St. Hans hos mor

I dag er det omtrent årets lyseste dag, og i alle fall St. Hans, festen til ære for Johannes døperen, St Johannes som har blitt til St Hans. Da vi var små gikk vi opp til «markå», der Lundehaugen aldershjem nå ligger, og spilte fotballkamper barna mot foreldrene, tente bål, og hadde det moro. Markå forsvant, fotballkampene også, og det er lenge siden jeg har stått ved noe bål på St. Hans aften. I stedet har mor og jeg spist rømmegrøt.

I år var første gang lille Irina skulle være med. Jeg kombinerte turen ut med Irinas luftetur, i vognen, fra Lundehaugen til Klepp stasjon. En strekning på en drøy mil, slik jeg gikk den, over Skjæveland, gjennom Øksnevad-skogen, og så langs svingene ved Frøylandsvannet. Kanskje var det en knapp mil mer enn en drøy mil. Det vet jeg ikke. Gikk gjorde jeg i hvert fall.

Tidligere hadde vi hatt besøk av Trude og ungene, Irinas tante og søskenbarn. Så det ble en skikkelig slektsdag. Alle vil nok se det lille vidunderet før hun og vi reiser på lang sommerferie i Kiev.

Hos mor var rømmegrøten nesten klar da vi kom. Irina hadde sovet hele veien ut, hun var tungt trøtt etter å ha vært våken hele dage, og hatt besøk og greier. Akkurat i det vi kom frem, våknet hun. Slik fikk hun være med på hel festen.

Mor hadde laget rømmegrøt for fire. Siden hun spiser for en halv, måtte jeg spise for 3,5. Det klarte jeg ikke. Det var fremdeles en halv porsjon igjen da vi var ferdige.

Til ære for årets lyseste dag hadde vi en dram. Til ære for maten hadde vi oss en øl. Men ikke mer, for vi var med Irina. Det gjorde imidlertid at ingen av oss var kjørbare.

Dermed skulle tog være naturlig hjem. Irina hadde jo allerede hatt lufteturen sin. Og nå var det kvelden.

Men NSB har sitt svært Rogalandske fenomen «Buss for tog», som godt kunne vært omdøpt «ingenting for tog». På Internett ser alt greit ut, togtidene står så greit oppført som de pleide å være, ingen meldinger om forsinkelser og innstillinger er å spore. Å stille seg på holdeplassen og vente på denne bussen som skal være tog, det er å stille seg opp og vente på et lykketreff. Kanskje kommer det noe, kanskje ikke.

Det minner meg om min kjenning i Moskva, fra sommeren jeg var der, han sa så fint at bussene har rutetabeller – de følger dem bare ikke.

Slik er det også med NSB når de har «Buss for tog». Rutetabellene og bussene går helt uavhengig av hverandre.

Egentlig er det en ganske stor skandale. Rogaland er uten tog i nesten en hel måned, og det alternative kollektivtilbudet er ikke i nærheten av å kunne kompensere. Til overmål har de samtidig arbeid på motorveien – på to steder -, så trafikkorken for stakkarene som har ærender i rushet, unner jeg ingen. Buss for tog går – eller står – forresten i den samme korken.

Mor var også offer for elendigheten, sist onsdag, da hun skulle en liten tur til Bryne med kollegene. Fra Klepp stasjon til Bryne er 1 stopp. Samvittighetsfullt kjøpte hun billett på forhånd, stilte seg opp ti minutter før tiden, og ventet – i over en time. Da ringte hun Tone, som kjørte henne. Da hun kom til Bryne hadde kollegene allerede spist middagen, og mor måtte spise alene. Uhyggelig.

Irina og jeg tok ikke sjansen. Jeg har ikke lyst å vente en time på stasjonen med henne, for et tog (buss) som kanskje, kanskje ikke kommer. Så jeg tok beina fatt hjem også.

Kaldt var det blitt, kveld, vind. Jeg var kalendern tro i kortbukse og tynn, kortarmet t-skjorte, sandaler. Irina var noe bedre dekket i vognen, med tepper. Problemet var bare at i vognen ville hun ikke ligge. Hun gråt og gråt, den fortvilte varianten, den der alt i verden er feil og urettferdig. Jeg lurte etter en liten kilometer om hun hadde i bleien. Det hadde hun ikke. Men da hun ble løftet opp, og fikk se verden, var hun blid igjen.

Så resten av turen fikk hun sitte. Da pludret hun i vei, pekte og klappet. Jeg forklarte henne hva alt var, rundt omkring, og tenkte på hvordan hun ennå ikke legger merke til det som er interessant, og uvanlig, slik som St. Hans bål og sauer, men heller ser og peker på autovern og grantrær og gjerder. Alt er uvanlig og interessant for henne, som ennå er i ferd med å oppdage verden.

