Brann!

Reisen til Novij Svet fikk en dramatisk slutt i går. Mens vi stod og ventet på bussen, hørte vi plutselig smell, og så røyk og flammer som om det var fyrverkeri. Jeg skjønte imidlertid at slik tykk, svart røyk og slike flammer på lang avstand, det er noe alvorlig som brenner. Og i området som brant er det bare hus og butikker.

Ganske riktig. Det var et hus som brant. Olia gikk først opp og så, litt oppi gaten, og kunne på avstand se hva det var. Så fikk jeg lov å gå (vi stod i busskø, en av oss måtte holde plassen i køen), jeg løp helt bort.

Det var katastrofe. Det var et helt kompleks som brant, slik som det vi bor i i Alusjta. Hos oss er vi helst opptatt av om liv går tapt, fordi eiendeler kan erstattes. Det er lett å si for oss som kan erstatte dem. De som eide dette huset mistet alt de har. Her er ingen forsikring, ikke noe fond, ingen støtteordninger. De må stole på familie og venner for et sted å bo.

På toppen mistet de den viktigste inntektskilde, med leieinntekter nå i høysesongen. Det er så vidt alt går rundt når alt fungerer. Og så denne brannen.

Da jeg kom var det noen unge gutter som prøvde seg med vannslange mot flammene. Varmen ble snart så intens at det var ikke mulig å komme nær nok til å få vannet bort, og det sørgelige vannet hjalp ingenting.

Det kom en brannbil. Men heller ikke brannfolkene virket særlig optimistiske. Det er et stort problem med vannforsyningen her på Krim, og under Brann merkes det svært godt. Brannbilen måtte ha hjelp av vannbilen, en gammel lastebil fra Sovjettiden med en liten vanntank på. Og denne lastebilen hadde store problemer med å komme seg frem og få parkert fornuftig. Her på Krim parkerer man overalt, og privatbilene stod mildt sagt i veien langs de smale gatene.

Nå tok imidlertid folket makten. En gjeng gutter og menn tok tak, og løftet den mest håpløst parkerte bilen bort med rå samlet styrke. Så fikk brannfolkene koblet slangen til vanntanken, og kunne gå i gang med å slokke hovedbrannen.

Samtidig var det dramatikk på andre siden. Husene står tett, som i Norge for 100 og 200 år siden, det var stor fare for spredning, slik det den gang alltid var hos også.

Der stod fortvilte huseiere og hva vet jeg, gjester, turister og lokale, alle slags folk, og forsøkte å finne vann og bøtter, slik at de fikk hindret brannen i å spre seg til dem. I dette var brannmannskapene til ingen hjelp, de var på andre siden, i kamp med hovedbrannen.

Gripende var det å se små barn bære ut små katter fra nabohuset. Dette huset var nydelig utsmykket, alt gjort på egen hånd, ingen penger og andre til å gjøre det for seg her. Det ville være en forferdelig tragedie om også dette huset tok fyr.

En gruppe menn hadde klatret opp på taket, der de hadde tilgang på oppsamlingsdunken for regnvann. Her hadde de nok vann til å kjempe skikkelig mot brannen, som nærmet seg dramatisk. Det var en desperat kamp, får flammene tak, må veggen skiftes ut. Flere menn og bøtter kom til her hvor hovedkampen nå stod.

Så var det en på gaten som oppdaget store flammer like utenfor vinduet nede. Raskt var et par unge menn på plass her også, slo ut plastvinduet med knyttneven, men kunne ellers ikke gjøre så mye, fordi de manglet vann.

I nabohuset skrudde en gammel kone på vannslangen for å fylle opp plasyflasker og små dunker. Men trykket på vannet var så lavt, at det kunne vanskelig monne. Folk løp omkring på jakt etter vannkilder, alt mens brannen krøp nærmere, ukjent hvor.

Også fra det andre nabohuset, der den gamle konen fylte vannflasker i plast, også der hoppet menn opp på taket, og bruke regnvannsdunken som vannkilde. Det er det eneste som monner, og som går raskt nok å fylle bøtter med.

Jeg skulle gjerne blitt der til kvelden, og sett hvordan dette gikk. Men vi hadde bussbillett fra Sudak klokken seks, nå nærmet den seg fem, og det tar tid fra Novij Svet til Sudak. Gladelig skulle jeg latt alle busser fare, og heller kjøpt nye billetter, sånn ville det vært i ungkarsdagene. Men nå er jeg med Olia, og jeg kunne ikke godt ha henne stående i busskø, mens jeg kikket på brannen. Jeg måtte tilbake.

Jeg løp, jeg hadde en tanke om at kanskje Olia ville la et par busser gå, så vi fikk se hvordan dette kom til å gå. Men hun stod først i en lang busskø, lenger enn hva som får plass i en liten marsjrutka, og hun var ikke særlig interessert i å gi fra seg plassen for å se på en brann hun ikke hadde noe med.

Slik ble det til at vi reiste hjem.

Posten er under arbeid…

20120724-214818.jpg

20120724-214840.jpg

20120724-214828.jpg

Til Paradis… Nesten

Novij Svet er et lite sted i nærheten av Sudak, på sørsiden av Krim. Sudak er kanskje mest kjent for festningen som ligger der, men dette er ikke en festning for spesielt interesserte. Dette er en festning for turister. Novij Svet er kjent for sin vakre natur, her står havet og fjellene spesielt godt sammen. Bokstavlig betyr Novij Svet nytt lys, men det er riktig å oversette med Paradis. Det var dit vi skulle i dag.

