Mediedekningen av Magnus Carlsen

Mandag kvalifiserte Magnus Carlsen seg til tittelkamp mot inderen Viswanathan Anand. Det er ikke en VM-finale, dette er ikke et verdensmesterskap, sjakken bruker ikke slike begreper. Det var en kandidatturneringen som blant flere kandidater produserte en utfordrer til verdensmestertittelen. Denne utfordreren er nå Magnus Carlsen, fra Norge. Her i landet ser vi ut til å ha store problemer med å behandle det noenlunde anstendig.

Et problem er selvsagt at norske journalister ikke kan sjakk. De blåser det hele opp med floskler som at «dette er stort i utlandet» og «nå kan han tjene så og så mange millioner». I idretter man forstår seg på er det ikke pengepremiene som pleier være hovedsaken. De som er så dumme at de går inn i sjakk for pengenes skyld, er allerede så fortapt i hodet at de umulig kan gjøre det noe bra. Vil man bli rik, satser man på andre ting. Selv for de som lykkes og blir millionærer, bare en liten håndfull av de millionene som er mer eller mindre aktive spillere, så er det ikke noe jet-set liv som venter. Det er altfor mye konsentrasjon som må til, både for å forberede seg til turneringene og matchene, og for å spille dem.

Det er heller ikke så stort i utlandet at det trenger seg frem i de største mediene, det blir høyst en bisak. Det er veldig stort i sjakkverdenen, men den interesserer ikke norske medier seg altfor mye for. De gjør den kunstig.

De fleste mediene som dekker saken i Norge setter skikkelige sjakkspillere til å skrive og kommentere. Men disse lar seg også fange av at man skal «gjøre sjakk interessant for dem som ikke er interessert», man selger gladelig sjelen for at folk skal interessere seg for den. Straks sjakkspillerne er utenfor sjakkmediene, kommer flosklene. Da er det «større enn Northug» (typisk for dem som ikke er noe for seg selv, man må alltid sammenligne seg med andre, ingen trenger si tøys som at Northug er den største siden Dæhlie) og «det er vanskelig for oss i Norge å fatte hvor stort dette er». Det som er stort, trenger ikke beskrives som stort.

Dette er grunnen til at jeg aldri orker å lese om sjakk i tradisjonelle norske medier. Særlig ikke på nettsidene. Nettavisen er verst.

For dem som er interessert i å finne ut hva dette egentlig er for noe, er det nok av engelske nettsider som dekket kandidatturneringen på en skikkelig måte. De behøver ikke overdøve dramatikken med sammenligninger som ikke passer inn. Kandidatturneringen ble spennende som var den planlagt på forhånd, det ville være vanskelig å tenke ut et bedre manuskript for den. Det toppet seg med de utrolige tre siste rundene, men det var nerver og resultater og spennende spill fra runde nummer to.

Vi må også ha med at det var med hårfine marginer Carlsen vant. Det var slett ikke slik at han la resten av feltet sprellende bak seg. Han hadde like mange poeng som Kramnik, men vant på det som norsk heter kvalitet, han hadde flere seire (og med det også flere tap, som den engelske kommentatoren og stormesteren Nigel Short påpekte, ved poenglikhet og likt i innbyrdes oppgjør vinner den med flest tap). Det er ikke å vinne på målforskjell, det er å vinne med flere scorede mål. Aronian og Svidler fulgte et halvt poeng bak der igjen, de hadde +2, som det ofte skrives i sjakkverdenen; to flere seire en tap. Carlsen og Kramnik hadde +3. Det var svært tett i toppen.

Alle som blir interessert i en idrett blir det på idrettens egne premisser. Alle som interesserer seg for golf, kjenner en birdie og en bogey, det er ikke snakk om å skifte uttrykkene ut for å gjøre dem mer forståelige for «folk flest». Sjakkdekningen i Norge burde være mer nøktern. Vi har en verdensener og en tittelutfordrer nå, det tar seg ikke ut at dekningen satser på å nå alle dem som ikke skjønner noe.

Den store sjakknasjonen er Russland. Bortsett fra akkurat de to som nå skal kjempe om VM-tittelen, Anand og Carlsen, er praktisk talt alle i verdenseliten fra noen av de tidligere Sovjetrepublikkene eller utvandret derfra. I kandidatturneringen Carlsen vant snakket alle utenom ham russisk, 3 russere, 1 asarbadsjaner, 1 armener, 1 ukrainer og 1 utvandret til Israel fra Minsk. I Russland blir sjakk aldri dekket med at «sjakk er ubegripelig stort» og «nå blir vinneren veldig rik». Russiske rikfolk ler av sjakkspillerne. Der er det alltid ordentlige ting, på sjakkens premisser. Det handler om hvordan spillet forløp, om hvordan kvalitetsberegningen ved poenglikhet var utformet og hvordan den virket, den er om spillet ved bordene og bak bordene. Den er laget for folk som forstår seg på hva det dreier seg om.

