Olia kommer ikke hjem i kveld allikevel

Min kone Olia og vårt barn Ira har flybillett i dag. De skulle vært i Frankfurt nå, ventet der på flyet som går 2205, og er i Norge på Sola 2345, slik jeg var det nå på mandag. Jeg har vært i butikken og handlet inn, rikelig, gleder meg veldig til de kommer tilbake. Mye ble forandret da Olia ringte i dag, fra Kiev, på et tidspunkt der hun skulle vært i luften. Hun kommer ikke.

Det har å gjøre med å være ny i Norge, oppholdstillatelse og pass, den slags type ting. Kanskje har det også å gjøre med forbannet uflaks, hunden Mike som tok en bit av det, og med det fikk kontrollen i Kiev til å se nærmere på det, og si det ikke var gyldig. Kanskje var det tilfeldigheter som det. I alle fall kommer hun ikke. Og det er ennå ikke klart når hun kan komme.

Opprinnelig hadde vi ikke tenkt å reise ned til Kiev denne påsken. Vi gamblet litt da vi likevel gjorde det. Vi hadde lyst til å se Kiev igjen, vise frem barnet vårt, være der litt. Og de samme problemene med dokumentene for denne reisen, ville gjeldt også en stund fremover. Det kunne være vi ikke fikk reist før utpå sensommeren. Det ville være for lenge å vente, bestemte vi oss for.

Derfor bestilte vi billetten, skaffet pass til barnet vårt, Ira, og reiste, først mor og barn, så jeg, et par dager senere. Olia hadde lite grann problemer på nedreisen også, men slapp gjennom.

Egentlig er jo alt i orden. Olia har permanent oppholdstillatelse i Norge, og hun har gyldig ukrainsk pass. Problemet er at den norske oppholdstillatelsen må fornyes en gang i året, det koster litt penger, og tar litt tid, og så må det ukrainske passet også fornyes etter en viss periode. Denne perioden går ut 15. april. Det er på onsdag.

Dermed har Olia stått overfor spørsmålet om hun skal fornye det ukrainske passet, eller søke om norsk statsborgerskap. Det er et svært vanskelig spørsmål for henne. Både fordi det å søke norsk statsborgerskap har lang behandlingstid, 2 ganger 90 dager er det jeg har hørt, uten at jeg har sett denne behandlingstiden formelt, det er Olia som har sagt det. Fra norsk side er det få problemer, de tar kopier av alle nødvendige dokumenter, og du får dem straks tilbake, og kan bruke dem som vanlig. Det er ikke som når du søker familiegjenforening og oppholdstillatelse første gang, og du blir låst fast noen måneder.

Olia var veldig i kvaler om hun skulle gidde å fornye det ukrainske passet, bare for straks etter å få et norsk. I Norge måtte hun ha reist til Oslo for å gjøre det, i Kiev kan hun gjøre det, men det er akkurat så mye stress og koster så mye penger, at det byr henne litt i mot. For egen regning kan jeg legge til at pengene er bagateller, det er snakk om noen hundrelapper, men for Olia er slike ting viktig, og hun fikk seg aldri til å ta noen avgjørelse med det. Det er også slik at det er behandlingstid på 20 dager, og det var litt problemer med hvem som så skulle hente passet, selv reiser hun jo hjem. Eller skulle gjøre det.

Nå er det den veien det går.

Olia lot være å fornye oppholdstillatelsen, som er en ren formalitet, fordi hun tenkte hun kanskje skulle bli norsk statsborger, og da ville den oppholdstillatelsen være bortkastede tid og penger. Så den gikk ut i januar i år, mener jeg det var. Det var dette som gav henne problemer i Frankfurt, på vei ned. Men hun klarte å forklare de tyske politifolkene at det står «permanent oppholdstillatelse», så da var det rart med «gyldig til». Hun hadde også ukrainsk pass, noe som ville gjøre det rart for tyskere å nekte henne å reise videre til Ukraina.

På vei hjem gikk det imidlertid. Hun ble stoppet i Kiev. Hun har gyldig pass, men hun får ikke lov til å reise til Norge på gyldig ukrainsk pass. Sånn er verden. Hun trenger visum, eller oppholdstillatelsen. Oppholdstillatelsen har hun, men ikke en som er gyldig, før hun får fornyet den. Dermed måtte hun pent ta med seg Irina vår og bagasjen sin, og reise tilbake til leiligheten i Petsjersk.

Og på grunn av at det ukrainske passet går ut i neste uke, så må hun fornye det også, for å få lov til å reise hjem. Dermed vil det ta lenger tid, enn om det bare var å få den norske oppholdstillatelsen, noe det norske konsulatet ordner på et øyeblikk.