Det er en ganske strabasiøs ferd. Det er 8 mil fra Alusjta, der vi bor, men det går ikke akkurat i 80 km i timen å reise dit i de gamle bussene og de svingete veiene. Det tar timevis. Det lønner seg å kjøpe billetter på forhånd, så man får sitteplass, ellers kan man alltid slenge seg på og få ståplass. Systemet er slik at sitteplassene selges offisielt på busstasjonene, ståplass kjøper man direkte hos sjåføren. Pengene går til ham, så han er ganske motivert i å slippe folk på, selv om det offisielt er fullt. Det tar seg bare ikke ut å gjøre det på selve rutebilstasjonen, så du blir bedt om å stille deg litt borti veien før du kan gå på.

Denne gangen hadde Olia og jeg billett, kjøpt i går, avgang 0910. Vi hadde spist god frokost, og Olia hadde sørget for nisten. Det finnes nok av spiseplasser av variabel kvalitet overalt hvor det finnes turister, men Olia tar likevel med, for sånn skal det være for henne.

Vi var ikke lenge i bussen før jeg skjønte at veien til Paradis gikk gjennom Skjærsilden, og at det kanskje ikke ville være verdt det. Olia og jeg satt på solsiden av bussen. Svetten lå i dammer når bussen stod stille, eller kjørte sakte. I normal fart hjalp luften fra de åpne vinduene og takluken. Dessverre var det altfor sjelden normal fart.

Gjennom alle småsteder gikk bussen i sneglefart. Det var folk som skulle av og på, fotgjengere, møtende biler, parkerte biler, biler ingen skjønte hva drev med, ditto fotgjengere. Og i det som kunne være normal fart, var det svinger og humper og hull i veien, og en motor som slett ikke var sterk nok til å dra i de tunge motbakkene det var mange av. Kort sagt, den slet som var disponibel til å bli bilsyk.

Det toppet seg da han som satt ved siden av meg flyttet seg, og gav plass til en som har hatt sin dose hvitløk og russisk salt pølse i sitt liv. Også i den aller siste tiden. Man kan godt være litt grov og kort: Han stinket. Ikke noe paradis kan være verdt en slik skjærsild, tenkte jeg.

Forferdelig. Og ikke visste jeg hvor lenge det ville vare, verken i tid eller steder jeg kunne kjenne igjen. Til enhver tid kunne vi være snart fremme, eller lenge ennå.

Så var vi det plutselig. Busstasjonen i Sudak lå til venstre, vi kunne gå av. Det var stekende hett. Og det gjensto fremdeles en drøy halvtimes busstur før vi var i Novij Svet.

Den første bussen, eller Marsjrutkaen, som det egentlig var, lot vi gå. De går så hyppig her nede, at det er ikke verdt å presse seg på for ståplass. Innen fem minutter har man en ny, og kan selv velge sete.

Vi valgte kløktig å sitte på motsatt side av den vi satt på da da vi kom hit, vi ville nødig stekes i solen igjen. Men det hjalp ikke så mye, da denne bussen kjørte i motsatt retning. Og da det kom på et par lite barn, måtte Olia opp i fanget mitt allikevel, slik at barnet kunne sitte. Jeg er ikke laget for slik varme. Det er lidelse. Jeg er ikke laget for lidelse heller, selv på veien til Paradis.

Vi var egentlig passe gretne da vi kom frem. Jeg liker ikke varmen, og Olia liker ikke at jeg klager og syter. Erfaringen har lært meg å holde inne med sytingen for Olia, men jeg klarer ikke å holde skjult et lidende ansiktsuttrykk. Dette er på grensen til syting, og det er nok. Det er eufemisme å kalle oss passe gretne, Olia var rasende.

Men ok, den friske luften hjalp, og dette var tross alt Novij Svet, Paradis. Jeg ville straks ta runden i naturskjønne omgivelser, det er det jeg mener er det egentlige paradis, selv om hele stedet heter Novij Svet, men Olia ville først bade.

Så ble det slik. Vi badet, og spiste nisten. Og så skulle vi til det egentlige paradis.

Vi var der for tre år siden, og husket det var et stort problem med vann. Hele runden er det ikke en eneste kiosk, stikk i strid med hva som er vanlig her nede. Det eneste utsalget er et privat initiativ helt til slutt, med kald drikke til skampris. Vi kjøpte halvannen liter vann, i tillegg til det vi hadde fra før.

Så kom vi endelig til Paradisporten, eller inngangen til stedet. Det koster penger, må vite, også naturen koster penger i Russland. 60 hryvna ville de ha for oss begge, litt mindre enn en femtilapp.

Det ble for mye for Olia. Det er ikke så mye pengene, som prinsippet. Hvem er de som kan kreve penger for at vi skal gå i den frie naturen. Riktignok er det tilrettelagt løype, men jeg hadde foretrukket ingen tilrettelegging, og alt sammen uberørt. Jeg klarer meg uten.

Samtidig ville det være drøyt med all denne lidelse med reisen, og så får vi ikke engang oppleve paradiset. Badebukten et det ingenting spesielt med, den er av typen man vil vekk fra. Skulle vi ha hele denne reisen til ingen nytte?

Det skulle vi. En stund var det aktuelt med en liten båttur, det kunne jo være gøy, jeg har aldri kjørt båt på Svartehavet. Men da de satte opp prisen fra 30 til 40 hryvna, var ikke dette aktuelt heller. Hun er en prinsippfast ung kvinne, denne min Olia.

Så det ble til at hun la seg og hvilte i skyggen, mens jeg badet fra meg. Lenge før tiden ønsket vi oss tilbake til Sudak, et sted vi ikke har sett så nøye på, men som ikke er så mye å se heller. Vi gikk likevel og stilte oss i busskøen.

I Skjærsilden var vi, men til Paradiset kom vi aldri.

20120724-133255.jpg