Botanisk hage og Pravyj sektor

Kanskje er det på tide å kalle tingene med sitt rette navn. Jeg har hittil unngått å bruke navnet nynazister om de ukrainske høyreekstreme ultranasjonalistene, og jeg har også vært varsom med å kalle dem fascister. Men i dag så jeg dem marsjere i gatene, og jeg opplevd dem merkelig som en personlig trussel. Det samme gjorde kanskje en del i bussen vi satt i, for det ble en sær og anspent stemning der inne. Nynazister marsjerer i gatene i en europeisk hovedstad, hvis det er slik, skulle man ikke pynte på sannheten og gjøre det finere enn det er. Min kone tok hardere i, og kalte dem satanister – ren ondskap.

Hele dagen var ikke så fæl som den endte. Vi skulle skille lag i dag. Olias søster, Tanja, hennes barn, Tais, og mama Irina skulle på stranden i Hydropark. Olia, vår lille Irina og jeg skulle til den botaniske hagen. Det er noe hun lenge, lenge har snakket om, lenge, lenge drømt om, hvordan hun og jeg og barnet vårt skulle gå i den botaniske hagen, slik hun og søsteren Tanja hadde vært der da de var små.

Vi startet som alltid med en solid frokost, koteletter og potetstappe, kraftige saker, og mye av det. Alltid godt å duppe av litt etter et sånt måltid. Det går jo alltid litt tid også med alle ting som skal gjøres, stor familie som vi er.

Jeg sørget for at vår tur fikk en uheldig start. Vi pakket og pakket, og sa jeg skulle inn på rommet og hente noen siste ting, fikk jeg øye på noen fristende plommetreet og moreller, og tok med meg en håndfull. De la jeg foran Irina i vognen, altså, jeg la en plomme i vognen før jeg la Irina der, et sted måtte jeg legge den. Jeg la Irina i vognen etterpå, hun grep plommen, og jeg spurte Olia om det var greit, noe hun sa det var.

Det var det ikke. Det ble straks et veldig søl, selvsagt, ut over den fine sommerkjolen, og på syner og tepper, og på Irina selv, helt idiotisk – og så måtte vi få dem til å kaste ned en t-skjorte fra balkongen. Veldig dumt, hun var så fin, så fin i den kjolen, og det er ikke å ofte hun har fått gått i det. T-skjorte og bleie er heller ikke så elegant som en kjole som dekker bleien. Olia var sur på meg noen minutter for dette.

De fleste med normal skolegang klarer å plassere merkelappen nazister på tyskere og fascister på italienere i mellomkrigstiden. Den er grei. Det er også greit å kalle tyskere som dyrker denne tiden og symbolene og Hitler for nynazister, det er det som virkelig er nynazister og det er så vist jeg vet forbudt å være det. Men spør man hva det å være fascist og nazist egentlig går ut på, og hvordan det går an å være nynazist og fascist uten å være tysker eller italiener, så er det ikke helt enkelt å svare så veldig klokt og utfyllende.

For meg er det slik at nazister og fascister er sterke nasjonalister. De mener deres nasjon er bedre enn andres, deres folk er bedre, sunnere og sterkere, og – viktig – de har blitt sterkt urettferdig behandlet av andre nasjoner, og at denne urettferdigheten må rettes opp. Dette kan kun gjøres med makt. Videre trenger man en fører, en leder, og denne lederen står langt over alle demokratiske spilleregler. Man marsjerer i takt, heller enn å diskutere. Man har flagg og symboler, og man dyrker en fortid der man som nasjon eller som folk har stått sterkt, eller vært spesielt heroiske.

Det passer uhyggelig for bevegelsen som kaller seg Pravyj sektor i Ukraina. De dreper til og med sine fiender, annerledes tenkende, journalister og opposisjonspolitikere, og de skremmer med vold, uhyggelig likt det de tyske nazistene gjorde i mellomkrigstiden. Amerikanerne har dette smarte uttrykket at hvis det ser ut som en and, oppfører seg som en and, og kvekker som en and, ja, så er det en and.