Slik burde det være i Norge også. De som kan sjakk og får lov til å skrive i riksmediene, bør gå foran med et godt eksempel.

Vi som elsket radioen

I 1984 gav den britiske poprockgruppen Queen ut albumet «The works». Første sang på den platen heter «Radio Gaga», og er en av de sangene flere kjenner uten å ane at det er Queen som har laget den og i alle fall ikke at det er trommeslageren Roger Taylor som er kreditert den. Jeg kjøpte min første Queen-plate, det vil si en kassett . Live magic – 5 år senere i 1989, da jeg var på utveksling i Tyskland. Der kjøpte jeg også CD-spiller og 6 CD-plater – 5 av dem Queen, deriblant nevnte «The works». Også jeg var overrasket over at det var Queen som hadde denne sangen far hadde på opptakskassett fra AGFA eller BASF, og som jeg allerede likte godt. 15 år var jeg, og mitt møte med Queen ble et fire år langt kjærlighetsforhold der jeg rakk å skaffe meg alle platene og lære meg det meste utenatt.

Den gang syntes jeg Queen var best i alt og bedre enn alle andre til sammen. Nå har jeg forandret musikksmak en god del, men Queen har fått en posisjon i midt liv mye større enn de fire årene jeg var ung storfan skulle tilsi. Radio Gaga, stadionslageren med de karakteristiske trommeslagene i refrenget, kom meg derfor med en gang i hodet når jeg tenkte ut hvordan jeg skulle legge opp dagens post. Denne sangen er en hyllest til radioen, den gang i frykt for TV-mediet som skulle være i ferd med å overta, ubetalelig understreket i det som må være en påkostet musikkvideo av sangen, der de fire Queen-medlemmene flyr rundt i romskip og frontfigur Freddie Mercury dreier på digre visere i et futuristisk landskap. Av de få tekstlinjene i sangens vers det er mulig å få noe ut av (Sangen har sin tekstlige styrke i refrenget, som består av All we hear is/ Radio Gaga/ Radio GooGoo/ Radio Gaga med variasjonen Radio BlahBlah i gjentakelsen) er So stick around, cos we might miss you/ When we get tired, of all this visual (særlig viktig fremført under konserter, forresten, der vokalist Mercury snakkesynger siste linjen der).

Jeg vet ikke om det er riktig å gi TV skylden for hva som nå skjer med NRK radio. Det måtte i så måte være at NRK lanserer så mange rare kanaler for tiden, at det kan ikke være mulig å fylle dem med skikkelig innhold, det gjelder både TV og radio. På radio kunne jeg vært en svært trofast lytter. Mye av det beste som har gått på NRK har gått på radio, som det gamle Revolvermagasinet, nyere Hallo i Uken, og også debatt- og aktualitetsprogrammene på radio går utenpå tilsvarende på TV, for de er ikke så avhengige av å være så innbitt underholdene. På radio kan man ta det med ro, snakke ut, forvente at den som hører på vet ting og er interessert i å få vite mer, og ikke bare er nødt til å bli underholdt. Underholdning finnes det nok av rundt omkring.

Det er lenge siden nå jeg skrev en post om P2s nyhetsmorgen, som ble slått sammen med nyhetssendingene til Alltid nyheter, og har fått en programleder for alle nyhetskategorier. Tidligere hadde hver redaksjon sine tilmålte minutter, og gjorde en innsats for å lage noe skikkelig. Nå er det mer et spørsmål om å få tiden unna, sende innslag om igjen, pøse på jingler og «teasere», og den eneste ordentlige reportasjen er noen minutter utenriks fra 0740. Det er ikke engang verd å høre på. Heldigvis blir nettradio stadig enklere å få rask tilgang til, så man kan høre skikkelig nyheter fra verden.

Etter det kuttet NRK nyhetene 1230. Det var et kvarter nyheter, følgt med 3 minutter økonominyheter fra børsen. Dette er nå kuttet ned til syv minutter fra klokken 1200, og ingen spesialredaksjon med egen tid. I protest har jeg aldri noensinne hørt disse 1200-nyhetene.

Nå har NRK kuttet nyhetene også 1730. Tidligere gikk disse frem til 1800, altså en halvtime, om det var noe spennende på gang, fikk man tid til å høre om det. Og etterpå fulgte Dagsnytt 18 med debatter. Nå er 1730 nyhetene kuttet ned til ti minutter, og blir fulgt av «P2 artisten». Når jeg vil høre musikk har jeg musikk selv, eller kan gå til alle andre radiokanaler. Skal jeg høre radio her, må jeg skru på 1730, skru av 1740, og skru på igjen 1803 til Dagsnytt 18. Jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre det.