Mange uheldige omstendigheter, som man ser. Og de får denne gangen veldig dumme konsekvenser. Det vil ennå gå noen uker før jeg får se min kone og mitt barn igjen. Jeg hadde gledet meg veldig, veldig til å se dem igjen i dag.

Nye problemer for Olia med utdanningen, og veldig stor hjelp fra mor

Det er mulig å ta i for begge leddene i overskriften, det var virkelig store og vanskelige problemer, og det var enormt stor hjelp av min mor, som rett og slett løste saken.

For Olia har det vært en kamp å få en brukbar norsk utdannelse siden hun kom hit. Hun er oversetter fra Kiev, men det er ikke så lett å bli utenlandsk oversetter i Norge. Hennes norsk er god, men ikke perfekt, og dermed er det allerede vanskelig. Hun har hatt forskjellige planer om hvilken vei hun skulle gå. Den siste som gjelder nå, er at hun vil bli ingeniør.

Hun klarte Bergenstesten høsten 2011, var det vel, nå husker jeg ikke helt lenger akkurat når det var. I hvert fall har hun studert litt matematikk på UiS nå i år. Hun har også tatt noen fag på videregående nivå, for å forbedre karakterer. Nå er hun veldig spent, for nå søker hun ingeniørstudiene, og hvis dette går bra, er hun på en vei som fører til utdannelse og god jobb.

Derfor var det veldig plagsomt når hun nå fikk Mail fra samordnaopptak om at de manglet dokumentasjon. Hun har sendt inn karakterutskrift og det som er vanlig å sende inn, men de ville også ha originaldokumenter og oversettelser og godkjennelser og det meste. Noe av det virker jo litt snålt, som at hun på ny må dokumentere norsk- og engelskkunnskaper, når hun allerede har gått på universitetet et år, og dokumenterte alle disse tingene i fjor.

Men det var ingen bønn. Fristen for ettersendelse er første juli. Det er ikke akkurat greit når vi er her i Ukraina, og alle dokumentene er i Norge.

Det var ikke annet å gjøre enn å spørre mor. Olia kan ikke fordra når hun må være til bry på den måten der, hun blir også veldig urolig av sånt stress, så det var ikke måte på hva kompensasjon hun ville tilby om mor kunne hjelpe til med å få sendt disse papirene. Men mor er jo gjennomsnill, og i akkurat saker som dette er hun den rette å spørre. Det er konkret, det krever en viss innsats, og det er til stor hjelp. Det var en god match.

Så var det bare det, at det var noe riktig styr med disse papirene. Olia har dem alle sammen i en grønn pose, men nå hadde hun flyttet på dem, siden hun hadde brukt dem selv like før hun reiste. Det var også så mange, at det var vanskelig å være sikker på om de alle sammen var der. Og siden flere av dem var på ukrainsk og russisk, var det helt umulig for mor å finne frem til dem uten Olias veiledning.

Og ja, alle papirene må jo også kopieres og stemples «rett kopi». Det er virkelig arbeid. Det er ikke bare en tjeneste i forbifarten. Olias utdannelse stod på spill.

Derfor reiste mor ut til huset vårt på Ganddal mandag kveld. Vi tenkte hun kunne reise tirsdag, altså i dag, da hun uansett hadde ærender. Men mor tenkte det var viktig å få det ut av verden, så Olia kunne være rolig. Da kunne hun også stikke innom huset en gang til, om ikke alle dokumentene var på plass.

Kvelden kom, og vi ble enige i å ordne opp i dette neste morgen. Det viste seg imidlertid å ta lenger tid enn antatt. Det var mye papir både å ta av og å finne, og det var slik at mor måtte holde opp ett og ett papir foran skypekamera, og så måtte Olia si om det skulle være med eller ikke. Vi rakk ikke å bli ferdige før mor måtte dra i sine ærender. Vi skulle fortsette om kvelden.

Og om kvelden manglet det selvfølgelig noe. Blant det som manglet, var karakterutskriften fra Ukraina, den var jo noe av det viktigste. Det var ikke annet å gjøre enn at mor måtte reise til Ganddal en gang til, midt på kvelden, som et ekstra ærende. Der måtte hun finne papirer, hun verken visste helt hva var, eller hvor de lå. Olia hadde jo slett ikke lagt disse papirene klar, med tanke på at det skulle bli noen problemer med dem.