På veien opp til Botanisk hage reiser vi innom Olias gamle skole, den eneste gjenværende russiske i Kiev, så vidt jeg har forstått. I alle andre skoler snakker de ukrainsk, i dette vanvittige landet der Kiev i likhet med 9 av de andre 10 største byene er russiskspråklige. Det vil si at barna snakker ukrainsk på skolen, og russisk hjemme og i gaten. Den russiske skolen er forfallent som det meste annet her, men Olia har nostalgiske, gode minner. Irina sover mens vi er der.

Fra skolen til den botaniske hagen er det kort vei. Olia og jeg har vært her mange ganger, og har mange minner. Her gikk vi på rulleskøyter den korte tiden vi bare var kjærester, her var vi den første tiden vi hadde helt for oss selv etter vi var gift. Det er mange minner, alle sammen gode.

Jeg får alltid øl i den botaniske hagen. Olia er snill sånn. Hun tipser meg om at halvliterne vi kjøper fra tapping er svindel, det er ikke en full halvliter. Hun anbefaler meg å kjøpe to flaskeøl i stedet, eller bokser. Jeg kjøper en halvliter, og en halvliters boks for å kontrollere. Sannelig var det riktig. De selger halvlitere i glass på 0,4. For et land.

Billettene inn kostet nå 30 hryvnaer, 60 for to, altså, da vi først begynte å gå her kostet det en femmer eller en tier. Nå er det så mye at folk må tenke om de har råd. Det er merkbart færre folk der, sommersesongen til å være.

Vi finner oss en kiosk med trebord, og sitter der lenge, lenge. Jeg har mine øl, Olia kjøper kaffe, bolle og is, og mer kaffe og is. Irina får litt hun også. Det er gode tider, alt er vel.

Et lite opptrinnet er bemerkelsesverdig uavhengig av krisen Ukraina er i, og som det ikke er lett å se noen vei ut av. En gammel mann triller et lite barn i en gammel vogn fra Sovjettiden. Den er så gammel at den for min del kunne vært fra 1920-tallet, helt andre materialer og tekniske løsninger enn vi bruker i dag. Han triller vognen så lystig, og setter den fra seg, akkurat der en lang og bratt bakke begynner. Han har tenk å fange en sommerfugl.

Olia får nervene i helspenn i sånne situasjoner. Og det ser jo virkelig skummelt ut, begynner vognen å trille, og får fart, vil ingen klare å ta den igjen. Den står der bakken har begynt, og den står klar til å trille. Den gamle mannen har all oppmerksomheten rettet mot som,erfuglen, en hvit en, han følger den fra blomst til blomst, og da den setter seg, gjør han også det, og slår til med en en hånd, og får fanget den. På vei tilbake begynner vognen å trille.

Olia hyler «NJE-ET», spretter opp så bord og der flagrer, og løper av gårde, hun har 30 meter til vognen, eller noe slikt. Den gamle mannen løper også, han har bare noen meter, og får stanset den. Den triller jo sakte i begynnelsen. Olia får likevel ikke roet seg, og går bort til mannen og ber ham være mer forsiktig i fremtiden, sette vognen på tvers, ikke slik at den kan begynne å trille og det kan være farlig for barnet. Man skal ikke stole på låsemekanismene.

Den botaniske hagen er full av ekorn. Jeg løper opp mer Irina i armene hver gang det er et i nærheten, men Irina ser ennå ikke ut til å skjønne hvor spennende det er. Hun skjønner ikke engang at det er ekornet jeg vil hun skal se på, og ser i vei på busker og trær, og alle mulige andre ting. Vi fotograferer hverandre grundig med mobilkamera og speilreflekskameraet. Og er en harmonisk, lykkelig familie. Det gjør godt for sjelen å være i slike rolige omgivelser, om enn Irina gjør sitt til at det ikke er like rolig alltid, til stor påkjenning for Olias nerver.