Og så virker det på meg som om NRK har begynt å kjøre «samsending», det vil si at de stoler så lite på radioen sin og på at folk har evne til å danne seg bilder i hodet, at de legger hele radiosendingen ut på TV. Og det vil si at de sparer penger. Kursorisk er at da jeg var med i Studentradioen på slutten av 90-tallet var vi på et radiokurs, der vi fikk spørsmål om det kanskje var lurt å legge ut ansiktene våre på plakater når vi annonserte for sendingene våre. Vi mente at det kunne det kanskje være, men fikk den gang som kurssvar at det var det absolutt dumme man kunne gjøre. Noen hadde prøvd, og fått ras i lyttertallene da folk endelig skjønte hvordan programlederne ser ut. Det er noe eget med en stemme man ikke har sett ansiktet til, det blir litt som når karakterer i en bok man kjenner godt blir spilt av skuespillere, det blir liksom aldri riktig. Mange ser kanskje på disse TV-sendingene av radio-sendingene (kan det skrives annerledes), slett ikke det dummeste man kan se på sikkert, men for oss som hører radio blir det dårligere radio.

Det gjelder særlig med hun som akkurat nå driver og slår inn spikrene i kisten til min radiokjærlighet. Hun heter Anne Grosvold, har helt sikkert vært på TV, men har nå gått over til NRK P2 der hun leder både nyhetsmorgener og Dagsnytt 18. Min vekkerklokke er nyhetene som slår seg på klokken syv, er det henne, bråvåkner jeg for å skru dem av igjen. Tidligere markerte programlederne i P2 seg med å være godt informerte, skikkelig forberedte og velformulerte, Anne Grosvold er kanskje det første, men skjuler det godt. Velformulert er hun ikke. Hun vil gjøre morgennyhetene som en prat i sofakroken, som Frokost-TV, med et forerdelig muntlig språk, og med å sette sin ære i å være litt dummere enn lytteren. » Døh, kan’ke du forklare litt for mæi hva disse budsjettforslagene vil innebære for vanlige folk». Tidligere var det journalister som interesserte seg for økonominyheter og som kunne litt som både spurte og svarte, vi som lyttere ble mye bedre informert. Nå er det bare som om alt skal være koselig, og Anne Grosvold liker seg best om hun kan småle litt sammen med intervjuobjektet. Det høres ut som hun har fått for mye skryt i sitt liv, nettopp for å være så uhøytidelig i noe som skulle være så høytidelig som radionyheter.

Hun er stadig vekk på Dagsnytt 18 også, og gjør akkurat det samme der. «Kan’ke du forklare dette litt nærmere, a’, for jeg er så dum at jeg skjønner det ikke helt». Det skulle selvsagt heller være: «Kan ikke du forklare dette litt skikkelig, for jeg er så intelligent at jeg skjønner det du sier der uten at du trenger å si det».

Hver lørdag klokken 1100 har utenriksredaksjonen Verden på lørdag. Utenom det har ikke vi som ønsker å bli opplyst og bedre informert stort mange andre steder å flykte til. Dagsnytt 18 har fortsatt noen gode programledere som gjør en skikkelig jobb der de har noen ordentlige saker å ta opp, de samme programlederne kan gjøre en god jobb i Søndagsposten på søndagene. Ellers virker det som om også NRK P2 nå har gjort  det til sitt fremste mål å få folk sløve og få tiden til å gå, og spare nok penger til å gå i overskudd av det. Da vil det også miste en lytter som meg.

Eller som trommeslagerpoeten i Queen, Roger Taylor, sier det i avslutningen på sin suverent største hit:

All we hear is Radio ga ga
Radio blah blah
Radio what’s new?
Radio, someone still loves you!
Loves you

Jeg skriver ikke lenger under på det.

 

 

Flåsete av Strøksnes om Kongo

Før bloggenes tid ville denne posten bli sendt som et leserbrev til Bergens Tidende og fått tittelen «Flåsete av Strøksnes». Leserne av Bergens Tidende ville skjønt hva det handlet om, og hvem Morten Strøksnes var. Innlegget ville hatt noen hundre tusen potensielle lesere, og utvilsomt blitt lest av mange flere enn de som finner frem til denne bloggen her. Men i bloggen er jeg min egen redaktør, jeg trenger ikke tilpasse teksten til BTs tabloide format, jeg kan skrive så langt og utfyllende jeg vil. Og viktigst av alt: i blogger bruker man ikke boksehansker.

