Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.

Rolig tur til botanisk hage

Vi er blitt aldri så lite grann småsyke igjen, her i Kiev. Det gjør sammen med mange nyheter å følge med på ute i verden at jeg atter en gang har kommet på etterskudd med bloggingen, med mange poster hengende uferdige. Nå som NATO-toppmøtet er over, og rystelsene etter Brexit får roet seg, og det ikke er ventet flere rapporter om Irak-krigen og det forhåpentligvis ikke blir noen flere skytedrama mellom svarte og hvite i USA, så vil jeg kanskje finne tid å skrive dem ferdig.

Her i Kiev har de funnet på å kalle gamle, ærverdige Moskovskij Prospekt om til Prospekt po imena Stepana Bandera. Det er den kontroversielle nazikollaboratøren. Da jeg først så det trodde jeg det var en spøk, men ingenting er visst for drøyt til å være en spøk her i Ukraina. Jeg tar meg i å ønske dem alt vondt, men slike tanker hjelper verken dem eller meg, så de forsøker jeg å tenke meg vekk fra.

NATO-møtet i Warszawa endte ut i mange fagre ord og vel så åpenlyse provokasjoner. De pyntet det eneste Stalin-monumentet utenfor tidligere Sovjetunionen med NATO-logoen. Man kan mene mye om denne «gaven» fra Sovjetunionen til Polen, men dette trekket fra Nato var unødvendig. Likeledes fortsetter de å late som de ikke forstår at NATOs ekspansjon, opprusting og troppeplassering er et sikkerhetsproblem for Russland. De er ikke dunme, de vet dette utmerket godt, men spinner propagandamaskineriet som om det er Russland som er trusselen. NATO er helt overlegne på alle sett og vis, Russland har økonomi på størrelse med Italia og militærbudsjett litt under Storbritannia og Frankrike, vil jeg tro.

De har også vedtatt å sende fly med radar til Midtøsten for å delta i kampen mot IS, langt utenfor det som skulle være Natos interessefelt, og stikk i strid med propagandaen om at det skal være en forsvarsorganisasjon. Det er det ikke. Våpnene og budsjettene blir brukt i Afghanistan, Midtøsten og Libya. På denne måten får USA Europa med i sin stormaktspolitikk.
Jeg er glad konferansen er over, så vi får fred for slike nyheter. Det er også deilig å koble av, som jeg må gjøre hele tiden. Komme meg ut med familien. I dag skulle være Irinas dag. Hun har kommet litt i bakgrunnen i det siste, vi har hatt gjøremål som ikke helt har vært tilpasset henne, litt mye gåing og butikker, litt lite lekeplasser og bading. Det har vært litt kaldere og vi er blitt litt småforkjølte, selv ikke jeg vil ta noen sjanser. Om ikke annet så fordi at om Irina blir syk hun også, etter å ha badet lenge med meg, så får jeg skylden, og badingen blir forklaringen.

Kort sagt reiste vi til Botanisk Hage. Irina og jeg først, Olia skulle komme etter, om hun orket. Der i Botanisk Hage skulle Irina være på lekeplassen så lenge hun ville, få gjøre hva hun ville. Jeg lot henne også få leke litt på lekeplassen utenfor blokken, siden hun absolutt ville dit, og nå var den som bestemte.

Om morgenen hadde jeg fått kommet i gang med mitt lille treningsprogram igjen, litt forsiktig, siden jeg ennå har snue og litt hoste. Der i Hydropark så jeg til min forskrekkelse at fangarmene til den nye loven om ølsalg brer seg også dit. Alle de koselige bodene jeg har så mange gode minner fra gjennom så mange år, var pakket ned og borte. Uten ølsalget går det ikke. Hydropark, som Kiev, blir ikke det samme etter det.

Også i Botanisk Hage var det slutt på å få kjøpe øl på fat. I stedet for friskt øl i plastglass måtte jeg nå kjøpe på boks, og med et godt påslag på prisen. Til Irina kjøpte jeg is.

Olia kom i det jeg nettopp var ferdig med å skifte en utfordrende bæsjebleie. Botanisk Hage må kalles bortebane. Den botaniske hagen i Kiev er stor, men hun gikk rett på oss og fant oss med en gang, enda det var ingenting som skulle tilsi vi var akkurat der vi var, ved toalettet, som ligger midt i mellom de to vanligste veiene å gå.

Olia var sliten, men fikk slappet godt av der med oss i hagen. Både hun og Ira fikk gå dit de ville. For Olia var det til rosene, for Irina var det å løpe omkring der det er litt vanskelig. Hun har nettopp lært koden for å gå i trapper, så det er ekstra kjekt.

