Hvordan Olia lærte seg norsk

Post nummer 1001 her på bloggen skal handle om hvordan Olia lærte seg norsk. Vi traff hverandre første gang i Kiev vinteren 2009. Våren 2011 kunne hun norsk godt nok til å klare Bergenstesten. Postene om dette har fått mange treff, og mange har sikkert lurt på hvordan hun fikk det til. Her er svaret.

Da jeg traff Olia var hun ikke helt blank i norsk. Den første tekstmeldingen jeg fikk fra henne var på norsk, mildt sagt uventet. Hun hadde vært opptatt av Norge siden hun var ganske ung. Som 16-åring hadde hun søkt om å få begynne på tannlegeutdanningen ved universitetet i Tromsø. Hun hadde fått plass på utenlandskvoten, men hun hadde selvsagt ikke fått visum. Hun hadde ennå brosjyrene liggende i en skuff. Pussig nok med et bilde av ei jeg kjente fra min egen tid i Bergen, som eksempel på tannlegestudent.

Olia et også utdannet innen språk. Det hjelper veldig. Hun har master i italiensk oversettelse, og har også engelsk med i graden. Årsaken til at jeg traff henne, var at hun hadde en språkskole i Kiev. Den hadde en briljant forretningsidé. Den henvendte seg til potensielle lærere og studenter, alle som var interessert i å lære språk eller lære bort språk kunne ta kontakt. Når det var en match, altså at det fantes lærere og studenter i et språk, ble det opprettet en gruppe. Olia underviste selv i engelsk og italiensk. Ellers ble det tilbudt en rekke eksotiske språk, japansk, kinesisk, hindi, farsi, portugisisk og hva vet jeg. Olia hadde flere språkbøker enn jeg i hyllen, og jeg har mange.

Slik ble det å lære språk nesten et konsum for Olia. Hun deltok gjerne i gruppene selv, for å passe på at alt gikk bra, og sjekke ut at lærerne holdt mål. Hun plukket jo opp en del språk på kjøpet, i hvert fall de mest grunnleggende reglene og glosene. Olia ville svært gjerne tilby norsk også på skolen sin, men den eneste hun kjente til som kunne norsk i Kiev, han jobbet ved universitetet, og forlangte altfor mye i lønn. Det var for øvrig samme mann som tok seg betalt for oversettelsen av ekteskapsdokumentene våre. Merk «tok seg betalt». Det var Olia som oversatte dem. Han så på dem, og satte stempel.

Hvordan Olia lærte seg norsk denne første tiden er vanskelig å begripe. Hun hadde en lærebok, skrevet av en russer i Sovjettiden. Det var ganske åpenbart at denne russeren hadde studert norsk språk nøye, her var grammatikken pugget samvittighetsfullt, men han hadde nok ikke så ofte vært i Norge og helt tydelig sjelden snakket med nordmenn. Lesetekstene han hadde laget var fulle av feil, fulle av formuleringer vi aldri bruker på norsk, på et øyeblikk ser hvem som helst at dette er skrevet av en utlending. Dette er den eneste læreboken Olia hadde. Og så hadde hun en nokså ufullstendig ordbok, typisk billigutgave. Det skulle ikke være mulig å lære seg norsk så godt som hun kunne det, med et så dårlig utgangspunkt. Fremdeles tror jeg dette er den eneste læreboken som egentlig finnes, som russisk lærebok for å lære norsk. Her har noen en jobb å gjøre.

I tillegg hadde hun et Vi menn og et Dagbladet som noen hadde lagt igjen til henne. Det var to helt tilfeldige utgaver, men hun leste dem svært samvittighetsfullt. Hvert eneste ord. Med ordboken ved siden av, for å få oversatt ordene hun ikke forstod. Det var dette hun holdt på med første ferien vår på Krim. Jeg var i sjøen og badet, hun satt på betongen i nærheten og leste Dagbladet.

Denne tiden var det vanskelig for oss å si hva det gikk mest i. Norsk, russisk og engelsk. Vi snakket det om hverandre.

