Godt nytt år, 2018!

Så er et nytt år her. Jeg er 44, dagen er nettopp feiret med suppe borte hos mor, som vanlig med den nærmeste slekten. Nå har jeg gått ned foran peisen med den russiske sjampanjen fra i går, klar for å høre litt Bach og skrive litt blogg før også arbeidsåret begynner.

Det var en hverdagslig nyttårsfeiring vi hadde i går. Irina og jeg måtte opp til Trude og hente fotoapparatet vi hadde glemt der julaften. Dermed fikk det ikke til å gå opp med måltidene. Da vi kom hjem sånn i fire-tiden var det allerede på tide å spise. Så da laget jeg nyttårsmiddagen, rester fra steika vi spiste første dag jul hos mor. Den var ennå velsmakende, og den ble servert med vin til oss to voksne, brus til barnet, men klokken var lenge før seks før vi var ferdige.

Lille Irina hadde supernyttår på dette tidspunktet. Hun løp fra vindu til vindu og så på rakettene, helt i ekstase, hun ville også fly til kosmos, som hun kalte det. I det hele tatt peker det seg nå ut tre yrkesveier for henne, sykesøster, pilot eller kosmonaut. Ennå tror jeg hun har nokså vage forestillinger over hva dette egentlig vil si.

Mama Olia var egentlig mest opptatt av oppussingen av huset. Jeg tror hun løste en kode hva hun skulle gjøre med vinduene, plutselig fikk hun et eller annet til, så hun kom bare unntaksvis inn til oss i stuen, for å feire. I ledige øyeblikk fikk hun smettet ut og hentet en jolka, som de kaller det, en julegran. Den var egentlig et pyntetre fra hagen, og vil bli satt ut igjen med det første. I vår familie trenger vi egentlig å gjøre det så enkelt. Det året vi hadde juletre ble resultatet temmelig middels.

Da det begynte å nærme seg ordentlig kveld, gikk Irina og jeg ut for å se nærmere på rakettene. Det var ikke så morsomt for henne, når hun hørte smellene og kanskje mistet litt kontrollen, hun ville helst inn igjen. Surt og regn var det også. Jeg tente en liten fakkel på trappen, pynten vår var ganske spartansk. Vi tar det igjen i det indre, kan man si, kan man trygt si.

Så krøp timene nærmere midnatt. Jeg fortsatte med denne vinen vi hadde åpnet, sammen med kaffe, Irina fikk drikke brus så mye hun ville, mens Olia stort sett var opptatt av å finne møbler på nettet og finne ut hvordan alt skal bli når vi er ferdige med å pusse opp. VM-sjakken i romjulen hadde satt meg litt ut, så jeg hadde ikke kommet meg i butikken og fått gjort noen innkjøp. Vi hadde ingenting vi ikke hadde fra før, det var sparsomt med alt.

Klokken ti var det nyttår i Russland, Moskva-tid, og vi så talen til Putin, en tradisjon de har sterkere der borte, enn her, tror jeg. Eller så er det bare jeg som er giftet inn i en familie der de har pleid å se på statslederen, vi har sett de ukrainske også, men det blir ikke det samme etter Maidan. Putin får det jo også til å gå i svart for de fleste her i vesten, men når man hører på hva han egentlig sier, så er det ikke så dumt. Det er hva han gjør, og særlig det det blir hevdet han gjør i det skjulte, som er problemet – og så har vi det gående med politikk igjen. Vårt nyttår er fritatt for det. Jeg var glad for at russisken min nå er blitt såpass bra at jeg skjønner hva Putin sier uten problemer, og så er det å vente videre til det blir nyttår i Ukraina og i Norge også. Vi skåler hver gang.

Irina lærer også å skåle. Som barn flest liker hun det veldig godt, men slår altfor hardt i glassene, slik at man nesten blir litt bekymret for at noe skal knuse, eller i alle fall bli sølt. Ennå skjønner hun ikke verken na sdorovje (for helsen) eller za novim godom (for det nye året), hun klarer i alle fall ikke å gjenta noe av det, men hun er med på skålene allikevel. Rett som det er er Olia på Skype med mama i Kiev. Sånn sett er vår nyttår veldig tradisjonell.

