1. September 1939 krysset tyske styrker den polske grensen, og startet med det den annen verdenskrig. Det er 70 år siden i dag, og dagen har derfor vært markert mer enn vanlig i media, det skulle bare mangle, og det er interessant å merke seg at det som skjedde disse dagene, har forandret seg opp gjennom årene. Andre verdenskrig er et ypperlig eksempel på at historien forandrer seg med den som skriver den.
I dag var det for eksempel ingen reportasjer i NRK-radio som jeg hørte, som unnlot å nevne at Sovjetunionen også angrep Polen 17 dager senere. Under presidentperioden til Boris Jeltsin ble det funnet det mange hadde mistanke om eksisterte, nemlig en hemmelig avtale mellom Nazi-Tyskland og Kommunist-Sovjet med detaljerte planer om delingen av Polen. Selv om disse regimene fra de politiske ytterpunktene lenge hadde vært venner med hverandre (noe å tenke på for norske venstre- og høyreekstremister?), ble denne siste avtalen undertegnet 23. august. Det er en snau uke før angrepet, så vidt nok til å få styrkene ut på plass.
Det er ikke mange begivenheter som så markant har definert ettertiden som andre verdenskrig har gjort det. Praktisk talt hele etterkrigshistorien lar seg ikke forklare, uten å gå tilbake til den. Hvorfor har for eksempel ikke de økonomiske supermaktene Tyskland og Japan plass i FNs sikkerhetsråd? Hva er argumentet for at lille, ubetydelige Frankrike og Storbritannia er der i stedet? Hvorfor har vi i det hele tatt FN? Hva er det egentlig med Israel? Hvorfor deltar aldri Tyskland i militære operasjoner utenlands? Og hvorfor blander USA seg inn overalt?
Det er heller ikke mange begivenheter som har så mange faghistorikere på ulike nivå og hobbyhistorikere på like ulike nivå, som interesserer seg for emnet og stiller spørsmål og finner svar. De som deltok eller kjenner noen som deltok har meget bestemte meninger om hva som skjedde. For noen er det forbundet med svært sterke følelser. Og for noen går det politikk også i skrivingen av historien.
Jeg befinner meg et sted mellom faghistorikeren og hobbyhistorikeren. Min forståelse av hva som skjedde da andre verdenskrig startet, var at Adolf Hitler fulgte sin ekspansjonspolitkk nøyaktig som han hadde lovet. Jeg ser klare sammenhenger mellom hvordan han gikk frem for å bli rikskansler, og hvordan han gikk frem i forsøket på å erobre Europa. Jeg ser Adolf Hitler som en mann som er bedre til å improvisere og utnytte situasjoner som oppstår, enn til å legge langsiktige planer. Han prøvde seg litt og litt. Først var det å vinne valgene, og siden tilrive og lempe til seg mer og mer makt, til han ble ubestridt rikskansler. Detaljene om det, skal jeg ikke skrive om her. Siden gjorde han det samme for å overtrå bestemmelsene fra Versailles. Han spilte under tanken «går dette, så går kanskje dette også». Slik tolker jeg ham.
For å utvide grensene tok han først det enkleste, Østerrike, der han og nazistene egentlig hadde støtte, slik at han kunne vinne landet med en enkel folkeavstemning (nåvel, riktig interesserte kan sjekke det grundigere opp, en helt enkel folkeavstemning var det ikke, men elegant var det). Deretter var det Südet-området i Tsjekkoslovakia, et område som rett nok består av tyskere, men som enda rettere tilhørte et nytt og demokratisk og riktig så vellykket land. Tsjekkoslovakia hadde dessuten forsvarsgarantier fra alle Europas stormakter (merk folkens! på denne tiden var USA helt uinteresserte i hva som foregikk i Europa, for ikke å snakke om i resten av verden, det var verdenskrigen og situasjonen som fulgte som endret på dette). Både Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen garanterte for Tsjekkoslovakias sikkerhet.