Da hun kom til Norge julen 2009 hadde hun langt på vei sluttet å lære seg norsk systematisk. Hun brukte ikke lenger tid på å studere det og lære det og pugge det, men hun brukte det overalt hvor hun var i kontakt med nordmenn. Hun snakket norsk og bare norsk fra første stund, selv om det på denne tiden ikke gikk helt knirkefritt. Det tror jeg er hun lur strategi for å lære språk. Man må tørre å bruke det. Ikke flykte inn i engelsk.

Som alle innvandrere som skal bosette seg i landet måtte Olia ta norskkurs. Dette tok Olia svært lite alvorlig. Jeg så omtrent aldri at hun jobbet med lekser eller arbeider derfra. Om hun hadde en unnskyldning for ikke å gå på kurset en kveld, brukte hun den alltid. Jeg var ikke helt enig med henne her. Jeg mente kurset måtte være bra for å lære reglene i språket. Jeg skulle gjerne sett henne drille grammatikken ved å gjøre oppgaver, og at hun øvde på å skrive tekster. Det ville forberede henne på norsktestene hun skulle ta, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett, og delvis feil. De ordinære testene i forbindelse med kurst kom hun igjennom alle sammen med en gang. Bergenstesten strøk hun på første gang. Så gikk hun også opp, etter bare å ha vært her et halvt år.

Før jeg traff Olia møttes jeg jevnlig med en ukrainsk venninne som var her som au pair. Hun ville lære norsk, jeg ville lære russisk. Vi hjalp hverandre med hvert vårt språk. Hun hadde en annen strategi enn Olia for å lære språket. Hun jobbet helt enormt med oppgaver, gjorde alle oppgaver i alle lærebøker hun fant, drillet og drillet. Og ville ha meg til å rette. Det var også kritisk for henne å klare Bergenstesten. Hun var avhengig av det for å kunne begynne på universitetet, og med det få forlenget oppholdstillatelsen når perioden som au pair går ut. Jeg vet det er svært mange i samme situasjon.

Med min venninne gikk det bra. Hun klarte Bergenstesten. Jeg mener hun strøk på noen av testene, men den gang var det enklere. Man kunne få bestått selv om man ikke klarte absolutt alt. Nå må man bestå absolutt alt. For henne var det lytteprøven som var den vanskelige. Det er ikke så lett å øve samvittighetsfullt på den. Man må ut og snakke med folk, være aktiv i språket og bli vant med alle dialektene og måter å uttrykke seg på. Problemet for mange au pairer er at de har ikke noe norsk miljø å gå i. Min venninne passet barn i en norsk familie på et lite sted et stykke utenfor Bergen. Barna var så små at de snakket ikke noe særlig norsk. Utenom dem, hadde hun meg. Men når jeg snakket med henne, snakket jeg tilpasset. Jeg brukte ikke dialekt, jeg snakket langsomt og tydelig, og var oppmerksom om jeg brukte vanskelige ord. Lytteprøven er ikke slik tilpasset.

For Olia var det de to skriveoppgavene som var de vanskelige. Etter å ha vært i Norge i fire måneder, fikk hun jobb i vikarbyrå, og ble ringevikar i barnehage. Barnehage og eldrehjem er det beste stedet å lære å snakke norsk. Der er det ingen nåde. Verken barna eller de eldre snakker noe annet enn norsk, og de snakker sånn de har lært eller sånn de alltid har gjort. Du får ikke noe normert bokmål der. Og du er nødt til å forstå, og bli forstått. Det var forferdelig slitsomt arbeid for Olia aldri å vite om hun kom til å bli oppringt, og hvor hun eventuelt måtte reise. Det var alltid nye steder og nye måter å gjøre det på å tilpasse seg. Men for å lære norsk, var det glimrende.

Året etter greide Olia Bergenstesten. Det er fremdeles raskt, etter bare å ha vært her halvannet år. Bergenstesten kvalifiserer for norsk høyere utdannelse. Det vil si at man skal forholde seg til store mengder norsk tekst, høre forelesninger på norsk og skrive fyldige tekster feilfritt om vitenskaplige emner. Man skal ikke henge nevneverdig etter fordi man er utlending. Olia skrev dårlig denne tiden, og strøk først på begge de skriftlige tekstene, referat og selvstendig oppgave. Men akkurat på disse to testene er det klagerett. Olia klaget, og fikk medhold. Det var naturligvis en gledens dag for oss. Endelig kunne Olia ta høyere utdannelse også i Norge. Oversetterutdannelsen fra Ukraina kommer hun ikke langt med.