Fra Ganddal ringte mor på vanlig telefon. Papirene lå ikke de stedene vi hadde foreslått, ikke i bag eller kommode, ikke i veske eller skap. Men under samtalen, fant hun dem på skrivepulten i stuen. Der lå de pent sortert i en plastmappe. Jeg husket det da mor sa det, jeg hadde lagt merke til dem der. Nå var det bare over telefon å forsikre oss om at dette var de riktige papirene, og at alle var der, så kunne mor kjøre hjem, og vi fortsette med å finne ut av det på Skype.

Det tok fremdeles lang tid. Og det var flere ganger papir som så ut til å være borte, men så var de der allikevel. Det var særlig stemplede kopier av oversettelser, i røde bånd, som voldtekt problemer. Det skulle være seks, men vi fant bare fire. Pluss vielsesattest og fødselsattest, med rødt bånd. Til slutt dukket de opp også papirene vi lette etter, i sine røde bånd.

Jeg tror vi fant alt, og fikk gjort alt klart til kopiering. Men det tok flere timer. Da fikk vi også gjort klar ettersendelse av dokument på eksamener hun har tatt etter første dokumentasjon ble sendt inn. Det var neimen ikke for lite.

Det er klart det var en enorm hjelp fra mor at hun gjorde alt dette. Vi var helt avhengige av denne hjelpen, ellers måtte vi ha vurdert om Olia måtte ha reist hjem for å ordne opp. Det ville være svært dumt. Det kunne også være at Samordnaopptak opptak ville hatt litt forståelse, om vi hadde forklart situasjonen. Alle disse dokumentene ble jo også sent i fjor.

For oss innfødte nordmenn er det jo også en liten Aha-opplevelse å se hvor mye de har å styre med, de nye som kommer til landet vårt. Siden det er en del juks, er det klart tingene må gjøres riktig. Men det er enorme mengder dokumenter, som må kopieres og sendes på ny og på ny. Olia gjør dette hele tiden. Nå fikk mor og jeg se hvor mye det virkelig er.

Tusen takk til mor!

Hvordan Olia lærte seg norsk

Post nummer 1001 her på bloggen skal handle om hvordan Olia lærte seg norsk. Vi traff hverandre første gang i Kiev vinteren 2009. Våren 2011 kunne hun norsk godt nok til å klare Bergenstesten. Postene om dette har fått mange treff, og mange har sikkert lurt på hvordan hun fikk det til. Her er svaret.

Da jeg traff Olia var hun ikke helt blank i norsk. Den første tekstmeldingen jeg fikk fra henne var på norsk, mildt sagt uventet. Hun hadde vært opptatt av Norge siden hun var ganske ung. Som 16-åring hadde hun søkt om å få begynne på tannlegeutdanningen ved universitetet i Tromsø. Hun hadde fått plass på utenlandskvoten, men hun hadde selvsagt ikke fått visum. Hun hadde ennå brosjyrene liggende i en skuff. Pussig nok med et bilde av ei jeg kjente fra min egen tid i Bergen, som eksempel på tannlegestudent.

Olia et også utdannet innen språk. Det hjelper veldig. Hun har master i italiensk oversettelse, og har også engelsk med i graden. Årsaken til at jeg traff henne, var at hun hadde en språkskole i Kiev. Den hadde en briljant forretningsidé. Den henvendte seg til potensielle lærere og studenter, alle som var interessert i å lære språk eller lære bort språk kunne ta kontakt. Når det var en match, altså at det fantes lærere og studenter i et språk, ble det opprettet en gruppe. Olia underviste selv i engelsk og italiensk. Ellers ble det tilbudt en rekke eksotiske språk, japansk, kinesisk, hindi, farsi, portugisisk og hva vet jeg. Olia hadde flere språkbøker enn jeg i hyllen, og jeg har mange.

Slik ble det å lære språk nesten et konsum for Olia. Hun deltok gjerne i gruppene selv, for å passe på at alt gikk bra, og sjekke ut at lærerne holdt mål. Hun plukket jo opp en del språk på kjøpet, i hvert fall de mest grunnleggende reglene og glosene. Olia ville svært gjerne tilby norsk også på skolen sin, men den eneste hun kjente til som kunne norsk i Kiev, han jobbet ved universitetet, og forlangte altfor mye i lønn. Det var for øvrig samme mann som tok seg betalt for oversettelsen av ekteskapsdokumentene våre. Merk «tok seg betalt». Det var Olia som oversatte dem. Han så på dem, og satte stempel.