Så hva gjør man når Tyksland allikevel insisterer? Og ikke gjør mine til å trekke seg? Slik jeg forstår historien, resonnerer Frankrike og Storbritannia slik: Skal vi nå risikere en ny storkrig, 20 år etter katastrofen første verdenskrig, bare for å redde et mindre område i et mindre land som Tsjekkoslovakia? Alle som er det minste interesserte i politikk og i historie kan tenke hvordan det er mulig å tenke annerledes? Finnes det noen i dag som ville gått til krig på det grunnlaget Frankrike og Storbritannia den gang hadde? Fiaskoministeren Neville Chamberlain hadde grunn til å være lykkelig og utbryte «Peace in our time!» da han kom tilbake fra forhandlingene i Munchen, med fredspapiret i hånden. Han er fiaskominister kun fordi freden ikke varte. Hadde freden vart ved, ville han vært helten, og Winston Churchill ville vært en mann ingen visste om.
Sovjetunionen blir på denne tiden ledet av en paranoid tyrann ved navn Josef Stalin. Hans regime finnes det ikke så mange dokumenter fra, de var mestere i historieforfalsking, så hvordan de egentlig tenkte er ikke alltid så godt å si. Men jeg lener meg til de mange som mener at Stalins og Sovjetunionens største frykt, var at de andre stormaktene i verden skulle støte nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjet sammen i en storkrig for å svekke dem begge, og gjerne utrydde dem. Ut i fra en slik kontekst blir jo hendelsene i Munchen lett å tolke, Frankrike og Tyskland skriver under for å lokke Sovjet ut i en krig mot Tyskland for å forsvare sine slaviske venner i Tsjekkoslovakia. Sovjet hadde jo også garantert for landets sikkerhet. Men Sovjet hadde en sikkerhetsventil, og det var at de ikke skulle gå i krig mot Tyskland, uten at Frankrike eller Storbritannia gjorde det samtidig.
Slik gikk det til at Sudetenland falt, og hele Tsjekkoslovakia snart med det.
Angrepet på Polen
Det er i en slik sammenheng angrepet på Polen må ses. Sommeren 1939 er Adolf Hitler i en bedre situasjon enn han kunne drømme om. Alt han har prøvd på de siste 6 årene har lyktes ham over all forventning. Han er ubestridt leder i et Tyskland mektigere enn noensinne. Han har fått landet ut av mellomkrigstidens økonomiske kriser, og gitt det tyske folket selvtilliten tilbake. Han har fått utvidet landets grenser, med verdenssamfunnets velsignelse. Nå kan han enten konsolidere det han allerede har fått til, eller fortsette med samme taktikk som har brakt ham dit han var.
Ingen kan selvfølgelig si med sikkerhet hvordan Hitler og hans menn tenkte og resonnerte i forbindelse med angrepet på Polen. Men jeg ser ingen argument som skulle tilsi at han med angepet på Polen, visste at begeret ville flyte over for stormaktene i vest, Frankrike og Storbritannia. Det var risiko, selvfølgelig, og han sikret seg jo ved å tegne fredsavtale med Sovjetunionen. Noen tofrontskrig skulle han i alle fall ikke risikere. Men risikerte han krig i det hele tatt? Skulle ikke Frankrike og Storbritannia med nøyaktig de samme argumentene som gjorde at de lot Tsjekkoslovakia gå, også la Polen i stikken? De samme leserene som tenkte over hva de ville gjort under Munchenforhandlingene om Südet-områdene, kan også tenke over hva de ville gjort etter angrepet på Polen. Var krigen nå unngåelig, eller kunne det finnes fornuft i Hitlers mulige antagelser om at vestmaktene fortsatt ville unngå krig for enhver pris.
Slik jeg ser det, viser krigserklæringen Frankrike og Storbritannia kommer med 3. september, at vurderingene de hadde gjort ved München-forhandlingene var gale. Etter hva jeg har lest og forstått, var Hitler rasende da han hørte om erklæringen, hva skulle vel disse to landene blande seg inn etter?
