Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.

Tilbake i Norge, med flere dårlige nyheter fra Ukraina

Det er i Norge sommerværet har vært, disse aprildagene, der Olia og jeg har vært i et kjøligere Kiev. Med morgenflyet fra Oslo til Stavanger så jeg fjellene ligge innbydende og hvite, under skyfri himmel. I Kiev var USAs visepredsident, Joe Biden, på besøk. Han oppfører seg allerede som om avtalen fra torsdag ikke lenger eksisterer. Denne avtalen, som EU, USA, Russland og Ukraina undertegnet i Kiev, hadde vel kanskje heller aldri noen sjanse. Da var det større grunn til å være optimistisk med avtalen som ble undertegnet 21 februar, den som skulle gjøre slutt på demonstrasjonene på Majdan, i sentrum av Kiev. Den avtalen varte ikke engang lenge nok til at den kunne forkynnes for demonstrantene. Samme natt gikk de til angrep, og skremte den da sittende president Janukovitsj, fra makten.

Tenk det er bare to måneder siden, på dagen i dag. Vestmaktene beskylder Russland for å destabilisere Ukraina.  Ingenting har destabilisert Ukraina så mye, som det som skjedde da. Det var det som kastet Ukraina ut i uroen og kaoset og ustabiliteten som eksisterer nå. Russland har utnyttet denne ustabiliteten, og gjort mye ufint for å forsterke den. Men vestmaktene og Ukraina selv, kommer ikke vekk i fra at det var de og vi som skapte den.

På Urix på NRK i kveld, blir demonstrantene øst i Ukraina kalt «separatister», som de blir det av regimet i Kiev, og av det offentlige USA, og amerikanske medier. Det er det samme som å kalle demonstrantene på Majdan for «oppviglere». NRK viste bilder av det jeg selv så i sentrum av Kiev i forrige uke, fortsatt telt, og fortsatt barrikader. Men de viste ikke i nærheten av så mye det er. De viste heller ikke hvor sentral bygningen høyreekstremistene i Høyre sektor har sin hovedbase, er. De viste ikke de fascistiske flaggene, røde og svarte, som vaier på plassen, sammen med ukrainske, aserbajdsjanske, og andre. De viste ikke skitten og søppelet.

Et eksempel på søppelet på Majdan.

Men de viste Hans Wilhelm Steinfeld intervjue en av dem, en av demonstrantene, eller okkupantene, eller hva man skal kalle dem. De er der for å «passe på», frem til valget 25 mai. De gir seg ikke før pobeda, som de sier det på russisk, før seieren. Man kan vel kanskje si at denne «sivile militærleiren», midt i sentrum av hovedstaden, den er i seg selv en garanti for at seieren aldri vil komme. Store deler av Ukraina er sterkt provosert av den. Ingen normale land har en slik selvutnevnt «vaktstyrke» til å «passe på» at «de rette folkene» vinner det «demokratiske» valget. Det ble mange hermetegn i den setning. Det var grunn for dem.

I Urix var man ganske optimistisk med tanke på valget 25. mai. De holdt det som en mulighet, at her kunne man få en kandidat å enes om, og samles om. Jeg holder disse sjansene som ytterst, ytterst små. Steinfeld intervjuet presidentkandidat Porosjenko, sjokoladekongen som er favoritten til å vinne, og han svarte rimelig fornuftig på spørsmålene han ble stilt. Men Russland har lenge boikottet sjokoladen hans, sjansene hans for å bli venner med Russland er små, og et Ukraina som ikke har Russland på lag, er dømt. Det er også vanskelig å holde valg i et land, der en del allerede er revet vekk, og flere deler er i ferd med å ryke. De russiskvennlige delene av landet har heller ingen kandidater å stemme på. De som har prøvd seg – regionspartiet til Janukovitsj, som er revet i stykker av krisen, er dypt splittet og har fire kandidater – de blir banket opp. Selv de som kaller seg demokrater, er ikke det. Meningsmotstandere blir ikke møtt med argumenter, men med vold.

Kommende korrespondent i Moskva, Hans Morten Jentoft, han pekte på at det er kun to fylker – eller oblaster – i Ukraina, der uroen er så stor at styresmaktene ikke har kontroll. Han mente dette var positiv, og et uttrykk for at Ukraina ikke var så delt i øst og vest, som mange forsøker å fremstille det som. Det er riktig å lete etter positive ting i en fortvilet situasjon, demonstrasjonene i store og viktige byer som Kharkiv og Odessa er roet ned. Men områdene der uroen er så stor at det skal holdes egne valg, eller folkeavstemninger, Donetsk og Luhansk, det er områder Ukraina ikke har råd til å miste. Det er der hjertet av industrien og økonomien i landet ligger. Det er også der hovedtyngden av Ukrainas egne gassforekomster er.

Det er ikke mange som skriver om dette. Men Ukraina er ikke så avhengig av russisk gass, som for eksempel de tre baltiske statene er. Alle de baltiske statene importerer 100 % av gassen sin fra Russland. Ukraina importerer omtrent 50 %. Resten har de selv. Men for de 50 % de importerer, har de ingen alternativ, og vil ikke få det på mange år. Porosjenkos optimistiske uttalelser i intervjuet med Steinfeld, om å opprette havner for LNG, og importere gass fra andre steder, det foreligger ingen konkrete planer om dette. Og det er ikke så lett. Om Ukraina mister enda mer av gassen de selv kan produsere, og må importere enda mer fra Russland…

Man skjønner selv. Situasjonen er mørk og dyster. Og man kommer ingen vei med å bruke landet som en brikke i et geopolitisk spill, en geopolitisk maktkamp mellom USA og Russland, som dette mer og mer tydelig tegner seg som. Det gjør den økonomiske krisen i landet verre, og den var allerede så ille at veldig mange følte og føler de ikke har noe å tape. De kan bare ta sjansen på kaoset demonstrasjonene og opptøyene som nå rir landet, fører til.

I dag kom ordren om at «anti-terror» operasjonene øst i landet gjenopptas. Tanks er i bevegelse øst i landet. Folk blir drept der, hver dag. De selvutnevnte styresmaktene der, ber Putin om russisk hjelp, og det er uklart i hvilken grad Russland selv står bak disse styresmaktene og instruerer dem. Uansett rapporteres det at Russland har 40 000 mann klare på grensen, klare til å rykke inn, om «anti-terror» operasjonene utarter.

Min kone er igjen i Kiev, med familien sin. Jeg reiser selv ned dit neste uke. Det er all grunn til å være pessimistisk med hensyn til hva som videre vil skje med Ukraina. Men det er foreløpig ingen fare for liv og helse, om man ikke selv oppsøker de farlige situasjonene. Det er et trygt land, så lenge man har penger nok.  Det har heldigvis vi, så vi lider ingen nød, annet enn at det gjør oss veldig vondt at landet vi er så glade i blir herjet i stykker.

Vi som elsket radioen

I 1984 gav den britiske poprockgruppen Queen ut albumet «The works». Første sang på den platen heter «Radio Gaga», og er en av de sangene flere kjenner uten å ane at det er Queen som har laget den og i alle fall ikke at det er trommeslageren Roger Taylor som er kreditert den. Jeg kjøpte min første Queen-plate, det vil si en kassett . Live magic – 5 år senere i 1989, da jeg var på utveksling i Tyskland. Der kjøpte jeg også CD-spiller og 6 CD-plater – 5 av dem Queen, deriblant nevnte «The works». Også jeg var overrasket over at det var Queen som hadde denne sangen far hadde på opptakskassett fra AGFA eller BASF, og som jeg allerede likte godt. 15 år var jeg, og mitt møte med Queen ble et fire år langt kjærlighetsforhold der jeg rakk å skaffe meg alle platene og lære meg det meste utenatt.