23 august har Morten Strøksnes et innlegg i BT med tittelen Bongo i Kongo. Det er tittelen sin. Den spiller på harselaset den gang utenriksminister Torbjørn Jagland ble utsatt for, da han var på besøk til Gabons president Omar Bongo. I et underholdningsprogram på TV sa Jagland at han med sine folk leende hadde kalt ham Bongo fra Kongo, for akkurat dette er jo et morsomt rim for oss, og selve ordet Bongo er jo også både morsomt og litt nedsettende. Så når Strøksnes bruker denne tittelen, er det en mening der om at nå har tilstanden i Kongo blitt riktig så bongo. Nå gjelder det.

Innlegget handler om rettsaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, en sak som engasjerer også meg, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, men som også deprimerer meg litt slik den blir fremstilt i mediene. Jeg har egentlig ikke lyst til å bidra til at de to skal bli mer berømt. Morten Strøksnes har imidlertid satt seg litt inn i saken, og undersøkt slik jeg ser for meg skribenter som ham undersøker når de skal skrive om noe. Han skriver inn søkeordet «Kongo» på Google, og i tillegg «Congo», slik at han også får engelske treff. Slik får han opp en side i New York times, det er denne siden her, om at det har vært enn voldektsepedimi blant menn i de østlige delene av Kongo. New York times behandler saken med det alvoret den har, Morte Strøksnes er mest av alt glad for at han får en fengende innledning på innlegget sitt.

Videre forsøker han å sette seg inn i hva som egentlig kan ha skjedd i denne drapssaken, og i hva de to nordmennene egentlig holdt på med i Kongo. Her spekulerer han like mye som alle andre må gjøre, enten de kommer fra Norge eller Kongo. Jeg kan vel egentlig ikke se hvordan spekulasjonene til Strøksnes så fullstendig overgår spekulasjonene til de Kongolesiske rettsmyndighetene. Folk fra Kongo har jo dessuten den fordelen at de kjenner landet sitt. Jeg har derfor litt problemer med hvordan Strøksnes kan få til følgende passasje:

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

Jeg skjønner meg kort sagt ikke på disse to setningene. Språklig er det til å grine av, «teatralsk og kaotisk som en vond drøm», en vond drøm er vel ikke særlig teateralsk, og han følger opp med at det er den vonde drømmen som spiller på våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. Jeg skjønner ikke hvordan Strøksnes’ verste fordommer om Afrika kan bli spilt på i en rettssak som dette. Jeg tror vel egentlig virkeligheten fortsatt lett kan overgå både Strøksnes vondeste drømmer og verste fordommer. I feltet rettsfarser er det langt igjen til de virkelige høydene verden har sett.

Til slutt går Strøksnes litt inn i historien, og nevner det enhver som går ut av videregående skole i Norge skal vite. Under kolonitiden ble Kongo styrt av kong Leopold av Belgia. Og det var ingen vanlig koloni, det var hans personlige eiendom. Jeg skjønner vel ikke helt hva sammenhengen er. «Mye er råttent» skriver han, med en setning hentet fra Shakespeare og Hamlet, som innledning til dette avsnittet. Men å gå tilbake over 100 år for å finne noe råttent i Kongo? Og fortelle noe så elementært? Og hvordan i all verden får han til setningen: «Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn». Folkemord hører med til de ord man skal være litt forsiktig med. Det er ikke nok at man bruker folket som slavearbeidere, om man behandler dem aldri så dårlig. Man skal ville utrydde dem. Det ville aldri kong Leopold av Belgia, enda ingen behandlet sine afrikanske plantasjearbeidere verre enn ham.

Strøksnes får et svar

Strøksnes artikkel om «Bongo i Kongo» hører til hans vanlige standard, en tekst man kan bli oppgitt over han får betalt for å skrive, og som ellers ikke er verd å bruke krefter på. Ingrid Samset fra Chr. Michelsens institutt  tar seg imidlertid bryet, og skriver 28. august en kronikk i BT med tittelen Espen Askeladd i Kongo. Hun går i rette med Strøksnes’ fjas riktig så sivilisert, langt mer enn han fortjener, og stiller ham i samme bås som de andre storøyde norske medier. Helt sant. For egen regning vil jeg legge til at alt rundt dette viser at man fortsatt i Norge ser det som langt mer rimelig at en hvit mann dreper en sort Afrikaner, enn at en sort afrikaner dømmer en hvit mann. Selv om nordmennene skulle være skyldige, er kravet at de må dømmes andre steder enn i Kongo, og i alle fall ikke sone der. Sympatien er helt og fullt på nordmennenes side. Og man synes det er forferdelig at de må tilbringe tid i skitne og farlige afrikanske fengsler, bare fordi de har oppholdt seg i Kongo uten lov, og drept sjåføren sin som de fant der nede i den lovløse jungelen i Afrika.