Høydepunktet er kanskje Rosariet, eller hva det skal kalles, et inngjerdet område i det inngjerdete området, og som inneholder roser og ekstra fine blomster. Området er stengt denne dagen, men Olia finner en åpen port, og vi går inn likevel. Her er Olia i sin himmel, hun er blitt svært glad i roser de siste få årene, og her hadde vi dem helt for oss selv. Jeg fotograferte enormt.

Til slutt ble vi tatt. Det var jo ikke lov å være der, det var hengt opp skilt og greier, og den åpne porten var åpenbart ikke ment for gjester å gå inn i. – Kan dere ikke lese? spurte damen som arbeidet der, på russisk, selvfølgelig. Jeg kunne jo svart jeg var norsk, og ikke skjønner et ord ukrainsk. Det ukrainske ordet for «forbudt» ligner ikke i det hele tatt på det russiske. – Men vi sa ingenting, tidde klokelig stille. Vi hadde fått sett på rosene vi ville, og var uansett på vei ut. – Er dere Europeere? spurte hun, foraktelig.

Buss nummer 14 som går hjem til oss kjørte akkurat inn på holdeplassen ved den botaniske hagen, da vi gikk ut av den. Men vi rakk ikke ned trappen med vognen, så vi fikk satt oss på. I stedet reiste vi med nummer 62 som går ned til Konteaktova Plosjad, og bestemte oss for å spise businesslunsj, enda klokken var snart fem, og etter det er det ingen restauranter som har businesslunsj.

På ny fikk vi se hvor grellt det står til om dagen. Kafeen vi tenkte å gå til, eksisterte ikke lenger, og ærverdige Kievskij restaurant, den enorme, var folketom, både av personell og gjester. Til slutt kom det en som kunne fortelle businesslunsjen sluttet klokken fire. Olia prøvde seg et par steder i nærheten, og fant til slutt en plass der de riktignok hadde businesslunsj til et par og tredve griven, men de var i ferd med å stenge. Vi fikk bestilt likevel – og så viste det seg at jeg ikke hadde tilstrekkelig kontanter igjen.

Det var ut å løpe for å lete etter minibank. Det ble ganske pinlig, for hun stakkars kafedamen hadde tenkt å gå for dagen, så kom disse gjestene og skulle ha det billigste måltid, og så hadde de ikke engang penger. Ikke ble det bedre av at jeg ikke fant noen minibank heller, jeg måtte løpe langt, og den første jeg fant, virket ikke.

Det ble ikke all verdens koselig måltid dette, men all right, vi fikk spist.

Så var det bussen hjem, og det var her vi fikk se dette naziopptoget. De svare og røde flaggene, rekker med folk, og ukrainske flagg blant dem. – Gospodi! Brast det ut av meg, det betyr «herre!», og er mer brukt og mer uskyldig enn tilsvarende norske. Jeg ble skremt, og jeg ble satt ut, jeg må si det. – Fotografer dem, sa Olia, – fotografer gjennom vinduet.

– Slava Ukraina, sa en eldre kvinne i bussen, kanskje sarkastisk, kanskje for ikke å komme opp i trøbbel. – Slava Ukraina, sa en annen kvinne, noe mer entusiastisk. Det klikket for en eldre mann: har du vært i krigen, bjeffet han. Reis ut i krigen og se hva det er, så kan du rope sånt.

Jeg syntes det var svært godt sant. Det ukrainske nasjonalromantiske, eller hva man skal kalle det, – Slava Ukraina, Slava geroem, eller ære til Ukraina, ære til heltene, ble brukt av Stepan Bandera og hans menn under andre verdenskrig. Disse folkene var massemordere, titusenvis av polakker, jøder og russere ble slaktet, gamle, kvinner og barn. Det er så stygt at det er grotesk at set ikke er lov å kritisere disse folkene i dagens Ukraina. De kjempet for ukrainsk «frigjøring», noe som per definisjon er en god sak. Da kan man heller ikke kritisere metodene.