Hvordan Olia lærte seg norsk denne første tiden er vanskelig å begripe. Hun hadde en lærebok, skrevet av en russer i Sovjettiden. Det var ganske åpenbart at denne russeren hadde studert norsk språk nøye, her var grammatikken pugget samvittighetsfullt, men han hadde nok ikke så ofte vært i Norge og helt tydelig sjelden snakket med nordmenn. Lesetekstene han hadde laget var fulle av feil, fulle av formuleringer vi aldri bruker på norsk, på et øyeblikk ser hvem som helst at dette er skrevet av en utlending. Dette er den eneste læreboken Olia hadde. Og så hadde hun en nokså ufullstendig ordbok, typisk billigutgave. Det skulle ikke være mulig å lære seg norsk så godt som hun kunne det, med et så dårlig utgangspunkt. Fremdeles tror jeg dette er den eneste læreboken som egentlig finnes, som russisk lærebok for å lære norsk. Her har noen en jobb å gjøre.

I tillegg hadde hun et Vi menn og et Dagbladet som noen hadde lagt igjen til henne. Det var to helt tilfeldige utgaver, men hun leste dem svært samvittighetsfullt. Hvert eneste ord. Med ordboken ved siden av, for å få oversatt ordene hun ikke forstod. Det var dette hun holdt på med første ferien vår på Krim. Jeg var i sjøen og badet, hun satt på betongen i nærheten og leste Dagbladet.

Denne tiden var det vanskelig for oss å si hva det gikk mest i. Norsk, russisk og engelsk. Vi snakket det om hverandre.

Da hun kom til Norge julen 2009 hadde hun langt på vei sluttet å lære seg norsk systematisk. Hun brukte ikke lenger tid på å studere det og lære det og pugge det, men hun brukte det overalt hvor hun var i kontakt med nordmenn. Hun snakket norsk og bare norsk fra første stund, selv om det på denne tiden ikke gikk helt knirkefritt. Det tror jeg er hun lur strategi for å lære språk. Man må tørre å bruke det. Ikke flykte inn i engelsk.

Som alle innvandrere som skal bosette seg i landet måtte Olia ta norskkurs. Dette tok Olia svært lite alvorlig. Jeg så omtrent aldri at hun jobbet med lekser eller arbeider derfra. Om hun hadde en unnskyldning for ikke å gå på kurset en kveld, brukte hun den alltid. Jeg var ikke helt enig med henne her. Jeg mente kurset måtte være bra for å lære reglene i språket. Jeg skulle gjerne sett henne drille grammatikken ved å gjøre oppgaver, og at hun øvde på å skrive tekster. Det ville forberede henne på norsktestene hun skulle ta, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett, og delvis feil. De ordinære testene i forbindelse med kurst kom hun igjennom alle sammen med en gang. Bergenstesten strøk hun på første gang. Så gikk hun også opp, etter bare å ha vært her et halvt år.

Før jeg traff Olia møttes jeg jevnlig med en ukrainsk venninne som var her som au pair. Hun ville lære norsk, jeg ville lære russisk. Vi hjalp hverandre med hvert vårt språk. Hun hadde en annen strategi enn Olia for å lære språket. Hun jobbet helt enormt med oppgaver, gjorde alle oppgaver i alle lærebøker hun fant, drillet og drillet. Og ville ha meg til å rette. Det var også kritisk for henne å klare Bergenstesten. Hun var avhengig av det for å kunne begynne på universitetet, og med det få forlenget oppholdstillatelsen når perioden som au pair går ut. Jeg vet det er svært mange i samme situasjon.

Med min venninne gikk det bra. Hun klarte Bergenstesten. Jeg mener hun strøk på noen av testene, men den gang var det enklere. Man kunne få bestått selv om man ikke klarte absolutt alt. Nå må man bestå absolutt alt. For henne var det lytteprøven som var den vanskelige. Det er ikke så lett å øve samvittighetsfullt på den. Man må ut og snakke med folk, være aktiv i språket og bli vant med alle dialektene og måter å uttrykke seg på. Problemet for mange au pairer er at de har ikke noe norsk miljø å gå i. Min venninne passet barn i en norsk familie på et lite sted et stykke utenfor Bergen. Barna var så små at de snakket ikke noe særlig norsk. Utenom dem, hadde hun meg. Men når jeg snakket med henne, snakket jeg tilpasset. Jeg brukte ikke dialekt, jeg snakket langsomt og tydelig, og var oppmerksom om jeg brukte vanskelige ord. Lytteprøven er ikke slik tilpasset.

For Olia var det de to skriveoppgavene som var de vanskelige. Etter å ha vært i Norge i fire måneder, fikk hun jobb i vikarbyrå, og ble ringevikar i barnehage. Barnehage og eldrehjem er det beste stedet å lære å snakke norsk. Der er det ingen nåde. Verken barna eller de eldre snakker noe annet enn norsk, og de snakker sånn de har lært eller sånn de alltid har gjort. Du får ikke noe normert bokmål der. Og du er nødt til å forstå, og bli forstått. Det var forferdelig slitsomt arbeid for Olia aldri å vite om hun kom til å bli oppringt, og hvor hun eventuelt måtte reise. Det var alltid nye steder og nye måter å gjøre det på å tilpasse seg. Men for å lære norsk, var det glimrende.