Men som detaljehistorikerne og alle interesserte vet, så var det ikke mye Frankrike og Storbritannia kunne gjøre. De var slett ikke mobilsert for krig, hadde slett ikke prioritert krigsutrustning i de økonomisk og politisk vanskelige mellomkrigsårene. Det hadde jo tatt seg ut om de hadde satset på akkurat samme strategi som ledet til første verdenskrig. Skulle det være den minste mening med den, måtte man i alle fall lære noe av den, og den første og viktigste lærdommen var at storkrig må unngås. Tyskland fikk derfor god tid til å herje med Polen i fred, og de var helt overlegne i styrker og ressurser, både når det gjelder antall og kvalitet. På radioen i dag var det en bokforfatter som gikk litt i mot den tradisjonelle oppfatningen av Tysklands overlegenhet, med poenget at polakkene forsvarte seg godt. Det siste kan jeg være enig i, de forsvarte seg heroisk med de styrkene de hadde til rådighet. Men Tyskland var overlegne, og når Polen i tillegg ble angrepet fra øst av Sovjetunionen, var landets skjebne beseglet.
Og det siste bør ingen lese uten å grøsse seg. Naziregimets redsler kjenner vi alle, ingen overgrep i historien er så godt skildret og dokumentert og gjennomdiskutert som dem. Nå begynner Sovjetunionens overgrep under Stalin også å komme frem og bli kjent. De stod ikke så altfor langt tilbake for nazi-Tysklands. Polen var klemt inn mellom disse to aggressive, hensynsløse stormaktene. Nazistene så på polakkene som untermensch, det var for mange av dem, de kunne dø. Og de som ikke døde, kunne leve for å arbeide for tyskerne. For Stalin var polakkene potensielle spioner og fiender av regimet, og Stalins metode var at om det blant en gruppe mennesker fantes mulige fiender av regimet, så var det bare å eliminere hele gruppen. Slik forsvant hundretusenvis av polske intellektuelle til arbeidsleire over hele, vide Sovjetunionen (og ikke bare Sibir, som det vanligvis blir skrevet).
Polakkene hadde altså bare et meget svakt håp om redning da angrepene kom fra begge sider. Det var vel også nokså lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ville gå til angrep både mot Tyskland og Sovjetunionen – for å forsvare Polen. Og alene hadde de ingen midler til å stå i mot engang den ene stormakten, enn si dem begge på en gang. Hvor sterke Tyskland egentlig var, viser jo resultatene fra angrepene på Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike. Frankrike – som skulle være Polens garanti – ble selv erobret omtrent like raskt som polakkene selv ble det. Polakkene var dømt.
Polens grenser på denne tiden
Også i dag hørte jeg i media at det døde 6 millioner polakker under krigen, og det var relativt sett flest døde i forhold til befolkningen for noe land under krigen. Men denne målingen er ikke helt enkel, for det er ikke så godt å avgjøre hva som egentlig var Polen under krigen. Grensene forandret seg jo underveis, slik at det Polen som gjennomlevde krigen, ikke var det Polen som hadde vært da krigen startet, og heller ikke det Polen som ble da den sluttet.
For å finne Polens grenser i mellomkrigstiden trengs et aldri så lite detektivarbeid. Selv i mellomkrigstiden var det ikke alle som helt visste hvor grensene gikk, og noen grenser var det ingen som visste hvor var. Generelt kan man si at grensene i forhold til dagens Polen var flyttet et stykke østover, slik at deler av det som i dag er Litauen (inkludert hovedstaden Vilnius), Hviterussland (med den kjente byen Brest) og Ukraina (med Lvov og området rundt der) lå innenfor det polske riket. Byen Gdansk eller Danzig var verken polsk eller tysk, men en fristat, og byen og området rundt Zaolzie var kilde til en ordentlig konflikt mellom Polen og Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne vant første rundte i 1920, men Polen slo tilbake og fikk området som en del av Munchenavtalen i 1938. Oisan. Selv ofrene er skurker, når de bare får muligheten.