Den gang syntes jeg Queen var best i alt og bedre enn alle andre til sammen. Nå har jeg forandret musikksmak en god del, men Queen har fått en posisjon i midt liv mye større enn de fire årene jeg var ung storfan skulle tilsi. Radio Gaga, stadionslageren med de karakteristiske trommeslagene i refrenget, kom meg derfor med en gang i hodet når jeg tenkte ut hvordan jeg skulle legge opp dagens post. Denne sangen er en hyllest til radioen, den gang i frykt for TV-mediet som skulle være i ferd med å overta, ubetalelig understreket i det som må være en påkostet musikkvideo av sangen, der de fire Queen-medlemmene flyr rundt i romskip og frontfigur Freddie Mercury dreier på digre visere i et futuristisk landskap. Av de få tekstlinjene i sangens vers det er mulig å få noe ut av (Sangen har sin tekstlige styrke i refrenget, som består av All we hear is/ Radio Gaga/ Radio GooGoo/ Radio Gaga med variasjonen Radio BlahBlah i gjentakelsen) er So stick around, cos we might miss you/ When we get tired, of all this visual (særlig viktig fremført under konserter, forresten, der vokalist Mercury snakkesynger siste linjen der).

Jeg vet ikke om det er riktig å gi TV skylden for hva som nå skjer med NRK radio. Det måtte i så måte være at NRK lanserer så mange rare kanaler for tiden, at det kan ikke være mulig å fylle dem med skikkelig innhold, det gjelder både TV og radio. På radio kunne jeg vært en svært trofast lytter. Mye av det beste som har gått på NRK har gått på radio, som det gamle Revolvermagasinet, nyere Hallo i Uken, og også debatt- og aktualitetsprogrammene på radio går utenpå tilsvarende på TV, for de er ikke så avhengige av å være så innbitt underholdene. På radio kan man ta det med ro, snakke ut, forvente at den som hører på vet ting og er interessert i å få vite mer, og ikke bare er nødt til å bli underholdt. Underholdning finnes det nok av rundt omkring.

Det er lenge siden nå jeg skrev en post om P2s nyhetsmorgen, som ble slått sammen med nyhetssendingene til Alltid nyheter, og har fått en programleder for alle nyhetskategorier. Tidligere hadde hver redaksjon sine tilmålte minutter, og gjorde en innsats for å lage noe skikkelig. Nå er det mer et spørsmål om å få tiden unna, sende innslag om igjen, pøse på jingler og «teasere», og den eneste ordentlige reportasjen er noen minutter utenriks fra 0740. Det er ikke engang verd å høre på. Heldigvis blir nettradio stadig enklere å få rask tilgang til, så man kan høre skikkelig nyheter fra verden.

Etter det kuttet NRK nyhetene 1230. Det var et kvarter nyheter, følgt med 3 minutter økonominyheter fra børsen. Dette er nå kuttet ned til syv minutter fra klokken 1200, og ingen spesialredaksjon med egen tid. I protest har jeg aldri noensinne hørt disse 1200-nyhetene.

Nå har NRK kuttet nyhetene også 1730. Tidligere gikk disse frem til 1800, altså en halvtime, om det var noe spennende på gang, fikk man tid til å høre om det. Og etterpå fulgte Dagsnytt 18 med debatter. Nå er 1730 nyhetene kuttet ned til ti minutter, og blir fulgt av «P2 artisten». Når jeg vil høre musikk har jeg musikk selv, eller kan gå til alle andre radiokanaler. Skal jeg høre radio her, må jeg skru på 1730, skru av 1740, og skru på igjen 1803 til Dagsnytt 18. Jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre det.

Og så virker det på meg som om NRK har begynt å kjøre «samsending», det vil si at de stoler så lite på radioen sin og på at folk har evne til å danne seg bilder i hodet, at de legger hele radiosendingen ut på TV. Og det vil si at de sparer penger. Kursorisk er at da jeg var med i Studentradioen på slutten av 90-tallet var vi på et radiokurs, der vi fikk spørsmål om det kanskje var lurt å legge ut ansiktene våre på plakater når vi annonserte for sendingene våre. Vi mente at det kunne det kanskje være, men fikk den gang som kurssvar at det var det absolutt dumme man kunne gjøre. Noen hadde prøvd, og fått ras i lyttertallene da folk endelig skjønte hvordan programlederne ser ut. Det er noe eget med en stemme man ikke har sett ansiktet til, det blir litt som når karakterer i en bok man kjenner godt blir spilt av skuespillere, det blir liksom aldri riktig. Mange ser kanskje på disse TV-sendingene av radio-sendingene (kan det skrives annerledes), slett ikke det dummeste man kan se på sikkert, men for oss som hører radio blir det dårligere radio.

Det gjelder særlig med hun som akkurat nå driver og slår inn spikrene i kisten til min radiokjærlighet. Hun heter Anne Grosvold, har helt sikkert vært på TV, men har nå gått over til NRK P2 der hun leder både nyhetsmorgener og Dagsnytt 18. Min vekkerklokke er nyhetene som slår seg på klokken syv, er det henne, bråvåkner jeg for å skru dem av igjen. Tidligere markerte programlederne i P2 seg med å være godt informerte, skikkelig forberedte og velformulerte, Anne Grosvold er kanskje det første, men skjuler det godt. Velformulert er hun ikke. Hun vil gjøre morgennyhetene som en prat i sofakroken, som Frokost-TV, med et forerdelig muntlig språk, og med å sette sin ære i å være litt dummere enn lytteren. » Døh, kan’ke du forklare litt for mæi hva disse budsjettforslagene vil innebære for vanlige folk». Tidligere var det journalister som interesserte seg for økonominyheter og som kunne litt som både spurte og svarte, vi som lyttere ble mye bedre informert. Nå er det bare som om alt skal være koselig, og Anne Grosvold liker seg best om hun kan småle litt sammen med intervjuobjektet. Det høres ut som hun har fått for mye skryt i sitt liv, nettopp for å være så uhøytidelig i noe som skulle være så høytidelig som radionyheter.

Hun er stadig vekk på Dagsnytt 18 også, og gjør akkurat det samme der. «Kan’ke du forklare dette litt nærmere, a’, for jeg er så dum at jeg skjønner det ikke helt». Det skulle selvsagt heller være: «Kan ikke du forklare dette litt skikkelig, for jeg er så intelligent at jeg skjønner det du sier der uten at du trenger å si det».

Hver lørdag klokken 1100 har utenriksredaksjonen Verden på lørdag. Utenom det har ikke vi som ønsker å bli opplyst og bedre informert stort mange andre steder å flykte til. Dagsnytt 18 har fortsatt noen gode programledere som gjør en skikkelig jobb der de har noen ordentlige saker å ta opp, de samme programlederne kan gjøre en god jobb i Søndagsposten på søndagene. Ellers virker det som om også NRK P2 nå har gjort  det til sitt fremste mål å få folk sløve og få tiden til å gå, og spare nok penger til å gå i overskudd av det. Da vil det også miste en lytter som meg.