Ingrid Samset avslutter kronikken sin med å skrive litt om voldtektene i Kongo, og i Norge. Hun kommer med tall og statistikk, der hun rett nok litt underlig trekker inn mørketallene for voldtekter i Norge (hentet fra A-magasinet til Aftenposten), mens hun for Kongo bare opererer med de offisielle tallene. Slik får Norge flere voldtekter per innbygger, enn Kongo. Det er misvisende bruk av statistikk, men poenget til Samset er at man kanskje bør slutte å se på voldtekter i Afrika som dagens orden, at medienes hausing av disse overgrepene kanskje har gått litt langt. Hun angriper konkret Strøksnes’ innledning om voldtekten av menn, der han skriver at voldtekt av kvinner «knapt ville vært en nyhet».

Strøksnes svarer selv

Det er i svaret til Ingrid Samset Morten Strøksnes virkelig overgår seg selv i flåsete skriving. Det er en prestasjon. Det er dette innlegget som gjorde det verdt å skrive et leserinnlegg, for svaret er så dumt og så idiotisk krenkende mot Ingrid Samset, at det for meg blir galt at hun skal måtte svare på det selv. Hun er på et helt annet nivå, hun vet jo hva hun snakker om, og hun virker oppriktig til å bry seg om hva som foregår i Kongo og i andre Afrikanske land. Morten Strøksnes gjør ingen av delene.

Det forhindrer ham ikke i å gå til frontalangrep mot stakkars Ingrid Samset, som ikke har gjort annet enn å forsøke å oppklare fjaset han selv har kommet med. Foreløpig er ikke dette innlegget å finne på internett, så jeg kan dessverre ikke henvise direkte til det, og må ta hva Strøksnes skriver etter hukommelsen. Jeg antar innlegget ikke ligger ute, siden det var et leserinnleg, og ikke tekst fra Strøksnes som søndagsgjest, eller som kronikk.

I innlegget fremstår Strøsknes som det aller verste eksempelet på det nye fenomenet øyeblikkelige eksperter. Han har gjort grundige søk på internett, sjekket lenker bakover i systemet, og i tillegg sett et par filmer. Kanskje har han uten at jeg vet det også lest et par bøker. Dermed er han i følge seg selv i sin fulle rett til å skjelle ut en skarve forsker, som bare bruker hele yrkeslivet sitt på det han maksimalt har lest noen bøker om, og i alle fall sett film om og søkt på internett om. Han skriver at han er bekymret for hva forskerne driver med borte på Christian Michelsen, når de er i stand til å komme opp med tekster som den Samset har skrevet. Kanskje har de i motsetning til ham, drevet forskning.

Strøksnes gjør kardinaltabben å anbefale Samset en film han har sett. Det finnes ikke noe mer nedalatende, jeg snakker av erfaring, og når skribenten Strøksnes anbefaler dette forskeren Samset, så blir det rett og slett for dumt. Her er det skribenten som forskeren å se film for å sette seg bedre inn i saken hun forsker på. Og legitimerer filmen ved å si at den er prisbelønnet. Mange filmer er det, uten å kunne gjøre krav på verken å være innsiktsfulle, viktige eller gode. Derimot er de ofte manipulerende. Filmskapere er ikke historikere, de er ikke forskere, det de kan er å lage film, og å argumentere ved hjelp av filmmediet. Det er et sterkt medium som gir sterke argumenter. Det betyr ikke at argumentene er riktige. Jeg tror filmen Strøksnes har sett har sin betydelige del av skylden for å bringe ham på det villsporet han er på i forståelsen av Afrika, og hva som foregår i Kongo.

Siste del av innlegget bruker Strøksnes på over flere avsnitt forklare Samset alvoret med voldtekter, og særlig afrikanske voldtekter. Det er også nedlatende, å forklare noen ting som man vet, Samset trenger slett ikke  å se noen film for å vite at afrikanske voldtekter i Kongo er grusomme. De overgår alt. Og en mann skal være svært, svært forsiktig med å begynne å forklare kvinner alvoret med voldtekter. Det blir rett og slett ganske pinlig når Strøksnes skriver seg mer og mer opphisset over Samsets bagatellisering over kongloesiske voldtekter, når poenget hennes nettopp var å angripe Strøksnes’ flåsete bemerkning om at voldtekt av afrikanske kvinner knapt er en nyhet. Hun vil bare dempe oppfattelsen av at det er fri flyt av voldtekter i deler av Afrika og deler av Kongo, og påpeke at vi også i Norge har problemer med misbruk og voldtekt av kvinner. Strøksnes skriver som om Samset ikke forstår hva afrikanske kvinner blir utsatt for. Det forstår hun bedre enn ham, og hun tar det også på større alvor.