Og så venter midnatt med skifte av år også hos oss. Oppskytingen av raketter blir mer intens. Jeg går ut på terrassen, med sjampanskojen vi har åpnet, den samme jeg drikker restene av i dag. Olia blir med ut, men Irina er ennå litt skeptisk, og vil straks inn igjen. Der inne er hun imidlertid vill, og løper rundt og ser på raketter, storfornøyd og vel så det.

Klokken fire minutter på tolv skifter Olia til en fin kjole. Jeg er i hvit skjorte med sløyfe, men har droppet dressen denne dagen. De har en tradisjon i hennes familie å skrive et ønske på en liten lapp, og svelge lappen i en skål ved nyttår, og så vil ønsket bli oppfylt. Typisk russisk overtro. Det året Irina ble født, ble mitt ønske oppfylt.

Jeg er tilbøyelig til å bli veldig glad. Og jeg blir selvfølgelig det, med sovjetskoje sjampanskoje i glasset, på terrassen min kone har laget, i mitt barndoms hjem på mitt barndoms sted, og nå med en nydelig kone og et skjønt, herlig barn. Det er mye å glede seg over, mye å vente av gleder og lykke i 2018, alt er inni meg nå, som en stemning. Rakettene tegner himmelen i fyrverkerifarger, det er jo ganske vakkert, jeg har ingenting i mot dem, men kommer aldri til å kjøpe selv. Det er jo også blitt ganske strengt, ser det ut til, og er ikke lenger så mange forskjellige typer raketter som blir skutt opp.

Likevel er jeg selvfølgelig glad da jeg går inn, og har meg en prat med Olinka mi ved spisebordet. Irina er selvfølgelig også våken. På spilleren er H-moll messen til Bach, come santa spirito, alle som kjenner den vet hva det vil si.

Allerede klokken halv ett legger vi oss. Vi har jo egentlig ikke noe å være våkne etter. Jeg våkner igjen før sju, lager meg kaffe, og kommer i gjenge. Litt utpå morgenen lager jeg deig til ferske rundstykker. Før de pleier, våkner Olia og Ira. Det er russisk novyj god, Djed Moroz har vært med gaver. Magisk ligger det tre presanger til Irina under julegrana vår, den jeg har pyntet på enkleste vis med lys av typen folk flest henger på trærne ute. Gavene har selvfølgelig sin virkning, selv om de er små og enkle.

Så er det frokost med ferske rundstykker og julepålegg. I god tradisjon varer den til det er på tide å gjøre seg klar til å reise ut til mor for å feire dagen min. Der samles vi alle, og går også gjennom de tradisjonelle familiespørsmålene, der vi har forsøkt å gjette på hva som vil skje med oss i året som har gått. Nye spørsmål skal lages for året som skal komme. Akkurat for oss, i vår lille familie, ligger alt til rette for at det vil bli et veldig godt år. Nå er jeg deilig klar for at det skal spille seg ut.

Godt nytt år, alle!

Reklamer

Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Рождетство, Новый год

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Godt nytt år – 2017!

Tidligere pleide jeg å avslutte årene med en post som oppsummerte bloggåret og kanskje også året. Dette året var det ikke mye blogging, fornuftig nok, det var nok å gjøre i livet. Min lille familie forberedte vårt novyj god, russernes svar på jul, og vi kjøpte inn et lite juletre og pyntet med lys, og hadde i det hele tatt lagt an til en ekstravagant nyttårsfeiring. Det var norsk nyttår, russisk jul – og min bursdag.

Dessverre ble jeg syk, og gikk tidlig til kvelds. Et skikkelig antiklimaks, med smoking og sløyfe, og god vin til indrefileten. Det ytre var upåklagelig, det var det som var inni som sviktet.

Det oppsummerer ikke så aller verst året som har vært. Hjemme hos oss har det vært alle tiders. Oppussingen er ferdig, kledningen er skiftet ut, huset malt, og vi har også fått ny terrasse – alt laget av min kjære, kjære kone. Første halvdel av året var jeg i permisjon, den beste tiden i mitt liv, og andre halvåret tilbrakte jeg på en god arbeidsplass. Det går i det hele tatt veldig bra.