Eller som trommeslagerpoeten i Queen, Roger Taylor, sier det i avslutningen på sin suverent største hit:

All we hear is Radio ga ga
Radio blah blah
Radio what’s new?
Radio, someone still loves you!
Loves you

Jeg skriver ikke lenger under på det.

 

 

Drepende hjernevask

Det kommer kanskje som en overraskelse, men jeg har begynt å se på TV-programmene til Harald Eia, og jeg har likt det jeg har sett så godt, at jeg kommer til å se dem alle. Det har overrasket meg, både at jeg har sett dem og at jeg har likt dem. Jeg må også si at jeg gjennom disse programmene har fått større respekt for Harald Eia, de er rett og slett godt laget. Det er noe så sjelden som program av betydning på NRK.

Jeg var skeptisk på forhånd. Jeg fikk med meg klagen fra Willy Pedersen mens opptakene til serien ble gjort. Slik han fremstilte saken, tok jeg klart hans parti. Han var blitt invitert til programmet uten å bli presentert skikkelig for hva han skulle snakke om, han fikk ikke forberedt seg skikkelig, og han syntes Eia egentlig ikke interesserte seg for svarene hans, men heller ville høre om et eller annet utenfor hans forskning, som han kunne litt om, men ikke ordentlig. Jeg tenkte det ville bli et nytt halvmorsomt, halvsleipt program, der forskere ble fremstilt som dumme på feil vilkår. Generelt i dette landet her, er det for lite tiltro til kunnskap og forskere. Flertallet har mer rett enn autoriteten.

Jeg fikk med meg at de første programmene skapte debatt, men interesserte meg ikke i det hele tatt. Jeg leste ingen av innleggene, verken for eller i mot, og jeg hørte heller ingen av debattene. Jeg tenkte dette var diskusjoner av typen jeg ikke interesserer meg for.

Men da det sjette programmet i serien skulle vises, det om rase, så hørte jeg debatten på Dagsnytt 18. Der klarte manusforfatteren av serien, Ole M. Ihle, seg meget godt. Da jeg også har en kone som strekker seg ganske langt i unorsk retning i spørsmålene programmet tar opp, tenkte jeg at hun og jeg kanskje kunne se på noen av dem på internett. Hun må jo få se hvor brennbart det er å si og mene enkelte ting her i Norge, og hvor raskt grensen blir satt om man snakker om kvinner og menn, hvite og svarte, homofile og heterofile, og alt det andre disse programmene har tatt opp.

Vi skulle se programmet om rase, der det ble antydet at det kunne være genetiske forskjeller mellom ulike folkegrupper, og at disse forskjellene kanskje også kunne gjelde hjerne og intelligens. I Norge blir diskusjonen låst allerede i det at det ikke er lov å snakke om raser, spørsmålet blir avvist før det er i gang. I diskusjonen på Dagsnytt 18 klarte imidlertid manusforfatter Ihle seg atskillig bedre enn sin motdebattant fra SOS rasisme, Ihle var saklig, mens motparten var panisk. Rasismen begynte i følge denne allerede i det spørsmålet ble tatt opp. Litt rart, synes jeg, det må jo være lov å i det minste undre seg over om fysiske forskjeller som er åpenbare, også kan gjelde forskjeller i hjernen. Det er jo ikke gitt apriori at ikke naturen selv skal være litt rasistisk, og utstyre noen med bedre forutsetninger enn andre. Nåvel, vi fikk ikke straks svar på dette, da programmet ikke var lagt ut.

I stedet så vi det første programmet, som gjaldt kjønnsforskjeller. Deltakere fra Norge var en del kjønnsforskere og debattanter i kjønnsspørsmål, Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som de mest markante, men Eia våget også å legge seg ut med Martine Aurdal. Det vil si å legge seg ut med Dagbladet og omegn, en øvelse som kan ende med et lite selvmord som offentlig meningsberettiget og som populær kjendis. Slikt blir husket.

Om det ikke er klart allerede skal jeg gjøre kort rede for mitt eget ståsted. Jeg er sterkt konservativ når det gjelder forskning, og generelt skeptisk til fag som er yngre enn 2000 år gamle. Alle disse samfunnsvitenskapene som har dukket opp de siste tiårene og får statsstøtte, skjønner jeg bare ikke. Men man kan ikke irritere seg over alt det er verd å irritere seg over, la dem forske på hva de vil, meg interesserer det ikke.

Det første programmet

Så kikket jeg altså på det første programmet i serien, og ble svært overrasket, både positivt og negativt. Fordelingen mellom det ene og det andre var klar, Eia og programmet overrasket positivt, kjønnsforskerne negativt. Det siste er oppsiktsvekkende, siden jeg allerede på forhånd var negativt innstilt, men tydeligvis ikke så mye som jeg burde. Her var jo ikke snakk om kryssklipping eller skitne triks, tvert i mot fikk både Lorentzen og Egeland god tid til å legge frem både synspunktene sine og argumentene til dem. Problemet var bare at det siste manglet.

Etterpå vet jeg at både Egeland og særlig Lorentzen har forsøkt å forsvare seg. De har ment at Eia har hatt en tydelig agenda, og at det er åpenbart i programmet. Jeg er helt enig i dem i dette, som jeg også er helt enig i Eias agenda. Det var på høy tid at noen stilte disse forskerne noen kritiske spørsmål, og tvang dem til å svare ordentlig på dem. Ut i fra fakter og kroppsspråk var det helt tydelig at de alle sammen tidligere har levd godt på å avfeie alle andre syn som dårlig fundert, uinteressant eller det rene vås. Da Eia ikke flirte med, fikk de problemer. Og disse problemen var direkte pinlige. Se bare slutten på det første programmet. Eia har vært ute og reist og møtt amerikanske og engelske forskere. Disse uttaler seg mye mer moderat, mye mer åpent, og er helt åpne på hva som er bakgrunnsmaterialet deres og argumentene deres. De får også se hva de norske kjønnsforskerne sier, og imøtegå deres standpunkt. Da de norske kjønnsforskere fikk se innslagene fra utlandet, låste det seg helt for dem. Jeg skjønner bare ikke hvordan de her kan skylde på redigeringsteknikker og agenda. De kan da virkelig ikke forlange at alle skal ha samme agenda som dem.

Flere program

Siden har jeg sett også program nummer 3 og 6, nummer tre var om homofile og heterofile, nummer 6 om rase. Begge programmene viste norske forskere som kategorisk avviste alle andre standpunkt enn deres egne som først feil, så uinteressante, og kanskje også litt farlige et sted på veien. For en uskyldig seer som ikke har levd livet siitt i samfunnsvitenskapene er det litt rart å se hvordan det kan være farlig at vi har forskjeller med oss fra fødselen av, er det ikke vel så farlig å avvise slike forskjeller, som å interessere seg for dem? Hvorfor er det så om å gjøre for alle kjønnsforskere og homoforskere at homofili ikke skal være medføtt?  Hvorfor skal vi ikke kunne akseptere at det kanskje kan være også innvendige forskjeller mellom ulike folkegrupper?