Året etter greide Olia Bergenstesten. Det er fremdeles raskt, etter bare å ha vært her halvannet år. Bergenstesten kvalifiserer for norsk høyere utdannelse. Det vil si at man skal forholde seg til store mengder norsk tekst, høre forelesninger på norsk og skrive fyldige tekster feilfritt om vitenskaplige emner. Man skal ikke henge nevneverdig etter fordi man er utlending. Olia skrev dårlig denne tiden, og strøk først på begge de skriftlige tekstene, referat og selvstendig oppgave. Men akkurat på disse to testene er det klagerett. Olia klaget, og fikk medhold. Det var naturligvis en gledens dag for oss. Endelig kunne Olia ta høyere utdannelse også i Norge. Oversetterutdannelsen fra Ukraina kommer hun ikke langt med.

Olia ville helt klart tjent på å forberede seg mer på Bergenstesten. Hun gjorde svært lite. Hun snakket norsk og bare norsk overalt hvor hun kom (utenom når det var russere eller ukrainere der, da gikk det straks i russisk), men gjorde ingenting når hun ikke måtte. Derfor fikk Olia lite trening i å skrive tekster på norsk, og kunne det heller ikke særlig bra. Grammatikken klarte hun allerede på første forsøk, den falt lett for henne, siden hun kunne så mange andre språk. Leseforståelsen var heller ingen sak, siden ordforrådet var så godt etter måneder i barnehage. Lytteforståelsen var den delen av Bergenstesten hun var best forberedt til, siden hun stort sett hadde vært i kontakt med språket muntlig etter at hun kom til Norge.

Mange lurer på om det finnes noen tips for å lære språket raskere og bedre. Det er ikke så mange andre tips enn hardt arbeid. Det gjelder enten man er talent i språk, eller ikke er det. Man må bruke tid på språket, jobbe med det, og stille seg i situasjoner der man er nødt til å bruke det. Eksplosjonen av Internett har gjort det mye enklere å finne tekster og lydopptak av språkene man vil lære. Disse er det bare å bruke.

Og så må man huske på at det å lære språk er en formidabel oppgave. Man må ikke la seg lure av at så mange russiske og ukrainske kvinner klarer det så godt. Det er bare å ta en titt på engelskspråklige menn. De har et morsmål mye nærmere norsk enn det russisk er, men det går ikke akkurat raskt for dem å lære norsk når de kommer hit. Enda så mye tid jeg har brukt til å lære russisk, er det slett ikke sikkert jeg ville klart en tilsvarende Bergenstest der. Da måtte jeg forberedt meg veldig grundig. Jeg ville tatt det langt mer alvorlig enn Olia gjorde.

Men hun klarte det.

Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Olia søker norsk statsborgerskap

I dag reiste Olia ned til politiet for å søke norsk statsborgerskap. Vi har vært gift i tre år, så da slipper hun å fornye oppholdstillatelsen, som hun har gjort hittil. Hun kan bli norsk, som hun vil bli nå.

Mange tror kanskje det er gjevt å bli norsk statsborger. Og på mange måter er det gjevt. Det innebærer rettigheter langt over det borgere i andre land kan drømme om. Men det er klart, for dem som ikke selv er norske, kan det også være provoserende at det står så mye bedre til hos oss, enn hos dem. Vi har jo kanskje også kommet litt lett til det.

Jeg tror kanskje russere og ukrainere føler litt ekstra på dette. Der finner vi en helt egen blanding av skam og stolthet over sitt land. Ingen snakker styggere om Russland enn russere, pessimismen er definitiv. Likevel er de villie til å forsvare landet sitt til døde. Denne psykologien er vanskelig å bli klok på.

For Olia har det i hvert fall vært slik. Det har vært en lang vei for henne å søke norsk statsborgerskap. Hun har ikke noe spesielt lyst til å bli norsk. Hun er ukrainsk, hun føler seg ukrainsk, og hun liker ikke at vi i Norge skal tro det er noe gjevere å være norsk. Det er praktiske forhold som gjør at hun søker. Enkelt og greit sparer vi et par tusen i året på å søke om fornyet oppholdstillatelse.