Lite blir sagt om at landet disse «frigjøringsheltene» kjempet i, slett ikke bare var Sovjetunionen, men også Polen, der ukrainerne var i klart, klart mindretall. At Ukraina i dag har Galicia skyldes den sovjetiske hæren og Stalin, slett ingen «frigjøring» her. Det er også spesielt at de så tanketomt dyrker egen «frigjøring», men ikke anerkjenner tilsvarende «frigjøring» i Donbass og på Krim.

For hva er forskjellen?

Det er nazistene i Tyskland og fascistene i Italia som synes grensene ikke ble tegnet riktig etter første verdenskrig. Folk som ikke vil eller ikke kan tilhøre den store nasjon, får finne seg et annet sted å bo eller finne seg i å bli utryddet. Ukrainerne kan si at Donbass og Krim er i gjeldende grenser med Ukraina, akkurat som Ukraina selv var i gjeldende og fullt anerkjente grenser med Sovietunionen. Galicia hørte til Polen. De væpnede ukrainske styrkene under Bandera og hans like samarbeidet med de tyske nazistene mye verre enn de væpnede styrkene i Donbass samarbeider med russerne.

Og nå er det disse uhyrlige høyreekstreme, ultranasjonalistiske kreftene som ødelegger Ukraina, mye verre enn russerne gjør det. På vei hjem ser vi at min gamle lille stampub, Zjankel drinker, er nedlagt. Det er ikke lett å drive business i Ukraina, når folk ikke har penger. Det er elementær økonomisk teori. Man trenger en viss kjøpekraft i befolkningen for at hjulene skal gå rundt. «Revolusjonen» i Ukraina har effektivt tatt knekken på den lille kjøpekraften som var.

Kvelden i forveien da vi la oss sa Olia at «vi hadde det så fint før revolusjonen, vi var venner med russerne, vi hadde litt penger, vi hadde Donbass, det var ingen krig», – og så hadde dere Krim, sa jeg. Det er en spektakulær fiasko, denne «revolusjonen», en monumental tragedie. Guvernør Saakashvili i Odessa – den tidligere presidenten i Georgia, han som kalte en gate i hovedstaden Tiblisi opp etter George Bush, George Bush boblebad  – skal ha sagt at med 4 % årlig vekst i økonomien vil det ta 15 år før Ukraina på ny er på nivå med sånn det var under den avsatte presidenten, Janukovitsj.

Nynazister som marsjerer i gatene er et symptom. Problemene som er stikker mye dypere enn det. De greske problemene er finansielle, og kan føre til en nedgang i verdensøkonomien, så dype at det kan kalles en krise. Men det er økonomisk. I Ukraina kan det ende opp med storkonflikt. Det er et Balkan verden og Europa ikke har vært helt klar over, 

Påsken slutter hos oss, og begynner i Ukraina

Akkurat i det jeg sitter og finner ut hva denne søndagen i den ukrainske påsken kalles, finne det nøyaktige navnet på treet de får gåsunger av, da jeg hører et helt forferdelig skrik, og andre lyder jeg ikke lenger kan gjøre rede for. Min første tanke var at det er godt døren til inngangen er av jern, og at den er tykk, ingen banditter kan komme seg inn, så lenge den er låst. Jeg går ut av rommet, for å forsikre meg om at døren virkelig er låst. Det samme er søster Tanja, som allerede er ved døren, og låser den en ekstra gang. Mama-Irina kommer også, skjelven av skrekk, Olia er ikke inne, og hun syntes skriket høres ut som Olia. – Eivind, sier hun, og jeg forstår jeg kanskje må gjøre noe.