Standhaftigheten i at alt skal være miljø og ingenting arv kjennetegner alle programmene. I dette legger disse forskerne sin yrkeskarriere, noen av dem omtrent hele sitt liv. I siste program ble det ikke bare pinlig, men også riktig ubehagelig, da samfunnsforskerne selv ikke i det reneste møtet med virkeligheten, kunne innrømme at det kanskje er forskjeller mellom oss som følger med fra fødselen av. Det gjelder barn med missdannede kjønnsorganer, der det kan være vanskelig å avgjøre kjønn fra fødselen av. I følge samfunnsforskerne er dette også her helt uinteressant, siden kjønn ikke er noe man er, men noe samfunnet gjør oss til. Det er dermed helt hipp som happ om man dermed blir gutt, eller jente. Programmet viste en gutt som hadde hatt slike misdannelser, hvor man hadde valgt å gjøre ham til jente, og hvor han resten av livet har slitt med det. Det har ødelagt livet hans. Programmet viste et sterkt møte både med ham, og med legen hans.

Kjønnsforsker Agnes Bolsø fikk se dette klippet. Dere kan også se det, det ligger på http://www.nrk.no, alle programmene er lagt ut. Hun gikk knallhardt ut, og kalte det skandaløst hvordan legene skjærer i barn og velger kjønn på dem. Programmet viste imidlertid helt tydelig at legene har argumenter, empiri og seriøs forskning bak standpunktene sine, Bolsø har virkelig ingenting. Hun bygger hele sin slakt av legestanden og avvisning av all biologisk forskning på sitt urokkelige utgangspunkt, hentet fra Bolivar, om at kjønn ikke er noe man er, men noe man blir. For henne, for Lorentzen og for flere av de andre norske samfunnsforskerne er programmet drepende. De kan ikke fortsette som før. Heldigvis.

Konsekvenser

Jeg skrev tidligere at jeg var skeptisk til fag yngre enn 2000 år. Det er en grunn til det. De fleste fag som har eksistert en stund har hatt noen ordentlige oppgjør med sine egne metoder, legitimitet og synspunkt, alt det grunnleggende er mer enn en gang revet vekk, og erstattet med noe annet. Argumenter har fått leve en tid, og prøvd seg en tid. Nye fag har ikke gått gjennom denne utviklingen. Det er rett og slett mye tøys der.

Det er ikke synet til Eia som har levd godt og fått statsstøtte i mange år. Feminismeteoriene lever godt både på universitetene, i media og i politikken. Det har vært avansert risikosport å legge seg ut med dem. Eia har gjort en prisverdig jobb i å ta saken, og han har rett og slett gjort godt håndverk i oppgaven. Det er sjelden jeg anbefaler TV-program. Jeg anbefaler dette. Måtte det også få konsekvenser.

Lite nyheter til bloggen

Det er lenge siden jeg har skrevet en bloggpost om nyhetsbildet. Jeg skylder på nyhetene. Det har vært lite å skrive om. Det er nesten utrolig at det går an å fylle så mange aviser og nyhetssendinger og debattprogrammer med så lite å melde.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det godt eller begredelig hva norske medier skriver om for tiden. Det er begredelig at så mye spalteplass og tid går med til ting som burde være så uinteressante, og at journalister får betalt for å finne frem til dette stoffet og skrive om det, og kommentere det. Det er godt at det ikke skjer noe mer alvorlig i Norge og i verden, enn at det vi nå er opptatt av, skal være hovedsaken.

Jeg regner meg som en av NRK-P2s fasteste lyttere. De programmene jeg hører, hører jeg omtrent hver dag. Det er P2s nyhetsmorgen, som er mye dårligere enn det en gang var, men gode nyhetsalternativer har jeg ikke på morgenen, og om morgenen vil jeg høre nyheter. Ellers hører jeg nyhetene 1830 og Dagsnytt 18. Verden på Lørdag og Søndagsavisa får jeg også som regel med meg. Men i det siste har det vært en pine, og jeg har endt opp med å droppe det.

Den store og altoverskyggende saken er Svineinfluensaen. Jeg har skrevet en post tidligere, Svineinfluensa for oss uten frykt, den var fra 27 april. Jeg var helt rolig da, og er helt rolig nå. Tallene jeg sist hørte, var at noe sånt som 175 000 nordmenn var smittet, og 12-13 var døde. Det skulle være noe sånt som 0,074 promille av de smittede. Av 100 000 smittede vil da 7 stykker dø, det vil dø en person per 15 000 smittede. Sjansen er svært, svært, svært stor for å overleve om du skulle bli smittet.

Da svineinfluensaen oppstod i Mexico ble den hauset opp til det vanvittige. Var det noe man ikke skulle dø av her i verden, så var det svineinfluensa, akkurat som alle tenkelige tiltak ble satt inn mot fugleinfluensaen og kugalskapen. Det er noe eget med sykdommer med dyr i navnet. En liten stund forsøkte noen ansvarlige å gjøre noe med dette, og heller kalle sykdommen H1V1. En liten stund var mediene også med på dette. Men nå er det slutt, nå er det bare svineinfluensa. Og mediene pøser på med artikler og kommentarer om hvor farlig og eventuelt ufarlig dette er, og følger opp med sin egen debatt om de kanskje bidrar til panikk, og konkluderer som vanlig at de ikke gjør det.

I Trøndelag døde en person av hjernehinnebetennelse. Legen hennes fulgte instruksjonene han skulle, han trodde det var svineinfluensa på bakgrunn av symptomene hun beskrev, og gav henne beskjed om å holde seg hjemme for å redusere smittefaren. Konsultasjon var ikke nødvendig. Dermed fikk hjernehinnebetennelsen utvikle seg i fred uten behandling, og når det endelig ble oppdaget, var det for sent. Denne personen ville vært i live i dag, om det ikke hadde vært for svineinfluensaen, og panikken for den.

Det er for mange som er interesserte i at det skal være kaos i saker som dette. Mediene og opposisjonen er ikke interessert i at de ansvarlige skal gjøre en god jobb, det blir det ikke en sak av, og de er nådeløst og hodeløst på jakt etter ansvarlige som har gjort for mye, eller for lite, eller eksempler på at informasjonen ikke har vært god nok. Eller at man ikke har vært forberedt godt nok. Jeg gremmes. Mediene og opposisjonen bidrar jo selv til desinformasjonen. Sjelden har så store forholdsregler vært tatt for en ventet epidemi, som for denne. Man var først forberedt på det aller verste, så lot det aller verste vente på seg, og så slappet man litt av, og så kom den, og viste seg å være ganske ille. Akkurat dette «ganske ille» var akkurat det man ikke hadde forberedt. For det fører til at man kanskje bør ta vaksine, kanskje ikke.

Ja, jeg har ikke så lyst til å skrive så mye om denne influensaen, og bidra til hysteriet. Jeg hørte vel en kritiker si forleden at «man rekker ikke å få vaksinert alle før epidemien er over», og han mente det kritisk, han kritiserte tiden det tok å få ut vaksinene. Vanligvis er det jo en vits, dette her, når legen klager over pasientene som blir friske før han rekker å komme i gang med behandlingen. Fire av fem ville ikke vaksinere seg, til å begynne med. Det var et tall som gjorde meg i godt humør. Dessverre ble skremslene skrudd opp en del etter det, og nå rapporteres det om kamp og utskjellinger på legekontorene, om hvem som skal få vaksinen først.