Vi var der ikke lenge. En eldre dame som drev og lurte til seg Irina flere ganger, og kalte seg babusjka, traff vi igjen på bussen, ganske morsomt, og ganske tilfeldig. At vi skulle komme på akkurat samme bussen, blant alle som går derfra, og at vi ble sittende slik at vi så på hverandre. På bussen kom det også et par stykker nesten verd en egen post. Hun, i rullestol, skittenbrun, og energisk, han stor og tøff, og med utallige arr etter det som må være kniv i høyrearmen. Hadde han skåret seg selv, eller vært i slåsskamp eller annet trøbbel? Han lystret jentas minste vink, hun var energisk, som sagt, og fortalte ham at han måtte stemple billetten, flytte bagasjen de hadde med, finne et stempel som virket, forskjellige ting. Til ham snakket hun et språk vi ikke forsto, til andre på bussen, som ville bruke stempelet som ikke virket, snakket hun russisk. Smilte til Irina gjorde hun også, tynn og energisk var hun, håret i stram flette, kvikk. Men altså i rullestol. Og med det som kunne virke som et stort arr etter kokende vann på venstrearmen.

Irina ville være litt på lekeplassen utenfor blokken også. Det fikk hun lov til. Flere timer var vi der, hun og jeg. Jeg duppet sågar av lite grann. Det var en tidlig morgen, og ingen hvile i løpet av dagen.

Da vi omsider kom inn forsøkte Mama-Irina seg med en fisk Olia hadde kjøpt. Jeg tror ingen kokkekunst kunne redde den fisken. Ikke var appetitten min på topp heller. Jeg ville sove.

Det fikk vi snart alle sammen lov til. Det ble en tidlig kveld. Irina sovnet for natten som norske barn gjør det, og det var ikke mange timene etterpå også Olia og jeg sov. Det er det som er den beste hvile. Det hadde vi begge behov for nå.

Den norske medieuken (eller: hvorfor jeg mener NRK bør betale oss penger)

Det er sjelden jeg har skrudd av radioen så ofte som denne uken her. At jeg har skrudd den av like ofte som jeg har skrudd den på, er kanskje ikke så uventet, men at jeg har skrudd den av midt under program, kunne kanskje være det. Jeg mener at norske nyheter, bør man alltid forestille seg at man forteller til folk i utlandet. I en uke der det har vært naturkatastrofer på Haiti og i India, regjeringskrise i Ukraina med brudd både innad i regjeringskoalisjonen, og mellom president Justsjenko og statsminister Julia Tymosjenka, i Thailand er det regjeringskrise av typen demonstranter har beleiret bygningen statslederne holder til, og krever statsministerens avgang, i Pakistan er det presidentvalg med litt av hvert på spill, og i Angola er det skandalevalg, ja – i en slik uke, la oss se på hva man har lagt vekt på i Norge.

Vi begynner med et lite sidespor til all politikken, til dekningen av naturkatastrofene rundt om i verden. Samtidig som 500 000 ble rammet av flom i staten Bhahir i India, var norske medier helt og fullt opptatt av en orkan med et navn, som muilgens ville ramme New Orelans. Kanskje burde vi kalle den indiske flommen Olav, eller noe sånt, slik at mediene får lettere for å finne overskrifter, slik de så fint greide med Gustav? Det bor 180 000 innbyggere i New Orleans, om absolutt alle ble rammet av flommen, ville det blitt sånn cirka en tredjedel av dem som ble rammet i India. Som kjent nådde aldri orkanen frem til New Orleans, til tross for alle forberedelsene både i Norge og i USA, og det var akkurat så man kunne registrere en skuffelse over det. – Nei, men ble det ingenting? Få dager senere rammet en annen orkan Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, her er det omkomne og ødeleggelser, men det får langt mindre dekning enn katastrofen som aldri kom til New Orelans.

Når vi først holder oss i USA. Siste to ukene har det vært landsmøte både hos demokratene og republikanerne. Her har norske medier, nyhetene på NRK, hatt daglige reportasjer om hva som foregår. Hver dag, i nyheter på radio, 3 minutter, blir det et innslag med korrespondent Annete Grot, som forteller om siste taler og «begivenhetene i natt». Ikke engang norske partier kan gjøre seg håp om lignende oppmerksomhet, ikke i nærheten, ikke engang i forbindelse med valgkamp, no way, for å si det på amerikanernes språk. Og talerne og begivenhetene blir uten unntak møtt med begeistring, fra Hillary Clinton hos demokratene til Sarah Pailin hos republikanerne, alle som én, de har etter rapportene holdt fantastiske taler. Hæ? Har norke journalister og kommentatorer virkelig latt seg rive med av festen? Jeg har lagt merke til at de også er nokså opptatt av showet rundt, om salg av pins og t-skjorter, om valg av musikk, om John McCain som var i Lousianna for å konsentrere seg om Gustav (ser dere hvor flott det er med navn, vi burde kalle flommen i India Olav), og om hvordan han eventuelt skulle snakke til landsmøtet via satelitt. Jeg er jo av den oppfatning at valget i USA er viktig, men dekningen så vel som valgkampen er blitt mer show enn nyheter, nettopp det vi kritiserer amerikanerne for å være. Det er jo ikke å selge t-skjorter og velge musikk det gjelder om, som president i USA.