Så gjenstår å se om hun får søknaden innvilget. Det kan holde hardt. I dag morges, da hun skulle gå, fant hun ikke skoene. Hun gikk rundt i huset og ropte på dem, «sko-o», til å begynne med vennlig og musikalsk, siden mer truende. Hun har selvsagt mange andre par sko, men ingen som passer akkurat til antrekket hun hadde valgt. Og når hun skal til politiet, må hun være fin.

Så begynte det å bli veldig dårlig tid. Så fant hun ikke jakken heller. Hun har mange andre jakker, men dere vet – de passer ikke. Og heller enn å ta over seg en jakke som ikke passer, går Olia og fryser. Enda så varmekjær hun er, hele året med strømpebukse, vinteren med to.

Tre minutter før toget kom, løp hun. Jeg tror selv Tiden frykter henne, når hun er i det humøret. Den burde vite bedre enn å gå så fort at hun ikke rekker toget, når hun er sint, mangler jakke i høstkulden, og på toppen har feil sko.

Jeg frykter hvordan det gikk der nede hos politiet. Selv om hun har rettigheter på at hun skal få statsborgerskap når vi har vært gift i tre år, som vi har, og hun har bodd her tre år, som hun har. Dette går på rikets sikkerhet. Når Olia er sint, vil ingen politimann ved sine fulle fem la henne bli. Det er samme instinkt som gjør at man forlater brennende hus, selv om forskriften sier man skal sjekke om vinduene er lukket. Man prioriterer å overleve. En sint Olia er mye farligere og mer truende enn et brennende hus. Når hun fryser og ikke er fin, kan det bli kritisk.
*
Jeg kan for øvrig melde at det hele gikk bra. Politistasjonen på Sandnes står ennå. Kanskje klarte høstkulden å kjøle ned fyrverkeriet som forlot huset her i dag morges. Hun fikk riktignok ikke levert søknaden, men det skyldtes at den ikke var korrekt utfylt. Jeg som ektemann må også gå god for den. Jeg må skrive at vi er gift, og bor sammen, som jeg nå har gjort.

Fornyelse av oppholdstillatelsen

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle komme å gifte meg med det første, langt mindre at det skulle være med en kvinne fra Ukraina. Slik gikk det imidlertid, og dermed har flere av postene handlet om hvordan det er å få ordnet giftemål og oppholdstillatelse for slike kvinner. Noen av postene er skrevet i ettertid, som en ren oppskrift av hvordan man skal gå frem, og noen er skrevet underveis, om usikkerheten og spenningen når man ikke vet hvordan man skal gå frem og hvilket resultat som vil komme på hvilket tidspunkt.

Så langt har det meste gått bra. Vi er trygt i Norge begge to, og vi har nettopp flyttet fra leilighet i Bergen til hus på Ganddal. Olia har nettopp klart bergenstesten, og er klar for høyere utdanning i Norge. Hun har allerede studieplass ved universitetet i Stavanger, og hun har i tillegg fast jobb i en deltidsstilling det er lett å få fylt opp med ekstra vakter. Det meste har gått veien for oss.

Under bloggingen har vi også mistet fedrene våre. Jeg mistet min far før jeg traff min kone, det er det frykteligste jeg har vært i gjennom. Min kone mistet sin far nå i høst. Hun planla nå i julen å reise ned til Kiev og få ordnet med arveoppgjøret. Dermed vi er vi ved det denne posten skal handle om, og som det ikke står så mye om ellers rundt om på nettet. På grunn av lang behandlingstid for fornyelse av oppholdstillatelsen kan ikke min kone forlate landet, uten å risikere å ikke få lov til å komme tilbake på månedsvis.

Reglene er slik at man kan søke om familiegjenforening med permanent oppholdstillatelse. Dette gjorde Olia og jeg i 2009, rett etter at vi giftet oss. Den høsten var en eneste lang ventetid. Så kom hun inn i landet den julen, 14. desember, toårsjubileum i går. Vi hadde virkelig tanken i hodet at slik ventetid skulle vi aldri måtte oppleve igjen, nå skulle vi leve sammen for alltid.

Det er imidlertid lagt inn noen hindringer og ekstra vanskeligeheter. Hvert år må min kone og alle andre i tilsvarende situasjon søke om å få oppholdstillatelsen fornyet med enda et år. Det gjør hun og alle andre hos politiet, det koster en drøy tusenlapp. Etter tre år kan hun søke norsk statsborgerskap og slippe dette. Det blir eventuelt til neste år.

I fjor søkte hun fornyelsen i Bergen politidistrikt, noe som gikk så glatt og smertefritt at jeg ikke engang husker hvor lang tid det tok. Olia stakk innom politistasjonen på vei hjem fra et av sine barnehageoppdrag, etter en stund var alt i orden.