Jeg gleder meg til denne epidemien er over. For meg har dekningen av den vært en større plage enn epidemien.

Den andre saken mediene har vært opptatt av er de norske eventyrerne i Kongo. Den saken fikk endelig et snev av alvor av seg da det viste seg at Tjostolv Moland virkelig var syk, og det viste seg at Dagbladet – antagelig for å repetere suksessfotoet av en smilende Moland som vasker blod i bilen – hadde plassert rare bilder av ham på forsiden med tittelen: «Se hvor syk han er!» Det er som å sette bilder av barn med downs syndrom på trykk for å vise hvor morsomme de er. Her i Norge har denne saken fra første stund vært ren underholdning. Først når deltakerne mistet sin psykiske helse, skjønte man at det kanskje ikke er så underholdende allikevel.

Jeg kunne skrevet om flere ting, om flere saker som har nådd frem til debattene i det siste. Men jeg nekter å nevne boktitler jeg forakter, og med det bidra til at bøkene får ytterligere publisitet. NRK har derimot ingen skrupler her. Jeg vil heller ikke si noe om Bjarne Håkon Hansen.

Det hadde vært fint å ha en sak av alvor, noe skikkelig å skrive om her til slutt. Så kunne jeg skrive at vi her i Norge er sjokkert over at folk dør av sykdommer, og har fylt opp avisene med det i ukevis, mens det ellers i verden foregår sånn og sånn. Men det er ikke noen slike saker jeg kjenner til. Verden ruller og går som før om dagen. Så det er kanskje det som er problemet, at det er ikke kvaliteten på mediene, men kvaliteten på nyhetene det er noe galt med. De som ikke skjønner at dette siste er en spøk, har heller ikke skjønt hva jeg ellers her har skrevet.

Ikke VM-fotball på NRK

Jeg husker at jeg i mine yngre dager som guttunge hvert fjerde år ergret meg til fortvilelse over at det ble NRK-streik mens det var fotball-VM. I 1986 gikk vi helt glipp av en del kamper, deriblant den utrolige der et legendarisk lag fra Sovjetunionen ledet av den like legendariske treneren, Valirij Lobanovskij, slo Ungarn 6 – 0 i en etter rapportene fantastisk fotballkamp. Jeg var 12 år, og hadde sittet med vidåpne øyne og sett Dynamo Kiev ledet av samme Lobanovskij og bestående av de samme spillerne slå Atletico Madrid 3 – 0. Det var en ny måte å spille fotball på, alle løp hele tiden, og alle hadde utmerket teknikk og var lynraske, og slik jeg som 12 åring følte det hadde hver spiller når han hadde ballen valget mellom å drible alle mann på motstanderlaget og sette ballen i mål på den måten, eller sentre til 3 – 4 mann i gode posisjoner, og kombinere seg frem til en sikker goal. Nå hadde laget slått Ungarn 6 – 0, og vi fikk ikke se kampen. I 1990 gikk vi glipp av noen få kamper, siden fant NRK ut at de kunne sende kampene uten kommentarer. Slik ble alle kampene det året sendt uten lyd fra annet enn tribunen. Det var helt greit. Jeg var 16 år og kunne alle spillerne på alle lag uansett.

Om jeg hadde vært et lite barn eller ung fotballinteressert ungdom, hadde det vært den absolutte katastrofe om jeg forstod NRK hadde solgt Fotball-VM for å sende Grand Prix. Jeg hadde aldri tilgitt dem (jeg har egentlig ikke tilgitt at de streiket under VMene mine heller, det er noe eget med fotball-VM når man er barn, det er viktigere da, det har aldri rukket å bli en vane). Men jeg er ikke lenger noe barn, jeg er blitt en voksen mann, og nå reagerer jeg mest på oppmerksomheten NRK har gitt seg selv for sitt eget valg om ikke å sende kampene.

Det var hovednyhet i alle sendingene. I nyhetene 1730 var de 10 første minuttene utelukkende omtale og kommentarer til at NRK hadde solgt rettighetene til Viasat. I Her og nå var det stor sak, det samme i Dagsnytt 18. Dette er alt sammen ikke sportssendinger, det er plassen man har for ordentlige nyheter. Og man kan lure på hva slags verden vi lever i, når den absolutt største nyheten en dag i september 2009 at TV-kanalen NRK har solgt rettighetene for neste års verdensmesterskap i fotball.

For å svare på denne beslutningen hadde de forskjellige nyhetskontorene invitert kommunikasjonsansvarlige på huset. Kommunikasjonsansvarlige er noe av det glatteste som finnes, de skal forsvare beslutninger de ikke selv har gjort, og oppgaven deres er å gjøre det mest mulig forsonlig. Kremjobb. De har ikke gjort noe feil. Og det er jobben deres å si halvsannheter når det er nødvendig. Denne kommunikasjonsansvarlige kunne derfor glatt og greit si at NRK hadde så mange andre gode program fremover, at fotball-VM ikke ville bli savnet så forferdelig. Når seerne bare forsto hvor bra det øvrige programmet var, med Grand Prix, Ski VM og olympiade, så ville alt bli bra.

I Dagsnytt 18 var to fotballforfattere og kulturminister Trond Giske (!) kalt inn. Trond Giske kjenner sine debatter, i går hadde han ikke tid til å delta i en vanskelig debatt om fildeling, der er det ikke så klart hva man skal mene, og enda mindre klart hva man skal gjøre. Fotball-VM, derimot, enhver glatt politiker vil der benytte sjansen til å score billige poeng, ved å si at det er en skandale det ikke blir sendt på NRK. Og kommunikasjonsansvarlige som ikke er ansvarlig for noen ting, kunne bare sitte og kose seg, og gjenta sine argument om at VM er dyrt, det er god økonomi i å selge det, og at dette frigjør midler til det øvrige programmet som for øvrig er veldig bra.

Nåja, usmakelig er det når mediehus intervjuer seg selv for åpen mikrofon. Det skal man være forsiktig med.

For øvrig er det et par argument jeg selv vil slenge inn sånn på slutten, noen i mot, noen for salget. Det er vel litt for galt når senderettigheter blir solgt fra TV-stasjon til TV-stasjon som om det var en børspost? NRK skulle ikke drive med kjøp og salg av senderettigheter for å tjene penger, men heller bruke midlene sine og ressursene sine til å produsere de sendingene de er satt til. Jeg reagerer også på de som argumenterer så sterkt for at Viasat er en betalingskanal. Det er nå vitterlig NRK også. Forskjellen er at for Viasat er det frivillig å betale.

Grand prix også på denne bloggen

Jaja. Det er morsomt. Jeg hadde tenkt med letthet å skrive noe som helst her på bloggen om grand prix, det er ikke noe for meg, jeg følger ikke med, og var godt fornøyd med å få meldingen om at vi hadde vunnet, på BBC world service neste morgen. Jeg stod og gjorde meg klar for 17. mai, da de britiske verdensnyhetene plutselig hadde noe fra Norge, jeg trodde det var noe med 17. mai, men så var det at vi hadde vunnet, og det med en rekordsum, og at vår statsminister, Jens Stoltenberg, hadde gratulert. Dette kunne være nok for meg, mer enn nok, hele Grand prix kunne gått forbi uten oppmerksomhet for min del, jeg fulgte med da jeg var unge på 80-tallet, og siden har jeg sett det en gang, og da helst på grunn av at det var vakre damer, reker og hvitvin der jeg skulle se det. Så da så jeg det. Ellers bryr jeg meg ikke.