Det får være nok utenriks. Medieuken har (bortsett fra alt som har skjedd I USA, eller har noe med USA å gjøre) har vært fullstendig dominert av innenrikssaker. Og der har det jo skjedd litt av hvert. For eksempel – og nå må jeg merke at jeg må smile når jeg skriver det – har regjeringspartiene SV og AP vært uenige i asylpolitikken. Igjen vil jeg henvise til det jeg skrev i innledningen, forestill dere at vi må fortelle dette til utlendinger, for eksempel i Ukraina, Thailand, Pakistan eller Angola. La oss se hvor rystet vi blir, når vi skriver at to partier i vår regjeringskoalisjon var uenige i en sak. Og de var ikke bare uenige sånn i drøftelsene, de var uenige helt frem til vedtaket, det ble dissidens. – Ok, vil Ukraineren kanskje si, vil regjeringen gå av nå? og vil det bli skrevet ut nyvalg? – Nei, nei, nei, må vi si, vi har aldri skrevet ut nyvalg noensinne i vår demokratiske historie, og regjeringspartiene forsikrer at de fortsatt er gode venner og enige i alle andre saker, så godt som, og at de til og med understreker at litt uenighet bare er sunt. – Jaså? Legg til at vi i Norge overhodet ikke har noe innvandringsproblem, for det første har vi svært, svært få innvandrere her, om noen skulle tro noe annet, de fleste land har byer med flere innvandrere enn Norge. For det andre har vi ingen problemer med rasisme, og de som mener noe annet, burde reise til et land der de har slike problemer, for eksempel til Italia. For det tredje har vi råd til å ta i mot så mange innvandrere som bare vil komme, og for det fjerde har vi bruk for dem, vi er jo omtrent alene i verden om å ha mangel på arbeidskraft. Så man må virkelig fyre på for ikke å la denne saken koke ned til det den virkelig er for noe, en mindre uenighet i en mindre sak, og den som mener noe annet, kan jo ta en tur til Luanda i Angola, og overbevise noen der.

Men saken som kroner alle verk og er selve årsaken til at jeg skriver denne posten, er den saken som fullstendig dominerte NRK-radio i går, og som de slett ikke har sluttet å diskutere i dag. jeg skal skrive den i en setning: Samferdsminister Liv Signe Navarseter har sittet på i en bil som kanskje kjørte litt for fort. Kanskje kjørte litt for fort, ja, som om det fantes noen her i dette land eller hele vide verden, som ikke har kjørt litt for fort en gang i blant, kanskje. Og hun kjørte ikke engang selv, hun satt på. De som er kilden til denne saken, er noen oppvate journalister fra avisen Nationen, alltid på vakt, alltid på jobb, og her kritisk kjørende etter bilen til samferdsministeren, mens de selv holdt seg innenfor fartsgrensen, eller hva? Maken til ikke-sak. For å si det rett ut synes jeg sånne folk, enten de er journalister eller hva de er, fortjener et bokseslag i trynet. Et lite og forsiktig bokseslag, for å få dem til å tenke litt. Jeg tror ikke det nytter med ord og argument, her. Dette er regelrett, god, gammeldags drittslenging. Man skulle fått et bokseslag i trynet for å slenge sånn drit. Jeg vil knapt nok kalle det å komme med påstander. Dette er løgn, sladder og drit.

Dette er løgn, sladder og drit. Og selv om det hadde vært sant, selv om journalister var av et slag folk som aldri løy, selv om bilen virkelig kjørte så fort som de sier, så vet de ingenting om hva som skjedde der inne. Kanskje samferdselsministeren sa i fra som bare juling? Hva vet vel de? og hva bryr det vel oss? Jeg synes samferdselsministeren skulle bruke tiden sin på viktige saker, enn å måtte snakke om at hun satt på i en bil som noen øyeblikk overtrådte fartsgrensen, i følge noen journalister i en bil bak. Og jeg vil bruke tiden min på bedre ting, enn til å høre på dette og måtte gjøre meg opp en mening om dettte, og skrive om dette.

Derfor mener jeg NRK burde slutte med lisens, og heller betale ut penger for å være folkefordummende. Ved å følge for mye med i norske medier, får man et helt fordreid bilde av hva som er viktig her i verden. For dette kunne vi godt fått en liten symbolsk sum, slik at vi i hvert fall slapp følelsen av at vi kastet bort tiden vår gratis, når vi hører NRK-nyheter.

Mitt kontonummer er: 9710 20 48087.