Olia ville helt klart tjent på å forberede seg mer på Bergenstesten. Hun gjorde svært lite. Hun snakket norsk og bare norsk overalt hvor hun kom (utenom når det var russere eller ukrainere der, da gikk det straks i russisk), men gjorde ingenting når hun ikke måtte. Derfor fikk Olia lite trening i å skrive tekster på norsk, og kunne det heller ikke særlig bra. Grammatikken klarte hun allerede på første forsøk, den falt lett for henne, siden hun kunne så mange andre språk. Leseforståelsen var heller ingen sak, siden ordforrådet var så godt etter måneder i barnehage. Lytteforståelsen var den delen av Bergenstesten hun var best forberedt til, siden hun stort sett hadde vært i kontakt med språket muntlig etter at hun kom til Norge.

Mange lurer på om det finnes noen tips for å lære språket raskere og bedre. Det er ikke så mange andre tips enn hardt arbeid. Det gjelder enten man er talent i språk, eller ikke er det. Man må bruke tid på språket, jobbe med det, og stille seg i situasjoner der man er nødt til å bruke det. Eksplosjonen av Internett har gjort det mye enklere å finne tekster og lydopptak av språkene man vil lære. Disse er det bare å bruke.

Og så må man huske på at det å lære språk er en formidabel oppgave. Man må ikke la seg lure av at så mange russiske og ukrainske kvinner klarer det så godt. Det er bare å ta en titt på engelskspråklige menn. De har et morsmål mye nærmere norsk enn det russisk er, men det går ikke akkurat raskt for dem å lære norsk når de kommer hit. Enda så mye tid jeg har brukt til å lære russisk, er det slett ikke sikkert jeg ville klart en tilsvarende Bergenstest der. Da måtte jeg forberedt meg veldig grundig. Jeg ville tatt det langt mer alvorlig enn Olia gjorde.

Men hun klarte det.

Eksamen for meg og norsktest for Olia

I dag var det stor aktivitetsdag for familien Salen i Bergen. Jeg skulle ha min siste eksamen, den femte i rekken, og den enkleste å gjennomføre med det kjedeligste pensum. Det var muntlig eksamen i fysikk, i et spesialopprettet fag for oss som etterutdanner oss, hvor pensum var om noe sånt som naturvitenskapens metoder både med hensyn til forskningen og undervisningen, hvorav det siste kommer farlig nær pedagogikken for min del. I stedet for å lese alt for nøye på pensumtekstene, konsentrerte jeg meg om fysikkens historie og de store fysikerne. Det betalte seg. Jeg hadde lånt en bok på universitetsbiblioteket, Great physicsts: The life and times of leading physicists from Gallileo to Hawking, og med den som utgangspunkt og vårt alles internett som fordypningskilde var jeg godt skodd da jeg ble bedt om å hente frem på fysiske oppdagelser som har blitt hindret av forhold som vitenskaplig sett ikke skulle være der. Ledd i forberedelsen – så intenst at jeg bare med fem minutters margin rakk selve eksamen – var å skrive en lektorpost om den jødiske fysikeren Lise Meitner. Det er en historie som godt kan bli spredd.

Vi skulle bare få godkjent eller ikke godtkjent, så det var ikke noe spørsmål med det. Etterpå var jeg så fri som jeg ikke har vært på månedsvis. Ingen eksamer i sikte, ikke noe stress, bare det vanlige arbeidet hvor det er litt å ta igjen, men hvor det vil bli gjort uten å koste for mye verken av krefter eller bekymringer. Når jeg kommer hjem fra jobb kan jeg nå gjøre absolutt hva jeg vil, helt som jeg vil, og ingenting er det som jeg må gjøre eller strengt tatt burde gjøre, mer enn det jeg bestemmer meg for at jeg burde.