Men årets grand prix, den har bydd på så mye at det til og med har sivet inn i min verden, og jeg har sågar blitt nysgjerrig og samlet litt stoff å skrive. Ved årets grand prix var det jo en del ting som interesserer selv meg, og som berører de ting jeg er opptatt.

For eksempel dette at det ble arrangert i Russland. Og russere kan av og til opptre som amerikanere med sjarm, stormannsgalskap i USA er alltid litt kvalmt, mens det i Russland alltid er litt komisk. De skulle servere det største og beste Grand Prix som noensinne har vært. Og russerne har i så måte motsetning tilnærming til penger, jo dyrere, dess bedre, om det ikke blir det beste i kvalitet, skal det i alle fall bli det dyreste i pris. Det har de i alle fall klart.

Så er det vår norske helt, Alexander Rybak, som til og med er fra Russland, eller Hviterussland, som han selv stadig presiserer, men det er jo borti der uansett, hvem bryr seg om forskjellen, han er klassisk skolert, spiller fiolin og har laget en sang som heter «Fairytale». Han er en fairytale selv, selv den enkleste journalist klarer å se dette poenget, og skrive om det. Han er skjønn, høflig, svigermors drøm, og synger en sang om et eventyr han fortsatt tror på, «even though it hurts». Det er bare å pøse på med effekter, det blir rett og slett komisk, som alt stemmer. Jeg har hørt ham i intervjuer, han trenger seg inn i radioprogram som også jeg hører på, og det er rent komisk så han sjarmerer programlederne, ved å svare så enkelt og folkelig fornuftig, at selv en erfaren programleder som Steinfeld blir overrumplet. Hør intervjuet på Dagsnytt 18 fredag, der det ender opp med at tøffingen Hans Willelm Steinfeld må synge en russisk sang mutters alene, fordi Sasja Rybak allerede har gledet den.

Selve sangen – Fairytale – har jeg sett på youtube, og hørt utdrag fra på mange radioprogram. Oioi, for en sang, mye kunne vært skravet om den. På bloggen vil jeg nøye meg med å skrive at det er en sang som passer godt å ha forventningspress med. Den er enkel å fremføre når man er nervøs, fiolinspillingen i starten får ut litt energi, og det er lettere å spille enn synge, når man er nervøs, og fiolintrillen er virkelig latterlig enkel å spille, en som kan spille fiolin, vil aldri spille feil på den. Så kommer det enkle verset på fire linjer, der det passer å smile litt nervøs, det er ikke lett å gjøre feil her, og så kommer det forløsende refrenget, øyeblikkelig på maksimum, og nye vers og refreng med akkurat det samme. Jeg tror det skal mye til at Alexander Rybak gjør en dårlig versjon av denne. For å skjønne hva jeg snakker om, må man kunne Jahn Teigen historien fra 80-tallet, Adieu (skrevet på den morsomme måten), Do-re-mi, Glasnost, det er sanger man fort kan få problemer med pusten med. Og med Adieu er det fort gjort å skjelve med mikrofonen. Fairytale er øyeblikkelig forløsning.

Jeg må skrive noen ord om koringen. Grand prix-sanger er ikke skrevet for å analyseres for nøye, de skal være enkle, de er laget for show, men den koringen er jo urkomisk! Akkurat i det verset synger unge Rybak om hvordan han og eventyrpiken hans noen ganger pleide å krangle, og da kommer to damer inn med koringen «bab-bab», eller hva de sier, hvilken krangling! Derimot er dansingen til Frikar ordentlig tøff. De er en del av eventyret, fele og folkemusikk, og folkedansere, og det er akkurat som de er der bare for å få korjentene til å se ordentlig bertete ut.

Det artigste med Grand prix denne gangen er imidlertid kommenteringen til Synnøve Svabø, og folks reaksjoner på den. Denne kommenteringen og reaksjonene setter hele grand prix i sitt rette lys. Jeg ble oppmerksom på den gjennom noen av de nettsidene jeg daglig er innom, jeg sveipet til og med innom noen debatter og la selv til noen anonyme innlegg, der hovedhensikten må jeg innrømme var å fyre opp stemningen, og i dag har det gått så langt at jeg til og med trykket på lenken på NRKs sider, der hele Grand prix ligger inne. Jeg måtte med selvsyn se hva dette var.

Jeg ble ikke skuffet. NRK har for sine kjære seere lagt til et eget kapittel med tittelen «Synnøve snakker seg bort», riktig fornøyelig, både tittelen og måten hun snakker seg bort på. Det var også veldig flott hvordan hun valgte å intervjue Jens Stoltenberg, akkurat i det Alexander Rybak ble utropt til vinner, ingen av gledesbildene ble kommentert, heller ikke når han gikk frem frem på scenen for å ta i mot premien, da var det vår ærverdige statsminister som snakket på statsministermåten sin. Det var som å høre ham kommentere budsjettet. Og Synnøve Svabø må ha vært full. Jeg sier det allerede nå, det kommer til å bli avslørt, det er ikke mulig å si de tingene hun sier, uten å ha drukket litt for å holde nervene «på min side», som jeg så en folkelig debattant skrive i en annen debatt en gang.

Så er det premieutdelingen. Synnøve Svabø har servert tidenes teaser, med at hun skal ned og intervjue vinneren, i ført gullkjole med tennissokker i BHen, sånn man skal si det, når Norge har vunnet Grand Prix med tidenes poengsum, det er jo en del av de hundretusener av seere Grand prix betyr noe for, og man kan tenke seg – med glede – hvordan det ville vært om en sportsreporter (jeg kan ikke navnet på dem, si Karen Marie Ellefsen eller Jon Herwig Carlsen) kommenterte sitt eget antrekk, da de skulle ned og invertjue vinneren av en idrettstevling. Veldig bra. Selv jeg var litt spent på hvordan hun ville se ut.

I mellomtiden hadde sjarmtrollet Alexander Rybak henvendt seg til publikum på sine to morsmål, norsk og russisk, «tusen takk, dere er det beste publikummet i verden» sa han på russisk, på norsk oppfordret han alle som ville til å møte ham på Gardermoen. Det er oppskriftsmessig sjarmerende, som skapt for TV, man henvender seg til det nære, selv om det er millioner som ser på.

Og NRK fulgte opp i Kveldsnytt, der Elisabeth «Bettan» Andreasson var hentet inn som ekspert (slik er det i Grand prix, «Bettan» er ekspert), Per Sunnes er ferdig parodi på seg selv, jeg tenker bare at alle setninger han sier er på tull og de hadde reportasje fra hjemstedet Nesodden. Odd Kristian Dahle er en fremragende reporter, som tidlig får inn setningen «Her er stemningen helt oppunder taket, og her er stor takhøyde, til og med på nordvestlandsdialekt». Få også med intervjuet med Adrian Titnes, der barnet står frem som den voksne med ordentlige svar, på de barnslige spørsmålene fra den voksne intervjueren. Dette veldige alvoret står i nydelig kontrast til alt tøyset fra Svabø.