Få poster jeg skrev i fjor når opp på listen over de best besøkte. Litt lenger nede kommer imidlertid posten om den råtne servicen på varmepumpen, dårlig nyttår og debatten i Norge og i verden. De to første ble skrevet tidlig på året, da temperaturen var høy om nyttårsangrepene i Köln og andre byer i Tyskland, og om flyktningekrisen og litt forskjellig der. Vanskelige tema. Saken om den dårlige – les: spinndyre – servicen på varmepumpen løste seg bra, vi slapp å betale. Generelt var bloggen dårligere besøkt i fjor enn den har vært tidligere, tilbake til slik det var mellom 2010 og 2012. Den gjorde et hopp da jeg begynte å skrive politisk, og mye om krisen i Ukraina og spenningen mellom Russland og den vestlige verden, og datt ned igjen da jeg sluttet å skrive om det.

Til gjengjeld har jeg fått frisket opp en del av de andre bloggene mine. Jeg har lest andre tekster enn nyhetsartikler og dybdekommentarer, og skrevet andre typer tekster enn meningsinnlegg og kommentarer. Det har vært fint, det vil jeg fortsette med.

Jeg går inn i 2017 mer optimistisk enn i 2016, i hvert fall når det gjelder situasjonen i verden. Kanskje blir det en slags fred i Syria, i alle fall mindre krig, og kanskje blir forholdet mellom oss og Russland bedre, kanskje litt. Det er vanskelig å si, og kanskje er det bare generell glede jeg føler i kroppen, som gjør meg sånn optimistisk. Mange ønsker ikke freden i Syria på de betingelser den nå blir inngått, og mange ønsker ikke et bedre forhold til Russland, sånn som landet nå oppfører seg. Jeg tror disse bør se på verden mer som den er, og ikke som de ønsker den skulle være.

I mitt liv og for de rundt meg, skulle optimismen være på sin plass. Olia, Irina og jeg har orden på økonomien, kan spise god mat og trenger ikke se på bankkontoen når vi trenger noe. Irina er et solskinn, en engel, fra henne stråler en altovervinnende glede og lykke, når jeg ser på henne og min kone føler jeg at jeg har fått til noe her i livet. I dag var lille Irisjka i anledning bursdagen min pyntet med en flott, hvit kjole, og håret satt opp i fletter bak. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at noe så vakkert kan være mitt barn.

Og for hver dag som går, nå, så blir det litt lysere. Sakte, men sikkert – helt sikkert, kommer våren. Det vil sprette snøklokker, krokus, blader på trærne, tullipaner, det blir april og mai, kortbukse og solskinn, og hver søndag vil lille Irtsjik og jeg ta ut på tur i en eller annen skog eller et småfjell i nærheten. Hver dag venter oss gode frokoster og middager, vi har kjøpt oss en latterlig flott kaffemaskin – kaffe med et tastetrykk, og vi har bil som kan bringe oss hvor som helst på et øyeblikk. Det er en velstand jeg ikke trenger, men likevel har.

Og vi har slik en flott terrasse som Olia har laget. Etter som våren kommer, og det blir varmere og varmere, vil vi oftere og oftere komme oss ut på den. Lille Irina vil leke i hagen, slik jeg gjorde, da jeg vokste opp, på 80-tallet. Mye er forandret, men noe er også akkurat det samme. Det må vi ta vare på.

Godt nytt år!

Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!Sjampanskoje

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Nyttårsaften

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Nyttår, Nyttår2012

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Nyttårspresang

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nyttårspresang, Nyttår2012

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Nyttår2012

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

Godt nytt år i 2010

Og gratulerer med dagen til meg. Nyttårsaften ble feiret stille og rolig sammen med min kone. Jeg er en gammel mann nå, eller rettere sagt helt nøyaktig en halvgammel mann. Tonje reiste ut på ettermiddagen, mor klokken seks, og så hadde Olia og jeg huset for oss selv. Hun var litt sliten, så nyttårsaften ble feiret over korte, intensive økter. Jeg spanderte for anledningen min nest dyreste vin, en vin fra Sicilia, rundt 30 euro kostet den der, tror jeg, jeg skal ikke gi inntrykk av at jeg husker navnet på den. Den er kjøpt da jeg var der i 2006, og den var fra 1999.