Grensen mellom Tyskland og Polen var trukket opp – selvsagt kontroversielt – under Versailleskongressen, der tyske argument ikke akkurat var dem som vant mest gjenklang. Og det var ikke et alldeles håpløst argument at tyskerne ønsket sammenhengende grense mellom selve riket, og enklaven rundt det som den gang het Königsberg, og den gang var tysk. Disse grenseområdene hadde jo vekslet mellom tysk og polsk kontroll gjennom hele historien. Men håpløst var det selvsagt når tyskerne med det samme ville sluke hele Polen, og dele det med Sovjetunionen. Det finnes ingen agrument som kan forsvare det.
Nåvel, Hitler brukte nå bare argument så lenge han hadde bruk for dem. Og delingen av Polen ble meget vellykket sett med tyske og sovjetrussiske øyne. Tyskerne skaltet og valtet med sitt nye territorium som de ønsket, og rakk å lage ganske så mange planer og inndelinger de fem årene de Polen okkupert. Sovjetunionen la de nyerobrede områdene trygt inn i de eksisterende Sovjetrepublikkene, Hviterussland og Ukraina, og i det nye Litauen, som de hadde erobret i samme slengen. Latvia og Estland forsvant forresten også inn i unionen under forvirringen, og ble der så lenge Sovjetunionen eksisterte.
Hva som videre skjedde under krigen vet alle. Tyskerne ble slått, og det var Sovjetrusserne som jaget dem tilbake til Berlin og sveipet over Øst-Europa i jakten. Vestmaktene som nå bestod først og fremst av USA og Storbritannia, og etter hvert et nylig befridd Frankrike, var også med i kampene og seirene og feiringen. Det var liksom ikke på sin plass å stille krav til sine medallierte i Sovjetunionen på seierens dag.
Slik fikk Sovjetunionen tatt til seg ganske så betydelige deler av Polen og baltikum. Nøyaktig det samme som Hitler og Stalin hadde avtalt, faktisk. Og disse grensene eksisterer den dag i dag, og det er vanskelig å se for seg noen som helst situasjon som kan endre på dem. Som kompensasjon til et naturlig skuffet Polen, forærte Stalin og Sovjet dem deler av det som i mellomkrigstiden hadde vært Tyskland. I det 20 århundre hadde ikke tyskerne så mye de skulle ha sagt ved de viktige opptrekningene av Europas grenser. De hadde selv vært skyld i krigene som gjorde det nødvendig å trekke dem.
Danzig ble nå gitt til Polen, og fikk for evig og alltid navnet Gdansk. Sovjetunionen forlangte Königsberg, gav det navnet Kaliningrad, og innlemmet det klokelig i den russiske Sovjetrepublikken. Det forklarer hvorfor det også finnes Russland på vestsiden av de baltiske statene.
Så hvordan skal man regne et menneske som dør i for eksempel Lvov? Er dette mennesket polsk, Sovjetisk eller til og med ukrainsk? I Sovjetrepublikken Hviterussland døde 1 av 4 innbyggere, suverent mest av noen. Ingen er i nærheten, og ingen snakker om det – utenom i Hviterussland. Ukrainere døde det også mange av, og russere i de delene av Russland som ble angrepet. Men Sovjetunionen som helhet kommer tross sine kanskje 25 millioner falne ikke høyest på listen over relative tap, siden så store områder av det enorme riket ikke ble direkte brørt av krigen siden det lå utenfor krigshandlingene. Tyskerne kom jo aldri lenger øst enn Moskva, nådde aldri det Kaspiske hav og greide ikke krysse Kaukasus.
Hvor mange falne og hvem som led mest og hvem som er overgriper og offer er et ordentlig betent spørsmål. Og på enkelte punkt er det brennbart den dag i dag.
En helt grei blogg 