Så topper det seg med intervjuet mellom Svabø og Rybak, tøyseironikeren møter eventyret.  Det er en grundig finale. Svabø har egentlig ikke noen spørsmål å stille, og står der i gullkjolen sin, mens Rybak er så folkelig og sjarmerende som han alltid er, og vrir noen fine svar ut av spørsmålene som aldri blir stilt. Det ender også med at intervjuobjektet overtar mikrofonen, akkurat som jeg ville regissert det, om jeg skulle lage et humorprogram av dette. Han spør også Svabø om hun ikke var nervøs, og rekker mikrofonen til henne, og hun svarer jo, men ikke i forhold til ham, han hadde hele Norges forventinger på sine skuldre, som hun sier. – Ja, og jeg innfridde, sier Rybak med mikrofonen til sin egen munn.

Ja, i år innfridde Grand Prix. I år ble det det sirkuset det skal være. Det er mange ulike syn på hva Grand Prix egentlig er og skal være. I år kom de fleste av dem herlig til uttrykk. Jeg har til og med skrevet ned mitt syn. Hvem skulle trodd det? Eventyret nådde meg også. Det blir noen år til neste gang.

Svineinfluensa for oss uten frykt

Det kan godt være svineinfluensa er farlig. Kanskje er den like farlig som fugleinfluensa, som kostet livet til titusenvis av fugler over hele Europa, eller kugalskap, som betydde øyeblikkelig slakting av hundretusenvis av kuer og kanskje noen sauer, både i England og resten av Europa. Begge disse sykdommene, i alle fall kugalskapen, førte også til panikk og ubehageligheter på flyplasser over hele den utviklede verden. Passasjerer måtte blant annet trå oppi noe vann, hvis de hadde vært i et land hvor det var kugalskap, bortsett fra Tyrkia, der det har vært kugalskap så lenge at det bare ville virke teit å begynne å dyppe føttene i vann først nå.

I Mexico – så nær Norge at bare Atlanterhavet ligger i mellom, det nest største havet på kloden – er allerede mange smittet, og hundre er døde. Om alle disse hundre er døde av svineinfluensa eller en annen sykdom, er fortsatt litt uklart. Men panikken er der satt i gang etter vestlig mønster, alt er stengt, skolene starter igjen 6. mai, for man vil ikke at smitten skal spres.

I Spania er det påvist et tilfelle, det var en mann som hadde vært i Mexico, og nå er han smittet. Sykdommen kan riktignok kureres, når man bare har medisiner mot den, medisiner som til forveksling er lik de man bruker for vanlig influensa, og de har man egentlig rikelig av.

Det er også noen andre land som har kommet i risikosonen, jeg har hørt om Canada og USA, det lille jeg har hørt om denne saken på nyhetene, og på New Zealand er det noe sånt som 25 studenter som har kommet tilbake, etter å ha vært i Mexico. Så det er farlig også der. Annette Groth i NRK, har tatt turen fra sitt faste oppholdssted i USA, ned til Mexico city, for å rapportere fra en av verdens største byer, som nå i følge henne, er praktisk talt folketom, alle holder seg innendørs. Intervjueren i NRK uttrykte bekymring for om Groth ville komme seg ut av Mexico igjen, om alle om hadde vært der, ville komme i karantene, og jeg ventet bare at de skulle si hun hadde reist dit med fare for sitt eget liv.

Vi kan jo også legge til at børsene verden over har tapt seg i verdi. Frykten er at svineinfluensaen skal spre seg, at den skal vedvare, til og med oljeprisen har gått ned på grunn av dette.

Jeg vil si livet er enklere for oss som ikke er så bekymret av oss. Vi trenger ikke være engstelige fordi det dukker opp en  sykdom med et dyr i navnet, det pleier vekke god panikk, og selge godt for de som selger aviser og blader og legemiddel. Det er litt sykt, men jeg har aldri påstått at verden ikke er syk. Jeg skulle gjerne sagt den var frisk og rask, slik hadde jeg sant å si likt den bedre, men jeg kan ikke si annet enn at det er litt sykt med alle de forhåndsreglene man tar, for en trussel som foreløpig er så liten. Det er sykt å gå rundt og være så redd hele tiden.

I Norge har vi ingenting å frykte. Oljeprisen kommer til å gå opp igjen. Og jeg kan ikke tenke meg at vi vil få et eneste dødsfall fra denne sykdommen her, foreløpig har vi så vidt jeg vet clean score med alle de andre mediesykdommene som har kommet de siste årene. Jeg blir svært overrasket om vi får noen smittet, og så er det alvorlig. Jeg ble svært overrasket over Giardia også, forresten. Men jeg hadde det også den gang godt som ubekymret, og foretrekker sant å si den, fremfor den alternative panikken og idiotien, enn om den skulle være berettighet.

Barrack Obamas hund og NRK

Jeg forsøkte å finne ut hvor mange utenrikskorrespondenter NRK egentlig har, og hvor de er plassert, men det er ikke så enkelt. De har en i Afrika så vidt jeg vet, i Nairobi, kanskje, de har – eller hadde – en i Bejing, de har i Moskva, har i Midt Østen, har vel i London og kanskje i Brussel, og fra Berlin har jeg jo hørt noen korrespondentbrev, og ellers er det sikkert noen jeg har glemt. De har også Annette Groth som en blant flere i USA. Korrespondentene, hvor de er plassert hen, og hvor ofte de slipper til på nyhetssendingene, viser hva statskanalen NRK synes er viktig her i verden. Og akkurat denne dagen her, onsdag 15. april, var det tydeligvis viktig at presidenten i USA, Barack Obama, endelig hadde kjøpt den hunden han hadde lovet barna da han trådte inn i det hvite hus.

Med spenning venter jeg nyheter om hvilken hund Mr. Medved i Russland kjøper til sine barn, hvilke kjæledyr den kinesiske statslederen velger, ja, kanskje også Merkel i Tyskland har planer om å kjøpe noe fint til barna, og få det dekket i norske medier.

Kjøp av hunder hører hjemme i underholdningsnyhetene, og helst skal man ikke blande inn statsledere der. NRK var for noen riktig kritiske da russisk TV for noen år siden sendte bilder av Putin, mens han klappet en hest, midt under valgkampen. Det er klart sånt er veldig hyggelig, men også veldig skummelt, for kjæledyr er enkle å vise frem, og statsledere skal nå en gang bli dømt etter politikken de fører, og media skal nå en gang være kritisk til dem. Om Jens Stoltenberg en gang inviterer til innkjøp av katt til en god venn, skal ikke utenlandsk media stille opp med dekning. Det er ikke-sak, en propaganda-sak.

Og vinklingen på saken fra Annette Groth var direkte pinlig, med avslutningsreplikken: «De visste ikke hvor aktiv denne hunderasen (hun sa faktisk navnet på rasen, en rase jeg aldri har hørt om), og det var slett ikke så lett å få den til å gjøre alt det de ville. Og etterpå hang de som slips».

På et humorprogram ville dette vært morsomt.

Den norske medieuken (eller: hvorfor jeg mener NRK bør betale oss penger)

Det er sjelden jeg har skrudd av radioen så ofte som denne uken her. At jeg har skrudd den av like ofte som jeg har skrudd den på, er kanskje ikke så uventet, men at jeg har skrudd den av midt under program, kunne kanskje være det. Jeg mener at norske nyheter, bør man alltid forestille seg at man forteller til folk i utlandet. I en uke der det har vært naturkatastrofer på Haiti og i India, regjeringskrise i Ukraina med brudd både innad i regjeringskoalisjonen, og mellom president Justsjenko og statsminister Julia Tymosjenka, i Thailand er det regjeringskrise av typen demonstranter har beleiret bygningen statslederne holder til, og krever statsministerens avgang, i Pakistan er det presidentvalg med litt av hvert på spill, og i Angola er det skandalevalg, ja – i en slik uke, la oss se på hva man har lagt vekt på i Norge.

