Bryllupsdag

I dag er ekteskapet vårt ett år gammelt. Det er så gammelt som barnet er når det så vidt har lært å gå men ennå ikke snakker noe særlig. Dagen vil bli feiret med en bedre middag på en av Kievs bedre restauranter, Pervak eller Hatinka, det er ennå litt uklart hvilken. Søster Tanja har gitt oss blomster, og vi har drukket rødvin på at det første året skal bli til flere.

Vårt ekteskap var virkelig nyfødt den gangen for ett år siden. Vi hadde omtrent ikke vært sammen, det gikk ikke en uke fra vi møttes til vi var kjærester, og knapt en måned fra vi var kjærester til vi var forlovet. Så var det bryllup før tre måneder var gått. Og alt kunne sikkert vært gjort enda fortere, om det ikke var for at mesteparten av denne første tiden, så var hun i Kiev og jeg i Bergen. Vi møttes bare når jeg var på ferie, og når jeg fikk fri fra jobb.

Ekteskapet begynte med en seks uker lang paradetur til Krim. Det var bryllupsreise, selvfølgelig, fri for begge to og mye godt liv. Men det var første gang vi skulle leve svært tett på hverandre over lengre tid. Veldig tett, levde vi, faktisk, siden vi leide knøttsmå rom og levde uten et minstemål av luksus. Det var selvfølgelig Olia som hadde hovedutfordringene, siden hun måtte lage mat og rydde i kjøkken som knapt fortjener betegnelsen kjøkken. Jeg måtte bare lære meg å leve med utblåsningene Olia av og til kommer med, noe jeg på denne tiden drev og lærte meg.

Så fulgte perioden hvor vi var gift, men hun var i Kiev og jeg var i Bergen, og vi ventet begge på at hun skulle få oppholdstillatelse. Vi fikk en ekstra liten ferieuke der på høsten, hvor vi på ny reiste til Krim, og bodde under det vi i forhold til sommeren må kalles førsteklasses forhold, i en liten landsby som heter Molotsjnoje. Den uken var bare velstand. Men så var det hver til vårt igjen, og denne gangen i det som skulle bli den lengste fraværsperioden siden vi møttes.

Beskjeden fra UDI er at det tar opptil seks måneder for ukrainere å få innvilget familiegjenforening i Norge. Vi leverte søknadspapirene så tidlig vi bare kunne, men det lot seg ikke gjøre før 7. juli, og seks måneder derfra er 7. januar. Vi – og særlig jeg – hadde et sterkt håp om at hun ville komme i alle fall før jul, slik at hun kunne få oppleve en norsk julefeiring.

Jeg ble oppløftet da jeg ble kalt inn til intervju. Siden det ikke skulle være noe tull med ekteskapet vårt, regnet jeg med at intervjuet ville gå greit og at oppholdstillatelsen snart ville komme, men jeg hadde her bare rett i det første. – Ring meg om du ikke har hørt noe innen februar, sa den hyggelige politimannen jeg hadde snakket med.

Jeg var nedslått, men skrev likevel en mail til UDI, der jeg mildt og i forståelse med at alle som søker har samme ønsker som meg, ba om at kanskje vår søknad kom frem til behandling litt nå med det første, for den vil da være raskt avgjort og jeg vil få min kone hjem til jul. Om det var denne mailen som hjalp, vet jeg ikke, og tviler til og med på, men hjem til jul kom hun. Akkurat i det jeg var i ferd med å ordne med fri fra jobb og bestilling av billetter slik at jeg kunne reise til henne i julen, så kom brevet i posten med innvilgelsen. 14. desember kom Olia til Norge.

Da kunne vi endelig begynne å leve som rette ektefolk, eller noenlunde rette ektefolk, det var fortsatt mye som skilte vårt ekteskap og forhold med et vanlig. Og vanlige rutiner kunne heller ikke begynne, den 14. desember var vel en mandag, mener jeg å huske, og det var vel torsdagen den uken jeg skulle ha eksamen i fysikk. Så det ble bare lesing. Og fredagen eller om det var lørdag morgen reiste vi hjem til norsk julefeiring, og alle tiders kultursjokk for Olia.