Da vi kom forbi en hest, stoppet jeg imidlertid opp og satte henne foran den. En hest er for interessant til bare å passere. Hesten og Irina var nysgjerrige på hverandre, men Irina ikke mer enn om jeg hadde stilt henne opp foran en gjerdestolpe eller noe høyt gress i grøfta.

Til slutt ble det for mye for Irina. Hesten, fjordingen, grafset jo i føttene hennes, og til slutt ble det på tide å protestere, med gråt. Derfra gråt hun omtrent hele veien hjem. Jeg måtte ta henne på armen. Vi var fremdeles på Foss Eikeland, et par kilometer hjemmefra, så det var feit vei ennå å gå. Tungt og kaldt, ble det.

Men hjemme ble det straks paradis. I badekaret, og til puppen til mor. Der sovnet hun som en engel, til ære for St. Hans, solen og verden.

Lyntog og fly

Det var som om de hadde samkjørt publiseringen. På en gang får vi den store utredningen om lyntog, den som et utvalg nedsatt av regjeringen har arbeidet med et par år, og meldingen om at flyselskapet Norwegian kjøper over 200 nye fly. Rapporten om lyntog konkluderer negativt, det er ikke lønnsomt, verken økonomisk eller i klimautslipp. Klimaregnskapet vil ikke gå i null før et halvt århundre, frem til da vil det være positivt for klimaet at en slik jernbane ikke blir bygget. Fly er å foretrekke. Og nå ser det ut som det skal bli enda flere flyreiser, de 200 flyene må jo settes inn et sted. Likevel mener jeg det er gode nyheter vi er blitt servert i dag.

Jeg mener det mange ganger er sunt å tenke hvordan vi hadde sett på tingene om Norge ikke hadde vært en egen stat, men en del av Europa. Vi hadde ikke hatt usannsynlig med oljepenger å bruke på oss selv, disse pengene måtte fordeles over hele Europa, eller hele verden. Når det kommer til klimaspørsmålet er ikke denne måten å se tingene på så dum, temperaturøkningen vi har i vente henger jo ikke sammen med hvor i verden utslippene kommer fra.

Hvis oljerikdommen vår fantes i et europeisk fellesskap, og man skulle vurdere hvor det kunne være lurt å utrede mulighetene for lyntog, så er ikke akkurat fjell- og fjordlandskapet i det tynt befolkede Norge som faller oss i øynene. Det vil være dyrere å bygge, både pengeøkonomisk og klimaøkonomisk, og det vil være færre som vil få glede av det. Det er tjukt av storbyer i Europa som ikke har lyntogforbindelse, og hvor landskapet er flatt og fint som om det var tenkt ut til å brukes for lyntog. Vi har for eksempel St. Petersburg og Moskva, millionbyer med større befolkning enn Norge og Sverige til sammen. Landskapet er paddeflatt, det går fly noe sånt som en gang i halvtimen, i tillegg til vanlige tog og busser. Her er det lurt å bygge lyntog. Å bygge mellom Bergen og Stavanger er ekstravagant.

Den norske regjeringen liker utredninger. Godt er det, for det hadde tatt seg ut om beslutninger ble tatt uten skikkelig bakgrunnskunnskap. Men noen utredninger ser nyttigere ut enn andre, og av og til kan det se ut som om regjeringen setter i gang utredninger bare for å vinne tid, eller for å skaffe seg ryggdekning for upopulære avgjørelse som uansett må komme. Jeg mener også å huske at det var et nokså samlet storting som gikk for lyntogutredningen.

Akkurat når det gjelder tog, har vi imidlertid her i landet nok av problemer med de helt vanlige togene. De går ganske sjelden, er veldig dyre og holder altfor ofte ikke rutetabellen. Det er rart hvordan subsidierte NSB tar mer for billetten enn de ganske godt skattlagte flyselskapene for samme strekning. Er det togets elektrisitet som er dyrere enn flyenes bensin, kanskje? Vårt eneste lyntog i dag går frem og tilbake til Gardermoen flyplass, og tar mer for billetten enn mange flyreiser for å komme dit. Jeg har vanskelig for å se hvordan lyntog over større strekninger skulle klare det bedre.

Jeg håper debatten om lyntog nå raskt blir lagt død, det er en blindvei i diskusjonen. Samferdselspengene bør heller gå inn i den ordinære jernbanen. Den entydige konklusjonen i rapporten om lyntogene skulle gjøre det umulig å argumentere videre for den.

At flyparken er så ny og moderne som bare mulig er gunstig for både klima og lommebok. De nye flyene har mindre utslipp, og er billigere i drift. De vil konkurrere ut gamle fly som ikke er effektive. Det er også finansiert av ærlige og redelige penger, og ikke gratispengene vi har funnet i Nordsjøen. Det er god butikk, mens lyntog bare vil være flottenfeieri og vifting med rikdommen vi har.