gestikulering, stemmebruk og ansiktsuttrykk. Der er det helt umulig å vite hva utsieren mener med «snål kjole» hvis man ikke vet det på forhånd. Når bestemor sier det, hører man det på alt at kjolen «va gysla fine!»