Samtidig hadde Olia norsktesten sin på Nygård skole. Etter hva jeg forstår, er dette den høyeste testen som alle innvandrere  må igjennom, og den siste testen før Bergenstesten. Olia bør klare denne testen ganske greit, siden det er Bergenstesten som er målet for henne, og hun strengt tatt har vært kvalifisert for å prøve seg på den en stund. Jeg er likevel alltid litt nervøs. for hun er snar til å slippe løs sin «russisk svart humor» og sitt russiske temperament. Hun har sterke meninger, og er ikke alltid så villig til å gi slipp på dem som man skulle tro alle innvandrere er i følge integreringsdebattene. Men dette var en språktest, og den skal nok gå greit. Resultatet kommer om to uker for den muntlige delen, fire uker for den skriftlige. Da er vi for lengst i Ukraina.

Og frem til da har vi så å si ferie…

Første forsøk på Bergenstesten gjennomført

Olia hadde Bergenstesten i går. Vi gikk sammen til realfagsbygget i Bergen lørdag morgen, hun gikk inn og hadde norsktest, jeg gikk på lesesalen og leste fysikk. I pausen møttes vi, og etterpå kom Olia og hentet meg, og vi gikk sammen hjem. Nå er det å vente seks uker eller så, på resultatet.

Det er kortversjonen, som alltid her på denne helt greie bloggen følger også en lengre.

Olia i testlokalet auditorium 1 i realfagsbygget, Nygårdshøyden, før Bergenstesten april 2010.

For både Olia og meg har det vært ganske travelt og hektisk de siste dagene. Jeg får eksamener stadig tyngre over hodet, og skjønner at nå må snart alt annet settes til side for å prioritere det som gjelder. Olia har hatt Bergenstesten, norskkurs og jobb i barnehage gjennom vikarservice. Det er mange nye inntrykkk, og nye kultursjokk i å se hvordan barneoppdragelsen er i Norge i forhold til i Ukraina. Det er også stressende arbeid, hun er ringevikar og får på kort varsel beskjed om hvor hun skal hen, og så må hun innfinne seg der. Det er ganske lange dager, og når hun kommer hjem mandager og onsdager, må hun bare snu i døren og komme seg på norskkurs. Hun har også blitt litt småsyk den aller siste tiden, litt rennende nese, og de siste dagene sov fikk verken hun eller jeg sovet særlig godt. Kanskje var det også noen nerver som spilte inn, det var jo en viktig dag vi har snakket om mye, og der mye stod på spill.

Jeg våknet fryktelig tidlig lørdag morgen, og hadde god tid til å gjøre meg klar til å gå i butikken og kjøpe ferskt brød til lørdagsfrokosten. Testen skulle begynne klokken 1000, men alle fikk beskjed om å møte senest en halvtime før. Vi kom som vanlig litt sent ut, det er pussig så mye man skal gjøre før man går, og klokken halv ti var i alle fall ikke vi fremme ved testlokalet. Men det viste seg å være god tid selv om vi kom altfor sent til den oppsatte møtetiden. Det var lang kø, det overrasket meg egentlig at det var så mange som ville gjennomføre norsktest. De fleste så ut til å være vesteuropeere eller av vesteuropeisk opprinnelse, en god del fra latinamerika så det også til å være, men afrikanere, arabere og asiatere var det få av.

Olia har undersøkt at køen er den riktige, og må stille seg bakerst.

Litt før klokken ti hadde Olia skrevet seg inn, og smatt inn i testlokalet. Jeg gikk inn på den gamle lesesalen kalt «hangaren», i realfagsbygget, jeg vet ikke engang om jeg skal kalle det gamle minner, for jeg var der sjelden under studietiden. Jeg leste hjemme eller leste ikke.  Det var fredelig og godt en lørdagsformiddag der, tre-fire-fem stykker var alle som var der inne i den enorme lesesalen i det enorme bygget, og alle var stille og leste. Jeg hadde tenkt å bruke ventetiden også til å stikke ned i byen, kanskje kjøpe meg litt mat, i alle fall lese litt aviser på biblioteket, men fysikken fanget meg helt. Jeg slapp ikke unna den.