Den drakk min kone og jeg til et nykomponert måltid av henne. Etter måltidet måtte hun til sengs og hvile litt, mens jeg gikk ned i kjelleren der peisen brant lystig, og så skrudde jeg intet mindre enn på TV. Ukraina ligger en time foran oss, så litt før elleve vekket jeg henne, slik at hun skulle få være våken når familien hennes feiret nyttår. Hun blandet imidlertid sammen tidsforskjellen, og fikk det på ny for seg at de lå en time etter oss.

Hun hadde imidlertid videre planer for nyttårsfeiringen vår. Vi gikk nå over i russisk tradisjon, der vi skal spise mat akkurat i det klokken runder midnatt og det nye året innledes. Like før det skal vi skrive ned et lite ønske for året på en bitte liten papirbit, og denne papirbiten skal vi svelge akkurat klokken 0000. Siden det er så mange som ønsker samtidig, vil kraften i de samlede ønskene sørge for at alle sammen blir oppfylt, i følge russisk tradisjon forklart av henne. Forhåpentligvis snakker hun sant, for jeg vil ikke ha noe i mot at mitt ønske blir oppfylt.

Første nyttårsdag gikk med til at alle sammen feiret meg så godt de kunne. Jeg er tross alt 36 år, og det er et kvadrattall. Akkurat nå er min kone også et kvadrattall, så det er temmelig magisk. Søstre og friske barn og menn kom til mat og kaffe klokken fem. Også bursdagen ble markert stille og rolig. Jeg er en gift mann nå.

Godt nytt år til alle sammen!

Godt nytt år, alle!

Klokken 0900 våknet jeg 35 år gammel til året 2009. Som vanlig våknet jeg i toppform. Tonje sov fortsatt, mor overnattet borte der hun hadde feiret nyttårsaften, og far er her ikke lenger. Det var hans telefon som vekket meg, med hans påminning om min bursdag. Jeg overtok hans da han døde, og jeg mistet min telefon omtrent samtidig. Med det overtok jeg også hans innstillinger, og har ennå ikke fått rettet alle av dem, eller noen av dem.

Men godt nytt år, folkens, godt nytt år! År 2008 var forferdelig vondt for oss på Ganddal, oss i familien Salen, det var en forferdelig høst med fars død som gjorde alle andre kriser og problemer små og ubetydelige. Konklusjonen på 2008 må bli negativ, det blir helt galt ellers, men 2008 er også et år med gode minner allikevel. Med familien var det som vanlig en strålende påske, mens far fortsatt levde, det var konfirmasjon og barnedåp, mens far levde, og det var besøk i leiligheten i Spania, mens far levde. Også etter at han døde er det gode minner, fra en fin tur til Selestranda, til Ølberg, og fint samhold bare oss, skjønt dette samholdet nå også har en smerte i seg, med det som mangler. Men Trude og Lars har fått Benjamin, kjernesunn, som også Daniel og Sofie, Tone og Torben har flyttet inn i ny leilighet på Lundegeilen, Tonje tar innersvingen på problemene sine, det blir feil å snakke om problemer for henne nå. Hun har full skikk på livet sitt, og er på god vei mot en utdannelse som lege et eller annet sted i verden, og hun har egen sidejobb med biinntekt og egen liten leilighet i huset til Trude og Lars. Mor skal bare holde hodet over vannet nå, hun skal bare klare seg gjennom denne umulige tiden, og det kommer hun til å klare. Det vil bli et godt, nytt år.

Og jeg har jo et helt annet liv oppe i Bergen, og et tredje liv på reise rundt omkring i verden, det vil si Europa, eller Russland, da, stort sett. I Bergen er det god til alle slags prosjekt, og så lenge det er mange nok, vil noen av dem gå bra, og hvem tenker da på resten? Nå er det min komiske karriere som komiker som går best, den har tatt meg hele veien til Oslo og Stavanger, kan man si, til Bømlo og Ullensvang, kan man enda bedre si, til Arna og Øygarden. Det er en beskjeden karriere, men den er morsom. Og det er jo det det gjelder om. Alle feriene mine har blitt brukt til reising.

Heisan! Gjestene kommer… bloggen får vente…