Vi stormer ut på balkongen for å se. Det står en mann det nede, i svart skinnjakke. Etter en stund ser jeg at halve ansiktet hans er vare blod, det samme et hånden hans, som han åpenbart har brukt å tørke ansiktet med. Olia er ikke inne, – hvor er Olia, spør jeg. Lille Irina inne på kjøkkenet gråter, hun har fått med seg de voksne er urolige, nå sitter hun der alene. Mama-Irina og jeg går inn til henne, mama spiser også en tablett, hun er nummen av skrekk, søster Tanja går ut for å se hva som har skjedd. – Hvor er Olia, spør jeg.

Jeg må spørre flere ganger før jeg får svar at Olia er gått ut for å handle. Tanja kommer tilbake, og snakker litt med moren uten at jeg får med meg hva de sier. Lille Tais er der også, med sin barnlige variant, hun sier noe sånt som at hørselen revnet av det skriket, hun vil at alt skal være vanlig igjen.

Etter en stund kommer Olia også. Hun kan fortelle at det er blod oppover troppeoppgangen, tydelig etter en som har falt. Barnevognen vi har stående der nede, er helt i orden og urørt, det samme er hun selv, og det er det viktigste. – Vi er veldig glade for å ha deg her i live, sa vi.

Dette er min siste hele dag her i Kiev, for denne gang. I morgen reiser jeg hjem. Endelig fikk Olia og jeg kommet oss ut på spaserturer vår, som vi har forsøkt å få til så lenge, med lille Irina. Klokken var blitt to før det gikk. Vi hadde spist frokost, med rester fra i går, Sirniki, disse tykke ostekotelettene eller små ostepannekakene, eller hva man skal kalle det. Sir er det russiske ordet for oss, og osten de bruker i denne retten kalles Tvorog, en tykk ost som kan minne litt om Cottage cheese, det er Cottage cheese vi kjøper i Norge som erstatning. Jeg hadde knapt pusset tennene før set var lunsj. Og nå skikkelig mat, oksekjøtt og poteter og saus. Jeg var jo egentlig stappmett etter sirnikiene, men sannelig forsvant oksekjøtt og potetene også. Det var veldig godt.

Så var det den vanlige rutinen med bleieskift og amming, og tiden som gikk, før vi endelig kom oss ut i to-tiden. Været var kaldt, seks grader, med en isende vind, og sol. Lille Ira satt i vognen, og koste seg, som Olia og jeg også gjorde det.

Av nyheter jeg fikk med meg, er de viktigste fra sidene som kalles The nation, der professor Stephen Cohen er bidragsyter. Han er en jeg følger spesielt med på, han har mistet forskningsmidler på grunn av sin kritikk mot USAs politikk i krisen i Ukraina. Blant mange kraftfulle artikler og videosnutter jeg fant, er kanskje denne fra 11 februar mest å anbefale. Den tar et meget kraftig oppgjør med USAs flørting med å sende våpen til Ukraina. 

Først viser Cohen til The doomsday clock, klokken satt sammen av forskerne bak atombomben, den skulle vise hvor nær vi er dommedag. I januar ble den satt til tre minutter på tolv. Bare for å vise at det er ingen lek, det politikerne som styrer verden holder på med. Cohen argumenterer med at Ukraina er av vital interesse for Russland, og er langt fra å være det for USA og NATO. Derfor skal ikke vi være med på å sky e dommedagsklokken nærmere smellet. Cohen skriver også treffsikkert at det ukrainske regimet er avhengig av å dra NATO inn for egen overlevelse, det gjør han både her og andre steder, og svært overbevisende. Ukraina er så ute å kjøre på alle sett og vis, at regimet trenger en ytre fiende og hjelp til å beseire ham, for å ha noe som helst håp om gjenvalg, eller til og med unngå en ny revolusjon. Derfor er også det ukrainske regimet fint lite opptatt av økonomiske reformer, liberalisering og endring av det udugelige systemet ukrainsk politikk og byråkrati er, men svært, svært opptatt av at de er «invadert av Russland», og må ha hjelp, «så ikke Putin invaderer mer av Europa senere». Cohen er amerikaner, og går rett i strupen på egne politikere, det er nok derfor han har mistet forskningsmidlene, han mener den skjøre freden framforhandlet (på dette tidspunkt ennå ikke ferdig) i Minsk må omfavnes og dyrkes, Ukraina må føderalisering og enhver tilnærming til NATO må stanses straks. «Klokken tikker» avslutter han megetsigende, med henvisning til dommedagsklokken.