BT har en del søndagsgjester og andre skribenter som tillater seg å skrive ganske så mye snodig på avispapiret folk betaler for å lese. Ved å angripe dem på bortebane, i BT selv, slik Samset gjorde, stiller man seg lagelig til for hogg. Men jeg mener man godt kan forlange litt kvalitet fra skribenter som er betalt for å skrive, og å skrive skikkelig. Og de som har greie på tingene, kan godt sette disse øyeblikkelige og selvutnevnte ekspertene på plass.

Tirsdag faller dommen i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg håper i alle fall noen medier i Norge skriver at det egentlig er rett og rimelig at svarte afrikanere dømmer hvite nordmenn for forbrytelser gjort i deres hjemland. Hvis Moland og French er skyldige, så er det de selv har gjort, mye verre enn det som blir gjort mot dem. Moland og French bør ikke bli sett på som helter, rettssaken bør ikke bli sett på som en teaterforestilling, og man bør ikke la seg begeistre og underholde av at det er kaos i Afrika. Jeg mener man bør tenke gjennom spørsmålet om nordmenn som blir dømt i Afrika, fortjener bedre behandling enn afrikanere som blir dømt i Afrika. Jeg håper Moland og French får en rettferdig dom. Og at skribenter som Strøksnes hver gang blir arrestert og satt på plass når de skriver flåsete og sleivete om tema betalte skribenter bør ha greie på.

Skandale i Norge (Overvåkning)

Hvis det var jeg som bestemte hva ord i språket skulle bety, så ville jeg gjerne at en betydningsmoderasjon i overskriften. Jeg vil gjerne at «Skandale i Norge» skal bety noe som ikke er skandale i det hele tatt, noe som ville fått resten av verden til å smile, og folk fra land med ordentlige skandaler til å lure på når vi kommer til poenget, når vi skal prøve å forklare dem hva skandalen ligger i. Med rette har jeg satt «overvåkning» i parentes.

Det var onsdag nyheten «sprakk», som var uttrykket mediene selv brukte når de skulle omtale den. Det er altså Forsvarets etterretningstjeneste som skal ha overvåket regjeringskontorene, det ble varslet om det i et internt notat, og det var vel TV2 som fikk snusen i det, og «sprakk» nyheten.

Jeg får avsmak i munnen over hvordan mediene i Norge digger en sak som dette. De skriver og sier det er en skandale, dette er alvorlig, det må stoppes, man må finne ut av det, men det skinner så overtydelig gjennom at de digger det. Det er midt i blinken for dem, de får ta på seg en rolle som «vaktbikkjer» (sjelden jeg skriver en tekst med så mye hermetegn, men sjelden bruker jeg så mange ord jeg umulig kan ta alvorlig, heller), og de kan både snuse opp ytterligere «overvåkning» som kan ha skjedd, og de kan gi historisk bakgrunnsstoff over tidligere overvåkning. Det siste skal ikke ha hermetegn, det var overvåkning

Det er et par ting her. For det første (og de som foretrekker et saftigere språk, kan erstatte kraftuttrykket med for eksempel «i helsiken», men ikke noe verre): Hva i all verden er så farlig med at noen holder oppsyn med hva offentlig ansatte, endog embetsmenn, holder på med i arbeidstiden? Hvis de ikke gjorde noe dumt, ville ingen få vite noen ting, og alt ville være helt greit. Var det opp til meg, skulle logfilene til alle offentlige datamaskiner bli lagt ut til offentlig beskuelse, så vi kunne følge med på hva de driver med. På meg ville ikke det være mer unaturlig, enn at for eksempel skattelistene blir lagt ut.

For det andre: Etter hva jeg forsår, drev denne ansatte i justisdepartementet og surfet på pornosider. Det var årsaken til at etterretningstjenesten slo alarm. Og de slo slett ingen stor alarm, de gav bare beskjed om at dette burde man ikke gjøre. Jeg er pussig nok helt enig med dem. I motsetning til et samlet medienorge, synes jeg at det er verre at en ansatt i justisdepartementet surfer porno i arbeidstiden, enn at noen finner ut at han gjør det, og ber om at han lar være. Det er noe eget med det moderne mennesket, at det er de som tar deg i å gjøre noe galt, som er de egentlige skurkene, for du er jo i den fulle rett til å gjøre hva du vil, i en fri verden med relativ moral.