Først i januar kunne daglige rutiner begynne, med at jeg gikk på jobb, mens Olia var hjemme og enten søkte eller jobb, eller drev med andre ting. Som regel har hun holdt på med et eller annet for å finne seg noe å gjøre. Det har vært det store stresset for oss det første året, først å få ordnet alle papirene og få Olia til Norge, så å finne henne noe å gjøre her.

Hun har jo strengt tatt lykkes bedre i dette enn alle jeg vet om. Etter min mening skulle første året bli brukt bare til å finne seg til rette og slå seg til ro i et nytt land, men det er nok heller jeg som må slå meg til ro med at Olia ikke slår seg til ro før hun har noe fast arbeid med fast inntekt, eller har kommet inn på et studium som gir noe slikt. Det gjenstår for neste år å få til.

Alt i alt kan vi se tilbake på et lykkelig år. Problemene vi har hatt har vært av en midlertidig natur, og gledene har vært evige. De består. Så det er all grunn til å se optimistisk på fremtiden, og all mulig grunn til sørge for at denne optimismen blir oppfylt.

Olia, svimmel av lykke, og jeg, farget av rødvinstenner, 21. juni og fremdeles i Bergen.

En bedagelig søndag

I dag bestemte vi oss for ikke å gjøre noe særlig. Det var en nydelig sommersøndag i Kiev og alle ting fristet, inkludert det å bare ta det med ro. Vi står alltid opp nokså sent, vi e jo nygift, og jeg må alltid prestere en mandig frokost, som jeg skal skrive mer om i en skikkelig matpost i morgen. Når alt dette er gjort blir det gjerne på ny tid for å hvile lite grann, og når vi endelig er riktig klar for dagen, er dagen allerede riktig godt i gang. Vi hadde planer om å dra ned til hovedgaten, Khresjatik, for å gå på rulleskøyter, men vi fant også ut at vi ikke trenger å gjøre noe hele tiden, og så ble det slik.

 

Dermed satte jeg meg ut på den trivelige altanen, der jeg tidligere har følt meg som Woland, og nå følger meg aldeles som Eivind Salen, s satte meg ned med mine tre bøker, Anna Karenina på russisk, Anna Karenina på norsk, og en stor Russisk-norsk ordbok kjøpt her i Kiev. Den norske oversettelsen til Nicolai Henriksen som jeg leser nå, utgitt i tre bind på Ernst G. Mortensens forlag i 1950, mor var så elskverdig å ta den med da hun kom hit i bryllupet, den er så dårlig at den kvalifiserer knapt til betegnelsen oversettelse, den tjener best til et tre binds referat. Men den tvinger meg virkelig ut i villmarken med russisken, og derfor trenger jeg ordentlig ordbok, og kyndig russisk veiledning fra min kone. Betegmemde mpl øeste kjeg akkurat denne sændag kapitlene der Konstantin Levin griper ljåen, og blir med bondekarene på slåtten. Her er skildret noen av verdenslitteraturens største scener. Og i en særdeles malende beskrivelse i originalen, der bondekarene gir på for å bli ferdig med et visst stykke før kvelden, slik at de skal få vodka, og arbeidet syder og koker på vollen hvor de står, så måtte jeg spørre Olga hva en lang, komplisert setning jeg ikke greide å finne ut av betydde. Hun spurte hva den var ovesrsatt med på norsk, og jeg måtte beskjemmet medgi at alle disse tre store avsnittene i norsk aoversettelse var avspist med tre linjer, der hovedbudskapet var at det var vanskelig å få arbeidet ferdig, men de greide det under stor munterhet og latter.

Det er lett å skrive seg bort, når man skrvier  om Tolstoj.

Jeg har mer på hjertet, og det vil komme…

Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17’de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.