I en av pausene jeg unnet meg for å gå på toalettet og gå litt frem og tilbake, så jeg plutselig Olia. De hadde også pause. Hun kunne fortelle meg at første del av prøven, innsettingen av norske ord i norske setninger, var lett, men at lytteprøven var forferdelig. Det har jeg hørt også andre si. Avspillingen skjer på en gammel kassettspiller, og når det der blir snakket fort og man gjerne  er litt nervøs, er det ikke så lett å få med seg alt som blir sagt. Og faller man av sammenhengen, blir det selvsagt vanskelig å ta seg inn igjen. Lytteprøven er kanskje den største utfordringen ved prøven. Olia var imidlertid i godt lag, og syntes det var kjekt å ha eksamen igjen som i studietiden. Jeg tok henne med ut så hun fikk frisk luft, og vi spiste den lille matpakken hun hadde.  Olia kan som en god russer ikke spise mat når noen ser på uten å gi fra seg det meste.

Før testen er det ingen nervøsitet å spore hos en glad Olia i køen.

Pausen i Bergenstesten var mellom 1300 og 1335. Etter det gikk vi hver til vårt igjen. Jeg hadde avansert fra kapittelet om elektrisitet og elektriske kretser til kapittelet om magnetisme, og ble som vanlig sittende fast i noen litt intrikate formler, eller noen litt vanskelige sammenhenger. Det er dette med kraften et magnetisk felt utøver mot en elektrisk ladning i bevegelse, den virker bare i den retningen feltet står vinkelrett mot fartseretningen, og den virker også vinkelrett mot magnetfeltet, slik at farten, feltet og kraften danner et tredimensjonalt  koordinatsystem med akse x, y, z, eller tre vektorer vinkelrett mot hverandre. For å finne de forskjellige retningene kan man bruke høyrehåndsregelen, tommelen er farten, pekefingeren er magnetfeltet og langfingeren er kraften som virker mot partikkelen. Dette holdt jeg på å studere da Olia plutselig kom inn, lenge før tiden. Hun var ferdig.

Så var det å gå hjem en solfylt lørdag i april i Bergen. Vi gikk gjennom Nygårdsparken, og jeg viste henne også den lille botaniske hagen ved naturhistorisk museum. Hun kunne fortelle at den gramatiske prøven også var veldig lett, og at hun i tekstoppgaven hadde fått akkurat den oppgaven hun hadde ventet. Jeg var litt bekymret over at hun var ferdig så tidlig, det pleier sjelden være noe godt tegn. Olia var heller ikke helt sikker på hvordan det hadde gått overalt.

Slik foregår innskrivingen, enkelt og greit, man viser legitimasjon og underskriver.

Skal testen bli bestått, må man stå på hver av de fem delene. Tidligere mener jeg å vite at man måtte stå på tre av de fem delene, reglene er altså litt skjerpet. Jeg er for øvrig enig i dette. Skal man inn å studere i Norge, må man selvfølgelig kunne norsk skikkelig, og man gjør kandidatene en stor bjørnetjeneste om man skyver dem oppover uten at de er kvalifisert for det. Norske skoleelever blir forresten utsatt for slike bjørnetjenester, det er godt å se man behandler våre nye landsmenn bedre ved å behandle dem strengere.

For Olias del var det en gambling å prøve seg på testen allerede nå. Det er meget sannsynlig at av alle som prøvde seg på testen i går, var Olia en dem som har vært her minst, hun kom for fire måneder siden. I pausen overhørte jeg en samtale mellom en tysker og en koreaner, de syntes også prøven var vanskelig, og koreaneren kunne si at selv om hun hadde vært i Norge i fem år, var det ord i testen hun aldri hadde sett.

Her er Olia på vei inn til Bergenstest, mens jeg tar bilde før jeg går inn på lesesalen og leser fysikk.

I språklæringen går den letteste veien fra ingenting til litt, og fra litt til litt mer. Det er svært vanskelig og tidkrevende å gå den siste biten fra der man kan det ganske bra, til der man kan det feilfritt. Jeg snakker av erfaring. Jeg har brukt svært mye tid i mitt liv på å lære meg russisk, men det er tvilsomt jeg ville klart noen «St. Petersburgtest», om det fantes noe slikt.

Resultatet fra Bergenstesten kommer i slutten av mai, eller begynnelsen av juni.

Det var varmt, så Olia måtte ut et øyeblikk og ta av seg et par av gensrene hun hadde utstyrt seg med. Det gode humøret er i full behold, før prøven. Og etterpå.