I år har vi søkt hos politiet i Sandnes, Rogaland politikammer, må det vel være. Hun søkte 21. november, en knapp måned før visumet går ut 21. desember. Stor var sjokket da hun fikk vite at fornyelsen ikke vil bli ferdig i tide.

En ting hadde vært om dette hadde blitt litt problemer, litt å vente, hun fikk reise på midlertidig visum eller noe sånt. Saken er at om hun reiser, vil hun ikke få komme tilbake før behandlingen er ferdig. Fra politikammeret har hun fått høre fem måneder. Temmelig like lenge som da oppholdstillatelsen ble gitt første gang.

Olia ble helt fortvilet da hun fikk vite det. Hun hadde gledet seg sånn til å se igjen familien sin. Koffertene har stått ferdig pakket med julegaver i ukevis, nesten hver dar hun vært på Skype og snakket med dem, om hva hun har kjøpt, og om alt de skal få gjort når hun kommer. Det har også en praktisk side. Arveoppgjøret i Ukraina er nødt til å bli gjort innen et halvt år. Den tiden går ut før behandlingstiden for fornyelsen av oppholdstillatelsen gjør det.

Jeg har vært i kontakt med Utlendingsdirektoratet, og fått det hele bekreftet. Det er som vi tror. Rogaland politidistrikt har stor søknadsmengde, så 5 måneders behandlingstid er ikke uvanlig. Det betyr også at så fort min kone har fått innvilget denne, må hun begynne å tenke på å søke om neste.

Det finnes en utvei. Vi kan søke om prioritert behandling. Da må vi legge ved dokumentasjon om at prioritert behandling er nødvendig. Det betyr nytt kjør med oversettelse av dokumenter, og apostillestempel. Denne gangen er det imidlertid Olias mor og søster som må ordne med alt, som om ikke de hadde nok å gjøre. Alternativet er å holde Olia utenfor arven, eller å håpe på et lite mirakel sånn at behandlingen går litt raskere.

Vi var så sikre på at alt var i orden at det er rene tilfeldigheter at vi ikke allerede hadde kjøpt billetter. Jeg var så smått begynt å helle mot at jeg skulle være med selv, og var begynt å jakte billetter om det skulle finnes noe vanskelig å si nei til. Nå er vi imidlertid tilbake i en juleforberedelse som minnet om den for to år siden. Vi er invitert rundt omkring i familiebesøk, selvsagt, men det er vanskelig å si sikkert om vi kan komme eller ikke, eller hvor det blir av oss i julen.

Noe av det dummeste med dette er at det kom så brått og uventet. På nettsidene til UDI står det at man må søke en måned før oppholdstillatelsen går ut. Det gjorde Olia fire dager for sent. Betyr det at hun må vente fire måneder ekstra før hun kan forlate landet og se igjen familien sin? Akkurat nå ser det sånn ut.

Bergenstesten bestått!

I dag kom brevet om at Olia har bestått Bergenstesten! Hell og lykke til henne, og til oss!

Tidligere var det slik at man måtte bestå tre av fem tester i norsk språk. De fem er leseforståelse, lytteforståelse, referat, grammatikk og skriving. Testen er laget for innflyttere fra det store utland, det er den testen de må ta for å bevise at de kan norsk godt nok til å ta høyere utdanning her i landet. Normalt må man bo i landet noen år før det er aktuelt å klare den, man vil selvfølgelig ikke ha utlendinger som ikke skjønner hva som foregår i undervisningen på universitetene og høyskolene våre, og det forventes selvsagt at studenter skriver feilfritt.

Akkurat når Olia skulle ta den første gang ble kravene skjerpet. Nå skal immigrantene bestå alle fem testene. Jeg er enig i det, man gjør innvandrerne en bjørnetjeneste om man later som om de kan norsk godt nok før de kan det. Det er også et problem for lærestedene, om undervisningen må gå saktere fordi det er studenter som ikke forstår hva som blir sagt. Det vil bli problemer i kollokviene, hele tiden er det en på gruppen som ikke skjønner ordene, og det er bortkastede ressurser både for studenten og lærestedet om han eller hun blir holdt der for å stryke. Man skal ikke late som det er enklere enn det er. Å lære språk er vanskelig, og man må lære det skikkelig for å kunne bruke det som de som snakker det til vanlig.