Den følelsen hadde ikke Olia og jeg da vi var ute og gikk med det vesle barnet vårt, for første gang i Kiev. Det var riktig koselig. Det eneste var at vognen gav fra seg en liten ulyd, det virket å være noe med hjulene, et eller annet som skrangler litt, så vi gikk innom basaren på rusleturer vår. Den var åpen, enda det nå var påskedag for ukrainerne også, gåsungedagen, kunne det kanskje kalles på norsk. På ukrainsk er det kalt Verbna nedilna, i følge denne siden her. Det var den siden jeg drev og sjekket opp, da vi hørte skriket i oppgangen, som denne posten begynte med.

Olia forsvant inn i den første boden som var åpen på basaren. Hun ville ha sykkelpumpe, til å pumpe opp hjulet på vognen, men det solgte de ikke i boden hun var i. Det så ut til å være barneleker, barnebøker og nipsgjenstander. Jeg gikk frem og tilbake med Ira i vognen, lenge og vel, og ventet. Det var utrolig at hun skulle ta så lang tid.

Siden fikk jg forklaringen. Selgeren var fra Donbass. Olia hadde sagt til ham at hun ikke ville ha barnebøker på ukrainsk, det var han helt enig i, det var slik han hadde fått sagt hvor han var fra. Han hadde også vært i Moskva, og var full av skryt for den byen. Verken han eller Olia var i mot Russland, det var svært interessant å snakke med ham, sa hun. Jeg skulle gjerne vært og hørt på, selv, men jeg fikk ikke med meg hva dette var.

Men jeg fikk noe å tenke på, hva krig er for noe. Han var i krigsdyktig alder, det finnes dem som vil skyte sånne som ham, fordi han er fra Donbass, og altså tilhører separatistene. Det finnes dem som hater ham. Men han ser ut til å være rolig med den lille boden sin, der han selger barnebøker og -leker, og ser ikke ut til å ha noen større problemer enn alle de andre som driver disse bodene. Og det er at man ikke er i nærheten av å selge så mye som man burde, for å leve som man skulle.

Lenger borte er den første kirken i Petsjersk. Der ser vi de troende, og de som er troende i anledning dagen, slik vi er det i Norge julaften, og andre store helligdager. Det var bare glade folk. Og alle hadde de seljetre med gåsunger. Jeg lurte på hvor de fikk dem fra, for jeg har ikke sett verken noen seljetre eller gåsunger her nede, og jeg følger egentlig gansk godt med på trær. Siden fikk jeg svaret. Kvistene er til salgs, og det er fullt av folk som både selger og kjøper. Det er tradisjon, her nede. Gåsungesøndag, er navnet jeg ville valgt på norsk.

Det var veldig koselig å kunne av gårde langs Kievs gater sammen med Olia og Ira. Olia er jo så opptatt av barnet, at det er varmt nok, at det ligger godt, at det ikke er farlig med biler, og alle andre ting som kan være en plage eller farlig. Hun stikker innom en butikk og kjøper en bulosjka, et slags søtt bakverk, og hun har sånn nostalgi og glede, der vi går. Hun snakker om at vi kanskje skal kjøpe en leilighet i Moskva, med tiden, i spirert av karen fra Donbass, hun har snakket med.