Vi begynner med et lite sidespor til all politikken, til dekningen av naturkatastrofene rundt om i verden. Samtidig som 500 000 ble rammet av flom i staten Bhahir i India, var norske medier helt og fullt opptatt av en orkan med et navn, som muilgens ville ramme New Orelans. Kanskje burde vi kalle den indiske flommen Olav, eller noe sånt, slik at mediene får lettere for å finne overskrifter, slik de så fint greide med Gustav? Det bor 180 000 innbyggere i New Orleans, om absolutt alle ble rammet av flommen, ville det blitt sånn cirka en tredjedel av dem som ble rammet i India. Som kjent nådde aldri orkanen frem til New Orleans, til tross for alle forberedelsene både i Norge og i USA, og det var akkurat så man kunne registrere en skuffelse over det. – Nei, men ble det ingenting? Få dager senere rammet en annen orkan Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, her er det omkomne og ødeleggelser, men det får langt mindre dekning enn katastrofen som aldri kom til New Orelans.

Når vi først holder oss i USA. Siste to ukene har det vært landsmøte både hos demokratene og republikanerne. Her har norske medier, nyhetene på NRK, hatt daglige reportasjer om hva som foregår. Hver dag, i nyheter på radio, 3 minutter, blir det et innslag med korrespondent Annete Grot, som forteller om siste taler og «begivenhetene i natt». Ikke engang norske partier kan gjøre seg håp om lignende oppmerksomhet, ikke i nærheten, ikke engang i forbindelse med valgkamp, no way, for å si det på amerikanernes språk. Og talerne og begivenhetene blir uten unntak møtt med begeistring, fra Hillary Clinton hos demokratene til Sarah Pailin hos republikanerne, alle som én, de har etter rapportene holdt fantastiske taler. Hæ? Har norke journalister og kommentatorer virkelig latt seg rive med av festen? Jeg har lagt merke til at de også er nokså opptatt av showet rundt, om salg av pins og t-skjorter, om valg av musikk, om John McCain som var i Lousianna for å konsentrere seg om Gustav (ser dere hvor flott det er med navn, vi burde kalle flommen i India Olav), og om hvordan han eventuelt skulle snakke til landsmøtet via satelitt. Jeg er jo av den oppfatning at valget i USA er viktig, men dekningen så vel som valgkampen er blitt mer show enn nyheter, nettopp det vi kritiserer amerikanerne for å være. Det er jo ikke å selge t-skjorter og velge musikk det gjelder om, som president i USA.

Det får være nok utenriks. Medieuken har (bortsett fra alt som har skjedd I USA, eller har noe med USA å gjøre) har vært fullstendig dominert av innenrikssaker. Og der har det jo skjedd litt av hvert. For eksempel – og nå må jeg merke at jeg må smile når jeg skriver det – har regjeringspartiene SV og AP vært uenige i asylpolitikken. Igjen vil jeg henvise til det jeg skrev i innledningen, forestill dere at vi må fortelle dette til utlendinger, for eksempel i Ukraina, Thailand, Pakistan eller Angola. La oss se hvor rystet vi blir, når vi skriver at to partier i vår regjeringskoalisjon var uenige i en sak. Og de var ikke bare uenige sånn i drøftelsene, de var uenige helt frem til vedtaket, det ble dissidens. – Ok, vil Ukraineren kanskje si, vil regjeringen gå av nå? og vil det bli skrevet ut nyvalg? – Nei, nei, nei, må vi si, vi har aldri skrevet ut nyvalg noensinne i vår demokratiske historie, og regjeringspartiene forsikrer at de fortsatt er gode venner og enige i alle andre saker, så godt som, og at de til og med understreker at litt uenighet bare er sunt. – Jaså? Legg til at vi i Norge overhodet ikke har noe innvandringsproblem, for det første har vi svært, svært få innvandrere her, om noen skulle tro noe annet, de fleste land har byer med flere innvandrere enn Norge. For det andre har vi ingen problemer med rasisme, og de som mener noe annet, burde reise til et land der de har slike problemer, for eksempel til Italia. For det tredje har vi råd til å ta i mot så mange innvandrere som bare vil komme, og for det fjerde har vi bruk for dem, vi er jo omtrent alene i verden om å ha mangel på arbeidskraft. Så man må virkelig fyre på for ikke å la denne saken koke ned til det den virkelig er for noe, en mindre uenighet i en mindre sak, og den som mener noe annet, kan jo ta en tur til Luanda i Angola, og overbevise noen der.

Men saken som kroner alle verk og er selve årsaken til at jeg skriver denne posten, er den saken som fullstendig dominerte NRK-radio i går, og som de slett ikke har sluttet å diskutere i dag. jeg skal skrive den i en setning: Samferdsminister Liv Signe Navarseter har sittet på i en bil som kanskje kjørte litt for fort. Kanskje kjørte litt for fort, ja, som om det fantes noen her i dette land eller hele vide verden, som ikke har kjørt litt for fort en gang i blant, kanskje. Og hun kjørte ikke engang selv, hun satt på. De som er kilden til denne saken, er noen oppvate journalister fra avisen Nationen, alltid på vakt, alltid på jobb, og her kritisk kjørende etter bilen til samferdsministeren, mens de selv holdt seg innenfor fartsgrensen, eller hva? Maken til ikke-sak. For å si det rett ut synes jeg sånne folk, enten de er journalister eller hva de er, fortjener et bokseslag i trynet. Et lite og forsiktig bokseslag, for å få dem til å tenke litt. Jeg tror ikke det nytter med ord og argument, her. Dette er regelrett, god, gammeldags drittslenging. Man skulle fått et bokseslag i trynet for å slenge sånn drit. Jeg vil knapt nok kalle det å komme med påstander. Dette er løgn, sladder og drit.

Dette er løgn, sladder og drit. Og selv om det hadde vært sant, selv om journalister var av et slag folk som aldri løy, selv om bilen virkelig kjørte så fort som de sier, så vet de ingenting om hva som skjedde der inne. Kanskje samferdselsministeren sa i fra som bare juling? Hva vet vel de? og hva bryr det vel oss? Jeg synes samferdselsministeren skulle bruke tiden sin på viktige saker, enn å måtte snakke om at hun satt på i en bil som noen øyeblikk overtrådte fartsgrensen, i følge noen journalister i en bil bak. Og jeg vil bruke tiden min på bedre ting, enn til å høre på dette og måtte gjøre meg opp en mening om dettte, og skrive om dette.

Derfor mener jeg NRK burde slutte med lisens, og heller betale ut penger for å være folkefordummende. Ved å følge for mye med i norske medier, får man et helt fordreid bilde av hva som er viktig her i verden. For dette kunne vi godt fått en liten symbolsk sum, slik at vi i hvert fall slapp følelsen av at vi kastet bort tiden vår gratis, når vi hører NRK-nyheter.

Mitt kontonummer er: 9710 20 48087.