Olia er et naturtalent når det gjelder språk. Det er ikke riktig i tiden å si at kvinner lærer språk lettere enn menn, det er vel heller ikke helt forsvarlig vitenskaplig, men det må fremdeles være lov å ha en følelse av at sånn er det. Jeg hørte i fjor en forelesningsserie om vikingene. Der sa den amerikanske professoren ubetinget i forbifarten at de svenske vikingene som reiste i Russland fant russiske kvinner å ha med seg som tolker, kvinner har denne evnen til å «pick up a language», som han formulerte det. Om man skal være forsiktig med å mene det generelt, er det sikkert når det gjelder Olia. Hun har lært norsk tilsynelatende helt uanstrengt.

Hun hadde kommet til leksjon 32 i den sovjetiske læreboken for norsk språk fra 1987 da jeg møtte henne første gang. Vi kunne lekesnakke på norsk. Da hun kom til Norge et knapt år senere, og vi hadde giftet oss, snakket hun norsk godt nok at hun aldri brukte engelsk når hun skulle ut og klare seg i det norske samfunnet. Men det første halve året var det ikke så lett å klare seg. Hun fikk avslag på det meste hun prøvde på, var ikke i jobb, og hjemme snakket vi russisk. Allikevel prøvde hun seg på Bergenstesten fem måneder etter hun kom, og stod på grammatikkdelen.

Så kom hun ut i jobb, først i barnehager som ringevikar, så på gamlehjem i fast deltidsstilling. Både barnehager og gamlehjem har den fordelen når det gjelder språk, at her nytter det ikke å beherske språket halvveis. Skjønner ikke ungene hva du sier, så later de ikke som de gjør det. Og det er ingen sjanse til å bruke engelsk for å bygge bro over vanskelige setninger. Dessuten snakker ungene utilslørt sin egen dialekt, og akkurat så tydelig som de vil. Det samme gjelder de gamle på gamlehjem. Muntlig var ikke norsk noe problem for Olia etter kort tid i slikt arbeid.

Men hun skriver ingenting. Hun har tatt noen forkurs ved den gamle høyskolen i Stavanger, det som nå kalles universitet. Det er imidlertid ikke fag der det er nødvendig å skrive noe, og Olia har ikke skrevet noe frivillig. Så når hun nå forsøkte på Bergenstesten i høst, stod hun på den beryktede lytteforståelsen og på leseforståelsen hun ikke hadde stått på sist, og hun stod som forrige gang på grammatikkdelen. Men hun stod ikke på delprøve 3 og 5, referat og skriving.

Det var en skuffelse. Hun kan norsk godt, og har lett for det, med litt innsats i å øve på skrive hadde hun bestått uten vanskeligheter. Slik ser jeg på det, hun kunne skrevet tekster til meg, jeg kunne rettet dem, jeg er tungt utdannet i å gjøre det, og så kunne hun sett hva hun gjorde feil, og fått gjort det riktig. Jeg vet hun ikke skriver feilfritt. Hun så det imidlertid ikke slik som jeg. Hun mente testen var helt håpløs, at hun aldri kom til å klare den, og at hun måtte finne andre veier for å kunne gå i gang med høyere utdanning neste høst.

Det var bare en liten ting, ekstra. Stryker man på delprøve 3 og 5 har man klagerett. Det er forståelig, de andre delprøvene 1, 2 og 4 – lese- og lytteforståelse og grammatikk – har klar fasit. Enten gjør man feil, eller så gjør man riktig, det er ikke gjenstand for vurdering. Det er imidlertid skrivingen. Da kan den ene mene man skriver godt nok, den andre mene at man ikke gjør det. Så Olia klaget. Det gjør, tenkte jeg, i det minste at hun får en begrunnelse for hvorfor det ikke holdt helt inn.

Begrunnelse fikk hun ikke. Hun fikk endret resultatet til bestått. Så enkelt var det. To nye sensorer har kommet til en annen vurdering enn de første. Fra folkeuniversitetet er det nå på vei testbevis for norsk språktest. Fra nå av har Olia studierett på alle universitet og høyskoler i Norge, om hun får studieplass på dem, og til høsten 2012 er planen å begynne på et eller annet ved universitetet i Stavanger. Om de ikke blir realisert, er de der i hvert fall som en mulighet. Det er en svært viktig forskjell.

Derfor drakk vi ukrainsk champagne i dag, sjampanskoe bør det sikkert kalles, det er jo musserende vin mer enn champagne, og det russiske navnet er mer sjarmerende enn det franske, drakk det gjorde vi i hvert fall. Og vi hadde ukrainske pirosjki, deig med steikte epler, og norsk sei og poteter kjøpt på tilbud på Jærhagen. En herlig blanding av hverdag og fest. Og virkelig hadde vi noe å feire. Med bestått Bergenstest er en av de viktigste dørene i Norge for Olia åpnet – retten til høyere utdanning.

Gratulerer!