Jeg skal argumentere litt, hvis det er noen som fortsatt mener at pornosurfing er en soleklar rett i arbeidstiden for ansatte i justisdepartementet, og ingen midler må være mulig for å oppdage dem motta lønn for å se på noe som strengt tatt er ulovlig i Norge. Det er vel så sent som i år at det ble vedtatt at det skulle bli straffbart å kjøpe sex i Norge. Det vil si at en mann som betaler en kvinne for å få sex med henne, blir straffet. Men om han filmer eller tar bilder av seansen, og legger dem ut på nettet eller distribuerer dem på andre måter, så blir han ikke straffet, men kan tvert i mot tjene penger på det han også. Jeg er av dem som ikke ser så enorm forskjell på porno og prostitusjon. Jeg synes ikke noe om at regjeringen og deres embetsmenn lager alle mulige slags forskrifter mot sexkjøp både i Norge og i utlandet, samtidig som de forlanger å surfe porno i fred på offentlige datamaskiner i arbeidstiden.

Jeg vil også trekke frem et annet argument om hvordan pressen fungerer. I dag kom høyesterettsdommen mot Arfan Bhatti, han som skjøt en del skudd mot den israelske ambassaden og om det var en synagoge, eller hvordan det var, men som ikke ble dømt for å være terrorist (mens enhver norsk borger og alle andre i den vestlige verden blir sett på som en mulig terrorist hver eneste gang han eller hun vil sette foten i et fly), og helt nøye har jeg ikke fulgt med på saken hans. Han passer fint inn i mønsteret, han ble dømt, men vil ha vekk hele juryordningen, for så farlig kan det da ikke være at man har et gevær og skyter litt og uttaler seg truende om jøder. Han ble av høyesterett ytterligere frikjent, men vant ingen full seier, for juryordningen består.

Grunnen til at jeg trekker frem ham, er at da saken om ham dukket opp, så var det også noen underlige rykter om at han stod i noe mer enn et vennskapelig forhold til en kvinnelig ansatt i TV2. De hadde til og med utvekslet tekstmeldinger før ugjerningen, der han temmelig utvetydig hadde gjort klart hva han kom til å gjøre, og TV-journalisten hadde ikke løftet en finger for annet enn å svare på tekstmeldingen. Denne saken ble noe så til de grader tonet ned, journalisten – som var en halvkjendis – ble tatt av luften (sykemeldt, folkens, hvem betaler regningen for sykemeldte), og er aldri siden sett der. Det er jo temmelig grumset. Her er en journalist i et forhold til en fyr med ganske så ekstreme holdninger, det må være lov til å si, selv om han altså ikke er formelt dømt for å være terrorist. Det må jo si litt om hvordan hun dekker slike saker? Det må jo si litt om hvordan de som ansatte henne og hadde henne i jobbintervju, ser på slike saker? Mediene har ganske mye makt, en journalist kan uttrette vel så mye som en ansatt i forsvarets etterretningstjeneste. Jeg har alltid siden lurt på hvorfor det ikke var noen som gikk hardere på TV2 den gangen, og fikk noen ordentlige svar på hva dette her var for noe.

Pikant nok ble navnet på denne journalisten lagt ut på Wikipedia – av en annen ansatt i TV2. Og nettleksikonet Wikipedia svarte snart etter med å fjerne denne endringen, og stenge denne siden som altså omhandlet denne journalisten, for redigering.

Jeg mener makten til forsvarets etterretningstjeneste er en vits i forhold til makten til mediene. Mange viktige mediefolk ble selv overvåket i den kalde krigens dager, den gang overvåkningen var skitnere, men truslene mot landet også mer reelle. Det er kanskje derfor et samstemt – de er jo fullstendig samstemt! – mediekorps blir ville i blikket når de får høre om «overvåkning» (her må hermetegn igjen) i våre dager. Det er ingen andre enn mediene som skal overvåke i dette landet her.

Tragedie i Zimbabwe

Det er noe eget å lese norske nettaviser når man befinner seg i utlandet. Spesielt når man er i et land der de politiske, sosiale og økonomiske utfordringene virkelig er utfordringer, og ikke bare en teoretisk debatt der det gjelder å fremvise best meninger. Her i Ukraina tjener leger mindre enn jeg tjener som Stand up komiker, er man borte fra jobben enten det er som følge av sykdom eller ufrivillig arbeidsledighet, så får man ingen eller svært lite penger utbetalt. Løsningen for mange her i Kiev er å reise tilbake til landsbygdene de kommer fra, og få matauk gjennom grønnsakshagene sine. Det er rett og slett pinlig å fortelle dem hva vi har for slags kriser, problemer og utfordringer i Norge, alt det skulle vært satt i hermetegn.