Vi kommer frem til parken langs høydene ned mot elven. Det er en storslått utsikt, vakker og Grim på en gang. Det er alltid flott med flatt landskap som strekker seg utover, øyet kan se over store avstander, det er elv og mark, men ukrainerne har jo gjort sitt for å ødelegge det også, med fabrikker og kullkraftverk, piper som spyr røyk, og mengder av betongblokkene i en kakofoni av varianter. På dette tidspunktet har det begynt å regne, og Olia vil hjem.

Med vognen går vi mot bussholdeplassen, bare for å se at bussen blir overfylt og det slutter å regne. Vi kan like gjerne gå videre. 

En kaffeselger selger kaffe på gaten, slike er det mange av i Kiev. De står på fortauskanten, og selger forskjellige typer kaffe i beger for mellom 10 og 20 hryvnaer, vanligvis. Denne hadde forskjellige størrelser på begerne, og vi valgte en kapputsjino på 350 ml til 16 hryvnaer. Jeg bruker russisk skrivemåte på kapputsjinoen, for ikke å forveksle med den italienske varianten, selv om de prøver å være det samme.

Det var en veldig hyggelig kaffeselger, en ung mann, litt over 30, i brun skinnjakke, høflig og ordentlig. Han forklarte Olia forskjellen mellom kapputsjino og kaffe latte, en veldig søt forskjell her i Ukraina, og han var tydelig glad, for han fikk så mange kunder denne påskedagen, og hadde så mye å gjøre. Vi bestemte oss for å kjøpe en kaffe til, bounty, med tydelig uttalt norsk ‘o’, der i midte , ba-ao-nty, det var kaffe toppet med kokos og krem. En søtbombe. Vi kjøpte den i anledning påsken.

Så gikk vi videre langs klosteret Lavra, pratet og koste oss. Ira sov som en sten, helt til vi kom hjem og jeg måtte vekke henne for å bære henne opp til leiligheten. Olia hadde kjøpt sykkellås, så hun kunne la vognen stå igjen nede.

Jeg tenkte gjennom hvordan jeg skulle vinkle dagens bloggpost. Den uhyggelige vinklingen som skulle følge av det som skjedde i boligblokken vi bor i, i vår egen trappeoppgang, den eksisterte ikke ennå. Jeg sjekket Twitter, der det var bilde av den skammelige køen biler ved den syke grenseovergangen mellom Donetsk-regionen og resten av Ukraina.

https://twitter.com/shelomovskiy/status/584670695214473216

Det finnes mange slike grenseoverganger, mange slike køer. Det var en av de ukrainske vaktene som ba journalisten ta bilde, og spre galskapen, slik at det ble gjort noe med den. Slike grensekontroller skaper bare hat mellom innbyggerne i Donbass, og resten av Ukraina. Det er stygt å si det, men jeg frykter at regimet i Kiev ikke bryr seg. De vil aldri vinne stemmene til innbyggerne i Donbass uansett, så de kan like godt behandle dem som terroristene de kaller dem, for kanskje å vinne støtte i resten av Ukraina.

Det er så kontrastfylt, dette lande. Jeg tenker på hvem vi har møtt på i dag, som kan støtte en slik politikk. Den hyggelige kaffeselgeren? De glade menneskene med seljekvistene? Han som solgte barnebøker og leker, og selv var fra Donbass? Den blodige mannen utenfor boligblokken vår.

Tvitringen om bilkøen fikk et svar fra en som kaller seg @MikolaSved. Han reagerte på at journalisten skrev mellom Donetsk og Ukraina, for «Donetsk er Ukraina», som han tvitret. Jeg sjekket opp denne Mikola Sved, det er jo Mikael Skilt som er den berømte svenske nazisten som kjemper i Ukraina. Det finnes mange flere. Jeg fant for eksempel dette bildet, og Mikola Sveds kommentar, på hans twitterkonto som ble brukt til å formidle nettopp denne type holdninger.