Og i dag var det riktig pinlig å se gjennom nettavisene. Bergens tidende, for eksempel, har på forsiden omtrent utelukkende norske, lokale nyheter (utenom sport, selvfølgelig), av typen «konfirmasjonsfesten ødelagt», «er Trampe Bergens største kanin?» og litt forskjellig om kvinnedagen. Det har skjedd en tragedie i verden. Jeg har heldigvis BBC world på TV her i leiligheten, og ser gjennom noen nyheter nå og da, det er jo greit å se at det finnes en verden der ute, og at den er temmelig forskjellig enn som den ser ut fra Norge. Det har for eksempel vært et attentat mot presidenten i Guinea-Bissau, João Bernardo Vieira, den gamle geriljakrigeren som ledet landet fra 1980 til 1999, og på ny fra 2005 til nå. Landet er lite, lutfattig og politisk ustabilt, her har vært borgerkrig og militækupp også etter frigjøringen fra Portugal i 1974. Det var også militæret som skjøt og drepte presidenten. I Norge er det kanskje vel så overraskende at det i det hele tatt finnes et land som hete Guinea-Bissau.

Den største tragedien i Afrika nå er imidlertid bilulykken der Zimbabwes statsminister Morgan Tsvangirai var innblandet. Det er han som er opposisjonspolitikeren som har tatt opp kampen mot den enerådige presidenten, Robert Mugabe, som har ledet landet siden 1980 og kjørt det helt i grøften. Jeg har skrevet om det her. Tsvangirai vant valget i første valgrunde, men president Mugabe tviholdt på makten, og brukte hele statens maktapparat for å holde Tsvangirai ute i neste valgrunde. Det endte også med at Tsvangirai trakk seg, det var ingen grunn til å risikere liv og helse til seg selv og sine støttespillere i et valg som ikke ville bli rettferdig holdt likevel.

Presset mot Mugabe var imidlertid så stort at han mer eller mindre var tvunget til å gi Tsvangirai en maktposisjon. Zimbabwe er jo et land i økonomisk kaos, det er blant de mest vanvittig styrte landene i verden, og alle vet det, så Mugabe må føle makten sin truet og er nødt til å inngå kompromiss. Kompromisset var å gi Tsvangirai plassen som statsminister, han ble sverget inn for to dager siden. Teamet gir ikke særlig grunn til optimisme, større politiske forskjeller mellom en president og en statsminister skal man lete lenge etter, og de er dessuten bitre fiender av temmelig naturlige grunner. Politistyrkene til Mugabe har flere ganger arrestert, banket opp og smått torturert opposisjonslederen Tsvangirai. Og Mugabe må hate Tsvangirai som pesten, siden han er den egentlige utfordreren til makten hans.

Politisk står Mugabe for en slags sosialisme, med statlig styrt økonomi og sterk afrikansk nasjonalisme, det første utført av folk som ikke har greie på økonomi, det andre et propgandabudskap som gjorde Mugabe populær da han tok makten fra kolonimakten England i 1980. Tsvangirai står for en mer markedsstyrt økonomi, og betegner vel seg selv som en slags sosialdemokrat. Utgangspunktet er altså helt håpløst.

Og nå i går fikk Tsvangirai enda et slag gjennom en tvers igjennom tragisk trafikkulykke. Tsvangirai var på vei hjem til Buhera, da en lastebil i motsatt kjøreretning kommer i feil kjørebane og kolliderer med bilen til Tsvangirai. Tsvangirai pådrar seg harde skader, men overlever. Det gjør ikke konen hans, Susan, som han hadde vært gift med siden 1978.

Det er klart, mistanken er nødt til å mot Mugabe og sikkerhetsstyrkene hans, men både den amerikanske og den britiske ambassaden bekrefter at bilen tilhørte en hjelpeorganisasjon støttet av USA og Storbritannia. I følge BBC er det ingen grunn til å tro annet enn at dette var en ulykke.

Det er i så fall en forferdelig ulykke. Tsvangirai har vært gjennom harde prøver før, men da har han alltid hatt sin kone til å støtte seg. Nå har han mistet også henne, i tillegg til at han selv er hardt skadet, men kommer til å overleve. To dager etter at han holdt sin jomfrutale i parlamentet skjedde det. Det er ikke til å tro at noe slikt kan skje som følge av en ulykke. Den matematiske sannsynligheten for at en bil skal komme over i feil kjøreretning og krasje med en bil, og så skal det være bilen til statsminister Tsvangirai, den er om man kan si usannsynlig liten. Men selv Mugabe vil ha problemer vil ha problemer med å bruke en bil som tilhører en hjelpeorganisasjon med internasjonal støtte til en betimelig trafikkulykke.

Alt tyder altså på at Zimbabwe og Tsvangirai som har nok av problemer fra før, nå uforskyldt er rammet av enda et slag. Det er en tragedie for en hel nasjon, og en personlig tragedie for en ordentlig helt.

Og norske nettaviser finner ikke plass på forsiden.